Rundskriv, 18.04.2001

I-20/2001

Lov om helsepersonell m.v.

Lov om helsepersonell m.v.
Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) med tilhørende forskrifter, trådte i kraft 1. januar 2001

Forord

Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) med tilhørende forskrifter, trådte i kraft 1. januar 2001. Loven erstatter 9 tidligere lover som regulerte helsepersonell. I tillegg til de helsepersonellgruppene som tidligere var regulert av egne profesjonslover med forskrifter, regulerer den nye helsepersonelloven både 11 nye grupper som har rett til autorisasjon på visse vilkår og personell i helsetjenesten eller i apotek og elever/studenter som i forbindelse med helsefaglig opplæring yter helsehjelp, se helsepersonelloven § 3.


Dette rundskrivet inneholder lovteksten til helsepersonelloven med merknader og de forskriftene som er gitt med hjemmel i denne. Merknader til forskriftene fremgår der det er utarbeidet slike. Både lov- og forskriftstekst er lagt ut på http://www.dep.no/shd/norsk under "publikasjoner". Når det gjelder forskrift om pasientjournal finnes den også i eget hefte, I-51/2000 B.


Sosial- og helsedepartementet har valgt å samle både lovtekst, forskriftstekst og merknader til de enkelte lov- og forskriftstekster i ett hefte. Dette for å sikre at mest mulig aktuell informasjon om regelverket er tilgjengelig ett sted. Heftet har publikasjonsnummer I-20/2001. Rundskrivet om helsepersonelloven er ett av fire rundskriv i en rundskrivserie om den nye helselovgivningen som trådte i kraft 1. januar 2001. De øvrige rundskrivene er:

Rundskriv om lov om spesialisthelsetjenesten m.m.,
Rundskriv om lov om pasientrettigheter og
Rundskriv om lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.

Rundskrivene er lagt ut på http://www.dep.no/shd/norsk under "rundskriv".


En del forskrifter gitt med hjemmel i lover som ble opphevet 1. januar 2001, er videreført med hjemmel i helsepersonelloven § 76. Disse forskriftene er ikke tatt med i dette rundskrivet.


Helsepersonelloven ble vedtatt i Stortinget våren 1999. Høsten 2000 vedtok Stortinget noen endringer i loven, slik at den endelige lovteksten som fremgår av dette rundskrivet, ikke er identisk med den som ble vedtatt våren 1999. Det opprinnelige forslaget fremgår av Ot. prp. nr. 13 (1998-1999) med tilhørende Innst. O. nr. 58 (1998-1999). Endringsforslaget fremgår av Ot. prp. nr. 14 (2000-2001) med tilhørende Innst. O. nr. 38 (2000-2001).


Lov går alltid foran forskrift dersom det skulle være konflikt mellom lov og forskrift.

Merknadene har ikke rang av å være bestemmelser, men skal gi nærmere forklaring på det som er regulert i lov eller forskrift. Merknadene vil på denne måten kunne gi en fortolkning av bestemmelsene.


Merknadene i dette rundskrivet er i utgangspunktet en gjengivelse av merknadene i de nevnte odels-tingproposisjoner og innstillinger til Odelstinget. Departementet har foretatt presiseringer og oppdateringer der det har vært nødvendig for å klargjøre proposisjonens merknader.


Vi ønsker lykke til med bruken av rundskrivet!


Sosial- og helsedepartementet, mai 2001

 


Del 1. Helsepersonelloven

 

 

Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helse-personell m.v. (helsepersonelloven)

Se tidligere lover 13 juli 1956, 8 jan 1960 nr. 1, 11 juni 1971 nr. 54, 23 juni 1972 nr. 69, 9 mars 1973 nr. 13, 14 juni 1974 nr. 47, 13 juni 1980 nr. 42, 13 juni 1980 nr. 43 og 26 april 1985 nr. 23.

 


Kapittel 1. Lovens formål, virkeområde og definisjoner


§ 1. Lovens formål
Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste.

 


§ 2. Lovens virkeområde
Loven gjelder helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp i riket.

Kongen gir forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, og kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold.

I den utstrekning Kongen bestemmer i forskrift, gjelder loven for personer på norske skip i utenriksfart, i norske sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk, på installasjoner og fartøy i arbeid på norsk kontinentalsokkel og på norsk redningsansvarsområde.

 


§ 3. Definisjoner
Med helsepersonell menes i denne lov:

personell med autorisasjon etter § 48 eller lisens etter § 49,
personell i helsetjenesten eller i apotek som utfører handlinger som nevnt i tredje ledd,
elever og studenter som i forbindelse med helsefaglig opplæring utfører handlinger som nevnt i tredje ledd.
Departementet kan i forskrift bestemme at loven eller enkelte bestemmelser i loven skal gjelde for nærmere angitt personell som ikke omfattes av første ledd.

Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende mål og som utføres av helsepersonell.

Med helseinstitusjon menes institusjon som hører under lov om spesialisthelsetjenesten og lov om kommunehelsetjenesten.

 


Kapittel 2. Krav til helsepersonells yrkesutøvelse


§ 4. Forsvarlighet
Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell.

Ved samarbeid med annet helsepersonell, skal legen og tannlegen ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient.

Departementet kan i forskrift bestemme at visse typer helsehjelp bare kan gis av personell med særskilte kvalifikasjoner.

 

§ 5. Bruk av medhjelpere
Helsepersonell kan i sin virksomhet overlate bestemte oppgaver til annet personell hvis det er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning som gis. Medhjelpere er underlagt helsepersonells kontroll og tilsyn.

Elever og studenter skal som regel bare gis oppgaver ut fra hensynet til opplæring.

 


§ 6. Ressursbruk
Helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasienter, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift.

 


§ 7. Øyeblikkelig hjelp
Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av pasientrettighetsloven § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.

Ved tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig, skal helsepersonell foreta nødvendige undersøkelser.

Plikten gjelder ikke i den grad annet kvalifisert helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen

 


§ 8. Pliktmessig avhold
Helsepersonell skal ikke innta alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden.

Legemidler som er nødvendige på grunn av sykdom, regnes ikke som rusmidler etter første ledd. Helsepersonell som inntar slike legemidler, skal snarest orientere sin arbeidsgiver om dette.

Departementet kan i forskrift bestemme at helsepersonell skal kunne pålegges å avgi utåndingsprøve, blodprøve eller lignende prøve ved mistanke om overtredelse av første ledd, og kan gi bestemmelser om forbud mot inntak av rusmidler i et nærmere bestemt tidsrom før tjenestetiden begynner.

 


§ 9. Forbud mot gaver m.v. i tjenesten
Helsepersonell må verken på egne eller andres vegne motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til å påvirke helsepersonells tjenestlige handlinger på en utilbørlig måte.

Helsepersonell må heller ikke motta fra pasient gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som har mer enn en ubetydelig verdi.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke ytelser som er omfattet av første og annet ledd.

 


§ 10. Informasjon til pasienter m.v.
Den som yter helsehjelp, skal gi informasjon til den som har krav på det etter reglene i pasientrettighetsloven § 3-2 til § 3-4. I helseinstitusjoner skal informasjon etter første punktum gis av den som helseinstitusjonen utpeker.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til informasjon.

 


§ 11. Rekvirering av reseptbelagte legemidler
Bare leger og tannleger kan rekvirere reseptbelagte legemidler. Departementet kan i forskrift bestemme at annet helsepersonell med autorisasjon eller lisens kan få begrenset rekvireringsrett.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om rekvirering av legemidler, herunder om utforming og utfylling av resept og rekvisisjonsblankett. Det kan også bestemmes at bestemte legemidler helt eller delvis kan unntas fra denne retten.

 


§ 12. Undersøkelser i forbindelse med straffbare forhold
Lege, sykepleier eller bioingeniør skal etter anmodning fra politiet ta blodprøve eller foreta lignende undersøkelse av personer som er mistenkt for straffbart forhold under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel når dette er hjemlet i lov og kan skje uten fare.

Lege skal etter anmodning fra påtalemyndigheten foreta kroppslig undersøkelse av mistenkte i straffesak når slik undersøkelse er besluttet etter straffeprosessloven § 157. Videre skal lege etter anmodning fra vedkommende fengselsdirektør foreta kroppslig undersøkelse av en innsatt i fengselsanstalt når slik undersøkelse er besluttet etter reglene i fengselsloven § 30 a.

Lege, sykepleier eller bioingeniør har ingen plikt til å foreta undersøkelser etter første og annet ledd av:

ektefelle, samboer, registrert partner, forlovede eller av slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken eller like nær besvogrede. Likt med slektskap regnes adoptiv- og fosterforhold.
person som helsepersonellet har til behandling.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til å foreta undersøkelser etter denne paragrafen, og herunder fastsette bestemmelser om begrensninger i plikten og om fritak.

 

§ 13. Markedsføring
Markedsføring av helsetjenester skal være forsvarlig, nøktern og saklig.

Ved markedsføring av virksomhet som yter helsehjelp, gjelder første ledd tilsvarende.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om markedsføring av helsehjelp, og kan herunder fastsette forbud mot visse former for markedsføring.

 


§ 14. Beordring av helsepersonell til vaktordninger
Departementet kan bestemme at helsepersonell skal delta i vaktordning på det sted der de bor eller arbeider.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om gjennomføring m.v. av vaktordninger.

 


§ 15. Krav til attester, legeerklæringer o.l.
Den som utsteder attest, legeerklæring o.l. skal være varsom, nøyaktig og objektiv. Attest, lege-erklæring o.l. skal være korrekte og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet. Helsepersonell som er inhabil etter forvaltningsloven § 6, skal ikke utstede attest, legeerklæring o.l.

 

 

Kapittel 3. Krav til organisering av virksomhet
§ 16. Organisering av virksomhet som yter helsehjelp og internkontroll
Virksomhet som yter helsehjelp, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om organisering av virksomhet som yter helsehjelp og om internkontroll.

 


§ 17. Opplysninger om forhold som kan medføre fare for pasienter
Helsepersonell skal av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet.

 

 


Kapittel 4. Særskilte regler i tilknytning til autorisasjon

 

§ 18. Melding om helsepersonells virksomhet
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens i privat virksomhet skal gi melding til kommune eller fylkeskommune når de åpner, overtar eller trer inn i virksomhet som er omfattet av loven. Melding skal også gis ved virksomhetens opphør.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke opplysninger som skal gis, når disse skal gis, hvordan de skal registreres og formidles videre til et sentralt register.

 

 

§ 19. Melding til arbeidsgiver om bierverv og andre engasjement i annen virksomhet
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens skal av eget tiltak gi arbeidsgiveren opplysninger om bierverv og engasjement, eierinteresser o.l. i annen virksomhet som vil kunne komme i konflikt med hovedarbeidsgivers interesser.

Arbeidsgiveren kan i tillegg kreve at helsepersonell med autorisasjon eller lisens gir opplysninger om all helsefaglig virksomhet som helsepersonellet utfører som selvstendig næringsdrivende, for andre arbeids- eller oppdragsgivere i Norge eller i utlandet, og om eierinteresser, samarbeidsforhold o.l.

Det skal gis opplysning om virksomhetens navn og arten og omfanget av helsepersonells bierverv eller engasjement.

Denne bestemmelsen begrenser ikke plikten til å opplyse om bierverv som følger av avtale eller andre rettsregler.

 


§ 20. Forsikring
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens som driver privat virksomhet, skal ved forsikring stille sikkerhet for det økonomiske ansvar som kan oppstå overfor pasienter i forbindelse med yrkesutøvelsen.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til forsikring.

 

 


Kapittel 5. Taushetsplikt og opplysningsrett

 

§ 21. Hovedregel om taushetsplikt
Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.

 


§ 22. Samtykke til å gi informasjon
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for den opplysningene direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker.

For personer under 16 år gjelder reglene i pasientrettighetsloven §§ 4-4 og 3-4 annet ledd tilsvarende for samtykke etter første ledd.

For personer over 16 år som ikke er i stand til å vurdere spørsmålet om samtykke av grunner som nevnt i pasientrettighetsloven § 3-3 annet ledd, kan nærmeste pårørende gi samtykke etter første ledd.

 


§ 23. Begrensninger i taushetsplikten
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for:

at opplysninger gis den som fra før er kjent med opplysningene,
at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold,
at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt,
at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi oppplysningene videre eller
at opplysningene gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde.

 

§ 24. Opplysninger etter en persons død
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at opplysninger om en avdød person gis videre dersom vektige grunner taler for dette. I vurderingen av om opplysninger skal gis, skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser.

Nærmeste pårørende har rett til innsyn i journal etter en persons død hvis ikke særlige grunner taler mot det.

 


§ 25. Opplysninger til samarbeidende personell
Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.

Taushetsplikt etter § 21 er heller ikke til hinder for at personell som bistår med elektronisk bearbeiding av opplysningene, eller som bistår med service og vedlikehold av utstyr, får tilgang til opplysninger når slik bistand er nødvendig for å oppfylle lovbestemte krav til dokumentasjon.

Personell som nevnt i første og andre ledd har samme taushetsplikt som helsepersonell.

 


§ 26. Opplysninger til virksomhetens ledelse og til administrative systemer
Den som yter helsehjelp, kan gi opplysninger til virksomhetens ledelse når dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp, eller for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Opplysningene skal så langt det er mulig, gis uten individualiserende kjennetegn.

Den som yter helsehjelp, skal uten hinder av taushetsplikten i § 21 gi vedkommende virksomhets pasientadministrasjon pasientens personnummer og opplysninger om diagnose, eventuelle hjelpebehov, tjenestetilbud, innskrivnings- og utskrivningsdato samt relevante administrative data.

Reglene om taushetsplikt gjelder tilsvarende for personell i pasientadministrasjonen.

 


§ 27. Opplysninger som sakkyndig
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at helsepersonell som opptrer som sakkyndig gir opplysninger til oppdragsgiver, dersom opplysningene er mottatt under utførelse av oppdraget og har betydning for dette.

Den som opptrer som sakkyndig, skal gjøre pasienten oppmerksom på oppdraget og hva dette innebærer.

 


§ 28. Opplysninger til arbeidsgiver
Departementet kan gi forskrift om adgangen til å gi opplysninger om en arbeidstakers helseforhold videre til arbeidsgiveren, i den grad opplysningene gjelder arbeidstakerens skikkethet til et bestemt arbeid eller oppdrag.

 


§ 29. Opplysninger til andre formål
Departementet kan bestemme at opplysninger kan eller skal gis til bruk i forskning, og at det kan skje uten hinder av taushetsplikt etter § 21. Til slikt vedtak kan knyttes vilkår. Reglene om taushetsplikt etter denne lov gjelder tilsvarende for den som mottar opplysningene.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om bruk av taushetsbelagte opplysninger i forskning.

Departementet kan i forskrift regulere helsepersonells rett til utlevering og bruk av taushetsbe-lagte opplysninger til andre formål enn helsehjelp, når pasienten har gitt samtykke. Det gjelder formål som forsikring, kredittinstitusjoner o.l.

 

 

 

Kapittel 6. Opplysningsplikt m.v.

 

§ 30. Opplysninger til tilsynsmyndigheten
Helsepersonell skal gi tilsynsmyndigheten adgang til virksomhetens lokaler, og gi alle de opplysninger som ansees påkrevd for utøvelsen av tilsyn med helsepersonells virksomhet. Helsepersonell skal uten hinder av taushetsplikten utlevere de dokumenter, lyd- og bildeopptak o.l. som kreves av tilsynsmyndigheten.

 


§ 31. Opplysninger til nødetater
Helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.

 


§ 32. Opplysninger til sosialtjenesten
Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side, og skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold etter å ha innhentet samtykke fra pasienten, eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt etter § 21.

Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til sosialtjenesten, når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. lov om sosiale tjenester § 6-2a. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om sosiale tjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger.

I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av slike opplysninger.

 


§ 33. Opplysninger til barneverntjenesten
Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12. Det samme gjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf. nevnte lov § 4-24.

Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger.

I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av slike opplysninger.

 


§ 34. Opplysninger i forbindelse med førerkort og sertifikat
Lege, psykolog eller optiker som finner at en pasient med førerkort for motorvogn eller sertifikat for luftfartøy, ikke oppfyller de helsemessige kravene som stilles, skal oppfordre pasienten til å innlevere førerkortet eller sertifikatet. Dersom pasientens helsetilstand antas ikke å være kortvarig, skal helsepersonell som nevnt gi melding til offentlige myndigheter etter nærmere regler fastsatt av departementet i forskrift.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser til gjennomføring og utfylling av første ledd, og kan gi reglene i første ledd tilsvarende anvendelse i forhold til pasienter som har tjeneste utenfor luftfartøy, dersom tjenesten har betydning for luftfartens sikkerhet.

 

 

 

Kapittel 7. Meldeplikt

 


§ 35. Melding om fødsler
Lege eller jordmor skal gi melding om fødsel til folkeregisteret. I meldingen skal det opplyses hvem som er far til barnet etter reglene i barneloven §§ 3 og 4, eller hvem moren har oppgitt som far til barnet i tilfeller der farskapet ikke er klarlagt. Departementet kan i forskrift bestemme at slike meldinger også skal inneholde andre opplysninger.

Dersom farskapet ikke er klarlagt eller foreldrene ikke lever sammen, skal fødselsmeldingen sendes til både folkeregisteret og bidragsfogden.

Det skal gis fødselsmelding selv om barnet er dødfødt.

Lege eller jordmor skal gi melding om fødsel eller svangerskapsavbrudd etter tolvte uke til Medisinsk fødselsregister i samsvar med forskrift gitt av Kongen.

 


§ 36. Melding om dødsfall
Leger skal gi erklæring om dødsfall som de blir kjent med i sin virksomhet. Departementet gir forskrifter om erklæringene.

Leger som har gitt legeerklæring om dødsfall, eller som har gitt helsehjelp til en person før vedkommende døde, skal gi kommunelegen nødvendige opplysninger om dødsårsaken. Kommunelegen skal gi opplysningene videre til dødsårsaksregisteret.

Er det grunn til å tro at dødsfallet er unaturlig, skal legen underrette politiet i samsvar med forskrift fastsatt av departementet.

Er etterforskning iverksatt for å avklare om døden er voldt ved straffbar handling, skal legen gi retten opplysninger av betydning for saken, dersom retten ber om dette.

 


§ 37. Melding til helseregistre m.v.
Kongen kan opprette og godkjenne helseregistre i den grad dette er nødvendig for en forsvarlig styring og utvikling av helsetjenesten. Kongen kan i forskrift pålegge helsepersonell med autorisasjon eller lisens å gi opplysninger til slike registre, og ellers gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av meldeplikten. Helsepersonell kan ikke pålegges å gi individualiserte opplysninger, med mindre dette er nødvendig for formålet med registeret. Opplysningene skal så langt det er mulig gis uten individualiserende kjennetegn.

 


§ 38. Melding om betydelig personskade
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens skal snarest mulig gi skriftlig melding til fylkeslegen om betydelig personskade som voldes på pasient som følge av ytelse av helsehjelp eller ved at en pasient skader en annen. Det skal også meldes fra om hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade. Meldeplikten for helsepersonell etter første ledd gjelder ikke dersom helseinstitusjonen har meldeplikt etter lov om spesialisthelsetjenesten § 3-3.

Ikke i kraft, se res. 1 des 2000 nr. 1199.

 

 

 

Kapittel 8. Dokumentasjonsplikt

 

§ 39. Plikt til å føre journal
Den som yter helsehjelp, skal nedtegne eller registrere opplysninger som nevnt i § 40 i en journal for den enkelte pasient. Plikten til å føre journal gjelder ikke for samarbeidende helsepersonell som gir hjelp etter instruksjon eller rettledning fra annet helsepersonell

I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha det overordnede ansvaret for den enkelte journal, og herunder ta stilling til hvilke opplysninger som skal stå i pasientjournalen.

Departementet kan i forskrift pålegge helsepersonell som nevnt i første ledd å føre egen journal som pasienten oppbevarer selv (egenjournal).

 


§ 40. Krav til journalens innhold m.m.
Journalen skal føres i samsvar med god yrkesskikk og skal inneholde relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen, samt de opplysninger som er nødvendige for å oppfylle meldeplikt eller opplysningsplikt fastsatt i lov eller i medhold av lov. Journalen skal være lett å forstå for annet kvalifisert helsepersonell.

Det skal fremgå hvem som har ført oppplysningene i journalen.

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om pasientjournalens innhold og ansvar for journalen etter denne bestemmelse, herunder om oppbevaring, overdragelse, opphør og tilintetgjøring av journal.

 


§ 41. Plikt til å gi pasienter innsyn i journal
Den som yter helsehjelp, skal gi innsyn i journalen til den som har krav på det etter reglene i pasientrettighetsloven § 5-1.

I helseinstitusjoner skal den som har det overordnede ansvaret for journalen etter § 39, sørge for at det gis innsyn etter første ledd.

 


§ 42. Retting av journal
Helsepersonell som nevnt i § 39 skal etter krav fra den opplysningen gjelder, eller av eget tiltak, rette feilaktige, mangelfulle eller utilbørlige opplysninger eller utsagn i en journal. Retting skal skje ved at journalen føres på nytt, eller ved at en datert rettelse tilføyes i journalen. Retting skal ikke skje ved at opplysninger eller utsagn slettes.

Dersom krav om retting avslås, skal kravet om retting og begrunnelse for avslaget nedtegnes i journalen.

Avslag på krav om retting kan påklages til fylkeslegen, som etter å ha innhentet uttalelse fra Datatilsynet, avgjør om retting kan foretas.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om retting etter denne bestemmelse.

 


§ 43. Sletting av journalopplysninger
Etter krav fra den journalopplysningene gjelder, eller av eget tiltak, skal helsepersonell som nevnt i § 39 slette opplysninger eller utsagn i journalen, dersom dette er ubetenkelig ut fra allmenne hensyn, ikke strider mot bestemmelsene i eller i medhold av arkivloven §§ 9 eller 18 og:

opplysningene er feilaktige eller misvisende og føles belastende for den de gjelder eller
opplysningene åpenbart ikke er nødvendige for å gi pasienten helsehjelp.
Dersom krav om sletting avslås, skal kravet om sletting og begrunnelse for avslaget nedtegnes i journalen.

Avslag på krav om sletting kan påklages til fylkeslegen. Det skal innhentes uttalelse fra Datatilsynet. Dersom fylkeslegen mener at sletting kan være i strid med arkivloven §§ 9 eller 18, skal det også innhentes uttalelse fra Riksarkivaren.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om sletting etter denne bestemmelse.


§ 44. Journal på feil person
Etter krav fra den opplysningene gjelder, eller av eget tiltak, skal helsepersonell som nevnt i § 39 slette journal, eller opplysninger eller utsagn i en journal, som er ført på feil person, med mindre allmenne hensyn tilsier at sletting ikke bør foretas. Reglene i § 43 annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende.

 

 

§ 45. Overføring, utlevering av og tilgang til journal og journalopplysninger
Med mindre pasienten motsetter seg det, skal helsepersonell som nevnt i § 39 gi journalen eller opplysninger i journalen til andre som yter helsehjelp etter denne lov, når dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp på forsvarlig måte. Det skal fremgå av journalen at annet helsepersonell er gitt tilgang til journalen etter første punktum.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser til utfylling av første ledd, og kan herunder bestemme at annet helsepersonell kan gis tilgang til journalen også i de tilfeller som faller utenfor første ledd.

 


§ 46. Elektronisk pasientjournal
Pasientjournal kan føres elektronisk.

Kongen kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om bruk av elektronisk journal, og kan herunder oppstille krav om opplæring og tiltak som skal sikre at utenforstående ikke får kjennskap eller tilgang til journalen.

 


§ 47. Opptegnelser og journal som bevis
I rettssak eller forvaltningssak om helsepersonells yrkesutøvelse, kan opptegnelser, journal og journalmateriale kreves lagt fram som bevis i original eller bekreftet fotokopi eller utskrift.

 

 

 

Kapittel 9. Vilkår for autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning

 

§ 48. Autorisasjon
Autorisasjonsordningen etter denne lov omfatter følgende grupper helsepersonell:

ambulansearbeider
apotektekniker
audiograf
bioingeniør
ergoterapeut
farmasøyt
fotterapeut
fysioterapeut
helsesekretær
hjelpepleier
jordmor
kiropraktor
klinisk ernæringsfysiolog
lege
omsorgsarbeider
optiker
ortopediingeniør
ortoptist
perfusjonist
psykolog
radiograf
sykepleier
tannhelsesekretær
tannlege
tannpleier
tanntekniker
æ.vernepleier

Rett til autorisasjon etter søknad har den som:

har bestått eksamen i vedkommende fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående opplæring,
har gjennomført praktisk tjeneste fastsatt i forskrift gitt av departementet,
er under 75 år og
ikke er uegnet for yrket.

Rett til autorisasjon etter søknad har også den som:

har utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk eksamen,
har utenlandsk eksamen som er anerkjent etteravtale om gjensidig godkjenning etter § 52, eller
på annen måte har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet.
Departementet kan i forskrift bestemme at helsepersonellgrupper som ikke omfattes av første ledd, kan gis autorisasjon etter søknad. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet til pasientsikkerhet, innhold og formålet med utdanningen, i hvilken utstrekning yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering med andre land.

Departementet kan i forskrift fastsette tilleggskrav for autorisasjon for den enkelte helsepersonellgruppe, herunder at kravene skal gjelde for de som allerede har autorisasjon eller offentlig godkjenning ved forskriftens ikrafttredelse.

 


§ 49. Lisens
Helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon etter § 48, kan gis lisens etter søknad. Lisens kan bare gis til helsepersonell som er skikket ut fra lisensens art og omfang.

Lisens kan også gis til helsepersonell med utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52.

Lisensen kan begrenses i tid, til en bestemt stilling, til visse typer helsehjelp eller på annen måte.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om betingelsene for å få lisens og de vilkår som kan knyttes til den, herunder at kravene skal gjelde for dem som allerede har lisens ved forskriftens ikrafttredelse.

 


§ 50. Grenselisens
Offentlig ansatt og autorisert helsepersonell i Sverige og Finland i arbeid langs grensen til Norge, kan utøve virksomhet i tilgrensende norske kommuner uten norsk autorisasjon eller lisens etter §§ 48 og 49.

 


§ 51. Vilkår for spesialistgodkjenning
Departementet kan gi forskrifter om vilkår for godkjenning av autorisert helsepersonell som spesialister innen en avgrenset del av det helsefaglige området, herunder at vilkårene skal gjelde for dem som allerede har spesialistgodkjenning ved forskriftens ikrafttredelse.

 

 

§ 52. Internasjonale avtaler
På grunnlag av avtale med annet land om gjensidig godkjenning kan autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning gis til utenlandsk statsborger.

