Rundskriv, 21.01.2000

Landets kommuner
Landets fylkeskommuner
Landets fylkesmenn
Landets fylkesleger
Fylkesnemndene for sosiale saker
Rundskriv I-7/2000

Rundskriv til endring av forskrift om beboerenes rettigheter og bruk av tvang i institusjoner for rusmiddelmisbrukere

1. Innledning

Kapittel 5 i forskrift til sosialtjenesteloven av 4.desember 1992 nr 915 ble endret med virkning fra 01.01.2000. Kapittel 5 regulerer beboerenes rettigheter og bruk av tvang i institusjoner for omsorg for og behandling av rusmiddelmisbrukere. Forskriften med utfyllende merknader følger vedlagt. Endringer i forskriften er kursivert.

Bakgrunnen for endringene er et ønske om å imøtekomme et uttrykt behov for regler som mer effektivt legger til rette for at behandlingsopplegget skal lykkes. Sosialtjenesteloven ble endret ved lov av 18. desember 1998. Her ble det bl.a. gitt hjemmel til å gi forskrifter om urinprøvetaking og tilbakeføring ved rømming. Slike forskriftsbestemmelser er nå gitt. Det er også foretatt enkelte endringer og presiseringer i forhold til tidligere bestemmelser. Samlet sett er formålet med endringene å legge forholdene til rette for at behandling i institusjon med og uten eget samtykke kan lykkes. Samtidig er det viktig at beboerenes rettssikkerhet ivaretas. Reglene er derfor utformet slik at hensynet til rusmiddelmisbrukernes rettssikkerhet, ikke minst hensynet til den personlige integritet, og hensynet til en effektiv behandling er søkt balansert.

2. De enkelte endringene

Nye bestemmelser

Det er vedtatt to nye bestemmelser om hhv tilbakeføring ved rømming og urinprøvetaking. Hovedpunktene i bestemmelsene er:

  • Dersom en rusmiddelmisbruker som kan holdes tilbake i institusjon uten samtykke rømmer, skal han normalt føres tilbake til institusjonen. Sosialtjenesten skal i samarbeid med institusjonen iverksette tilbakeføringen.
  • Institusjoner som ønsker å bruke urinprøver i behandlingsopplegget må ha regler og rutiner for prøvetakingen, og disse må gjøres kjent for beboerene før eller ved inntaket.

Enkelte endringer

I tillegg til de nye bestemmelsene er det foretatt enkelte endringer i forskriften. Hovedpunkter er:

  • Beviskravet for å kontrollere post, ransake og kroppsvisitere er endret fra "skjellig grunn til mistanke" til "begrunnet mistanke".
  • Adgangen til å nekte beboere besøk i institusjonen er utvidet, blant annet til å omfatte beboere som er i institusjon etter vedtak i fylkesnemnda.
  • Det er gitt adgang til å tilintetgjøre alkoholholdige drikker og farlige gjenstander.

Om protokollføring

Vedtak om å kontrollere post, ransake og kroppsvisitere, beslaglegge og tilintetgjøre alkohol og farlige gjenstander samt vedtak om å nekte besøk i institusjonen må protokollføres. For ordens skyld, gjør vi oppmerksom på at kravet til protokollføring i disse tilfellene, kommer i tillegg til den protokollføring som også tidligere skulle skje ved bruk av tvang i nødsituasjon, jf. forskriftens § 5-12.

Vedtak av denne art er inngripende og integritetskrenkende, og bør derfor ikke iverksettes i større utstrekning enn helt nødvendig. Kriteriene for slike inngrep følger av de enkelte bestemmelser med merknader (se også nedenfor om "begrunnet mistanke”). Felles for vedtakene er altså at de skal protokollføres. Kravet om protokollføring er satt, først og fremst, for å sikre notoriteten, slik at tilsynsmyndigheten kan gjennomgå vedtakene for å vurdere om de var i samsvar med lov og forskrifter. Vi antar at kravet om protokollføring også kan bidra til ”å disiplinere” bruken av slike tvangsinngrep generelt.

Vi vil anbefale at institusjonene skaffer egne protokoller hvor vedtakene fortløpende føres inn.

I protokollen skal det gå frem når vedtaket ble fattet, hvem saken gjelder og hvem som er ansvarlig for vedtaket. Videre skal det angis hvilke regler vedtaket bygger på og kort det faktiske forhold som er grunnlaget for vedtaket. En utførlig begrunnelse kreves ikke. Protokollene skal forevises tilsynsmyndighetene.

”Begrunnet mistanke”

Med de reviderte forskriftene er beviskravet for undersøkelse av post, kroppsvisitering, ransaking og beslaglegging endret fra ”skjellig grunn til mistanke” til ”begrunnet mistanke”.

Beviskravet ”skjellig grunn” til mistanke er gjerne knyttet til straffeprosessen, og ”skjellig grunn” defineres der som god eller rimelig grunn. Det kreves ingen sikker overbevisning om skyld, men det kreves sannsynlighetsovervekt.

Beviskravet er nå endret til ”begrunnet mistanke” for å senke terskelen for å gjennomføre de ulike tiltakene/inngrepene. Begrepet ”begrunnet mistanke” har ingen klar og entydig definisjon. Departementet finner grunn til å understreke at kravet fortsatt vil være at det foreligger objektive indisier som kan begrunne mistanken. Den nærmere vurderingen må skje konkret og til en viss grad baseres på skjønn. Departementet presiserer at verken ransaking, kroppsvisitasjon eller kontroll av post kan finne sted rutinemessig. For øvrig viser vi til merknadene til de enkelte bestemmelser.

3. Avslutning

Som nevnt innledningsvis, er den utvidete forskriften, Kap. 5 Beboernes rettigheter og bruk av tvang i institusjoner for omsorg for og behandling av rusmiddelmisbrukere, trådt i kraft. Vi antar at endringene ikke vil få store administrative eller økonomiske konsekvenser, snarere at de vil føre til en avklaring av vanskelige spørsmål. Vi ber om at alle bidrar til at forskriften nå blir gjort kjent i systemet og raskt kommer til praktisk anvendelse.

