Historisk arkiv

Forskning i tannhelsetjenesten – nå er det din tur

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Helse- og omsorgsdepartementet

Forskningsrådets konferanse 21. – 22. april 2008:

Kjære forsamling,

- Jeg har latt meg fortelle at denne konferansen er historisk – i den forstand at den inviterer til å diskutere forskning i den utøvende tannhelsetjenesten – i samarbeid med forskningsmiljøer innen det vi ofte kaller for akademia – dette skal være første gang en slik konferanse arrangeres

- Ut fra det jeg leser av programmet synes det å gå fram at regjeringens stortingsmelding om tannhelsetjenesten har bidratt til at konferansen har kommet i stand – det er hyggelig!

- Fra politisk nivå i departementet synes vi det er flott at ideene - og forslagene i våre stortingsdokumenter - på denne måten setter i gang diskusjoner og aktiviteter på områder som tidligere ikke hadde like stor oppmerksomhet

- For denne regjeringen har det vært takknemlig å kunne utarbeide og legge fram en stortingsmelding på et politikkområde som ikke er belyst på bred basis overfor Stortinget på 33 år - tida var overmoden!

- Så blir det alltid slik at ikke alle er enige med regjeringen om de forslagene som fremmes: om de går langt nok – eller om de har riktig innretning, eller om de treffer på det som er formålet – slik vil det alltid være

- Forslagene i St.meld. nr. 35 (2006-2007) – om framtidas tannhelsetjenester – er innenfor det regjeringen prioriterer sammlet for alle politikkområder – for å levere i henhold til Soria Moria – erklæringen

- Når regjeringen legger fram en stortingsmelding blir det alltid snakk om ”reformer” i en eller annen kategori. Mange hadde – har vi skjønt - forventninger eller forestillinger om forslag til en stor finansieringsreform for tannhelsetjenester. De av dere som har lest komiteinnstillingen og lest referatet fra stortingsdebatten 7. mars, har sett at mange stortingspolitikere fra opposisjonspartiene ønsket også dette.

- Jeg vil derfor trekke fram siste avsnitt i sammendraget i meldinga:

”Reformkarakteren i denne meldingen er særlig knyttet til fire områder: en geografisk utjevningsreform, en sosial utjevningsreform, et kunnskaps- og kompetanseløft og et løft i folkehelsearbeidet. Tiltakene handler om organisering, finansiering og om metodikk, men like mye handler det om innretningen av politikken i lys av likeverdighet og sosial ulikhet. Det vil derfor være naturlig å kalle tannhelsereformen for en likeverdighets- og sosial utjevningsreform.”     


Bakgrunnen for forslagene i meldingen

Stortingsmeldingen har fått overskriften ”Tilgjengelighet, kompetanse og sosial utjevning. Framtidas tannhelsetjenester.”

Det er kanskje mange som er overrasket over at ikke en rødgrønn regjering viste mer iver etter å regulere tannlegemarkedet – dette var jo ett av de store temaene i NOU´en som var forløperen til meldinga, og som avstedkom de største diskusjonene – og uenighetene - i høringsrunden

Regjeringen har istedenfor valgt en politikk som innebærer å satse på positive virkemidler. Vi har heller ikke tru på at sterke reguleringer – med et stort byråkratisk apparat til å forvalte det – nødvendigvis ville føre til den ønskede effekt. I det perspektivet ville vi heller innrette politikken mot tiltak som skal bidra til å utjevne sosial ulikhet i helse – inkludert tannhelse. Det vi kan omtale som ”Kompetanseløftet i tannhelsetjenesten” utgjør her et vesentlig bidrag.

Det har slått oss politikere hvor stor forskjell det er mellom de utøvende odontologiske miljøene og de medisinske utøvende miljøer når det gjelder interessen for forskning, og initiativ fra sektoren selv til å igangsette forskning, inkludert oppbygging av en infrastruktur for forskning. Det virker som om at det innenfor tannhelsesektoren er en holdning som sier at forskning – det er noe som drives på fakultetene – og bare der.

På sykehusene har det ”alltid” vært drevet pasientnær klinisk forskning – og dette har fått et betydelig oppsving etter at staten overtok eierskapet til sykehusene. I 2008 er det i budsjettene til helseforetakene øremerket over 420 mill. kroner som skal gå til pasientnær klinisk forskning.

