NOU 1998: 12

Alta bataljon

11.7 Fangenskap i Norge

11.7.1 Innledning

Ifølge standardverket Norges krig 1940-1945 er begrepet konsentrasjonsleir ikke dekkende som betegnelse på noen av fangeleirene i Norge, når en ser bort fra leirene for utenlandske krigsfanger her i landet. Momarken fangeleir på Mysen, som tyskerne begynte å bygge på slutten av krigen (visstnok i 1944), var utsett til å ha en slik funksjon, men den var ikke kommet ordentlig i drift ved krigens slutt.

I "Bundesgesetzblatt" nr 64 av 20. september 1977, som inneholder en offisiell liste over tyske konsentrasjonsleirer, figurerer, foruten Mysen, 10 norske leirer, nemlig Bredtveit, Espeland (fra 1.1.42), Falstad (fra 1.12.41), Grini (fra 14.6.41 til 8.5.45), Jørstadmoen (30.3.42-12.4.42), Kirkenes (28.4.42-10.11.42), Stavern (fra 1.11.43), Sydspissen (fra 26.4.42), Tromsdalen (fra 4.6.43) og Ulven (1.6.40-1.1.43).

Med Jørstadmoen siktes her til en transittleir for lærere som ble arrestert for å ha nektet å melde seg inn i det nazistiske "Norges lærersamband". De fleste av disse lærerne ble sendt videre til Sør-Varanger, der de foruten i Kirkenes fangeleir ble plassert i Elvenes fangeleir og en leir på Sandnes. Jørstadmoen, Kirkenes og Elvenes var for øvrig leirer for sovjetiske fanger. - Stavern var transittleir for arresterte studenter på vei til Tyskland. - Arbeidsgruppen har ikke funnet grunn til å behandle disse leirene her. Derimot har vi funnet grunn til å omtale en del andre leirer i Norge som ikke er kommet med i den nevnte tyske listen, samt et antall tyske og norske fengsler.

Tallet på dem som ble arrestert av tyskerne eller NS under okkupasjonen har ikke latt seg fastslå helt nøyaktig, men er anslått til 38 000-40 000. Andenæs angir i Det vanskelige oppgjøret at fangene gjennomlevde til sammen ca 60 000 fangeår. Tallet på fanger var etter alt å dømme i sterk økning i siste halvdel av krigen. Antallet norske fanger våren 1943 er noe usikkert anslått til ca 10 000, herav 6-7000 i Sipos og Stapos innretninger i Norge. De viktigste fangeleirene og fengslene for politiske fanger var:

11.7.2 Fangeleirer

Åneby

Åneby fangeleir i Nittedal ble anlagt spesielt for de såkalte "Svolvær-gislene", dvs. de ca 100 personene som ble arrestert etter det første Lofoten-raidet 4. mars 1941. Leiren ble avviklet alt 12. juni samme år, da hele belegget på 115 fanger ble overført til Grini.

Grini

Grini fangeleir var en såkalt Polizeihäftlingslager, underlagt Oslo-avdelingen av Sipo u. SD. Leiren ble åpnet 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført dit fra Åneby-leiren. I alt var 19 247 fanger innom Grini, og av dem ble 3402 sendt videre til Tyskland. I tillegg til politiske fanger fra Norge og 18 andre nasjoner huset Grini også noen kriminelle, blant dem svindlere, svartebørshandlere og andre vinningsforbrytere.

Den såkalte "Fallskjermen" på Grini var fra 5. november 1942 til 23. september 1944 en spesialcelle for dødsdømte og tukthusdømte fanger. De siste ble i regelen sendt til Tyskland innen to måneder etter ankomsten. Dessuten satt det folk uten dom på "Fallskjermen", samt enkelte som sonet disiplinærstraff. Endelig satt det også andre fanger der i påvente av transport til Tyskland. Den 23. september 1944 ble "Fallskjermen" overlatt til Grinis kvinneavdeling, og de mannlige fangene ble overført til "Haft", som var betegnelsen på fengslet eller isolatavdelingen på Grini. De fleste fangene som ble plassert der, hadde en betydelig innsats bak seg. I perioder fantes det også en spesiell straffekolonne på Grini, kalt "Traven" eller "travgjengen", ledet av den beryktede Kuntze.

Grini var hovedleir for en rekke utekommandoer allerede fra sommeren 1941, da den første av dem, Arbeitskommando Lövenskiold, ble opprettet. De fleste av disse utekommandoene lå i det sentrale Østlands-området, men det fantes også utekommandoer i Trøndelag ( Fannrem) og Nord-Norge ( Kvænangen og Bardufoss). Gestapo-hovedkvarteret Victoria Terrasse ble også brukt som utekommando under Grini. Den siste utekommandoen ble opprettet på Momarken travbane 13. mars 1945 for å delta i byggingen av en ny, stor leir, jf ovenfor.

Fannrem fangeleir i Orkdal ble etablert som utekommando under Grini i slutten av oktober 1944 og eksisterte til krigens slutt. Belegget utgjorde pr. 23. januar 1945 203 fanger, hvorav de fleste var blitt arrestert og sendt til Grini i løpet av 1944. Fangene bodde i militære brakker med plass til mellom 6 og 20 fanger på hvert rom. De ble brukt til arbeid på Orkdalsbanen, som skulle gjøres bredsporet. Fangene ble bevoktet av politisoldater tilhørende SA.

