Telemedisin og ansvarsforhold
Til:
Landets fylkeskommuner
Landets kommuner
Landets sykehus
Landets allmennpraktiserende leger
Landets fylkesleger
Dato: 05.02.2001
Vår ref: 98/02931 SAJ KAS/tnb
Rundskriv I-12/2001
Rundskrivet erstatter rundskriv
I-5/96.
Innledning og bakgrunn:
Departementet vil innledningsvis
understreke at ansvarsforholdene knyttet til en medisinsk
konsultasjon ikke er annerledes når telemedisinske virkemidler
benyttes, enn når mer innarbeidede behandlingsmåter anvendes.
Når vi likevel har funnet grunn til
å utarbeide et rundskriv spesielt om dette, er det fordi det synes
å være usikkerhet knyttet til spørsmålet. Dette har vært en årsak
til at det så langt har vist seg vanskelig å iverksette
rutinemessige telemedisinske konsultasjonsformer. I dette
rundskrivet vil departementet søke å avklare noen sentrale
problemstillinger knyttet til ansvar i forbindelse med bruk av
telemedisinske virkemidler. Departementet håper at det med dette
rundskrivet vil komme tydeligere fram at telemedisin er et
virkemiddel, som ikke rokker ved den grunnleggende lovgivning som
gjelder i helsetjenesten.
Sosial- og helsedepartementet
utarbeidet rundskriv I-5/96 datert 31. januar 1996 om telemedisin
og ansvarsforhold - juridiske aspekter. Rundskrivet ble utarbeidet
fordi det var reist spørsmål om hvem som er ansvarlig for
diagnostisering og behandling av pasienten ved bruk av
telemedisinske virkemidler. Siden 1996 er telemedisin
videreutviklet og det har oppstått behov for ytterligere avklaring
av ansvarsforholdene. Det vises videre til at fra 1. januar 2001
trådde nye helselover i kraft. Særlig relevante er Lov om
helsepersonell og Lov om spesialisthelsetjenesten m.m.
Disse lovene medfører ikke
prinsipielle endringer når det gjelder ansvarsforhold ved bruk av
telemedisinske virkemidler, men inneholder bestemmelser som er
sentrale i vurderingen av dette. På denne bakgrunn har
departementet utarbeidet et nytt rundskriv. Rundskrivet er basert
på innspill fra Nasjonalt senter for telemedisin ved
Regionsykehuset i Tromsø.
Hva er telemedisin?
Ett av formålene med telemedisinen
er at det muliggjør behandling av pasienter uten at
pasienten er fysisk til stede hos
spesialisten. For å få til dette benyttes forskjellige virkemidler.
Denne utviklingen stiller helsetjenesten overfor nye utfordringer
blant annet hva gjelder klargjøring av den enkelte aktørs
ansvar.
I rapporten "Telemedisin i Norge:
status og veien videre", utgitt av SHD i 1999, defineres
telemedisin som:
"Undersøkelse, overvåking og
administrasjon av pasienter og opplæring av pasienter og personal
ved hjelp av systemer som gir tilgang på ekspertise og
pasientinformasjon, uavhengig av hvor pasient og kompetanse er
geografisk lokalisert"
I denne definisjonen brukes
begrepet administrasjon om systemer for elektronisk journal,
epikrise og henvisning. Videre er det en bred definisjon som gir
grunnlag for mange ulike tolkninger. Dette bør medføre en
hensiktsmessig avgrensning av definisjonen gitt de enkelte
situasjoner telemedisinske metoder kan benyttes i.
Telemedisin er et sett av
kommunikasjonstjenester som gjør det mulig å utnytte medisinske
ressurser på en ny og bedre måte. Hittil har følgende områder blitt
prøvd ut:
- veiledning / undervisningsøyemed
- konsultasjon og diagnostikk (herunder bildeoverføring og
røntgen)
- formidling av blant annet journaldokumenter, henvisninger,
epikriser og laboratoriesvar
I dette rundskrivet er det spørsmål
knyttet til bruk av telemedisin til konsultasjon og diagnostikk som
vil bli omhandlet.
Ansvarsbegrepet
Det vil føre for langt i denne
sammenheng å gi en fullstendig definisjon av begrepet ansvar.
Sentralt er imidlertid det rettslige ansvarsbegrepet knyttet til
brudd på pliktregler, som kan få som konsekvens erstatning, straff
eller en reaksjon fra tilsynsmyndighetene.
