Alternativ medisin

7.2.1.1 Bruk blant alvorlig syke

Ulike undersøkelser viser varierende resultater med hensyn til hvor stor andel alvorlig syke som har vært i kontakt med alternativmedisinske behandlere. Et sted mellom 17 og 65 prosent av pasientgrupper med kreft har benyttet alternativmedisinske behandlere. Svarene er blant annet avhengig av hvem som spørres, hvem som spør, i hvilken sammenheng spørsmålet blir stilt og kanskje aller mest når i sykdomsforløpet det spørres. I noen av undersøkelsene er tallmaterialet lite og gir derfor noe usikre antagelser.

I en studie fra Tromsø publisert i 1990 og 1991, hvor de fleste pasientene hadde hatt sin kreftsykdom i kort tid, rapporterte 17,4 prosent at de hadde vært i kontakt med alternativmedisinsk behandler i forbindelse med sykdommen. I en multisenterundersøkelse fra 1993, der også kreftavdelingen i Tromsø deltok, oppgav 31 prosent at de hadde benyttet alternative terapier en eller flere ganger i løpet av den tiden de hadde vært kreftsyke. Dette var en pasientgruppe som hadde hatt sykdommen over lengre tid. Etter fem år var prosenten som hadde benyttet alternativmedisinsk behandling blant Tromsø-pasientene steget til 40. (Justert for døde pasienter og pasienter som var falt ut av andre årsaker, hadde nesten halvparten (48 prosent) benyttet alternativmedisinsk behandling).

Samme undersøkelse viser at 40 prosent av de pasientene som brukte alternativmedisinsk behandling ved sin kreftsykdom hadde benyttet alternativmedisinsk behandling før de fikk kreft. Av kreftpasienter som ikke brukte alternativmedisinsk behandling, hadde bare 13 prosent brukt det tidligere.

I undersøkelsen hvor 80 pasienter som hadde hatt kreft i lengre tid deltok, svarte 33 prosent at de hadde benyttet alternativmedisinsk behandling.

I en undersøkelse fra 1992 av 51 pasienter ved onkologisk sengepost ved Ullevål Sykehus, oppgav 44 prosent at de benyttet alternativmedisinsk behandling i tillegg til skolemedisinsk behandling. Bruken økte ved dårlig prognose.

Ved Haukeland sykehus ble 57 foreldre til 31 kreftsyke barn intervjuet (1992/93). Av barna som var under førstegangs aktiv behandling eller tilbakefall av sykdommen, benyttet vel en tredjedel (36 prosent) alternativmedisinsk behandling. Av barna som døde av kreft, hadde nesten to tredjedeler (63 prosent) benyttet en eller annen form for alternativmedisinsk behandling.

I en spørreskjemaundersøkelse blant pasienter med revmatiske lidelser (1984), oppgav en tredjedel (32 prosent) at de benyttet andre undersøkelses- og behandlingsformer enn de som ble tilbudt av leger eller sykehus. Dertil kommer 7 prosent som benyttet seg av slike tilbud i perioden ved innleggelsen.

7.2.1.2 Mange kan tenke seg å gå til en alternativmedisinsk behandler

Tall fra en undersøkelse i 1977 viser at nesten to tredjedeler av befolkningen kan tenke seg å benytte alternativmedisinske behandlere hvis de er dødelig syke eller har en sykdom der behandlingen legen har gitt har mislykkes. En tredjedel kan tenke seg det hvis de er alvorlig syke, og 12 prosent ved det vi kan kalle «vanlig sykdom». Kvinner bruker alternativmedisinske behandlingsmetoder oftere enn menn (37 mot 29 prosent), og andelen kvinner er også høyere for de som kan tenke seg å benytte slik behandling. Eksempelvis svarte 67 prosent av kvinnene bekreftende ved «dødelig sykdom» mot 58 prosent av mennene.

I Aarbakke-undersøkelsen svarte 1 000 personer på spørsmål om når de ville gå til alternativmedisinsk behandler. Svarene viser at over to tredjedeler (69 prosent) ville gå om «legen ikke hadde lykkes». En fjerdedel ville gå om de ble «dødelig syk» og like mange ved «alvorlig syk» (henholdsvis 26 og 25 prosent). Ved «vanlig sykdom» svarte 22 prosent at de ville gå til en alternativmedisinsk behandler for å få hjelp. Blant ungdom under 30 år kunne tre fjerdedeler (73 prosent) tenke seg å gå om «legen ikke hadde lykkes» og vel halvparten (54 prosent) av gruppen over 66 år. Ved «alvorlig syk» og «dødelig syk» kunne henholdsvis 31 og 30 prosent av de eldste tenke seg å søke hjelp hos alternativmedisinsk behandler. De som allerede har vært hos alternativmedisinsk behandler vil langt hyppigere gå enn de som ikke har vært der. Mindre enn en femtedel (18 prosent) svarte at de ikke ville gå til en alternativ behandler: 19 prosent av mennene, 16 prosent av kvinnene, 14 prosent av de yngste under 30 år og 37 prosent av gruppen over 60 år kunne ikke tenke seg å gå til alternativmedisinsk behandler. I en undersøkelse som 5 medisinstudenter gjennomførte blant pasientene ved 3 helsesentre i landet, svarte 30 prosent at de hadde benyttet alternativmedisinske behandlere og 70 prosent kunne tenke seg å benytte dem.

I en annen undersøkelse gjennomført i 1989 ved et helsesenter i Oslo, fortalte 51 prosent av pasientene (av et utvalg på 114 pasienter) at de hadde konsultert alternativmedisinske behandlere selv, og nesten like mange (45 prosent) fortalte om slik kontakt blant den nærmeste familie. 86 prosent ga uttrykk for en positiv holdning til alternativmedisinske behandlere.

