Rundskriv til endringer i Sosialtjenesloven - tilbakeholdelse av rusmiddelmisbrukere uten eget samtykke

1. Innledning

Endringene i sosialtjenesteloven passerte Stortinget 10. desember 1998 og ble sanksjonert av Kongen i statsråd 18. desember 1998. Til grunn for endringene ligger Ot prp nr 7 (1997-98) og Innst O nr 10 (1998-99). Endringene trer i kraft 1. januar 1999.

Ved behandling av St meld nr 35 (1994-95) Velferdsmeldingen, ba Stortinget regjeringen medvirke til at lovbestemmelsene vedrørende tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere kan fungere slik at Stortingets intensjoner med loven blir ivaretatt.

Endringene skal gjøre det enklere å anvende bestemmelsene om tilbakehold av rusmiddelmisbrukere uten eget samtykke. Det er også foretatt en endringer som tar sikte på å styrke rettssikkerheten til personer som blir holdt tilbake uten eget samtykke. I tillegg er det foretatt visse presiseringer og harmoniseringer i lovteksten.

2. De enkelte endringene

Tiltaksplaner

Sosialtjenesten pålegges å utarbeide tiltaksplaner for rusmiddelmisbrukere som er i institusjon etter vedtak med hjemmel i sosialtjenesteloven § 6-2 eller § 6-2a. Kommunen har allerede ansvar for klienten under institusjonsopphold og for oppfølging etter institusjonsoppholdet. Den nye bestemmelsen innebærer dermed en presisering av kommunens ansvar overfor tvangsplasserte rusmiddelmisbrukere.

Tiltaksplanen skal være tilpasset den enkelte misbrukers individuelle situasjon. Den må i nødvendig utstrekning ta i betraktning behovet for langsiktig behandling og at det ofte er behov for bistand fra flere etater. Kongen kan gi nærmere forskrifter om innholdet av tiltaksplanen.

Tiltaksplaner er særlig viktige for rusmiddelmisbrukere som holdes tilbake uten eget samtykke. Kommunene har imidlertid ansvar for rusmiddelmisbrukere som oppholder seg frivillig i institusjon, og bør lage tiltaksplaner også for denne gruppen.

Melding fra pårørende

§ 6a-1a er ny i sosialtjenesteloven. Bestemmelsen pålegger sosialtjenesten, etter melding fra pårørende, å undersøke saken med tanke på om vilkårene for anvendelse av sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a er oppfylt, og om tvangssak bør fremmes. Sosialtjenesten skal i prinsippet til enhver tid på eget initiativ vurdere om situasjonen for en rusmiddelmisbruker er slik at vilkårene for bruk av tvang er oppfylt, og om tvangsinnleggelse er nødvendig. I denne vurderingen vil sosialtjenesten primært bygge på eget kjennskap til vedkommende, men bør også legge vekt på informasjon fra og samarbeid med pårørende og andre som har god kontakt med rusmiddelmisbrukeren.

Omfanget av sosialtjenestens undersøkelsesplikt vil avhenge av den konkrete situasjonen. Sosialtjenesten må foreta en skjønnsmessig vurdering. Behovet for utredning vil bla være avhengig av hvor god kjennskap sosialtjenesten allerede har til vedkommende rusmiddelmisbruker. I noen tilfeller kan meldingen medføre at sosialtjenesten bør foreta fullstendig kartlegging og undersøkelse. I andre tilfeller vil rusmiddelmisbrukeren nylig kunne være vurdert for tvangstiltak, melding vil da ikke foranledige omfattende undersøkelser.

Når sosialtjenesten har foretatt vurderingen skal den pårørende få beskjed om at sosialtjenesten har mottatt meldingen og foretatt vurderingen. Endringen medfører ikke at den pårørende får partsrettigheter i saken. Tilbakemeldingen må, særlig på grunn av taushetspliktreglene, begrense seg til en orientering om at saken er utredet, og at sosialtjenesten har tatt stilling til om det er grunnlag for å reise tvangssak. Det vil ikke være adgang til å klage på sosialtjenestens avgjørelse.

Hvem som regnes som pårørende fremgår av § 6-1a andre ledd. Oppregningen er uttømmende. Men på bakgrunn av sosialtjenestens generelle ansvar for å vurdere tiltak for rusmiddelmisbrukere, kan og bør den etter omstendighetene på bakgrunn av melding fra andre, vurdere om vilkårene for å reise tvangssak er oppfylt.

Foreløpig godkjenning av midlertidig vedtak

Et midlertidig vedtak om tvangsplassering etter sosialtjenesteloven § 6-2 første ledd kan treffes av sosialtjenesten dersom de interesser bestemmelsen skal ivareta kan blir vesentlig skadelidende dersom vedtak ikke treffes og gjennomføres straks – se sosialtjenesteloven § 6-2 fjerde ledd.