Departementet kan i forskrifter gi nærmere bestemmelser til utfylling av første ledd, og kan herunder fastsette særlige vilkår for godkjenning som er nødvendige for å oppfylle internasjonale avtaler.

 

 


Kapittel 10. Tildeling og bortfall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning


§ 53. Tildeling av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
Statens helsetilsyn gir autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning mot nærmere fastsatt godtgjørelse. Helsetilsynet kan delegere myndighet til å gi spesialistgodkjenning til private yrkesorganisasjoner.

En søker kan nektes autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning hvis det foreligger omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall etter § 57

Vedtak etter bestemmelsens foregående ledd er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Hvis det er grunn til å tro at tilbakekallsgrunn foreligger, kan Statens helsetilsyn pålegge helsepersonell å underkaste seg undersøkelser som omtalt i § 60.

 


§ 54. Bortfall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning bortfaller når vedkommende fyller 75 år. Yrkestittelen kan likevel benyttes.

Helsepersonell over 75 år kan likevel gis lisens og spesialistgodkjenning på visse vilkår, jf § 49 fjerde ledd og § 51.

 

 

 

Kapittel 11. Reaksjoner m.v. ved brudd på lovens bestemmelser

 


§ 55. Anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd
Den som mener at bestemmelser om plikter fastsatt i eller i medhold av denne lov er brutt til ulempe for seg, kan be tilsynsmyndigheten om en vurdering av forholdet. Pasienten kan opptre ved representant. Kravet sendes fylkeslegen.

Representant etter første ledd er den som har fullmakt til å fremsette en anmodning på andres vegne, eller som har samtykkekompetanse etter reglene i pasientrettighetsloven kapittel 4. Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt.

Fylkeslegen skal vurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt i anmodningen.

Hvis fylkeslegen mener at det bør ilegges en reaksjon etter kapittel 11, skal saken oversendes Statens helsetilsyn. Tredje ledd gjelder tilsvarende for behandlingen av saken hos Statens helsetilsyn.

Tilsynsmyndighetene skal gi den som har fremsatt en anmodning, underretning om resultatet av sin behandling av saken og en kort begrunnelse for resultatet.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om tilsynsmyndighetenes saksbehandling, og kan herunder fastsette regler om frist for fremsettelse av anmodning etter denne paragraf.

 


§ 56. Advarsel
Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helsetjenesten eller til å påføre pasienter en betydelig belastning.

Advarsel er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

 


§ 57. Tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
Statens helsetilsyn kan kalle tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen.

Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan kalles tilbake dersom innehaveren til tross for advarsel unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav.

Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan kalles tilbake også dersom vilkår fastsatt i forskrift etter §§ 48, 49 eller 51 ikke er oppfylt.

Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning gitt på grunnlag av tilsvarende godkjenning i et annet land, kan kalles tilbake dersom godkjenningen i dette landet mister sin gyldighet.

Tilbakekall er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

 


§ 58. Suspensjon av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
Hvis det er grunn til å tro at vilkårene for tilbakekall er tilstede og helsepersonellet anses å være til fare for sikkerheten i helsetjenesten, kan Statens helsetilsyn suspendere autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning inntil det er tatt endelig beslutning i saken. Suspensjonen kan gjøres gjeldende i seks måneder, og kan forlenges en gang med ytterligere seks måneder.

Suspensjon er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

 


§ 59. Begrensning av autorisasjon
Statens helsetilsyn kan begrense autorisasjonen til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår.

Slik begrensning kan fastsettes i tilfeller der helsepersonell, til tross for at vilkårene for tilbakekall er oppfylt, anses skikket til å utøve virksomhet på et begrenset felt under tilsyn og veiledning.

Vedtak om begrensning av autorisasjon er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

 


§ 60. Pålegg om sakkyndig undersøkelse
I saker der tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning skal vurderes, kan Statens helsetilsyn pålegge helsepersonell å underkaste seg medisinsk eller psykologisk undersøkelse av sakkyndige.

Statens helsetilsyn kan suspendere autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning så lenge pålegg etter første ledd ikke etterkommes.

 


§ 61. Frivillig avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
Helsepersonell kan selv gi avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved skriftlig erklæring til fylkeslegen. Autorisasjons-, lisens- eller spesialistgodkjenningsdokumentet skal så vidt mulig innleveres samtidig.

 


§ 62. Ny autorisasjon eller lisens
Statens helsetilsyn kan gi helsepersonell som har mistet autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved tilbakekall eller frivillig avkall, ny autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning hvis vedkommende godtgjør at han/hun er skikket. Ny autorisasjon kan begrenses etter § 59.

Avslag på søknad om ny autorisasjon eller lisens er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

 


§ 63. Tap av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B
Hvis legers eller tannlegers rekvirering av legemidler i gruppe A og B anses uforsvarlig, kan Statens helsetilsyn helt eller delvis kalle tilbake retten til å rekvirere slike legemidler for en bestemt tid eller for alltid. Det samme gjelder for annet helsepersonell som i forskrift fastsatt i medhold av § 11 er gitt begrenset rett til å rekvirere legemidler.

Helsepersonell kan selv gi avkall på retten til å rekvirere legemidler som nevnt i første ledd ved skriftlig erklæring til fylkeslegen. Et avkall er bindende i den perioden det er gitt for.

Hvis vilkårene for tilbakekallet fortsatt er oppfylt ved utløpet av fristen etter første ledd, kan Statens helsetilsyn treffe nytt vedtak etter første ledd.

Når leger eller tannleger ikke selv har rett til å rekvirere legemidler i gruppe A og B, skal kommunelegen, avdelingsoverlegen eller fylkestannlegen rekvirere legemidler som er nødvendige i vedkommendes virksomhet. Disse kan også godta at et annet helsepersonell foretar rekvireringen.

Vedtak om tilbakekall av rett til rekvirering er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

 

 


§ 64. Suspensjon av rekvireringsrett
Hvis det er grunn til å tro at vilkårene for å kalle tilbake rekvireringsretten er oppfylt og helsepersonell ansees å være til fare for sikkerheten i helsetjenesten, kan Statens helsetilsyn suspendere retten til å rekvirere legemidler som nevnt i § 63 inntil saken er avgjort, men ikke utover seks måneder. Hvis helsepersonellet forhaler saken, kan suspensjonen forlenges en gang med ytterligere seks måneder.

Vedtak om suspensjon av rekvireringsrett er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

 


§ 65. Forkortelse av frist for tap av rekvireringsretten
Hvis det finnes forsvarlig, kan Statens helsetilsyn etter søknad gi helsepersonellet tilbake retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B før utløpet av den frist som er fastsatt.

Avslag på slik søknad er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

 


§ 66. Informasjon til arbeidsgiver og til andre land
Statens helsetilsyn skal varsle arbeidsgiver ved advarsel, tilbakekall, frivillig avkall eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon. Med arbeidsgiver menes også offentlig myndighet som har driftsavtale med helsepersonellet.

Hvis helsepersonellet driver selvstendig praksis med driftsavtale, skal Statens helsetilsyn gi rett offentlig myndighet et forhåndsvarsel når det foreligger berettiget mistanke om at vilkårene for nevnte vedtak foreligger, og vedtaket vil få betydning for muligheten til å oppfylle driftsavtalen.

Ved tilbakekall, frivillig avkall eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller ved begrensning av autorisasjon, skal Statens helsetilsyn underrette de landene Norge er folkerettslig forpliktet til å informere.

 


§ 67. Straff
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser i loven eller i medhold av den, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.

Offentlig påtale finner sted hvis allmenne hensyn krever det eller etter begjæring fra Statens helsetilsyn.

 

 

 

Kapittel 12. Statens helsepersonellnemnd og Apotekklagenemnd

 

§ 68. Statens helsepersonellnemnd og Apotekklagenemnd
Det opprettes en Statens helsepersonellnemnd (HPN). I saker etter apotekloven skal nemnda kalle seg Apotekklagenemnd (AKN).

Statens helsepersonellnemnd er klageorgan for vedtak etter §§ 53, 56-59 og 62-65. Apotekklagenemnda er klageorgan for vedtak som fastsatt i medhold av apotekloven § 9-1 første ledd.

 


§ 69. Organisering av Statens helsepersonellnemnd

Statens helsepersonellnemnd skal være et uavhengig organ med høy helsefaglig og juridisk eks-pertise som oppnevnes av departementet for tre år av gangen.

Statens helsepersonellnemnd skal bestå av tre jurister, hvorav en er leder av nemnda, samt tre personer med helsefaglig bakgrunn og en legrepresentant.

Statens helsepersonellnemnd kan oppnevne to sakkyndige for bistand i den enkelte sak.

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om organiseringen av Statens helsepersonellnemnd.

 


§ 70. Statens helsepersonellnemnds virksomhet
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om saksbehandlingen i Statens helsepersonellnemnd.

 


§ 71. Domstolsprøving
Vedtak i Statens helsepersonellnemnd etter §§ 53, 56-59 og 62-65 kan bringes inn for retten, som kan prøve alle sider av saken.

Saken behandles etter reglene i tvistemålsloven kapittel 30. Retten kan ved kjennelse beslutte at vedtak etter bestemmelsene i første ledd ikke skal ha virkning før det er truffet endelig vedtak i saken eller før endelig dom foreligger.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at vedtak kan bringes inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen.

 


§ 72.
(Opphevet ved lov 21 des 2000 nr. 127 (i kraft 1 jan 2001 iflg. res. 21 des 2000 nr. 1359).)

 

 

 

Kapittel 13. Forskjellige bestemmelser

§ 73. Erstatning for tap ved suspensjon og tilbakekall
Dersom vedtak om suspensjon eller tilbakekall viser seg å være ugyldig eller blir omgjort av annen grunn, kan det kreves erstatning for lidt tap etter vanlige erstatningsrettslige regler.

 


§ 74. Bruk av beskyttet tittel
Bare den som har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning har rett til å benytte slik yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe helsepersonell.

Ingen må uriktig benytte titler eller annonsere virksomhet på en slik måte at det kan gis inntrykk av at vedkommende har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke titler som er beskyttet etter denne paragraf.

 


§ 75. Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid.

I kraft 1 jan 2001 unntatt § 38 iflg. res. 1 des 2000 nr. 1199.

 


§ 76. Overgangsordninger
Forskrifter o.l. gitt med hjemmel i lover som oppheves eller endres når loven her trer i kraft, gjelder i den utstrekning de ikke strider mot loven her eller forskrifter fastsatt med hjemmel i loven.

Den som ved lovens ikrafttredelse har autorisasjon, offentlig godkjenning som helsepersonell, lisens eller spesialistgodkjenning, beholder sin autorisasjon, godkjenning, lisens eller spesialistgodkjenning etter denne lov.

Departementet kan fastsette forskrifter til gjennomføring av loven, herunder overgangsbestemmelser.

 


§ 77. Opphevelse av og endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft oppheves følgende lover:

Lov av 13. juli 1956 om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster.
Lov av 8. januar 1960 nr. 1 om godkjenning av sykepleiere.
Lov av 11. juni 1971 nr. 54 om ortopediingeniører og om omsetning av ortopediske hjelpemidler.
Lov av 23. juni 1972 nr. 69 om offentleg godkjenning av pleiarar i psykiatriske sjukehus.
Lov av 9. mars 1973 nr. 13 om godkjenning m.v. av psykologer.
Lov av 14. juni 1974 nr. 47 om godkjenning m.v. av helsepersonell.
Lov av 13. juni 1980 nr. 42 om leger.
Lov av 13. juni 1980 nr. 43 om tannleger.
Lov av 26. april 1985 nr. 23 om jordmødre.
Fra samme tid gjøres følgende endringer i andre lover: - -

 


Del 2. Merknader til helsepersonelloven

 

 


§ 1. Lovens formål
Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste.

 


Til § 1
Bestemmelsen er inntatt for å synliggjøre begrunnelsen for å regulere helsepersonells yrkesutøvelse. Lovens formål er tredelt, den skal bidra til sikkerhet for pasienter, til kvalitet i helsetjenesten og den skal danne grunnlaget for befolkningens tillit til helsepersonell og helsetjenester. For at lovens formål skal oppfylles, må helsepersonell innrette seg i samsvar med lovens krav.


Bestemmelsen gir ikke helsepersonell særskilte rettigheter eller plikter. Formålsbestemmelsen kan benyttes ved tolkning og utfylling av de resterende bestemmelsene i loven ved at den gir veiledning om hvilke hensyn og momenter som er relevante.

 


§ 2. Lovens virkeområde
Loven gjelder helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp i riket.

Kongen gir forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, og kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold.

I den utstrekning Kongen bestemmer i forskrift, gjelder loven for personer på norske skip i utenriksfart, i norske sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk, på installasjoner og fartøy i arbeid på norsk kontinentalsokkel og på norsk redningsansvarsområde.


Til § 2
Første ledd: loven regulerer yrkesutøvelse som helsepersonell i riket, (se § 3 for definisjonen av helsepersonell) uavhengig av profesjonstilhørighet eller tjenestens art. Den gjelder for hjelpepleiere, sykepleiere, ergoterapeuter, psykologer, leger, tannleger, jordmødre, fysioterapeuter, kiropraktorer m fl og deres yrkesutøvelse i sykehus, kommunehelsetjenesten, sykehjem, hjemmesykepleie, tannhelsetjeneste, privat virksomhet av ulik art m m. Loven gjelder all yrkesutøvelse der man opptrer i kraft av å være helsepersonell. Enkelte bestemmelser henvender seg til virksomhet som yter helsehjelp, for eksempel § 16, § 32, § 33 og § 39.

Bestemmelsene i loven kommer til anvendelse på helsepersonellfaglige aktiviteter, uansett om arbeidet er fast eller leilighetsvis, eller om det er i offentlig eller privat regi. Begrepet "yrkesutøvelse" må ikke tolkes for snevert, det er ment å dekke handlinger og unnlatelser som helsepersonell utfører (eller ikke utfører) i kraft av å være helsepersonell. For eksempel er taushetsbelagte opplysninger mottatt i en arbeidssituasjon også taushetsbelagte når helsepersonell opptrer i privat sammenheng. Behandling av opplysninger om personlige forhold som er mottatt i privat sammenheng, vil normalt ikke falle inn under lovens virkeområde. Det stiller seg imidlertid annerledes hvis vedkommende er oppsøkt som helsepersonell av en hjelpetrengende, og det i den forbindelse gis opplysninger. Taushetsplikten vil gjelde disse opplysningene uavhengig av om vedkommende er i en arbeidssituasjon. Tilsvarende kan plikten til å yte øyeblikkelig hjelp også oppstå utenom den vanlige jobbsituasjonen.

Loven gjelder helsepersonells yrkesutøvelse i riket, dvs alle som kommer inn under definisjonen av helsepersonell og som oppholder seg i riket uavhengig om vedkommende er norsk statsborger eller om oppholdet har vart en viss tid.

Annet ledd: Når det gjelder Svalbard, framgår det av lov om Svalbard av 17. juli 1925 nr 11 § 2 retningslinjer for hvilke lover som gjelder Svalbard. Det følger av svalbardloven § 2 første ledd at norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien gjelder for Svalbard, når ikke annet er fastsatt. Rettssystematisk omfattes ikke loven her av disse rettsområdene. Justisdepartementet har utarbeidet en Stortingsmelding der utviklingstrekk og utviklingslinjer for svalbardsamfunnet er drøftet (St.meld. nr 9 (1999-2000). Helsepersonelloven bør ses i sammenheng med ønsket utvikling av svalbardsamfunnet og bør vurderes i sammenheng med annen lovgivning. Kongen har kompetanse til å gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard.

Tredje ledd: Kongen er gitt kompetanse til i forskrift å bestemme om og i hvilken utstrekning loven skal gjelde for norske skip i utenriks fart, sivile norske luftfartøyer i internasjonal trafikk og på installasjoner og fartøy i arbeid på norsk kontinentalsokkel. Kongen er også gitt kompetanse til å bestemme i hvilken grad loven skal gjelde i norsk redningsansvarsområde. Dette området strekker seg utover territorialgrensen. I redningsansvarsområdet har Norge gjennom internasjonale konvensjoner (IMO- og ICAO-konvensjonene) forpliktet seg til å yte redningstjeneste med tilgjengelige ressurser.

 


§ 3. Definisjoner
Med helsepersonell menes i denne lov:

personell med autorisasjon etter § 48 eller lisens etter § 49,
personell i helsetjenesten eller i apotek som utfører handlinger som nevnt i tredje ledd,
elever og studenter som i forbindelse med helsefaglig opplæring utfører handlinger som nevnt i tredje ledd.
Departementet kan i forskrift bestemme at loven eller enkelte bestemmelser i loven skal gjelde for nærmere angitt personell som ikke omfattes av første ledd.

Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende mål og som utføres av helsepersonell.

Med helseinstitusjon menes institusjon som hører under lov om spesialisthelsetjenesten og lov om kommunehelsetjenesten.


Til § 3
Første ledd: Helsepersonell som har rett til autorisasjon og lisens er oppregnet i §§ 48 og 49, og det henvises derfor til disse bestemmelsene. Når det i lov og forskrift benyttes begrepet autorisasjon, så omfatter altså dette også personell med lisens. Lisens innebærer at autorisasjonen er begrenset. En lisens kan være aktuell for helsepersonell i flere situasjoner. Et eksempel er helsepersonell som praktiserer i påvente av en autorisasjon, for eksempel turnuskandidater eller utenlandsk personell med kortvarig opphold i landet. Et annet eksempel er helsepersonell som av fysiske, psykiske eller faglige årsaker ikke oppfyller kravene til autorisasjon, men som kan utøve forsvarlig virksomhet på et mer begrenset område. Det gjelder også for helsepersonell som på grunn av alder gis anledning til en viss praksis.


Definisjonen av helsepersonell etter denne lov innebærer en utvidelse i forhold til tidligere rett. Utvidelsen er begrunnet i behovet for at enkeltpersoner som arbeider innen helsetjenesten, men som ikke tilhører en yrkesgruppe som er autorisert, skal omfattes av loven, herunder pliktene til forsvarlighet og taushet. Ved å være omfattet av helsepersonelloven vil også tilsynsmyndigheten kunne føre tilsyn med den som ikke er autorisert helsepersonell. Utvidelsen innebærer at alt personell som yter helsehjelp omfattes av loven slik at lovens hovedformål om pasientsikkerhet kan oppnås. Forutsetningen er at personellet er ansatt i helsetjenesten. Personell som arbeider i andre tjenester, som for eksempel sosialtjenesten eller trygden, kommer ikke inn under definisjonen i § 3, første ledd pkt 2. Første ledds punkt to medfører at også personell ansatt i helsetjenesten eller i apotek regnes som helsepersonell når de yter helsehjelp eller gir helsefaglig veiledning eller helsefaglig oppfølgning av pasienter. I apotek vil personell som gir veiledning i forbindelse med bruk av legemidler regnes som helsepersonell idet slik veiledning vil falle inn under definisjonen "helsehjelp". Denne definisjonen vil ha størst betydning for enkeltpersoner med nevnte funksjoner som ikke tilhører de grupper helsepersonell som er autorisert. Det er ikke like entydig hvem som regnes som helsepersonell etter dette punktet som etter første punkt. For eksempel vil sosionomer og barnevernspedagoger være helsepersonell i den grad de opptrer som ledd i et helsefaglig team eller arbeider innenfor helsevetjenesten.

Eksempler på annet personell som omfattes, vil være medisinske fysikere i sykehus, hudterapeuter innenfor den offentlige helsetjeneste, ufaglært personell eller andre enkeltpersoner som med spesiell kompetanse eller etter opplæring tildeles ansvar for pasienter eller pasientopplysninger. Sykehusprester er også en yrkesgruppe som vil falle inn under loven når de er ansatt i helsetjenesten.

Hvorvidt personell faller inn under funksjonsbeskrivelsen, må vurderes etter stillingens eller oppgavens karakter. Her som ellers vil et sentralt moment være om det er hensiktsmessig ut fra intensjonen med loven og de enkelte bestemmelser om vedkommende personell er helsepersonell. Denne utvidelsen av virkeområde tilsier imidlertid at personell i helsetjenesten som har pasientkontakt må innrette sin yrkesutøvelse som helsepersonell; d v s etter lovens generelle krav til yrkesutøvelse. Helt klart er det at personell som ikke har kontakt med pasienter ikke omfattes av lovens første ledd punkt 2. Det gjelder bl a rengjøringspersonale. Transportører eller sjåfører vil normalt ikke omfattes. Deres taushetsplikt vil i tilfelle bli regulert av spesialisthelsetjenesteloven (når de er ansatt i institusjoner som hører under spesialisthelsetjenesteloven).

Definisjonen av personell avgjøres ut fra funksjon for personell i helsetjenesten eller apotek. Hva som er apotek fremgår av apotekloven.

Helsepersonell etter § 3 nr. 2 og nr. 3, defineres ved å vise til at det er personer i helsetjenesten som utfører handlinger som nevnt i tredje ledd. Elever og studenter regnes som helsepersonell når de i forbindelse med helsefaglig opplæring utfører handlinger som fremgår av tredje ledd.

Annet ledd: Departementet er gitt kompetanse til ved forskrift å bestemme at også andre personellgrupper skal omfattes av lovens reguleringer. Det kan for eksempel være aktuelt for personell innen den delen av pleie- og omsorgssektoren som ikke regnes som helsetjeneste. Bestemmelsen kan også benyttes til å presisere innholdet i begrepet helsepersonell ved nærmere angivelser av grupper som omfattes.

Tredje ledd: Yrkesutøvelse av ikke autorisert personell utenfor helsetjenesten faller utenom lovens virkeområde, såfremt ikke yrkesutøvelsen skjer som helsepersonells medhjelper. Således vil ikke alternative behandlere som utøver selvstendig virksomhet falle inn under loven.

Fjerde ledd: Helseinstitusjon er i denne loven definert som institusjoner som hører under spesialisthelsetjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.

 

 

§ 4. Forsvarlighet
Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell.

Ved samarbeid med annet helsepersonell, skal legen og tannlegen ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient.

Departementet kan i forskrift bestemme at visse typer helsehjelp bare kan gis av personell med særskilte kvalifikasjoner.


Til § 4
Bestemmelsens innebærer en presisering av kravet til forsvarlig yrkesutøvelse. Statens helsetilsyn (og fylkeslegene) skal føre tilsyn med at helsepersonell holder seg innen sitt faglige kompetanseområde og ikke overskrider sine faglige kvalifikasjoner. Det vises til tilsynslovens bestemmelser om internkontroll. §4 kan gi grunnlag for administrative reaksjoner fra Statens helsetilsyn eller Helsepersonellnemnda mot helsepersonell som utfører handlinger som ut fra en forsvarlighets- og risikovurdering krever kyndighet som de ikke innehar.

Det enkelte helsepersonells plikt til forsvarlig yrkesutøvelse må sees i sammenheng med den plikt helsetjenesten som sådan har til forsvarlig virksomhet, se spesialisthelsetjenesteloven § 2-3, kommunehelsetjenesteloven § 1-3a og tannhelsetjenesteloven § 1-3a.1 Forsvarlig virksomhet innebærer at helsetjenesten som tilbys må være forsvarlig og at arbeidsgiver har en plikt til å sørge for at de rutiner som etableres er forsvarlige. Plikten innebærer også at for eksempel eier og ledelse ved et sykehus eller annen virksomhet har et ansvar for å legge forholdene til rette slik at det enkelte helsepersonell kan utføre sine oppgaver på en forsvarlig måte.

All helsehjelp skal i utgangspunktet være begrunnet i hensynet til pasientens beste. Informasjon, samtykke og medvirkning er derfor sentrale stikkord når helsepersonell utøver sin virksomhet. Informert samtykke utgjør det rettslige grunnlaget for å yte helsehjelp. Dette må ses i sammenheng med pasientrettighetsloven §§ 4-1 flg2. Helsepersonells handlefrihet begrenses av pasientens samtykke og dets innhold.

Bestemmelsens materielle innhold er i hovedtrekk en videreføring, generalisering og synliggjøring av tidligere rett. Forsvarlighetskravet var nedfelt i blant annet legeloven § 25, tannlegeloven § 25 og jordmorloven § 3. En generell plikt til forsvarlighet blir dermed lovfestet for alt helsepersonell. Ordlyden i helsepersonelloven § 4 er mer omfattende enn det ordlyden i bl a legeloven var. Bestemmelsen innebærer enkelte presiseringer av omfanget av plikten der det tidligere var tvil. Ved siden av å stille krav til faglige kvalifikasjoner, er dette den bærende bestemmelse som regulerer forholdet mellom helsepersonell. Kvakksalverlovens virkeområde er som en konsekvens av dette, i samsvar med lovens intensjoner, begrenset til kun å gjelde personell som ikke faller inn under helsepersonelloven. Personell som ikke omfattes av helsepersonelloven, vil kunne rammes av kvakksalverloven dersom de begir seg inn på områder som krever medisinsk- eller odontologisk kyndighet.

Begrepet forsvarlighet er en rettslig standard. Med rettslig standard menes at rettsregelens innhold kan variere over tid, og ikke knytter avgjørelsen til bestemte og entydige kriterier, men gir anvisning på en bestemt målestokk til bruk ved bedømmelsen. Begrepets innhold varierer med faglig utvikling, verdioppfatninger og lignende. (Det er inntatt en differensiering utfra helsepersonellets kvalifikasjoner og situasjonen for øvrig.) Med kvalifikasjoner siktes det til formelle og reelle kvalifikasjoner, d v s helsefaglig utdanning, tilleggsutdanning og erfaring. I forhold til de enkelte helsepersonellgrupper vil de ulike yrkesorganisasjoners normer kunne være veiledende for de respektive yrkesgrupper. Videre må forventningene knyttes til hvilke krav som kan stilles til den enkelte autoriserte gruppes utdanning. Autorisasjonen skal bidra til forutsigbarhet for pasienter med hensyn til innholdet i yrkesutøvelsen.

Hva som kan forventes utfra kvalifikasjoner, vil her som ellers i aktsomhetsnormen variere med den konkrete situasjon. Det innebærer at de forutsetninger og handlingsalternativer som helsepersonellet har i den konkrete situasjon vil medføre en modifikasjon. Hvordan helsepersonellet burde ha opptrådt i den konkrete situasjonen på bakgrunn av egne kvalifikasjoner står sentralt, ikke hvordan helsepersonellet burde opptrådt i en ideell situasjon. Det innebærer bl a en avgrensning mot forhold som helsepersonellet ikke har herredømme over eller kan lastes for, for eksempel fordi det skyldes en systemsvikt eller fordi handlingsalternativene er en uforsvarlig unnlatelse eller en uforsvarlig handling.

