NOU 1998: 21

Alternativ medisin

5 Alternativmedisinske helse-, sykdoms- og forklaringsmodeller

5.1 Innledning

I det følgende vil de vanligste forklaringsmodeller som brukes for å forklare de ulike virkningsmekanismer for alternativmedisinske terapier bli gjennomgått. Enkelte modeller og teorier i alternativ medisin er fra de tidligste medisinske systemer som tradisjonell kinesisk medisin og ayurveda (se kapittel 6), og andre er basert på ny teknologi i vårt eget århundre. Dette vil gi store variasjoner i de modeller vi skal se nærmere på.

5.2 Det alternativmedisinske verdensbilde

Vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn lanserte i 1962 begrepet paradigme (jf. kapittel 3). Mange alternativmedisinske utøvere hevder at man i dag er i ferd med å få et paradigmeskifte, og at konflikten mellom det gamle og det nye paradigmet speiles i motsetningene mellom den alternative medisinen og skolemedisinen. I det følgende vil ikke disse synspunktene settes opp mot hverandre. I stedet tas det sikte på å klargjøre de antakelser som legges til grunn for alternativmedisinske utøveres verdensbilde.

Først må det påpekes at på samme måte som den vitenskapelige verden ikke består av ett sett allmenngyldige sannheter som alle er enige om, er det også i alternativ medisin flere fagfelt og ulike meninger om hvilke teorier og prinsipper som er riktige. Eksempelvis vil de fleste utøverne mene at alle levende vesener gjennomstrømmes av en vitalkraft. Denne har fått ulike navn i ulike kulturer: qi, prana, dynamis, reiki, energeia osv. De egenskaper denne kraften tillegges vil variere fra en nesten maskinlignende regulering til en bevisst, intelligent, lærende og helhetlig styring av alle kroppens funksjoner og reaksjoner. Det må også påpekes at en kompleks organisme som mennesket ikke kan forklares med en enkel mekanisk modell alene. Derfor vil man ofte i mangel av evne til å danne komplekse modeller som innbefatter alle aspekter av et fenomen, dele opp i delmodeller. Det vil i det følgende ikke søkes å skille de ulike synspunkter eller klarlegge meningsuenigheter, men heller søkes å samle de viktigste anskuelser som legges til grunn for alternativmedisinen hva gjelder helse, sykdom og helbredelse. Det tas ikke mål av å gi en uttømmende oppstilling over alle modeller for sykdom og helbredelse, men å beskrive de mest sentrale anskuelser som disse modellene bygger på. Selv om disse behandles som enkelttemaer i det følgende, er de hos mange utøvere ansett som integrerte aspekter av deres verdensbilde.

5.2.1 Struktur og funksjon

Forståelsen av kroppens oppbygning og funksjon er stort sett den samme i skolemedisin og i alternativ medisin. Forskjellene som er, skyldes primært at noen få gamle modeller er blitt beholdt i alternativ medisin i kraft av sin evne til å forklare visse fenomener og relasjoner. Eksempelvis er begrepet «milt» i akupunktur knyttet til flere av stoffskiftefunksjonene. Kinesere i gammel tid hadde ikke beskrevet skjoldbruskkjertelen og bukspyttkjertelen. De beskrev akupunkturpunkter som hjelper for sykdommer i disse organene, men betegnet behandlingen i disse punktene som behandling av «milt»-problemer. Man har beholdt slik terminologi og tilsvarende modeller av praktiske hensyn som ivaretar empirisk erfaring i valget av akupunkturpunkter. Dette er i tråd med praksis hos kinesiske akupunktører som har en pragmatisk tilnærming til sine modeller. Tilsvarende er enkelte sammenhenger i flere av de gamle systemer definert i termer som kan minne om organstrukturer selv om de er å betrakte som funksjonskretser. «Den tredoble varmer» er et slikt system i akupunkturen som deler kroppen i tre funksjonsområder. Selv om det ikke er påvist tilsvarende inndeling i moderne medisin, har inndelingen klinisk hensiktsmessighet og beholdes for valg av akupunkturpunkter for bestemte symptomkomplekser.