Oslo, 18. januar 2000

Ellen Seip e.f.
ekspedisjonssjef

Tone Wilberg
underdirektør

Rundskrivets internettadresse: linkdoc030005-990592#dochttp://odin.dep.no/shd/publ/publ.html

Vedlegg:

  • linkinthoveddel001Merknader til § 5-1 Virkeområde
  • linkinthoveddel002Forskrift om endring av forskrift av 4. desember 1992 nr 915 til lov om sosiale tjenester m.v.
Lagt inn 21. januar av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen

Merknader til § 5-1 Virkeområde

Forskriften får anvendelse på alle institusjoner for rusmiddelmisbrukere som reguleres av sosialtjenesteloven, også private institusjoner som ikke er tatt inn på fylkeskommunens planer etter reglene i sosialtjenesteloven §§ 7-2 og 7-4.

Forskriften får anvendelse på institusjoner med beboere under 18 år, når institusjonen er regulert av reglene i sosialtjenesteloven, og ikke av reglene i lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven).

I § 5-1 nytt tredje ledd er det presisert at forskriften gjelder for alle rusmiddelmisbrukere uansett hvilket grunnlag de er tatt inn i institusjon på. Det omfatter inntak etter eget samtykke, etter midlertidig vedtak fattet av sosialtjenesten og etter vedtak fattet av fylkesnemnda med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a, og rusmiddelmisbrukere som er plassert i institusjon med hjemmel i barnevernloven § 4-24 og 4-26.

Rusmiddelmisbrukere som er i institusjon etter fengselsloven § 12 og sikringsdømte som utholder sikring i institusjon er i denne sammenheng å regne frivillig inntatt, og omfattes dermed også. Lovgivningen for behandling av § 12-klienter og sikringsklienter er under revisjon, dette kan medføre noen endringer.

Der hvor reglene er forskjellige for inntak etter eget samtykke og andre, vil det fremgå direkte av bestemmelsene.

Merknader til § 5-2 Vern om personlig integritet

§ 5-2 utfyller bestemmelsen i sosialtjenesteloven § 7-11 første ledd og fastslår viktige prinsipper i omsorgen for rusmiddelmisbrukere.

Beboernes rett til vern om sin personlige integritet er slått fast i første ledd.

Det følger av alminnelige rettsgrunnsetninger og av sosialtjenesteloven § 7-11 at beboere i institusjoner skal være sikret å ha visse verdier i fred. Sentrale sider av den personlige integritet omfattes av et grunnleggende vern, som ikke kan fravikes uten lovhjemmel. Dette innebærer at den enkelte er vernet mot inngrep i sin fysiske integritet. Videre innebærer det blant annet at ingen må utnyttes, krenkes eller ydmykes. Grunnleggende sett kan kravet om vern om den personlige integritet sies å være et krav om at hvert enkelt menneske skal vises respekt.

Sosialtjenesteloven § 7-11 siste ledd bokstav a hjemler noen former for inngrep i den enkelte beboers fysiske integritet. Utfyllende regler om dette er gitt i forskriften.

Det følger av § 5-2 annet ledd at forholdene i institusjonen skal legges til rette slik at beboernes mulighet til å bestemme over seg selv blir ivaretatt. Hva dette innebærer er nærmere utdypet i tredje ledd.

I noen grad må imidlertid det faktum at en person oppholder seg i en institusjon innebære at vedkommende må finne seg i å underkaste seg visse innskrenkninger i sin rett til selvbestemmelse og personlige frihet. Hvilke innskrenkninger den enkelte må finne seg i, avhenger av formålet med oppholdet og institusjonens ansvar for driften. Dette er slått fast i annet ledd.

Målsettingen for oppholdet vil være forskjellig. I institusjoner som i hovedsak skal ivareta omsorgsfunksjonen, kan beboernes selvbestemmelse og personlige frihet ikke innskrenkes i større grad enn det som er nødvendig for å ivareta driften av institusjonen.

I behandlingsinstitusjoner kan også hensynet til gjennomføringen av behandlingsopplegget begrunne visse begrensninger i den enkeltes selvbestemmelse og personlige frihet. F eks kan beboerne pålegges å være til stede på bestemte tidspunkter og å delta i bestemte aktiviteter.

Enkelte behandlingsinstitusjoner har en ideologi og et opplegg som er basert på lite frihet. Skal en slik behandlingsideologi begrunne begrensninger i beboernes selvbestemmelse og personlige frihet utover det som må antas å følge av at det er en behandlingsinstitusjon, må begrensningene begrunnes og gjøres særskilt rede for. Dette er ikke minst viktig for at tilsynsmyndigheten, jf sosialtjenesteloven §§ 7-9 og 7-10 og denne forskrift til sosialtjenesteloven kapittel 3, skal kunne føre tilsyn med at institusjonen ikke innskrenker beboernes frihet i større utstrekning enn det som er tillatt etter lov eller forskrift.

Begrensninger i beboernes personlige frihet og selvbestemmelse som er begrunnet i formålet med oppholdet i institusjonen, må i alle tilfelle ikke være så vidtrekkende at de griper inn i de sentrale sider av den personlige integritet som ikke kan være gjenstand for inngrep uten lovhjemmel (se første ledd).

Kan beboeren holdes tilbake i institusjonen med tvang (etter reglene i sosialtjenesteloven §§ 6-2, 6-2a og 6-3, barnevernlovens §§ 4-24 og 4-26 eller lov av 12. desember 1958 nr. 7 om fengselsvesenet (fengselsloven) § 12), er institusjonens adgang til å begrense vedkommendes selvbestemmelse og personlige frihet under oppholdet mer begrenset enn når beboeren oppholder seg frivillig i institusjon. I slike tilfelle kan institusjonen ikke begrense beboerens selvbestemmelse og personlige frihet i større utstrekning enn det vedtaket om tilbakehold gir hjemmel for.

Bestemmelsen i § 5-2 regulerer ikke uttømmende alle spørsmål angående beboernes selvbestemmelse og personlige frihet. Også andre bestemmelser i forskriften regulerer dette.

Merknader til § 5-3 Medisinsk behandling

Beboere i institusjoner for rusmiddelmisbrukere kan ha ulike somatiske eller psykiske lidelser eller skader som krever medisinsk tilsyn og behandling. Bestemmelsen i § 5-3 fastslår at institusjonen skal sørge for at beboerne får slikt tilsyn og behandling når det er nødvendig.

