Om vederlag for opphold i institusjon m v

Rundskriv I-47/98

Innledning

Dette rundskrivet erstatter tidligere rundskriv I-0812 B.

Endringene er i denne omgang begrenset til de endringer som var påkrevet som følge av endring av 18. desember 1998 i lov om helsetjenesten i kommunene og ny folketrygdlov av 28. februar 1997.

Følgende er nytt i forhold til rundskriv I-0812 B:

• Lov om helsetjenesten i kommunene § 2-3 annet ledd er endret slik at den betalingsfrie perioden ved innflytting nå er en måned regnet fra innflyttingsdato. I henhold til dette er forskrift av 26. april 1995 om vederlag for opphold i institusjon m.v. § 6 første ledd endret tilsvarende.
• Henvisning til folketrygdloven i forskriften § 3 siste ledd er endret i tråd med ny folketrygdlov av 28. februar 1997 nr 19.
• Satsene for egenbetaling for korttidsopphold er økt ved kgl res 18. desember 1998 til kr 100,- for døgnopphold og kr 50,- for dag- eller nattopphold. Kommentarene til forskriften §§ 4 annet ledd og 6 annet ledd er endret tilsvarende.

Avsnittene som er endret er merket med strek i venstre marg.

Forskrift om vederlag for opphold i institusjon m.v.

Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 26. april 1995 med endringer 18. desember 1998 med hjemmel i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene § 2-3 og § 6-9 og

lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester § 11-2.

§ 1. (Virkeområde)

Denne forskrift gjelder vederlag for opphold i:

• institusjoner for rusmiddelmisbrukere og boliger med heldøgns omsorgstjenester som nevnt i lov om sosiale tjenester §§ 7-1, 7-5 og 7-10, jfr. § 4-2 og forskrift til lov om sosiale tjenester m.v. kapittel 7,
• sykehjem og boform med heldøgns omsorg og pleie i medhold av lov om helsetjenesten i kommunene § 1-3 første ledd nr. 5.

§ 2. (Om vedtaket)

Den kommunen som har stilt garanti eller dekker oppholdsutgiftene treffer vedtak om vederlag etter denne forskriften.

Det skal underrettes skriftlig om at det kan treffes vedtak om betaling i samsvar med denne forskriften. Slik underretning skal gis før eller senest samtidig med at avtale om flytting til institusjon m.v. blir inngått. Underretningen skal gis til beboeren. I de tilfeller hvor beboeren ønsker det eller hvor vedkommende er ute av stand til å motta underretning, skal slik underretning også gis til verge/hjelpeverge eller nærmeste pårørende.

Når vedtak om betaling er truffet skal kommunen straks gi underretning om dette til beboeren. Det skal videre gis opplysning om klageadgangen, jfr. § 8.

§ 3. (Vederlagets størrelse ved langtidsopphold)

Vederlaget må ikke overstige de reelle oppholdsutgifter. Kapitalutgiftene skal ikke tas med i beregningen av oppholdsutgiftene. Kommunen fastsetter oppholdsutgiftene ved den enkelte institusjon.

Av inntekter inntil folketrygdens grunnbeløp fratrukket et fribeløp, fastsatt av Kongen, kan det kreves betalt 75% årlig. Betalingen skal begrenses slik at enhver har i behold til eget bruk minst 25% av folketrygdens grunnbeløp i tillegg til fordelen av fribeløpet. Av inntekter utover folketrygdens grunnbeløp betales inntil 85%.

Kommunen kan kreve vederlag av barn som har opphold i institusjon. En forutsetning for kommunens vederlagskrav er at barnet har selvstendig inntekt. Foreldrenes inntekts- og formuesforhold skal holdes utenfor vederlagsberegningen.

Som inntekt regnes årets inntekter på grunnlag av pensjon, andre løpende trygdeytelser, arbeidsinntekt, næringsinntekt, leieinntekt, renter og annen avkastning av formue, etter fradrag av skatt og gjeldsrenter. Avkastning av erstatning for fremtidige utgifter regnes ikke som inntekt. Kommunen kan kreve opplysninger om inntektsforhold som er nødvendig for å kunne fastsette vederlaget.

Dersom beboerens økonomiske situasjon endrer seg vesentlig, eller tidligere vedtak viser seg å bygge på uriktige opplysninger, skal saken tas opp til ny vurdering. Viser skatteoppgjøret for foregående år at det ikke er beregnet riktig vederlag, skal det skje et etteroppgjør.