Det generelle forsvarlighetskravet vil sette grenser for hva andre enn kvalifisert helsepersonell kan utføre. Autorisasjonsordningen for de ulike helsepersonellgrupper bidrar til at enkelte grupper av autorisert helsepersonell innehar særskilt kyndighet for yrkesutøvelse innen sine respektive områder av helsetjenesten og sikrer offentlig styring ved å knytte virkemidler til dette. Tilsvarende gjelder spesialistkompetanse. Autorisasjon, lisens, grenselisens eller spesialistgodkjenning er imidlertid ikke alene nok for å kunne utøve slik virksomhet. Bestemmelsen her innebærer en presisering av forsvarlighetskravet. Det innebærer bl a at personell ikke skal gå ut over sine kvalifikasjoner i forbindelse med undersøkelse, behandling og annen helsehjelp til pasienter. Hva den enkelte er kvalifisert til, er en objektiv vurdering, men forsvarlighetskravet tilsier at det enkelte personell vurderer om det har tilstrekkelige kvalifikasjoner til å foreta visse undersøkelser og behandlinger eller om pasienten bør viderehenvises, eventuelt at spesialistkompetanse innhentes.

Plikten til forsvarlighet knytter seg altså til kvalifikasjoner. Eksempler på momenter som kan nyttes i en forsvarlighetsvurdering er hvorvidt helsepersonellet har holdt seg faglig oppdatert, eller om helsepersonellet kjenner og har innrettet yrkesutøvelsen etter faglige begrensninger. Andre momenter kan være hvilke krav som stilles til utstyr, legemidler, personell m v og om det er krav om å innhente nødvendig tilgjengelig informasjon om pasienten, samt hvorvidt det er innhentet samtykke til helsehjelpen.

Plikten til omsorgsfull hjelp knyttes også til hva som kan forventes utfra kvalifikasjoner og situasjonen for øvrig.

Leger har generelt mer behandlingskompetanse enn andre helsepersonellgrupper, og mange sykdomstilstander og behandlingsmetoder vil det derfor være forbeholdt leger å ta endelige beslutninger i. Medisinsk kompetanse vil kreves i forhold til behandling av sykdomstilstander som har eller kan ha et invalidiserende forløp, eller kan føre til betydelig nedsettelse av fysisk eller psykisk funksjonsevne. Smittevernloven fanger opp de sentrale klassifikasjoner av kategorien allmennfarlige smittsomme sykdommer. Smittsomme sykdommer kjennetegnes ved at de representerer en fare både for den enkelte pasient og for samfunnet. Gjennom smittevernloven er helsemyndighetene pålagt et særskilt ansvar for oppfølgning av smittsomme sykdommer, for å forebygge sykdommene og for å motvirke at de overføres i befolkningen. Det vil først og fremst være leger som har de nødvendige faglige forutsetninger for å diagnostisere og behandle denne type sykdommer, og det er viktig at pasienten kommer under kyndig behandling på et tidlig stadium i sykdomsforløpet for å hindre utviklingen av sykdommen og for å sette i gang smitteforebyggende tiltak. Mange metoder og behandlingsformer for øvrig krever medisinsk kyndighet og kravet til forsvarlighet tilsier at annet helsepersonell henviser til leger, eventuelt med spesialistkompetanse, å diagnostisere, undersøke og behandle pasienten der egen kompetanse ikke strekker til. Det er presisert som et ledd i forsvarlighetsplikten å innhente nødvendig bistand og å viderehenvise pasienter.

Tilsvarende vil tannleger ha best generell kunnskap innen det odontologiske fagfeltet. Tannleger hadde tidligere innen sitt fagområde enerett til å behandle sykdommer i tenner, tannkjøtt, munnslimhinner, eller kjeve, samt til å utføre tannfyllinger, tannuttrekninger, tannregulering og innsetting og tilpassing av kunstige tenner. Forsvarlighetskravet vil i praksis innebære at tannleger fortsatt bør treffe beslutninger i de fleste tilfeller av behandling og metodevalg på disse områdene. Det forhindrer likevel ikke at tannpleiere kan ha formelle kvalifikasjoner til å utføre diagnostikk av karies og tannkjøttsykdommer og utføre enklere behandlingsformer.

Pasientens behov kan tilsi at flere fagpersoner arbeider sammen for å gi pasienten et helhetlig tilbud. Der dette er nødvendig for å oppfylle forsvarlighetskravet og for å gi pasienten et adekvat tjenestetilbud, skal helsepersonell samarbeide om pasientbehandling. Når dette tjener pasientinteressene og ivaretar hensynet til pasientens selvbestemmelsesrett, skal helsepersonell samarbeide med annet kvalifisert personell for å gi pasienten et best mulig tilbud. Ved samarbeid mellom lege og annet helsepersonell, er det legen som skal ta avgjørelser i medisinske spørsmål, det vil si i spørsmål som krever medisinsk kyndighet. I enkelte behandlingssituasjoner kan det være at annet helsepersonell har kvalifikasjoner legen ikke har, for eksempel vil en oralkirurg være bedre kvalifisert enn lege på angjeldende fagområde. En psykolog vil tilsvarende ha faglige kvalifikasjoner en allmennlege ikke har. Det generelle forsvarlighetskravet innebærer plikt for alt helsepersonell til å holde seg innen sitt fagområde, og ikke overskride sine faglige kvalifikasjoner. Hensikten med dette kravet, er å sikre pasienten et forsvarlig helsetjenestetilbud, der den som presumptivt har de beste faglige kvalifikasjoner har det endelige ord når flere personellgrupper virker sammen. Når det gjelder medisinsk diagnostisering og behandling, vil for eksempel sykepleiere og andre måtte innrette seg etter legens instruksjoner. Det vises også til de bestemmelser om faglig overordningsansvar som finnes i helsetjenestelovgivningen (forskrifter om hjemmesykepleie, skolehelsetjeneste, sykehjem, røntgen og laboratorier, AMK-sentraler mm) og særlovgivningen (lover om abort, smittevern, bioteknologi, psykiatri mm).

Hva som er medisinske spørsmål i forhold til andre fagområder, kan være vanskelig å angi konkret. Hensikten med bestemmelsen er å hindre at helsepersonell overprøver beslutninger fattet av personell med bedre faglige forutsetninger. For eksempel vil det alltid være en lege som bestemmer behandlingsregimet ved sykehusinnleggelser, og herunder tar avgjørelser om operative inngrep, medikamentell behandling, bruk av anestesi, og andre undersøkelses- og behandlingsformer som krever medisinsk kyndighet. På samme måte som en lege ikke plikter å rette seg etter instrukser fra arbeidsgiver eller andre, som kan innebære brudd på lovbestemmelser, plikter heller ikke annet helsepersonell å rette seg etter instrukser fra lege dersom instruksene er ulovlige eller uforsvarlige.

Bestemmelsen om at leger tar beslutninger i medisinske spørsmål gjelder kun i konkrete behandlingssituasjoner, og regulerer ikke spørsmål av mer organisatorisk karakter, som for eksempel ledelse. Normalt tas det sikte på situasjoner der samarbeid mellom lege og annet helsepersonell foregår innen en organisatorisk ramme. Dersom for eksempel sykehusavdelinger er organisert med ulike faggrupper på ulike avdelinger, er utgangspunktet at en lege ikke kan disponere personell på andre avdelinger, uten at dette eventuelt fremgår av stillingsinstrukser og organisasjonskart innen det enkelte sykehus.

Andre tilfeller der det kan tenkes at legen bør ha et særskilt beslutningsansvar, kan være nødrettssituasjoner der flere typer helsepersonell blir stilt overfor en felles utfordring.

Selv om leger, eventuelt med spesialistkompetanse, vil være best faglig kvalifisert, vil selve utførelsen av hjelpen kunne overlates samarbeidende personell i samsvar med bestemmelsen om medhjelper i § 5.

Kravet om at legen tar beslutninger i medisinske spørsmål, utelukker imidlertid ikke at annet helsepersonell kan utføre enkel diagnostikk og gi pasienter nødvendig oppfølging, pleie og omsorg.

Annet autorisert helsepersonell kan yte den hjelp de er kvalifisert for i samsvar med kravet til forsvarlighet. En psykolog vil for eksempel være kvalifisert til på selvstendig grunnlag å behandle psykiske lidelser. På samme måte vil en kiropraktor være kvalifisert til å behandle rygglidelser og en fysioterapeut kvalifisert til å behandle sykelige tilstander relatert til muskel og skjelett. Jordmor har særskilte kvalifikasjoner innen området svangerskap og fødsel.

Bestemmelsen utelukker heller ikke at ikke-autorisert helsepersonell og helsepersonell uten nødvendig fagkompetanse i en nødssituasjon kan gå utover sin kompetanse, for eksempel ved å forsøke å gi livreddende helsehjelp. Det kan neppe sies at forsøk på å redde pasientens liv kan medføre alvorlig helserisiko

- alternativet blir å ikke forsøke å redde vedkommende. Dette er i overensstemmelse med alminnelige nødrettsbetraktninger og den interesseavveining som da finner sted. På denne bakgrunn kan andre enn autorisert personell gi hjelp som ellers ville blitt rammet av bestemmelsen.

Helsepersonell kan ikke instrueres av arbeidsgiver eller andre til å utføre handlinger som de anser for å være i strid med kravet til forsvarlighet eller med andre lovbestemte plikter.

Siste ledd inneholder forskriftshjemmel for departementet til å bestemme at visse behandlingsmetoder bare kan utøves av nærmere angitt personell som har gjennomgått særskilt opplæring. Ved slik forskriftsregulering vil departementet kunne ta stilling til hvilke kvalifikasjonskrav som innen bestemte fagområder anses oppfylt for forsvarlig yrkesutøvelse. Med hjemmel i denne bestemmelsen har departementet gitt forskrifter om tillatelse til å utføre kosmetiske plastikkirurgiske inngrep av 21. des. 2000.

 


§ 5. Bruk av medhjelpere
Helsepersonell kan i sin virksomhet overlate bestemte oppgaver til annet personell hvis det er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning som gis. Medhjelpere er underlagt helsepersonells kontroll og tilsyn.

Elever og studenter skal som regel bare gis oppgaver ut fra hensynet til opplæring.


Til § 5
Første ledd: Bestemmelsen har først og fremst betydning når helsepersonell benytter personell som ikke er helsepersonell, eller helsepersonell som ikke har nødvendige formelle kvalifikasjoner til å utføre bestemte oppgaver, dvs. forhold som ligger utenfor de ordinære stillings- og funksjonsforholdene. Helsepersonell kan benytte medhjelpere til å utføre oppgaver. For å kunne bruke medhjelpere, forutsettes det at helsepersonellet har nødvendige faglige kvalifikasjoner i forhold til oppgavens art. Bruk av medhjelpere innebærer at andre overlates til å utføre oppgaven på vegne av en selv. Helsepersonellet kan altså bruke medhjelpere kun i de tilfeller der de på bakgrunn av utdanning, stilling eller lovbestemte forhold selv har kvalifikasjoner til å utføre oppgaven. Det følger av den alminnelige handlefrihet at den som selv er faglig kvalifisert til å utføre en oppgave, også kan overlate til andre å utføre oppgaven på vegne av seg selv i den grad andre har de nødvendige kvalifikasjoner. Normalt vil det være personell med autorisasjon som har de beste faglige kvalifikasjoner i forhold til oppgaver som krever bestemt kyndighet. Ut fra en risikovurdering bør det knyttes bestemte krav til bruk av medhjelper, og disse kravene vil først og fremst være aktuelt å stille til helsepersonell som utfører oppgaver med tilknyttet risiko. Etter lovens system er det autorisert helsepersonell som per definisjon er kvalifiserte til å utføre slike oppgaver, men departementet finner det nødvendig også å stille krav til alt helsepersonells bruk av medhjelpere.

Man kan ikke overlate til andre å utføre oppgaver når man selv ikke har nødvendige faglige og formelle kvalifikasjoner innen det aktuelle området. Kravet til forsvarlighet innebærer at den som for formålet har de beste faglige kvalifikasjoner er den som må treffe beslutning om hvordan helsehjelpen gis. Pasienter skal sikres forsvarlig helsehjelp ved at det stilles krav til faglige kvalifikasjoner til den som yter helsehjelpen. Forsvarlighetskravet kan oppfylles ved bruk av medhjelpere når disse gis nødvendig veiledning og oppfølgning.

Av hensyn til klare ansvarsforhold åpnes det ikke for videretildeling (subdelegasjon), d v s at den som har fått tildelt en oppgave som ligger utenfor vedkommendes formelle fagområde, ikke kan overføre oppgaven videre. Videre forutsettes det at oppgavetildel-ingen er personlig. Oppgavetildelingen kan dermed ikke skje til grupper av helsepersonell. Arbeidsgiver kan imidlertid etablere rutiner for hvordan ulike oppgaver skal utføres i en virksomhet. Det er i bestemmelsen tydeliggjort at medhjelpere er underlagt instruksjoner og annet overoppsyn fra det helsepersonellet som har tildelt oppgaven.

Det må sikres at den som overlates oppgaver har de nødvendige kvalifikasjoner for å utføre disse på en faglig forsvarlig og adekvat måte (forhåndskontroll). Kontrollen består i å forvisse seg om at den som overlates utførelsen av oppgavene har reelle kvalifikasjoner, og at eventuell nødvendig opplæring blir gitt. En sykepleier kan for eksempel ha kvalifikasjoner på et spesifikt medisinsk område (til å bistå under operasjoner e l). Vedkommende utfører i tilfelle oppgavene på legens ansvar og under dennes overoppsyn. Det må ved tildeling av oppgaver til andre gis nødvendige instruksjoner og føres et visst tilsyn med vedkommende (løpende kontroll). Dette innebærer at man er tilgjengelig for å gi råd, veiledning og instruksjon underveis. Det kan også være grunnlag for at det bør

foretas en evaluering av oppgavetildelingen i ettertid.

Adgangen til å benytte medhjelper innebærer imidlertid ikke en plikt til å organisere og instruere alt helsepersonell rundt seg. Det hører under arbeidsgiveransvaret å organisere arbeidsplassen, herunder å sørge for ansettelse av personell med nødvendige kvalifikasjoner til å utføre oppgaver på selvstendig grunnlag og som medhjelpere. Arbeidsplassen må organiseres slik at det kan gis en helhetlig og forsvarlig oppfølgning av pasienten.

Annet ledd: Formålet med å benytte elever og studenter som medhjelpere presiseres. Elever og studenter skal som regel tildeles oppgaver i læringsøyemed. Det er imidlertid mulighet for at også disse deltar i rutinepregede aktiviteter. Elever og studenter bør gis ekstra oppfølgning. Oppfølgning og veiledning i praktisk pasientvirksomhet ansees som et viktig bidrag i kvalitetssikring av kvalifikasjoner og dermed også en sikkerhet for pasienter.

 


§ 6. Ressursbruk
Helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasienter, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift.


Til § 6
Bestemmelsen er i store trekk en videreføring av lege- og tannlegeloven §§ 29 (om sparsomhet), men er noe mer generelt utformet. Nytt i forhold til tidligere lovgivning er at det presiseres at helsepersonell også plikter å påse at all virksomhet som yter helsehjelp, inkludert offentlig helsetjeneste, ikke må påføres unødig tidstap eller utgifter.

Plikten til hensiktsmessig ressursbruk gjelder ved organisering av virksomheten, herunder prioritering av pasienter, i tillegg til ved utredning, diagnostisering, behandling og oppfølging av den enkelte pasient. Det er ikke bare penger det skal spares på, men også tid. Det følger implisitt av kravet til nødvendighet i bestemmelsen at plikt til hensiktsmessig ressursbruk ikke må gå ut over kravet til forsvarlighet.

 


§ 7. Øyeblikkelig hjelp
Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av pasientrettighetsloven § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.

Ved tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig, skal helsepersonell foreta nødvendige undersøkelser.

Plikten gjelder ikke i den grad annet kvalifisert helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen.


Til § 7
Paragrafens første ledd er i hovedsak en videreføring av den øyeblikkelig hjelp-plikten som gjaldt for leger (legeloven § 27), tannleger (tannlegeloven § 27) og jordmødre (jordmorloven § 5), og innebærer ingen endringer i disse gruppenes plikt. Plikten gjelder nå alt helsepersonell. I formuleringen "den hjelp de evner" ligger det en differensiering av hva som kan forventes av det enkelte helsepersonell. For noen grupper, for eksempel fotterapeuter, vil ikke plikten gå lenger enn det som følger av de alminnelige hjelpeplikten i straffelovens § 387 3, som også inneholder en slik modifikasjon. Hva den enkelte plikter å gjøre, vil imidlertid variere etter hva som kan forventes på bakgrunn av den enkeltes kvalifikasjoner, "den hjelp de evner"; som tar sikte på en objektiv vurdering med visse subjektive elementer, se nedenfor.


"Påtrengende nødvendig" innebærer et visst skjønn.

I vurderingen må det legges vekt på om det er fare for liv eller fare for alvorlig forverring av en helsetilstand. At hjelpen må være "påtrengende nødvendig" tilsier at det skal ganske mye til for at plikten skal inntre. Som et alminnelig utgangspunkt kan man si at øyeblikkelig hjelp-plikten bl a vil omfatte situasjoner der det oppstår et akutt behov for undersøkelse og behandling.


Bestemmelsen er ment å fange opp situasjoner som krever livreddende innsats og innsats for å avverge alvorlig helseskade for å hjelpe pasienten ut av en akutt situasjon.


Faren for liv gjelder også andres liv, det henspeiler seg på pasienter som er i en slik psykisk tilstand at vedkommende representerer en fare for andre, for eksempel i forbindelse med en psykose som medfører fare for andres liv. I slike tilfeller er det kun snakk om å avhjelpe situasjonen. Det er ikke aktuelt å benytte denne bestemmelsen som grunnlag for tvangsinnleggelser. Her må kriteriene i lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern legges til grunn. At hjelpen er "påtrengende nødvendig" innebærer at den hjelpen som gis kan ha en effekt på helsetilstanden. Formuleringen sikter både til helsetilstanden til den hjelpetrengende og til helsepersonellets muligheter til å gi adekvat hjelp. Den innebærer dessuten en tidsavgrensning. Når pasienten har fått tilstrekkelig hjelp og faren er over, eller at pasienten er døende uten at det kan ytes adekvat hjelp, opphører m a o

øyeblikkelig hjelp-plikten. Hjelpeplikten vil således gjelde på alle stadier i hendelsesforløpet såfremt det fortsatt foreligger en fare og hjelpen anses påtrengende nødvendig.


En alvorlig smertetilstand kan også omfattes av plikten til øyeblikkelig hjelp. Hvis en alvorlig kreftsyk med store smerter oppsøker helsepersonell for å for hjelp mot smertene, tilsier bestemmelsen at helsepersonell vil ha en plikt til snarest mulig å avhjelpe situasjonen ved å gi smertelindring. Dette innebærer ikke en rett for pasienten til permanent smertelindring.


I lovteksten er det inntatt at helsepersonell ved tvil ikke kan unnlate å foreta nødvendige undersøkelser. Det innebærer m a o en undersøkelsesplikt som går lenger enn selve hjelpeplikten. Henvisningen til den hjelpen den enkelte er i stand til å gi, den hjelp de "evner", vil få større betydning ved en generalisering av regelen, og må sees i sammenheng med plikten til forsvarlighet, som bl a innebærer plikt til å holde seg oppdatert og at det innhentes nødvendig bistand fra andre hvis det er mulig.


En øyeblikkelig hjelp-situasjon kan dermed fortone seg slik at ambulansearbeiderne holder liv i en pasient, og samtidig ber om den ekspertise som anses nødvendig for viderebehandling. Et annet tilfelle kan være i forbindelse med en ulykke som en sykepleier eller lege kommer over, hvor de må forutsettes å handle. Plikten til adekvate og forsvarlige undersøkelser vil også kunne begrense omfanget av de undersøkelser som foretas. Det er ikke meningen at alle tenkbare undersøkelser skal gjennomføres. Det er de undersøkelser som ansees nødvendige for å avdekke om det foreligger en øyeblikkelig hjelp-situasjon som skal foretas, og som den enkelte ansees kvalifisert til å kunne utføre, og er i stand til å utføre under de rådende omstendigheter.


Når hjelpeplikten har inntrådt, kan den opphøre ved hjelp fra andre. Dette modifiseres ved at det stilles krav om at andre må ha kvalifikasjoner til å gi slik hjelp. Et helsepersonell kan m a o ikke fritas for plikten ved å overlate pasienten til helsepersonell som ikke har faglig kompetanse til å gi den hjelpen en selv evner. Det kan derimot ikke stilles krav om at dennes kompetanse alltid er like god. Ved prioritering av pasienter og bruk av kompetanse kan pasienten overlates til en med dårligere kompetanse enn en selv, såfremt pasienten får hjelp, for eksempel til å bli holdt liv i eller for å begrense smerte i påvente av hjelp. Det ligger i øyeblikkelig hjelp-plikten at hjelpen skal ytes så snart som mulig. Dette tilsier at hjelpeplikten ikke opphører ved at pasienten ut fra hensiktmessighetsvurderinger overføres til et annet nivå, for eksempel fra fylkeskommunal institusjon til kommunal institusjon, såfremt hjelpen kan ytes av det helsepersonellet der pasienten er. En slik overføring kan først skje etter at den akutte situasjon er avhjulpet.

 


§ 8. Pliktmessig avhold
Helsepersonell skal ikke innta alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden.

Legemidler som er nødvendige på grunn av sykdom, regnes ikke som rusmidler etter første ledd. Helsepersonell som inntar slike legemidler, skal snarest orientere sin arbeidsgiver om dette.

Departementet kan i forskrift bestemme at helsepersonell skal kunne pålegges å avgi utåndingsprøve, blodprøve eller lignende prøve ved mistanke om overtredelse av første ledd, og kan gi bestemmelser om forbud mot inntak av rusmidler i et nærmere bestemt tidsrom før tjenestetiden begynner.


Til § 8
Første ledd fastslår at helsepersonell ikke skal benytte rusmidler i arbeidstiden. Helsepersonells plikt til ikke å være beruset eller sløvet i arbeidstiden slik at pasientens sikkerhet settes i fare, kan også utledes av forsvarlighetskravet. Plikten til å ikke være påvirket av rusmidler i arbeidstiden vil derfor også gjelde dersom rusmiddelet er inntatt forut for arbeidstiden.


Annet ledd: Dersom helsepersonell bruker nødvendige legemidler i forbindelse med sykdomsbehandling, regnes legemidlene ikke som rusmidler. Helsepersonell skal varsle arbeidsgiver om slik bruk, og varslingen bør om mulig skje før vedkommende gir helsehjelp.


Tredje ledd gir hjemmel til å kunne kreve blodprøve eller andre kontrollprøver av helsepersonell. Det kan også gis forskrift om at pliktmessig avhold skal gjelde i et bestemt tidsrom før arbeidstiden begynner.

 


§ 9. Forbud mot gaver m v i tjenesten
Helsepersonell må verken på egne eller andres vegne motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til å påvirke helsepersonells tjenestlige handlinger på en utilbørlig måte.

Helsepersonell må heller ikke motta fra pasient gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som har mer enn en ubetydelig verdi.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke ytelser som er omfattet av første og annet ledd.

 


Til § 9
Bestemmelsen er ny som egen lovhjemmel, men kravet om at helsepersonell ikke skal la seg påvirke på utilbørlig vis lot seg tidligere utlede av forsvarlighetskravet. Man har i tillegg bestemmelser i blant annet reklameforskriften § 74, (gitt med hjemmel i lov om legemidler m v av 4 desember 1992 nr 132).


Første ledd hjemler et forbud mot at helsepersonell mottar gaver e l som er egnet til å påvirke deres tjenestlige handlinger på en utilbørlig måte. Forbudet omfatter gaver og tjenester med økonomisk verdi, men også ytelser som ikke har et økonomisk aspekt. For å rammes av forbudet, kreves at ytelsen er egnet til å påvirke helsepersonells tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte. Betaling av reise- og oppholdsutgifter av en hovedsponsor til arrangement som hovedsakelig har markedsføringsformål, vil kunne rammes av forbudet. Bestemmelsen rammer i utgangspunktet ikke internasjonale kongresser, forskningssamlinger og kurs som helsepersonell har faglig utbytte av, selv om kun en eller noen få legemiddelprodusenter står som sponsorer.


Utrykket "egnet til" inneholder en objektiv standard. Hvis helsepersonellet gjennom ytelser påvirkes til tjenstlige handlinger de ellers ikke ville gjort og som er egnet til å føre til usaklig forskjellsbehandling av pasienter eller behandling som ikke er helsefaglig begrunnet, er det ikke tillatt å motta slike ytelser. For ansatt helsepersonell vil det også være av betydning om arbeidsgiver er informert om forholdet, og har samtykket. Generelt vil det være av betydning at det er åpenhet om disse forhold, slik at det i relevante sammenhenger opplyses om man har samhandling med aktører med økonomisk interesse på området.


Forbudet i første ledd rammer ikke bare gaver, tjenester og andre ytelser rettet mot helsepersonell selv, men også mot andre personer. Mest praktisk er ytelser som også tilgodeser helsepersonells familie eller andre nærstående; for eksempel i forbindelse med feriereiser tilknyttet kongresser eller konferanser.


Annet ledd er en bestemmelse som forbyr helsepersonell å motta gaver e l som ikke er av ubetydelig verdi fra pasienter. Med ubetydelig verdi antyder departementet en grense på 1000 - tusen - 1998 kroner. Dette kan imidlertid ikke være en absolutt verdigrense. Ved særskilte omstendigheter, for eksempel gave

i forbindelse med en spesiell markering vil et høyere beløp anses som "ubetydelig". I andre situasjoner vil et lavere beløp kunne rammes av forbudet. Hva som er "ubetydelig" kan ha visse subjektive momenter, der pasientens økonomi og helsetilstand vektlegges. Hvis et helsepersonell mottar f eks 800 kroner fra en senil dement-pasient, vil dette kunne omfattes av forbudet.

 

 

 

§ 10. Informasjon til pasienter m v
Den som yter helsehjelp, skal gi informasjon til den som har krav på det etterreglene i pasientrettighetsloven § 3-2 til § 3-4. 5 I helseinstitusjoner skal informasjon etter første punktum gis av den som helseinstitusjonen utpeker.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til informasjon.


Til § 10
Bestemmelsen innebærer i utgangspunktet en kodifisering av tidligere rett, (legeloven § 25, tannlegeloven § 25 og jordmorloven § 4).


Første ledd: Det er helsepersonell som yter helsehjelp som pålegges en plikt til å gi pasienten tilstrekkelig informasjon til at det kan gis et informert samtykke til helsehjelp, f eks i form av undersøkelse og behandling. Det vises til § 3 for en definisjon av "helsehjelp". Plikten til å gi informasjon er begrenset til eget fagområde der helsepersonellet ut fra sin faglige kompetanse er i stand til å bedømme innholdet i den informasjon som gis. Dersom informasjonen blir gitt av annet helsepersonell (f eks der virksomheten har faste rutiner eller instrukser for hvem som skal gi informasjon), faller plikten bort.