Merknader til § 5-4 Postforsendelser

Utgangspunktet er klart: sensur er ikke tillatt. I praksis betyr det at vanlige brev aldri kan leses av institusjonens ansatte uten samtykke fra beboeren, og at brev ikke kan nektes sendt eller mottatt. Bare når det er begrunnet mistanke om at brevet/pakken inneholder narkotika, medisiner, kniver m v kan forsendelsen kontrolleres.

I kravet om at det må foreligge begrunnet mistanke ligger at det må være konkrete og individuelle forhold som gir mistanke om at posten inneholder rusmidler eller farlige gjenstander. Det vil si at kontroll ikke kan skje rutinemessig. De forhold som begrunner mistanken må være knyttet til situasjonen der det er aktuelt å foreta kontroll av posten. Det er ikke tilstrekkelig at en rusmiddelmisbruker mot sin vilje er satt i en behandlingsinstitusjon eller at vedkommende tidligere har forsøkt å smugle rusmidler inne på institusjonen.

Med styrer og stedfortreder menes i denne forskrift daglig leder av institusjonen og den eller de som har tilsvarende myndighet når daglig leder ikke er tilstede. Dersom styrer ikke er tilstede, og myndighet til å ta slike beslutninger ikke er delegert, må spørsmålet forelegges styrer for avgjørelse før kontroll gjennomføres.

Vedtak om kontroll av post skal være skriftlig. Det skal begrunnes og protokollføres. Protokollen skal forevises tilsynsmyndigheten.

Merknader til § 5-5 Rusmidler og farlige gjenstander

Institusjonen kan bestemme at det ikke skal være adgang til å medbringe eller oppbevare rusmidler i institusjonen. Det innebærer at enhver befatning med disse midlene på institusjonen kan forbys. Bestemmelsen omfatter alle former for rusmidler, herunder alkoholholdig drikk, narkotiske stoffer, reseptpliktige og reseptfrie medikamenter og andre midler som kan ha berusende eller bedøvende virkning. Dette vil omfatte mange ulike typer midler. Hensikten er å gi institusjonen adgang til å forby alle midler som kan bli brukt som rusmidler.

Alle typer medikamenter omfattes i utgangspunktet av forbudet. Men har rusmiddelmisbrukeren fått medikamenter forskrevet av lege utenfor institusjonen bør det samrås med lege før medikamentene forbys. Formålet er å sikre at bestemmelsen ikke er til hinder for at rusmiddelmisbrukeren får nødvendig medisinsk behandling i institusjonen.

Merknader til § 5-6 Kroppsvisitasjon og ransaking av rom og eiendeler

§ 5-6 regulerer institusjonens adgang til å foreta kroppsvisitasjon og ransaking av rom og eiendeler overfor beboerne i institusjonen.

I kravet om at det må foreligge begrunnet mistanke ligger at det må være konkrete og individuelle forhold som gir mistanke om at beboeren oppbevarer rusmidler, medikamenter eller farlige gjenstander. Mistanken må normalt være knyttet til den situasjonen det er aktuelt å foreta kroppsvisitering eller ransaking i. Kroppsvisitasjon og ransaking kan ikke skje rutinemessig eller vilkårlig. Det er ikke tilstrekkelig at en rusmiddelmisbruker mot sin vilje er satt i en behandlingsinstitusjon eller at vedkommende tidligere har forsøkt å smugle rusmidler inn på institusjonen. Det er normalt større grunn til å foreta kroppsvisitasjon eller ransaking når rusmiddelmisbrukeren første gang ankommer institusjonen eller tilbakeføres fra rømming enn å ransake og kroppsvisitere under selve oppholdet.

Kroppsvisitasjon og ransaking av rom og eiendeler er integritetskrenkende inngrep overfor beboerene. Det er derfor viktig at inngrepene ikke brukes i større utstrekning enn formålet tilsier, nemlig å legge til rette for behandling og å sikre beboernes og ansattes trygghet. Det må følgelig foretas en avveining mellom behovet for kroppsvisitasjon eller ransaking av rom og eiendeler og hensynet til beboerens integritet.

Gjenstand for ransaking er ”beboerens rom og eiendeler”. Det innebærer at det er adgang til å ransake eiendeler når de ikke befinner seg på rusmiddelmisbrukerens rom eller person. Dvs at også bagasje og andre eiendeler rusmiddelmisbrukeren har med seg eller plasserer andre steder i institusjonen kan ransakes.

Utgangspunktet er at beboeren skal være tilstede ved ransaking. Det avgjørende er at beboeren har adgang til eller har fått tilbud om å være tilstede. Dersom det ikke lar seg gjøre for eksempel fordi rusmiddelmisbrukeren har rømt eller ikke vil være tilstede, kan ransaking likevel skje.

Kroppsvisitasjon kan omfatte undersøkelse av kroppens overflater, munnhule og gjennomsøking av klær. Avkledning skal bare skje dersom det anses som nødvendig. Det er forbudt å undersøke kroppens hulrom. Munnhulen omfattes i denne sammenheng ikke av forbudet.

Kroppsvisitasjon og ransaking av rom og eiendeler er alvorlige inngrep overfor den enkelte beboeren. Det er bare adgang til å foreta slike undersøkelser når det anses som helt nødvendig. Undersøkelsen må gjennomføres så skånsomt som mulig, og slik at beboerens personlige integritet ivaretas, jf forskriften § 5-2. Særlig er dette viktig ved kroppsvisitasjon. Kroppsvisitasjon skal foretas med så mye diskresjon som mulig. Dersom det er mulig skal undersøkelsen foretas av en person av samme kjønn som rusmiddelmisbrukeren. I tilfeller hvor det ikke er mulig for eksempel fordi det en person av samme kjønn ikke er tilstede, kan undersøkelse likevel foretas dersom det ikke kan vente. I slike tilfeller må det legges stor vekt på hensynet til rusmiddelmisbrukeren ved gjennomføring av kroppsvisitasjonen.

Vedtak om kroppsvisitasjon og ransaking av rom og eiendeler skal være skriftlig, begrunnes og protokollføres. Protokollen skal forevises tilsynsmyndigheten.