Den sektoren som det er mest naturlig å sammenlikne tannhelsetjenesten med er vel allmennlegetjenesten. Vi har drøye 4000 allmennleger i Norge. Når vi sammenlikner initiativ og aktiviteter innenfor forskningsområdet mellom disse to sektorene – som i volum er ganske like store - så er det slående hvor store forskjellene er. For oss politikere er dette et tankekors – også sett i lys av at allmennlegene har kommunene som forvaltningsnivå å forholde seg til, mens tannlegene og tannpleierne har fylkeskommunene å forholde seg til – et forvaltningsnivå som forutsettes å ha tilstrekkelig størrelse til selv å ta initiativ, og til å samarbeide med hverandre – de er jo bare 19.

Det vi registrerer er at allmennlegene på eget initiativ – selv om 90 pst av dem jobber som privatpraktiserende fastleger – er initiativtagere til å sette i gang en stor debatt om behovet for forskning innen allmennmedisin – på allmennmedisinens egne premisser. Og dette initiativet er allmennlegene flinke til å kanalisere inn til sin fagforening, dvs Legeforeningen - som så tar en rekke initiativ på allmennlegenes vegne.

Disse initiativene falt i tid samtidig som departementet la fram 2½  årsrapporten om erfaringene med fastlegereformen. I forbindelse med dette arbeidet, og oppfølgingen overfor Stortinget, ble det fra departementet framhevet at når fastlegereformen – som systemreform – nå var på plass, var tiden inne til et kvalitetsløft basert på kunnskaps- og forskningsinnsats. Så langt har denne felles innsatsen resultert i etableringen av fire allmennmedisinske forskningsenheter tilknyttet de fire medisinske fakultetene. Basisfinansieringen gis over statsbudsjettet. For 2008 utgjør det 7 mill. kroner. I tillegg er det i honorartariff- forhandlingene med Legeforeningen avsatt 12 mill. kroner til allmennmedisinsk forskningsfond.

Det er den samme tenkningen vi har lagt til grunn i stortingsmeldingen for tannhelsetjenesten – dvs vi mener også at denne sektoren har et stort behov for et kvalitetsløft, basert på kunnskapsoppbygging og forskning. Vi synliggjør i meldingen følgende:

”Det forutsettes at utøvelsen av tannhelsetjenester, som øvrige helsetjenester, i hovedsak er kunnskapsbasert. Dette innebærer at tjenesteytelsen er basert på forskning og/eller oppsummert erfaring.”

Det samme gjør vi innenfor den kommunale pleie- og omsorgssektor: ”Kompetanseløftet 2015” ved oppbygging av forskningsenheter knyttet til høgskolesektoren.

Vårt inntrykk er at i den fylkeskommunale sektor – som har et ”sørge for” ansvar for tannhelsetjenester – så har ikke kunnskapsoppbygging og forskning vært det som har stått høyt opp på innsatslista. Fra departementet har vi heller ikke opplevd at Tannlegeforeningen har engasjert seg på dette feltet på samme måte som det Legeforeningen har gjort. Det Tannlegeforeningen skal ha kreditt for, er foreningens engasjement overfor stortinget angående etablering av regionale odontologiske kompetansesentra og finansiering av spesialistutdanning av tannleger. 

Det er mulig at organiseringen av grunnutdanningen av tannleger er en av forklaringene på ulikhetene mellom de odontologiske og medisinske miljøene. Historisk har det jo vært slik at mens legestudentene får all sin kliniske trening – og i stor grad undervisning – i den utøvende helsetjenesten, får tannlegestudentene sin kliniske trening nesten utelukkende inne på det jeg har hørt enkelte omtale som ”lukket avdeling” på universitetene. Tromsø utgjør jo nå en nyskapning på dette området – og dette var bevisst politikk fra de to departementene da de politiske vedtak om etablering av tannlegestudiet i Tromsø ble tatt.

Og sammenligner vi med nabolandet Sverige – som også har sin Folktandvård forankret på fylkesnivå, dvs i landstingene, så har jeg også forstått det slik at de odontologiske kompetansesentrene i mange av landstingene selv har bidratt betydelig i forskning og kunnskapsutvikling. Jeg ser av programmet at dere skal få høre mer om dette i morgen. 