Forholdene på Fannrem var relativt strenge den første tiden, da fangene ble holdt helt isolert og måtte utføre hardt arbeid. Til gjengjeld var matrasjonene ikke fullt så knappe der som på Grini. Men fra desember 1944 kom fangene i kontakt med sivilbefolkningen på stedet, og fra da av fikk de rikelig med mat og dessuten det de trengte av klær og sko. - Det foreligger opplysninger om at en av fangene døde under oppholdet, angivelig av matforgiftning.

Bardufoss ble etablert som utekommando i begynnelsen av mars 1944, da det kom 400 fanger dit. Av disse kom ca 300 fra Grini og de øvrige fra Falstad. Senere ble andre Grini-fanger sendt nordover, slik at det alt i alt var ca 800 fanger innom Bardufoss-leiren. Leiren var i funksjon til krigens slutt, da fangetallet var ca 550. Bardufoss-fangene måtte utholde lange arbeidsdager (12-13 timer i døgnet), dårlig og mangelfull mat, ekstreme værforhold og skrøpelige innkvarteringsforhold.

Den aller nordligste av Grinis utekommandoer lå i Kvænangen i Nord-Troms, og bestod egentlig av to atskilte leirer, Veidal og Badderen ( Veiskaret). Leirene ble etablert som utekommando for ca 400 Grini-fanger samt jødene fra Falstad i begynnelsen av august 1942. Fangene ble bevoktet av Wehrmacht-soldater, og arbeidet under kommando av folk fra Organisation Todt. Arbeidet bestod i å bygge hva som ble kalt Norges største trehus, en 6 km lang snøoverbygning langs riksveien. De klimatiske forholdene var i perioder temmelig harde utover høsten, men ellers led fangene ingen spesiell overlast under oppholdet. Røde Kors i Tromsø forsynte dem bl a med klær og mat. De fikk også hjelp av befolkningen på stedet, og mange av fangene fikk pakker fra sine pårørende. Fangene ble sendt tilbake til sine respektive hovedleirer 11 . november 1942.

Ulven og Espeland

Ulven fangeleir var Polizeihäftlingslager for Sipo u. SD i Bergen, anlagt alt i juni 1940. I den første tiden satt det mest jøder og kommunister på Ulven, men etter hvert ble også arresterte motstandsfolk av ulike kategorier plassert i denne leiren. Den var begunstiget med relativt vennligsinnede kommandanter fram til 1942, da en uberegnelig og brutal nazist ble innsatt som sjef, Holenia - med oppnavnet "Stormen". De første henrettelsene på Ulven fant sted 22. oktober 1941, da to mann ble skutt. Senere ble det henrettet (skutt) et ukjent antall fanger der - nordmenn, russere og serbere.

Det var dårlig kosthold på Ulven, men få tilfeller av direkte mishandling av fangene. Enkelte ble plassert i en spesiell isolasjonsbrakke ("Lenken"), der de til dels satt i eneceller. Isolasjonen varte imidlertid som regel bare så lenge fangene var under forhør.

I januar 1943 begynte byggingen av en ny leir i Mollalia på Espeland, i Arna kommune øst for Bergen. En del fanger fra Ulven ble utkommandert til å delta i byggingen. Det var elendige forhold der i byggetiden. Utpå sommeren 1943 ble samtlige fanger fra Ulven overført til den nye leiren på Espeland.

Forholdene i Espeland fangeleir var trolig noe vanskeligere enn på Ulven. Innkvarteringsforholdene var primitive, og det ble snart trangt om plassen i de overfylte brakkene. En del av vaktene og ledelsen opptrådte temmelig brutalt og vilkårlig, og fysisk mishandling var ikke ukjent for fangene i Espelands-leiren. Men tempoet i arbeidskommandoene var ikke avskrekkende.

Fanger som var under mistanke for særlig alvorlige forhold, ble vanligvis holdt isolert. Den såkalte "lenkegjengen" holdt til i en egen avdeling, som bestod av trange celler der fangene kunne bli sittende isolert i månedsvis. Ved krigens slutt satt det ca 200 fanger på Espeland.

Falstad

Falstad fangeleir var Polizeihäftlingslager, underlagt Sipo u. SD i Trondheim. Fangearkivet inneholder ca 6500 navn; av dem er ca 900 utenlandske, men det reelle fangetallet var trolig en god del høyere. De første fangene ankom til leiren 11. desember 1941, men først fra våren 1942 - da noen av Englands-farerne fra Ålesunds-saken ble brakt dit - fikk Falstad preg av konsentrasjonsleir. Det ble lange arbeidsdager for fangene, og straffeeksersis for de minste "forseelser". Utover høsten samme år ble forholdene enda et hakk verre.

For syke russere og serbere var Falstad å regne for en utryddelsesleir. Den samme funksjonen hadde leiren for syke jødiske fanger. De gjenlevende jødene ble i november 1942 sendt sørover til Bredtveit fengsel ved Oslo, og derfra i to puljer videre til Auschwitz. Bare seks av de jødene som satt på Falstad vendte hjem fra tysk fangenskap etter krigen.

Falstad står i en særstilling blant fangeleirene i Norge på grunn av sin blodige historie. Det forklares dels ved at fanger fra flere store saker, bl a Ålesunds-saken og unntakstilstanden i Trondheim, ble sendt dit og senere ble skutt i Falstadskogen. Dels har dette sammenheng med at leiren sorterte under Gerhard Flesch, Gestapo-sjefen i Trondheim som av mange ble rangert som den aller verste av de tyske krigsforbryterne i Norge.