Merknader til § 5-7 Beslaglegging og tilintetgjørelse

Bestemmelsen gir institusjonen adgang til å beslaglegge og tilintetgjøre både rusmidler og farlig gjenstander. Både lovlige og ulovlige rusmidler, herunder alkoholholdig drikk, legemidler og andre midler som kan brukes til beruselse eller bedøvelse, kan beslaglegges og tilintetgjøres. Ulovlige rusmidler skal overleveres til politiet.

Hva som anses som farlige gjenstander må avgjøres konkret. Gjenstander som beboeren rettmessig kan inneha tilintetgjøres som hovedregel ikke, men beslaglegges og utleveres ved oppholdets slutt. For øvrig avgjør institusjonen om det, i det konkrete tilfellet, er hensiktsmessig og rimelig å tilintetgjøre det beslaglagte. Våpen og andre farlige gjenstander som det er vanskelig å tilintetgjøre, kan overleveres til politiet. Gjenstander som det er ulovlig å inneha, skal overleveres politiet.

Merknader til § 5-8 Urinprøve

§ 5-8 første ledd gjelder inntak etter eget samtykke. Det presiseres at det bare kan kreves tatt urinprøve dersom det er gitt skriftlig samtykke til det ved oppholdets begynnelse. For inntak etter sosialtjenesteloven § 6-3 følger dette av § 6-3 fjerde ledd.

Bestemmelsens andre ledd gjelder inntak etter vedtak i fylkesnemnda. For at urinprøve kan kreves avlagt, må det følge av fylkesnemndas vedtak, jf sosialtjenesteloven § 6-2 andre ledd og § 6-2a første ledd.

Bestemmelsens tredje ledd krever at institusjonen har regler og rutiner for urinprøvetaking. Bestemmelsen retter seg bare mot de institusjonene som ønsker å ta dette virkemidlet i bruk.

Institusjonens regler skal inneholde bestemmelser om i hvilke tilfeller det kan kreves urinprøve, for eksempel ved mistanke om bruk av rusmidler, når beboeren kommer tilbake fra permisjon, rutinemessig eller lignende.

Institusjonen må ha rutiner for hvordan selve avleggelsen av prøven skal skje. Gjennomføringen må skje slik at hensynet til rusmiddelmisbrukerens personlige integritet ivaretas. Institusjonene må derfor sørge for at prøve gjennomføres så hensynsfullt som mulig.

Det må videre gå fram av reglene hvilke konsekvenser det kan få dersom rusmiddelmisbrukeren nekter å avgi prøve eller at det avgis positiv prøve, for eksempel om det vil medføre sanksjoner i form av permisjonsnektelse eller utskrivning. For inntatte i medhold av fengselsloven § 12 eller straffeloven § 39e må konsekvensene av positiv prøve avtales med kriminalomsorgen.

Urinprøver brukes forskjellig av ulike institusjoner etter behov og behandlingsideologi. Det er opp til institusjonen å avgjøre om den vil bruke adgangen til å ta urinprøver, og på hvilke vilkår det skal skje. Det nærmere innholdet i reglene er det opp til den enkelte institusjon å utforme innenfor rammene gitt i forskriften.

Urinprøve skal for øvrig tas i samsvar med retningslinjer for slike prøver gitt av Helsetilsynet. Resultatet av urinprøve kan få store konsekvenser for rusmiddelmisbrukeren. Det er derfor viktig at prøven tas og analyseres forsvarlig.

Helsetilsynets retningslinjer for kvalitetskrav for rusmiddeltesting ved hjelp av urinprøver følger nå av Rundskriv IK-28/95. Det er de til enhver tid gjeldende retningslinjer som institusjonene må rette seg etter.

Fjerde ledd setter som vilkår at institusjonens interne regler etter tredje ledd gjøres kjent for rusmiddelmisbrukeren forut for samtykket, jf første ledd, eller ved inntaket, jf andre ledd. Det er viktig av hensyn til beboerne at reglene rundt urinprøvetaking er kjent.

Kostnader forbundet med urinprøvetaking bæres av den enkelte institusjon.

Merknader til § 5-9 Tilbakeføring ved rømming

Med rømming forstås her de tilfeller hvor rusmiddelmisbrukere forlater institusjonen uten samtykke eller unnlater å komme tilbake til institusjonen etter fravær.

Utgangspunktet er at rusmiddelmisbrukeren som er inntatt i institusjon uten eget samtykke skal føres tilbake ved rømming.

Sosialtjenesten har det overordnede ansvar for at rusmiddelmisbrukeren føres tilbake etter rømming. Men sosialtjenesten og institusjonen har begge ansvar for at de nødvendige tiltak settes i verk. Institusjonen skal så snart som mulig varsle sosialtjenesten etter rømming og sette i verk nødvendige tiltak for å tilbakeføre vedkommende. I tilfeller hvor rømmingsforsøket oppdages mens rusmiddelmisbrukeren fortsatt befinner seg i nærheten av institusjonen, er det mest hensiktsmessig at institusjonen gjennomfører tilbakeføringen.

Sosialtjenesten kan videre avgjøre hvilke tiltak som skal settes i verk. I særlige tilfeller kan sosialtjenesten avgjøre at tilbakeføring ikke skal skje, dersom den finner at det ikke er hensiktsmessig.

Rutiner og ansvarsfordeling ved rømming bør avtales og avklares mellom sosialtjenesten og institusjonen, forut for inntaket.

Det er viktig at rusmiddelmisbrukerens integritet ivaretas ved tilbakeføringen. Pågripelse og tilbakeføring av rusmiddelmisbrukeren skal skje på en så skånsom måte som mulig.

Politiet har plikt til å bistå sosialtjenesten med å tilbakeføre rusmiddelmisbrukere, jf sosialtjenesteloven § 8-9. Dersom sosialtjenesten eller institusjonen mener det er behov for politiets bistand, skal politiet varsles så snart som mulig. Pågripelse og tilbakeføring skjer i samsvar med politiets rutiner.

Ved avtale om tilbakehold uten eget samtykke etter sosialtjenesteloven § 6-3 kan rusmiddelmisbrukeren holdes tilbake i inntil tre uker fra samtykket uttrykkelig ble trukket tilbake. Dersom rusmiddelmisbrukeren rømmer innen utløpet av tre ukers perioden, kan han tilbakeføres. De samme regler gjelder da som ved inntak etter vedtak i fylkesnemnda etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a.