Hva gjelder strukturer, kan man se en historisk trend som beveger seg fra makronivå til mikronivå etter hvert som den teknologiske utviklingen finner sted. Denne utviklingen har gitt grunnlaget for å forklare sykdom ut fra strukturer og funksjoner på ulike nivåer. Konstitusjonslæren som inkluderer hele mennesket ble erstattet da Morgagni (1682-1771) begynte å forklare sykdom som relatert til organer, siden kom Bichat (1771-1802), som takket være mikroskopet forklarte sykdomsprosesser ut fra vevsforandringer, mens Virchow (1821-1902) forklarte sykdom på cellenivå (jf. kapittel 4). I vårt eget århundre med blant annet elektromikroskopiske teknikker er intracellulær DNA og virus oppdaget, og i større og større grad har man begynt å trekke inn elektromagnetiske fenomen. Disse fremskrittene har også påvirket alternativmedisinske metoder. Organene som sete for sykdom er sentralt i mange former for alternativ medisin, som for eksempel soneterapi, akupunktur og urtemedisin. Vev, celler og molekyler trekkes inn i forklaringsmodeller i kostholdsterapier, orthomolekylærterapi, celleterapi, cellesaltterapi m.m. De siste 20 årene har vi i økende grad sett fremstilling av apparater som baserer seg på lys, elektrisitet og laser. De har funnet sin plass både som diagnoseverktøy (EKG og EEG) og i terapi med lys og laserteknikker. Disse teknikkene brukes både i skolemedisin og i alternativ medisin. Mange akupunktører bruker i dag ulike elektriske impulser og laser. Flere naturmedisinere bruker avanserte måleapparater, knyttet opp mot datateknologi for å stille diagnose og gi behandling. Disse teknologiske nyvinninger gir grunnlag for helt andre forklaringsmodeller.

Modeller som baserer seg på sammenheng mellom struktur og funksjon, brukes primært i korreksjonsterapier som osteopati, kraniosakralterapi, naprapati m.fl. og i erstatningsterapier som baserer seg på kost-, vitamin-, mineral- og sporstofftilskudd.

De siste årene har det oppstått usikkerhet om de næringsstoffene som regnes som nødvendige, er nok, eller om det i tillegg trengs levende føde. Dette har gitt opphavet til begrepet vitalstoff, som noe man får tilført når man spiser rå mat. Spørsmålet er om dette også er små kjemiske enheter, som blir ødelagt når maten behandles, eller om det er riktigere å betrakte dette som en form for vitalenergi. Oppfattelsen av kroppen som styrt av en høyere orden av vital natur, er vanlig blant alternativmedisinske utøvere. Biokjemiens modeller er ikke lenger tilstrekkelige for å forklare alle fenomen i levende vesener, og fag som biofysikk og bioenergetikk har fulgt i kjølvannet av de tekniske nyvinninger i vårt århundre.

5.2.2 Vitalkraft

Kroppens selvhelbredende og regenererende evne forklares ofte ut fra en vitalkraft. Utøverne søker gjennom sin behandling å stimulere denne dynamiske egenskapen i mennesket. Homøopater, biopater og naturopater m.fl. vil si at denne dynamiske delen av kroppens forsvarssystem gjør at kroppen søker å holde belastninger (som kan føre til sykdom) på et så ytre plan som mulig. Når kroppen svekkes og vitaliteten reduseres, klarer ikke kroppen dette, og plagene trenger dypere inn i systemet. Denne oppfatningen er grunnlaget for å si at barn med atopisk eksem som utvikler høysnue og senere astma, er blitt sykere. På samme måte oppfattes fremkomst eller tilbakekomst av høysnue og eksem når man behandler astma, som positive tegn på helbredelse. Alt levende ses på som gjennomstrømmet av en vitalkraft, og derfor anbefaler man råkost fremfor bearbeidet mat og vitaminer fra levende eller organisk materiale fremfor syntetiske vitaminer. På samme måten som noen har beskrevet reduksjon av vitalkraften ved tap av såkalte vitale væsker som blod og sæd, har man også oppfattet råkost, sollys og frisk luft som bærere av vitalenergi og derfor viktige for å bygge opp helsen. Søvn, hvile og aktiviteter som yoga, meditasjon, tai chi og qi gong (jf. kapittel 6) menes å bygge opp vitalkraften.

Svekkelse i kroppens vitalitet tillegges større betydning enn bakterier og virus som årsaker til sykdom. Med dette forklarer man hvorfor enkelte individer går fri under en epidemi. Det faktum at mange i sin bakterieflora ulike steder i kroppen har bakterier som kan gi alvorlig sykdom, uten at de er syke, forklares på samme måte. Akutte sykdommer tolkes like mye som uttrykk for en sterkt kjempende vitalkraft som for alvorlig smitte. Kroniske sykdommer tolkes tilsvarende som en resignasjon i den samme vitalkraft. Denne oppfatningen ligger til grunn når alternativmedisinske utøvere sier at kronisk og alvorlig syke ikke så lett får milde eller akutte sykdommer. Det stilles spørsmål ved terapier som ikke stimulerer vitaliteten i kroppen, da en fjerning av symptom alene godt kan være utrykk for en svekkelse av vitalkraften. En terapi som stimulerer vitalkraften forventes å gi sekundære gevinster som økt velvære, større overskudd osv., mens terapier som svekker vitalkraften gjør pasienten sliten og nedstemt og gir dermed grunnlag for mer alvorlig og kronisk sykdom. Korte forverringsreaksjoner tolkes som vitalitetens kamp for å gjenvinne sitt hegemoni.