Politisk ledelse i departementet håper virkelig at denne konferansen skal bidra til et helt nytt engasjement i den utøvende tannhelsetjenesten, i fylkeskommunene som forvaltningsnivå og i organisasjonene når det gjelder ”Tannhelsetjenestens kunnskapsløft” – da i et samarbeid med de etablerte forskningsmiljøene.


Departementets ansvar for forskning

Samtidig som departementet utarbeidet stortingsmeldingen om tannhelsetjenesten, ble departementets forskningsstrategi revidert. Vår forskningsstrategi har tidsperspektivet 2006 – 2011. Jeg vil slå et slag for denne!

Det framgår av strategien at:

- For regjeringen er det en overordnet målsetting å sikre befolkningen god helse og likeverdige, offentlig finansierte helsetjenester, samt en helsetjeneste av høy kvalitet uavhengig av kjønn, økonomisk yteevne og sosial status innenfor tilgjengelige økonomiske rammer

- Medisinsk og helsefaglig forskning er et viktig instrument for å nå den overordnede målsettingen. Forskningsbasert kunnskap inngår som del av grunnlaget for politiske og faglige beslutninger og i evalueringen av iverksatte tiltak.

- Forskning er også en forutsetning for høy kvalitet på utdanningen av helsepersonell, og for kontinuerlig oppdatering og kompetanseheving etter avsluttet utdanning

- Dette skal legge grunnlaget for en kunnskapsbasert praksis innen forebygging, diagnostikk, behandling, rehabilitering og tjenesteutøvelse, bruk av ny teknologi, prioritering av ressurser og tiltak, og etablere muligheter for næringsutvikling

Departementene har et sektoransvar for forskning for de politikkområder som det enkelte departement forvalter. Sektoransvaret innebærer at departementene skal ha det overordnede ansvaret for kunnskapsutviklingen på vegne av hele sektoren og defineres slik:

”Hvert departement har ansvar for å finansiere forskning på og for sin sektor, for avveining mellom bruk av forskning og bruk av andre virkemidler med sikte på å realisere de målene eller den politikken som til enhver tid måtte gjelde for sektoren.”

Kunnskapsdepartementet har det overordnede ansvaret for forskning i Norge. Det omfatter også et overordnet ansvar for grunnforskning. Helse- og omsorgsdepartementet har et overordnet ansvar for anvendt medisinsk og helsefaglig forskning og målrettet kompetanseoppbygging innenfor vår sektor.  
             
Det framgår videre av Helse- og omsorgsdepartementets forskningsstrategi at departementet som hovedregel har finansieringsansvaret for den målrettede kompetanseoppbyggingen i helsesektoren. Dette gjelder både satsinger på enkeltområder og finansieringen av medisinsk og helsefaglig forskning i regi av Forskningsrådet og oppbygging av egne miljøer på utvalgte områder.

Når det gjelder spesialisthelsetjenesten kan vi jo styre dette 100 pst gjennom vårt eieransvar i oppdragsdokumentene til helseforetakene. Når det gjelder kommunehelsetjenester og fylkeskommunale tannhelsetjenester er dette virksomheter hvor det er stort behov for ulike typer forskning, men hvor
 
1) forvaltningsnivået ikke har ansvar for at det drives forskning, slik helseforetakene har etter spesialisthelsetjenesteloven
2) forutsetningene for å drive forskning er annerledes – da tenker jeg på forskjellene i organisasjonsstruktur og i forskerkompetanse i den utøvende spesialisthelsetjenesten sammenliknet med den utøvende kommunehelse- inkludert allmennlegetjenesten, og tannhelsetjenesten
3) Staten styrer kommunesektoren i hovedsak gjennom lovverk, rammebevilgninger og oppfordringer – ispedd bruk av tilskuddsmidler på prioriterte områder

De spesielle utfordringene knyttet til praksisnær forskning utenfor spesialisthelsetjenesten er nærmere drøftet i kapittel 5.3 i departementets forskningsstrategi, der eksemplifisert ved allmennlegetjenesten og pleie- og omsorgssektoren. I st.meld. nr. 35 kap 5.7 og kap. 12 har vi belyst de spesielle utfordringene i tannhelsetjenesten. Dette gjelder

- epidemilogisk forskning
- forskning på helsefremmende og forebyggende arbeid
- praksisnær forskning i tannhelsetjenesten
- tannhelsetjenesteforskning

Departementets mål for å styrke forskningen på våre områder er å legge til rette for:
- økt forskning av god kvalitet
- bedre økonomiske rammebetingelser
- hensiktsmessig og klar regulering (jf ny lov vedtatt av Stortinget)
- sterkere infrastruktur og større forskningsmiljøer/forskernettverk
- økt internasjonalisering
- bedre nasjonal samordning
- økt rekruttering av helsepersonell til forskning
- bedre og mer systematisk forskningsmidling

Spørsmålet er hva som er viktigst å starte med når det gjelder tannhelsesektoren.