Merknader til § 5-10 Besøk i institusjonen

Hovedregelen er at beboeren fritt kan motta besøk i institusjonen. Rett til å ha et privatliv og kommunisere med andre er et viktig gode som er beskyttet bl a av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8. Det kreves gode grunner for at besøk skal kunne

nektes. I noen tilfeller er det likevel nødvendig å begrense beboernes adgang til å motta besøk av hensyn til hans eller hennes behandling og rehabilitering.

Det følger av § 7-11 at enhver institusjon kan ha husordensregler som til en viss grad regulerer når det er ønskelig at besøk skjer. Institusjonen kan kreve at gjester i institusjonen følger de alminnelige adferdsregler som gjelder ved institusjonen, f eks ikke ruser seg eller bringer med rusmidler. Besøkende som ikke tilpasser seg slike krav kan vises bort fra institusjonen.

Ved noen behandlingsinstitusjoner er isolasjon fra samfunnet utenfor en del av behandlingsopplegget. Dette må tillates for en kortere periode når det er ledd i en faglig forsvarlig behandlingsideologi. Isolasjon kan altså ikke gjennomføres rutinemessig, men bare når det er knyttet til behandling.

Bestemmelsens andre ledd gir adgang til å nekte besøk for en kort periode når det er nødvendig av hensyn til behandlings- og rehabiliteringsopplegget. Adgangen til å nekte besøk gjelder både overfor beboere som er inntatt etter eget samtykke etter sosialtjenesteloven § 6-1 og § 6-3, og beboere som er inntatt etter vedtak av sosialtjenesten eller av fylkesnemnda med hjemmel i sosialtjenesteloven § 6-2 eller § 6-2a.

Adgangen til å nekte besøk er en snever unntaksregel, og skal utøves med forsiktighet. Besøk kan bare nektes dersom det anses som nødvendig av hensyn til beboerens mulighet for behandling, rehabilitering eller motivering for slik behandling. Det er særlig aktuelt å nekte beboeren å ta imot besøk fra personer med tilknytning til rusmiljøet, dersom disse har uheldig påvirkning på behandlings- eller rehabiliteringsopplegget. Det er ikke adgang til å nekte beboeren besøk av advokat, representant for offentlig myndighet, prest eller annen sjelesørger m.m.

Adgangen til å nekte besøk gjelder ikke dersom det vil være urimelig i det konkrete tilfellet.

Det vil ofte være urimelig å nekte beboeren å ta i mot besøk fra ektefelle/samboer, egne barn, foreldre eller andre nærstående.

Det må også vurderes konkret hvor lenge det er rimelig å nekte beboeren besøk.

Overfor beboere som er inntatt i institusjon uten eget samtykke, må adgangen til å nekte besøk utøves med særlig forsiktighet.

Vedtak om å nekte besøk skal begrunnes og protokollføres. Protokollen skal legges fram for tilsynsmyndigheten.

Merknader til § 5-11 Korte fravær fra institusjonen

Regelen utfyller bestemmelsen i sosialtjenesteloven § 7-11 annet ledd.

Hovedregelen er at beboerne fritt kan bevege seg utenfor institusjonen. Fravær kan imidlertid nektes når det p g a behandling eller andre aktiviteter, f eks oppgaver i institusjonen, er nødvendig at beboeren er tilstede.

Av praktiske grunner bør også institusjonen kunne ha husordensregler som bestemmer at det skal sies fra om fravær som innebærer at beboerne ikke kommer til måltider o l.

Oppholder beboeren seg frivillig i institusjonen, kan det inngås avtale mellom vedkommende og institusjonen som innebærer innskrenkninger i retten til å forlate institusjonen.

Er beboeren plassert i institusjonen på grunnlag av vedtak etter sosialtjenesteloven § 6-2, § 6-2a, barnevernlovens § 4-24 eller fengselslovens § 12 kan vedkommende bare forlate institusjonen etter tillatelse fra denne.

Merknader til § 5-12 Lengre fravær fra institusjonen

Med lange fravær menes fravær med overnatting. Bestemmelsen om lange fravær utfyller sosialtjenesteloven § 7-11 andre ledd.

Hvordan, og hvor lang tid i forveien permisjoner skal meldes, må kunne reguleres i husordensreglene. Innholdet i disse vil avhenge av om institusjonen er en akutt-, behandlings- eller omsorgsinstitusjon.

Andre ledd samsvarer med § 5-11 andre ledd (se merknad til denne).

Tredje ledd samsvarer med § 5-11 tredje ledd. Som for korte fravær kan lange fravær ikke skje uten tillatelse fra institusjonen, når beboeren oppholder seg i institusjonen på grunnlag av vedtak etter sosialtjenesteloven § 6-2, § 6-2a, barnevernloven § 4-24 eller fengselsloven § 12. Dette innebærer imidlertid ikke at permisjon alltid kan nektes. Det må vurderes konkret om velferdspermisjon bør tillates. Kan beboeren holdes tilbake i institusjonen på grunnlag av reglene i sosialtjenesteloven § 6-3 eller barnevernloven § 4-26, bør institusjonen gi tillatelse til at beboeren forlater institusjonen med mindre det er nødvendig for opplegget at beboeren er tilstede.

Beboere på f eks vernehjem vil etter bestemmelsen kunne ha ferie i inntil 4 uker sammenhengende uten å miste boretten.

Merknader til § 5-13 Oppbevaring av økonomiske midler

Bestemmelsen i første ledd fastslår et påbud for institusjonen og et tilbud til beboerne. Regelen betyr ikke at beboerne har plikt til å levere fra seg sine verdisaker.

Annet ledd presiserer at plasserte midler må være tilgjengelige for beboeren, men at annen ordning kan avtales. F eks kan det bestemmes at penger i banken kan disponeres av institusjon og beboer i fellesskap.

Dersom institusjonen har opprettet velferdskasse til bruk ved sosiale arrangementer m v, er det en forutsetning at innbetaling til denne skjer frivillig.