Tanken om vitalitet innebærer at det fokuseres mer på hva som kan øke helsen og virke forebyggende enn hvilke mikroorganismer som forbindes med ulike sykdommer. Det er en gjengs oppfatning blant alternativmedisinske utøvere at man alltid kan styrke vitaliteten ytterligere. Dette gjør at grensen for å tilby behandling strekkes utover det å behandle en spesifikk diagnose, og at man tenker at det ved alle tilstander som et minimumsresultat bør forventes en positiv allmennrespons.

Håndspåleggere har også blitt tillagt å kunne overføre vitalkraft via sine hender, eller å kunne påvirke vitaliteten (energifeltet) til å regenerere seg selv. Den klassiske forklaringen på effekten av akupunktur følger samme modell og sier at nålstimulering får vitaliteten, qi, til å bevege seg langs meridianene (jf. punkt 5.3.1 og 6.3.1).

Vitalitetsprinsippet fikk stor aktualitet på slutten av 1700-tallet. Den gang ble det hevdet at man ikke kunne forklare kroppens funksjoner på noen annen måte. Da dette likevel skjedde, ble vitalismen tvunget på retrett. Tankene om en vitalkraft har tross dette fortsatt og har fått en ny renessanse i vår egen tid, særlig i Gaia-hypotesen om en levende jord. Teorier om selvorganisering, morfogenese (gresk, morphé = form), morfiske felt samt hypotesen om morfisk resonans søker alle å forklare de formdannende fenomener i levende organismer som noe som ikke kan reduseres. De har til felles med vitalistene at de anser disse fenomen som et uttrykk for en vitalkraft, men søker likevel å vinne over de gamle motsetningene mellom vitalisme og reduksjonisme ved å underlegge fenomenene forskning.

I vårt århundre har flere forskere involvert seg i arbeider med biologiske fenomen som ikke kan forklares ut fra biokjemiske eller biomolekylære modeller. Biofysikken har etterhvert blitt et anerkjent fag. De siste årene er det blitt utgitt bøker som bruker kvantefysikken til å forklare biologiske prosesser i cellen. Begreper som bioelektrisitet, biofotoner og biologiske felt blir introdusert for å forklare cellulære fenomener. De fenomenene man tilla livsprosessene i det forrige århundre, har i dag i større og større grad blitt tillagt elektromagnetiske forhold.

5.2.3 Naturlighet

Begrepet naturmedisin forteller noe om en forestilling om naturlige metoder. Majoriteten av de produkter og medikamenter som ordineres, har sitt opphav fra naturen, selv om noen gjennomgår bearbeiding i ulik grad. Forbindelsen til naturen ser vi også på andre områder. De siste årene har det vokst frem et nytt begrep: darwinistisk medisin. Her søker man å forklare sykdom og tiltak ut fra det forhold at mennesket gjennom årtusener har tilpasset seg et liv som er annerledes enn det storbylivet vi på veldig kort tid har havnet i. Kostanbefalinger som «huleboerdiett» har utgangspunkt i lignende tanker.

Fokuseringen på det naturlige har ikke bare vokst frem som et ideal, men også som en reaksjon på tiltak som man mener forurenser kroppen og gir opphav til sykdom. Her har man inkludert alt fra legemidler, amalgam, konserveringsmidler og andre E-stoffer til elektromagnetisk stråling av ulike slag. Tiltakene for å korrigere forurensingen varierer fra faste, ulike drenasjeterapier, kopping og rensende dietter. Opprettelse av naturlig flora og understøttelse av dette med blant annet tilførsel av naturlige tarmbakterier, bruk av milde såper, dietter som skal minimalisere livsgrunnlaget for sykdomsfremkallende bakterier og sopp, er hyppige tiltak som foreslås av mange naturterapeuter.

Homotoksinlæren har satt mye av dette i system. Homotoksiner er sykdomsfremkallende stoffer; både eksogene giftstoffer, fremmedproteiner, mikrober og endogene stoffer som histamin og urinsyre, som dannes i kroppen og forårsaker betennelsesreaksjoner. Symptomer tolkes som uttrykk for forsvar og selvreparasjon. Man deler sykdomsstadiene i det humorale og det cellulære stadiet. Det siste er et uttrykk for at sykdommen har gått dypere inn i organismen.

Kroppens naturlige forsvar består i følge homotoksinlæren av flere system som nevrale, hormonelle, retikulo-histocytære, leveravgiftningen, bindevev og utsondringsorganene (nyrene, tarmen, lungene og huden) m.m. Siktemålet er å få kroppen til å uskadeliggjøre og kvitte seg med homotoksinene.

