NOU 2011: 21

Når døden tjener livet

3.2.2 Spesialisthelsetjenesteloven

Lov av 2.7.1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m (spesialisthelsetjenesteloven) regulerer spesialisthelsetjenester som tilbys eller ytes i riket av staten og private, jf. § 1-2 første ledd. Lovens formål er blant annet å bidra til å sikre tjenestetilbudets kvalitet og et likeverdig tilbud.

Ifølge forarbeidene defineres spesialisthelsetjeneste ut fra hvem som tilbyr tjenesten: Begrepet spesialisthelsetjenester svarer ikke til et presist medisinsk begrep og er vanskelig å definere. Spesialisthelsetjeneste er en samlebetegnelse på helsetjenester som ikke er lagt til kommunalt nivå. Oppgaver er i årenes løp blitt definert som enten spesialisthelsetjeneste eller primærhelsetjeneste, og begrepet må derfor ses i sammenheng med den faktiske oppgavefordeling mellom nivåene. 1

Spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 sier at Helsetjenester som tilbys eller ytes i henhold til denne loven skal være forsvarlige. Dette innebærer at tjenesten må tilfredsstille en minstestandard, og at driften må legges til rette for at dette kan oppnås. Hvilke krav som skal gjelde, er avhengig av hvilken virksomhet det er snakk om. Forsvarlighetskravet er en rettslig standard, og krav i medhold av annet regelverk eller veiledninger vil derfor virke utfyllende på bestemmelsen.

Spesialisthelsetjenesteloven § 2-3 gir hjemmel til forskrifter om lands- og flerregionale funksjoner. Oslo universitetssykehus, Rikshospitalets funksjon som nasjonalt transplantasjonssenter, er følgelig hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven.

Spesialisthelsetjenesteloven § 2-4 har en bestemmelse som gir fullmakt til å lage forskrifter om ventelisteregistrering. Etter forskrift om ventelisteregistrering § 3 (ventelisteforskriften), skal det fremgå av ventelisten hvor lang ventetiden normalt er dersom det gjelder behandling som er omfattet av pasientrettighetsloven § 2-1 (se ovenfor).

Spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a pålegger meldeplikt til Helsetilsynet om betydelig personskade som voldes på pasient som følge av ytelse av helsetjeneste eller ved at en pasient skader en annen. Spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a er ny ved lov av 24.6.2011 nr. 30. Endringen erstatter tidligere § 3-3, og innebærer at det legges mer vekt på årsaken til hendelsene og hvordan slike hendelser kan unngås, fremfor sanksjonering og pålegg. I tillegg flyttes meldeordningen fra Helsetilsynet til Kunnskapssenteret.

Spesialisthelsetjenesteloven §§ 3-8 og 3-10 pålegger sykehus å ivareta utdanning av helsepersonell, samt den opplæring, etterutdanning og videreutdanning som er påkrevet for at den enkelte skal kunne utføre sitt arbeid forsvarlig.

Spesialisthelsetjenesteloven § 4-1 første ledd sier at sykehus må godkjennes av departementet før det kan yte helsetjenester.

Spesialisthelsetjenesteloven § 5-2 sier at det regionale helseforetakets behandlings- og forpleiningsutgifter skal dekkes av det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion.

Spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 gir regler om taushetsplikt. Det henvises til forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. I bestemmelsens siste ledd gjøres det unntak fra taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6 der det er nødvendig for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Dette gjelder blant annet slike opplysninger som er nødvendige å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag.

1

Ot.prp.nr.10 (1998-1999). Om lov om spesialisthelsetjenesten m.m.