Pasienten skal ha informasjon om sin helsetilstand og om innholdet i helsehjelpen, d v s den behandling, pleie, omsorg, diagnostikk eller undersøkelse som tilbys eller ytes. Helsepersonell skal også så langt mulig sikre seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen av opplysningene. Det er en forutsetning at informasjonens form og innhold gis i forhold til pasientens forutsetninger. Dette gjelder generelt, og særlig i forhold til pasienter med annen etnisk kulturell bakgrunn. For øvrig vises til lov om pasientrettigheter, kapittel 3 flg. Plikten til informasjon til pasienter henger nært sammen med pasientens rett til samtykke og medvirkning, jf lov om pasientrettigheter § 3-1 flg og § 4-1 flg.


I helseinstitusjoner, se definisjonen i § 3 fjerde ledd, skal det utpekes en person som skal gi den nødvendige informasjon til den enkelte pasient. Virksomheten må vurdere konkret hvordan dette best kan gjennomføres ut i fra interne organisasjonsforhold o.l. Denne personen må foreta en samordning samt en viss styring med hva slags informasjon pasienten får. Forslaget tar sikte på å forhindre at informasjonen gir pasienten et uklart og forvirrende bilde av egen helsetilstand, noe som lett ville kunne bli tilfelle hvis for mange personer gir informasjon. For øvrig er det opp til virksomheten å utarbeide rutiner slik at denne bestemmelsen kan overholdes. Bestemmelsen her må også sees i sammenheng ny lov om spesialisthelsetjeneste og at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om pasientansvarlig lege og tilsvarende ordninger for andre grupper helsepersonell. Departementet har gitt forskrift om pasientansvarlig lege m.m. av 1. des. 2000 nr. 1218.

Informasjonsplikten omfatter også tilfeller der helsepersonell har grunn til å tro at pasienten kan få eller kan ha fått skader som følge av helsehjelpen. Det vises til lov om pasientrettigheter § 3-2. Det understrekes at denne informasjonsplikten er knyttet til helsehjelpsituasjonen eller umiddelbar ettertid. Mulige skader som først oppdages etter et lengere tidsrom reguleres i lov om spesialisthelsetjeneste, og informasjonsplikten er her et virksomhetsansvar. Grunnen til dette er at det ikke alltid vil være rimelig å knytte informasjon av denne typen direkte til helsepersonell, som kanskje i mellomtiden har skiftet arbeidssted flere ganger.


Annet ledd inneholder hjemmel for å gi nærmere bestemmelser om informasjonsplikten.


§ 11. Rekvirering av reseptbelagte legemidler
Bare leger og tannleger kan rekvirere reseptbelagte legemidler. Departementet kan i forskrift bestemme at annet helsepersonell med autorisasjon eller lisens kan få begrenset rekvireringsrett.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om rekvirering av lege-midler, herunder om utforming og utfylling av resept og rekvisisjonsblankett. Det kan også bestemmes at bestemte legemidler helt eller delvis kan unntas fra denne retten.


Til § 11
Første ledd er en videreføring av tidligere rett.

I samsvar med moderne terminologi er uttrykket forskrivningsrett erstattet med det mer presise uttrykket rett til rekvirering av legemidler. Rekvirering omfatter all ordinering av legemidler til egen praksis, helseinstitusjon og pasient.


Med begrenset rekvireringsrett forstås at annet helsepersonell, for eksempel etter opplæring, kan gis adgang til å forskrive nærmere angitte legemidler. Forskrift av 27 april 1998 nr 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek gir i dag farmasøyter rett til å rekvirere legemidler til farmasøytiske avdelinger ved sykehus. Videre er helsesøstre og jordmødre gitt rett til å rekvirere vaksiner til godkjente vaksinasjonsprogram. Etter § 63 har kommunelege/ avdelingsoverlege/ fylkestannlege plikt til å rekvirere det som er nødvendig for leges/tannleges praksis når vedkommende ikke selv har rett til å forskrive legemidler i gruppe A og B. Departementet foreslår også at disse kan samtykke til at annet helsepersonell foretar denne forskrivningen.


All rekvirering av legemidler skal skje i samsvar med krav fastsatt i lov og forskrift. Den viktigste forskrift om legemiddelrekvirering er forskrift av 27. april 1998 nr 455, som bl a har regler om hvordan resepter og rekvisisjonsblanketter skal fylles ut. Retten til rekvirering er begrenset av de særlige rekvirerings- og utleveringsbestemmelser som er fastsatt for det enkelte legemiddelet som vilkår til markedsførings-tillatelsen. Slike vilkår fastsettes i medhold av legemiddelloven § 9 annet ledd6 ut fra hensynet til pasientenes sikkerhet, og kan gjelde krav om at kun helsepersonell med bestemt spesialistkompetanse skal ha adgang til å rekvirere legemiddelet, eller at det kun skal kunne utleveres til sykehus.


Annet ledd gir hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere bestemmelser om hvordan resepter og rekvisisjonsblanketter skal være utformet og hvordan de må fylles ut i det enkelte tilfellet. Bestemte legemidler kan helt eller delvis unntas fra retten til rekvirering når overordnede helsefaglige hensyn tilsier det, for eksempel kan resistensproblematikk gjøre det nødvendig å innføre begrensninger i adgangen til å rekvirere visse antibiotika i bestemte situasjoner.

 


§ 12. Undersøkelser i forbindelse med straffbare forhold
Lege, sykepleier eller bioingeniør skal etter anmodning fra politiet ta blodprøve eller foreta lignende undersøkelse av personer som er mistenkt for straffbart forhold under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel når dette er hjemlet i lov og kan skje uten fare.

Lege skal etter anmodning fra påtalemyndigheten foreta kroppslig undersøkelse av mistenkte i straffesak når slik undersøkelse er besluttet etter straffeprosess-loven § 157 7. Videre skal lege etter anmodning fra vedkommende fengselsdirektør foreta kroppslig undersøkelse av en innsatt i fengselsanstalt når slik undersøkelse er besluttet etter reglene i fengselsloven § 30 a.8

Lege, sykepleier eller bioingeniør har ingen plikt til å foreta undersøkelser etter første og annet ledd av:

1. ektefelle, samboer, registrert partner, forlovede eller av slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken eller like nær besvogrede. Likt med slektskap regnes adoptiv- og fosterforhold.

2. person som helsepersonellet har til behandling.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til å foreta undersøkelser etter denne paragrafen, og herunder fastsette bestemmelser om begrensninger i plikten og om fritak.


Til § 12
Plikten til å ta blodprøve er utvidet i forhold til tidligere rett, slik at den nå gjelder for sykepleier og bio-

ingeniører i tillegg til leger. Plikten inntrer når politiet ber om at slik undersøkelse foretas. Sykepleiere og bioingeniører (i tillegg til leger) kan etter dagens vegtrafikklov § 22a9 ta blodprøve ved mistanke om rus-middelpåvirkning.

 

Første ledd: Undersøkelsen skal foretas selv om det ikke foreligger samtykke fra personen det gjelder. Helsepersonellet skal likevel nekte hvis undersøkelsen innebærer fare for personen, for eksempel hvis pasienten er bløder e l. Bestemmelsen gjelder ikke bare blodprøver, men også "lignende undersøkelser". Det er her åpning for at andre og eventuelt nye undersøkelser for å avdekke en ruspåvirkning kan tas i bruk, for eksempel prøver av urin og spytt. Blodprøvetaking vil imidlertid være veiledende for hvor inngripende tiltak som kan iverksettes overfor den enkelte person uten samtykke. Etter første ledd vil leger, sykepleiere og bioingeniører ikke være forpliktet til å foreta operative inngrep eller undersøkelser i kroppens hulrom.


I annet ledd er det derimot hjemmel for kroppslige undersøkelser, herunder kroppens hulrom. Forutsetningen er at det foreligger en rettslig beslutning etter straffeprosessloven eller en administrativ beslutning etter fengselsloven.


Den enkelte lege, sykepleier eller bioingeniør kan imidlertid ikke pålegges slike undersøkelser av nærstående som nevnt i tredje ledd. Etter samme ledd kan heller ikke helsepersonell pålegges å utføre handlinger som nevnt hvis helsepersonellet har vedkommende mistenkt til behandling. Denne bestemmelsen kan påberopes av for eksempel en fengselslege, dersom han med hjemmel i fengselsloven § 30 a blir anmodet om å undersøke en innsatt som han eller hun behandler for narkotikamisbruk.

 


§ 13. Markedsføring
Markedsføring av helsetjenester skal være forsvarlig, nøktern og saklig.

Ved markedsføring av virksomhet som yter helsehjelp, gjelder første ledd tilsvarende.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om markedsføring av helsehjelp, og kan herunder fastsette forbud mot visse former for markedsføring.


Til § 13
Bestemmelsens første ledd er ny i forhold til tidligere lovgivning. Ved markedsføring av egen helsehjelp skal helsepersonell påse at markedsføringen er forsvarlig, nøktern og saklig. Helsepersonell plikter å påse at dette er tilfelle for markedsføring av egen helsehjelp. Bestemmelsen supplerer markedsføringslovens system, da det antas å være behov for ytterligere regulering av markedsføring av helsepersonells yrkesutøvelse og helsehjelp generelt.


Bestemmelsen inneholder et objektivt krav til at resultatet av markedsføringen er forsvarlig, og at innholdet i annonsen e l er nøktern og saklig. Det vises til fremstillingen av det generelle forsvarlighetskravet i § 4 ovenfor. Bestemmelsen gjelder annonsering og markedsføring av enhver art og i ethvert medium. Markedsføring av helsepersonells yrkesutøvelse eller av helsehjelp generelt må være nøktern og ikke inneholde opplysninger som kan villede pasientene eller befolkningen. I vurderingen av hva som er villedende skal det blant annet legges vekt på om markedsføringen kan bidra til å utnytte befolkningens mangelfulle kunnskap, eksempelvis om det er et misforhold mellom tilbudet slik det fremgår av markedsføringen, påregnelig resultat og eventuelle uheldige skader eller bivirkninger. Markedsføring av f eks plastikkirurgiske tjenester med overskriften "bli kvitt fettet for godt" vil være et eksempel på villedende markedsføring som rammes av paragrafen. Helsepersonell skal heller ikke på en utilbørlig måte undergrave eller svekke tilliten til andre helsetjenester. I vurderingen av markedsføring etter denne bestemmelsen bør det også sees hen til normer innenfor den enkelte yrkesgruppe, som for eksempel Den norske lægeforenings etiske regler, som bl a inneholder regler om markedsføring. Statens helsetilsyn skal føre tilsyn med at bestemmelsen blir overholdt, og kan reagere med administrative reaksjoner etter denne lov.


Bestemmelsens annet ledd presiserer at første ledd også gjelder markedsføring av en virksomhet som tilbyr helsehjelp og har virksomheten som pliktsubjekt.


Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere bestemmelser i forskrift om markedsføring og om forbud mot visse former for markedsføring. Det kan være behov for en slik hjemmel for å motvirke utbredelse av visse former for markedsføring som har fremkommet de senere år.

 


§ 14. Beordring av helsepersonell til vaktordninger
Departementet kan bestemme at helsepersonell skal delta i vaktordning på det sted der de bor eller arbeider.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om gjennomføring m v av vaktordninger.


Til § 14
Bestemmelsen gir direkte hjemmel for å pålegge helsepersonell å delta i vaktordninger på eget bosted eller arbeidssted. Den gir også departementet hjemmel til å utferdige forskrifter om gjennomføringen m v av vaktordninger. Bestemmelsen er generelt utformet for å kunne omfatte alle helsepersonellgrupper. Formålet med bestemmelsen er å sikre at pasientene får tilgang til helsehjelp.


Bestemmelsen er delvis en videreføring av tidligere rett og delvis ny. Bestemmelsen hjemler bl a lege- og tannlegevaktordninger.

 


§ 15. Krav til attester, legerklæringer o l
Den som utsteder attest, legeerklæring o l skal være varsom, nøyaktig og objektiv. Attest, legeerklæring o l skal være korrekte og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet. Helsepersonell som er inhabil etter forvaltningsloven § 6,10 skal ikke utstede attest, legeerklæring o l.

Til § 15
Bestemmelsen er i sin form ny. Tidligere lovverk inneholdt regler om attester og erklæringer, men med en noe annen utforming. Dette gjaldt blant annet legeloven § 30.


Helsepersonell som yter helsehjelp ved utstedelse av legeerklæring, attest o l skal følge de krav til god yrkeskikk som gjelder for hver profesjonsgruppe. For eksempel for legene vil dette være etiske regler for leger. Helsepersonellet skal bygge sine erklæringer på nødvendig innhentet informasjon og på så omfattende undersøkelser som formålet tilsier. Slik dokumentasjon skal imidlertid ikke gis hvis helsepersonellet etter forvaltningsloven ansees inhabil. Dette vil for eksempel være tilfelle hvor det er slektskap eller svogerskap i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søsken mellom helsepersonellet og den som dokumentasjonen utstedes for.

 


§ 16. Organisering av virksomhet som yter helsehjelp og internkontroll
Virksomhet som yter helsehjelp, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om organisering av virksomhet som yter helsehjelp og om internkontroll.


Til § 16
Bestemmelsen skiller seg fra lovens øvrige bestemmelser da den er av organisatorisk art. Den er tatt inn i loven av pedagogiske årsaker.


Første ledd stiller krav til virksomhet som yter helsehjelp om å organisere seg slik at helsepersonellet gis handlefrihet i forhold til å overholde plikter de er pålagt i denne eller annen lov. Plikten retter seg til all helsetjeneste, både privat og offentlig (dvs statlige, fylkeskommunale, kommunale og private tjenester). Plikten korresponderer med tilsvarende plikt i spesialisthelsetjenesteloven § 2-3,11 kommunehelsetjenesteloven § 1-3a og tannhelsetjenesteloven § 1-3a om forsvarlig organisering m v av helsetjenester.


Bestemmelsen er en videreføring av begrunnelsen for legeloven § 16 tredje ledd, som var å sikre uavhengighet for legen i faglige spørsmål. Det viktigste element i dette er at helsepersonell, uavhengig av arbeidssted og organisasjonsform, først og fremst skal ta faglige hensyn ved ytelse av helsehjelp. Ethvert helsepersonell vil i kraft av utdanning og kvalifikasjoner ha en viss faglig "autonomi" dvs handlefrihet til å oppfylle lovpålagte plikter. Bestemmelsen angir således en begrensning for arbeidsgivers styringsrett, ved at virksomheten skal organiseres slik at helsepersonell gis frihet til å oppfylle lovpålagte plikter og da i første rekke plikten til forsvarlig yrkesutøvelse.


Annet ledd gir departementet hjemmel til å utforme forskrifter om organisering av virksomhet og om internkontroll. Hjemmel for internkontroll finnes i tilsynsloven (lov av 30 mars 1984 nr 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten). Arbeidsgivers styringsrett innebærer rett til å organisere virksomheten innen lovbestemte rammer. Departementet kan imidlertid gjennom forskrifter i særskilte tilfeller treffe bestemmelser om organisasjonsformer og stille krav til internkontroll der dette anses påkrevd av hensyn til forsvarlig pasientbehandling.

 


§ 17. Opplysninger om forhold som kan medføre fare for pasienter
Helsepersonell skal av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet.


Til § 17
Bestemmelsen fastslår at helsepersonell på eget initiativ plikter å gi tilsynsmyndighetene opplysninger om forhold som kan sette pasienters helse og liv i fare. Det er tilstrekkelig at forholdet representerer en fare, slik at skade ikke behøver å ha inntrådt. "Fare for pasienters sikkerhet" skal tolkes strengt og innebærer at forholdet må være av en slik art at det er påregnelig/sannsynlig at pasienters helsetilstand kan forverres eller at pasienter påføres skade, smitte o l. Med "forhold" menes tiltak, rutiner, teknisk utstyr, svikt og mangler i organiseringen av tjenesten, herunder manglende helsepersonell. Det kan også være enkeltpersoner som på bakgrunn av manglende personlige eller faglige kvalifikasjoner representerer en alvorlig fare for pasientens sikkerhet, for eksempel på bakgrunn av psykiske lidelser, rusmiddelmisbruk, manglende oppdatering av faglige kvalifikasjoner eller vilje til å innrette seg etter egne kvalifikasjoner.


Etter departementets oppfatning, forutsetter lovens motiver at helsepersonell først tar opp forholdene internt og at de går tjenestevei. Den som er nærmest til å rette på forholdene bør være den som først får beskjed, slik at det gis mulighet til å fjerne faren. Dersom faren likevel ikke fjernes, skal helsepersonell gi informasjon til tilsynsmyndigheten.

 


§ 18. Melding om helsepersonells virksomhet
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens i privat virksomhet skal gi melding til kommune eller fylkeskommune når de åpner, overtar eller trer inn i virksomhet som er omfattet av loven. Melding skal også gis ved virksomhetens opphør.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke opplysninger som skal gis, når disse skal gis, hvordan de skal registreres og formidles videre til et sentralt register.


Til § 18
Bestemmelsen er i sin generelle form ny. Lovverket inneholdt tidligere ingen generelle bestemmelser om meldeplikt. Enkelte lover og forskrifter hadde imidlertid meldebestemmelser om virksomhet. Dette gjaldt

bl a lege- og tannlegeloven, begge § 38, samt fysioterapeutloven § 5.


Bestemmelsens første ledd omfatter offentlig ansatte og privatpraktiserende eller privat ansatt helsepersonell når disse påtar seg arbeid som helsepersonell i privat virksomhet. Meldeplikten er obligatorisk. Den er for eksempel aktuell når en fysioterapeut, kiropraktor eller tannlege starter selvstendig virksomhet i en kommune. For fysioterapeuters vedkommende er bestemmelsen i hovedsak en videreføring av regelen i fysioterapeutloven § 5, men er noe utvidet da forslaget omfatter alt helsepersonell. Helsepersonell i privat spesialisthelsetjeneste skal gi melding til fylkeskommunen, mens helsepersonell i annen virksomhet skal gi melding til kommunen. Dette gjelder også for eksempel spesialister i sykehus som påtar seg andre oppgaver enn spesialisthelsetjeneste i privat virksomhet.


Annet ledd er en forskriftshjemmel for å kunne gi utfyllende bestemmelser om meldeplikten etter første ledd.


Det bemerkes at det i forbindelse med forslag til ny lov om helseforetak (Ot.prp. nr. 66 (2000 - 2001)), også foreslås endring av helsepersonelloven § 18. Endringen består i at helsepersonell i privat spesialist-helsetjeneste skal gi melding til regionalt helseforetak og ikke til fylkeskommunen.

 


§ 19. Melding til arbeidsgiver om bierverv og andre engasjement i annen virksomhet
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens skal av eget tiltak gi arbeidsgiveren opplysninger om bierverv og engasjement, eierinteresser o l i annen virksomhet som vil kunne komme i konflikt med hovedarbeidsgivers interesser.

Arbeidsgiveren kan i tillegg kreve at helsepersonell med autorisasjon eller lisens gir opplysninger om all helsefaglig virksomhet som helsepersonellet utfører som selvstendig næringsdrivende, for andre arbeids- eller oppdragsgivere i Norge eller i utlandet, og om eierinteresser, samarbeidsforhold o l.

Det skal gis opplysning om virksomhet-ens navn og arten og omfanget av helseperso-nells bierverv eller engasjement.

Denne bestemmelsen begrenser ikke plikten til å opplyse om bierverv som følger av avtale eller andre rettsregler.


Til § 19
Bestemmelsen er ny. Den må sees i sammenheng med arbeidsgivers styringsrett og adgang til å avtale ordninger for innhenting av informasjon. Arbeidsgiver vil i kraft av alminnelige arbeidsrettslige prinsipper ha adgang til å hindre helsepersonell i å ha engasjementer som innebærer en konflikt med hovedarbeidet.


Første ledd angir en plikt for helsepersonell til av eget tiltak å melde fra til arbeidsgiver der de har et bierverv av en art som vil kunne innebære en interessekonflikt med arbeidsgiver. Vurderingen er objektiv. Det innebærer at det ikke er den enkeltes subjektive oppfatning av om det foreligger et potensiale for en interessekonflikt som er avgjørende. Det er likevel den enkelte helsearbeider som i første omgang må vurdere om deres bierverv kan føre til en interessekonflikt med arbeidsgiver. Begrepet interessekonflikt må tolkes vidt og dekker alle slags habilitets- og lojalitetskonflikter. Plikten omfatter enhver potensiell interessekonflikt i forhold til arbeidsgiver som helhet, ikke bare det som dreier seg om ens egen yrkesutøvelse. Det understrekes at innholdet i plikten til å melde fra om bierverv er det samme uansett hvordan helsepersonell subjektivt vurderer spørsmålet. Det er ikke avgjørende om det eksisterer en aktuell interessekonflikt. Dersom det foreligger en mulighet for det, enten nå eller i overskuelig fremtid, inntrer meldeplikten. For eksempel hvis en lege har betydelige eierinteresse i et legemiddelfirma, vil dette kunne reise spørsmål ved vedkommendes habilitet ved legemiddelforskrivning. Helsepersonell skal under hele arbeidsforholdet være oppmerksom på mulige interessekonflikter.


Et eksempel på en interessekonflikt hvor meldeplikten inntrer er der helsepersonellet kommer i en direkte konkurransesituasjon med arbeidsgiver. En lege på et sykehus sender for eksempel prøver til analyse i et privat laboratorium der han har sterke eierinteresser fremfor å vente den tiden det tar å få prøvene fra arbeidsgivers eget laboratorium. Det avgjørende etter bestemmelsen er ikke om en slik handling er faktisk faglig forsvarlig ut ifra hensynet til pasienten, men om eierinteressene i laboratoriet kan være egnet til å skape en lojalitetskonflikt med arbeidsgiver. Slik lojalitetskonflikt kan også oppstå i forhold til andre offentlig arbeidsgivere.


Et annet eksempel på interessekonflikt vil kunne oppstå der en offentlig ansatt lege henviser til en bestemt privat spesialist (virksomhet) der hun selv arbeider på kveldstid. Som i forrige eksempel kan det godt være at en slik henvisning er kurant ut i fra rene faglige hensyn. Det som utløser plikten etter første ledd er derimot om det faktum at legen har bierverv i denne virksomheten er egnet til å svekke tilliten til den offentlige ansatte lege og hennes beslutninger, eller det kan reises tvil om hennes lojalitet overfor arbeidsgiver. Det er viktig for tilliten til de offentlige helsetjenester at det ikke oppstår tvil om at avgjørelser tas av hensyn til pasienten og /eller en fornuftig forvaltning av offentlige interesser, og ikke av hensyn til egne eierinteresser i privat praksis.


Departementet vil presisere at meldeplikten omfatter arbeid som helsepersonell utfører i selvstendig næringsvirksomhet eller for privat eller offentlig arbeidsgiver i Norge eller i utlandet. Bierverv kan imidlertid også omfatte enkeltstående oppdrag, som sakkyndig e l, deltakelse i forskningsprosjekter med ekstern finansiering m v. Det er først og fremst helsepersonellfaglige bierverv som vil omfattes av reglene om meldeplikt. Selvstendig erverv, samarbeidsforhold, så vel som eierskap for eksempel i form av aksjer, vil også være omfattet.


Annet ledd gir en meldeplikt som kan aktiveres av arbeidsgiver hvis denne har behov for opplysninger om de ansattes bierverv. Denne meldeplikten innebærer at helsepersonellet skal gi opplysninger om alle bierverv og engasjementer i annen virksomhet når arbeidsgiver ber om det, uavhengig av deres egenvurdering av konfliktpotensialet. Dette gjelder også ulønnet virksomhet. Det understrekes at helsepersonells plikt etter første ledd til å melde fra om bierverv som kan medføre interessekonflikter gjelder uavhengig av om arbeidsgiver benytter muligheten i annet ledd eller ikke. Der hvor arbeidsgiver velger å be om opplysninger er helsepersonell like fullt forpliktet til å melde fra om potensielle interessekonflikter som oppstår etter at arbeidsgiver har fått informasjon. Velger arbeidsgiver å ikke be om opplysninger har dette ingen konsekvenser for helsepersonells plikt til å melde fra etter hovedregelen i første ledd. Som etter første ledd plikter helsepersonell å foreta en løpende egenvurdering av sine biervervs potensiale for interessekonflikter med hovedarbeidsgiver.


Arbeidsgiver kan be om opplysninger både fra arbeidstagere enkeltvis, fra enkelte helsepersonellgrupper og fra virksomhetens ansatte samlet sett.


Tredje ledd angir hvilke opplysninger som skal gis.


Unnlatelse av å oppfylle meldeplikten kan medføre sanksjoner både fra arbeidsgiver og fra tilsynsmyndighetene. Det understrekes at rettsvillfarelse eller god tro ikke fritar for ansvar. Med det menes at helsepersonell ikke fritas for ansvar på grunn av manglende kunnskap om lovens meldepliktbestemmelse.


Fjerde ledd presisere at denne bestemmelsen ikke begrenser plikt til å informere om bierverv i avtale eller annet regelverk.

 


§ 20. Forsikring
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens som driver privat virksomhet, skal ved forsikring stille sikkerhet for det økonomiske ansvar som kan oppstå overfor pasienter i forbindelse med yrkesutøvelsen.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til forsikring.


Til § 20
Første ledd: Bestemmelsen inneholder en generell plikt for helsepersonell med autorisasjon eller lisens som driver privat virksomhet om å sørge for økonomisk sikkerhet ved forsikring. At plikten er knyttet til helsepersonell med autorisasjon eller lisens, må sees i sammenheng med lovens definisjon av helsepersonell i § 3. I privat tjeneste vil det kun være autoriserte og deres medhjelpere som ansees som helsepersonell. Plikten gjelder kun helsepersonell som kan gjøres økonomisk ansvarlig for feil under yrkesutøvelsen. Det vil være helsepersonell med ansvar for helsehjelpen til pasienten. Hvis autorisert helsepersonell i privat virksomhet overlater ansvar for undersøkelser, behandling og oppfølgning av en pasient til en medhjelp-er, vil vedkommende samtidig ha et ansvar for at medhjelperens yrkesutøvelse er forsikret, enten ved egen forsikring eller ved at den autorisertes forsikring også dekker medhjelperen.


Autorisert helsepersonell som behandler pasienter i offentlig helsetjeneste og utdanningsinstitusjoner plikter ikke å sørge for egen forsikring. Det forutsettes at arbeidsgiver sørger for slik økonomisk sikkerhet.


Annet ledd: Departementet kan gi nærmere bestemmelser om plikten til forsikring. Dette gjelder bl a pliktens omfang, karakter og beløpets størrelse. Departementet kan også gi bestemmelser om helsepersonell hjemmehørende i andre EØS-land med forsikring i utenlandske forsikringsselskap når dette er nødvendig for å oppfylle reglene i EØS-avtalen.