Etter departementets oppfatning er det minst tre områder som er sentrale når det gjelder styrkingen av forskningen på tannhelsefeltet:

1. Oppbyggingen av nødvendig forskningskompetanse
2. Etablere nødvendig organisatorisk infrastruktur
3. Prioritering og finansiering av kunnskapsutvikling og forskning

Da er vi over på det som er overskriften på mitt foredrag:


Om den konkrete oppfølgingen av kompetanseløftet innenfor tannhelsetjenesten

1. Styrking av forskningen på universitetene

For noen år siden utarbeidet Forskningsrådet en rapport om behovet for å styrke forskningen innenfor odontologi og medisin ved universitetene, og behovet for forskerutdanning for å sikre tilstrekkelig kvalifiserte søkere til vitenskapelige stillinger i årene framover.     

Her har KD og HOD i fellesskap gjort et stort løft. Det ene er gjennom bevilgninger til stipendiatstillinger fra KD. Det andre er HODs delfinansiering av universitetenes spesialistutdanning av tannleger fra 2002. Gjennom denne finansieringen var det en felles forutsetning fra de to departementene at grunnbevilgningen fra KD til universitetene ikke skulle reduseres tilsvarende, og at fakultetene skulle kunne bruke frigjorte midler og ressurser til forskerutdanning og forskning.

I tillegg har vi etablert tannlegeutdanning i Tromsø – noe som nettopp innebærer et betydelig kompetanseløft når det gjelder oppbygging av forskermiljø og forskning i denne landsdelen. Det betyr jo at de akademiske universitetsmiljøene på det odontologiske området vil bli økt med ca 50 prosent i løpet av 5-6 år!

Og fra 2008 har KD og HOD sammen bevilget midler til å utvikle og iverksette en skreddersydd dobbeltkompetanseutdanning – dvs forskerutdanning og spesialistutdanning i en pakke! Dette kan bety et betydelig løft, både for rekrutteringen til akademiske stillinger ved universitetene og til kompetansesentrene, noe jeg skal omtale nærmere.

2. Regionale odontologiske kompetansesentre og spesialistutdanning av tannleger

Etableringen av odontologiske kompetansesentre og det politiske engasjementet knyttet til spesialistutdanningen av tannleger, og spesielt desentralisert spesialistutdanning, er en viktig del av departementets bidrag til kunnskapsutvikling og forskning i tannhelsetjenesten. Vi ser for oss at kompetansesentrene skal utgjøre kompetansemessige ”fyrtårn” i denne sektoren – nært knyttet til og i samarbeid med den øvrige utøvende tannhelsetjenesten – offentlig som privat.

For politisk ledelse er det avgjørende at dette er noe dere vil ha – og noe fylkeskommunene er pådrivere for å få til – både overfor Stortinget, politisk ledelse i departementet og de aktørene i tannhelsetjenesten som er viktige i denne sammenheng. Her har vi nok opplevd varierende grad av engasjement fra fylkeskommunenes side.

Vi ser at dette tar tid. Det ene er de forberedelser og beslutninger som må tas politisk i de aktuelle fylkeskommunene. Det andre er etableringen av samarbeid med de odontologiske lærestedene. Det tredje er knyttet til rekrutteringen til sentrene – og dette er kanskje den største utfordringen. Her skal vi samtidig over noen år styrke flere områder som alle konkurrerer om rekruttering av odontologisk kompetanse:

- En betydelig vekst i rekrutteringen til forskningen - dvs tannleger til stipendiatstillinger på universitetene
- Rekruttering til og oppbygging av akademisk fagmiljø knyttet til tannlegeutdanningen i Tromsø
- Rekruttering til odontologiske kompetansesentre, i første omgang til Tromsø og Arendal
- Rekruttering av kompetanse til nye tannpleierutdanninger
- Og – rekruttering av tannleger til distriktene!