7.2.1.3 Tiltro til leger og til alternativmedisinske behandlere

Folk som går til alternativmedisinsk behandling har større tiltro til alternativmedisinske behandlere (43 prosent) sammenlignet med hele befolkningen (19 prosent). Tiltroen viser seg å være økende. Dette kommer frem når data fra 1994 og 1997 sammenlignes. Helsepersonell skiller seg ikke ut med hensyn til tiltro til alternativmedisinske behandlere. Det er en svak tendens i retning av at tiltroen øker jo høyere utdanning en har. Det er liten forskjell på tiltroen til de alternativmedisinske behandlere i de ulike fylkene. Eldre mennesker har gjennomgående mindre tiltro til alternativmedisinsk behandling sammenlignet med yngre, og menn mindre enn kvinner.

Tiltro til leger er høyere (60 prosent med stor tiltro) enn tiltroen til alternativmedisinske behandlere (28 prosent med stor tiltro). Denne forskjellen ser ut til å ha minket. Dette kommer frem når utvalget sammenligner data fra 1994 og 1997. Tiltroen til leger er høyest i den eldste delen av befolkningen, og den er høyere blant de som ikke har benyttet alternative behandlere enn blant de som har benyttet slik behandler.

7.2.2.1 Flere kvinner enn menn benytter alternativmedisinske behandlere

Kvinner benytter seg oftere av alternativmedisinske behandlere enn menn. Kvinner benytter seg også av det offentlige helsevesen oftere enn menn gjør, men forskjellen er avtagende.

I Aarbakke-undersøkelsen oppgir 35 prosent kvinner og 33 prosent menn at de har benyttet alternativmedisinsk behandler siste år. Sammenlignet med undersøkelsen fra 1994 og med andre undersøkelser, kan disse tallene med alle forbehold tyde på at menns bruk av alternativmedisinske utøvere er stigende. Uten sammenligning for øvrig, kommer det samme frem ved at menn i økende grad kontakter radioprogrammet på P2 «Kjerringråd, lytternes egne råd mot store og små plager».

7.2.2.2 Bruken økt mest i de eldste aldersgruppene

Det er en økning fra 1994 til 1997 i antall personer som noen gang har oppsøkt alternativmedisinske utøvere (fra 27 til 33 prosent). Denne økingen er størst i aldersgruppene fra 45 år og eldre.

Forbruket av alternativmedisinsk behandling, målt ved «besøkt alternativ behandler siste år», er likt for hele den voksne befolkning (ni prosent). Til sammenligning er antall legebesøk, målt ved om en siste år har «besøkt allmennpraktiserende lege, kommunelege, legevakt eller bedriftslege» økende med økende alder.

7.2.2.3 Skilte benytter alternative behandlere mest

Helseundersøkelsen 1995 viser at blant folk som er skilt er det flere som har benyttet alternativmedisinsk behandler siste år, sammenlignet med resten av befolkningen.

7.2.2.4 Forskjellene i bruk mellom by og land er visket ut

I Aarbakke-undersøkelsen kommer det frem at det i dag ikke er forskjell mellom by og land om folk har besøkt alternativmedisinsk behandler eller ikke (33 prosent). Tilsvarende tall for 1994 viser at flere i byene (32 prosent) enn i landdistriktene (22 prosent) hadde benyttet alternativmedisinske behandlere.

Forskjellene mellom fylkene er små når vi ser på om folk noen gang har besøkt alternativmedisinsk behandler eller ikke. Andelen som har besøkt alternativmedisinsk behandler er størst i Oslo, Hedmark og Oppland (39 prosent). Ved sammenligninger av landsdeler, er andelen som har besøkt alternativmedisinsk behandler noen gang størst på Østlandet og Sørlandet (34 prosent), deretter kommer Trøndelag og Nord Norge (31 prosent), og færrest på Vestlandet (28 prosent).

Andelen som har benyttet alternativmedisinsk behandler siste år er høyest i Trøndelag (44 prosent). Deretter følger Vestlandet (37 prosent). Andelen er lavest på Østlandet og Sørlandet (30 prosent) og i Nord-Norge (29 prosent).

I en studie fra 1997 blant kreftsyke som behandles i sykehus, har flest pasienter fra Nord-Norge og Vestlandet brukt alternativmedisinsk medisin (31 og 27 prosent), mens andelen for Østlandet og Sørlandet er noe lavere (18-22 prosent) og lavest for Trøndelag (13 prosent).

7.2.2.5 Ulik utdanning, ulik bruk

Andel som har brukt alternativmedisinsk behandling har steget i alle utdanningsgrupper, dog minst i de gruppene med høyest utdanning. Dette kommer frem ved å sammenligne A-pressens og Aarbakkes undersøkelser gjennomført i henholdsvis 1994 og 1997. I Aarbakke-undersøkelsen oppgir flere i gruppen med høyeste utdanning (33 prosent) at de en eller annen gang har benyttet alternativmedisinsk behandler, mens andelen i gruppen med lavest utdanning som oppgir det samme er noe lavere (28 prosent).

I Helseundersøkelsen 1995 oppgir 10 prosent i utdanningsgruppen «universitet og høgskolenivå I + II» at de har benyttet alternativmedisinsk behandler siste år, 8 prosent i utdanningsgruppene «ungdomsskolenivået» og «videregående nivå», mens 5 prosent i utdanningsgruppen «universitets/høgskolenivå III og forsker» oppgir det samme.

Samme undersøkelse viser at den høyeste andel som har vært hos lege og ikke hos alternativ behandler siste år er i utdanningsgruppen «ungdomsskolenivå».