Falstad hadde også en isolatavdeling, der det hovedsakelig ble plassert dødsdømte fanger. I motsetning til "cellefangene", som ikke deltok i den ordinære fangevirksomheten, fikk mange av de øvrige fangene anledning til å komme ut og arbeide på gårdene i omegnen om dagene.

Fra høsten 1943 bedret forholdene seg noe, blant annet fordi kostholdet ble lagt om. Det ble da bestemt at fangene skulle ha mat i henhold til det laveste kostskjemaet på Wehrmacht-regulativet. Samtidig begynte leiren å få leveranser via Danskehjelpen. Leiren hadde heller ikke det samme preg av "dødsleir" som tidligere, idet tallet på henrettelser var betydelig mindre i siste del av krigen.

Det satt også en del kvinner på Falstad. De ser ikke ut til å ha fått den samme brutale behandlingen som mennene, f eks ble de aldri utsatt for straffeeksersis.

Sydspissen og Tromsdalen (Krøkebærsletta)

Sydspissen ble etablert som leir for politiske fanger våren 1941. Belegget var 100-120 mann. De fleste oppholdt seg relativt kort tid på stedet, i og med at Sydspissen fungerte som oppsamlings- og gjennomgangsleir for området nord for Lofoten.

Det foreligger opplysninger om at kostholdet på Sydspissen var mangelfullt. Det er også ellers holdepunkter for å anta at fangebehandlingen rent generelt var dårligere i denne leiren enn i de tilsvarande leirene i Sør-Norge. Vaktene var hensynsløse, særlig i den første tiden da det mest var unge folk som tok seg av vaktholdet.

Leiren, som var Polizeihäftlingslager under Sipo u. SD i Tromsø, ble flyttet til Krøkebærsletta (Tromsdalen) i november 1942. Vel 2000 politiske fanger regnes å ha passert Krøkebærsletta, på vei til Falstad, Grini eller Tyskland. Kvinnelige fanger ble ikke plassert der; de ble holdt i forvaring i lokale arrestrom eller fengsler inntil de eventuelt ble transportert sørover.

11.7.3 Fengsler

11.7.3.1 Victoria Terrasse og regionale og lokale Gestapo-hovedkvarterer

Det tyske sikkerhetspolitiet hadde en kort tid etter invasjonen i 1940 sitt hovedkvarter i stortingsbygningen, men alt i begynnelsen av mai 1940 ble Sipo u. SD installert i Victoria Terrasse, der det også var celler for fanger som var til forhør eller under etterforskning.

Victoria Terrasse var både Gestapos hovedkvarter i Norge og regionalt hovedkvarter for Østlandet. Våren 1941 ble tortur tatt i bruk systematisk og i langt større grad enn før, etter retningslinjer utarbeidet av Gestapo-sjefen i Oslo, Siegfried Fehmer.

Ved de øvrige regionale hovedkvarterene for Sipo u. SD - Gestapo-fengslet i Eiganesveien i Stavanger, Veiten 3 i Bergen, Trøndelag Misjonshotell i Trondheim og Gestapo-kjelleren i Bankgata 13 i Tromsø - var det tilsvarende innretninger, med mishandling og tortur som fast praksis under forhørene av fangene.

Endelig hadde Sipo u. SD lokale hovedkvarterer - såkalte Aussendienststellen - på ca 30 forskjellige steder over hele landet, underlagt de regionale hovedkvarterene. I tillegg kom ca 10 "grensepolitistasjoner". Også til disse innretningene var det knyttet fengsler hvor de arresterte ble utsatt for overgrep og mishandling i forbindelse med forhørene.

11.7.3.2 Andre "Gestapo-fengsler"

Møllergt. 19 (Oslo kretsfengsel avd. A)

Kretsfengslet i Møllergata 19 i Oslo ble tatt i bruk som Polizeigefengnis umiddelbart etter tyskernes ankomst til Norge, og alt høsten samme år var det blitt et beryktet sted. Møllergt. 19 var Gestapos sentralfengsel for hele landet. Den ordinære kapasiteten var 155 fanger, men tyskerne stuet sammen opptil 550 fanger der.

Fengslet var delt i flere avdelinger. Fra "Sukkenes bro" kom fangene direkte inn i avd. B, som ble regnet som den strengeste. Fanger som tyskerne mente var viktige, ble her satt i en såkalt "Sondercelle". I etasjene over lå avd. C og D, mens avd. A lå i underetasjen. Under der igjen lå de beryktede mørkecellene. Fra desember 1940 var det også en kvinneavdeling på "Nr 19". Kvinnene satt i eneceller, og det var en betydelig forbedring i deres kår da de utpå sommeren 1941 ble overført til Grini og kom på fellesrom.

Forhørene av fangene foregikk som regel på Victoria Terrasse, men det hendte også ganske ofte at Sipo-folkene kom over til Møllergt. 19 for å forhøre fangene der. De rigget seg da til i biblioteket ("orgelcella") med sine torturredskaper. En ukjent antall fanger måtte utstå mishandling eller tortur på Møllergt. 19.

