Ot.prp. nr. 11 (1998-99)

Om lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykiatriloven)

4.2 Den Europeiske menneskerettighetskonvensjon

4.2.1 Innledning

Europarådets konvensjon av 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, også kalt »Den europeiske menneskerettighetskonvensjon»(EMK), står sentralt i det internasjonale vern av menneskerettigheter. Den inneholder bl a bestemmelser om beskyttelse av retten til liv, personlig frihet og sikkerhet, rettferdig rettergang og andre rettsikerhetsgarantier, respekt for familieliv og privatliv, tankefrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Konvensjonens forbud mot tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff står sentralt i forhold til tvungent psykisk helsevern. Det er vedtatt flere tilleggsprotokoller til EMK som presiserer eller utvider rettighetsvernet. Konvensjonen gir den enkelte borger adgang til å innklage konvensjonsbrudd for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

4.2.2 Forbudet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling i art 3

Art 3 i EMK sier at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Dette er en bestemmelse som er av stor viktighet for mennesker som er undergitt frihetsberøvelse eller tvangsmessige inngrep på annen måte.

For Norges del ble spørsmålet om overtredelse av art 3 vurdert av Menneskerettighetskommisjonen i en rapport avgitt den 16. mars 1989 i saken E mot Norge. Saken gjaldt en mann som hadde personlighetsforstyrrelser på grunn av hodeskader i en trafikkulykke og som var undergitt sikring på grunn av sin aggressive framferd mot andre. Mannen hadde vært innsatt på Ila landsfengsel og sikringsanstalt, men hadde i løpet av sikringstiden også flere opphold på psykiatriske sykehus fordi han i perioder gled inn i psykose. Som grunnlag for klagen påberopte han seg særlig lange perioder med isolasjon på sikkerhetsenheten på Ila. Kommisjonen fant at det i dette tilfelle ikke forelå noen overtredelse av art 3, og avviste klagen forsåvidt gjaldt dette spørsmålet.

Ut fra aktuelle problemstillinger i dagens norske samfunn, er det først og fremst forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, som kan komme i fokus. Kommisjonens og Domstolens rettspraksis viser at forbudet kan ha aktualitet i forhold til statenes behandling av innsatte i anstalter under fengselsvesenet. Forbudet har imidlertid også stor betydning i en menneskerettslig vurdering av forholdene for pasienter under tvungent psykisk helsevern.

Etter domstolens praksis innebærer umenneskelig behandling eller straff at den person det dreier seg om er gjenstand for tiltak som fører til en urettmessig og sterk fysisk eller psykisk lidelse. Nedverdigende behandling eller straff foreligger blant annet når den aktuelle person utsettes for tiltak som ydmyker ham eller henne overfor andre og som er egnet til å skape en følelse av frykt og mindreverdighet.

Et av de rettslige virkemidlene som departementet har valgt for blant annet å etterkomme reglene i art 3, er de grunnleggende krav til behandling og omsorg ved tvungent psykisk helsevern, som er nedfelt i § 3-2 i lovutkastet. Det vises til 7.2 nedenfor. For blant annet å sikre gode nok bemanningsmessige og faglige standarder til å kunne etterleve forpliktelsene etter art 3, vil departementet etter lovutkastet § 3-13 gi bestemmelser i forskrift om godkjenning av de institusjoner som kan anvende eller være ansvarlig for tvungent psykisk helsevern etter lovens kapittel 3 og om de nærmere vilkår for slik godkjenning.

Når det gjelder gjennomføring av psykisk helsevern har lovutkastet noen bestemmelser som har stor relevans i forhold til art 3 i EMK. I § 4-2 heter det at i de tilfeller der det er adgang til bruk av restriksjoner og tvang, skal disse tiltak innskrenkes til det strengt nødvendige. Hva som er strengt nødvendig må ses i forhold til formålet med tvangen eller restriksjonene, og hensynet til gjennomføringen av en faglig forsvarlig og human behandling må trekkes inn i disse formålsvurderingene.

Det må understrekes at art 3 i seg selv ikke forbyr rettmessig bruk av tvang f eks for å kunne gjennomføre en helt nødvendig psykiatrisk behandling. Behandlingen må imidlertid være medisinsk indisert, og ikke ha som formål å nedverdige pasienten på noen som helst måte. Art 3 setter heller ikke noe forbud mot ethvert ubehag ved behandling uten eget samtykke, men forbyr å påføre lidelser som ikke kan lindres uten at dette kan begrunnes i helt nødvendige medisinske tiltak. Selv når tiltak i utgangspunktet er medisinsk indisert kan de lidelser som medfølger være så sterke at en grense overskrides, og tiltakene representerer en umenneskelig behandling. Forholdet mellom art 3 og reglene i § 4-4 om behandling uten eget samtykke er drøftet nærmere under 8.4.