§ 4. (Vederlagets størrelse ved korttidsopphold)

Kommunen kan ta betaling pr. døgn for korttidsopphold og for det enkelte dag- eller nattopphold.

Vederlagets størrelse må ikke overstige det beløp som er fastsatt av Kongen.

§ 5. (Fradrag i beregningsgrunnlaget)

Dersom den som oppholder seg i institusjon m.v. har hjemmeboende ektefelle eller mindreårig barn, eller helt eller delvis forsørger barn over 18 år, skal det gjøres fradrag i beregningsgrunnlaget.

Fradraget skal minst tilsvare de brutto pensjonsytelser ektefelle/barn ville fått fra folketrygden dersom institusjonsbeboeren var død. Dersom ektefelle/barn mottar egen arbeidsinntekt eller pensjon fra folketrygden, skal de beregnede brutto pensjonsytelser i forrige punktum reduseres krone for krone mot ektefelle/barns arbeidsinntekter og pensjon fra folketrygden.

I tillegg gjøres det fradrag med et beløp som tilsvarer 50% av beboerens brutto

offentlige pensjoner etter samordning og 50% av beboerens brutto private pensjonsytelser.

Fradrag kan også fastsettes på grunnlag av hva som er rimelig ut fra vedkommendes inntekt og forholdene for øvrig.

Dersom det i særlov er gitt bestemmelser om minsteytelse under opphold på institusjon m.v. skal disse legges til grunn.

Fradrag skal skje etter at inntekten er fratrukket skatt og gjeldsrenter.

§ 6. (Tidsrom for betaling av vederlag)

For langtidsopphold kan krav om vederlag først gjøres gjeldende etter en måned regnet fra innflyttingsdato. Ved flytting direkte fra annen institusjon eller privat forpleining skal tiden for opphold i denne institusjon m.v. medregnes.

Kommunen har adgang til å ta betaling for korttidsopphold og dag- eller nattopphold fra første dag. Betalingens størrelse fastsettes av Kongen, jfr. § 4.

Har beboeren hatt flere korttidsopphold kan kommunen kreve vederlag etter § 3 når vedkommende har vært på institusjon i minst 60 døgn pr. kalenderår.

Plikten til å yte vederlag gjelder til og med den dag institusjonsoppholdet opphører.

§ 7. (Hvilke tjenester omfattes av vederlaget)

Vederlaget skal omfatte kost, losji, nødvendig tannbehandling, medisiner m.v. samt helsetjenester som kommunen organiserer etter lov om helsetjenesten i kommunen § 1-3 andre ledd.

§ 8. (Klage)

Vedtak om vederlag kan påklages til fylkesmannen, jfr. forvaltningsloven

§§ 28 - 34. Klage kan også fremsettes av nærmeste pårørende og verge. Lov om sosiale tjenester § 8-7 (fylkesmannens kompetanse i klagesaker) får anvendelse ved klage på vederlag for opphold i institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester etter lov om sosiale tjenester.

§ 9. (Ikrafttreden)

Denne forskrift trer i kraft 1. juni 1995. Fra samme tid oppheves forskrift

av 21. desember 1988 nr. 1149 om vederlag for opphold i institusjon m.v.

MERKNADER TIL DE ENKELTE BESTEMMELSER

TIL § 1 VIRKEOMRÅDE

Forskriften gjelder for det første for institusjoner for rusmiddelmisbrukere og boliger med heldøgns omsorgstjenester. I henhold til forskrift til lov om sosiale tjenester § 7-2, omfatter "bolig med heldøgns omsorgstjenester" aldershjem, barneboliger og privat forpleining. Det følger av lovens § 11-2 at adgangen til å kreve vederlag for opphold i institusjon/bolig etter sosialtjenesteloven er begrenset til kommunens egne utgifter til tjenesten (selvkost). Det vises ellers til lov om sosiale tjenester § 4-2 bokstav d, §§ 7-1, 7-5, 7-10 og 7-12, jfr. forskrift til lov om sosiale tjenester kapittel 7.

Forskriften gjelder for det andre for alle eksisterende somatiske sykehjem som kommunen har overtatt ansvar for fra 1. januar 1988.

Vederlagsforskriften kommer for det tredje til anvendelse ved opphold i sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie som kommunen etablerer med hjemmel i lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene.

TIL § 2 OM VEDTAKET

Til § 2 første ledd:

Det fremgår av første ledd hvem som har rett til å fatte vedtak om vederlag. I utgangspunktet velger den enkelte kommune selv hvilken instans i den enkelte kommune som skal treffe vedtaket. Det kan være hensiktsmessig for kommunen å ha samme saksgang for alle institusjoner som omfattes av forskriften.