 


§ 21. Hovedregel om taushetsplikt
Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.


Til § 21
Formålet med taushetspliktbestemmelsene er å verne pasientens integritet og sikre befolkningens tillit til helsetjenesten og helsepersonell. Taushetspliktbestemmelsene skal hindre at pasienter unnlater å oppsøke helsetjenesten ved behov for helsehjelp. Pasienten skal følge seg trygg på at de opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelpen ikke nyttes i andre sammenhenger.


Formålet med bestemmelsene som stiller krav til informasjonsbehandling, er å bidra til en rasjonell og betryggende forvaltning av helseopplysninger.


Bestemmelsen er en videreføring av legeloven § 31 og tannlegeloven § 31, og en kodifisering av praksis når det gjelder annet autorisert helsepersonell. Det er imidlertid nytt at alt helsepersonell som yter helsehjelp (jf § 3) omfattes av den yrkesmessige taushetsplikt. Hensynet til pasientens personvern tilsier at taushetsplikten skal gjelde uavhengig av hvem som får slik informasjon. Bestemmelsen innebærer ingen liberalisering når det gjelder informasjonstilgang for personell. Utveksling av taushetsbelagt informasjon mellom helsepersonell kan kun skje når det er nødvendig for behandling og oppfølgning av pasienten, eller hvor det foreligger annet rettslig grunnlag for å gi slik informasjon. Personell som har til oppgave å motta helseopplysninger for videreformidling eller rådgivning, ved akuttmottak eller i kommunikasjonssystemer i helsetjenesten, vil enten ha taushetsplikt som medhjelpere til helsepersonell eller de vil falle inn under spesialisthelsetjenestelovens eller kommunehelsetjenstelovens bestemmelser om taushetsplikt. Taushetsplikten omfatter også opplysninger man får tilgang til utenfor tjenesteforholdet, så lenge helsepersonellet mottar disse i egenskap av å være helsepersonell. Dette er i tråd med domstolenes tolkning av taushetspliktens rekkevidde på et beslektet saksfelt (sosialtjenesten). Hvis helsepersonell utfører administrative oppgaver og ikke utøver sin profesjon som f eks lege eller sykepleier, gjelder ikke taushetsplikten her. Helsepersonellet vil i tilfelle komme inn under forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser, forutsatt at det er snakk om et offentlig tjenesteforhold.


Taushetsplikten er ikke bare en passiv plikt til å tie, men også en aktiv plikt til å hindre uvedkommende i å få tilgang til taushetsbelagt informasjon. Forsvarlig håndtering og oppbevaring av pasientopplysninger er en forutsetning for å etterleve den lovbestemte taushetsplikten.

 


§ 22. Samtykke til å gi informasjon
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for den opplysningene direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker.

For personer under 16 år gjelder reglene i pasientrettighetsloven §§ 4-4 og 3-4 12 annet ledd tilsvarende for samtykke etter første ledd.

For personer over 16 år som ikke er i stand til å vurdere spørsmålet om samtykke av grunner som nevnt i pasientrettighetsloven

§ 3-3 annet ledd, kan nærmeste pårørende gi samtykke etter første ledd.


Til § 22
Bestemmelsen er en videreføring av legeloven §§ 31 og 32 og innebærer at helsepersonell gis en opplysningsrett, men ingen opplysningsplikt når den som har krav på taushet eller den som opplysningene angår gir samtykke til at opplysninger om en selv gis. For at samtykke skal være gyldig, forutsettes det at vedkommende har fått informasjon om hvilke opplysninger det gjelder, hvordan disse skal anvendes og eventuelle konsekvenser av dette. Samtykket må m a o være informert. Helsepersonell kan likevel nekte å gi opplysninger uten nærmere begrunnelse for dette. Samtykket behøver ikke å være skriftlig. Også indirekte og underforstått samtykke vil kunne være tilstrekkelig. Det er viktig at samtykket er gitt under omstendigheter som sikrer at det er skjedd frivillig, etter moden overveielse og med full oversikt over konsekvensene.

 

Hvis det åpenbart er i pasientens interesse, men vedkommende av en eller annen grunn ikke er i stand til å gi samtykke, kan slikt samtykke presumeres (forutsettes). Med åpenbart menes utvilsomt. Det må vurderes utfra opplysningenes art og vedkommendes formodede (antatte) vilje.


Den mest aktuelle situasjonen er hvor en pasient er bevisstløs og hvor opplysningene er nødvendige for en adekvat medisinsk behandling av vedkommende. Det kan dessuten være opplysninger som er nødvendige utfra etterforskning av en alvorlig forbrytelse. Kommunikasjonsadgang til andre i situasjoner der pasienten ikke er i stand til å samtykke (hypotetisk samtykke) faller inn under bestemmelsen om samarbeidende personell i § 25.


Bestemmelsen må sees i sammenheng med begrunnelsen for taushetsplikten, som bl a er hensynet til personens vern om egen integritet. Det følger derfor som en naturlig fortolkning at pasienten har adgang til å oppheve taushetsplikten. Bestemmelsen regulerer en adgang til å bygge på hypotetisk samtykke, hvis dette åpenbart må være pasientens vilje, men hvor pasienten ikke er i stand til å gi samtykke. Det vil normalt være hvis pasienten er bevisstløs eller død.


Hovedregelen er at barn mellom 12 og 16 år kan gi samtykke sammen med den eller de som har omsorgen. Bestemmelsen er en videreføring av prinsipper om medbestemmelse i barneloven og barnevernloven. Den åpner for at det kan gis særskilte bestemmelser med andre aldersgrenser. Det vises til pasientrettighetsloven §§ 4-3 og 4-4 med motiver.

 


§ 23. Begrensninger i taushetsplikten
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for:

at opplysninger gis den som fra før er kjent med opplysningene,
at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold,
at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt,
at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi oppplysningene videre eller
at opplysningene gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde.

Til § 23
Bestemmelsen gir en oppregning av de situasjoner taushetsplikten ikke gjelder. I slike tilfeller inntrer en opplysningsrett men ikke en opplysningsplikt. Oppregningen er ikke uttømmende, idet loven i de følgende bestemmelser inneholder ytterligere unntak fra taushetsplikt, f eks ved samarbeid med annet personell.


Pkt 1: Taushetsplikten gjelder ikke i forhold til den som fra før av er kjent med opplysningene. På den annen side er det ikke helsepersonells oppgave å bekrefte andres kunnskaper om pasienten med mindre det foreligger skjellig grunn til det.


Pkt 2: Ett moment her er hvorledes vedkommende pasient selv anser opplysningene og hvorvidt opplysningene etter sin art er å betrakte som sensitive.


Pkt 3: Unntaket gjelder bare der behovet for beskyttelse er betryggende ivaretatt ved den foretatte anonymisering.


Pkt 4: En videreføring av rettsstridsreservasjonen "særlige grunner" i legeloven § 31 er erstattet med "tungtveiende private eller offentlige interesser". Dette medfører ingen realitetsendring i forhold til tidligere rett, men angir klarere den interesseavveining som skal foretas. Hensynene som taler for å bryte taushetsplikten, må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet, i alminnelighet vil det være nødrettsbetraktninger. Det vil være tilfeller hvor videreformidling av informasjon er egnet til å motvirke skader av et visst omfang, for eksempel hvis et helsepersonell får kunnskap om at pasienten er en kriminell som er til fare for sine omgivelser. Derimot vil ikke ethvert brudd på straffelovgivningen tilsi at taushetsplikten må vike. Ved spørsmål om mishandling, har det i praksis blitt vektlagt hvorvidt fornærmede selv "ønsker" saken anmeldt, samt overtredelsens omfang. Det er antatt at taushetsplikten først kan vike hvis det dreide seg om grov legemsbeskadigelse etter straffeloven.


Et annet eksempel på at noe kan være en tungtveiende offentlig interesse er der en pasient er påvirket av alkohol, narkotika eller legemidler med bedøvende virkning, men likevel har tenkt å kjøre bil eller andre motorfartøyer. Helsepersonell vil da ha et ansvar for å forsøke å stanse vedkommende. Dersom en person som besitter våpen er i psykisk ubalanse og helsepersonellet blir kjent med dette, vil tilsvarende gjelde. Det kan skje ved konkrete råd, men hvor pasienten ikke er lydhør om dette, bør politi varsles.

I disse situasjoner settes taushetsplikten til side av hensyn til å motvirke risiko for alvorlig skade på andre mennesker. Denne risiko må anses som en mer tungtveiende interesse enn taushetsplikten. Det er et moment i denne sammenhengen at pasienten står overfor en reell valgmulighet med hensyn til innrettelse. Hvis det er mulig, bør helsepersonell varsle pasienten om at politi kontaktes hvis f eks vedkommende setter seg bak rattet for å kjøre.


Pkt 5: For at taushetsplikten skal vike, må det i vedkommende lov eller bestemmelse gitt i medhold av lov være uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde. En rekke bestemmelser gjør innskrenkninger i helsepersonells taushetsplikt, bl a meldepliktbestemmelser, bestemmelser om opplysning til trygden og til andre offentlige formål. De lovbestemmelser som gjør innskrenkning i taushetsplikten har forskjellig rekkevidde. Det er sjelden nødvendig å gi alle opplysninger helsepersonell sitter inne med, og taushetsplikten blir regelmessig bare opphevet i relasjon til bestemte grupper eller organer, f eks Statens helsetilsyn og folketrygdens organer.


Bestemmelser i denne loven eller andre lover kan innebære en opplysningsrett eller et pålegg om å fravike taushetsplikten under visse forutsetninger.


Det presiseres at det, så langt det er mulig, må tas hensyn til pasienten også når taushetsplikten fravikes.

 


§ 24. Opplysninger etter en persons død
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at opplysninger om en avdød person gis videre dersom vektige grunner taler for dette.

I vurderingen av om opplysninger skal gis, skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser.

Nærmeste pårørende har rett til innsyn i journal etter en persons død hvis ikke særlige grunner taler mot det.


Til § 24
Bestemmelsen regulerer unntak fra taushetsplikten når en person er død, og er en videreføring av legeloven § 37.


Avdødes formodede vilje innebærer en hypotetisk konstruksjon av hva pasienten ville ha ment når vedkommende ikke har gitt uttrykk for dette. Bestemmelsen åpner for at opplysninger kan gis til andre enn pårørende, for eksempel til politi, påtalemyndigheten eller domstolene i forbindelse med en etterforskning eller et privat søksmål.


Pårørende er definert i pasientrettighetsloven § 1-3 som: "ektefelle, registrerte partner, person som lever i et ekteskapsliknende eller partnerskapsliknende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, verge eller hjelpeverge." Den nærmeste er den av disse pasienten selv oppgir. Dersom den nærmeste ikke oppgis, er den nærmeste den av de pårørende som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i den rekkefølge som er angitt.


Andre ledd regulerer journalinnsyn etter en pasients død: Hovedregelen er at nærmeste pårørende har rett til innsyn, med mindre særlige grunner foreligger. "Særlige grunner" kan være opplysninger pasienten har gitt uttrykk for at ikke skal gi innsyn i for pårørende, eller opplysninger det er grunn til å anta at pasienten hadde motsatt seg at nærmeste pårørende får kjennskap til.

 

 

§ 25. Opplysninger til samarbeidende personell
Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.

Taushetsplikt etter § 21 er heller ikke til hinder for at personell som bistår med elektronisk bearbeiding av opplysningene, eller som bistår med service og vedlikehold av utstyr, får tilgang til opplysninger når slik bistand er nødvendig for å oppfylle lovbestemte krav til dokumentasjon.

Personell som nevnt i første og andre ledd har samme taushetsplikt som helseperso-nell.


Til § 25
Bestemmelsens innhold når det gjelder samarbeidende helsepersonell tilsvarer i hovedsak bestemmelsen i legeloven § 34. Det er foretatt en endring i begrepsbruken "samarbeidende personell" er brukt i stedet for "helsepersonell og medhjelper". Dette er gjort for å synliggjøre at opplysninger kan gis til andre enn medhjelpere, for eksempel til helsepersonell i andre avdelinger i sykehus eller til helsepersonell utenfor sykehuset eller i andre virksomheter. Vurderingstemaet er om kommunikasjonen tjener pasientbehandlingen og ivaretar hensynet til pasientens selvbestemmelsesrett. Pasienten skal så langt råd er være kjent med at det utleveres opplysninger om ham i samarbeidsøyemed, og kan motsette seg dette. Det kan likevel tenkes tilfeller der helsepersonell, ut fra kravet til forsvarlig helsehjelp, kan utlevere opplysninger til samarbeidende personell selv om pasienten motsetter seg det. Det vises til det som er uttalt i merknadene til § 45.

Begrunnelsen for bestemmelsen er å ivareta pasientens behov for oppfølging og for å bidra til forsvarlige, rasjonelle og hensiktsmessige forhold i helsetjenesten.


I bestemmelsen er det åpnet for at teknisk personell kan få tilgang på taushetsbelagt informasjon, men samtidig inntatt et krav om at slik informasjon ikke skal gjøres tilgjengelig såfremt det ikke anses "nødvendig" for å oppfylle lovbestemte krav til dokumentasjon. Dette kravet tar sikte på at det både må være nødvendig med teknisk bistand og at denne igjen forutsetter at taushetsbelagt informasjon må gis. Det vil m a o ikke anses nødvendig hvis opplysningene kan anonymiseres. I denne sammenheng har departementet funnet det nødvendig å nevne edb-personell særskilt. Dette er begrunnet i at helsepersonell i praksis gjerne vil være avhengig av hjelp fra edb-personell til bl a vedlikehold og oppgradering av systemene og til gjenfinning av tapte data.


Edb-personell og andre som samarbeider med helsepersonell har samme taushetsplikt som helsepersonell.

 

Opplysninger til bruk av forskning faller utenfor denne regelen, se § 29.

 


§ 26. Opplysninger til virksomhetens ledelse og til administrative systemer
Den som yter helsehjelp, kan gi opplysninger til virksomhetens ledelse når dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp, eller for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Opplysningene skal så langt det er mulig, gis uten individualiserende kjennetegn.

Den som yter helsehjelp, skal uten hinder av taushetsplikten i § 21 gi vedkommende virksomhets pasientadministrasjon pasientens personnummer og opplysninger om diagnose, eventuelle hjelpebehov, tjenestetilbud, innskrivnings- og utskrivningsdato samt relevante administrative data.

Reglene om taushetsplikt gjelder tilsvarende for personell i pasientadministrasjonen.


Til § 26
Det er nytt at den som yter helsehjelp kan gi slike opplysninger til ledelsen av virksomheten. Bestemmelsen gir en videre adgang til å kommunisere pasientopplysninger enn de øvrige unntak i taushetspliktlovgivningen gir hjemmel for. Utleveringsadgangen begrenses ut fra formålet. Det er kun opplysninger som trengs for å gi helsehjelp eller for internkontroll og kvalitetssikring som kan gis. Normalt vil det ikke være nødvendig å gi opplysninger om pasientens identitet. Dersom dette likevel er aktuelt, kan pasienten motsette seg utleveringen. Det forutsettes en viss aktivitet fra pasientens side. Det innebærer at det ikke er påkrevd å spørre pasienten i det enkelte tilfelle, med mindre man har grunn til å tro at pasienten ville ha innvendinger hvis han/hun ble spurt.


Bestemmelsens annet ledd pålegger helsepersonell plikt til å utlevere opplysninger til pasientadministrative system. Pasientadministrative system er systemer som etableres for å administrere den enkelte behandlingsenhet. Slike systemer er i ulik grad koblet opp til pasientjournalsystemer. Opplysninger i de pasientadministrative systemene er ofte de samme som tradisjonelt ligger i en pasientjournal. Dette kan være diagnosekoder, operasjonskoder, henvisningsårsak o s v. Et annet eksempel er systemer for ventelisteføring hvor sykehusene trenger oversikt over pasienter som venter på behandling. Pasientadministrative systemer omfatter systemer innen den enkelte behandlingsenhet, og omfatter både systemer innen spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Det er kun opplysninger fra helsepersonell til slike systemer som reguleres i bestemmelsen. Eventuell utlevering av opplysninger fra pasientadministrative systemer til lokale, regionale eller sentrale helseregistre som ikke er opprettet for administrasjon av helsetjenesten, trenger egen lovhjemmel. Lovens opplisting av pasientopplysninger er uttømmende. Det vil si at det ikke er adgang til å lagre andre pasientopplysninger i sykehusets pasientadministrative system enn de opplysninger loven regulerer. Bakgrunnen for dette er at det er ønskelig å ha en viss kontroll med hvilke data sykehusenes og kommunehelsetjenestens registreringssystemer har tilgang til.

 


§ 27. Opplysninger som sakkyndig
Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at helsepersonell som opptrer som sakkyndig gir opplysninger til oppdragsgiver, dersom opplysningene er mottatt under utførelse av oppdraget og har betydning for dette.

Den som opptrer som sakkyndig, skal gjøre pasienten oppmerksom på oppdraget og hva dette innebærer.


Til § 27
Bestemmelsen første ledd er en videreføring av tidligere rett nedfelt i legeloven og tannlegeloven § 33. Hvis helsepersonell opptrer som sakkyndige overfor helsemyndighetene, gjelder bestemmelsen i § 30.

 


§ 28. Opplysninger til arbeidsgiver
Departementet kan gi forskrift om adgangen til å gi opplysninger om en arbeidstakers helseforhold videre til arbeidsgiveren, i den grad opplysningene gjelder arbeidstakerens skikkethet til et bestemt arbeid eller oppdrag.


Til § 28
Mens bestemmelsen i § 27 forutsetter at det foreligger et oppdrag fra tredjemann, tar bestemmelsen her utgangspunkt i at legen representerer pasienten, men en annen person/instans ber om opplysninger som helsepersonellet er kilden til.


Arbeidsgivere har ofte interesse av arbeidstakers helsetilstand m v og krever iblant opplysninger. Det kan være sykemelding ved fravær fra arbeid, eller helseattest med tanke på skikkethet.


På den ene side må det tas hensyn til personvern for arbeidstaker, vern mot urimelige helsekrav og mot indiskresjon. På den andre side må det tas hensyn til vern mot skade og beskyttelse av arbeidstakerens eller andres helse. Vern av arbeidsmiljø og beskyttelse mot smittespredning er andre hensyn som kan legitimere krav på helseattest fra arbeidsgivers side. Dette kan føre til at de regler som bør gis, vil kunne variere for de forskjellige yrker og for forskjellige slags sykdommer, skader og helsemessige problemer.


I loven er adgangen til å gi opplysninger begrenset til helse, sykdom og skade. Opplysningene kan omfatte skikkethet og egnethet for arbeide. Opplysninger om personlige og helsemessige forhold skal bare kunne gis i samråd med pasienten, med mindre annet lovgrunnlag foreligger for å kunne gi opplysningene. Et slik lovgrunnlag kan for eksempel være bestemmelser i folketrygdloven.

 

 

§ 29. Opplysninger til andre formål
Departementet kan bestemme at opp-lysninger kan eller skal gis til bruk i forskning, og at det kan skje uten hinder av taushetsplikt etter § 21. Til slikt vedtak kan knyttes vilkår. Reglene om taushetsplikt etter denne lov gjelder tilsvarende for den som mottar opplysningene.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om bruk av taushetsbelagte opplysninger i forskning.

Departementet kan i forskrift regulere helsepersonells rett til utlevering og bruk av taushetsbelagte opplysninger til andre formål enn helsehjelp, når pasienten har gitt samtykke. Det gjelder formål som forsikring, kredittinstitusjoner o l.


Til § 29
Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av tidligere rett uttrykt i legeloven og tannlegeloven § 36 annet ledd. Bestemmelser om adgang til å dispensere fra taushetsplikten i forbindelse med forskning var også regulert i psykologloven § 6 tredje ledd, ortopediingeniørloven § 8 og helsepersonelloven § 5. Begrepene medisinsk og odontologisk forskning i legeloven og tannlegeloven er erstattet med begrepet forskning, for å unngå en utilsiktet innsnevring av virkeområdet.


Bestemmelsens annet ledd er tatt inn ut i fra behovet for å regulere bruk av helseopplysninger til andre formål enn helsehjelp. Ved denne forskriftshjemmelen har departementet mulighet til raskt å gripe inn i uønsket praksis på dette området.

 


§ 30. Opplysninger til tilsynsmyndigheten
Helsepersonell skal gi tilsynsmyndigheten adgang til virksomhetens lokaler, og gi alle de opplysninger som ansees påkrevd for utøvelsen av tilsyn med helsepersonells virksomhet. Helsepersonell skal uten hinder av taushetsplikten utlevere de dokumenter, lyd- og bildeopptak o.l. som kreves av tilsynsmyndigheten.


Til § 30
Bestemmelsen er en presisering og videreføring av tidligere rett. Bestemmelsen omfatter helsepersonell både i offentlig og privat virksomhet.


Første ledd: Forslaget innebærer en utdypning av helsepersonells plikt til å gi tilsynsmyndigheten adgang til virksomheten, samt plikt til å gi opplysninger til tilsynsmyndigheten. Tilsynet skal være rettet mot helsepersonells yrkesutøvelse. Bestemmelsen har som formål å gi helsemyndighetene tilgang til opplysninger som relaterer seg til denne yrkesutøvelsen. Bestemmelsen gir ikke adgang til å kreve utlevert opplysninger der helsepersonell er pasienter. Helsepersonell har i slike tilfeller krav på samme beskyttelse rundt sin private sfære som andre pasienter. Dersom tilsynsmyndigheten ønsker adgang til pasientopplysninger om personellet, må dette skje etter vedkommendes samtykke, eventuelt med hjemmel i andre unntaksbestemmelser, jf plikten for helsepersonell til å underkaste seg sakkyndig undersøkelse i § 60.

Etter første ledd inntrer plikten etter tilsynsmyndighetens henvendelse til helsepersonell eller helsetjenesten. For det første skal helsepersonell la fylkeslegen og Statens helsetilsyn få fysisk adgang til virksomheten ved tilsynsbesøk. For det andre skal helsepersonell uten hinder av taushetsplikten forklare seg og utlevere opplysninger i enhver form til tilsynsmyndigheten når dette kreves. Bestemmelsen omfatter alle slags opplysninger som finnes i dokumenter, pasientjournaler, røntgenbilder, lyd- og billedopptak samt opplysninger lagret på mikrofilm, diskett, CD-rom eller lignende. Bestemmelsen er også forutsatt å skulle omfatte den tekniske utvikling med hensyn til fremtidige muligheter for å lagre opplysninger.

 


§ 31. Opplysninger til nødetater
Helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.


Til § 31
I hovedtrekk innebærer bestemmelsen en presisering av nødrett i disse situasjoner. Den gjelder helsepersonell generelt. Taushetsplikten skal tilsidesettes ved fare for personers sikkerhet, eller hvis det foreligger fare for økt skadeomfang hvis bistand fra andre nød-etater ikke innhentes. Det vil være ved behov for sikring av skadested, for eksempel ved utrykning for å hjelpe en person som er blitt utsatt for vold, uten visshet om gjerningspersonen fortsatt utøver vold, eller det kan være ved utrykning til trafikkulykke på trafikkert vei. Det kan dessuten være fare som berettiger tilsidesettelse av taushetsplikten ved kombinerte ulykker/katastrofer som forutsetter bistand fra ulike nødetater, brann, politi og helsepersonell. Et fellestrekk i disse situasjoner er at det vil være behov for informasjonsformidling for å ivareta andre mer tungtveiende interesser enn taushetsplikten. Det vil være å verne om liv og helse, eller å hindre store materielle skader. Et annet fellestrekk er også at det ofte er liten tid til rådighet, og at denne tiden kan være avgjørende for mulighetene til å begrense skadeomfanget. På denne bakgrunn kan det ikke alltid kreves visshet om at det foreligger en situasjon hvor taushetsplikten rettmessig kan tilsidesette. Det vil være tilstrekkelig at det utfra situasjonen er gjort adekvate forsøk på å få klarhet i situasjonen. Hvis det på denne bakgrunnen kan synes nødvendig med bistand fra andre nødetater, skal disse varsles.


Ved trafikkulykker kan det være nødvendig å varsle politiet, med mindre pasienten motsetter seg slik varsling.


I bestemmelsen åpnes det for at helsepersonell kan gi opplysninger for å avverge alvorlige skader på mennesker. Denne opplysningsretten vil normalt ikke gå lenger enn det som følger av det generelle unntaket i § 23 nr 4, se kommentarer til denne. Den innebærer imidlertid at helsepersonell kan gi opplysninger ut-over det som følger av opplysnings-plikten i straffelovens § 139.13 Dette kan f eks være aktuelt for å avverge forbrytelser som ikke er oppregnet i denne bestemmelsen, eller hvor øvrige vilkår ikke er oppfylt. Det kan f eks være for å hindre at en person som verbalt eller fysisk gir uttrykk for å ville utøve vold - får utfolde seg. Bestemmelsen åpner også for at helsepersonell kan kontakte politiet for å hindre at en person som er påvirket av legemidler, narkotiske stoffer eller alkohol kjører bil.

 


§ 32. Opplysninger til sosialtjenesten
Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side, og skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold etter å ha innhentet samtykke fra pasienten, eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt etter § 21.

Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til sosialtjenesten, når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf lov om sosiale tjenester § 6-2a. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om sosiale tjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger.

I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av slike opplysninger.


Til § 32
Bestemmelsen er for det alt vesentlige en videreføring av tidligere rettstilstand. I tidligere lovverk er opplysningsplikt til sosialtjenesten gitt eksplisitt til enkelte grupper. Det gjaldt for eksempel for leger jf. legeloven § 34a, og tilsvarende bestemmelser fantes for tannleger, fysioterapeuter, sykepleiere, psykologer og jordmødre.


I første ledd knyttes plikten til det helsepersonell som yter helsehjelp. Vanligvis vil det være leger, tannleger, psykologer, jordmødre og sykepleiere. Disse innehar nødvendige faktiske opplysninger og faglige kvalifikasjoner til å kunne vurdere om vilkåret er oppfylt, og hvilke opplysninger det er relevant å utlevere. Endringen gjøres for å knytte opplysningsplikten til de grupper som etter forslaget får en selvstendig dokumentasjonsplikt. Dersom opplysninger kan gis uten hinder av taushetsplikt, f eks etter samtykke fra pasienten, plikter helsepersonell å samarbeide med sosialtjenesten.


Andre ledd: I påleggstilfellene bør helsepersonellet få informasjon slik at formålet med bestemmelsen på en bedre måte ivaretas. På dette grunnlaget kan helsepersonellet vurdere om vilkåret for utlevering av opplysninger er oppfylt, og hvilke opplysninger som skal gis. Pålegg om å gi opplysninger kan påklages til fylkesmannen etter forvaltningsloven § 14,14 forutsatt at helsepersonellet ikke er underlagt kommunal instruksjonsrett.