Fylkesnemndas leder skal foreta en foreløpig godkjenning av midlertidig vedtak etter sosialtjenesteloven § 6-2 fjerde ledd. Vedtaket skal treffes snarest, og om mulig innen 48 timer. Det er presisert at midlertidige vedtak etter denne bestemmelsen er enkeltvedtak og at fylkesnemnda er klageinstans.

Ovennevnte prosessuelle bestemmelser om midlertidige vedtak etter sosialtjenesteloven § 6-2, er nå sammenfallende med tilsvarende bestemmelser i sosialtjenesteloven § 6-2a.

Frist for å fremme ordinær sak

Fristen for å fremme ordinær sak for fylkesnemnda er endret fra tre til to uker, jf sosialtjenesteloven § 6-2 femte ledd, og tilsvarer allerede eksisterende frist etter sosialtjenesteloven § 6-2a.

Vilkåret om at fylkesnemnda skal ta stilling til den konkrete institusjonsplasseringen

Vilkåret om at fylkesnemnda må ta stilling til den konkrete institusjonsplassen er opphevet. Kravet om at institusjonen må være faglig og materiell egnet, er ikke endret. Etter endringen av sosialtjenesteloven § 6-2 tredje ledd er det et vilkår for å sette fylkesnemndas vedtak i verk at institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby vedkommende tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med inntaket i institusjonen. Den konkrete vurdering av om den enkelte institusjonsplass er faglig og materielt egnet for den konkrete rusmiddelmisbruker skal dermed foretas av den kommunale sosialtjenesten. Dersom fylkesnemnda ønsker det, kan den fortsatt sette som vilkår at plassering skal skje i en bestemt institusjon.

Samtykke til tilbakehold i institusjon ved frivillig innleggelse

Ved frivillig innleggelse kan det settes som vilkår at rusmiddelmisbrukeren kan holdes tilbake etter at samtykke om innleggelse er trukket tilbake. Det er et vilkår at samtykket gis senest når oppholdet begynner. Etter nytt § 6-3 tredje ledd andre punktum i sosialtjenesteloven trenger ikke samtykket være gitt før institusjonsoppholdet begynner når rusmiddelmisbrukeren går direkte over fra vedtak om tvunget tilbakehold etter sosialtjenesteloven § 6-2 og § 6-2a til tilbakehold etter samme lov § 6-3.

Institusjonenes varslingsplikt

Ved innleggelser etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a skal de aktuelle institusjonene uten ugrunnet opphold varsle tilsynsmyndigheten om innleggelsen, jf sosialtjenesteloven § 6-2 sjette ledd og § 6-2a sjuende ledd.

Institusjonene skal også varsle tilsynsmyndigheten når samtykke om tilbakehold etter sosialtjenesteloven § 6-3 gis av en person som er innlagt etter samme lovs §§ 6-2 og 6-2a, jf sosialtjenesteloven § 6-3 tredje ledd siste punktum.

Adgang til å ta urinprøver

Sosialtjenesteloven § 6-2 nytt andre ledd og § 6-2a første ledd er endret slik at det nå klart fremgår at fylkesnemnda skal ta stilling til om det skal være adgang til å ta urinprøver av rusmiddelmisbrukere som holdes tilbake i institusjon uten eget samtykke.

Ved opphold i institusjon på grunnlag av eget samtykke kan institusjonen sette som vilkår at klienten gir samtykke til at det kan tas urinprøver under institusjonsoppholdet, jf sosialtjenesteloven § 6-3 fjerde ledd.

Nye forskriftshjemler

Kongen kan gi forskrifter om innholdet i tiltaksplaner for rusmiddelmisbrukere som er i institusjon etter vedtak med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2 eller 6-2a, adgangen til å ta urinprøver, tilbakeføring ved rømming fra institusjon etter plassering med hjemmel i samme lovs § 6-2, § 6-2a eller § 6-3, og om krav til kvalitet i behandlings- og rehabiliteringstiltak.

Departementet tar sikte på å utarbeide ovennevnte forskrifter så snart som mulig.

3. Avslutning og oppsummering

Formål med revisjon av tvangsbestemmelsene i sosialtjenesteloven har vært å styrke samarbeidet mellom de pårørende og sosialtjenesten, gjøre det enklere for kommunen å reise tvangssak i tilfeller der dette anses nødvendig, og å styrke rettssikkerheten til rusmiddelmisbrukere som holdes tilbake uten eget samtykke.

Som nevnt innledningsvis trer loven i kraft 1. januar 1999. Det gir liten tid til forberedelse og omstilling.

Lovendringenes økonomiske og administrative konsekvenser antas imidlertid å være små, da de i hovedsak innebærer en presisering av gjeldende rett og en videreføring av dagens ansvarsforhold. Vi ber likevel alle bidra til at endringene blir kjent i systemet og raskt får den ønskede effekt.

Oslo, 21. desember 1998

Ellen Seip e.f.

Tone Wilberg

Vedlegg: Lovtekst