"Arkivet"

Statsarkivet i Kristiansand ble okkupert av tyskerne alt 10. april 1940, men i desember samme år ble bygningen frigitt. Gestapo hadde visstnok en avdeling i byen fra mai 1940, men først i slutten av januar 1942 ble arkivbygningen i sin helhet tatt i bruk som lokalt Gestapo-hovedkvarter. Statsarkivet i Kristiansand sorterte under Sipo u. SD i Stavanger. Fangene satt vanligvis ikke lenge fengslet i selve arkivet. Oftest ble de hentet inn dit til forhør, og deretter ført tilbake til kretsfengslet i Kristiansand. Enkelte kunne likevel bli sittende i flere måneder på arkivet.

Forhør med systematisk tortur ble for alvor satt i gang av Gestapofolkene på arkivet i forbindelse med den store opprullingen av Sørlands-organisasjonen i desember 1942. Det er antatt at fangebehandlingen på arkivet var like ille, muligens verre, enn på Victoria Terrasse.

Vollan

Vollan var egentlig avdeling A av Trondheim kretsfengsel, men ble tatt i bruk som Polizeigefängnis i løpet av det første krigsåret. Kapasiteten var i normale tider 32 fanger, men under tyskerne var belegget på det meste mellom 250 og 300 mann. Det satt ikke bare politiske fanger på Vollan, men også kriminelle. Minst 13 nasjoner var representert der.

Vollan fungerte som transittsentral for politiske fanger som skulle videre til arbeidsleir, eller til eksekusjonsstedet. Av den grunn fikk oppholdet der for de flestes vedkommende relativt begrenset varighet. Mange av fangene ble sendt ut på arbeid for tyskerne til ulike steder utenfor byen.

I den første tiden skiftet sjefene ofte, men fra august 1942 ble Oberscharführer Anton Schwenk overlatt bestyrelsen. Han innehadde stillingen i vel to år, men ble da "degradert" til nestkommanderende på grunn av sin humane fangebehandling.

Fangene på Vollan hadde, blant annet i motsetning til Falstad-fangene, norsk forpleining etter fengselsregulativet. Folk som satt særlig hardt i det, ble plassert i "Zonderabteilung" (enecelle), mens andre fikk bevege seg relativt fritt i bygningen og komme ut på arbeidskommandoer.

11.7.3.3 Andre leirer og fengsler

Akershus festning (Deutsches Kriegswehrmacht-Gefängnis)

Akershus landsfengsel ble 15. april 1940 overtatt av Wehrmacht. Etter felttoget ble det en kort tid brukt som fengsel for norske krigsfanger. Deretter ble stedet brukt av Wehrmacht som fengsel for tyske fanger. Fra 1941 overtok Sipo u. SD en del av fengslet for politiske fanger; i stor grad ble personer med dødsdom, eller personer som ventet på dødsdom, sendt dit. I tillegg ble Akershus brukt som samlingssted for fanger som skulle deporteres til Tyskland. Fanger med dom satt vanligvis ikke lenge på Akershus; oppholdet var oftest begrenset til bare noen uker og i enkelte tilfeller noen måneder - i påvente av transport til Tyskland, eller til retterstedet. Enkelte av de politiske fangene kunne likevel bli sittende der i lengre tid.

Vaktene på Akershus tilhørte Wehrmacht. Selve fangebehandlingen var derfor gjennomgående god, sett i forhold til behandlingen i Sipos innretninger, men det forekom tilfeller av mishandling også der. Kostholdet var mangelfullt, det var lite mat og kvaliteten var dårlig.

Det spesielle ved oppholdet på Akershus var nok likevel den mentale belastningen - som uvissheten og tanken på hva fremtiden førte med seg.

Åkebergveien fengsel ("Bayern")

Oslo kretsfengsels avdeling B i Åkebergveien 11 hadde en noe spesiell stilling. Fra februar 1941 overtok Sipo en del av en fløy i fengslet (etter hvert et antall av ca 110 fangeplasser), som ble brukt til såkalt Gerictsgefängnis, det vil si fengsel for personer som var ferdige med forhørene men ennå ikke var stilt for retten. Ellers ble dette fengslet brukt av det norske statspolitiet (Stapo). Dette var en sammenslutning av Utrykningspolitiet og kriminalpolitiets overvåkningsavdeling som formelt ble etablert av Jonas Lie 1. juli 1941 - etter mønster av det tyske Sipo. På dette tidspunkt var det gode forhold for de politiske fangene i dette fengslet, som ikke regnes blant okkupasjonstidens farligste oppholdssteder. Det var også en egen landsfengselsavdeling i Åkebergveien, for fanger (kriminelle) som sonet dommer på over seks måneder.

De politiske fangene som satt i dette fengslet, hadde oftest ikke fått noen dom, og ble i regelen overført til andre innretninger etter relativt kort tid.

Bredtveit

Bredtveit fengsel ved Grorud ble tatt i bruk som interneringssted for politiske fanger høsten 1941. I mai 1942 ble en gruppe gisler og sikringsfanger i et antall av ca 100 mann innsatt på Bredtveit. Om høsten samme år ble ca 300 jøder plassert der, men de ble sendt ut på en ny transport etter noen måneder.

Etter hvert vokste det opp en brakkeleir utenfor hovedbygningen, noe som gav stedet et preg av fangeleir.

Brakkeleiren bestod dels av store fellesbrakker, der fangene kunne bevege seg relativt fritt, og dels av brakker med eneceller.

Fengslet ble administrert av Stapo, og betjeningen var norsk.