Den kommunen som har søkt om inntak for en person i institusjon skal yte delvis refusjon av oppholdsutgifter til fylkeskommunen etter satser som fastsettes i forskrifter gitt av Kongen, jfr. lov om sosiale tjenester § 11-4.

Kommunens adgang til å kreve vederlag av personer for opphold i institusjoner hvor kommunen yter delvis refusjon av oppholdsutgiftene til fylkeskommunen jfr. lov om sosiale tjenester § 11-4, er begrenset til kommunens andel av oppholdsutgiftene, dvs. den av departementet fastsatte kommunale sats.

Til § 2 annet ledd:

Underretning om at det kan kreves vederlag skal skje skriftlig og skal skje senest

når det gjøres avtale om flytting/innleggelse. Institusjonen vil da ha dokumentasjon på at underretning er gitt. Hvis vedkommende flytter inn/innlegges uten å bli underrettet om dette, kan et eventuelt vedtak om betaling ikke gjøres gjeldende før etter at slik underretning har skjedd.

Til § 2 tredje ledd:

Når vedtaket er fattet skal det straks gis underretning til beboeren, og/eller verge/hjelpeverge og pårørende med opplysning om at vedtaket kan klages inn for fylkesmannen, jfr. § 8.

Vedtak om betaling kan som utgangspunkt ikke endres med tilbakevirkende kraft.

Unntak gjelder:

1) Der vedtaket endres til beboerens gunst.

2) Når regelverket endres.

I slike tilfeller kan det av praktiske grunner ta tid for kommunen å fastsette nytt vedtak. Det må forutsettes at beboeren, vergen/hjelpevergen og/eller pårørende har fått varsel om endring i bestemmelsene og hva dette innebærer for fastsettelsen av vederlaget.

3) I de tilfeller som omhandles i forskriften § 3 femte ledd og merknader til denne.

TIL § 3 VEDERLAGETS STØRRELSE

Til § 3 første ledd:

Vederlaget skal ikke være høyere enn de reelle oppholdsutgiftene, dvs. institusjonens samlede driftsbudsjett dividert med antall senger/plasser. Kapitalutgifter tas ikke med i grunnlaget for beregningen av vederlag. Inntekter i form av egenbetaling skal også holdes utenfor beregningen. Utgangspunktet er at kommunen fastsetter oppholdsutgiftene for de enkelte institusjonene hver for seg. Følges dette utgangspunkt kan følgelig oppholdsutgiftene bli forskjellig for institusjonene og gi ulike grunnlag for vederlagsberegningen. Ønsker kommunen større likhet i beregningsgrunnlaget kan den fastsette den samme oppholdsutgiften for flere institusjoner av samme type. Den kan f.eks. velge å ha samme oppholdsutgift for alle sykehjem i kommunen og en annen oppholdsutgift for alle aldershjem i kommunen. Det vesentlige blir at kommunen i slike tilfeller ikke kan fastsette høyere oppholdsutgifter for f.eks. aldershjem enn det som følger av oppholdsutgifter ved det rimeligste aldershjemmet i kommunen. Jfr. 1. punktum. Kommunen plikter ved forespørsel å opplyse hva de reelle oppholdsutgiftene ved institusjonen er.

Alders- og sykehjem anses ikke for å være samme type institusjon i relasjon til oppholdsutgiftene. Det medisinske tilbud ved sykehjem er i utgangspunktet betydelig større enn ved aldershjem. Aldershjem er dessuten sosiale institusjoner hjemlet i lov om sosiale tjenester, mens sykehjem og boformer med heldøgns omsorg og pleie er helseinstitusjoner hjemlet i lov om helsetjenesten i kommunene.

Vederlaget for opphold i institusjoner hvor kommunen yter delvis refusjon av oppholdsutgiftene til fylkeskommunen, er begrenset til kommunens andel av oppholdsutgiftene, dvs. den av departementet fastsatte sats.

Til § 3 annet ledd:

Fra 1. januar 1989 er det fastsatt et fribeløp. Hensikten med fribeløpet er å motvirke at de nye betalingsreglene virket skjerpende i forhold til regler som var virksomme fram til 1. januar 1988. Fribeløpet skal trekkes fra inntekt opp til grunnbeløpet (G= pr. 1.5. 1994 38 080,-) før vederlaget på opp til 75 % beregnes. Dette vil gi det samme kronebeløpet til alle. Fribeløpet fastsettes av Kongen.