5.2.4 Holisme. Helhet og del

Kroppen ses på som en enhetlig helhet. Denne helheten vurderes av mange som en av egenskapene ved vitaliteten som gjennomstrømmer legemet. Ved en sykdom vurderer man lokale, allmenne og psykiske symptom som uttrykk for den samme helhet. Dette ut fra ideen om at alle symptom er manifestasjoner for en generell tilstand i en enhetlig organisme. Astma, høysnue og eksem har lenge blitt sett på på denne måten. Den moderne genforskning ser ut til å bekrefte dette. At en slik veksling mellom ulike symptomer er uttrykk for forandring i den helhetlige helsetilstanden, tillegges ikke samme betydning i skolemedisinen. Sammenhengen mellom helhet og dens deler kommer klarest til uttrykk i ECIWO-biologien og de bioholografiske metodene. ECIWO står for Embryo Containing Information for Whole Organism. Dette er en ny biomedisinsk modell som er utviklet i Kina. Ideen her er at hele organismen finnes projisert i flere av organismens deler. Det gjelder fotsoneterapi, håndsoneterapi, øreakupunktur og auriculomedisin, skalleakupunktur, neseakupunktur og nasal refleksterapi, irisdiagnostikk og en del andre metoder (jf. kapittel 6). Alle disse metodene er basert på den erfaring at en sykelig forandring i en del av kroppen gir seg utslag i den tilsvarende sone i alle de aktuelle sonesystemer, og at dette kan utnyttes både diagnostisk og terapeutisk. Disse metodene er utviklet uavhengig av hverandre på empirisk grunnlag i forskjellige deler av verden.

Kriterier for å arbeide helhetlig kan variere. Man kan sette inn multiple tiltak for å påvirke ulike aspekter ved mennesket. Dette kan betraktes som en samlende «diagnose» eller behandling som samler ulike aspekter. Dette finner man i akupunkturens syndromer og i homøopatiens similium. (jf. punkt 6.3.1 og 6.3.11). Det siste krever at man generaliserer eller søker å forstå de ulike symptom fra et høyere abstraksjonsnivå. Slik søker man å finne samlende, helhetlige begreper som beskriver pasientens tilstand. I tillegg til å være en nødvendig del av terapien medfører denne utspørringsformen at pasienten også ser sine symptom i en større sammenheng. Dette antas å gi en større grad av orden og dermed i seg selv å kunne bidra i en positiv retning.

Holografien oppstod i fysikken, der man laget tredimensjonale bilder med laserteknikk. Det spesielle med disse bildene er at om man deler dem opp i mindre deler vil fortsatt hver av delene vise hele bildet. Muligheten av et slikt fenomen gjorde at man åpnet for tilsvarende begrepsdannelse og forklaringer av sonesystemene eller kroppens ECIWOer.

Ideen om kollektive fenomen og samhørighet har vokst frem i kjølvannet av kvantefysikken. Et avgjørende punkt var EPR-paradokset. EPR er forbokstaven til de tre fysikerne Einstein, Podolsky og Rosen som i 1935 la frem forslag til et eksperiment. Det ble først mulig å gjennomføre i 1981, og viste at man kunne påvirke utfallet av et fenomen fra et sted til et annet raskere enn det relativitetsteorien tillot (lyshastigheten). Med dette ble det slått en sprekk i lokalitetsprinsippet. Flere teorier og forsøk i slutten av vårt århundre har brutt med lokalitet som eneste forklaring på hvordan ting påvirker hverandre. Den vanligste modell i medisinen baserer seg på at et molekyl i umiddelbar nærhet av et annet gir mulighet for at de kan påvirke hverandre, men ikke når avstanden er for stor. I kvantefysikken gjelder ikke lokalitetet. Konsekvensene av dette er vanskelig å forstå intuitivt. Selvorganisering og synergi er bare de første begrepsdannelser mot en holistisk forståelse. Kjemikeren Ilya Prigogine fikk nobelprisen for sitt arbeide med dissipative strukturer. Det dreier seg i korthet om at det i et system med energigjennomstrømning kan oppstå en høyere orden, en spontan organisering. En tilsvarende form for frembrytning har vi i emergensbegrepet, som brukes for å forklare nye egenskaper som dukker opp når man forbinder enkeltelementer som ikke hver for seg kan tillegges den nye effekten. For eksempel kan man ikke forutsi de fleste av vannets egenskaper ut fra kunnskapene man har om dets byggestener hydrogen og oksygen.

Det er mange modeller som forklarer helheter og ulike deler av disse, en av de mest kjente er beskrevet av systemteoretikeren Ken Wilber. Han lanserer begrepet holon, som en helhet som igjen er del av en større holon og som i seg har flere mindre holoner. Han lister opp mer enn 20 ulike egenskaper ved et holon og dets relasjoner til andre holoner. Wilber trekker denne modellen utover det medisinske området ved å generalisere den som allmenngyldig modell.

I medisinen har man nærmet seg en helhetlig forståelse i møtepunktet mellom nevrologi, endokrinologi, immunologi og psykologi. I faget psykonevroimmunologi, PNI, ser man sammenhenger mellom disse systemene.