7.2.2.6 Små variasjoner mellom yrkesgrupper

Det er små variasjoner mellom yrkesgrupper om de bruker alternativmedisinsk behandler. Helseundersøkelsen 1995 viser at sysselsatte i «teknisk vitenskapelige stillinger», «administrasjon og forvaltning» og «kontor og handel» benytter alternativmedisinske behandlere oftere (overkant av 9 prosent) enn sysselsatte i «jordbruk, skogbruk og fiske», «transport, kommunikasjon» og «industri, bygg, anlegg» (5-7 prosent). Tilsvarende små forskjeller finner vi også i forhold til bruk av lege.

7.2.2.7 Liten sammenheng mellom inntekt og bruk

Undersøkelse både fra 1994 og 1997 viser at det er små forskjeller i inntekt mellom dem som har benyttet alternativmedisinsk behandler noen gang og de som ikke har gjort det. I A-pressens undersøkelse fra 1994 oppgav de med lavest inntekt færrest besøk, i 1997 var det ubetydelige forskjeller.

7.2.2.8 Brukerne har vært syke lenge

Halvparten av de som har vært hos alternativmedisinske behandlere har hatt sykdommen i fem år eller mer viser Helseundersøkelsen fra 1995, og det er flest i aldersgruppen 45-66 år (62 prosent), så følger de eldste (80 år og eldre med 53 prosent). Blant de unge (7-15 år) har 26 prosent av de som har vært hos alternativmedisinsk utøver vært syke så lenge.

7.2.2.9 Alvorlig syke skiller seg noe fra den øvrige befolkningen

Som vi har sett oppsøker en stor andel av alvorlig syke, ikke minst personer med kreft, alternativmedisinske behandlere. En nasjonal studie fra 1992 viser at dette gjelder like mange kvinnelige som mannlige kreftpasienter, mens man i en studie med stort tallmateriale fra Nord-Norge fra 1997 finner at det er en overvekt av kvinnelige kreftpasienter som oppsøker alternativmedisinske utøvere. Bakgrunnen for denne forskjellen er kanskje den store bruken av healing og helbredelse ved bønn som er vanlig i Nord-Norge.

En studie fra 1997 av kreftpasienter som behandles ved sykehus, viser at pasienter over 75 år meget sjelden bruker alternativ behandling. En overvekt av unge hadde oppsøkt healere. Helbredelse ved bønn og healing ble brukt i 70 prosent av tilfellene i Nord- og Vest-Norge. I sentrale strøk i Sør-Norge og Vest-Norge ble det i over 60 prosent av tilfellene benyttet homøopati, kostbehandling og injeksjonsterapier. Ser en landet under ett finner en i disse undersøkelsene, i motsetning til andre, ingen sikker forskjell mellom kvinner og menn i antall som benyttet alternativ behandling. Videre viser undersøkelsen at pasienter med høyest utdanning oftest brukte alternative behandlere. Halvparten av brukerne brukte mer enn én alternativ behandlingsform.

39 prosent av pasienter med revmatiske lidelser hadde benyttet alternativ behandling. Av disse var det nær dobbelt så mange kvinner som menn, og en viss overvekt av noe eldre kvinner, viser en undersøkelse fra 1984.

7.2.3.1 Hva søker folk hjelp for hos alternative behandlere?

Flest har søkt alternativmedisinsk hjelp for rygg og nakkeproblemer. Dette gjelder begge kjønn, særlig menn. Kvinner søker også ofte hjelp for hodepine, migrene og revmatiske smerter, samt fordøyelse og magebesvær, mens menn noe oftere søker hjelp for betennelse og infeksjon, viser Aarbakke-undersøkelsen fra 1997 (jf. tabell 7.2).

Noen oppsøker alternativmedisinsk behandling for problem med et ledd, blodomløpet eller høyt blodtrykk, noen færre med psykiske lidelser, muskelsmerter og underlivs- eller urinveisproblemer. Ellers viser undersøkelsen at det oppsøkes alternativmedisinsk hjelp for svært ulike lidelser og problemer.

7.2.3.2 Alvorlig syke søker alternativ behandler tidlig

Pasienter som har fått diagnosen kreft går til alternativ behandler tidlig i sykdomsforløpet, viser flere undersøkelser. En undersøkelse fra 1992 ved en kreftavdeling, viser at av de som hadde brukt alternativ behandling i tillegg til medisinsk behandling, hadde tre fjerdedeler startet med det innen tre måneder etter at de fikk diagnosen, og at bruken økte ved dårlig prognose; mens en tilsvarende undersøkelse fra 1993 viser at 36 prosent av kreftpasientene hadde brukt eller brukte alternativmedisinsk behandling fire måneder etter at kreft var konstatert.

En undersøkelse blant kreftsyke barn fra 1993, viser at nær halvparten hadde fått alternativmedisinsk behandling i løpet av det første året etter at diagnosen var satt, og at andelen økte når utsiktene for barnet var dårlige.

6 prosent av pasienter med leddgikt og Bechterews sykdom hadde oppsøkt alternativmedisinsk behandling før de gikk til lege med sykdommen, i følge en undersøkelse fra 1984. I tiden mellom første legebesøk og første innleggelse i revmatismesykehus var prosenten 40, og steg til 54 etter første innleggelse. Jo alvorligere sykdommen er, dess tidligere oppsøkes gjerne alternativmedisinsk behandler.

7.2.3.3 De fleste har kroniske lidelser og mange har flere syketilfeller samtidig

Tre fjerdedeler av de som hadde fått «folkemedisinsk behandling» oppgir at plagene de ble behandlet for vesentlig var av kronisk karakter, viser en undersøkelse fra 1977. «Folkemedisinsk behandling» var i denne undersøkelsen urtemedisiner, homøopati, helbredelse ved spesielle evner/krefter, samt helbredelse ved religiøs handling.