Et eksempel på hva beboer skal betale i vederlag:

A har disponibel nettoinntekt på kr. 80 000,-

Av G = 38 080,- pr. 1.1. 1995 trekkes kr. 6 000,-

Av kr. 32 080,- beregnes inntil 75 % = kr. 24 060,-

Av kr. 80 000,- - kr. 38.080,- = kr. 41 920,-

betales inntil 85 % = kr. 35 632,-

Å betale pr. år = kr. 59 692,-

Å betale pr. måned = kr. 4 974,-

Sett fra beboerens synspunkt skal han/hun, som et minimum, sitte igjen med:

(1) 25 % av inntekter inntil grunnbeløpet

(G pr. 1.5 1995 = 38 080,-) = kr. 9 520,-

+ (2) 75 % av fribeløpet. (Fribeløpet

pr. 1.1.1989 = 6 000,-) = kr. 4 500,-

+ (3) 15 % av inntekter utover G.

15 % av 41 920,- (80 000 – G) = kr. 6 288,-

A beholder pr. år = kr.20 308,-

A beholder pr. måned = kr. 1 692,-

Kommunen kan maksimalt kreve:

(1) 75 % av inntekter opp til (G – fribeløpet)

+ (2) 85 % av inntekter utover G.

Det understrekes at kommunen selvsagt kan velge å følge betalingsregler som er gunstigere for beboeren.

Bestemmelsen i 2. ledd 2. punktum er tatt med for å sikre at personer som ikke tilfredsstiller vilkårene i folketrygdloven § 3-2 annet ledd om 40 års botid i riket også skal få beholde et minimum på 25 % av grunnbeløpet pluss fordeler av fribeløpet til eget forbruk.

Til § 3 tredje ledd:

Fastsettelsen av vederlag skal som utgangspunkt skje på grunnlag av årets inntekt.

Barn kan ha inntekt i form av barnepensjon, renteinntekter og annen avkastning av formue. Vederlagsberegningen for barn skal foretas etter de samme bestemmelser som gjelder for andre beboere.

Til § 3 fjerde ledd:

Det er inntektene i innleggelses-/innflyttingsåret som legges til grunn når vederlaget fastsettes. For folketrygdens minstepensjonister uten annen inntekt, vil dette være enkelt. Det skal betales fra løpende trygdeytelser med et beløp tilsvarende 75 % av (grunnbeløpet – fribeløpet) og 85 % av overskytende pensjon. For beboere med mer sammensatte inntekter vil det imidlertid være vanskeligere å fastsette den årlige inntekt. I slike tilfeller kan egenmelding og/eller siste tilgjengelige ligning legges til grunn.

Det er den disponible inntekt som skal legges til grunn for vederlaget. Ligningsmessige inntekter og fradrag tas ikke med. F.eks. skal nettoinntekt av prosentlignet bolig, minstefradrag og særfradrag p.g.a. høy alder ikke påvirke vederlaget.

For næringsinntekter, f.eks. i skog og jordbruksnæring kan det være vanskelig å fastsette inntektene før ved årets utløp. For skogbruksnæring er det også vanlig

å foreta gjennomsnittsligning for et visst antall år. Departementet finner det derfor rimelig at inntekten i disse tilfeller baseres på siste offentlige ligning. Før vederlaget fastsettes må det tas hensyn til fradrag for underskudd i næring.

Bestemmelsen i fjerde ledd fastslår avslutningsvis at skatt og gjeldsrenter skal trekkes fra inntekter før vederlaget beregnes. Skattefradraget skal beregnes slik at det forskuddstrekk som legges til grunn så vidt mulig svarer til den skatt på formue og inntekt som utlignes på den skattepliktige for vedkommende inntektsår. Det følger av dette at personer som plikter å betale vederlag etter denne forskrift ikke kan kreve seg trukket i skatt med et høyere beløp enn det som følger av beregnet skattetrekk utfra forventet inntekt. I de fleste tilfeller vil fradrag kunne foretas i henhold til det trekk som fremgår av skattekortet.

Enkelte beboere mottar andre ytelser fra folketrygden, f.eks. løpende trygdeytelser som sykepenger, attføringspenger eller arbeidsledighetstrygd. Disse ytelsene går inn i inntektsgrunnlaget. Hjelpestønad bortfaller under opphold i sykehjem m.v., mens grunnstønad i de tilfeller dette tilstås, ikke skal regnes som inntekt.

