NOU 2011: 21

Når døden tjener livet

3.2 Tilgrensende regelverk

Siden transplantasjonsloven ble vedtatt, har det skjedd betydelige endringer på helserettens øvrige områder. Våren 1999 sluttbehandlet Stortinget fire nye helselover, herunder spesialisthelsetjenesteloven, pasientrettighetsloven og helsepersonelloven. Reformen gir uttrykk for en tverrpolitisk enighet om hovedlinjene i norsk helsepolitikk, herunder hva som bør lovfestes og hvilke rettigheter pasienter bør gis. 1 I tillegg har man en rekke andre helserettslige lover. Det er blant annet gitt nye lover om smittevern (1994), humanmedisinsk bruk av bioteknologi (1994, erstattet av ny lov i 2003), medisinsk utstyr (1995), helseregistre (2001), biobanker (2003), og medisinsk forskning (2008).

3.2.1 Pasientrettighetsloven

Lov av 2.7.1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) § 1-3 b) definerer nærmeste pårørende som den som pasienten selv har oppgitt. Er det ikke oppgitt noen, gir loven en beskrivelse av hvem som skal anses som nærmeste pårørende, og i hvilken rekkefølge.

Pasientrettighetsloven § 1-3 c definerer begrepet helsehjelp som handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål. I følge pasientrettighetslovens forarbeider omfattes også abortinngrep, uttak av organer for transplantasjon og blodgivning av definisjonen. 2 Det følger også av forarbeidene at det i stor grad beror på helsevesenets egen oppfatning av hva helsevesenet kan og bør gi av hjelp, hva som vil bli ansett for helsehjelp og hva som faller utenfor, og at definisjonen av helsehjelp bør dekke alle sider av de tjenester som er i helsevesenet. 3 På bakgrunn av forarbeidenes vide tilnærming til begrepet er det naturlig å anta at all donasjon av organer, celler og vev fra både levende avdød er å regne som helsehjelp.

Obduksjon er en handling som har et diagnostisk formål, og omfattes derfor av ordlyden i definisjonen i pasientrettighetsloven. I forarbeidene står det: «Definisjonen omfatter undersøkelse, behandling, utredning og vurdering, samt pleie- og omsorgstiltak». Her er også undersøkelse tatt med i oppramsingen, hvilket ikke går igjen i lovteksten. 4

Etter § 2-1 har en pasient rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten forutsatt at pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Pasientrettighetsloven § 2-1 andre ledd, tredje punktum pålegger spesialisthelsetjenesteloven å fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp senest skal få hjelp. I forskrift om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften) er det gitt forskrifter som blant annet gir regler om dette. Her fremgår det at en pasient har rett til nødvendig helsehjelp når 1) pasienten har et visst prognosetap med hensyn til livslengde eller ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes og 2) pasienten, med det unntaket som er nevnt i § 3 annet ledd, kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og 3) de forventede kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt.

Pasientrettighetsloven § 2-3 gir en pasient rett til fornyet vurdering av sin helsetilstand av spesialisthelsetjenesten.

Pasientrettighetsloven § 3-2 bestemmer at pasienten skal ha informasjon om sin helsetilstand. Dersom det på grunn av pasientens tilstand ikke er mulig å gi informasjon, skal pasientens pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes, jf. § 3-3. Etter § 5-1 fjerde ledd har pårørende til en avdød pasient krav på innsyn i avdødes journal om ikke særlige grunner taler i mot dette.

Pasientrettighetslovens kapittel 4 regulerer samtykke til helsehjelp, hvem som har samtykkekompetanse, og hvem som kan samtykke på vegne av den som ikke har samtykkekompetanse.

3.2.2 Spesialisthelsetjenesteloven

Lov av 2.7.1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m (spesialisthelsetjenesteloven) regulerer spesialisthelsetjenester som tilbys eller ytes i riket av staten og private, jf. § 1-2 første ledd. Lovens formål er blant annet å bidra til å sikre tjenestetilbudets kvalitet og et likeverdig tilbud.

Ifølge forarbeidene defineres spesialisthelsetjeneste ut fra hvem som tilbyr tjenesten: Begrepet spesialisthelsetjenester svarer ikke til et presist medisinsk begrep og er vanskelig å definere. Spesialisthelsetjeneste er en samlebetegnelse på helsetjenester som ikke er lagt til kommunalt nivå. Oppgaver er i årenes løp blitt definert som enten spesialisthelsetjeneste eller primærhelsetjeneste, og begrepet må derfor ses i sammenheng med den faktiske oppgavefordeling mellom nivåene. 5

Spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 sier at Helsetjenester som tilbys eller ytes i henhold til denne loven skal være forsvarlige. Dette innebærer at tjenesten må tilfredsstille en minstestandard, og at driften må legges til rette for at dette kan oppnås. Hvilke krav som skal gjelde, er avhengig av hvilken virksomhet det er snakk om. Forsvarlighetskravet er en rettslig standard, og krav i medhold av annet regelverk eller veiledninger vil derfor virke utfyllende på bestemmelsen.