Berg

Berg fangeleirs historie går tilbake til 10. juli 1942, da Eivind Wallestad ble ansatt som sjef, og oppbyggingen tok til under hans ledelse.

Leiren var det nazistiske politidepartementets interneringsleir for jøder og politiske fanger. Den hadde også en tid en egen avdeling for kriminelle ("svartebørsbrakka").

Leiren var på langt nær ferdig da aksjonen mot jødene ble satt i verk i oktober 1942, men likevel ble ca 350 jøder plassert der i dagene 26.-28. oktober. Nesten 300 av disse ble deportert til Tyskland i slutten av november samme år, og bare 7 av dem overlevde.

Fra 27. januar 1943 begynte politiske fanger å bli plassert der, til å begynne med i et nokså begrenset antall. Forholdene i leiren var på denne tid særdeles dårlige, med hardt arbeid, elendig kosthold, urenslighet, sjikanøse avstraffelser og sykdom (skjørbuk, dysenteri og byller). Fra april 1943 bedret forholdene seg betraktelig; det gjaldt både fangebehandlingen og kostholdet, men også i de neste halvannet år måtte fangene døye sult, straffeeksersis og kjellerarrest. I det siste halvåret før freden var forholdene relativt gode.

En fortegnelse over belegget i Berg fangeleir viser at 847 mann hadde vært innom leiren i tiden fram til 5. mai 1945. I dette tallet inngår politiske fanger og de jødene som satt i leiren fram til 2. mai 1945, men ikke de jødene som ble deportert til Tyskland i 1942. Belegget var størst den siste krigsvinteren, da det omfattet 500-600 mann. Fangevokterne var norske. De ble etter krigen idømt straffer fra seks måneders fengsel til livsvarig tvangsarbeid.

Storetveit/Framnes

Få dager etter den såkalte Telavåg-affæren 26. april 1942 ble samtlige innbyggere i det lille fiskeværet Telavåg på Sotra fordrevet fra sine hjem. Arbeidsføre menn i alderen 16-65 år ble sendt til Grini og senere til Tyskland, mens barn og kvinner samt menn over 65 år - i et antall av 268 personer, hvorav den eldste var 93 år og den yngste 12 uker gammel - ble internert på Storetveit skole i Fana. De ble bevoktet av SS-vakter, men Røde Kors var hele tiden til stede og gjorde hva som var mulig for å lette fangenes kår. Kosten ble brakt til leiren fra kretsfengslet i Bergen.

I midten av juni 1942 ble de eldste fangene overført til Framnes ved Norheimsund. Noen dager senere besluttet Sipo-sjefen i Bergen, SS Hauptsturmführer Blomberg, at også mødre, og barn under 6 år, skulle overføres til Framnes, mens barn i alderen 6-15 år og noen unge ugifte piker skulle sendes "østover". Da de 31 mødrene og småbarna ble sendt av gårde 21. juni, og de 39 eldre barna ble igjen, kom det ifølge professor Birkhaug, som har skrevet boka om Telavåg-affæren, "til de uhyggeligste opptrin i fangeleiren". Flere av kvinnene fikk nervesammenbrudd, og enkelte av mødrene forsøkte å ta både sitt eget og barnas liv. Også på turen inn til Framnes forekom det flere tilfeller av nervesammenbrudd.

Få dager senere utbrøt en skarlagensfeberepidemi blant barna på Storetveit, og i begynnelsen av juli brøt det ut smittsom halsdifteri, som fikk SS-vaktene til å flykte fra leiren. Dette førte til at transporten til Oslo ble utsatt, for så til slutt å bli oppgitt. Den 15. og 16. august 1942 ble de fleste av barna gjenforent med sine familier på Framnes. Fire av de difterisyke ble innlagt på Haukeland sykehus, mens de øvrige 23 fulgte med transporten til Framnes der de ble holdt isolert. Men under oppholdet på Framnes oppstod nye tilfeller av difteri, og de to som var alvorligst syke, måtte sendes til Haukeland sykehus.

På Framnes ble fangene anbrakt i en moderne utstyrt internatskole. Husholdningen ble her forvaltet av skolens bestyrer, mens vaktholdet ble overlatt til Hordaland politikammer. Røde Kors bistod også her fangene så langt det var mulig. Politivaktholdet på Framnes var hele tiden "forståelsesfullt og liberalt".

I det store og hele synes dødsbudskapene fra Sachsenhausen, der mange av Telavåg-kvinnenes menn mistet livet, å ha vært den største påkjenningen under oppholdet på Framnes.

Den 17. mai 1944 ble de internerte Telavåg-fangene satt fri. De kunne likevel ikke vende tilbake til sine hjemsteder, men måtte ta inn hos slektninger i Sund og Austevoll. En del av fangene var av forskjellige grunner satt fri tidligere.

Leirpollen, Storskog og Tofte

I Kirkenes-området var det - foruten lærerleirene i Kirkenes, Elvenes og Sandnes - tre tyske fangeleirer med norsk belegg, nemlig Leirpollen, Storskog og Tofte. Det siste går også under betegnelsen Jarfjordbotn.