I utgangspunktet er det pensjonærens egen inntekt som skal legges til grunn for vederlaget. Det følger av dette at pensjoner, aksjeutbytte, renter m.v. i beboerens navn skal med. Ektefelles inntekt skal ikke tas med i grunnlaget. I de tilfeller hvor ektefellene har fellesinntekt, f.eks. fra gårdsdrift, leieinntekter, renteinntekt fra felles bankbøker bør beboeren gi opplysning om dette. Halvdelen av fellesinntekten skal i slike tilfeller inngå i beregningsgrunnlaget for vederlaget. Dersom beboeren sitter i uskiftet bo, skal bare halvparten av fellesinntekten legges til grunn. I sistnevnte tilfelle skal beboer ha fullt fradrag for skatt.

Som inntekt regnes ikke gevinst ved salg av egen bolig eller lotterigevinst o.l. Imidlertid vil renter som følge av en økning i formuen anses som inntekt. Det samme vil gjelde renteavkastning av menerstatning og billighetserstatning. Derimot skal renter fra oppsparte kontantytelser fra folketrygden på pasientkonto som disponeres av institusjonen ikke anses som inntekt,

jfr. forskrift av 11. desember 1988 om disponering av kontantytelser fra folketrygden under opphold i sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie. Forskriften er gitt i medhold av lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene § 6-8 jfr. § 6-9.

Renter påløper i utgangspunktet gjennom hele året, men blir påført bankkontoen først ved årets slutt. Kommune kan kreve vederlag for disse renteinntektene. For at ikke bankkontoen skal reduseres ved årets slutt må en derfor ved fastsettelse av renteinntekten legge til grunn et lavere beløp som rentegrunnlag. Kommunen kan avtale med beboer at vederlaget for disse renteinntektene innbetales i januar det påfølgende kalenderår. Dersom kontoen gjøres opp i løpet av året forfaller rentebeløpet til betaling ved oppgjøret.

Som inntekt regnes ikke avkastning av erstatning for fremtidige utgifter. Avkastning av erstatning for tap i fremtidig erverv regnes allikevel som inntekt.

Til § 3 femte ledd:

Kommunen kan kreve at beboeren gir opplysninger om inntektsforhold som kommunen finner nødvendig for å fastsette vederlaget.

Departementet foreslår at kommunen når den gir en person tilbud om institusjonsplass samtidig anmoder vedkommende om å gi pårørende eller kommunen fullmakt til å innhente opplysninger om inntektsforhold fra banker, ligningskontor etc. - for det tilfelle at vedkommende i framtiden kanskje ikke vil være i stand til å gi slike opplysninger.

Dersom pensjonæren ikke er i stand til eller villig til å gi slike opplysninger og fullmakt ikke er gitt, jfr. annet ledd bør kommunen kunne legge opplysninger fra siste tilgjengelige ligning til grunn for vederlaget.

Til § 3 sjette ledd:

Ved endring i inntektsnivået, etter innleggelses-/innflyttingstidspunktet tas det på ny stilling til vederlagets størrelse. Hvis den enkelte inntekt skulle stige slik at dette gir grunnlag for fastsettelse av høyere vederlag, skal endringen likevel bare gjelde for tiden etter fastsettelsen av det nye vederlag. Dette gjelder likevel ikke dersom beboeren bevisst har gitt uriktige opplysninger eller fortiet sådanne som vedkommende bør forstå har betydning.

Hvis inntekten blir mindre, f.eks. på grunn av mindre avkastning av formue, må det fastsettes et lavere vederlag. I slike tilfeller kan beboer ha krav på tilbakebetaling fra kommunen av for mye betalt vederlag. Dette er aktuelt når det tar tid før den faktiske endringen av inntektsforholdet får innvirkning på vederlagets størrelse.

Er beboerens skattetrekk for lavt bør kommunen refundere mervederlaget når ligningen for det aktuelle år foreligger.

Dersom beboer får restskatt, har kommunen tatt for mye i vederlag og må tilbakebetale mervederlaget til beboeren. Får beboeren tilbake penger på skatten, må beboer etterbetale til kommunene det som skulle vært betalt i vederlag året før. Kommunen har ikke adgang til å ta direkte dekning i beboerens tilbakebetalte skatt ved motregning, jfr. skattebetalingslovens § 24 jfr. 32.

Det er bare i de tilfelle hvor vedkommende beboer har bodd på institusjon det inntektsår tilgodehavende i skatt/restskatten skriver seg fra, det skal forekomme noe etteroppgjør. Har beboer ikke bodd på institusjonen dette år, har vedkommende ikke betalt for mye/lite i vederlag og etteroppgjør skal ikke finne sted.