Spørsmål om inndragning av beboerens midler ved eventuelle skader som han måtte påføre institusjonen eller dens ansatte, reguleres ikke her. Oppgjør for slike skader følger av vanlige erstatningsrettslige regler.

Spørsmålet om forvaltning av beboernes midler reguleres ikke av bestemmelsen.

Merknader til § 5-14 Tvang som ledd i behandlingen

Bestemmelsen omhandler bruk av tvang som et ledd i behandling. Reglene om bruk av tvang er splittet opp slik at bruk av tvang i behandlingen reguleres i § 5-15, forbud mot bruk av tvang som straff reguleres i § 5-16 og tvang i nødsituasjoner reguleres i § 5-17. Bakgrunnen for denne tredelingen er at reglene for bruk av tvang er avhengig av hva som er formålet med tvangen. En og samme form for tvang kan f eks være forbudt dersom formålet med tvangen er å straffe beboeren, mens det kan være grunn til å tillate det når formålet er behandling.

Første ledd i § 5-14 forbyr tvangsmedisinering og fysisk tvang som ledd i behandlingen. Det vil derfor ikke være hjemmel til å kreve at beboerne skal ta Aversan/Antabus e l.

Medisinbruk kan imidlertid godtas som ledd i behandlingen dersom beboeren oppholder seg frivillig i institusjonen, og inngår en avtale med institusjonen om medisinbruk.

Fysisk tvang for å få beboerne til å delta i samlinger, tester e l kan ikke godtas.

Andre ledd omhandler påtvungen arbeidsinnsats som ledd i behandlingen. Bestemmelsen hindrer ikke pålegg om nødvendig arbeid knyttet til at beboeren bor i en institusjon, slik som f eks vask og matlaging.

Selv om påtvunget arbeidsinnsats er et ledd i et behandlings- eller rehabiliteringsopplegg, vil det ikke være tillatt å pålegge arbeid som innebærer at institusjonen utnytter beboeren økonomisk. Arbeidet må heller ikke innebære at beboerens integritet krenkes på en måte som beskrevet i merknaden til § 5-2 tredje avsnitt.

Merknader til § 5-15 Tvang som straff

Bestemmelsen omhandler tvang som har som formål å fungere som straff overfor beboeren.

Av bestemmelsen framgår det at forbud og pålegg som kan tillates som ledd i et behandlingsopplegg, eller på grunnlag av avtale med beboeren (slik som isolasjon, permisjonsnekt, utgangsforbud og arbeidspålegg), ikke kan benyttes som straff.

Når det gjelder innholdet i begrepet mekanisk tvangsmiddel, vises det til § 3 nr. 2 i tvangsmiddelforskriften av 3. juni 1977 gitt med hjemmel i lov om psykisk helsevern.

Utvisning som straff for en handling har vært benyttet på enkelte institusjoner. Verken som straff eller i nødsituasjoner bør dette godtas som løsning på problemet. Krever handlingen oppfølging fra samfunnets side, må dette skje ved politiets hjelp.

Merknader til § 5-16 Tvang i nødsituasjoner

Bruken av tvang i nødsituasjoner er regulert i de alminnelige regler om nødsituasjoner, slik disse framgår av strafferettens regler om nødrett og nødverge. Bestemmelsen i § 5-16 gjengir for det første hovedinnholdet i disse alminnelige reglene om hva det er adgang til å gjøre i nødsituasjoner. I tillegg gis regler om framgangsmåte, kompetanse, skriftlighet og kontroll.

Med begrepet nødvendig tvang i bestemmelsen menes holding for å hindre at beboeren skader seg selv eller andre, samt isolering av beboeren til faren for skade er opphørt. Det er ikke tillatt å slå klienten for å hindre skade. Det er heller ikke tillatt å bruke mekaniske tvangsmidler, f eks remmer.

Det understrekes at det må vurderes nøye i den konkrete situasjon hva som er nødvendig tvang for å forhindre skade. Det må utvises forsiktighet og nødvendig tilbakeholdenhet.

Det understrekes videre at rutinemessig bruk av tvang ikke er tillatt. Tvang kan bare benyttes når det oppstår en konkret nødsituasjon.

Merknader til § 5-17 Klager

Beslutninger i henhold til forskriften kan boboerne, deres pårørende, verge/hjelpeverge og andre som ut fra sin kontakt med den enkelte beboer må anses å kunne representere denne, ta opp med fylkesmannen eller institusjonens tilsynsutvalg dersom slikt utvalg er oppnevnt, jf. sosialtjenesteloven § 7-9 og § 7-10 og forskrift til sosialtjenesteloven § 3-10.

Alle beslutninger i henhold til forskriften kan tas opp med tilsynsmyndigheten i institusjonens fylke.

Bruk av tvangsmidler og annen tvangsbruk kan alltid påklages til fylkesmannen. Vedtak om bruk av tvangsmidler og annen tvangsbruk er enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, og kan påklages etter reglene i forvaltningslovens kapittel VI. Fylkesmannen skal prøve både lovligheten og forsvarligheten av tvangsvedtaket.

Merknader til § 5-18 Avtaler

Bestemmelsen begrenser institusjonens adgang til å inngå avtaler med beboerne.

Det er ikke adgang til å inngå avtaler som fratar beboerne rettigheter de har etter forskriften eller på annen måte begrenser disse.

Lagt inn 21. januar 2000 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen

Forskrift om endring av forskrift av 4. desember 1992 nr 915 til lov om sosiale tjenester m.v.

Fastsatt ved kongelig resolusjon 22. desember 1999, med hjemmel i lov om sosiale tjenester av 13. desember 1991 nr 81 §7-11 tredje ledd og femte ledd bokstav a, b og c. Fremmet av Sosial- og helsedepartementet.

I

Forskrift av 4 desember 1992 nr 915 til lov om sosiale tjenester m.v., kapittel 5, skal lyde:

Kapittel 5 Beboernes rettigheter og bruk av tvang i institusjoner for omsorg for og behandling av rusmiddelmisbrukere

§ 5-1 Virkeområde

Denne forskriften gjelder for institusjoner for rusmiddelmisbrukere som er tatt inn på fylkeskommunens planer, jf sosialtjenesteloven §§ 7-2 og 7-4.

Forskriften gjelder videre for private institusjoner for rusmiddelmisbrukere som ikke er tatt inn på fylkeskommunens planer, jf sosialtjenesteloven § 7-10.