De som hadde benyttet alternativmedisinske behandlere ble spurt i Aarbakke-undersøkelsen om de kunne karakterisere plagene de gikk til behandling for som kroniske eller akutte. 68 prosent av de som har oppsøkt alternativmedisinske behandlere karakteriserer sine plager som kroniske. Tilsvarende viser Helseundersøkelsen at 84 prosent av de som hadde besøkt alternativmedisinsk behandler, karakteriserte sine plager som kroniske, og halvparten hadde hatt sine plager i fem år eller mer.

Helseundersøkelsen fra 1995 viser videre at 37 prosent av de som har oppsøkt alternativmedisinske behandlere lider av to eller flere sykdommer.

Migrene er en kronisk lidelse. 86 prosent av medlemmene i Norges Migreneforbund hadde benyttet alternativmedisinsk behandling (1997).

7.2.3.4 Hvordan vil du karakterisere din egen helsetilstand

87 prosent oppgir at helsetilstanden er god, 31 prosent av de som har oppgitt at de har brukt alternativmedisinsk behandling, karakteriserer sin helse som «svært god», og 18 prosent oppgir at helsen er «mindre god» eller «dårlig». I gruppen som oppgir at helsen er mindre god eller dårlig er det relativt flere som har brukt alternativmedisinsk behandler (18 prosent har benyttet mot 11 prosent som ikke har benyttet). Dette viser Aarbakke-undersøkelsen.

Jo dårligere en vurderer sin helse, jo flere har vært hos alternativmedisinsk utøver.

De som oppgir å ha vært hos lege men ikke hos alternativmedisinsk behandler, har vurdert sin helse mellom dem som benytter alternativmedisinsk utøver og dem som ikke gjør det. Mens av de som verken har vært hos alternativmedisinsk behandler eller hos lege, oppgir 87 prosent å ha meget god eller god helse.

Helseundersøkelsen 1995 viser at av de som har vært hos alternativmedisinsk behandler siste år, er det 84 prosent som sier de har vært syke siste 14 dager. Dette er tilfelle for 62 prosent av de som ikke har vært hos alternativmedisinsk behandler. (Variabelen «syk» omfatter alle typer syketilfeller uansett varighet, målet omfatter også eventuelle plager; for eksempel forkjølelser man hadde i ukene før intervjuet).

7.2.4.1 Frisk etter legebesøk?

Pasienter som har oppsøkt leger i allmennhelsetjenesten ble spurt (1987) om hvordan det gikk etter legebesøket. 50 prosent svarte «ble bra», 38 prosent «ble bedre, men plagene er der fortsatt» og 12 prosent svarte «ingen bedring». Under en prosent svarte at de «ble verre».

I en undersøkelse fra 1991 ble det spurt: «Ble du bedre etter legens råd?» 37 prosent svarte at de var blitt bra eller bedre, 42 prosent svarer at de verken har blitt verre eller bedre og 21 prosent svarte at de ble verre etter behandlingen.

Av et utvalg pasienter som har vært til behandling på sykehus, ble etter legenes mening 14 prosent «helt bra», 42 prosent «ble bedre» og 32 prosent «ingen bedring» (1983).

Resultatene fra disse undersøkelsene er stort sett i overensstemmelse med det som i litteraturen er blitt kalt «the 80 percent rule»; det vil si observasjoner fra ulike typer spørreundersøkelser av pasienter som viser overraskende konsistent at vel tre fjerdedeler stort sett er fornøyd med den behandlingen de får, uavhengig av hvilken sammenheng undersøkelsen er foretatt i.

7.2.4.2 Hva vil du gjøre om du blir syk?

Nesten samtlige (91 prosent) hadde gått til en eller flere leger før de gikk til alternativmedisinsk behandler, viser undersøkelsen fra 1991. I 1997 viser Aarbakke-undersøkelsen at 74 prosent gikk til lege først, 69 prosent av mennene og 78 prosent av kvinnene. En undersøkelse fra 1991 viser at 41 prosent av informantene som har vært hos alternativmedisinsk behandler, svarer at de ville gå til lege om de ble syke, og 26 prosent svarer at de ville gå til alternativmedisinsk behandler. Ble de syke av det samme som de hadde vært hos alternativmedisinsk behandler med tidligere, var det 6 prosent som ville gå til lege og 82 prosent som ville gå til alternativmedisinsk behandler igjen.

I Aarbakke-undersøkelsen ble de som ikke hadde vært hos lege etter at de hadde vært hos alternativmedisinsk behandler spurt: «Kan du tenke deg å gå til en alternativmedisinsk behandler neste gang du blir syk?» 83 prosent svarte bekreftende (33 prosent svarte «Ja, uansett» og 50 prosent svarte «Ja, men avhengig av sykdom»).

I samme undersøkelsen svarte 66 prosent av de som ikke hadde vært hos alternativmedisinsk behandler noen gang at de kunne tenke seg å gjøre det. Sekstifem prosent kunne tenke seg å gå til alternativmedisinsk behandler «når legene ikke hadde lykkes», 24 prosent kunne tenke seg å gå dersom de er «dødelig syk» og 15 prosent kunne tenke seg å gå dersom de er «vanlig syk».

7.2.4.3 Hva brukes homøopatisk medisin for?

I Helseundersøkelsen 1995 svarte 12 prosent av de som har vært hos alternativmedisinsk behandler siste år at de hadde tatt homøopatmedisin siste 14 dager. Blant de som ikke hadde vært hos alternativmedisinsk utøver, var det 0,3 prosent som hadde tatt homøopatmedisin, og blant dem som verken hadde vært hos alternativmedisinsk utøver, kiropraktor eller lege var prosenten 0,19.

Undersøkelsen viser videre at homøopatisk medisin brukes «for å bli kvitt sykdom og plager» (53 prosent), «for å dempe smerter» (13 prosent) og «for å forbedre allmenntilstanden» (34 prosent). Dette gjelder for de som har vært hos alternativmedisinsk utøver. For de som har vært hos lege er fordelingen av begrunnelsen for bruk av homøopatisk medisin annerledes. De fleste bruker homøopatisk medisin «for å forbedre allmenntilstanden» (58 prosent). Blant de som ikke har vært hos noen for hjelp bruker 67 prosent homøopatisk medisin «for å bedre allmenntilstanden».