Leirpollen fangeleir, som muligens var den mest primitive av disse innretningene, regnes også som tilintetgjørelsesleir for russiske fanger. Leiren ble sommeren 1943 tatt i bruk for personer som ble arrestert i forbindelse med en større tysk aksjon mot partisanvirksomheten på Varangerhalvøya. I forbindelse med opprullingen av Persfjord-gruppen ble ca 40 personer med tilknytning - eller mistanke om tilknytning - til denne gruppen arrestert og ført til Leirpollen. Opprullingen av andre grupper i Finnmark omtrent samtidig førte også til en rekke arrestasjoner, slik at fangetallet i Leirpollen visstnok kom opp i ca 70 personer. Hele 11 av de norske fangene ble henrettet, rettere sagt slått i hjel, allerede i august samme år.

Fangene bodde i en brakke under svært primitive forhold; de ble tvunget til å utføre hardt arbeid for tyskerne, og var ofte i forhør hos Gestapo. Kostholdet var dårlig, og førte sammen med det harde arbeidspresset til at fangene ble sterkt avkreftet.

I februar 1944 ble fangene i Leirpollen overført til Storskog, en leir som lå nærmere grensen mot Sovjet. Denne leiren eksisterte visstnok fram til oktober 1944, da området ble befridd av russiske styrker.

Også den tredje av disse leirene, Tofte i Jarfjordbotn, var i drift i 1944.

For øvrig foreligger det sparsomt med opplysninger om forholdene i disse leirene, om hvor lenge de var i funksjon, antall fanger osv. Med hensyn til standarden i disse leirene synes det likevel ingen grunn til å tvile på at fangene levde under særdeles primitive og umenneskelige forhold.

11.7.4 Vurderinger og konklusjoner

11.7.4.1 Generelle bemerkninger

Tyske myndigheter, i første rekke Sipo u. SD, men også Wehrmacht, tok i stort omfang i bruk de vanlige norske fengslene, det vil si krets- og hjelpefengslene. I Oslo og Trondheim ble ett av kretsfengslene i sin helhet overtatt av Sipo, mens et annet på hvert av stedene ble delvis overtatt. I tillegg ble Arendal hjelpefengsel overtatt i sin helhet. Hamar, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Vadsø og Bodø kretsfengsler samt Larvik hjelpefengsel, ble for en vesentlig del disponert av tyskerne. Praktisk talt alle øvrige krets- og hjelpefengsler måtte i større eller mindre grad ta imot fanger etter tysk ordre.

Tyskerne sørget selv for vakthold og administrasjon i de fengslene de overtok i sin helhet og i fengsler med separate tyske avdelinger (Åkebergveien, Bergen og Stavanger kretsfengsler). For øvrig blandet tyskerne seg normalt ikke inn i fengslenes daglige drift. Matutdelingen ble vanligvis utført av norske fengselstjenestemenn, også ved de fengslene som tyskerne disponerte.

Arbeidsgruppen er av den oppfatning at opphold i norske krets- og hjelpefengsler med norsk administrasjon og det gamle fengselspersonellet til stede, ikke innebar påkjenninger av betydning. Personer som var ettersøkt eller mistenkt for illegal motstandsvirksomhet, ble som regel etter relativt kort tid overført til Sipos eller Stapos spesielle fengsler eller leirer. Senskader som følge av opphold i ordinære norske fengsler under krigen kan derfor ikke påregnes.

Krets-og hjelpefengsler som var overtatt av tyskerne, eller hvor det var etablert egne tyske avdelinger, kommer i en annen kategori. Her forekom det overgrep og fangemishandling i ikke ubetydelig grad.

Når det gjelder leirer og fengsler som stod under kontroll av det tyske sikkerhetspolitiet, var det en viss variasjon i påkjenningsnivået mellom de enkelte stedene, og innen hvert enkelt sted etter hvilket tidsrom oppholdet fant sted.

11.7.4.2 Fangeleirer under Sipo u. SD

Av de egentlige fangeleirene under kontroll av Sipo u. SD hadde Falstad i en periode fram til høsten 1943 et klart preg av konsentrasjonsleir. For øvrig var Sydspissen ved Tromsø muligens den leiren hvor forholdene gjennomgående var verst. Arbeidsgruppen mener at opphold av minst seks måneders varighet på Sydspissen, og på Falstad fra våren 1942 til høsten 1943, kan gi grunnlag for å godta psykiske senskader ut fra presumsjon for årsakssammenheng.

Med hensyn til de øvrige fangeleirene under Sipo u. SD, dvs. Grini (inkludert Åneby), Ulven og Espeland samt Falstad fra høsten 1943, bør det etter vår oppfatning kreves at oppholdet hadde en varighet av minst 16 måneder. Det vil i så fall bare bli aktuelt å godta psykiske lidelser ut fra generell presumsjon, ikke rygg- og mageplager eller andre somatiske tilstander, som følge av opphold i disse innretningene.

Enkelte fanger satt kortere eller lengre tid i isolat eller på enecelle. For disse kategoriene, f eks fanger som tilhørte "lenkegjengen" på Ulven eller som satt på "Fallskjermen" på Grini, bør det være tilstrekkelig at det dokumenteres minst seks måneders fangenskap på slike vilkår.

Når det gjelder Grinis utekommandoer, synes de fleste å ha vært av noe bedre standard enn hovedleiren. Kongsvinger fangeleir, som var utekommando under Grini fra mai 1943 til krigens slutt, blir i Griniboken betegnet som et "forlokkende tilfluktssted". Også i utekommandoene Sandvika, Fornebu, Ljanskollen og den såkalte Pendelkommandoen var forholdene etter omstendighetene gode. Heller ikke Kvænangen og Fannrem kan regnes til de harde leirene. Minst 18 måneders fangetid på steder av denne kategori må kreves før det eventuelt kan bli aktuelt å godkjenne psykiske reaksjoner ut fra presumsjon.