Helselovgivningen inneholder en
rekke bestemmelser som pålegger helsepersonell plikter. Særlig
sentrale i denne sammenheng er den plikt til forsvarlig
yrkesutøvelse som følger av helsepersonelloven § 4 og den plikt til
dokumentasjon som følger av § 39.
Plikten forsvarlig virksomhet
Plikten til forsvarlig
yrkesutøvelse følger av helsepersonelloven § 4. Det er særlig
første og andre ledd som er sentrale: Første ledd lyder: "
Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav
til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut
fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og
situasjonen for øvrig."
Andre ledd lyder:
"Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige
kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter
videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov
tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling
med annet kvalifisert personell".
I kommentarene til § 4 uttales det:
"Bestemmelsen her innebærer en presisering av
forsvarlighetskravet. Det innebærer bl a at personell ikke skal gå
ut over sine kvalifikasjoner i forbindelse med undersøkelse,
behandling og annen helsehjelp til pasienter. Hva den enkelte er
kvalifisert til er en objektiv vurdering, men forsvarlighetskravet
tilsier at det enkelte personell vurderer om det har tilstrekkelige
kvalifikasjoner til å foreta visse undersøkelser og behandlinger
eller om pasienten bør viderehenvises, eventuelt at
spesialistkompetanse innhentes.
Plikten til forsvarlighet knytter seg altså til
kvalifikasjoner, herunder å holde seg faglig oppdatert, krav om å
kjenne og å innrette yrkesutøvelsen etter faglige begrensninger,
krav til utstyr, legemidler, personell m v og krav om å innhente
nødvendig tilgjengelig informasjon om pasientene, samt samtykke til
helsehjelpen."
Det følger således allerede av
plikten til forsvarlig yrkesutøvelse at helsepersonell ikke skal gå
ut over sin kompetanse i forbindelse med helsehjelp til pasienter.
Av dette kan det utledes at dersom en lege iverksetter en
behandling som vedkommende ikke har kvalifikasjoner til å ivareta,
vil dette kunne få konsekvenser i ettertid. Det følger også av
dette at vedkommende har ansvar for å vurdere om han/hun har
tilstrekkelig kompetanse til å foreta behandlingen, undersøkelsen
m.v.
Det følger også av
forsvarlighetskravet at helsepersonellet må vurdere om vedkommende
har den nødvendige informasjon om pasientens sykdomsforløp,
symptomer m.v. til å diagnostisere og iverksette behandling.
Plikten til å føre journal
Etter helsepersonelloven § 39, jf.
§ 40 skal den som yter helsehjelp nedtegne eller registrere blant
annet relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og
helsehjelpen. Med denne bestemmelsen er kretsen av helsepersonell
som har plikt til å føre journal og dokumentere sin virksomhet,
utvidet i forhold til gjeldende rett.
Det betyr at enhver som yter
helsehjelp har plikt til å føre journal. Journalføringsplikten vil
således i utgangspunktet følge av hvem som konkret yter
helsehjelpen til den enkelte pasient. Dersom en pasient er henvist
fra primærlege til spesialist, og spesialisten foretar sin
vurdering i en videokonferanse eller basert på e-post, vil
spesialisten yte helsehjelp og ha plikt til å føre journal. For å
avgjøre om begge parter eller eventuelt hvilken av partene som har
journalføringsplikt, vil det således måtte tas stilling til hvem,
eventuelt om begge parter, yter helsehjelp. I en situasjon hvor
telemedisinske virkemidler kun benyttes for å innhente et råd fra
en spesialist, er det ikke nødvendig at spesialisten oppretter en
egen journal for pasienten
Skal det skilles mellom ulike former for telemedisinske
virkemidler?
Helsepersonellet er ansvarlig for
den behandling som gis basert på den informasjon som mottas. Det er
informasjon som grunnlag for behandling som er det avgjørende her,
ikke hvordan informasjonen er mottatt. Om informasjonen er kommet
til legen i form av at pasienten møter selv, møter via
videokonferanse eller om bilder og lyd blir sendt til legens
datamaskin, må være irrelevant.
