NOU 1998: 21

Alternativ medisin

14.1.4 Pasientens selvbestemmelsesrett/valgfrihet

Selvbestemmelsesretten, herunder friheten til å treffe valg av betydning for eget liv og egen helse, er i vårt samfunn regnet som en verdi i seg selv. Denne retten til autonomi har i de senere årene blitt tillagt stadig sterkere vekt i forholdet mellom pasient og helsevesen. Selvbestemmelsesretten må imidlertid være begrenset i situasjoner der pasienten ikke kan oppfattes å være kompetent i forhold til å ta behandlingsavgjørelser med alvorlige konsekvenser (barn, personer med alvorlige psykiske lidelser og alvorlig psykisk utviklingshemming, senil demente pasienter, bevisstløse eller sterkt svekkede pasienter m.v.).

Utviklingen med økt vektlegging på selvbestemmelsesretten er internasjonal, og det er en alminnelig oppslutning i biomedisinsk etikk om at en pasient i alle fall har «rett til å fravelge» en foreslått behandling, med mindre det foreligger hjemmel for tvangsbehandling, se punkt 10.5.2. Hvorvidt pasienten er gitt en «rett til å velge» behandling er mer uavklart fordi både helsevesenets ressurser og fagpersonenes autonomi vil måtte telle med i en avveining. Selvbestemmelsesretten, spesielt i behandlingssituasjonen, vil i mange tilfelle i realiteten være en medbestemmelsesrett sammen med behandleren, ettersom pasienten, naturlig nok, oftest vil være avhengig av sin behandlers vurderinger og råd.

Retten til selvbestemmelse ved at behandling i utgangspunktet bare kan skje dersom pasienten samtykker, er sterkt understreket i forslag til ny pasientrettighetslov, der kapittel 4 nettopp heter «Samtykke til helsehjelp». I § 4-1 første ledd i lovforslaget heter det:

«Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.»

Friheten til å velge alternativmedisinske behandlingsformer, sammen med eller i stedet for helsetjenestens behandlingstilbud, vil kunne fremme den enkeltes ansvarsfølelse og mulighet for å gjøre noe med egen sykdom eller helse.

Selvbestemmelsesretten kan utløse et engasjement som på sitt beste mobiliserer krefter hos pasienten, og som kan ha positiv innvirkning på helbredelsen eller sykdomsforebyggingen.

Pasienter benytter i økende grad sin valgfrihet til å oppsøke alternativmedisinske behandlingsformer. På denne måten gir pasienter et signal til det etablerte helsevesenet om at det er sider ved virksomheten som ikke møter deres behov. Dette vil kunne gi grunnlag for nyttige korrektiver av det etablerte helsevesenet.

Selvbestemmelsesretten har for den enkelte også en omkostningsside, som innebærer økt risiko for å ta valg som kan medføre forverret helsetilstand eller manglende forbedring, samt økonomisk utnyttelse, se punkt 14.1.3. Fordi en pasient er mer utsatt enn en frisk person, vil det, avhengig av omstendighetene, være vanskelig for mange å overskue konsekvensene av egne handlingsvalg. I denne situasjonen er det særlig viktig å beskytte de forannevnte pasientgrupper som ikke kan oppfattes å være kompetente til å ta behandlingsavgjørelser med alvorlige konsekvenser.

Selvbestemmelsesretten innebærer også en økonomisk oppofring i den grad den benyttes til å velge alternativmedisinsk behandling. Samtidig setter utgiftene til slik behandling grenser for selvbestemmelsesretten, noe som i særlig grad gjør seg gjeldende i forhold til pasienter med kroniske sykdommer.

Valg innebærer konsekvenser, både medisinske og økonomiske. Pasientene må sikres best mulig informasjon, slik at de settes i stand til å danne seg et reellt bilde av de tilbud som finnes, samt konsekvenser, risiko for skader og bivirkninger og sannsynlighet for helbredelse/bedring ved de ulike tilbud. Dette er forutsetning for at de kan foreta «riktige» valg. Dette gjelder også for pårørende til «ikke-beslutningsdyktige» pasienter. Forståelig formidling av relevant informasjon er derfor en forutsetning for at valgmulighetene og selvbestemmelsesretten skal være reell.