Forskriften gjelder for rusmiddelmisbrukere som er tatt inn i institusjon etter eget samtykke, jf sosialtjenesteloven § 6-1 og § 6-3, etter midlertidige vedtak fattet av sosialtjenesten og etter vedtak i fylkesnemnda, jf sosialtjenesteloven § 6-2 og § 6-2a, med mindre annet framgår av den enkelte bestemmelse.

§ 5-2 Vern om personlig integritet

Institusjonen skal drives på en slik måte at beboernes personlige integritet blir ivaretatt.

Så langt det er forenlig med formålet med oppholdet i institusjonen og med institusjonens ansvar for driften, skal den drives slik at beboernes mulighet til å bestemme over seg selv, blir ivaretatt.

Med de begrensninger som er nevnt i annet ledd skal bl.a.

1)forholdene legges til rette for at beboerne får delta i utformingen av institusjonens daglige liv og andre forhold som berører den enkelte beboer, 2)forholdene legges til rette for at beboerne skal ha anledning til å dyrke sine private interesser og hobbyer, 3)institusjonen vise respekt og ta hensyn til den enkelte beboers livssyn og kulturelle bakgrunn, 4)beboerne ikke mot sin vilje pålegges å delta i samtaler eller møter o.l. av religiøs eller partipolitisk karakter, 5)beboerne ha det samvær med andre beboere eller utenforstående som de selv ønsker.

§ 5-3 Medisinsk behandling

Institusjonen skal sørge for at beboerne får nødvendig medisinsk tilsyn og behandling under oppholdet på institusjonen.

§ 5-4 Postforsendelser

Sensur av beboernes post er forbudt.

Beboerne skal med følgende begrensninger fritt kunne motta og sende post:

Post som kommer inn til eller går ut fra institusjonen kan kontrolleres når det er begrunnet mistanke om at forsendelsen inneholder berusende eller bedøvende midler, eller gjenstander som kan medføre skade på person eller ting.

Kontrollen skal foregå ved at posten åpnes av styrer eller stedfortreder i nærvær av postens mottaker eller avsender.

Vedtak om kontroll av post skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal legges frem for tilsynsmyndigheten.

Ved klage over vedtak om kontroll skal ikke kontrollen foretas før klagebehandlingen er avsluttet.

§ 5-5 Rusmidler og farlige gjenstander

Institusjonen kan bestemme at det er forbudt å ta med og oppbevare alkoholholdige drikkevarer , legemidler og andre berusende midler i institusjonen. Ulovlige rusmidler og farlige gjenstander er det uansett forbudt å medbringe.

§ 5-6Kroppsvisitasjon og ransaking av rom og eiendeler

Styrer og stedfortreder kan, ved inntak eller under oppholdet i institusjonen, bestemme at det skal foretas kroppsvisitasjon og ransaking av beboerens rom og eiendeler dersom det er begrunnet mistanke om at beboeren oppbevarer rusmidler, medikamenter eller farlige gjenstander. Kroppsvisitasjon etter denne bestemmelsen kan bare omfatte kroppens overflater og munnhulen.

Ransaking av rom og eiendeler skal foregå mens beboeren er tilstede med mindre det er uforholdsmessig vanskelig fordi beboeren har forlatt institusjonen uten samtykke, ikke vil være tilstede eller lignende.

Vedtak om kroppsvisitasjon og ransaking av rom og eiendeler skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal legges fram for tilsynsmyndigheten.

§ 5-7 Beslaglegging og tilintetgjørelse

Rusmidler, herunder legemidler, som blir funnet ved inntak eller under oppholdet i institusjonen, kan beslaglegges og tilintetgjøres. Ulovlige rusmidler skal overlates til politiet.

Legemidler som er forskrevet av lege utenfor institusjon, kan besluttes tilintetgjort eller beslaglagt etter samråd med lege.

Farlige gjenstander kan beslaglegges, overleveres politiet eller tilintetgjøres. Ulovlige gjenstander skal overleveres politiet.

Vedtak om beslaglegging og tilintetgjørelse skal protokollføres og begrunnes. Det skal fremgå hva som er beslaglagt eller tilintetgjort. Protokollen skal legges frem for tilsynsmyndigheten.

§ 5-8 Urinprøve

Ved frivillig inntak i institusjon kan rusmiddelmisbrukeren gi samtykke til at det kan tas urinprøver for å avdekke rusmiddelmisbruk under oppholdet. Samtykket må være skriftlig og avgis før oppholdet begynner.

Ved inntak i institusjon etter sosialtjenesteloven § 6-2 og § 6-2a, kan urinprøve bare kreves avlagt dersom det følger av fylkesnemndas vedtak.

Institusjonene skal ha regler for når urinprøve kan kreves avlagt, prosedyrer rundt avleggelsen og hvilke følger det kan få at det avlegges positiv prøve eller at prøve nektes avlagt. Urinprøvene skal for øvrig håndteres i samsvar med Helsetilsynets retningslinjer for slike prøver.

Rusmiddelmisbrukeren skal gjøres kjent med reglene før samtykke avgis ved inntak på grunnlag av eget samtykke, jf første ledd, eller ved oppholdets begynnelse ved inntak etter vedtak i fylkesnemnda, jf andre ledd.

§ 5-9 Tilbakeføring ved rømming

Dersom en rusmiddelmisbruker som kan holdes tilbake i institusjon uten eget samtykke rømmer, kan han tilbakeføres. Pågripelse og tilbakeføring av rusmiddelmisbrukeren skal skje på en så skånsom måte som mulig.

Ved rømming skal institusjonen straks varsle sosialtjenesten, og om nødvendig politiet. I samarbeid med institusjonen skal sosialtjenesten sette i verk nødvendige tiltak for å tilbakeføre rusmiddelmisbrukeren til institusjonen.

Sosialtjenesten avgjør videre hvilke tiltak som skal settes i verk. Sosialtjenesten kan bestemme at tilbakeføring ikke skal skje dersom den finner at en tilbakeføring ikke er hensiktsmessig.

§ 5-10 Besøk i institusjonen

Beboeren kan, med de begrensninger som følger av andre ledd, fritt motta besøk i institusjonen, og forholdene skal legges til rette for gjennomføringen av slike besøk.