Spesialisthelsetjenesteloven § 2-3 gir hjemmel til forskrifter om lands- og flerregionale funksjoner. Oslo universitetssykehus, Rikshospitalets funksjon som nasjonalt transplantasjonssenter, er følgelig hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven.

Spesialisthelsetjenesteloven § 2-4 har en bestemmelse som gir fullmakt til å lage forskrifter om ventelisteregistrering. Etter forskrift om ventelisteregistrering § 3 (ventelisteforskriften), skal det fremgå av ventelisten hvor lang ventetiden normalt er dersom det gjelder behandling som er omfattet av pasientrettighetsloven § 2-1 (se ovenfor).

Spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a pålegger meldeplikt til Helsetilsynet om betydelig personskade som voldes på pasient som følge av ytelse av helsetjeneste eller ved at en pasient skader en annen. Spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a er ny ved lov av 24.6.2011 nr. 30. Endringen erstatter tidligere § 3-3, og innebærer at det legges mer vekt på årsaken til hendelsene og hvordan slike hendelser kan unngås, fremfor sanksjonering og pålegg. I tillegg flyttes meldeordningen fra Helsetilsynet til Kunnskapssenteret.

Spesialisthelsetjenesteloven §§ 3-8 og 3-10 pålegger sykehus å ivareta utdanning av helsepersonell, samt den opplæring, etterutdanning og videreutdanning som er påkrevet for at den enkelte skal kunne utføre sitt arbeid forsvarlig.

Spesialisthelsetjenesteloven § 4-1 første ledd sier at sykehus må godkjennes av departementet før det kan yte helsetjenester.

Spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 sier at det regionale helseforetakets behandlings- og forpleiningsutgifter skal dekkes av det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion.

Spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 gir regler om taushetsplikt. Det henvises til forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. I bestemmelsens siste ledd gjøres det unntak fra taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6 der det er nødvendig for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Dette gjelder blant annet slike opplysninger som er nødvendige å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag.

3.2.3 Helsepersonelloven

Lov av 2.7.1999 nr. 64 om helsepersonell m.m. (Helsepersonelloven) innholder krav til helsepersonells yrkesutøvelse. Helsepersonell er enhver i helsetjenesten som yter helsehjelp. Loven skal bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste (§ 1).

Helsepersonelloven setter krav til at helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet som kan forventes ut fra kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig, jf. § 4. Forsvarlighetskravet innebærer at helsepersonell også har plikt til å gi omsorgsfull hjelp. I dette ligger det både et krav til hvordan helsepersonell opptrer og kommuniserer overfor pasienten, og et krav til at pasienten gis bestemte ytelser.

Kapittel 5 gir regler om taushetsplikt og opplysningsrett. § 21 pålegger helsepersonell å hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger … om personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell, og § 21 a som sier at Det er forbudt ålese, søke etter, eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysninger som nevnt i § 21 uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift. De øvrige bestemmelsene spesifiserer taushetsplikten nærmere.

Helsepersonelloven § 36 bestemmer at leger skal gi melding om dødsfall. Den som har gitt legeerklæring om dødsfall, eller som har gitt helsehjelp til person før vedkommende døde, skal også gi opplysning om dødsårsaken til kommunelegen. Kommunelegen skal gi opplysningene videre til Dødsårsaksregisteret. Lege som obduserer avdøde, skal melde resultatet av obduksjonen, obduksjonsnummer og laboratorienummer til Dødsårsaksregisteret innen to måneder etter obduksjonsrapporten er ferdig. Dersom det er grunn til å tro at et dødsfall er unaturlig, skal dødsfallet meldes til politiet. Nærmere forskrifter om når et dødsfall er unaturlig, er gitt i egen forskrift.

3.2.4 Personopplysningsloven og helseregisterloven

Lov av 14.4.2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) regulerer behandling av personopplysninger og har til formål å beskytte den enkelte mot at personvernet blir krenket gjennom slik behandling.

Lov av 18.5.2001 nr. 24 om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven) gir regler for registrering av helseopplysninger. Loven gir bestemmelser om lokale, regionale og sentrale registre, krav til samtykke, og regler om hvordan helseopplysninger må håndteres.

3.2.5 Bioteknologiloven

Lov av 5.12.2003 nr.100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) gjelder humanmedisinskbruk av bioteknologim.m.Bioteknologi er en samlebetegnelse på virksomheter og teknologi der man bruker mikroorganismer, planter eller dyr til å framstille produkter. 6 Loven har bestemmelser om assistert befruktning, preimplantasjonsdiagnostikk, forskning på overtallige befruktede egg, forbud mot kloning, fosterdiagnostikk, genetiske undersøkelser av fødte, genterapi, oppsøkende genetisk virksomhet m.m. Alle bruksområdene er delt opp i hvert sitt kapittel. Loven inneholder også særregler om samtykke til hvert enkelt bruksområde.