Når det gjelder utekommandoen Bardufoss oppfatter arbeidsgruppen den som en hard arbeidsleir etter norsk målestokk. Forholdene synes å ha vært så pass mye verre der enn i hovedleiren på Grini og de fleste utekommandoene, at det ikke bør stilles samme krav til varigheten av opphold i denne leiren som i hovedleiren. Vi mener at opphold på Bardufoss av en varighet av minst 12 måneder gir grunnlag for å godta psykiske lidelser ut fra generell presumsjon.

11.7.4.3 "Gestapo-fengsler"

Et opphold i et av Gestapos hovedkvarterer - Victoria Terrasse i Oslo, Gestapo-fengslet i Stavanger, Veiten 3 i Bergen, Misjonshotellet i Trondheim og Gestapo-fengslet i Bankgt. 11 i Tromsø samt i de spesielle Gestapo-fengslene Møllergt. 19 i Oslo og Statsarkivet i Kristiansand (fra desember 1942), var for de fleste en traumatisk opplevelse. Ved disse innretningene var forholdene til det ytterste primitive; behandlingen av fangene var nedverdigende og umenneskelig, med mishandling og tortur som en vesentlig ingrediens. I Trondheim fantes det i tillegg til Misjonshotellet - der fanger bl a fra Vollan, kretsfengslet i Kongensgt og kvinnefengslet i Munkegata 16 ble forhørt og mishandlet - også en annen innretning, nemlig Sonderabteilung Lola. Det var kodenavnet på den beryktede Rinnan-banden, som opererte fra flere adresser, bl a Brattørgt. 12 og Jonsvannsvn. 46 (det såkalte "Bandeklosteret").

Arbeidsgruppen mener at personer som har vært underkastet verschärfte Vernehmungen ("skjerpet forhør") i innretninger av den type som er nevnt ovenfor, og ellers har hatt en fangetid på minst seks måneder, bør kunne ligge an til godkjennelse ut fra presumsjon når det foreligger senskader av psykisk karakter.

Med hensyn til Gestapo-fengslet Vollan i Trondheim er vi av den oppfatning at forholdene der totalt sett ikke var så ille som i de øvrige innretningene i samme kategori. Dette hadde bl a sammenheng med at stedet hadde en human sjef i et par års tid. Det er derfor vår oppfatning at det normalt bør kreves opphold av minst 18 måneders varighet på Vollan, før det kan bli aktuelt å godta psykiske senskader ut fra presumsjon.

11.7.4.4 Andre leirer og fengsler

Opphold i fengslet på Akershus rangerer på linje med det verste med hensyn til fangenskap i Norge under krigen. Arbeidsgruppen mener at opphold av en varighet på seks måneder eller mer på Akershus kan gi grunnlag for å godta psykiske senskader ut fra presumsjon. Når det gjelder opphold på Bredtveit, er vi kommet til at det for den kategori som ble plassert i eneceller i brakker utenfor hovedbygningen, bør være tilstrekkelig å kreve seks måneders fangenskap. For de øvrige kategorier på Bredtveit mener vi at kravet bør være minst 18 måneders fangenskap for at presumsjonen skal gjelde.

Fram til april 1943 var forholdene i Berg fangeleir trolig verre enn i de fleste andre fangeleirene for nordmenn her i landet. Arbeidsgruppen mener derfor det er grunnlag for å godta psykiske senvirkninger ut fra presumsjon for fanger som oppholdt seg der i tiden oktober 1942-april 1943. Selv om forholdene også etter april 1943 i perioder var dårlige, særlig på grunn av matsituasjonen, var tilstanden da gjennomgående neppe særlig mye annerledes enn i de fleste andre leirer i Norge. For opphold etter april 1943 mener vi derfor det bør kreves minst 18 måneders fangenskap for at presumsjonen skal gjelde.

Opphold i interneringsleirene Storetveit og Framnes medførte etter vår oppfatning i alminnelighet ikke påkjenninger av en type som gir presumsjon for helseskader i ettertid. Derimot mener vi det bør gis adgang til å godta psykiske senskader ut fra generell presumsjon for de barna - i aldersgruppen under 12 år - som under fangenskapet ble holdt atskilt fra mødrene sine.

Når det gjelder Leirpollen og de øvrige leirene i Sør-Varanger er det arbeidsgruppens oppfatning at det, til tross for noe mangelfull informasjon, er grunn til å anta at forholdene i disse leirene var atskillig mer primitive enn hva som var vanlig i Sør-Norge. Et opphold på minst seks måneder i en av disse leirene bør derfor være tilstrekkelig med henblikk på godkjennelse ut fra generell presumsjon.

Litteratur brukt i dette kapitlet

  • Amundsen, Sverre S. (hovedred.): Kirkenesferda 1942. Oslo 1946. Om lærernes opphold på Grini og Jørstadmoen og i Kirkenes-området. Inneholder bl a en navneliste over dem som ble sendt til Kirkenes.

  • Andenæs, Johs.: Det vanskelige oppgjøret. Oslo 1979. Om landssvikoppgjøret etter krigen.