Feltbegrepet i fysikken ble introdusert av Michael Faraday i 1840-årene. Hver partikkel tenkes som et kvantum av vibrerende energi i et felt, elektroner er vibrasjoner i elektronfelt, protoner i protonfelt osv. Kvantefelt, elektromagnetiske felt og gravitasjonsfelt er alle ulike, men deler av feltmodellen. Man tenker seg en enhetlig, flerdimensjonal, nettinglignende forbindelse mellom alle deler av et felt. Feltet er holistisk, det kan ikke deles opp eller reduseres i mindre deler. I stedet tenker man seg atomer og elektroner som noe som dukker opp av feltet som en hvit skumdott på bølgetoppen i et hav. Utviklingsbiologer har introdusert begrepet morfologiske felt. Disse feltene brukes til å forklare hvorfor armer og ben blir forskjellige selv om de inneholder de samme stoffer, eller til å forklare hvordan sårheling gjør at kroppen gror tilbake til den samme struktur den hadde før. Morfologiske felt brukes også som modell for å forklare kollektive fenomen blant insekter og dyr.

Kvantefysikken og oppdagelsen av kvarkene handler om at legemer atskilt fra alle andre er hovedkomponentene som bygger opp materien. Kvarker opererer ikke alene, kun kollektivt.

Modeller og teorier som trekker inn kollektiv og mer helhetlig forståelse, er et uttrykk for en ny tilnærming til naturfenomener, som enda er i en startfase.

5.2.5 Kategorier og kvaliteter

Om en akupunktør, en ayurvedisk lege, en homøopat og en skolemedisinsk lege skulle fortelle hverandre hvilken diagnose deres felles pasient hadde, ville det oppstå full begrepsforvirring. Pasienten og dennes symptomer er selvfølgelig de samme, men hvordan dette tolkes vil være ulikt. Man ville samle ulike grupper av symptomer og betegne dem som tilhørende ulike diagnoser, sykdommer, syndromer, elementer, midler eller tilstander.

Det som karakteriserer flere av de alternativmedisinske terapiene er deres tendens til å finne felles trekk i symptomene og generalisere dette. Ved å finne samlende kvalitative egenskaper i symptom og funn, regnes disse for å ha en sammenheng. For eksempel vil svie i magen, brennende føtter, rødhet på ører og kinn ses på som et uttrykk for varme eller hete, og vurderes som uttrykk for en felles underliggende dynamikk. De eldste medisinske systemer la stor vekt på slike kategorier og forbandt på denne måten psykiske og fysiske symptom med årstider, værtyper osv. I akupunkturen har man for eksempel kategorisert de fleste fenomen knyttet til helse og sykdom i fem kvalitative kategorier, de såkalte fem elementer. I unanimedisinen har man valgt å bruke fire kvalitative egenskaper. Forskjellen kan illustreres ved at man tar en fargesirkel og deler den opp. Antallet en deler opp i gir ulike dynamikker (polaritet for partall og dynamikk for oddetall), men de ivaretar i begge tilfellene alle fargene.

Det er ikke uvanlig i alternativ medisin å forestille seg at balansen mellom disse kvalitative kategorier er medfødt og dermed representerer pasientens konstitusjon. Målsettingen med behandlingen er å balansere elementene og å sørge for at energien sirkulerer fra det ene til det andre på en naturlig måte uten å stagnere.

Slike terapier har ofte kartlagt mat, drikke, aktiviteter m.m. i sitt system, og vil ut fra dette anbefale hva pasienten bør unngå og hvilke tiltak som skal til for å bedre balansen. Det er altså ikke bare snakk om en balanse mellom kategoriene, men også mellom mennesket og dets omgivelser. Blant leger på 1700-tallet var denne metoden meget populær, og man brukte primært astrologiske kategorier til å plassere sykdommer, urter, mat, vær og vind og alle andre tenkelige faktorer. Man valgte da å gi pasienten råd om tiltak, og ordinerte medisin ut fra slike sammenhenger. Den mest utbredte kategoridannelsen er delingen i kaldt og varmt. I mange kulturer er det første man forteller sin terapeut om man er varm eller kald.

Slike kategorimodeller fikk forsterket sin relevans gjennom Carl Gustav Jungs arbeid med arketyper.

5.2.6 Hierarki

Den vanligste hierarkiske modell baserer seg på naturens «riker»: mineral-, plante-, dyre- og menneskeriket. I denne modellen forbindes blant annet menneskeriket med de mentale og rasjonelle kvaliteter, dyreriket med for eksempel de emosjonelle, sansebaserte og metabolske prosesser, planteriket med blant annet respirasjon og tilheling og mineralriket med det strukturelle.