Hvis det opprinnelige betalingsvedtak bygger på uriktige opplysninger eller beboeren fortier opplysninger som vedkommende bør forstå har betydning, kan vedtaket oppheves. Nytt betalingsvedtak kan da treffes og eventuelt gis tilbakevirkende kraft. I slike tilfeller kan krav eventuelt reises mot vedkommendes dødsbo.

Til § 3 syvende ledd:

Vederlaget betales ved at trygdekontoret holder tilbake inntil 75 % av trygdeytelser som er mindre enn grunnbeløpet fratrukket fribeløpet og inntil

85 % av det overstigende, jfr. forskriftens § 3 annet ledd. Dette beløpet utbetales av trygdekontoret direkte til kommunen. Det som blir igjen av trygdeytelser overføres til beboeren. Hvis vedkommende har inntekter utover folketrygden og derfor må betale et høyere vederlag enn hva som dekkes av trygden, dekkes dette direkte av vedkommende beboer.

Forskriftens § 3 syvende ledd viser til folketrygdloven § 22-7 som gir trygdekontorene hjemmel til å holde tilbake trygdeytelser når offentlig myndighet har grunnlag for å kreve refusjon i ytelsene. Folketrygdloven § 22-7 nødvendiggjør et samarbeid mellom kommunene og trygdekontorene om direkte overføring av trygdeytelser i samsvar med fastsatt vederlag for institusjonsopphold til kommunene.

Etter folketrygdloven § 3-27 første ledd, jf. Sosial- og helsedepartementets forskrift av 11. mars 1997 nr 206, kan en del beboere ved tidligere institusjonsopphold ha mottatt uavkortet uførepensjon direkte fra trygdekontoret for at beboeren, som ledd i selvstendighetstrening, selv skal ha ansvar for vederlagsbetalingen. Hvor dette er ønskelig fra beboerens synspunkt kan en slik ordning også praktiseres etter reglene i denne forskrift. Ordningen må sikre at beboeren ikke blir dårligere stilt økonomisk enn han ville blitt hvis det hadde blitt krevet egenbetaling på vanlig måte.

TIL § 4 VEDERLAGETS STØRRELSE VED KORTTIDSOPPHOLD

Kommunen kan kreve vederlag for korttidsopphold. Vederlaget skal ikke overstige det beløp Kongen fastsetter. I henhold til kgl res av 18. desember 1998 er beløpet kr. 100,- for døgnopphold og kr. 50,- for dag- eller nattopphold.

TIL § 5 FRADRAG I BEREGNINGSGRUNNLAGET

Til § 5 første ledd:

Dersom vedkommende som legges inn i institusjonen har hjemmeboende ektefelle og/eller barn som blir boende hjemme, må det ved fastsettelse av vederlaget tas hensyn til dette. I slike tilfeller må vederlaget vurderes i forhold til familiens nødvendige utgifter og slik at hjemmeboende familiemedlemmer blir sikret et rimelig økonomisk grunnlag. Det må unngås at hjemmeboende familiemedlemmer kommer i økonomiske vanskeligheter fordi et av familiens medlemmer flytter til/legges inn i institusjon og må betale for seg der.

Til § 5 annet ledd:

Regelen i § 5 første ledd innebærer at kommunen må beregne hva hjemmeboende ektefelle/barn ville fått i brutto pensjoner fra folketrygden dersom institusjonsbeboeren var død, jf. reglene om de enkelte ytelser i lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr 19.

Ved beregningen av fradraget skal brutto pensjoner reduseres krone for krone mot hjemmeboendes arbeidsinntekter og pensjoner fra folketrygden.

Dersom hjemmeboende ektefelle tar ut egen alderspensjon eller uførepensjon fra folketrygden i løpet av den tiden ektefellen er innlagt i institusjon, må det skje en omberegning av grunnlaget for fradraget.

Fradraget er et minimumsfradrag. Kommunen kan beregne et høyere fradrag. Dersom omstendighetene i den konkrete sak tilsier det, bør kommunen fastsette et høyere fradrag enn det som er angitt som minimum, se også § 5 fjerde ledd.

Til § 5 tredje ledd:

Dersom beboeren mottar pensjon fra offentlige eller private pensjons- eller forsikringsordninger, skal det gjøres fradrag tilsvarende 50 % av beboerens brutto offentlige pensjoner (andre enn folketrygdens pensjoner) og/eller 50 % av beboerens private pensjonsytelser.