  • Birkhaug, Konrad: Telavåg - Fiskeværet som tyskerne slettet ut i 1942. Oslo 1946.

  • Bratteli, Trygve: Fange i natt og tåke. Oslo 1980. Om bl a Vollan og Møllergt. 19.

  • Brauteset, Steinar: Gestapo-offiseren Fehmer. Milorgs farligste fiende. Oslo 1986. Om Gestapo i Oslo-området.

  • Bundesgesetzblatt nr 64, datert 20. september 1977. Offisiell tysk liste over KZ-leirer.

  • Fengselsstyrets Årbok 1931-50. Publ. i Norges offisielle statistikk XI. 172. Oslo 1954. Om krets- og hjelpefengslene under krigen.

  • Forfang, Ingvald (red.) : Okkupasjonstida 1940-1945 i Orkanger-Orkdal-Orkland (Orkedals prestegjeld) i Sør-Trøndelag. 1955.

  • Giertsen, Børre R. (red.): Norsk fangeleksikon - Grinifangene. Oslo 1946.

  • Giertsen, Børre R.: Møllergaten 19. Oslo 1953.

  • Greve, Tim: Bergen i krig. Bind 2. Bergen 1979. Kapitlene "Fangeliv" og "Bak gitter og piggtråd". Om Ulven, Espeland og Veiten.

  • Haave, Carl og Herstad, Sverre J. (red.): Quislings hønsegård. Berg Interneringsleir. Oslo 1948. Inneholder biografier og navnelister.

  • Haga, Arnfinn: Det regner i fjellet. Kapitlene "Kanalar til Ulven" og "Polizeihäftlingslager Ulven". Bergen 1974.

  • Hagen, Bjarne (pseud.): Detta är Gestapo. Stockholm 1944. Om Gestapos virksomhet i Norge med en oversikt over fengsler og fangeleirer samt en oppgave over personer som ble dømt til døden og henrettet av tyskerne fram til høsten 1943.

  • Hallesby, Leif og Osnes, E.: Falstad. Oslo 1945.

  • Hauge, Dagfinn. Slik dør menn. Oslo 1945. Om dødsdømte på Akershus.

  • Kiønig, Aggi: Damen fra Røde Kors. Oslo 1975. Om Victoria Terrasse, Møllergt 19., Åkebergvn og Akershus.

  • Krogh, Oscar (red.): Livet på Bredtvedt i 1942. Gisler og sikringsfanger. Oslo 1953.

  • Lange, August og Schreiner, Johan (hovedred.): Griniboken. Bind I-II. Oslo 1946-47. Bind 2 inneholder relativt kortfattede beskrivelser av underleirene Kvænangen, Kongsvinger, Bardufoss, Fornebu, Pendelkommandoen, Ljanskollen og Sandvika.

  • Lunde, Aage: Sør-Varangers historie. 1979. Om Leirpollen m fl.

  • Løberg, Sverre: Det jeg husker best. Oslo 1967. Blant annet om Møllergt. 19 og Åkebergveien fengsel.

  • Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Bind II. Oslo 1986. Om Falstad, Berg, Bredtveit, Badderen og andre leirer.

  • Mührer, J. Niels (red.): Boken om Danskehjelpen. Oslo 1947.

  • Nansen, Odd: Fra dag til dag. Bind I-III. Oslo 1946. Foruten skildringer av Grini og Sachsenhausen - og en del andre leirer i Tyskland - gis det i bind 2 en beskrivelse av leiren Veidal i Kvænangen.

  • Næss, Øyvind: Fra Bredtvedt til "Westfalen". Oslo 1947. Om Bredtveit og Møllergt. 19. Boka inneholder dessuten en beskrivelse av forholdene i Grinis underleir Fornebu.

  • Os sogenemnd: Bygdesoga for Os. Kulturhistorisk band. 1980. Kapitlet Osbygdi under okkupasjonen 1940-45 av Arnfinn Haga. Om Ulven fangeleir.

  • Steen, Sverre (hovedred.): Norges krig 1940-45. Bind III.Oslo 1950. Kapitlet "De som ble tatt" av rektor Haakon Holmboe.

  • Stahl, Knut: Motstandskampen 1940-1945. Bind 2 av Stavangers historie under okkupasjonen, avsnittet "Gestapo - mennene og metodene". Om Gestapo-hovedkvarteret og fengslet på Egenesveien 17.

  • Tønnessen, Joh. N.: Det hendte ikke noe. Oslo 1946. Om Møllergt. 19 og Akershus festning.

  • Tønnessen, Joh. N.: Kristiansands historie 1914-1945. Kristiansand 1974. Om forholdene i Statsarkivet i Kristiansand og kretsfengslet samme sted.

  • Ulateig, Egil: Et glimt av helvete. Falstad - en konsentrasjonsleir i Norge.

  • Viken, Kaare: Mer enn 1000 dager. Oslo 1984. Om Vollan fengsel.

  • Wormdal, Celine: Kvinner i krig. Oslo 1979. Kapitlet "Tatt på fersk gjerning" inneholder en skildring av kvinneavdelingen på Grini.

  • Ytreberg, Nils A.: Tromsø bys historie. Bind 3. Tromsø 1971. Om Gestapo-kjelleren i Bankgt. 13 og Sydspissen fangeleir.

  • Når det gjelder Leirpollen fangeleir har vi også brukt en artikkel i bladet "Finnmarken" fra 18. november 1972.