Helsepersonellet bør så langt det er mulig og hensiktsmessig informere pasienten før opplysninger videreformidles. Dette er imidlertid ikke et lovbestemt krav, men følger av prinsippet om at pasienter så langt mulig bør rådspørres og delta i beslutningsprosessen. I samsvar med de øvrige bestemmelser om unntak fra taushetsplikten, mener departementet at samtykke bør forsøkes innhentet der et slikt forsøk ikke kommer i strid med formålet med bestemmelsen, som er å avhjelpe en situasjon som kan medføre skade på fosteret. Dersom det er fare for at den gravide rusmiddelmisbrukeren forsvinner e l, vil innhenting av samtykke kunne være i strid med bestemmelsens formål.


Tredje ledd inneholder bestemmelse om at det i institusjoner skal utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av opplysninger til formål som nevnt. Det innebærer at en person skal sørge for at opplysninger blir gitt etter at det er foretatt en grundig vurdering av om vilkåret for utleveringen er til stede. Denne personen må foreta en samordning samt en viss styring med hva slags informasjon som gis. Bestemmelsen tar sikte på å forhindre at flere personer på bakgrunn av forskjellig vurderings-grunnlag utleverer opplysningene. Ved uenighet mellom den som ønsker å gi opplysninger og institusjonens ansvarlige, antar departementet at den som ønsker å gi opplysninger kan gå direkte til sosialtjenesten dersom den ansvarlige ikke vil gå videre med opplysningene.

 


§ 33. Opplysninger til barneverntjenesten
Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12.15 Det samme gjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf nevnte lov § 4-24.16

Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger.

I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av slike opplysninger.


Til § 33
Bestemmelsen er en delvis videreføring av tidligere rett. Opplysningsplikt til barnevernstjenesten var tid-ligere pålagt blant annet leger etter legeloven § 34a.

Den plikten til å gi opplysninger som er utrykt i § 33 knyttes til det helsepersonell som yter helsehjelp. Vanligvis vil det være leger, tannleger, psykologer, jordmødre og sykepleiere. Disse innehar nødvendige faktiske opplysninger og faglige kvalifikasjoner til å kunne vurdere om vilkårene er oppfylt, og hvilke opplysninger det er relevant å utlevere. Endringen i forhold til tidligere rettstilstand gjøres for å knytte opplysningsplikten til alle de grupper som etter helsepersonelloven får en selvstendig dokumentasjonsplikt. At helsepersonell har et selvstendig ansvar for å gi opplysninger til barneverntjenesten kommer til uttrykk i bestemmelsens formulering "av eget tiltak".


Etter bestemmelsens tredje ledd kan helsepersonell også bli pålagt å gi nødvendig informasjon til barneverntjenesten. For at formålet med bestemmelsen på best mulig måte skal ivaretas, må det organet som gir pålegget sørge for at helsepersonellet får tilstrekkelig informasjon til å forstå hva slags opplysninger som skal gis. På dette grunnlaget kan helsepersonellet vurdere om vilkåret for utlevering av opplysninger er oppfylt, og hvilke opplysninger som skal gis. Pålegg om å gi opplysninger kan påklages til Fylkesmannen etter forvaltningsloven § 14, forutsatt at helsepersonellet ikke er underlagt kommunal instruksjonsrett.


Barn defineres i denne bestemmelsen på samme måte som i lov om barneverntjenester av 17 juli 1992 nr 100 § 1-3.17 Dette vil i hovedsak si personer under 18 år.


Helsepersonellet bør så langt det er mulig og hensiktsmessig informere pasienten før opplysninger videreformidles, jf kommentarene til § 32. I samsvar med de øvrige bestemmelser om unntak fra taushetsplikten, mener departementet at samtykke normalt bør forsøkes innhentet der et slikt forsøk ikke kommer i strid med formålet med bestemmelsen, som er å avhjelpe en situasjon som kan medføre skade på barnet. Eventuell tilbakemelding fra barneverntjenesten til helsepersonellet kan gis i samarbeid med klienten og med klientens samtykke, jf barneverntjenesteloven § 6-718.


Når det gjelder siste ledd, henvises til kommentar til foregående paragraf, siste ledd.

 


§ 34. Opplysninger i forbindelse med førerkort og sertifikat
Lege, psykolog eller optiker som finner at en pasient med førerkort for motorvogn eller sertifikat for luftfartøy, ikke oppfyller de helsemessige kravene som stilles, skal oppfordre pasienten til å innlevere førerkortet eller sertifikatet. Dersom pasientens helsetilstand antas ikke å være kortvarig, skal helsepersonell som nevnt gi melding til offentlige myndigheter etter nærmere regler fastsatt av departementet i forskrift.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser til gjennomføring og utfylling av første ledd, og kan gi reglene i første ledd tilsvarende anvendelse i forhold til pasienter som har tjeneste utenfor luftfartøy, dersom tjenesten har betydning for luftfartens sikkerhet.


Til § 34
Bestemmelsen er en videreføring av tidligere rett for såvidt gjelder leger. Opplysningsplikten innføres også for psykologer og optikere. Dette anses hensiktsmessig av hensyn til trafikksikkerheten da både psykologer og optikere kan finne at en pasient/kunde ikke oppfyller de helsemessige krav som stilles til innehavere av førerkort og sertifikat.

Ovennevnte helsepersonell skal oppfordre til at førerkort eller sertifikat blir innlevert til myndighetene som har utstedt førerkortet/sertifikatet eller til politiet. En slik oppfordring skal benyttes når helsetilstanden antas å være kortvarig redusert. Når helsetilstanden antas å være redusert ut over en kortvarig periode, vil vilkåret for å gi opplysninger være oppfylt. Departementet vil med det understreke at selv en antatt ikke-varig helsemessig tilstand kan tilsi at vilkåret for å gi opplysninger kan anses oppfylt. Det kan være en tilstand som varer noen uker. På den annen side vil helt midlertidige tilstander, som f eks rus, ikke innebære at vilkåret er oppfylt. En slik tilstand må imidlertid vurderes opp mot lovens generelle unntak fra taushetsplikt i § 23.

 


§ 35. Melding om fødsler
Lege eller jordmor skal gi melding om fødsel til folkeregisteret. I meldingen skal det opplyses hvem som er far til barnet etter reglene i barneloven §§ 3 og 419, eller hvem moren har oppgitt som far til barnet i tilfeller der farskapet ikke er klarlagt. Departementet kan i forskrift bestemme at slike meldinger også skal inneholde andre opplysninger.

Dersom farskapet ikke er klarlagt eller foreldrene ikke lever sammen, skal fødselsmeldingen sendes til både folkeregisteret og bidragsfogden.

Det skal gis fødselsmelding selv om barnet er dødfødt.

Lege eller jordmor skal gi melding om fødsel eller svangerskapsavbrudd etter tolvte uke til Medisinsk fødselsregister i samsvar med forskrift gitt av Kongen.


Til § 35
Plikten til å melde om fødsler var tidligere pålagt leger og jordmødre i forskrift gitt av Finansdeparte-mentet av 25 oktober 1982 nr 1524. Helsepersonellovens tre første ledd er i samsvar med nevnte forskrift.


Medisinsk fødselsregistering har pågått siden 1967 og har frem til helsepersonelloven trådte i kraft blitt utført med grunnlag i to rundskriv fra Helsedirektøren. Om moren registreres navn, fødselsnummer, adresse, sivilstatus, ekteskapsår, tidligere barn, slektskap med barnefaren, helseforhold før svangerskapet, siste menstruasjons første blødningsdag og helseforhold under svangerskapet.

 


§ 36. Melding om dødsfall
Leger skal gi erklæring om dødsfall som de blir kjent med i sin virksomhet. Departementet gir forskrifter om erklæringene.

Leger som har gitt legeerklæring om dødsfall, eller som har gitt helsehjelp til en person før vedkommende døde, skal gi kommunelegen nødvendige opplysninger om dødsårsaken. Kommunelegen skal gi opplysningene videre til dødsårsaksregisteret.

Er det grunn til å tro at dødsfallet er unaturlig, skal legen underrette politiet i samsvar med forskrift fastsatt av departementet.

Er etterforskning iverksatt for å avklare om døden er voldt ved straffbar handling, skal legen gi retten opplysninger av betydning for saken, dersom retten ber om dette.


Til § 36
Dette er en plikt som bare påhviler leger. Dødsfall utløser forskjellige rettsvirkninger og har lenge vært meldt myndighetene. Det vises her til Ot prp nr 1 (1979-80) s 109 flg. At en person er død, er i utgangspunktet ikke underlagt taushetsplikt.


Første og annet ledd: Legen plikter å gi opplysning om dødsårsak av hensyn til dødsårsaksstatistikken. Dette vil kunne omfatte diagnoser og andre omstendigheter i forbindelse med dødsfallet som kan si noe om dødsårsaken. Dette kan være sensitive opplysninger avhengig av hva som er dødsårsaken. Dødsmelding forutsetter at navn oppgis. Det sentrale Dødsårsaksregisteret føres av Statistisk Sentralbyrå på oppdrag av Helsedirektoratet (Statens helsetilsyn). Statens helsetilsyn står som registerfører. Registeret inneholder opplysninger om avdødes fødselsnummer, bosted, sivil status o s v, samt opplysninger om dødsfallet. Det kan registreres inntil fire diagnoser, opplysninger om ulykkes-/selvmordssted, misbruk av narkotika, død i fengsel/arrest og mer tekniske opplysninger. Bestemmelsen forutsetter at leger som blir tilkalt til en døende eller til en som er død, vil ha en plikt til å vurdere den døde for å utferdige melding om dødsfall.


Meldingen skal sendes kommunelegen som vil pålegges et ansvar for videreformidling av meldingen til dødsårsaksregisteret. Se endring i kommunehelsetjenesteloven § 3-520.


Etter tredje ledd pålegges legen å melde fra til politiet om unaturlige dødsfall. Meldeplikten går foran taushetsplikten, men gjelder i første omgang bare det objektive faktum at legen antar det foreligger et unaturlig dødsfall (se for øvrig Ot.prp. nr 1 (1979-80) s 241). Med hensyn til hva som ligger i begrepet "unaturlig dødsfall" henvises til forskrifter av 21. desember 2000 nr 1378.21


Fjerde ledd: Settes etterforskning i gang, har legen plikt til å gi retten de opplysninger han har som kan ha betydning for saken. Da går hans plikt lenger enn den gjør ved underretning til politiet, og den går foran taushetsplikten. Det forutsetter at retten krever opplysninger av legen, det er ikke hans plikt å ta initiativet. Legen plikter ikke å forklare seg til politiet etter denne bestemmelsen, men etter departementets oppfatning har legen rett til også å gi politiet slik forklaring. Legen kan sitte med opplysninger som har betydning for saken, og som han mener det er riktig at kommer fram. Dette vil kunne lette og påskynde oppklaring av saken, og spare ham selv for å måtte møte til rettsmøte under sakens etterforskning.

 


§ 37. Melding til helseregistre m v
Kongen kan opprette og godkjenne helseregistre i den grad dette er nødvendig for en forsvarlig styring og utvikling av helsetjenesten. Kongen kan i forskrift pålegge helsepersonell med autorisasjon eller lisens å gi opp-lysninger til slike registre, og ellers gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av melde-plikten. Helsepersonell kan ikke pålegges å gi individualiserte opplysninger, med mindre dette er nødvendig for formålet med registeret. Opplysningene skal så langt det er mulig gis uten individualiserende kjennetegn.


Til § 37
Bestemmelsen erstatter legeloven § 42 som var en generelt utformet meldepliktsbestemmelse som det hersket usikkerhet ved hvor langt rakk. Kreftregisteret og Blinderegisteret ble opprettet med basis i denne bestemmelsen.


For å kunne bedre befolkningens helsetilstand, utvikle effektive forebyggende tiltak og planlegge en rettferdig og effektiv helsetjeneste, trengs informasjon på flere nivåer. Grundig og inngående kunnskap om hvordan pasienten beveger seg i behandlingssystemet, hva helsehjelpen inkluderer, hva resultatet av helsehjelpen er og hva den faktisk koster vil være nødvendig for å nå disse mål, og er bakgrunnen for bestemmelsen om at helsepersonell skal gi opplysninger til helseregistre.


Registerområdet reiser en rekke spørsmål av personvernmessig karakter. Det bør ikke være kurant å opprette nye registre og informasjonssystemer. Tvert imot må det foretas en grundig avveining av behovet for ny informasjonssamling, og i hvilken utstrekning det er nødvendig med personidenti-fiserbare opplysninger. Dette understrekes ved å legge forskriftshjemmelen for opprettelse av nye registre og informasjonssystemer til Kongen.

 


§ 38. Melding om betydelig personskade
Helsepersonell med autorisasjon eller lisens skal snarest mulig gi skriftlig melding til fylkeslegen om betydelig personskade som voldes på pasient som følge av ytelse av helsehjelp eller ved at en pasient skader en annen. Det skal også meldes fra om hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade.

Meldeplikten for helsepersonell etter

første ledd gjelder ikke dersom helseinstitusjonen har meldeplikt etter lov om spesialisthelsetjenesten § 3-3.22


Til § 38
Spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 pålegger helseinstitusjonen å gi melding til fylkeslegen om betydelig personskade som voldes på pasient som følge av ytelse fra helsetjenesten.


Det er imidlertid ikke etablert noen form for meldeplikt eller plikt til å håndtere avvikshendelser som finner sted i kommunehelsetjenesten eller i privat helsetjeneste, utover de plikter som følger av internkontrollbestemmelsen i tilsynsloven § 3. Departementet fant grunn til å innføre en tilsvarende meldeplikt i helsepersonelloven, idet de samme hensyn som begrunner avvikshåndtering for sykehusene gjør seg gjeldende for andre deler av helsetjenesten.


Ikrafttredelse av § 38 er imidlertid utsatt da det ikke er utarbeidet retningslinjer for håndteringen av slike meldinger innenfor helseinstitusjoner.

 


§ 39. Plikt til å føre journal
Den som yter helsehjelp, skal nedtegne eller registrere opplysninger som nevnt i § 40 i en journal for den enkelte pasient. Plikten til å føre journal gjelder ikke for samarbeidende helsepersonell som gir hjelp etter instruksjon eller rettledning fra annet helsepersonell.

I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha det overordnede ansvaret for den enkelte journal, og herunder ta stilling til hvilke opplysninger som skal stå i pasientjournalen.

Departementet kan i forskrift pålegge helsepersonell som nevnt i første ledd å føre egen journal som pasienten oppbevarer selv (egenjournal).


Til § 39
Bestemmelsens utforming er ny. Ansvaret for å nedtegne opplysninger knyttes til helsehjelp og ikke som tidligere til profesjonsgruppene.


Første ledd: Den som yter helsehjelp og i den forbindelse gjør journalopptegnelser, har ansvar både for pasienten og for pasientens journal. Første ledd annet punktum innebærer at helsepersonell som gir helsehjelp etter instruksjon eller rettledning fra annet helsepersonell, kan ha journalføringsplikt dersom de rent faktisk er alene om å gi den aktuelle helsehjelpen, eller for øvrig har en selvstendig rolle. Kravet til selvstendighet for at journalføringsplikten skal inntre, innebærer at personell som har en støttende eller underordnet funksjon i forhold til annet helsepersonell, ikke har journalføringsplikt. Slikt personell kan imidlertid tildeles oppgaver i denne forbindelse, og plikten beror da på instruksjon fra den som har ansvaret for journalføringen, se nedenfor.


Pasientjournalen skal bestå av relevante og nødvendige opplysninger for helsehjelpen til en pasient. På denne bakgrunn skal det helsepersonell som gjør observasjoner eller forestår behandling og oppfølgning av pasient, skrive dette ned når dette har relevans. En lege vil for eksempel være ansvarlig for journalføring i etterkant av en operasjon for å dokumentere årsaker og forutsetninger for operasjonen, spesielle forholdsregler, hva han/hun har utført under operasjonen og hvordan eventuelle komplikasjoner ble håndtert. Anestesisykepleieren vil være ansvarlig for å journalføre data om hva slags anestesi pasienten har fått, herunder dosering og hvordan pasienten har reagert på dette. Andre sykepleiere vil for eksempel kunne være ansvarlig for å dokumentere at pasientens blodtrykk eller temperatur er målt og resultatene av dette, hvordan sårbehandlingen utvikler seg eller hva som er gjort av observasjoner hos for eksempel en intensivpasient. Fysioterapeutene vil kunne være ansvarlig for å dokumentere hvilke undersøkelser som er gjort, hva slags helsehjelp pasienten er gitt, hvilke øvelser som er utført og hvordan pasienten har reagert på dette. Jordmødre vil være ansvarlig for å dokumentere symptomer og funn ved svangerskapskontroll, hendelsesforløp under fødselen, hvilke smertestillende medikamenter og metoder som eventuelt ble benyttet, hvilke vurderinger som ble foretatt på hvilke tidspunkt og hvorledes morens tilstand under fødselen var. Ortopediingeniører vil være ansvarlig for å journalføre hvilke proteser som blir laget til de ulike pasientene, hvordan disse tilpasses, hvordan pasienten fungerer med protesene og eventuelle komplikasjoner og slitasjeskader. På samme måte vil tannpleier og tannlege måtte dokumentere hva som var formålet med undersøkelsen, objektive funn og subjektive symptomer, undersøkelser og prøver som er tatt, diagnose og aktuell behandling og eventuelle komplikasjoner under behandlingen.


Den som journalplikten påhviler, kan overføre utførelsen til andre. Dette innebærer for eksempel at en lege som er ansvarlig for diagnostisering kan overlate til en sykepleier eller annet personell å journalføre dette. Legen har imidlertid fortsatt hovedansvaret og må sørge for å kontrollere journalen hvis han mener dette er nødvendig. Sykepleieren på sin side har et selvstendig ansvar for journalføring av oppgaver som er underlagt seg, men kan overlate selve journalføringen til andre. Slik kan alt helsepersonell som er ansvarlig for journalføring overlate selve utførelsen til andre, d v s til annet helsepersonell eller til andre medhjelpere. Det må imidlertid vurderes i hvert enkelt tilfelle om det er hensiktsmessig og forsvarlig å overlate utførelsen til andre.


Andre ledd: For at journalen skal fungere som et godt og hensiktsmessig arbeidsverktøy, må det foretas en koordinering av informasjonen og dokumentasjonen. Det skal derfor for den enkelte journal innen helseinstitusjoner utpekes en person som skal ha det overordnede beslutningsansvaret for denne, herunder journalens innhold. I spesialisthelse-tjenesteloven er det i § 3-723 en forskriftshjemmel til å gi bestemmelser om pasientansvarlig lege og tilsvarende ordninger for andre grupper helsepersonell. I de generelle motiver er det vist til at den pasientansvarlige legen bør ha en funksjon i forhold til dette koordineringsbehovet. Det er samtidig påpekt at vedkommende ikke vil ha selvstendig beslutningsmyndighet hva angår behandling, dokumentasjon, informasjon o s v. Dersom det er behov for ytterligere koordinering og beslutninger, må det være opp til den enkelte virksomhetsledelse å sørge for at dette behovet ivaretas. En virksomhetsledelse kan naturligvis legge beslutninger til pasientansvarlig lege, men dette må avgjøres innen den enkelte institusjon. I helseinsti-tusjoner, er det den som utpekes til å ha det overordnede ansvaret for journalen som avgjør hvilke opplysninger som skal tas inn i journalen. "Helseinstitusjoner" omfatter etter definisjonen i § 3 institusjoner som hører under spesialisthelsetjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.


Tredje ledd gir departementet hjemmel til å pålegge helsepersonell plikt til å føre journal som pasienten bringer med seg (egenjournal).

 


§ 40. Krav til journalens innhold m m
Journalen skal føres i samsvar med god yrkesskikk og skal inneholde relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen, samt de opplysninger som er nødvendige for å oppfylle meldeplikt eller opplysnings-plikt fastsatt i lov eller i medhold av lov. Journalen skal være lett å forstå for annet kvalifisert helsepersonell.

Det skal fremgå hvem som har ført opplysningene i journalen.

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om pasientjournalens innhold og ansvar for journalen etter denne bestemmelse, herunder om oppbevaring, overdragelse, opphør og tilintetgjøring av journal.


Til § 40
Begrepene "relevante og nødvendige" vil i denne sammenheng være de opplysningene som det i den aktuelle undersøkelses- og behandlingssituasjonen er behov for å ha tilgjengelig for å kunne gjennomføre undersøkelsen og behandlingen. Journalopplysning-ene skal også kunne bidra til å dokumentere at man som helsepersonell har handlet i samsvar med forsvarlighetskravet, jf. helsepersonelloven § 4, og andre krav stilt i lov eller i medhold av lov.


Videre må det ved fastsettelsen av hva som skal stå i journalen vurderes hvilke opplysninger det på et senere tidspunkt kan bli aktuelt å hente frem, enten i forbindelse emd en ny undersøkelses/ behandlings-situasjon eller som dokumentasjon på hva som ble undersøkt/behandlet på et gitt tidspunkt.

Definisjonen av pasientjournal er all informasjon om pasienten som lagres som grunnlag for undersøkelser, diagnostisering, behandling eller annen oppfølgning av pasienten. Også dokumentasjon som røntgenbilder, prøvesvar m m regnes som del av journalen. Pasientjournalen, eller deler av den, kan oppbevares elektronisk, på papir, bilder, lydmålere, bildeopptak, e l over en viss tid. Registre over flere pasienter regnes ikke som pasientjournal.


Det overordnede ansvaret for pasientjournalen tillegges den som utpekes av virksomhetsledelsen der grupper arbeider sammen og i helseinstitusjon. Ansvaret innebærer en plikt til å opprette journal, strukturere og avslutte journaler på forsvarlig vis,eller etter særskilte retningslinjer når det er gitt. Ansvaret for å strukturere journalen innebærer at journalen må ordnes slik at den fungerer som et arbeidsverktøy i samsvar med intensjonene. Journalen må gjøres lett tilgjengelig for de som skal anvende opplysningene som grunnlag for beslutninger om undersøkelser, behandling og annen oppfølgning av pasienten. Den som har ansvaret for journalen kan på dette grunnlaget beslutte at opplysninger tas ut p g a irrelevans eller dobbeltføring. Dette vil særlig være nødvendig når flere gjør nedtegnelser i samme journal. Det vises for øvrig til kommentarene under § 39.


Departementet har i forskrift om pasientjournal, jf. del 3, stilt nærmere krav til innhold, hvordan opptegnelser skal føres, om oppbevaring og videre håndtering av opplysningene.

 


§ 41. Plikt til å gi pasienter innsyn i journal
Den som yter helsehjelp, skal gi innsyn i journalen til den som har krav på det etter reglene i pasientrettighetsloven § 5-124.

I helseinstitusjoner skal den som har det overordnede ansvaret for journalen etter § 39, sørge for at det gis innsyn etter første ledd.


Til § 41
Det vil fremgå av § 40 og eventuell forskrift med hjemmel i denne hva en journal skal inneholde og omfatte. Pasientene er gitt en korresponderende rett til innsyn. For at innsynsretten skal bli reell, må helsepersonell på anmodning gi en forklaring på faguttrykk o l. Helsepersonell er også på anmodning ansvarlig for å gjøre samers journaler tilgjengelige ved at de oversettes eller at det benyttes tolk. Departementet vil også bemerke at det vil følge av pasientens medvirkningsrett og helsepersonells informasjonsplikt at helsepersonell må sørge for at pasienter med langvarige behandlingsforhold som hovedregel er kjent med innholdet i sin journal. Unntaket fra hovedregelen er utformet i nær overensstemmelse med forvaltningsloven § 19 bokstav c25. For øvrig må det materielle innhold i innsynsretten leses ut av pasientrettighetsloven § 5-126 som gir pasienter uten innsynsrett adgang til å oppnevne en representant som skal ha rett til innsyn. Det vil være viktig for pasienten å utpeke en representant denne har tillit til. På den annen side er det viktig at personen som utpekes er egnet til oppgaven og har evne til å vise diskresjon og ansvarsfølelse. Helsepersonellet som er ansvarlig for journalføring, vil kunne avvise en representant hvis denne anses uskikket. En ny representant vil også kunne avvises på dette grunnlag.


Av samme bestemmelse går det fram at innsyn ikke kan nektes når representanten er en lege eller en advokat. Begrunnelsen er at disse har taushetsplikt i tillegg til yrkesetisk og rettslig ansvar. Er imidlertid en advokat eller lege pasient og ønsker å se sin egen journal, står han prinsipielt i samme stilling som en annen pasient. Foreligger særlige forhold, vil en advokat eller lege også kunne nektes innsyn av den som er ansvarlig for journalføringen. Dette vil kunne være tilfelle der legen eller advokaten er i nær slekt med pasienten.


Pårørendes adgang til journalinnsyn følger av pasient-rettighetsloven § 5-1, femte ledd. Etter en pasients død har de nærmeste pårørende rett til innsyn i journalen. Pårørende vil være ektefelle, registrert partner, person som i minst to år har levd i ekteskapsliknende eller partnerskapsliknende samboerskap med vedkommende, myndige barn, foreldre eller den som har foreldreansvaret, myndige søsken eller deres myndige barn, besteforeldre, verge eller hjelpeverge. Den nærmeste er den av disse som pasienten selv oppgir. Når ikke noen er oppgitt vil den nærmeste pårørende være den/de av disse som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med vedkommende, likevel slik at det tas utgangspunkt i den rekkefølgen som er angitt i det foregående punktum. Helsepersonell som er ansvarlig for journalføring, kan nekte innsyn hvis det foreligger særlige grunner for å unnta opplysninger. Dette vil kunne være aktuelt hvis journalen inneholder opplysninger som er svært støtende for de pårørende. Helsepersonellet avgjør om noen av de pårørende eller eventuelt ingen bør få innsynsrett.

 


§ 42. Retting av journal
Helsepersonell som nevnt i § 39 skal etter krav fra den opplysningen gjelder, eller av eget tiltak, rette feilaktige, mangelfulle eller utilbørlige opplysninger eller utsagn i en journal. Retting skal skje ved at journalen føres på nytt, eller ved at en datert rettelse tilføyes i journalen. Retting skal ikke skje ved at opplysninger eller utsagn slettes.

Dersom krav om retting avslås, skal kravet om retting og begrunnelse for avslaget nedtegnes i journalen.

Avslag på krav om retting kan påklages til fylkeslegen, som etter å ha innhentet uttalelse fra Datatilsynet, avgjør om retting kan foretas.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om retting etter denne bestemmelse.