Utøverne av systemer som bygger på hierarkiske modeller, etterstreber en balanse mellom disse egenskapene i hvert menneske. For eksempel skal et menneske ideelt sett ha en lik balanse mellom mentale, emosjonelle og fysiske kvaliteter og aktiviteter. Enkelte ser hierarkimodellen som et uttrykk for at all sykdom starter i det menneskelige skikt og manifesterer seg nedover i hierarkiet. Tankemønstre og oppfatninger fører til emosjonelle reaksjoner som påvirker fysiologiske prosesser og til slutt er med på å forme den fysiske struktur. Selv om ikke alle går så langt, er det vanlig å mene at struktur følger av funksjon. Innenfor antroposofisk medisin og healing tillegges dette hierarki ulike subtile energilegemer (jf. punktene 6.3.2 og 6.3.10). Man snakker således om et fysisk legeme, et plantelegeme (eter-legeme) et dyrelegeme (astral-legeme) og til slutt et mentallegeme. Håndspåleggere og healere bruker ikke bare dette som en modell, men stiller diagnosen ved å «se» eller «føle» på endringer i farge, lysstyrke og kvaliteter i disse legemene. Oppfatningen om slike legemer (vesensledd) finnes blant annet i den gamle medisinen i India, Kina og Egypt. Begrepene legeme, sjel og ånd er de som brukes mest i vår kultur.

Andre terapier skiller mellom mentale, emosjonelle, funksjonelle og strukturelle symptom uten å tillegge det noen særlig legemlig form, men vurderer de mentale og emosjonelle som viktigst i valg av behandling. Disse bør også være de første som bedres under en behandling og de siste som fremkommer etter en belastning.

Slike modeller er gamle. Overgangen fra noe fysisk til mer subtile og energetiske kvaliteter får sitt beste eksempel når vi ser på modellen av atomet gjennom historien og faseovergangene. Faseovergangene representerer endringen mellom faststoff, væske, gass og plasma.

5.2.7 Erfaring, læring og hukommelse

Det er ikke uvanlig å anta at på samme måte som man trener muskler og hjerne, så bør kroppens selvhelbredende evner også trenes. Spesielt er dette viktig i barndommen. Det er vanlig blant alternativmedisinske utøvere å se på barnesykdommer som en positiv mulighet til å utvikle et sterkt immunforsvar. Det å overvinne en sykdom hindrer den i å komme tilbake. Utøverne vil hevde at det er gjennom motstand man blir sterkere. Dette bruker man også til å forklare resistensutvikling hos bakterier, de blir sterke av å brynes mot antibiotika. Når kroppen har lært å takle sykdom, husker den dette og står bedre rustet senere i livet. Sykdommer som ikke er overvunnet, og traumer som ikke er blitt fullstendig leget, antas å sitte i et minne. Når kroppen blir stimulert til selv å overvinne sykdom og vitaliteten økes, tar den fatt i slike minner. Forverringsreaksjoner og tilbakevending av gamle plager og symptom under behandling ses på som et uttrykk for en riktig utvikling og dermed en tilfriskning. Denne modellen brukes også til å forklare hvorfor sykdommer «huskes» i de ulike soner i kroppen. Når disse reflekssoneområdene stimuleres, så reaktiveres det uforløste traumet.

Det er stilt opp modeller for ulike stadier av utvikling. Her vil stagnasjon for eksempel på grunn av traumer søkes forløst. Dette kan gjøres via kunstterapi eller ved dyp-massasje som i rolfing for å komme i kontakt med spenningene. Også lett massasje på bestemte fotsoner brukes til dette i metamorfosebehandling. Både Alexanderteknikk og Feldenkrais er opptatt av læring gjennom bevegelsesøvelse og posisjonsøvelser (jf. punkt 6.3.25.1 og 6.3.25.3).

5.2.8 Formål og mening

Formålsbestemthet i motsetning til tilfeldighet, er en tanke som også er sterk blant enkelte utøvere. De fleste oppfatter at kroppens arbeid for å motarbeide sykdom styres på en vis måte som man skal respektere og heller støtte enn å søke å dominere. Noen går lengre, og vurderer sykdom som en læreprosess. Når man har mestret problemet, blir man frisk. Ideen om at tilværelsen er meningsfull og ikke meningsløs legges til grunn. Blant alternativmedisinske utøvere kan en finne stor variasjon i holdningen til disse synspunktene fra total avvisning til full aksept. De store variasjonene kan ha sammenheng med at man nærmer seg livssynsområdet i større grad enn for mange av de andre modellene.

5.2.9 Konstitusjon

Læren om ulike konstitusjoner har vært brukt i psykologi, skolemedisin og alternativ medisin i 2 000 år. Her er det ikke uvanlig å snakke om inndelinger ut fra et gitt antall kategorier. Mest kjent er den greske inndelingen i kroppens fire væsker. Hvilke av disse som dominerte ble vurdert som årsaken til at man ble sangviniker (for mye blod), flegmatiker (for mye slim), koleriker (for mye gul galle), melankoliker (for mye sort galle). Disse begrepene brukes den dag i dag. I akupunktur snakker man om levertyper og lungetyper osv. I homøopatien snakker man for eksempel om en pulsatilla-konstitusjon eller nux vomica-konstitusjon avhengig av hvilket middel pasienten trenger. Det er kun midler som virker ved mange tilstander og over flere år som regnes som pasientens konstitusjonsmiddel. Konstitusjonen skal gi grunnlaget for sykdomsdisposisjon, tilbøyeligheter, toleranser m.m.