Regler for bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold må også holdes innenfor den rammen som art 3 i EMK setter. Art 3 innebærer ikke i seg selv noe forbud mot bruk av tvangsmidler, som fra tid til annen er et helt nødvendig virkemiddel i psykiatrien. Tvangsmidlene må imidlertid ikke være av en slik art eller brukes på en slik måte eller under slike omstendigheter at de utgjør en umenneskelig eller nedverdigende behandling av pasienten. Spørsmålet er nærmere behandlet under 8.8.

4.2.3 Vilkårene for frihetsberøvelse etter art 5

EMK art 5 (1) slår fast den klare og selvsagte hovedregel at enhver har rett til personlig frihet og sikkerhet. Bestemmelsen slår deretter fast at ingen må bli berøvet sin frihet unntatt i nærmere angitte tilfeller og i samsvar med en fremgangsmåte foreskrevet ved lov. Mellom flere alternativer nevner så bestemmelsen i art 5 (1) bokstav (e) det alternativ som er aktuelt i forhold til foreliggende lovutkast:

«lovlig frihetsberøvelse av - sinnslidende,--»

Kravet om en framgangsmåte foreskrevet ved lov er oppfylt i lovutkastets kap 3, som har forholdsvis detaljerte regler om etableringen av tvungent psykisk helsevern.

Konvensjonens krav om at det må dreie seg om en sinnslidende, eller person «of unsound mind,» er særlig drøftet i forhold til det foreslåtte norske hovedkriteriet om alvorlig sinnslidelse i 7.3.4.1. Det vises til lovutkastets § 3-3 første ledd. Under 7.4.5.3 er det videre drøftet om sinnstilstanden til den som undergis videre undersøkelse og observasjon, jf lovutkastets § 3-8, vil stå seg i forhold til konvensjonens krav.

4.2.4 Rettslig overprøving av frihetsberøvelse etter art 5 (4)

Art 5 (4) i EMK omhandler retten til rettslig overprøving av frihetsberøvelse. Bestemmelsen sier at enhver som er pågrepet eller berøvet sin frihet, skal ha rett til å anlegge sak slik at lovligheten av frihetsberøvelsen raskt kan bli avgjort av en domstol, og at hans løslatelse blir beordret dersom frihetsberøvelsen er ulovlig.

For blant annet å oppnå full sikkerhet for at de norske overprøvingsregler er i overensstemmelse med art 5 (4), ble det ved lov av 19. juni 1969 tilføyd et nytt kapittel 33 i tvistemålsloven. Kapittelet omhandler saker om overprøving av administrative vedtak om frihetstap og andre tvangsinngrep. Sakene går for herreds- eller byretten med ankeadgang direkte til Høyesterett.

Under behandlingen av disse sakene skal retten påskynde saken mest mulig, og innenfor rammen av vedkommende lov skal retten prøve alle sider av saken. Adgangen til prøving av kontrollkommisjonens vedtak i saker om etablering eller opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern etter tvistemålslovens kapittel 33, er foreslått videreført i lovutkastets § 7-1.

Departementet vil bemerke at det i tillegg til å gi tvistemålslovens kap 33 anvendelse, er viktig at domstolene rent faktisk sikrer en rask og effektiv behandling av disse sakene.

4.2.5 Beskyttelsen av privatlivet etter art 8

Art 8 (1) i EMK sier at enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Art 8 (2) tar for seg de unntakene som statene kan gjøre fra dette hovedprinsippet. Den delen av art 8 (2) som særlig har relevans, sier at det ikke skal skje noe inngrep av statlig myndighet i utøvelsen av den retten som er nevnt i art 8 (1), unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn -- for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Lovutkastets § 4-5 om forbindelse med omverdenen er vurdert å være i samsvar med EMK art 8. Se under punkt 8.5.5.3, om begrensinger i retten til fri kommunikasjon, og punkt 8.5.5.4, om kontroll med post.

Undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon etter § 4-6 er tiltak som griper inn i den private sfære. Ettersom slike tiltak bare kan tillates med det formål å hindre ulovlige handlinger eller handlinger som kan føre til uorden i institusjoner, eller handlinger som kan være til fare for andre, anses lovforslaget å være i samsvar med EMK art 8. Det vises til drøftelsene under punkt 8.6.3.