Fra departementet opplever vi en stor og omforent interesse og engasjement fra de aller fleste for et felles løft på alle disse områdene – og det er bra!
 
I år er det 10 år siden Stortinget ba om at det blir etablert odontologiske kompetansesentre i regionene. Status etter 10 år er at senteret i Tromsø er etablert, men strever med å rekruttere fagpersoner, senteret i Arendal er under etablering/oppbygging, mens de andre sentrene i hhv Midt-, Vest- og Øst fortsatt er under planlegging.

Jeg tror det er viktig at vi har forståelse av at dette tar tid – blant annet fordi det ikke står køer av tannleger med spesialist-/forskerutdanning til umiddelbart å gå inn i disse sentrene.

En for dere ikke ukjent avdelingsdirektør i departementet har sagt at etableringen av disse sentrene må vi ha et 20-årsperspektiv på. Nå er vi halvveis, og bevilgningene har så langt fulgt det som har vært praktisk mulig å gjennomføre.

Når det gjelder økninger i bevilgninger til spesialistutdanning vil det være en sak for hvert års statsbudsjett. Vi ser at kompetansesentrene kan ha spesielt viktige funksjoner i desentralisert spesialistutdanning, faglig organisert fra universitetene. Dette må vi komme tilbake til i budsjettsammenheng.

3. Epidemiologisk forskning

Flere har hevdet at tannhelse må sees på som en naturlig del av den generelle helse – tennene som en del av kroppen.

Dette tar vi på alvor når det gjelder epidemiologisk overvåkning og forskning. Folkehelseinstituttet har et nasjonalt ansvar for å overvåke sykdoms- og helseutviklingen i befolkningen for generelt. Vi har gitt instituttet et særskilt ansvar for epidemiologisk overvåkning av tannhelseutviklingen i befolkningen – som del av dette. For regjeringen er det i denne sammenheng av stor betydning å se tannhelsen i sammenheng med øvrig helse. Og særlig viktig er det å analysere den epiodemiologiske utviklingen når det gjelder sosial ulikhet i tannhelse - i et generelt helseperspektiv. Dette arbeidet har Folkehelseinstituttet startet, i samarbeid med berørte forskningsmiljøer, og vil bli fulgt opp av departementet i budsjettsammenheng.

Den kunnskapen som bygges opp gjennom denne epidemiologiske overvåkningen og forskningen vil være viktig som grunnlag for de politiske beslutninger når det gjelder tiltak for sosial utjevning i tannhelse.

I stortingsmeldingen foreslår vi også at fylkeskommunene – som fortsatt skal ha forvaltningsansvaret for tannhelsetjenester – ikke bare skal ha et såkalt ”sørge for” ansvar, men også et ”følge med” ansvar. Det vil si et ansvar for å følge med i tannhelse- sykdomsutviklingen i hele befolkningen i fylket. Dette kan fylkeskommunene starte med umiddelbart. Vi tar sikte på at ”følge med” ansvaret reguleres i ny lov som er bebudet i stortingsmeldingen. Så må vi komme tilbake til i budsjettsammenheng hvordan fylkeskommunene kan styrkes i denne funksjonen.

Uansett vil den jobben Folkehelseinstituttet er satt til å gjøre ha stor betydning for fylkeskommunene. Og etter hvert som fylkeskommunene selv etablerer en forskningsaktivitet knyttet til sitt følge-med ansvar, forutsetter vi et nært samarbeid mellom FHI og fylkeskommunene – og forskningsenhetene ved universitetene.

4. Forskning på helsefremmende og forebyggende arbeid

Dette er også et område vi forventer at fylkeskommunene som forvaltningsnivå vil vise stor interesse. Etter tannhelsetjenesteloven har fylkeskommunene siden 1984 hatt et befolkningsansvar når det gjelde helsefremmende og forebyggende arbeid, eller folkehelseområdet som vi politikere gjerne kaller det. Gjennom tilskudd til fylkeskommunene er det etablert partnerskap mellom fylkeskommunene og kommunene på folkehelseområdet, hvor fylkeskommunene forutsettes å være pådrivere og bistå kommunene. Tannhelse forutsettes å inngå i denne sammenheng. Dette er utførlig beskrevet i st.meld. 35. Regjeringen vil føre en politikk som innebærer et betydelig løft av tannhelse som del av det generelle folkehelsearbeid.