5.3 Akupunktur og homøopati

I det følgende gjennomgås forklaringsmodeller knyttet til akupunktur og homøopati. Valget av disse begrunnes blant annet i fagenes utbredelse og antall utøvere.

5.3.1 Akupunktur

Forklaringsmodellene for akupunktur kan deles i de gamle tradisjonelle og de moderne vitenskapelige. De gamle modellene består av et integrert system med vekt på klinisk erfaring. De moderne forklaringene kan gi akupunkturen en vitenskapelig aksept og bidra til å bygge bro mellom akupunktur og skolemedisin. Den mest kjente anvendelse av akupunktur knytter seg til smertebehandling, selv om dette er et lite område i klinisk akupunktur. Man har påvist produksjon av endorfiner (kroppens egne morfinstoffer) og sperring av smerteimpulser ved akupunktur. Det er også vist en økt blodgjennomstrømning i perifere kar nær de akupunkturpunktene som brukes. Oppdagelsen av akupunkturens virkning på opioide peptider kan være interessant. Disse stoffene er med i regulering av blant annet blodgjennomstrømning, temperaturregulering, fordøyelse og oppfatning av smerte.

Akupunkturpunktenes sammenfall med musklenes motorpunkt og nervebaner er blitt brukt til å forklare påvirkning på sentralnervesystemet. Denne påvirkning samt stimulering av somatiske nervefibre, vil utfra psykonevroimmunologien, kunne forklare flere av akupunkturens effekter (jf. punkt 13.3.1). Det er også fremsatt teorier som baserer seg på elektriske ledningsbaner i den ekstracellulære væsken. I henhold til disse teoriene finnes det et reguleringssystem i kroppen av elektrisk natur. Mikrosystemene i akupunkturformer som øre-, hånd- og skalleakupunktur forklares utfra det bioholografiske system som ECIWOer.

Mye av akupunkturens aksept skyldes at man har funnet forklaringsmodeller som er lette å forstå og i stor overensstemmelse med de modeller som brukes i skolemedisinen.

5.3.2 Homøopati

Homøopatiens forklaringsmodell baserer seg på likhetsloven. Homøopater betrakter denne loven som et universalprinsipp. I fysikken tilsvarer den resonanseloven, som forklarer at en radio kan ta imot bølger fra en sender når de er innstilt på samme bølgelengde. Pedagogisk brukes prinsippet når foreldre svarer barn som ikke vil på skolen, med: «jeg tror du skal slutte å gå på skolen» (Summerhill-konseptet). Målet er å få motreaksjonen fra barnet selv. I psykologien brukes prinsippet blant annet i de «paradoksale strategier», som ble utviklet av psykologen Jay Haley. Her forsterker man for eksempel vrangforestillinger til de blir absurde. I medisinsk diagnose brukes resonanse i NMR, Nuclear Magnetic Resonance. Homøopater legger til grunn for sin behandling at når man gir et stoff som kan frembringe symptomer som ligner mest mulig på de pasienten har, så stimulerer man kroppen til å reagere mot nettopp disse symptomene. Jo likere medisinens symptombilde er kroppens symptombilde, desto mindre skal det til for å få en reaksjon i henhold til homøopatien (jf. punkt 6.3.11).

Den mest debatterte av alle alternativmedisinske forklaringsmodeller er de homøopatiske seriefortynningene, kalt potenser. Kritikerne hevder at disse ut fra Avogadros lov ikke kan inneholde noe virksomt stoff. Kritikken bygger på antakelsen av at materien består av små atskilte enheter, en antakelse som forsvarerne hevder svekkes jo mindre bestanddeler av materien man tar for seg. Vannmolekylets elektriske egenskaper gjør at det dannes hydreringsskall rundt alle stoffer som løses i vann. Selv ikke-elektriske stoffer vil etter Lennard-Jones-potensialet orientere seg i henhold til disse kreftene i mediet. Hydrogenbindingene gjør at det rundt hydreringsskallene dannes lag på lag med nye skall. Dette skaper en glidende overgang mellom stoff og løsningsmediet. I kvantefysikken er samhørighet mellom atomene et sentralt begrep. Her betraktes molekylene som forbundet gjennom et felles felt. For de minste bestanddeler av stoff, kvarkene, er atskillelse umulig fordi de alltid opererer kollektivt. Klarest kommer stoffets samhørighet frem i superstrengteorien. Denne beskriver en superstreng, et éndimensjonalt objekt, som i ulike vibrasjonstilstander representerer alle kjente partikler og vekselvirkninger. Egenskapen supersymmetri i denne modellen, henviser til at partikler og vekselvirkninger kan gå over i hverandre. Avogadros lov vil dermed ikke være en grense for opphør av molekyler, men en grense mellom ulike manifestasjonsformer. Når man legger likhetsloven til grunn, er modeller for bølge- og energifenomen sannsynligvis nærmere homøopatien enn modeller for materiens strukturelle side. Selv om det ennå ikke er noen allment akseptert modell for homøopatiens virkning, har det kommet ulike modellforslag de siste årene som alle baserer seg på prinsipper fra den moderne fysikken.

