Kvinners helse i Norge

Anders Bærheim, Seksjon for allmennmedisin, Universitetet i Bergen.

Blærekatarr – plagsomt men ufarlig

Ukomplisert akutt blærekatarr er en plagsom, men ufarlig sykdom. Allmennpraktikeren vil ha praktisk nytte av å betrakte ukomplisert akutt blærekatarr hos en ellers frisk kvinne atskilt fra alle andre typer urinveisinfeksjoner, fordi diagnostikk og behandling er enkel, og fordi selv hyppig gjentatte blærekatarrer ikke leder til komplikasjoner. Oppdages komplikasjoner i etterforløpet var mest sannsynlig diagnosen ukomplisert blærekatarr feil i utgangspunktet.

Diagnosen blærekatarr baserer seg i det vesentligste på kvinnens symptomer, og urinprøven er eventuelt et differensialdiagnostisk hjelpemiddel (1). Ved typiske symptomer på blærekatarr har kvinnen med størst sannsynlighet nettopp det, selv om urinprøven ikke slår ut på puss, blod eller bakterier. Behandlingen som består av vanlige antibiotika mot tarmbakterier skal være kort, fra én enkelt dose til 3 dager. Lengre behandling gir ikke større effekt, men gir mer bivirkninger og fører til at kvinnens tarmbakterier lettere utvikler resistens (motstandskraft) mot vanlig brukte antibiotika.

Kvinner med hyppige blærekatarrer kan trenge forebyggende behandling. Forebyggende råd og enkle tiltak bør så langt som mulig foretrekkes fremfor lengre tids forebyggende behandling med antibiotika (2), ikke minst for å unngå videre bakteriell resistensutvikling.

Kvinnens opplevelse av å ha (gjentatt) blærekatarr

Det kan være vondt å ha blærekatarr. Mange har det så intenst smertefullt at de er blant våre mest behandlingskrevende pasienter på legevakt. Andre har svakere plager og prøver å kurere seg med rikelig drikke eller andre kjerringråd.

En eller to blærekatarrer i livsløpet kan de fleste leve med, men blir det flere ganger årlig vil det begynne å prege dagliglivet. Hver sykdomsepisode er ikke bare smertefull. Mange kvinner føler seg rastløse og har konsentrasjonsvansker, noen lekker urin, andre føler seg kvalme og utilpass. Blir blærekatarrene hyppige gjør mange nesten hva som helst for å unngå dem. De fleste vet at samleie kan gi blærekatarr, og mange får vansker med seksuallivet, eller gjør uønskede forandringer med det for å unngå sykdom. Andre unngår friluftsaktiviteter som svømming for ikke å fryse. Ofte er medsøstre til liten avlastning, det gir ikke sosial status mellom kvinner å snakke om blærekatarrene sine.

Mange føler de er i en fortvilet situasjon der de ikke orker flere antibiotikakurer, samtidig som de ikke ser noen alternativer. Mens de har blærekatarrene gående skårer de høyt på psykologiske spørreskjemaer (3). De plages av sykdommen, og de føler seg mistrodd av leger som ikke alltid finner positive urinfunn når de kommer for sin blærekatarr. En del opplever seg anklaget for å psyke seg til. De psykologiske skårene normaliserer seg imidlertid når kvinnen blir kvitt blærekatarrene sine (3).

Eksisterende kunnskap om årsaker er mangelfull

Kunnskapen på området er rudimentær. Vi har en del epidemiologisk kunnskap om sammenhenger mellom en del livsstilsfaktorer og sjansen for hyppig blærekatarr (2), og vi vet litt om bakteriers individuelle evne til å forårsake urinveisinfeksjon. Men vi har begrenset kunnskap som praktisk kan anvendes av legen i møte med kvinnen med hyppig blærekatarr, og som kan forklare hvorfor akkurat hun er plaget slik hun er.

Kvinnens møte med helsevesenet

Mens de aller fleste får ordinær time til samtale og undersøkelse hos sin lege når det feiler dem noe, har vi en tradisjon i Norge for at kvinner med blærekatarr bare leverer urinprøve på forkontoret. Ofte er det slik at om urinprøven slår ut får de en resept i hånden på antibiotika, slår den ikke ut får de beskjed om at de ikke er syke likevel og må gå med uforrettet sak.

Slik får denne pasientgruppen liten tilgang til utdypende og rådgivende samtale om sitt problem, og den jevne allmennpraktikeren får tilsvarende liten erfaring med de spesielle problemene denne gruppen kvinner har. De sykehusbaserte spesialistene finner lite selv ved avanserte undersøkelser på de få blærekatarrplagete kvinnene de får henvist. I slik situasjonen er, er det rimelig bra dokumentert at pasientsentrert metode (4) med utdypning av pasientens problem kan anvendes med gunstig resultat.

Økonomiske overveielser

Akutt, ukomplisert blærekatarr er ikke noe problem for dem som ikke har det. Heller ikke økonomisk. Behandlingen er billig og betales av pasienten, og den er vanligvis så effektiv at det blir få eller ingen fraværsdager på egenmelding eller sykemelding.

Sykdommen er medisinsk sett ufarlig og leder ikke til noen sykelige følgetilstander som kunne belaste trygdevesenet eller sosialvesenet. Enkelte kvinner vil bli satt på noen måneders forebyggende behandling med antibiotika, men dette er forholdsvis sjelden, og kostnadene per kvinneår utgjør småbeløp.

Utfordringer

Kvinner med hyppig blærekatarr blir ofte en pariakaste. De synes ikke, hverken for medsøstre, helsevesenet eller bevilgende myndigheter. Disse kvinnene må møtes på samme måte av helsevesenet, det vil si allmennpraktikeren, som andre syke. Det synes på tide å starte utviklingen av pasientsentrerte handlingsprogram, basert på det beste i EBM (5) koplet til pasientsentrert metode. Blærekatarr kan egne seg som modell.

Vi savner stadig den mest elementære kunnskap om årsaken til at så mange kvinner lider av hyppig blærekatarr når andre ikke gjør det. Det er behov for mer forskning på området.

Litteratur

1. Bærheim A, Hunskår S. Nyere synspunkt på ukomplisert akutt cystitt i allmennpraksis. Tidsskr Nor Lægeforen 1997; 117: 1304–7

2. Bærheim A, Hunskår S. Profylakse ved hyppig cystitt hos ellers friske kvinner. Tidsskr Nor Lægeforen 1996: 116: 841–3.

3. Sumners D, Kelsey M, Chait I. Psychological aspects of lower urinary tract infections in women. BMJ 1992; 304: 17–9.

4. Sentrale begreper: Konsultasjonen som møte mellom to eksperter, pasientens agenda. Stuart M et al. (eds) Patient-Centered Medicine. SAGE, Thousand Oaks 1995.

5. Sentralt begrep: EBM starter og ender med enkeltpasienten. Sackett DL et al. Evidence-based medicine. Churchill Livingstone, London 1997.