 

 

§ 43. Sletting av journalopplysninger
Etter krav fra den journalopplysningene gjelder, eller av eget tiltak, skal helsepersonell som nevnt i § 39 slette opplysninger eller utsagn i journalen, dersom dette er ubetenkelig ut fra allmenne hensyn, ikke strider mot bestemmelsene i eller i medhold av arkivloven §§ 9 eller 18 og:

opplysningene er feilaktige eller misvisende og føles belastende for den de gjelder eller
opplysningene åpenbart ikke er nødvendige for å gi pasienten helsehjelp.
Dersom krav om sletting avslås, skal kravet om sletting og begrunnelse for avslaget nedtegnes i journalen.

Avslag på krav om sletting kan påklages til fylkeslegen. Det skal innhentes uttalelse fra Datatilsynet. Dersom fylkeslegen mener at sletting kan være i strid med arkivloven §§ 9 eller 18, skal det også innhentes uttalelse fra Riksarkivaren.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om sletting etter denne bestemmelse.


Til § 42 og 43
Bestemmelsen om retting er en videreføring av tidligere rett. Slettingsbestemmelsen er en utvidelse i forhold til tidligere rett.


Etter § 42 vil helsepersonell som har ført journalen, eller den som etter § 39 andre ledd har det overordnede ansvaret for journalen, være pliktige til å rette feil, mangelfulle opplysninger eller utilbørlige utsagn i journaler. Det er et grunnleggende element av personvernet at opplysninger som nedtegnes i offentlige dokumenter er riktige.


Er vedkommende ansvarlige helsepersonell på ferie eller er det skjedd et personskifte, vil den som har overtatt den ansvarliges arbeidsområde være rette vedkommende. Opplysninger som kan rettes, vil for eksempel være åpenbare feil som ukorrekt fødselsdato eller navn, men også hvor det viser seg at diagnoser er feil eller det er gitt mangelfulle opplysninger om en pasients helsetilstand eller behandling vil dette kunne rettes. Ved utilbørlige utsagn som for eksempel er belastende for pasienten, skal det også foretas retting. Helsepersonell som er ansvarlig for journalføring vil kunne rette journaler etter eget initiativ eller etter anmodning fra pasienten eller andre som er nevnt i journalen. Opplysninger i barns journal om personer med foreldreansvar vil etter dette kunne rettes. Dette kan f eks være opplysninger om overgrep som viser seg å være ubegrunnede. I disse situasjonene kan foreldre eller andre med foreldreansvar som er nevnt i journalen, kreve retting. Retting skal skje ved ny journalføring eller datert rettelse, og ikke ved overstrykninger eller på annen måte slik at journalen eller deler av den blir uleselig. Nektes retting, kan avgjørelsen overprøves av fylkeslegen.


Av § 43 følger det at helsepersonell skal slette journalopplysninger av eget tiltak eller hvis pasienten eller andre som er nevnt i journalen krever det, dersom det er ubetenkelig å slette opplysningene. I dette ligger det at opplysninger ikke kan slettes hvis det for eksempel oppdages samme feilbehandling av en lang rekke pasienter. I et slikt tilfelle vil allmenne hensyn kunne tilsi at journalen bevares for at man skal kunne dokumentere feilbehandlingen, reagere overfor helsepersonell hvis det er nødvendig og lære av de feil som er begått. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt hvis det er benyttet uheldige eller skadelige behandlingsmetoder.


Arkivloven § 9 første ledd bokstav c stiller opp et forbud mot å kassere offentlig arkivmateriale uten etter samtykke fra Riksarkivaren eller bestemmelser gitt i medhold av arkivloven § 12. Dette forbudet går foran bestemmelser i eller i medhold av andre lover om kassasjon bortsett fra bestemmelsene i personregisterloven.


Etter arkivloven § 2 bokstav e er offentlig arkiv definert som statlige eller kommunale arkiv. Kommunale arkiv er definert som arkiv skapt av fylkeskommunalt eller kommunalt organ. Arkiv som befinner seg som journalarkiv på sykehus, kommunale legesentre, sykehjem osv, faller derfor inn under arkivlovens bestemmelser om offentlig arkiv.


Arkivloven § 18 stiller opp en tilsvarende forbudsregel for ødeleggelse, herunder retting og sletting av privat arkiv. Et privat arkiv er i arkivloven § 2 bokstav f definert som et arkiv som ikke er et statlig eller kommunalt arkiv. Forbudet i arkivloven § 18 om sletting i private arkiv gjelder likevel bare i forhold til de private arkivene som Riksarkivaren har registrert som spesielt verneverdige. Private arkiv vil defor bare unntaksvis være omfattet av forbudet i § 18.


Forutsetningen for at det skal være adgang til sletting etter § 43 er at det foreligger feilaktige eller misvisende opplysninger. Dette er alternative vilkår. I tillegg kreves det at opplysningene som ønskes slettet føles belastende for pasienten eller andre som nevnes i journalen. Opplysningene som kreves slettet skal altså være feilaktige eller misvisende og i tillegg belastende for pasienten eller andre som nevnes i journalen. Vilkårene for å slette er således strengere enn for retting av journal. Sletting av hele eller deler av journal vil være særlig aktuelt der journalen inneholder opplysninger om diagnoser som er feil eller opplysninger som er misvisende. Et annet alternativ er at opplysningene som anmodes slettet åpenbart ikke er nødvendige for å gi pasienten helsehjelp. I dette ligger det at opplysninger som på en eller annen måte kan være til nytte i videre helsehjelp til pasienten, ikke må slettes. Som eksempel kan nevnes opplysninger om psykiske lidelser som kan virke misvisende og belastende, men som muligens vil kunne komme til nytte senere hvis pasienten skulle bli psykisk syk. Fylkeslegen behandler spørsmålet om avslag på anmodning om sletting av hele eller deler av journal. Fylkeslegen skal innhente uttalelse fra Datatilsynet før avgjørelse tas. Riksarkivaren har det forvaltningsmessige ansvaret for arkivlovens bestemmelser. Når fylkeslegen mottar klage på avslag på krav om sletting etter første ledd, er det defor nødvendig at Riksarkivaren har uttalerett i de tilfellene der fylkeslegen mener at de medisinskfaglige hensynene bør veie så tungt at sletting av journalopplysninger må kunne foretas til tross for at det vil være i strid med arkivloven §§ 9 eller 18. Fylkeslegen har endelig avgjørelsesmyndighet, det vil si at han kan fatte vedtak i strid med både Datatilsynet og Riksarkivarens uttalelser dersom han finner de medisinskfaglige begrunnelsene tungtveiende nok.


Fylkeslegen må i sin vurdering veie de medisinskfaglige hensynene opp mot de forholdene arkivlovens bestemmelser skal ivareta. Det faktum at Stortinget har gått inn for at det skal bli noe enklere å få rettet opp eller slettet opplysninger fra pasientjournal, må det også tas hensyn til når fylkeslegen foretar sin vurdering.


Hvis helsepersonell eller fylkeslegen avslår anmodning om retting eller sletting fra pasient eller andre som er nevnt i journalen, skal anmodningen og begrunnelse for nektelsen nedtegnes i journalen.


Departementet kan i henhold til §§ 42 og 43, begge siste ledd, gi nærmere regler om retting og sletting av journalopplysninger i forskrift.

 


§ 44. Journal på feil person
Etter krav fra den opplysningene gjelder, eller av eget tiltak, skal helsepersonell som nevnt i § 39 slette journal, eller opplysninger eller utsagn i en journal, som er ført på feil person, med mindre allmenne hensyn tilsier at sletting ikke bør foretas. Reglene i § 43 annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende.


Til § 44
Helsepersonell som er ansvarlig for at det føres pasientjournal, skal slette journaler opprettet på feil person hvis ikke allmenne hensyn tilsier at journalen bør bevares. Sletting vil for eksempel kunne nektes hvis det er aktuelt å samle dokumentasjon for å kunne reagere overfor helsepersonell som har gjort feilen. Nektes sletting, kan avgjørelsen overprøves av fylkeslegen.

 


§ 45. Overføring, utlevering av og tilgang til journal og journalopplysninger
Med mindre pasienten motsetter seg det, skal helsepersonell som nevnt i § 39 gi journalen eller opplysninger i journalen til andre som yter helsehjelp etter denne lov, når dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp på forsvarlig måte. Det skal fremgå av journalen at annet helsepersonell er gitt tilgang til journalen etter første punktum.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser til utfylling av første ledd, og kan herunder bestemme at annet helsepersonell kan gis tilgang til journalen også i de tilfeller som faller utenfor første ledd.


Til § 45
Bestemmelsen innebærer en endring i forhold til tidligere rett etter legeloven og tannlegeloven.


Opplysningene kan gis i form av muntlig eller skriftlig kommunikasjon, og kan også overføres ved hjelp av elektroniske medier. Bruk av elektroniske medier ved kommunikasjon av helseopplysninger vil for øvrig bli regulert i fremtidig lov om helseregistre.


Det må presiseres at det bare er de opplysninger annet helsepersonell trenger for å gi pasienten forsvarlig helsehjelp som skal kunne utleveres. Det må med andre ord foretas en konkret vurdering av nødvendigheten av å utveksle taushetsbelagte opplysninger.


Når det gjelder utlevering av epikrise, er utgangspunktet at man følger samme regler som for kommunikasjon av andre taushetsbelagte opplysninger. Hovedregelen vil derfor være at utlevering av epikrise er nødvendig av hensyn til pasientbehandlingen.


Utleveringen skal tjene den helsehjelp pasienten gis, og skal vurderes i lys av om pasienten er tjent med dette. Det må derfor i utgangspunktet legges til grunn et samtykke fra pasienten før utleveringen skjer. Med hensyn til samtykke fra pasienten, vil det i de alt overveiende antall tilfeller være riktig å legge avgjørende vekt på dette. I tilfeller hvor pasienten ikke er i stand til å gi noe bevisst samtykke, vil det ofte være grunnlag for å forutsette at pasienten ville gi slikt samtykke. Imidlertid kan det tenkes tilfeller hvor journalen bør utlånes eller overføres selv om pasienten motsetter seg dette. For eksempel i forbindelse med tvangsinnleggelser av psykiatriske pasienter, vil pasienten kunne tenkes å motsette seg utlevering av journalopplysninger. Det vil kunne være av stor betydning at behandlende personell får kjennskap til tidligere sykdomshistorie eller behandling. I slike tilfeller vil man kunne bygge på rettsstridsreservasjonen i § 23 og det vil således kunne åpnes for at journalen kan overføres eller lånes ut til tross for at pasienten har motsatt seg det dersom det er av særlig stor betydning for helsehjelpen. Dette må i så fall besluttes av det helsepersonell som har ansvaret for helsehjelpen.


Telefaks eller elektroniske medier bør som hovedregel ikke benyttes ved overføring av journalopplysninger. Dersom det er av særlig stor betydning for helsehjelpen, kan telefaks likevel benyttes. Det bør i tilfelle foretas en anonymisering eller kryptering av opplysningene, for å forhindre at uvedkommende får tilgang til dem. Telefaks kan benyttes dersom pasienten samtykker eller dersom det er snakk om lite ømfintlige opplysninger som ikke er å regne som taushetsbelagte.

Det er hjemmel for å forskriftsregulere at slike opplysninger også kan gis utenom hensynet til helsehjelpen, men uten at det er meningen at departementet skal stå fritt med hensyn til å regulere utlevering av opplysninger. Her vil det være aktuelt å regulere utleveringer i forbindelse med kvalitetsarbeid, for eksempel når epikriser sendes innleggende lege som tilbakemelding. Normalt vil det kunne presumeres samtykke fra pasienten i disse situasjoner. Ved denne reguleringen må det tas hensyn til pasienten, slik at jo fjernere formålet med utleveringene er fra helsehjelpen, desto større grunn til å innhente samtykke fra pasienten.

 


§ 46. Elektronisk pasientjournal
Pasientjournal kan føres elektronisk.

Kongen kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om bruk av elektronisk journal, og kan herunder oppstille krav om opplæring og tiltak som skal sikre at utenforstående ikke får kjennskap eller tilgang til journalen.


Til § 46
Bestemmelsen om at pasientjournal kan føres elektronisk er gitt av pedagogiske hensyn. Hjemmelen ligger i dag i personopplysningsloven og vil, hvis helseregisterloven blir vedtatt med den ordlyden den er foreslått, også bli hjemlet der.


Det er her snakk om forhold som dels hører under helsemyndighetene og dels under Datatilsynets ansvarsområde. Det er hjemlet en adgang til å stille krav til bruk av elektronisk journal og om opplæring og tiltak for brukerne av elektroniske datasystemer. Departementet viser for øvrig til ny lov om helseregistre, som er under utarbeidelse, når det gjelder reguleringen av sikkerheten ved elektronisk behandling av helseopplysninger.

 


§ 47. Opptegnelser og journal som bevis
I rettssak eller forvaltningssak om helsepersonells yrkesutøvelse, kan opptegnelser, journal og journalmateriale kreves lagt fram som bevis i original eller bekreftet fotokopi eller utskrift.


Til § 47
Det vil være behov for å kunne anvende slike opplysninger som bevis både i saker om autorisasjon eller lisens, saker om forskrivning av narkotika, og klagesaker m m vedrørende helsepersonell. Dette gjelder både saker for domstolene og saker som behandles administrativt. Loven spesifiserer ikke nærmere de ulike typer av saker. Det er likevel grunn til å understreke at de opplysninger som kan kreves fremlagt, må referere seg til helsepersonells yrkesutøvelse. Bestemmelsen åpner ikke for at pasientopplysninger om helsepersonell skal kunne trekkes inn som bevis.

 

 

 

§ 48. Autorisasjon
Autorisasjonsordningen etter denne lov omfatter følgende grupper helsepersonell:

a) ambulansearbeider

b) apotektekniker

c) audiograf

d) bioingeniør

e) ergoterapeut

f) farmasøyt

g) fotterapeut

h) fysioterapeut

i) helsesekretær

j) hjelpepleier

k) jordmor

l) kiropraktor

m) klinisk ernæringsfysiolog

n) lege

o) omsorgsarbeider

p) optiker

q) ortopediingeniør

r) ortoptist

s) perfusjonist

t) psykolog

u) radiograf

v) sykepleier

w) tannhelsesekretær

x) tannlege

y) tannpleier

z) tanntekniker

æ) vernepleier

Rett til autorisasjon etter søknad har den som:

har bestått eksamen i vedkommende fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående opplæring,
har gjennomført praktisk tjeneste fastsatt i forskrift gitt av departementet,
er under 75 år og
ikke er uegnet for yrket.
Rett til autorisasjon etter søknad har også den som:

har utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk eksamen,
har utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52, eller
på annen måte har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet.
Departementet kan i forskrift bestemme at helsepersonellgrupper som ikke omfattes av første ledd, kan gis autorisasjon etter søknad. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet til pasientsikkerhet, innhold og formålet med utdanningen, i hvilken utstrekning yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering med andre land.

Departementet kan i forskrift fastsette tilleggskrav for autorisasjon for den enkelte helsepersonellgruppe, herunder at kravene skal gjelde for de som allerede har autorisasjon eller offentlig godkjenning ved forskriftens ikrafttredelse.

Til § 48
Bestemmelsen angir hvem som kan få autorisasjon som helsepersonell og vilkårene for å få slik autorisasjon. Etter tidligere rett hadde leger og tannleger autorisasjon, mens det for de øvrige grupper kaltes offentlig godkjenning. I § 48 er betegnelsen autorisasjon innført for alle grupper.


Første ledd lister opp hvilke grupper helsepersonell som har rett til autorisasjon dersom de tilfredsstiller loven vilkår.


Annet ledd angir hvilke vilkår søker må oppfylle for å få rett til autorisasjon. Alle vilkårene må være oppfylt. For det første må søker kunne dokumentere at han/hun har bestått eksamen i det aktuelle fag ved norsk universitet, høyskole eller videregående opplæring. Etter avlagt eksamen, men før eksamensresultatet er kommet, kan det innvilges lisens for turnustjeneste - under forutsetning av at eksamen bestås. Begrunnelsen for dette er at lisensen til turnusperioden av praktiske grunner skal kunne utstedes før sensuren til eksamen har falt. I de tilfellene hvor det er utstedt lisens og det i ettertid viser seg at studenten strøk til eksamen, skal lisensen trekkes tilbake. Dernest må vedkommende oppfylle eventuelle krav til praktisk tjeneste. Det er i tillegg et vilkår at søker ikke er over 75 år. (Helsepersonell eldre enn 75 år kan for øvrig gis lisens etter § 49 dersom de kan godtgjøre at de er egnet etter lisensens omfang.) Videre stilles det som vilkår at søker ikke er uegnet til yrket. Dette anses å være viktig for å kunne utelukke de som allerede under utdanningen har vist seg uegnet til et yrke som helsepersonell, for eksempel på grunn av omfattende rusproblemer. Dersom det foreligger forhold som ville medført tilbakekall av autorisasjon, anses søker uegnet. Videre vil søker normalt anses uegnet dersom det foreligger utvisningsgrunn etter lov om universiteter og høgskoler (universitetsloven) § 4227. For at informasjon om dette skal bli kjent for autorisasjonsmyndigheten, er det i universitetsloven gitt hjemmel som gir universiteter og høgskoler plikt til å gi autorisasjonsmyndigheten informasjon om utvisning etter universitetsloven § 42 første ledd nummer to, og grunnlaget for denne.


Tredje ledd åpner for at det kan gjøres unntak fra kravet om at søker må kunne dokumentere eksamen fra norsk lærested, dersom søkers utenlandske eksamen anses tilfredsstillende, eller vedkommende på annen måte enn ved eksamen godtgjør å ha den nødvendige kyndighet. Før departementet fatter avgjørelse med hensyn til om autorisasjon kan gis på bakgrunn av utenlandsk utdannelse, må aktuelle utdanningsinstitusjon ha vurdert utdanningen, jf. universitetsloven § 4828. Tredje ledd viser dessuten til at autorisasjon kan gis uavhengig av ovennevnte vilkår, hvor gjensidig godkjenning følger av avtale, jf helsepersonelloven § 52.

 

Fjerde ledd fastslår at departementet ved forskrift kan bestemme at helsepersonell som ikke omfattes av bestemmelsen, jf 1. ledd, kan gis autorisasjon etter loven. Det anses nødvendig med en fullmaktsbestemmelse som gir departementet anledning til å etablere godkjenningsordninger for grupper som ikke er særskilt nevnt i loven.


Femte ledd gir departementet kompetanse til ved forskrift å stille tilleggskrav for autorisasjonen for den enkelte helsepersonellgruppe. Departementet vil presisere at dette gjelder adgang til å stille krav til alt helsepersonell innen bestemte yrkesgrupper, ikke krav til enkeltindivider som sådan. Det kan for eksempel være aktuelt å utarbeide krav om at visse grupper helsepersonell innen et visst tidsrom må gjennomføre etterutdanning for å opprettholde autorisasjonen. I forskrift kan det i henhold til denne bestemmelsen fastsettes at kravene skal gjelde også for de som allerede har autorisasjon ved forskriftens ikrafttredelse. Offentlig godkjenning som helsepersonell anses som autorisasjon i denne sammenheng. At kravene skal kunne gjelde også for de som har autorisasjon ved forskriftens ikrafttredelse nevnes av pedagogiske hensyn, men er strengt tatt unødvendig.

 


§ 49. Lisens
Helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon etter § 48, kan gis lisens etter søknad. Lisens kan bare gis til helsepersonell som er skikket ut fra lisensens art og omfang.

Lisens kan også gis til helsepersonell med utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52.

Lisensen kan begrenses i tid, til en bestemt stilling, til visse typer helsehjelp eller på annen måte.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om betingelsene for å få lisens og de vilkår som kan knyttes til den, herunder at kravene skal gjelde for de som allerede har lisens ved forskriftens ikrafttredelse.


Til § 49
Den som ikke fyller vilkårene for autorisasjon kan få lisens som lege/tannlege av departementet. Dette er aktuelt for eksempel for turnuskandidater eller utenlandske leger/tannleger. En lisens etter § 49 er en begrenset autorisasjon. Begrensningen kan knyttes til et bestemt tidsrom, til en bestemt stilling, til visse undersøkelses- eller behandlingsmåter. Begrensningen kan også innebære at lisensen er gitt på visse vilkår, for eksempel at en lege kun kan praktisere innen en begrenset del av det medisinske fagområdet.


Første ledd slår fast at lisens kan utstedes til personer som ikke fyller vilkårene for autorisasjon. Lisens vil i første rekke være aktuelt for helsepersonell der praktisk tjeneste er et vilkår for autorisasjon (turnuskandidater). Lisens vil således være aktuelt for helsepersonell med utenlandsk utdanning, når kandidaten må gjennomføre klinisk tjeneste for å kunne avlegge eksamen i nødvendige tilleggsfag. Lisens vil dessuten også være aktuelt for studenter. Lisens kan også gis der helsepersonell for eksempel p g a individuelle fysiske eller psykiske begrensinger (sykdom o l) ikke lenger kan utføre sitt yrke slik det forutsettes for en som innehar autorisasjon. Betingelsen er at helsepersonell anses faglig skikket innenfor det området lisensen omfatter. Lisens kan også gis til helsepersonell over 75 år (aldersgrensen for å utstede autorisasjon og for bortfall av autorisasjon, jf §§ 48 og 54), som for øvrig fyller vilkårene til autorisasjon. Lisens kan også utstedes til helsepersonell som fyller vilkårene for autorisasjon, men som likevel ikke ønsker slik.


Lisens kan også i unntakstilfelle anvendes i stedet for autorisasjon der for eksempel nyutdannet helsepersonell har funksjonshemming slik at full autorisasjon ikke kan utstedes. Etter en konkret vurdering kan da helsemyndighetene utstede lisens som angir hva helsepersonellet faktisk kan utføre av arbeidsoppgaver, selv om full autorisasjon antagelig aldri vil kunne oppnås, for eksempel til hjelpepleier med redusert bevegelsesevne.


Andre ledd fastslår at lisens også kan gis til helsepersonell med utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52.


Tredje ledd angir at lisensen kan begrenses på ulike måter.


Femte ledd gir departementet kompetanse til å fastsette nærmere bestemmelser om betingelser for å få lisens og de vilkår som kan knyttes til den, jf. forskrift om lisens til medisinske studenter og til helsepersonell over 75 år.

 


§ 50. Grenselisens
Offentlig ansatt og autorisert helsepersonell i Sverige og Finland i arbeid langs grensen til Norge, kan utøve virksomhet i tilgrensende norske kommuner uten norsk autorisasjon eller lisens etter §§ 48 og 49.


Til § 50
Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av legeloven § 4, som gir bestemmelser om grenselisens, dvs at offentlig ansatt lege i finsk eller svensk legedistrikt kan utøve legevirksomhet i tilgrensende norsk kommune uten norsk autorisasjon eller lisens.

 


§ 51. Vilkår for spesialistgodkjenning
Departementet kan gi forskrifter om vilkår for godkjenning av autorisert helsepersonell som spesialister innen en avgrenset del av det helsefaglige området, herunder at vilkårene skal gjelde for dem som allerede har spesialistgodkjenning ved forskriftens ikrafttredelse.


Til § 51
Med hjemmel i bestemmelsen har departementet gitt forskrift om spesialistgodkjenning av helsepersonell av 21. desember 2000 nr. 1384. Forskriften omhandler spesialistgodkjenning for leger, tannleger og optikere.


Flere yrkesgrupper har gjennom sine yrkesforbund etablert spesialistgodkjenning innen ulike fagområder, for eksempel psykologer og fysioterapeuter. Dette er ikke spesialistgodkjenning slik den er godkjent for leger, tannleger og optikere.


Lovens § 51 er nytt i den forstand at det åpner for at det kan utstedes spesialistgodkjenninger for andre grupper autorisert helsepersonell. Dette vil bli regulert i forskrift. Videreutdanning som skal lede til en spesialistgodkjenning må godkjennes av departementet, jf også tidligere forskrift om spesialistgodkjenning av leger.

 


§ 52. Internasjonale avtaler
På grunnlag av avtale med annet land om gjensidig godkjenning kan autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning gis til utenlandsk statsborger.

Departementet kan i forskrifter gi nærmere bestemmelser til utfylling av første ledd, og kan herunder fastsette særlige vilkår for godkjenning som er nødvendige for å oppfylle internasjonale avtaler.


Til § 52
Bi- og multilaterale internasjonale avtaler kan være et rettslig grunnlag for utstedelse av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning. Dette gjelder for eksempel for Nordisk overenskomst om felles arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helsevesenet og for veterinærer. En slik internasjonal avtale går foran de vilkår som oppstilles i loven. Annet ledd gir mulighet for å fastsette i forskrift særskilte krav for å oppfylle internasjonale avtaler. Det gjelder i dag for Norges tilslutning til EØS-avtalens krav til praksis for allmennpraktiserende leger, jf. EØS-forskriften av 21.12.2000 nr. 1377.

 


§ 53. Tildeling av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
Statens helsetilsyn gir autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning mot nærmere fastsatt godtgjørelse. Helsetilsynet kan delegere myndighet til å gi spesialistgodkjenning til private yrkesorganisasjoner.

En søker kan nektes autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning hvis det foreligger omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall etter § 57.

Vedtak etter bestemmelsens foregående ledd er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Hvis det er grunn til å tro at tilbakekallsgrunn foreligger, kan Statens helsetilsyn pålegge helsepersonell å underkaste seg undersøkelser som omtalt i § 60.

 


Til § 53
Etter første ledd er det Statens helsetilsyn som gir autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Nytt i forhold til tidligere rett er hjemmel for at det kan kreves godtgjørelse i form av gebyr for utstedelse av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Det kan også kreves godtgjørelse for utgifter i forbindelse med tildeling av ny autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Bestemmelsen innebærer at utstedelse av spesialistgodkjenning for leger, tannleger og optikere kan delegeres til private yrkesorganisasjoner. Utstedelse av spesialistgodkjenning forutsetter at vilkårene for spesialistgodkjenning er oppfylt. Etter lovens § 51 kan departementet gi forskrifter om vilkår for godkjenning av autorisert helsepersonell som spesialister innen en avgrenset del av det helsefaglige området.


Etter fjerde ledd kan Helsetilsynet pålegge søkere å underkaste seg medisinsk, herunder psykiatrisk, eller psykologisk undersøkelse av sakkyndige. (Se mer om dette i merknadene til § 60.) For å øke forhåndskontrollen med søkere og derved fremtidige helsearbeidere, er det hensiktsmessig med en slik plikt. Av rettssikkerhetsmessige grunner er det av betydning at det må foreligge konkrete opplysninger, som gjør det påkrevet med sakkyndig undersøkelse. Slike opplysninger kan for eksempel komme fra en utdanningsinstitusjon eller fra den som er ansvarlig for praktisk tjeneste under eller etter utdanningen eller lignende.

 


§ 54. Bortfall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning bortfaller når vedkommende fyller 75 år. Yrkestittelen kan likevel benyttes.