7.2.4.4 Kommer de for sent til lege?

Det kan hevdes at folk som benytter alternativmedisinske terapier kan komme for sent til lege for å få skolemedisinsk behandling. Det kan det hende at noen gjør. Men på den annen side, som vi har sett i det foregående, har langt de fleste som søker til alternativmedisinske behandlere vært hos lege eller flere leger først med sine plager. De har i større grad enn befolkningen for øvrig kontakt med en fast lege eller et legesenter som de også benytter hyppigere enn de pasientene som ikke benytter alternativmedisinske behandlere. Undersøkelsen fra 1995 viser videre at halvparten av de som hadde oppsøkt alternativmedisinsk behandler de siste 14 dager også hadde vært hos lege i denne tiden. I løpet av de siste seks måneder hadde 83 prosent vært i kontakt med lege og 95 prosent i løpet av det siste året. Av de som ikke hadde vært hos lege eller alternativmedisinsk behandler i 14-dagers perioden, men vært syke, var det bare 84 prosent som hadde tatt kontakt med lege det siste året. I en undersøkelse fra 1985 går det frem at tre fjerdedeler av de som hadde brukt alternativmedisin, også hadde vært i kontakt med lege det siste året.

7.2.5.1 Grunner for å gå til alternativmedisinsk behandler

Nesten halvparten oppgir grunnen for å gå til alternativmedisinsk behandler at de ser på alternativmedisinsk behandling som et nyttig supplement til legebesøk og til vanlig medisin, som vist i tabell 7.4. Flere kvinner enn menn svarer dette. Langt færre går til alternativmedisinsk behandler for å få «en annen fagpersons vurdering». Nesten like mange går fordi de føler at legen hadde gitt dem opp. Færre svarer at de ikke lenger trodde på legen. At de generelt hadde større tiltro til alternativmedisinsk behandling oppgav rundt en tiendedel.

Foreldre med kreftrammede barn ble i en undersøkelse i 1992 spurt om hva som var den viktigste grunnen til at de søkte alternativmedisinsk behandling. For foreldre til de barna som døde har særlig tanken på å ikke gi opp når det gikk dårlig vært dominerende, mens de som hadde barn som ikke var så dårlige, prøvde alternativmedisinsk behandling for å unngå skyldfølelse. Undersøkelsen viser at i begge grupper er «Det å gjøre noe» i seg selv en motiverende faktor. Ingen av gruppene krysser av for at de føler seg presset.

Halvparten av pasientene oppgav i en undersøkelse i 1992 at de brukte alternativmedisinsk behandling fordi de trodde det kunne ha en positiv innflytelse på kreftsykdommen brukt sammen med skolemedisinsk behandling.

De som brukte alternativmedisinsk behandling trodde mer på at forandring i livsstil kunne influere positivt på kreftsykdommen, viser en undersøkelse fra 1995. Pasienter som ikke hadde kreft hadde mer tro på alternativmedisinsk behandlings positive virkning på kreft, enn de som selv hadde kreft.

7.2.5.2 Hvordan kom de i kontakt med alternativmedisinsk behandler?

Mange undersøkelser viser at familie og venner er de viktigste informasjonskilder til alternativmedisinsk behandling. A-pressens undersøkelse fra 1994 viser at venner som informasjonskilde øker med alderen, med en svak tilbakegang for dem over 60 år. For den eldste og den yngste aldersgruppen er den viktigste informasjonskilden medier og annonser. Familien er avtagende som informasjonskilde med økende alder.

Noen får også informasjon om alternativ medisin gjennom skolemedisinske utøvere. En undersøkelse fra 1992 viser at foreldre med alvorlig kreftsyke barn har fått denne type informasjon fra leger (8 prosent), sykepleiere (12 prosent) og fra annet helsepersonell (4 prosent).

7.2.5.3 Legene gir sjelden informasjon om alternativmedisinsk behandling?

Flere undersøkelser har vist at legene sjelden gir informasjon om alternativ medisin til sine pasienter. Samtidig pekes det på at hos mange av pasientene, og ikke minst ved kreftsykdom hos barn, er det et ønske om å få mer viten og rettledning om alternativmedisinske behandlingsformer. På den andre siden er det mange pasienter som ikke tør å fortelle til legen at de oppsøker alternativmedisinsk behandling. Pasientene forteller at de blir irettesatt, avvist og latterliggjort når de informerer legen om sine besøk hos alternativmedisinske behandlere. Dette kan medføre at pasienten opplever situasjonen som svært frustrerende. Meget få i helsevesenet gir pasienter informasjon om muligheter innen alternativmedisinsk behandling. Dette kommer frem i undersøkelser og i litteratur om alternativmedisin. Imidlertid kan det se ut som om det er en utvikling i retning av at dette temaet oftere tas opp av pasientene i dag sammenlignet med for noen år siden. I en undersøkelse fra 1997 går det frem at tre fjerdedeler av de som hadde vært hos alternativmedisinsk behandler fortalte om dette når de senere skulle til legen. Denne informasjonen gis til legen av både kvinnelige og mannlige pasienter, og oftest av pasientgruppen mellom 45 og 55 år.

7.2.8.1 Hva slags alternativmedisinsk behandler har de gått til?

Av de som benytter alternativmedisinske utøvere går flest til homøopat. Dette viser både A-pressens undersøkelse fra 1994 hvor 33 prosent har benyttet homøopat, og i Aarbakke-undersøkelsen i 1997 hvor andelen er 37 prosent. Færre benytter naturmedisiner (dette må ses i sammenheng med at naturmedisiner ofte ble sett på som en samlebetegnelse og ikke en egen utøvergruppe). Det er også en relativ nedgang i antall personer som oppsøker soneterapeut (fra 29 i 1994 til 22 prosent i 1997) og akupunktør (fra 35 til 31 prosent).

