NOU 1998: 12

Alta bataljon

11.6.2 Sivorg

Den organiserte sivile motstanden hadde i hovedsak to eller tre ytringsformer.

For det første var den en interessekonflikt mellom okkupasjonsmakten og yrkesorganisasjonene. Denne striden kom på et tidlig stadium til å prege den egentlige sivile motstanden på hjemmefronten. En rekke yrkesorganisasjoner inntok en klar, avvisende holdning til tyskernes fremstøt med sikte på "nyordning" av samfunnslivet. Motstanden artet seg som en strid om juridiske rettigheter, der organisasjonene forsøkte å argumentere med at okkupasjonsmaktens fremgangsmåte var i strid med norsk lov og internasjonale avtaler. Dette gjenspeiles i en serie prosesser mellom okkupanten og ulike yrkesorganisasjoner, som striden om Høyesterett i 1940, de 22 og senere 43 yrkesorganisasjonenes protest i april og mai 1941, jf også de ulike "frontene" som oppstod i denne fasen - skolefronten, kirkefronten, kulturfronten, pressefronten osv. Denne holdningskampen ble ledet av jurister, prester, læ rere og leger.

Den sivile motstanden ytret seg for det annet som en informasjonskrig. Det tyske og nazistiske nyhets- og informasjonsmonopolet ble bekjempet ved hjelp av illegale nyhetskanaler. På dette stadiet er man for alvor over i det egentlige illegale motstandsarbeidet.

En tredje motstandsform var rettet mot arbeidslivets produksjon, dvs den ytret seg som en bevisst, sivil sabotasje mot den delen av produksjonen som kom tyskerne til gode. Det er ikke kjent hvilket omfang slik sabotasje hadde, trolig var den ikke særlig utbredt. Under alle omstendigheter ble den etter alt å dømme oppveid av det tvungne eller frivillige tyskerarbeidet som pågikk under hele krigen.

Den sivile motstandsledelsen ble aldri samlet i ett organ, i motsetning til dens motstykke Milorg, men var delt i to - Kretsen og Koordinasjonskomiteen (KK).

Kretsen bestod opprinnelig av 12 personer, men ble senere supplert med nye folk - ledere i politikk og næringsliv, og andre samfunnstopper med Paal Berg i spissen. Da Kretsen var fullt etablert sommeren 1942, fikk den som sin viktigste oppgave å fungere som kontaktorgan til regjeringen i London, og etter hvert kom den til å virke som bindeledd mellom utemyndighetene og hjemmefronten.

Ellers fikk Kretsen som sin annen hovedoppgave å forberede overgangsstyret i Norge - nærmere bestemt utpeke sentrale og lokale øvrighetspersoner som skulle stå klar til å overta i det øyeblikk krigen var over.

Koordinasjonskomiteen er blitt kalt "hjemmefrontens sekretariat" og "holdningskampens generalstab". På et møte hos overlege Hans Jacob Ustvedt høsten 1941 ble det besluttet å etablere et permanent koordinerende organ for yrkesorganisasjonenes kamp mot nazifiseringsfremstøtene. Under ledelse av en annen lege, Ole Jacob Malm, ble det bygd opp et landsomfattende apparat, som stod ferdig omkring årsskiftet 1941-42. Sammensetningen av komiteen var - av naturlige grunner - noe preget av gjennomtrekk. Alt i alt regnes 31 personer å ha vært medlemmer av selve KK, mens tallet på kontaktpersoner rundt om i landet er ukjent. KK gikk etter hvert over fra å være yrkesorganisasjonenes illegale lederutvalg til å bli en selvstendig organisatorisk enhet. Det utviklet seg snart et omfattende sekretariat i tilknytning til KK, og dette bestod til slutt av ca 50 unge kvinner og menn som ofret all sin tid på dette arbeidet. KKs viktigste oppgave var å utarbeide retningslinjene i holdningskampen og lede den løpende sivile motstand på hjemmefronten. Dette skjedde i første rekke ved at paroler om boikottaksjoner o.l. ble spredt via sekretariatet til kontaktapparatet rundt om i landet.

Via dette apparatet kunne Sivorg gripe aktivt inn i de store sakene i holdningskampen, som for eksempel lærerstriden og kampen mot loven om ungdomstjenesten i 1942, striden om den nasjonale arbeidsinnsatsen i 1943, og kampen mot arbeidstjenesten og arbeidsmobiliseringen i 1944.