Til § 5 fjerde ledd:

Forskriftens § 5 fjerde ledd inneholder en bestemmelse om adgang til å gjøre fradrag i beregningsgrunnlaget når dette finnes rimelig etter forholdene. Det åpnes for å fastsette større fradrag på grunn av spesielle omstendigheter. Det er opp til kommunens skjønn å ta hensyn til slike fradrag. For å unngå forskjellsbehandling av kommunens beboere, bør kommunen legge opp til en lik praksis på området.

Ved langtidsopphold kan f.eks. alle beboere gis rett til fradrag for boutgifter i

6 måneder. Beboerene kan derved slippe å oppløse/eventuelt selge boligen sin umiddelbart på grunn av økonomiske problemer. Dette vil antakelig gjøre det lettere for beboerne å omstille seg til en tilværelse på institusjonen. Kommunen bør gi fradrag for nødvendige boutgifter i lengre tid, hvor forutsetningen er at beboeren skal flytte tilbake til hjemmet. Andre fradrag kan også tas med i vurderingen. Eksempelvis kan fradrag gjelde restskatt som er påløpt fordi skattetrekket har vært satt for lavt. Dessuten kan det gis fradrag for faste kommunale utgifter, og utgifter til nødvendig vedlikeholdsarbeider.

For personer som er på korttidsopphold og dag eller nattopphold, er forutsetningen at den som benytter tilbudet skal ha muligheter til å dekke de samme faste utgifter til bolig og husholdning som andre hjemmeboende.

Til § 5 femte ledd:

Det presiseres at det i særlov er gitt bestemmelser om minsteytelse under oppold på institusjon. Etter krigspensjoneringslovene av 13. desember 1946 § 3 (militærloven) og § 6 (sivilloven) skal det til en enslig krigspensjonist som får forpleining utbetales så stor del av krigspensjonen at denne sammen med andre pensjons- og trygdeytelser svarer til 37 prosent av den fulle krigspensjon selv om de har tatt opphold i institusjon. Det samme gjelder for en enke som oppholder seg i institusjon og som har pensjon etter krigspensjoneringsloven. Krigspensjoneringslovene vil bli endret slik at det kommer klart frem at krigspensjonistene skal beholde minst 37% av den fulle krigspensjon under opphold på institusjoner i medhold av denne forskrift.

En krigspensjonist med høyeste krigspensjon - kr. 137 436,- for året - har således rett til å beholde kr. 50 851,- for året. Av dette beløp skal det betales skatt som også må tas med i beregningen.

Eksempel:

B har krigspensjon kr. 137 436,-

+ "samordningstillegg" kr. 7 750,-

+ kompensasjonstillegg kr. 500,- til sammen kr. 145 686,-

Heri trekkes skatt kr. 40 000,-

Nettoinntekt kr. 105 686,-

Som krigspensjonist skal B beholde 37 % av kr. 137 436,- = kr. 50 851,- for året. Også av dette beløp skal det beregnes skatt, og av trukket skatt kr. 40 000,- må ca. 1/3 (50 851 av 145 686) regnes å falle på B's del, dvs. kr. 13 300,-, slik at B beholder utbetalt kr. 50 851,- minus kr. 13 300,- = kr. 37 551,-.

Fordeling av B's bruttoinntekt kr. 145 686,-

• Heri trekkes skatt kr. 40 000,-
• B beholder 37% minus andel skatt kr. 37 551,-

Betaling for opphold kr. 68 135,-

Som ikke krigspensjonist ville B ha måttet betale til kommunen

75% av 32 080 (38 080 - 6 000) kr. 24 060,-

+ 85% av 67 606 (105 686 - 38 080) kr. 57 465,-

Betaling til kommunen kr. 81 525,-

B beholder da kr. 105 686,- - kr. 81 525,- = kr. 24 161,-

Til § 5 sjette ledd:

Fradrag etter § 5 skal skje etter at inntekten er fratrukket skatt.

TIL § 6 TIDSROM FOR BETALING AV VEDERLAG

Til § 6 første ledd:

Første ledd omhandler betaling for langtidsopphold. Personer som innlegges/flytter inn på institusjon for langtidsopphold etter denne forskriften yter et eventuelt vederlag etter en måned regnet fra innflyttingsdato. Bestemmelsen sikrer vedkommende en måneds betalingsfritak. Perioden beregnes på samme måte som bestemmelsene om fristberegning i domstolloven § 148, slik at dersom A flytter inn i institusjon den 10. januar, kan vederlag tidligst betales fra og med 11. februar. Dersom påfølgende måned har færre dager enn innflyttingsmåneden, ender den betalingsfrie perioden på den siste dagen i måneden. Ved innflytting den 30. januar kan betaling kreves tidligst fra og med 1. mars.