Det er små aldersvariasjoner og kjønnsforskjeller når det gjelder behandlingsform som benyttes. Noen flere kvinner benytter homøopat og akupunktør. I Helseundersøkelsen 1995 oppgav flest at de siste år hadde benyttet akupunktør. Noen færre hadde benyttet homøopat og fotsoneterapeut.

7.2.8.2 De som ikke har vært hos alternativmedisinsk behandler, hvem ville de gå til?

Av de som ikke hadde vært hos alternativmedisinsk behandler, viser Aarbakke-undersøkelsen at to tredjedeler kunne tenke seg å gjøre det. I tilfelle ville de fleste da gå til akupunktør og homøopat. Noen færre kunne tenke seg å benytte naturmedisiner og soneterapeut, og av de alternativene som var satt opp, kunne færrest tenke seg å bruke kinesiolog og healer/håndspålegger.

7.2.9.1 Konsultasjon og utgifter for enkeltbrukere

Konsultasjonspris/timepris hos alternativmedisinske utøvere reguleres ikke av offentlige tariffer. Flere av foreningene gir anbefalinger om hvilke priser som bør benyttes. Informasjon som utvalget har fått, viser at prisene er varierende. Det er vanlig at den enkelte utøver har fastsatt en pris for de terapiene som tilbys.

Prisene varierer etter type behandling. Mens noen behandlinger kan gis som enkeltkonsultasjoner, varer annen behandling over et tidsrom hvor kost og losji ved behandlingsstedet er inkludert. Eksempel på det siste kan være en ukes opphold ved et helsesenter for å gjennomgå en bestemt kur.

Eksempler på priser hos alternativmedisinske utøvere:

Norsk forening for klassisk akupunktur har veiledende priser for sine medlemmer: 300-350 kroner for 1. gangs behandling, 200-250 kroner for oppfølgende behandling.

Større klinikker i Oslo for behandling med klassisk akupunktur: 350-500 kroner for 1. gangs behandling, 250-300 kroner for 2. gangs/oppfølgende behandling.

Norske Homeopaters Landsforbund opplyser at de har påbud fra myndighetene til ikke å ha faste priser, men oppgir at det mest vanlige blant medlemmer er: 400-600 kroner for 1. gangs behandling, 300-400 kroner for 2. gangs/oppfølgende behandling.

Større klinikker i Oslo for homøopatisk behandling: 500-680 kroner for 1. gangs behandling, 250 kroner for 2. gangs/oppfølgende behandling.

Større klinikker i Oslo for soneterapeutisk behandling: 450-500 kroner for 1. gangs behandling, 280-350 kroner for 2. gangs/oppfølgende behandling.

Den norske lægeforening opplyser at legetakster for akupunktur for 1998/99 er 540 kroner per behandling på dagtid, og 945 kroner på kveldstid.

I en undersøkelse fra 1995 ble det spurt om hvor mye de intervjuede har betalt for skolemedisinsk behandling og medisin utover eventuelt frikort siste år. Disse dataene viser at det er forskjell på dem som har vært hos alternativmedisinsk behandler og de som ikke har det. Over to femtedeler (43 prosent) i førstnevnte gruppe har brukt 1 000 kroner eller mer, mens det er 12 prosent blant dem som ikke har brukt alternativmedisinsk behandling siste år som har brukt så mye til annen medisin og behandling. Undersøkelsen skiller ikke på type behandling og medisin det gjelder.

I 1992 viste en undersøkelse vedrørende bruk av alternativmedisinsk behandling av kreftrammede barn at 25 prosent hadde i alt brukt opp til 250 kroner, 4 prosent mellom 500-1 000 kroner og 15 prosent over 1 000 kroner til alternativmedisinsk behandling. De som brukte over tusen kroner hadde alle barn med meget alvorlig kreft som endte med døden. I samme undersøkelse blir det pekt på at bruken av alternativmedisinske behandlere ikke så ut til å ha store økonomiske konsekvenser for familiene.

I en undersøkelse fra 1997, blant kreftpasienter, blir det konkludert med at gjennomsnittskostnadene ved bruk av alternativmedisinsk behandling er beskjedne. Vel halvparten av de som var med i undersøkelsen hadde brukt mindre enn 2 000 kroner, 15 prosent hadde brukt mellom 2 000 og 4 000 kroner, mens 30 prosent hadde hatt høyere utgifter. Av pasienter som hadde besøkt utenlandske klinikker hvor kost og losji var iberegnet, hadde sju pasienter hatt utgifter mellom 10 000 og 40 000 kroner. To pasienter hadde brukt mer enn 40 000 kroner. Hvorvidt pasientene oppfatter bruken av alternativ medisin som dyr, var ikke bare knyttet til prisen de betalte, men til hvilken situasjon de var i. Pasienter med langvarig sykdom, ofte med flere tilbakefall og mange innleggelser, oppfattet behandlingen som dyrere enn pasienter tidlig i sykdomsutviklingen.

I en undersøkelse fra 1992 blir det pekt på at noen få av pasientene har reist til utlandet og har hatt behandlings- og oppholdsutgifter fra 50 000 kroner til mange hundre tusen kroner.

I 1996 er det i flere undersøkelser gjort overslag som viser at det ble brukt mellom 200 og 300 millioner kroner til konsultasjon hos alternativmedisinske utøvere per år.