5.4 Konklusjon

Tross mangfoldet av de alternativmedisinske terapiene, har de mange fellestrekk, både i forståelsen av helse og sykdom og i sine forklaringsmodeller. Selv om noen av modellene er fra mange hundre år tilbake, og kan vurderes som ufullstendige, oppleves de som relevante i klinisk praksis. Tilsvarende har «solsystem-modellen» av atomet sin nytte, tross dens mangler med å forklare enkelte fenomener. Nye modeller avfeier ikke nødvendigvis gamle modeller, men viser hvor begrensningene ligger.

Referanser

Atkins P.W.: The 2nd Law, Energy, Chaos, and Form. Scientific American Library 1994.

Becker R.: The Body Electric. William Morrow & Co. New York 1985.

Bishopfs M.: Biophotonen. Zweitausendseins Frankfurt 1995.

Black M.: Models and Metaphors. Ithaca 1962.

Brown G.C. og Cooper C.E.: Bioenergetics. A practical Approach. Oxford University Press 1995.

Conte R., Berliocchi, H., Lasne Y. Og Vernot G.: Theory of high dilutions and experimental aspecs.Dynsol Ltd. 1996.

Dardik I. I.: The Origin of Disease and Health. Heart Waves:The Single Solution to Heart Rate Variability and Ischemic Preconditioning. Frontier Perspectives 1997 6:2:18-32

Del Giudice E.: Coherence in Condensed and Living Matter. Frontier Sciences 1993 3:2:16-20

Dychtwald K.: Bodymind, A Synthesis of eastern and Western ways to self-awareness, Health and Personal Growth. Wildwood House 1977.

Graneau P. og Graneau N.: Newton versus Einstein. How Matter Interacts with Matter. Carlton Press Inc. 1997.

Hawkins S.: Universet uten grenser. C. W. Cappelens Forlag a.s. 1997.

Heino R.: «Naturlegeboken« C. W. Cappelens Forlag a.s. 1983.

Hore P. J.: Nuclear Magnetic Resonance. Oxford University Press 1995.

Joannopoulos J. D., Meade R. D. og Winn J. N.: Photonic Crystals. Molding the flow of Light.Princeton University Press 1995.

Koehler G.: Lehrbuch der Homöopathie. Hippokrates Verlag GmbH 1983.

Kvamme O. J. (red): Inføring i alternativ medisin.Universitetsforlaget 1996.

Launsø L., Skerbæk K. og Tingstad A. (red): «Livskraft og mennesker».Akademisk forlag 1995.

Lederman L. M. and Schramm D. N.: From Quarks to the Cosmos.Scientific American Library1995.

Manning C. A. og Vanrenen L. J.: Bioenergetic Medicines east and west, Acupuncture and Homeopathy. North Atlantic books1988.

Mortimer R. G.: Physical Chemistry. The Benjamin / Cummings Publishing Company Inc. 1993.

Nesse R. M. og Williams G. C.: Evolution and Healing, The New Science of Darwinian Medicine.Weidenfeld & Nicolson 1995.

Nordenstrøm B. E. W.: «Biological Closed Electric Circuits». Nordic Medical Publications 1983.

Pena L. de la og Hodgson P.: The Philosophy Behind Physics. Springer-Verlag 1994.

Popp F-A.: Biologie des Lichts.Verlag Paul Parey 1984.

Prigogine I. og Stengers I.: Den nye pagt mellem menesket og universet. Ask 1985.

Ravn I. (red): Nye vitenskaper, nye ord. Oslo Universitetsforlaget 1996.

Schjelderup V.: ECIWO-biologi - et nytt grunnlag for akupunktur og soneterapi. Høyskoleforlaget 1998.

Stapp H. P.: Mind, Matter, and Quantum Mechanics. Springer Verlag 1993.

Smith C. W.: Is a Living System a Macroscopic Quantum System? Frontier Perspectives 1998 7:1:9-15.

Trusted J.: Physics and Metaphysics, Theories of Space and Time. Routledge 1994.

Vithoulkas G.: A new model of health and disease. North Atlantic books 1991.

Weil A.: Spontan helbredelse. Hilt & Hansteens Forlag, Oslo 1996.

Wilber, K.: Sex, Ecology, Spirituality, The Spirit of Evolution. Shamhala 1995.

Zhang, C., Popp, F-A, og Bischof, M.: Current Development of Biophysics; the Stage from and Ugly duckling to a Beautiful Swan.Hangzhou University Press 1998.