Departementet understreker på denne
bakgrunn at det ikke kan skilles mellom de ulike telemedisinske
virkemidlene. Hvordan informasjonen mottas er således ikke relevant
i en vurdering av ansvarsspørsmålene. Den som mottar informasjonen,
enten det er ved videokonferanse eller e-post, er ansvarlig for at
den mottatte informasjonen er tilstrekkelig til å foreta en
forsvarlig vurdering. Dersom legen mener det er forsvarlig å ta en
avgjørelse om behandling m.v. på bakgrunn av den mottatte
informasjon, blir han/hun også fullt ut ansvarlig for den
behandling og lignende som iverksettes. Dersom legen mener at den
mottatte informasjon ikke er tilstrekkelig, må legen enten innhente
mer informasjon eller innkalle pasienten til seg.
Forholdet mellom rådgivning og behandling
Det er vanlig at
primærhelsetjenesten innhenter råd fra spesialister i sykehus. I
slike situasjoner vil det fremdeles være primærlegen som
diagnostiserer og iverksetter behandling i forhold til den enkelte
pasient, og som har ansvar for at den er faglig forsvarlig.
Teknisk personell
Å sikre at det personell som deltar
i en slik undersøkelses- eller behandlingsprosess har de nødvendige
kvalifikasjoner for oppgaven er et ledelsesansvar, og eiere og
ledere av virksomheten vil etter omstendighetene kunne bli
erstatningsansvarlige for skader og lignende påført pasienten.
Dette gjelder enten det dreier seg om feil begått av helsepersonell
eller andre personellgrupper. Enhver som gjør feil i sin
virksomhet, kan også i prinsippet og etter en konkret vurdering bli
personlig erstatnings - eller straffeansvarlig for dette.
(Det vises for øvrig til at det etter den
alminnelige erstatningsrett kan kreves erstatning for skade voldt
ved teknisk svikt uten hensyn til skyld.
)
Helsepersonelloven § 5 regulerer
bruk av medhjelpere: "Helsepersonell kan i sin virksomhet overlate
bestemte oppgaver til annet personell hvis det er forsvarlig ut fra
oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølging som
gis".
Systemansvar og rutiner
I lov om spesialisthelsetjenesten
m.m. er eieres og lederes ansvar for at den helsetjenesten som
tilbys eller ytes er forsvarlig understreket. I forarbeidene
(Ot.prp. nr. 10 (1998-99) uttales det: "For å sikre at innholdet i
tjenesten er forsvarlig må ulike komponenter være til stede. Eier
og ledelse må sørge for at utstyret er i orden, at personellet har
tilstrekkelig kompetanse, at ansvarsforhold er avklart, at
forsvarlige vaktordninger er etablert m.v. " Dette innebærer at
eiere og ledere i de virksomheter som benytter telemedisinske
virkemidler, må sørge for at det er etablert systemer og rutiner
som sikrer at dette foregår på en forsvarlig måte der
ansvarsforhold er avklart.
I det følgende er det gitt noen
eksempler på spørsmål som rutinemessig bør avklares før en
telemedisinsk konsultasjon iverksettes:
- Hva slags situasjon dreier det seg om; en henvisning fra
primærlege til spesialist eller rådgivning fra spesialist til
primærlege?
- Er informasjonen som er mottatt tilstrekkelig til å foreta en
forsvarlig vurdering?
- Hvem skal føre journal?
Oppsummering
Nedenfor oppsummeres de mest
sentrale punktene som er tatt opp i dette rundskrivet:
- Bruk av telemedisinske virkemidler endrer ikke de ordinære
ansvarsforhold
- Ethvert helsepersonell har ansvar for at de vurderinger
vedkommende gjør er forsvarlige
- For at en vurdering skal være forsvarlig, må den bygge på
relevant og nødvendig informasjon
- Den enkelte må derfor foreta en selvstendig vurdering av om den
informasjon vedkommende har mottatt er god nok - kvalitativt og
kvantitativt
- Dersom informasjonen ikke er relevant og nødvendig, er det
helsepersonellet som skal foreta vurderingen som må sørge for å
innhente mer informasjon, eventuelt innkalle pasienten
- Ved bruk av telemedisinske virkemidler bør det avklares på
forhånd hvilke forutsetninger som er lagt til grunn.
- Virksomheten bør etablere systemer som sikrer at bruk av
telemedisinske virkemidler gir pasienten en forsvarlig undersøkelse
og/eller behandling
Med hilsen
Gerd Vandeskog e.f.
ekspedisjonssjef
Kari Sønderland
avdelingsdirektør