7.2.9.2 Omsetning av alternativmedisinske tjenester og midler

Det er ikke noe register som viser den samlede oversikten over hvor mye som brukes til alternativmedisinsk behandling. For å kunne få en viss oversikt, har utvalget brukt informasjon fra ulike undersøkelser. I tillegg har utvalget fått omsetningstall fra Norsk Medisinaldepot AS. Disse informasjonskildene viser bare deler av omsetningen. Imidlertid viser disse tallene at samlet omsetning innen alternativ medisin har de siste årene vært betydelig.

Fra 1983 til 1990 ble omsetningen av homøopatisk medisin nesten tredoblet. Norsk Medisinaldepot AS sitt innkjøp av homøopatisk medisin steg fra cirka 2 millioner kroner i 1983 til 5,8 millioner i 1990. I 1996 solgte Norsk Medisinaldepot AS homøopatiske midler til norske apotek for 10,6 millioner, i 1997 var dette salget 12,6 millioner kroner og i 1998 til og med oktober har salget vært 9 millioner kroner. To andre grossister begynte salg fra sommeren 1997 av homøopatisk medisin til norske apotek. I 1997 var deres salg 2,2 millioner og til og med oktober 1998 har de solgt for 1,9 millioner kroner. Så den samlede sum fra de tre grossister var i 1997 14,8 millioner og til og med oktober 1998 10,9 millioner kroner. Returen av homøopatisk medisin fra apotekene sies å være ubetydelig.

I en artikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening i 1997 ble omsetning av naturmedisinske produkter anslått å være rundt 700 millioner.

7.2.10.1 Bør utgifter til alternativ medisin refunderes?

I undersøkelsen til A-pressen i 1994 og Aarbakke-undersøkelsen i 1997 ble det stilt spørsmål om refundering av behandling hos alternativmedisinsk utøver. Spørsmålene ble stilt noe ulikt: «Bør alternativmedisinsk behandling refunderes som vanlig legebehandling?» (1994) og «Bør Rikstrygdeverket etter ditt syn refundere en del av utgiftene til alternativmedisinsk behandling, eller bør man holde fast ved dagens ordning der utgifter til alternativmedisinsk behandling må betales i sin helhet av brukeren?» (1997)

Det er flere som mener at utgiftene skal refunderes av Rikstrygdeverket i 1997 (70 prosent) sammenlignet med 1994 (59 prosent). Det er også flest som mener dette blant dem som har brukt alternativmedisinsk behandling, mens økningen av de som mener at utgiftene skal refunderes er størst i den gruppen som ikke har benyttet alternativmedisinske behandlere (endring fra 53 prosent i 1994 til 63 prosent i 1997) .

Fra 1997-undersøkelsen går det frem at det er flere kvinner enn menn som mener at utgiftene skal refunderes (76 prosent av kvinnene mot 63 prosent av mennene), og det er flest i aldersgruppen 45-55 år (75 prosent). Ellers er det små variasjoner i bakgrunnsvariablene.

7.2.10.2 Hvem bør utøve alternativmedisinsk behandling?

I en telefonundersøkelse fra 1995 ble det spurt om hvilke grupper som bør være utøvere av alternativ medisin. Med bakgrunn i de faste svaralternativene som undersøkelsen hadde, svarte 58 prosent «leger med tilleggsutdanning innen dette feltet» og 62 prosent at «homøopater og akupunktører med offentlig godkjent utdanning innen dette feltet» bør være utøvere av alternativ medisin. 7 prosent mente at «enhver som har tatt utdanning/kurs innen dette feltet» skal være utøver av alternativ medisin.

Samme undersøkelsen viser at over 80 prosent er positive til at det vurderes en godkjenningsordning av utdanningen innen alternativ medisin og dermed en autorisasjon av alternativmedisinske utøvere. Under 10 prosent sier at de er negative til en slik ordning.

Undersøkelsen viser også at vel en tredjedel (40 prosent) er enig i at en må ha henvisning fra lege for å kunne motta alternativmedisinsk behandling, mens vel halvparten (54 prosent) er uenig i dette.

Referanse

A-pressens Oslo-kontor: Alternativ medisin. Kommentarrapport APOR 1994.

Avina R.L. og Schneiderman L.J.: Why patients choose homeopathy. Western Journal of Medicine 1978 128:5:366-9.

Baggesen H., Birtø K. og Lund-Jacobsen M.: Hvorfor velger noen pasienter alternativ terapi? I,II og III. Klinisk Sygepleje 1987 4, 5 og 6.

Bjertnes A.: Vår folkemedisinske arv - erfaring fra media. Kvamme O.J. (red): Innføring i alternativ medisin. Universitetsforlaget 1996.

Bjørndal A.: Opium for folket? Om psykofarmaka og medikalisering av samfunnet. NORAS 1988.

Blumberg D.L. m.fl.: The physician and unconventional medicine. Alternative Therapies in Health and Medicine 1995 1:3:31-5.

Borchgrevink C.F.: Forskning i alternativ medisin. Hva er dokumentert, og hva er dokumentasjon? Tidsskrift for Den norske lægeforening 1997 117:17:2469-73.

Brendstrup E. og Launsø L.: An unconventional cancer treatment model - a research project. Townsend Letter for Doctors 1997 juli:28-31.

Brendstrup E. og Launsø L.: Hovedpine og zoneterapeutisk behandling. Sundhedsstyrelsens Råd vedrørende Alternativ Behandling 1996.

Bruset S.: Informasjon og støtte til kreftpasienter. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1992 112:2560-1.

Bruset S.: Kreft og jakten på mirakler. Gyldendal Norsk Forlag 1993.

Brusgaard D. Og Efskind L.: Befolkningens syn på og bruk av folkemedisin. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1977 97:27:1385-8.

Cato institute: The Demand for Alternative Medicine. Policy Analysis 199?.

Christie V. M.: A dialogue between practitioners of alternative (traditional) medicine and modern (western) medicine in Norway. Social Science and Medicine 1991b 35:5:549-52.

