NOU 1998: 12

Alta bataljon

11.6.4 Militær motstand

11.6.4.1 Milorg

Militære motstandgrupper oppstod lokalt mange steder i landet allerede kort tid etter kapitulasjonen sommeren 1940. Snart meldte det seg et behov for samordning og en mer enhetlig ledelse av de mange små, spredte militære gruppene. Alt høsten og vinteren 1940-41 begynte man å reise rammeverket for en landsomfattende organisasjon, utpeke ledere osv, men en stor, fast organisert og sentralt ledet organisasjon mente man det var for tidlig å etablere på dette tidspunkt.

I mars-april 1941 ble det etablert et militært råd ("Rådet"), som var Milorgs høyeste organ i Norge. Det militære råd hadde ansvaret for å trekke opp de store linjene for arbeidet, peke ut ledere og øve kontroll med virksomheten, mens det daglige arbeidet ble ledet av et annet organ, Sentralledelsen (SL). Milorg og "dens styre ved rådet" ble anerkjent av London-regjeringen allerede 20. november 1941, og sorterte fra da av direkte under HOK (og senere FO da den ble etablert) i London. Medlemmene av Milorg ble gitt melding om å anse seg som "stående under militær kommando".

I Milorgs første tid ble virksomheten samlet i fem kampgrupper, som omtrent tilsvarte de gamle divisjonsområdene i Sør-Norge. Meningen var i realiteten å remobilisere den gamle Hæren illegalt - noe som skulle vise seg å være et fatalt feilskritt. Etter omfattende opprullinger i løpet av 1941 og 1942 ble de fem kampgruppene avløst av en inndeling i 14, senere 23, distrikter. Sikkerheten ble nå bedre ivaretatt ved at distriktene ble oppdelt i en rekke atskilte, mindre enheter - avsnitt, område, gruppe, tropp og lag ("celleprinsippet") - og ved at strategien ble lagt om i retning av geriljakrigens metoder.

Milorgs hovedoppgave var den rent militære opptreningen av jegerne til å danne en beredskapshær som skulle opptre sammen med de allierte ved en eventuell invasjon av Norge. Milorg var stort sett våpenløs før midten av 1944. Fram til da ble det kun drevet trening, og jegerne var i fullt arbeid. Allerede fra et tidlig tidspunkt fikk Milorg dessuten i enkelte distrikter grupper med spesielle formål, som sabotasje, spionasje, forsyningstjeneste, eksporttjeneste, slipptjeneste og radiotjeneste.

Milorgs sambandsnett, Det indre samband (DIS), som ble bygd opp av Knut Haugland i løpet av 1944, omfattet ved slutten av krigen ca 60 radiostasjoner. - Også den øvrige radiotjenesten var i sterk ekspansjon i siste del av krigen. I 1941 hadde Milorg bare to radiosendere, men sommeren 1944 var ca 35 sendere i operasjon og ved frigjøringen hadde Milorg 69 sendere med kontakt til SOE/FO (dvs de militære myndighetene i Storbritannia). Alt i alt var 110 radiooperatører i arbeid for Milorg under krigen. Av disse ble 20 mann arrestert, og 9 av dem ble drept eller skutt, mens 7 ble meldt savnet.

Slipptjenesten begynte i januar 1942. Av de 1241 slippoperasjonene som ble forsøkt gjennomført, var bare 717 vellykkede. Det aller meste av våpenforsyningen fra Storbritannia foregikk i løpet av det siste krigsåret. I 1944-45 ble 682 av de vellykkede slippoperasjonene gjennomført, derav 469 i 1945. Hele 31 fly gikk tapt i denne tjenesten, og ca 200 besetningsmedlemmer mistet livet. I alt ble det "droppet" 245 mann og 12 500 beholdere med våpen og forsyninger til Milorg. Av de 717 vellykkede slippoperasjonene ble bare 248 gjennomført forut for 1945.

Sabotasjevirksomheten ble forut for våren 1944, med unntak av den aktiviteten som ble drevet av kommunistenes aksjonsgrupper, planlagt utenfor Norge og gjennomført av spesialutdannede folk - oftest fra Kompani Linge - som ble sendt inn i landet fra Storbritannia. I løpet av 1944 overtok SL som koordinator av sabotasjen i Norge i samarbeid med Linge-karene, i første rekke den såkalte Oslo-gjengen. Gunnar Sønsteby, Oslo-gjengens leder de facto, ble i realiteten Milorgs sabotasjesjef.

I desember 1944 gav den allierte krigsledelsen tillatelse til jernbanesabotasje i Norge. Disse aksjonene, som ble kalt Transportslaget, kulminerte med den store operasjon Betongblanding natt til 15. mars 1945 der over 1000 Milorg-folk deltok. Aksjon Betongblanding (også kalt "Sementblanding" og "Concrete Mixer"), som var Milorgs største samordnede aksjon uansett mål, hadde til hensikt å ramme utskipningen av tyske tropper fra Norge. Både omfanget og effekten av aksjonen er omdiskutert. Enkelte steder er det oppgitt at de nord/sørgående jernbanene i Sør-Norge ble kuttet på over 1000 steder. I den nylig utkomne Norge i krig (bind 6 s. 234-236) er det anført at jernbanelinjene på begge sider av Oslofjorden ble angrepet, men virkningen var begrenset da skadene de fleste steder ble utbedret på under ett døgn. Aksjonene var likevel en "moralsk oppkvikker" for jegerne i Milorg, som fikk anledning til å demonstrere sin slagkraft.