Hvis vedkommende har hatt friperioden i annen institusjon og flytter direkte fra denne til ny institusjon, løper ingen ny friperiode under oppholdet i sistnevnte institusjon. Vedkommende betaler da fra første dag i ny institusjon. Annen institusjon kan f.eks. være sykehus, psykiatrisk institusjon, spesialsykehjem eller aldershjem.

Når en beboer med permanent plass i institusjon som omfattes av denne forskrift legges inn f.eks. i sykehus, skal ikke vedkommende skrives ut fra institusjonen. Oppholdet i sykehus blir å betrakte som en permisjon fra institusjonen vedkommende bor i. Plikten til å betale vederlag løper i permisjonstiden, og opphører først når institusjonsoppholdet avsluttes.

Til § 6 andre ledd:

Kommunen har adgang til å ta betaling for korttidsopphold og dag- eller nattopphold fra første dag. I henhold til kgl res av 18. desember 1998 kan kommunen kreve inntil kr 100,- pr. døgn ved korttidsopphold og inntil kr 50,- ved dag- eller nattopphold.

Til § 6 tredje ledd:

Når tilbud om institusjonsplass gis, må kommunen bestemme om tilbudet er et korttidsopphold eller langtidsopphold.

Hvis beboeren får tilbud om langtidsopphold skal vederlagsbestemmelsen i § 3 gjelde. Beboeren får da rett til en "frimåned" jfr. § 6 første ledd. Døgnpris skal da ikke betales i friperioden.

Hvis derimot beboeren får tilbud om korttidsopphold, kan kommunen ta betaling fra første dag etter vederlagsbestemmelsen i § 4.

Har pensjonæren hatt flere korttidsopphold med vederlagsbetaling etter § 4, kan kommunen kreve vederlag etter § 3 når vedkommende har vært på institusjon i minst 60 døgn pr. kalenderår.

TIL § 7 HVILKE TJENESTER OMFATTES AV VEDERLAGET

I vederlaget inngår dekning av opphold, mat og medisiner foruten tjenester som legetjeneste, fysioterapi og sykepleietjeneste samt nødvendig tannbehandling. Dersom institusjonene har ergoterapeut skal ikke beboeren betale for denne tjenesten.

Stortinget har ved behandlingen av statsbudsjettet for 1995 vedtatt at de ulike finansieringsordningene skal samordnes. Endringen innebærer at aldershjem mv. fra 1.1.1995 får tilsvarende finansieringsansvar for helsetjenester som sykehjem.

Spørsmålet om hvilke tjenester som dekkes av vederlaget blir ulikt besvart for de forskjellige beboergruppene innen samme institusjonstype. Dette kan være naturlig da vederlagsberegningen, livssituasjonen og behovet for tjenester/aktiviteter er annerledes for beboere på dag/nattopphold sett i forhold til de som er på korttids- eller langtidsopphold. Kommunen bør imidlertid tilstrebe en så stor likhet mellom brukergruppene som mulig.

F.eks.:

Vederlaget for dagpasienter skal dekke mat og reiseutgifter. Videre finner departementet det naturlig at dagbrukerne får det samme tilbud om tjenester/aktiviteter som de andre beboerne får i løpet av dagen. I den grad disse ytelsene dekkes av vederlaget for langtidspasienter kan/bør ikke kommunen kreve betaling fra de som er på dagopphold.

TIL § 8 KLAGE

Vedtak om fastsettelse av vederlag etter forskriften kan påklages. Klagen sendes til det forvaltningsorgan som har fattet vedtaket, se merknader til § 2 første ledd. Klageinstans er fylkesmannen. Dette gjelder uavhengig av hvilket organ innen kommunen som har truffet vedtaket. Fylkesmannen kan etter forvaltningsloven § 34 prøve alle sider av saken og herunder ta hensyn til nye omstendigheter.

Vedtaket om vederlag kan påklages av beboeren, dennes nærmeste pårørende og verge. Også andre som måtte ha rettslig klageinteresse kan klage,

jfr. forvaltningsloven § 28. De "nærmeste pårørende" kan f.eks. være ektefelle, samboer, barn, foreldre eller søsken.

TIL § 9 IKRAFTTREDELSE

Forskriften gjelder fra 1. juni 1995. Endringene fastsatt ved forskrift av 18. desember 1998 gjelder fra kunngjøringstidspunktet i Norsk Lovtidend.