Christie V. M.: The Story of a Dialogue Group between Practioners of Alternative (Traditional) Medicine and Modern (Western) Medicine in Norway. Olesen S. G. og Høg E. (red): Studies in Alternative Therapy 3. INRAT Odense University Press 1996 197-205.

Copeland, Silverberg og Pfefferbaum: Attitudes and practices of families of children in treatment for cancer. American Journal of pediatric hematology 1983 5:1:65-71.

Erstad M., Ingebrigtsen A., Jensen V.S. og Romstad M.: Kreftpasienters bruk av alternativ behandling. Medisin og Vitenskap 1992.

Frankenberg R. og Sharma U.: Healing Spirits. s. 11 The Times higher educational supplement 27. februar 1987.

Fugelli P.: « Naturmedisin«.Tidsskrift for Den norske lægeforening 1978 98:28:1359-60.

Fyrand, O.: Kvinnefientlig skolemedisin? Aftenposten 3.februar 1986.

Gaier, H.: Implementation of a resolute educational strategy. Essential element to secure the future of non-orthodox medicine. Complementary Medical Research 1989 3:2:30-35.

Helseundersøkelse 1975. NOS A 894. Statistisk Sentralbyrå 1977.

Helseundersøkelse 1985.NOS B 692. Statistisk Sentralbyrå 1987.

Helseundersøkelsen 1995. Dokumentasjon og frekvensfordelinger. Wikholm S. og Hildrun A. Rapport nr. 111 Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste 1997.

Kleinman A.: The illness narratives. Basic books 1988.

Kraus W.: Alternativ medisin dekkes av offentlig syketrygd i Vest-Tyskland. Holon 1990 15:7-9.

Kaasa S.: Kjære leser. Omsorg 1992 2:3.

Larsen Ø., Alver B. Og Munthe E.: Hjelp meg jeg har gikt! Holdninger og forventninger til skolemedisin og alternativ medisin. Norsk Revmatikerforbund og seksjon for medisinsk historie: Universitetet i Oslo 1984

Launsø L. og Jensen H.M.: Sundhedsarbejde på tværs - en analyse af primær sundhedstjeneste og alternativt sundhedsarbejde i en dansk kommune.FADL's Forlag 1980.

Lie A.: Status for alternativ medisin i noen land. Odd Jarle Kvamme (red): Innføring i alternativ medisin. Universitetsforlaget 1996.

Lærum E., Borchgrevink C.F. og Wiens G.: Hvem går til homøopat? Tidskrift for Den norske lægeforening 1985 105:34,35,36:2478-82.

Malterud K.: Sykdom eller særpreg. En kritisk bok om kvinner og helse. Pax 1984.

McGregor K.J. og Peay E.R.: The choice of alternative therapy for health care: Testing some propositions., Soc. Sci. Med. 1996 43:9:1317-27.

Mellbye F. Er det samsvar mellom studiet og legers oppgaverTidsskrift for Den norske lægeforening 1988 108:699-701.

Meningsmåling om alternativ behandling i Norge.Opinion oktober 1997.

Ose T. og Kaasa S.: Kostbehandling - en del av alternativ medisin? Omsorg 1992 2:33-6.

Ramholt B.: Alternativ behandling hos kreftsyke barn. Omsorg 1992 2:21-6.

Ramholt B.: Alternativ behandling initiert av foreldre til kreftsyke barn.Fakta og følelser. Den norske kreftforening 1993.

Rampes H., Sharples F., Maragh S. og Fisher P.: Introducing complementary medicine into the medical curriculum. Journal of the Royal Society of Medicine 1997 90:19-22.

Risberg T., Bremnes R.M., Wist E., Kaasa S. og Jacobsen B.K.: Communicating with and treating cancer patients: How does the use of non-proven therapies and patients' feeling of mental distress influence the interaction between the patient and the hospital staff. European Journal of Cancer 1997 33:3:893-8.

Risberg T., Lund E. og Wist E.: Use og non-proven therapies. Acta Oncologica 1995 34:7:893-8.

Risberg T., Lund E., Wist E., Dahl O., Sundstrøm S., Andersen O.K. og Kaasa S.: The use of non-proven therapy among patients treated in Norwegian oncological departments. A cross-sectional national multicentre study. European Journal of Cancer 1995 31:A:11:1785-9.

Risberg T., Lund E., Wist E., Kaasa S. og Wilsgaard T.: Cancer patients use of nonproven therapy: a 5-year follow-up study.Journal of Clinical Oncology 1998 6:1:6-12.

Risberg T., Wist E., Melsom H. og Kaasa S.: Bruk av alternativ medisin blant norske hospitaliserte kreftpasienter. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1997 117:17:2458-63.

Risberg T.: Alternativ medisin blant kreftpasienter i Nord-Norge. Omsorg 1992 2:17-20.

Skarshaug A.: Bruken av alternativ medisin blant nord-norske kreftpasienter.Tromsø 1994.

SOU:1989:62. Alternativmedicin 3. Alternativa terapier i Sverige - en kartläggning. Socialdepartementet 1989.

Stanway A.: Alternative Medicine. Penguin Books 1982.

Størmer F.C., Scheel O. og Ånestad G.: Homøopati - tid for offentlig godkjenning? Tidsskrift for Den norske lægeforening 1997 117:17:2502-4.

Syse A., Uchermann A. og Førde O.H.: Medisinsk utbytte av sykehusopphold. En evaluering av sykehusoppholdet for pasienter innlagt ved en indremedisinsk avdeling ved et tredjedelt sykehus. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1983 103:16:1335-9.

Tuft H.: Kreftceller finnes også i sjelen.Forlaget Liv 1987.

Aasland O.G., Borchgrevink C.F. og Fugelli P.: Norske leger og alternativ medisin. Kunnskaper, holdninger og erfaringer. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1997 117:2464-8.