Institusjonen kan nekte beboeren besøk for en kort periode hvis det er nødvendig av hensyn til behandlings- eller rehabiliteringsopplegget. Det er ikke adgang til å nekte beboeren besøk av advokat, representant for offentlig myndighet, prest, annen sjelesørger eller lignende. Besøk kan heller ikke nektes dersom det vil være urimelig i det konkrete tilfellet.

Vedtak om å nekte beboeren besøk skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal legges frem for tilsynsmyndigheten.

§ 5-11 Korte fravær fra institusjonen

Med de begrensninger som følger av annet og tredje ledd, skal beboerne fritt kunne bevege seg utenfor institusjonsområdet.

Ved institusjoner der behandling, rehabilitering eller avrusing er hovedformålet med oppholdet, kan fravær nektes dersom det er nødvendig for opplegget at beboeren er tilstede.

Er beboeren plassert i institusjon på grunnlag av vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2, 6-2a, eller 6-3, barnevernloven §§ 4-24 eller 4-26 eller fengselsloven § 12, kan institusjonen begrense adgangen til å forlate institusjonen i den utstrekning det er hjemlet i vedtaket.

§ 5-12 Lengre fravær fra institusjonen (permisjoner)

Beboerne skal ha rett til permisjoner etter avtale med institusjonen.

Ved institusjoner der behandling, rehabilitering eller avrusing er hovedformålet med oppholdet, kan permisjon nektes dersom det er nødvendig for opplegget at beboeren er tilstede.

Er beboeren plassert i institusjon på grunnlag av vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2, 6-2a, eller 6-3, barnevernloven § 4-24 eller 4-26 eller fengselsloven § 12, kan institusjonen begrense adgangen til permisjon, i den utstrekning det er hjemlet i vedtaket.

I institusjoner som har til formål å være et botilbud, kan beboeren være fraværende fra institusjonen i inntil 4 sammenhengende uker uten å miste rett til plassen, under forutsetning av at institusjonen har fått beskjed om fraværet. Fravær utover 4 uker er bare tillatt når det er avtalt med institusjonen og den kommune som betaler oppholdet.

Står beboeren i fare for å miste plassen ved institusjonen, skal vedkommende varsles om dette og gis anledning til å uttale seg, før beslutning om tap av plassen tas. Er ikke beboeren å finne når varsel er forsøkt gitt på forsvarlig måte, eller unnlater beboeren å svare tross varsel, kan beslutning om tap av plassen tas uten at beboeren har uttalt seg.

For øvrig kan plassen, under lengre fravær, stilles til disposisjon for andre. Beboeren bør gjøres oppmerksom på dette.

§ 5-13 Oppbevaring av økonomiske midler

Institusjonen skal ha betryggende oppbevaringsmuligheter for beboerens penger og verdi- saker. Oppbevaring skjer mot kvittering.

Dersom institusjonen påtar seg forvaltning av beboernes midler, må betryggende plassering og kontroll foretas. Midlene må være tilgjengelige for beboeren dersom ikke annet er avtalt.

§ 5-14 Tvang som ledd i behandlingen

Tvangsmedisinering eller fysisk tvang er ikke tillatt som ledd i behandlingen.

Påtvungen arbeidsinnsats er bare tillatt som ledd i behandlingen der det inngår som en del av et rehabiliterings- eller behandlingsopplegg.

§ 5-15 Tvang som straff

Bruk av korporlig refsing, isolasjon, mekaniske tvangsmidler, permisjonsnekting, utgangsforbud, arbeidspålegg, økonomiske sanksjoner eller tvangsmedisinering er ikke tillatt som straff.

§ 5-16 Tvang i nødsituasjoner

Dersom det er uomgjengelig nødvendig for å avverge øyeblikkelig fare for skade på person eller vesentlig skade på eiendom, kan det etter alminnelige nødretts- og nødvergebetraktninger anvendes nødvendig tvang. Det er imidlertid en forutsetning at lempeligere midler vurderes nytteløse eller har vist seg åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige.

Tvangsbruken må i slike tilfelle ikke overstige det som er nødvendig for å avverge skaden. Tiltaket skal opphøre straks skaden eller faren er avverget.

Bruk av tvang som sikkerhetsforanstaltning kan bare besluttes av institusjonens leder eller den han/hun gir fullmakt. Tvangsmedisinering må i slike tilfelle bare besluttes av og utføres av kompetent medisinsk personell.

Dersom situasjonen gjør det nødvendig å isolere beboeren, jf. første ledd, skal minst en av personalet alltid være til stede i rommet eller i naborom med ulåst dør til isolatet. Isolering er bare tillatt i rom med vindu og med minst 8 m2 gulvflate.

Vedtak om bruk av tvangsmidler skal begrunnes, og det skal føres egen tvangsprotokoll når tvangsmidler har vært benyttet. Protokollen forevises tilsynsmyndigheten, jf. sosialtjenesteloven §§ 7-9 og 7-10 og denne forskrifts kapittel 3.

§ 5-17 Klager

Beslutninger i henhold til forskriften kan beboerne, deres pårørende, verge/hjelpeverge og annen person som ut fra sin kontakt med den enkelte beboer må anses å kunne representere denne, ta opp med fylkesmannen eller institusjonens tilsynsutvalg dersom slikt utvalg er oppnevnt jf. sosialtjenestelovens §§ 7-9 og 7-10 og denne forskrifts § 3-10.

Klager som gjelder tvangsbruk kan alltid rettes direkte til fylkesmannen. Fylkesmannen prøver om tvangsvedtaket er lovlig og forsvarlig.

Institusjonens leder må gjøre klageadgangen og adgangen til å ta opp brudd på forskriften med tilsynsmyndigheten kjent for dem som er nevnt i første ledd. Det skal leveres ut skriftlig materiale om dette.

§ 5-18 Avtaler

Det kan ikke inngås avtaler med beboerne om regler under institusjonsoppholdet som innskrenker de rettigheter klientene har etter denne forskrift.

II

Ikrafttredelsesbestemmelser 6.Endringene trer i kraft 1. januar 2000.

Lagt inn 21. januar 2000 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen
Helse- og omsorgsdepartementet