I realiteten var Milorg meget liten av omfang; den ble også effektivt holdt i sjakk av Sipo u. SD inntil krigens siste år, da antallet Milorg-soldater ("jegere") vokste fra noen tusen til ca 40 000. Milorgs viktigste bidrag til krigføringen var utvilsomt innsamling og sending av militære etterretninger til de allierte myndighetene i Storbritannia, som Milorg var underordnet via FD i London. (De fagmilitære organene Milorg hørte inn under, var MI IV i Stockholm og FO IV i London.)

11.6.4.2 Beredskaps- og sabotasjegrupper

I grenselandet mellom den sivile og militære motstanden stod B.org, J.org, E.Org og OS (senere kalt OSRA). Dette var for det første beredskapsorganisasjoner som skulle sikre norsk infrastruktur (industri, jernbaner m.v.) mot tysk ødeleggelse i tilfelle alliert invasjon. For det andre deltok disse organisasjonene også aktivt i det illegale motstandsarbeidet.

Organisasjonene var i administrativ henseende underlagt de militære myndighetene i London (FO), via Milorgs sentralledelse, men klassifiseres av Grimnes likevel som sivile grupper. Bedriftsorganisasjonen ( B.org), som ble etablert i 1942 som et hemmelig bedriftsvern for industrien, var også organisert etter mønster av Milorg. B.orgs aktive innsats bestod i "stille sabotasje" innenfor industrien. Jernbaneorganisasjonen ( J.org) var av samme type, med ansvar for jernbanene. På det aktive plan drev J.org blant annet med postformidling mellom illegale kontakter, i samarbeid med folk fra Postverket, og med "arrangert" sabotasje (feildirigering av godstog, avsporinger, kollisjoner o l). Etatsorganisasjonen ( E.org) ble etablert fra 1943 som et kontaktnett som særlig XU hadde behov for innenfor offentlige tjenestegrener, transport, politi m v. - OS (Organisert Sabotasje) var en illegal ingeniørorganisasjon, etablert i 1942, av samme type som og i nært samarbeid med B.org. Den drev også med "stille sabotasje".

11.6.4.3 Etterretningsgrupper XU

Den militære etterretningsorganisasjonen XU var opprinnelig en del av Milorg, men ble i løpet av 1941-42 skilt ut som en selvstendig organisasjon direkte underlagt FO II og MI II. Organisasjonen ble opprettet av Lauritz Sand, Arvid Storsveen og andre allerede i 1940, men ble etter hvert sterkt knyttet til et elitepreget miljø ved universitetet på Blindern. Senere ble den en landsomfattende organisasjon, som til slutt hadde ca 1000 "agenter" i sine ruller, samt et tilsvarende antall kontaktpersoner rundt om i landet.

XUs virksomhet har vært lite omtalt etter krigen, fordi XU-folkene ble pålagt, eller påla seg selv, taushet, og fordi arkivmaterialet har vært hemmeligstemplet. Det er antatt at mellom 30 og 40 medlemmer av XU mistet livet, dels i åpen kamp, dels som følge av dødsdom og henrettelse (eller selvmord før det kom så langt), og dels på vei til eller i tyske fangeleirer. Taushetsplikten ble for øvrig opphevet i november 1988.

Andre grupper

Den operative etterretningen i Norge ble hovedsakelig drevet av folk som ble sendt inn i landet fra Storbritannia, og var i første rekke rettet mot skipstrafikken, spesielt den tyske slagskipsflåten med Tirpitz i spissen. SIS var den sentrale organisasjonen i denne sammenheng.

Ved siden av XU var det også enkelte andre grupper som drev med statisk etterretning:

  • 830 S var betegnelsen på en gruppe som oppstod som en sammenslutning av flere av de tidligste etterretningsgruppene. Antall medlemmer er anslått til 400-500 personer.

  • 100-gruppen var en militær etterretningsgruppe i Oslo, reorganisert etter en opprulling i 1943 under navnet Zero. - En annen pionergruppe innenfor etterretningsvirksomheten var 1000-gruppen.

  • RMO var en gruppe som konsentrerte seg om skipsfart og den tyske marine. Den ble etablert i Oslo i 1942, men hadde også en avdeling i Bergen med kontakter på kysten til Haugesund i sør og Måløy i nord.

  • I Bergen fantes dessuten en etterretningsgruppe ved navn BAR (Bergen Anleggs Reportasje), som også opererte i Stavanger-området.