Vi forutsetter at også folkehelsearbeid skal være kunnskapsbasert. Vi har en stor oppgave når det gjelder oppbygging av slik kunnskap.

I stortingsmeldingen har regjeringen signalisert at den vil sørge for at behovet for forskning og fagutvikling utredes med sikte på organisering og finansiering av forskningen, inkludert folkehelseområdet. Vi har så langt ikke tatt stilling til en slik utredning, men det vil bli gjort så snart som mulig i forbindelse med oppfølgingen av meldinga.


5. Pasientnær klinisk forskning

Praksisnær eller pasientnær klinisk forskning er jo hovedtema for denne konferansen. I første omgang synes vi det er viktig at miljøene sammen diskuterer behovet for forskning, kompetansemessige forutsetninger, organiseringen av forskningen og finansieringen. Fra departementet legger vi til grunn at denne forskningen skal involvere de utøvende klinikerne, på en eller annen måte. Det er også hovedprinsippet som ligger til grunn for de allmennmedisinske forskningsenhetene.

Jeg oppfordrer dere til å vurdere den løsningen som er valgt for de allmennmedisinske forskningsenhetene som ett alternativ. Jeg ser at den store forskjellen for tannhelsetjenesten sammenliknet med allmennlegetjenesten er at dere har et mer ressurssterkt forvaltningsnivå – og dere vil få regionale odontologiske kompetansesentre som ikke har sitt motstykke innenfor allmennlegetjenesten. Dessuten vil den desentraliserte kliniske utdanningen av tannlegestudenter i Tromsø åpne for spennende forskningsdeltagelse fra de klinikkene som har studenter i praksis over flere måneder.

Jeg oppfordrer dere derfor til – i fellesskap – å komme med innspill til departementet på dette området, og gjerne ta et møte med embetsfolka våre for å diskutere dette nærmere. I tillegg til selve kunnskapsoppbyggingen gjennom forskning legger også departementet vekt på hvordan forskningsresultatene formidles, slik at ny kunnskap faktisk fører til endret praksis, og dermed bedre tjenester til befolkningen.  


6. Tannhelsetjenesteforskning

Jeg har forstått det slik at på dette området har det i hovedsak vært de samfunnsodontologiske miljøene i Oslo og Bergen som har vært hovedbidragsyterne. Vi har benyttet deres forskningsresultater på flere områder i tannhelsemeldinga. Med ny tannlegeutdanning i Tromsø ser vi også at samarbeidet mellom odontologer, leger, samfunnsvitere og andre ved Institutt for samfunnsmedisin kan åpne for mye spennende helsetjenesteforskning som også inkluderer tannhelsesektoren.

På samme måte som for punktet over – forskning innen folkehelsearbeid-området, må vi komme tilbake til en utredning om behov, organisering og finansiering.


Avslutning

Når vi diskuterer kompetanseløftet i tannhelsetjenesten vil formålet med regjeringens innsats alltid bygge på hensynet til gode og likeverdige tjenester til innbyggerne. Målet om sosial utjevning i tannhelse vil også være viktig  i denne sammenheng.

I meldingen har regjeringen foreslåttt flere grupper av innbyggere som bør få rett til offentlig finansierte tannhelsetjenester. Vurderingen av behov for lavtersketilbud eller av oppsøkende tilbud vil være avgjørende for hvordan tannhelsetjenester til disse skal organiseres og finansieres. Uansett har vi behov for mer kunnskap om de aktuelle gruppene slik at vi kan utforme entydige kriterier for hvem som skal ha rettigheter. Og vi må ha kunnskap om antall, behandlingsbehov og anslag på kostnader. Det følger av ethvert budsjettforslag som skal fremmes.

Før lunsj i morgen skal dere avslutte med en ”Oppsummering og veien videre”. Jeg håper at konklusjonene om ”veien videre” er i samme retning som departementets hovedvei – eller hovedstrategi. Så får vi komme tilbake til hvordan departementet skal bidra i utviklingsarbeidet. Jeg forutsetter at med de samlede ressursene som tannhelsesektoren forvalter, kan antagelig mye igangsettes, bare kreftene samles. Så langt har HOD og KD i fellesskap kanalisert midlene til universitetene og til kompetansesentrene.

Nå er turen for dere kommet til den utøvende allmenntjenesten – jeg ønsker dere lykke til med konferansen, og med de spennende oppgavene som står foran dere.