3.2.6 Behandlingsbiobankloven

Lov av 21.2.2003 nr. 12 om behandlingsbiobanker (biobankloven) gir regler om innsamling, oppbevaring, behandling og destruksjon av humant biologisk materiale som er avgitt for medisinsk undersøkelse, diagnostikk og behandling. Materialet som avgis kan brukes av avgiveren selv, eller av en annen. Loven omfatter også materiale fra avdøde. Eksempler på behandlingsbiobanker kan være hornhinnebanken på Oslo universitetssykehus, blodbanken, benbanker og stamcellebanker.

Biobankloven § 11 regulerer krav til samtykke og henviser til pasientrettighetslovens bestemmelser om samtykke til helsehjelp.

3.2.7 Lov om statlig tilsyn med helsetjenesten

Lov av 30.3.1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten fastsetter at Statens Helsetilsyn har det overordnede faglige tilsyn med helsetjenesten i landet. Loven pålegger også alle som yter helsetjeneste å etablere et internkontrollsystem for virksomheten.

§ 7 gir departementet (HOD) fullmakt til å gi nærmere bestemmelser til gjennomføring og utfylling av loven. Organdirektivet pålegger medlemsland å etablere regler som sikrer kontroll med at reglene i direktivet etterleves, og at det utpekes myndigheter som fører kontroll med virksomheter.

3.2.8 Lov om medisinsk utstyr

Lov av 12.1.1995 nr. 6 om medisinsk utstyr regulerer blant annet bruk av medisinsk utstyr. Organdirektivet artikkel 6 nr. 2 og 3 gir regler om bruk av operasjonsstuer og medisinsk utstyr. Dette reguleres i lov om medisinsk utstyr.

3.2.9 Helseforskningsloven

Lov av 20.6.2008 nr. 44 om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven) regulerer blant annet krav til samtykke for deltagelse i helseforskning. Organdirektivet åpner for at transplantasjon kan ha forskningsformål. Slike formål må hjemles i helseforskningsloven.

Etter helseforskningsloven § 21 skal samtykke til forskning på humant biologisk materiale som tas ut fra avdøde følge samtykkereglene om obduksjon.

3.2.10 Smittevernloven

Lov av 5.8.1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) § 4-5 sier at kommunelegen kan vedta at en avdød med en allmennfarlig smittsom sykdom skal obduseres dersom det er nødvendig for å fastslå sykdommens art eller for å påvise andre forhold som det er viktig å kjenne til for å kunne forebygge en slik sykdom eller motvirke at den blir overført.

3.2.11 Likbehandlingsloven

Lov av 4.6.1898 indeholdende visse Bestemmelser om Behandling av Lig (Likbehandlingsloven) gir rammer for hvordan lik skal behandles, herunder regler om plassering i kjølerom, begravelse og evt. utførsel. Reglene skal sikre at plassering på kjølerom/begravelse ikke skjer uten at døden er endelig konstatert. Loven sier videre at politiet skal gi tillatelse til at lik sendes ut av landet.

3.2.12 Straffeprosessloven

Lov av 22.5.1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) § 228 sier at sakkyndig likundersøkelse skal foretas når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling. Det er gitt nærmere regler i forskrift om ordningen av påtalemyndigheten (Påtaleinstruksen) kapittel 13. Etter § 13-1 skal det gjøres rettmedisinsk obduksjon dersom det er mistanke om at døden skyldes en straffbar handling. Det samme gjelder ved funn av ukjent lik. Påtaleinstruksen § 13-2 regner opp en del tilfeller hvor politiet bør i alminnelighet sørge for sakkyndig likundersøkelse. Et av disse tilfellene er dødsfall som skyldes feil, forsømmelse eller uhell ved undersøkelse eller behandling av sykdom eller skade.

3.2.13 Folketrygdloven

Lov av 28.2.1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 8-4, tredje ledd i) sier at donor har rett til sykepenger for arbeidsfravær som følge av de medisinske undersøkelser forut for transplantasjonen (utredning som donor), ved transplantasjonsinngrepet og under etterfølgende arbeidsuførhet. Sykepenger gis både til arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende, frilansere, arbeidsløse og inaktive etter samme regler som ved egen sykdom. Sykepengene ytes av trygden og ikke arbeidsgiver, jf. § 8-17 e).

Folketrygdloven gir også hjemmel til forskrift om dekning av utgifter til båretransport i Norge. Etter § 1 skal transport av båre i forbindelse med obduksjon som er krevet av arbeids- og velferdsetaten eller rekvirert av lege, dekkes av folketrygden.

3.2.14 Gravferdsloven

Lov av 7.6.1996 om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven) har regler om gravferd, herunder regler om krav til samtykke fra avdøde ved kremasjon. Den bestemmer også at balsamerte lik ikke kan begraves.

1

Syse 2009

2

Ot.prp. nr 12 (1998-1999) – om lov om pasientrettigheter- kapittel 12 s. 126

3

NOU 1992-8 Lov om pasientrettigheter

4

Ot.prp. 1998-1999 nr 12 - Lov om pasientrettigheter

5

Ot.prp.nr.10 (1998-1999). Om lov om spesialisthelsetjenesten m.m.

6

http://www.bion.no/temaer/ordforklaringer/