Disse gruppene rapporterte via kurerer til det militære etterretningskontoret på Jungfrugatan i Stockholm (MI II), og ble i stor utstrekning også ledet derfra. MI II stod i sin tur igjen i direkte forbindelse med FO II, etterretningsavdelingen ved Forsvarets overkommando i London.

11.6.4.4 Komorg og kommunistinspirerte grupper

Kommunistpartiet ble forbudt 16. august 1940, og samtidig ble kommunister over hele landet arrestert og forhørt av Gestapo. En del av NKP gikk etter dette i dekning - noen i full, andre i delvis illegalitet. Så lenge den tysk-sovjetiske pakten eksisterte, holdt kommunistene en lav profil. Men etter det tyske angrepet på Sovjet i juni 1941, og særlig etter at partisekretæren Furubotn 31. desember 1941 ble gitt utvidet, nærmest diktatorisk fullmakt til å reorganisere partiet, var Komorg, den illegale kommunistorganisasjonen (undertiden også kalt Furubotn-gruppen), den mest konsekvente talsmann for en motstandskamp basert på sabotasje og gerilja.

Komorg var en militær organisasjon på linje med Milorg. Imidlertid hadde partiet ikke kontroll over alt det illegale arbeidet kommunistene utførte. Mange kommunister deltok i det tverrpolitiske motstandsarbeidet, eller etablerte egne grupper mer eller mindre uavhengig av partiledelsen.

Furubotn og NKPs sentralkomite levde i illegalitet på ulike steder under det meste av okkupasjonen, sterkt ettersøkt. Den 13. juni 1944 gikk tyskerne og Stapo til angrep med minst 800 mann (aksjon "Almenrausch") mot gruppens hovedkvarter i Øystre Slidre. Furubotn og hans nærmeste medarbeidere (Ørnulf Egge, Roald Halvorsen, Samuel Titlestad m fl) kom seg unna etter intens skyting, men åtte personer ble tatt til fange. En av disse ble senere skutt. Under den samme aksjonen i Valdres kom tyskerne også over andre motstandsfolk. Fem milorgjegere ble overrasket av tyskerne i Tapptjerndalen 14. juni, og det oppstod kamp. To av nordmennene falt. I alt skal 38 personer ha blitt arrestert under razziaen i Valdres.

Aksjonen i Valdres bidrog til at en selvstendig kommunistisk aksjonsgruppe på Vestlandet, Saborg, også ble gjenstand for opprulling og arrestasjoner. Denne gruppen var blitt etablert i slutten av 1943, men var lammet fra slutten av 1944 på grunn av opprullinger. I mellomtiden var det dukket opp en ny organisasjon på Vestlandet, Vestlandske Frihetsråd (senere Heimefrontens Fylkesråd), etablert etter initiativ av Torolv Solheim 1. mai 1944.

De mest kjente gruppene med tilknytning til NKP var "Osvald"-gruppen og " Pelle"-gruppen. Den første ble etablert sommeren 1941 rundt Asbjørn Sunde, som opptrådte nokså selvstendig vis-à-vis ledelsen i NKP. Gruppen utførte i alt over 50 sabotasjeaksjoner fram til høsten 1944. Etter en razzia mot gruppens hovedkvarter på Sollia i Hov i Land i månedsskiftet mai-juni 1944 der det kom til væpnet kamp, gikk gruppen etter hvert i oppløsning. Osvald-gruppen hadde 20 falne.

Ragnar Sollie, leder av Pelle-gruppen, hadde forsøkt å etablere en gruppe i 1942, men det mislyktes. Først sommeren 1944 ble Pelle-gruppen dannet. Bare Sollie var medlem av NKP. For øvrig var gruppen partipolitisk uavhengig. Pelle-gruppen bestod egentlig av flere grupperinger av ulik bakgrunn og sammensetning. bl a Ullevål Hageby-gruppen og Losby-gruppen, og hadde forgreninger til Ringerike, Lillestrøm og Akers mek. verksted i Oslo.

Alt i alt omfattet Pelle-gruppen ca 100 mann. I perioden august 1944-januar 1945 utførte den 16 sabotasjeaksjoner og en del andre aksjoner. Den mest bemerkelsesverdige var skipssabotasjen på Akers mek. verksted 23. november 1944. Denne aksjonen var planlagt og støttet av Pelle-gruppen, men utført av arbeidere ved verftet. Ved aksjonen ble fire skip helt eller delvis senket, mens to ble påført betydelige skader. Til sammen representerte skipene en tonnasje på ca 50 000 dwt. Aksjonen er ansett for den største og viktigste i Oslo-området under okkupasjonen.

Pelle-gruppen hadde 11 falne, og av dem ble 9 henrettet ved standrett. Det gjaldt bl a 4 unge gutter i Hageby-gruppen. Tapsprosenten var følgelig i overkant av 10 i Pelle-gruppen, og det er neppe grunn til å tro at den var mindre i Osvald-gruppen. Det foreligger imidlertid ikke, såvidt vi vet, oppgaver over antall deltakere i Osvald-gruppen.