Helsepersonell over 75 år kan likevel gis lisens og spesialistgodkjenning på visse vilkår, jf. § 49 fjerde ledd og § 51.


Til § 54
Det materielle innholdet i bestemmelsens første ledd er i hovedsak en videreføring av tidligere rett. Aldersgrensen som gjaldt for leger og tannleger, jf lege- og tannlegeloven §§ 5, er gjort gjeldende for alle grupper autorisert helsepersonell.


Andre ledd er et unntak fra første ledd. Helsepersonell over 75 år kan likevel gis lisens og spesialistgodkjenning. Vilkårene for slik lisens og spesialistgodkjenning må gis av departementet med hjemmel i §§ 49 tredje ledd og 51.

 


§ 55. Anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd
Den som mener at bestemmelser om plikter fastsatt i eller i medhold av denne lov er brutt til ulempe for seg, kan be tilsynsmyndigheten om en vurdering av forholdet. Pasienten kan opptre ved representant. Kravet sendes fylkeslegen.

Representant etter første ledd er den som har fullmakt til å fremsette en anmodning på andres vegne, eller som har samtykkekompetanse etter reglene i pasientrettighetsloven kapittel 4. Fullmektig som ikke er advokat, skal legge frem skriftlig fullmakt.

Fylkeslegen skal vurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt i anmodningen.

Hvis fylkeslegen mener at det bør ilegges en reaksjon etter kapittel 11, skal saken oversendes Statens helsetilsyn. Tredje ledd gjelder tilsvarende for behandlingen av saken hos Statens helsetilsyn.

Tilsynsmyndighetene skal gi den som har fremsatt en anmodning, underretning om resultatet av sin behandling av saken og en kort begrunnelse for resultatet.

departementet kan i forskrift fastsette næ-rmere bestemmelser om tilsynsmyndighetenes saksbehandling, og kan herunder fastsette regler om frist for fremsettelse av anmodning etter denne paragraf.


Til § 55
Bestemmelsen gir pasienten, eller den han gir fullmakt, rett til å anmode tilsynsmyndigheten om å vurdere en hendelse, en situasjon, et forhold m.m. for å avklare om det foreligger brudd på helsepersonelloven eller bestemmelser fastsatt i medhold av den.

I dette ligger at tilsynsmyndighetene skal gå inn og se nærmere på forholdet den har fått seg forelagt, herunder innhente uttalelse fra den/de pasienten har beklaget seg over. Bestemmelsen gir ikke rett til å anmode om at tilsynsmyndigheten skal gi en administrativ reaksjon. Det er opp til tilsynsmyndigheten å vurdere om en reaksjon skal bli sakens utfall. Pasienten kan opptre ved representant.


Andre ledd fastslår at en representant etter første ledd er en som har fullmakt til å opptre på pasientens vegne, eller en som har samtykkekompetanse etter pasientrettighetsloven kapittel 4. Dersom representanten ikke er advokat, må det legges fram skriftlig fullmakt.


Tredje ledd fastsetter regler for fylkeslegens behandling av anmodningen. Fylkeslegen skal vurdere de forhold som fremkommer i anmodningen, men kan også ta opp andre forhold. Dersom fylkeslegen ved sin gjennomgang av saken for eksempel avdekker mangelfull journalføring, kan fylkeslegen ta dette opp uavhengig av om pasienten eller dennes representant har påpekt dette i sin anmodning.


Dersom fylkeslegen vurderer at en reaksjon etter kap. 11 kan være aktuelt, skal saken etter fjerde ledd oversendes til Statens helsetilsyn.


I femte ledd fastslås at den som har bedt om at tilsynsmyndigheten vurderer forholdet skal underrettes om resultatet av denne behandlingen, og gis en kort begrunnelse for dette.

Sjette ledd gir departementet myndighet til å fastsette saksbehandlingsregler for tilsynsmyndigheten i forskrift, herunder frist for fremsettelse av anmodning om at pliktbruddet vurderes. Formålet med en vurdering og eventuelt ileggelse av reaksjoner mot helsepersonell er å sikre kvalitet i helsetjenesten. Dersom det bes om en vurdering av forholdet på grunnlag av påstått pliktbrudd som ligger svært langt tilbake i tid, vil hensikten med reaksjonen kunne være borte. Det vil derfor kunne være behov for å fastsette en frist for hvor gammelt et forhold kan være for å gi grunnlag for å be om en vurdering.


Forvaltningslovens regler er ikke umiddelbart anvendelige på slike anmodninger som bestemmelsen gjelder. Ordet "klage" er ikke brukt i lovteksten, da dette lett kan lede tanken inn på forvaltningslovens klagebegrep. Pasienten er ikke å anse som "part" i forvaltningsrettslig forstand og kan derfor ikke klage på en avgjørelse tatt av tilsynsmyndighetene, men har krav på informasjon etter femte ledd. Dersom pasienten ønsker å ta opp andre ting enn et konkret pliktbrudd, kan han/hun henvende seg til pasientombudet, jf lov om pasientrettigheter.

 


§ 56. Advarsel
Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helsetjenesten eller til å påføre pasienter en betydelig belastning.

Advarsel er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.


Til § 56
Bestemmelsen er ny i den forstand at den gir hjemmel for ileggelse av advarsel overfor alt helsepersonell.


Første ledd angir vilkårene for at advarsel skal kunne gis. Hvis vilkårene er oppfylt, kan Helsetilsynet gi reaksjonen advarsel. Vilkårene er at helsepersonell forsettelig eller uaktsomt har overtrådt plikter i helsepersonelloven eller bestemmelser gitt i medhold av den, i form av en handling eller en unnlatelse av å handle, og pliktbruddet er egnet til å påføre pasienten en betydelig belastning. "Egnet til" sikter til en objektiv vurdering av overtredelsens art. Med fare for sikkerhet i denne lov menes derfor også risiko for at skade kunne inntruffet på bakgrunn av en handling eller unnlatelse av handling. Dette er kumulative vilkår, det vil si at den forsettlige eller uaktsomme overtredelsen av plikter ikke er nok i seg selv. Overtredelsen må også være egnet til å påføre pasienten en betydelig belastning. Dersom helsepersonell begår grove feil som på grunn av tilfeldigheter ikke får noen følge for pasienten, vil det kunne reises spørsmål ved om lovens vilkår for å gi advarsel er til stede. Er handlingen av en slik art at den vanligvis ville ha ført til skade på pasienten, antar departementet at en vanlig språklig forståelse tilsier at fare for sikkerhet i helsetjenesten har oppstått i denne situasjonen. Advarsel kan da gis, såfremt helsepersonell hadde reelle handlingsalternativer. Tilsvarende vurdering må også legges til grunn i de tilfellene hvor helsepersonells pliktbrudd faktisk har påført pasienter en betydelig belastning. I uaktsom-hetsvurderingen må det sees hen til hvorvidt helsepersonellet i den aktuelle situasjon hadde handlingsalternativer. Hvis ikke, kan ikke helsepersonellet bebreides for resultatet.


Det må også sees hen til formålet med reaksjonen, å sikre kvalitet og tillit til helsevesenet. Det avgjørende er at det blir reagert på pliktbrudd som forekommer.


Fare for sikkerhet må bedømmes i det konkrete tilfellet. Det samme gjelder betydelig belastning på pasienten. Generelt kan sies at det kreves mer enn den daglige risiko eller den belastning en normalt må regne med ved undersøkelse eller behandling av sykdom eller skade. Det må også være direkte årsakssammenheng mellom helsepersonellets uaktsomme pliktbrudd og den risiko som oppsto eller den belastning som ble påført pasienten.Tilsynsmyndigheten må utøve skjønn, dette fremgår av bestemmelsen ved at ordet "kan" er benyttet. Hvert enkelt forhold må av tilsynsmyndigheten vurderes konkret og utfra de omstendigheter som forelå på det tidspunktet det påståtte pliktbruddet skjedde.Når det gjelder overtredelse av plikter i henhold til lov eller forskrift, er helsepersonells rettsvillfarelse med hensyn til hvilke regler som gjelder innenfor deres yrkesområde ikke unnskyldelig.


I annet ledd fremgår det at advarsel skal være et enkeltvedtak. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal få uttale seg før vedtak fattes, vedtaket som hovedregel skal være skriftlig, m v. Det er klageadgang på vedtak om advarsel. Klageinstans er Statens helsepersonellnemnd, et klageorgan som har kompetanse til å avgjøre klagesaker om administrative reaksjoner fra helsepersonell.


At en advarsel er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven innebærer etter lov 19. juni 1970 nr 69 om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven) at vedtaket er et offentlig dokument som er gjenstand for innsyn fra offentlighetens side, jf. offentlighets-loven § 229. Både vedtaket og de faktiske forhold som ligger til grunn for vedtaket er undergitt allmenn offentlighet. Derimot vil de underliggende forhold kunne være unntatt offentlighet dersom disse er av personlig karakter og derved undergitt taushetsplikt. For eksempel vil personlige forhold som psykiske problemer, rusmiddelmisbruk, sosiale, eller familiemessige problemer hos helsepersonellet være omstendigheter som er taushetsbelagt etter forvaltningsloven § 1330 , første ledd pkt 1), og derved unntatt innsynsrett etter offentlighetsloven § 5 a31. Det samme gjelder personlige forhold vedrørende pasienten.

 


§ 57. Tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
Statens helsetilsyn kan kalle tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen.

Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan kalles tilbake dersom innehaveren til tross for advarsel unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav.

Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan kalles tilbake også dersom vilkår fastsatt i forskrift etter §§ 48, 49 eller 51 ikke er oppfylt.

Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning gitt på grunnlag av tilsvarende godkjenning i et annet land, kan kalles tilbake dersom godkjenningen i dette landet mister sin gyldighet.

Tilbakekall er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.


Til § 57
Bestemmelsen gir hjemmel for tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning fra alle grupper autorisert helsepersonell.


Første ledd angir de ulike tilbakekallsgrunnene. Disse tilsvarer i store trekk tilbakekallsgrunnene i tidligere lege- og tannlegelov. Grunnvilkåret er at helsepersonellet er uskikket til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av en av de oppregnede tilbakekallsgrunner.


Annet ledd gir hjemmel for tilbakekall i tilfeller der helsepersonell til tross for advarsel unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav, for eksempel ved fortsatt å unndra seg tilsyn og kontroll, fortsatt unnlate å registrere seg m v. Dette er en tilbakekallsgrunn uten uskikkethet som grunnvilkår. Det er etter bestemmelsen nok at tilsynsmyndigheten har gitt en advarsel etter § 56. Grunnlaget for tilbakekall opphører derfor når vedkommende helsepersonell har innrettet seg etter de lovbestemte krav advarselen gjelder.


Tredje ledd gir hjemmel for tilbakekall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning der tilleggsvilkår fastsatt i forskrift med hjemmel i §§ 48, 49 eller 51, ikke er oppfylt. Det vil for eksempel gjelde hvor eventuelle forskriftsfastsatte krav til etterutdanning ikke innfris.


Fjerde ledd bestemmer at autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning gitt på grunnlag av tilsvarende godkjenning i et annet land kan kalles tilbake hvis godkjenning gitt i det andre landet taper sin gyldighet. Hvis ikke annet følger av internasjonal overenskomst, skal et slikt tilbakekall så langt det er mulig vurderes konkret.


Femte ledd slår fast at vedtak etter bestemmelsen er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Forvaltningslovens regler om saksbehandling gjelder derfor for vedtak av denne art. Det innebærer bl a at den saken gjelder skal få uttale seg før vedtak fattes, at vedtak skal være skriftlige m v.

 


§ 58. Suspensjon av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning
Hvis det er grunn til å tro at vilkårene for tilbakekall er tilstede og helsepersonellet ansees å være til fare for sikkerheten i helse-tjenesten, kan Statens helsetilsyn suspendere autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning inntil det er tatt endelig beslutning i saken. Suspensjonen kan gjøres gjeldende i seks måneder, og kan forlenges en gang med ytter-ligere seks måneder.

Suspensjon er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.


Til § 58
Bestemmelsen hjemler suspensjon hvis det foreligger berettiget grunn til å tro at vilkårene for tilbakekall er til stede. Bestemmelsen er i all hovedsak en videreføring av tidligere rett i lege- og tannlegeloven, men gjelder alt helsepersonell med autorisasjon. For at suspensjon kan finne sted må det være grunn til å tro at vilkårene for tilbakekall er til stede. I tillegg må helsepersonellet ansees å være til fare for sikkerheten i helsetjenesten. Hensynet til pasienters sikkerhet begrunner m a o adgangen til suspensjon.


Bevisvurderingen i denne bestemmelsen er ikke lik bevisvurderingen i § 57. At det må foreligge "grunn til å tro" stiller krav til kunnskap om de forhold som kan medføre fare i helsetjenesten. Det stilles ikke like strenge krav til bevis for suspensjon som for tilbakekall, men det må foreligge faktiske forhold av en slik karakter at det er holdepunkter for å si at helsepersonell er uegnet for å utøve forsvarlig virksomhet.


Av hensyn til helsepersonells rettssikkerhet, innføres det en tidsfrist for hvor lenge suspensjon kan gjøres gjeldende uten at formelt vedtak om tilbakekall finner sted. Fristen er seks måneder, med adgang til forlengelse i ytterligere seks måneder. Det er ikke adgang til å forlenge suspensjonen med seks måneder mer enn en gang.


Annet ledd slår fast at suspensjon er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

 

 

 

 

§ 59. Begrensning av autorisasjon
Statens helsetilsyn kan begrense autorisasjonen til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår.

Slik begrensning kan fastsettes i tilfeller der helsepersonell, til tross for at vilkårene for tilbakekall er oppfylt, ansees skikket til å utøve virksomhet på et begrenset felt under tilsyn og veiledning.

Vedtak om begrensning av autorisasjon er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.


Til § 59
Første ledd gir tilsynsmyndighetene adgang til å begrense autorisasjon. Dette blir da et alternativ til tilbakekall, og man trenger ikke, som etter tidligere rett i lege- og tannlegelov, først tilbakekalle autorisasjonen for deretter å gi begrenset lisens, hvor helsepersonellet ansees skikket til begrenset virksomhet. Autorisasjonen kan begrenses til utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår.


Annet ledd gir vilkårene for en slik begrensning. Det kan skje i tilfeller der tilsynsmyndigheten har funnet at tilbakekall kan skje etter § 57, men at helsepersonellet likevel er skikket til å utøve virksomhet på et begrenset område under tilsyn og veiledning av annet helsepersonell.

Tredje ledd: En begrensning av autorisasjon vil bli truffet i form av et enkeltvedtak som angir hvilke områder helsepersonellet ansees skikket til å utøve virksomhet på, samt hvordan tilsyn og veiledning skal foregå.

 


§ 60. Pålegg om sakkyndig undersøkelse
I saker der tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning skal vurderes, kan Statens helsetilsyn pålegge helsepersonell å underkaste seg medisinsk eller psykologisk undersøkelse av sakkyndige.

Statens helsetilsyn kan suspendere autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning så lenge pålegg etter første ledd ikke etterkommes.


Til § 60
Bestemmelsen avløser tidligere legelov § 10 og tannlegelov § 9 hvor det gikk frem at departementet (Statens helsetilsyn etter delegasjon) kunne pålegge lege/tannlege å underkaste seg undersøkelse av sakkyndige, og videre at autorisasjon eller lisens kunne suspenderes så lenge slikt pålegg ikke ble etterkommet. Jordmorloven hadde også en tilsvarende bestemmelse. De øvrige profesjonslovene hadde imidlertid ingen bestemmelse om adgang til å gi slikt pålegg.


Første ledd gir hjemmel for at Statens helsetilsyn kan pålegge helsepersonell å underkaste seg medisinsk, herunder psykiatrisk, eller psykologisk undersøkelse av sakkyndig. Det er av stor betydning for dokumentasjonen i tilbakekallsaker at det foreligger adgang til å pålegge sakkyndig undersøkelse. Det vil i enkelte tilfeller også kunne fremstå som betryggende for helsepersonell at deres helsetilstand vil bli faglig vurdert av eksterne sakkyndige forut for vurdering om tilbakekall. Et pålegg om sakkyndig undersøkelse er ikke å anse som et enkeltvedtak, men er derimot en prosessuell avgjørelse. De ordinære klagemulighetene gjelder derfor ikke.


Annet ledd gir Helsetilsynet suspensjonsadgang når helsepersonell nekter å fremstille seg til sakkyndig undersøkelse. Det finnes få andre muligheter til å kunne kartlegge og dokumentere forhold rundt helsepersonells helsetilstand til bruk i tilbakekallsvurderinger, og det er derfor viktig at en slik undersøkelse kan bli gjennomført.

 


§ 61. Frivillig avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
Helsepersonell kan selv gi avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved skriftlig erklæring til fylkeslegen. Autorisasjons-, lisens- eller spesialistgodkjenningsdokumentet skal så vidt mulig innleveres samtidig.


Til § 61
Bestemmelsen er en videreføring av tidligere rett i legeloven § 7 og tannlegeloven § 6, men er gjort generell for alt autorisert helsepersonell. Med autorisasjon menes her også begrenset autorisasjon etter § 59.

 


§ 62. Ny autorisasjon eller lisens
Statens helsetilsyn kan gi helsepersonell som har mistet autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved tilbakekall eller frivillig avkall, ny autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning hvis vedkommende godtgjør at han/hun er skikket. Ny autorisasjon kan begrenses etter § 59.

Avslag på søknad om ny autorisasjon eller lisens er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.


Til § 62
Bestemmelsen er en videreføring av tidligere rett i legeloven § 13 og tannlegeloven § 12, men er gjort generell for alt autorisert helsepersonell. Bestemmelsen kan synes overflødig, men er tatt med for å synliggjøre at i slike situasjoner er det helsepersonell og ikke tilsynsmyndigheten som har bevisbyrden for å vise at de igjen er skikket til å utøve yrket.

 

§ 63. Tap av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B
Hvis legers eller tannlegers rekvirering av legemidler i gruppe A og B anses uforsvarlig, kan Statens helsetilsyn helt eller delvis kalle tilbake retten til å rekvirere slike legemidler for en bestemt tid eller for alltid. Det samme gjelder for annet helsepersonell som i forskrift fastsatt i medhold av § 11 er gitt begrenset rett til å rekvirere legemidler.

Helsepersonell kan selv gi avkall på retten til å rekvirere legemidler som nevnt i første ledd ved skriftlig erklæring til fylkeslegen. Et avkall er bindende i den perioden det er gitt for.

Hvis vilkårene for tilbakekallet fortsatt er oppfylt ved utløpet av fristen etter første ledd, kan Statens helsetilsyn treffe nytt vedtak etter første ledd.

Når leger eller tannleger ikke selv har rett til å rekvirere legemidler i gruppe A og B, skal kommunelegen, avdelingsoverlegen eller fylkestannlegen rekvirere legemidler som er nødvendige i vedkommendes virksomhet. Disse kan også godta at et annet helsepersonell foretar rekvireringen.

Vedtak om tilbakekall av rett til rekvirering er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.


Til § 63
Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av tidligere rett uttrykt i lege- og tannlegeloven §§ 20 og 23.


"Rekvirere" omfatter etter denne bestemmelsen all ordinering av legemidler til pasient, egen praksis eller helseinstitusjon. I stedet for betegnelsen "narkotika" slik det sto i legeloven (§20) og tannlegelov (§20), brukes betegnelsen legemidler i gruppe A og B. Dette på grunn av at A- og B-preparater kan omfatte både narkotiske og andre vanedannende legemidler. Av hensyn til muligheten for misbruk og fare for avhengighet, bør tilsynsmyndigheten ha adgang til å begrense forskrivningsretten for begge disse gruppene. I henhold til forskrift av 27 april 1998 nr 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek § 13-2, er det Statens legemiddelkontroll som bestemmer om et legemiddel skal være reseptpliktig og hvilken gruppe (A, B eller C) det skal plasseres i.


Vilkåret for å kunne tilbakekalle forskrivningsretten er at den misbrukes på en måte som må ansees uforsvarlig. Om misbruket skjer i uvitenhet, i egen eller andres interesse, ved uaktsomhet eller forsett er uten betydning. Det avgjørende er om forskrivningen har vært uforsvarlig, slik at pasienters sikkerhet har vært utsatt for risiko. Kommunelege, fylkestannlege eller avdelingsoverlege har i slike tilfeller ansvar for forskrivningen. Denne oppgaven kan delegeres til andre som står nærmere helsepersonellet. Forutsetningen er at det etableres betryggende rutiner for tilsyn og kontroll.

 


§ 64. Suspensjon av rekvireringsrett
Hvis det er grunn til å tro at vilkårene for å kalle tilbake rekvireringsretten er oppfylt og helsepersonell ansees å være til fare for sikkerheten i helsetjenesten, kan Statens helsetilsyn suspendere retten til å rekvirere legemidler som nevnt i § 63 inntil saken er avgjort, men ikke utover seks måneder. Hvis helsepersonellet forhaler saken, kan suspensjonen forlenges en gang med ytterligere seks måneder.

Vedtak om suspensjon av rekvireringsrett er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.


Til § 64
Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av tidligere rett etter lege- og tannlegelov. Det er et vilkår for suspensjon av rekvireringsretten at helsepersonellets rekvireringspraksis ansees å være til fare for sikkerheten i helsetjenesten. Tilsynsmyndigheten må foreta en konkret vurdering av hvordan det er sannsynlig at rekvirenten innretter seg fremover. Av hensyn til helsepersonellet kan suspensjonen kun gjøres gjeld-ende i seks måneder, med mindre helsepersonellet forhaler (prøver å trenere/utsette) saken. Det er ikke adgang til å forlenge suspensjonen mer enn en gang.

 


§ 65. Forkortelse av frist for tap av rekvireringsretten
Hvis det finnes forsvarlig, kan Statens helsetilsyn etter søknad gi helsepersonellet tilbake retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B før utløpet av den fristen som er fastsatt.

Avslag på slik søknad er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.


Til § 65
Bestemmelsen er en videreføring av tidligere rett uttrykt i lege- og tannlegeloven § 22.


Hvis Statens helsetilsyn antar at det ikke lenger er fare for misbruk av rekvireringsretten, kan helsepersonell få retten tilbake før den fastsatte frist er løpt ut. Det vil som regel være vedkommende helsepersonell som tar opp spørsmålet.

 


§ 66. Informasjon til arbeidsgiver og til andre land
Statens helsetilsyn skal varsle arbeidsgiver ved advarsel, tilbakekall, frivillig avkall eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon. Med arbeidsgiver menes også offentlig myndighet som har driftsavtale med helsepersonellet.

Hvis helsepersonellet driver selvstendig praksis med driftsavtale, skal Statens helsetilsyn gi rett offentlig myndighet et forhåndsvarsel når det foreligger berettiget mistanke om at vilkårene for nevnte vedtak foreligger, og vedtaket vil få betydning for muligheten til å oppfylle driftsavtalen.

Ved tilbakekall, frivillig avkall eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller ved begrensning av autorisasjon, skal Statens helsetilsyn underrette de landene Norge er folkerettslig forpliktet til å informere.


Til § 66
Første ledd innebærer en opplysningsplikt til arbeidsgiver ved advarsel, tilbakekall, frivillig avkall, suspensjon eller begrensning av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett, jf §§ 56, 57, 58, 59, 61, 63 og 64. Bestemmelsen begrunnes i arbeidsgivers behov for informasjon for å kunne organisere og drive virksomheten forsvarlig.

Etter annet ledd skal offentlig myndighet informeres på et tidligere tidspunkt hvis helsepersonellet innehar driftsavtale med offentlig myndighet, og det antas at det foreligger forhold som vil vanskeliggjøre oppfyllelse av avtalen. Offentlig myndighet vil etter dagens praksis være kommuner og fylkeskommuner. Bestemmelsen må sees i sammenheng med kommuners plikt til å organisere og yte helsetjenester, og pasienters rett til helsehjelp. Tilfeldig informasjon til kommuner i forbindelse med tilbakekallssaker har skapt problemer med planlegging og drift av helsetjenester etter kommunehelsetjenesteloven. Av hensyn til pasienter og for at kommuner skal kunne gjøres i stand til å oppfylle sine plikter, skal disse motta et forhåndsvarsel hvis det er overveiende sannsynlig at helsepersonell med driftsavtale vil få sin autorisasjon, forskrivningsrett m m tilbakekalt eller begrenset. Informasjonsplikten inntrer først når begrensningen vil få betydning for helsepersonellets muligheter til å fortsette sin praksis, herunder oppfylle de forutsetninger som følger av driftsavtalen.


I henhold til EØS-avtalen og direktivene om legers, tannlegers, sykepleieres og jordmødres etableringsrett, skal hjemlandet eller seneste oppholdsstat oversende vertsstaten de nødvendige opplysninger om yrkes- eller forvaltningsmessige tiltak eller forføyninger som er truffet overfor vedkommende. Det samme gjelder opplysninger om straffetiltak angående vedkommendes yrkesutøvelse i hjemstaten eller seneste oppholdsstat. De aktuelle bestemmelsene i EØS-regelverket finnes i henholdsvis Rdir 93/16/EØF art 12 for leger, Rdir 77/452/EØF art 7 for sykepleiere, Rdir 78/686/EØF for tannleger og Rdir 80/154/EØF for jordmødre. Annet autorisert helsepersonell dekkes av tilsvarende regler i de to generelle direktivene, Rådsdirektiv 89/48/EØF art 6 og Rådsdirektiv 92/51/EØF art 10 - 12. Videre følger det av "Nordisk overenskomst om felles arbeidsmarked for helsepersonell" en gjensidig underretningsplikt om forhold av denne art. Bestemmelsen antas å imøtekomme fremtidig regelutvikling innen EØS. Pliktsubjektet etter bestemmelsen er Statens helsetilsyn.

 


§ 67. Straff
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser i loven eller i medhold av den, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.

Offentlig påtale finner sted hvis allmenne hensyn krever det eller etter begjæring fra Statens helsetilsyn.


Til § 67
Bestemmelsen innfører en generell straffehjemmel. Skyldkravet er satt til forsett eller grov uaktsomhet. Bestemmelsen retter seg, etter ordlyden, til enhver. Det mest praktiske er at helsepersonell rammes, men da § 74 sier at ingen uriktig må benytte titler eller annonsere virksomhet på en slik måte at det kan gis inntrykk av at vedkommende har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, er det også nødvendig at bestemmelsen retter seg mot andre enn helsepersonell.


Det vises til generelle merknader for en nærmere redegjørelse av forholdet mellom administrative reaksjoner og straff. I utgangspunktet er straff og administrative reaksjoner to uavhengige systemer, med ulikt formål, skyldkrav og bevisregler. Departementet ønsker i denne forbindelse å åpne for at tilsynsmyndighetene i utgangspunktet kan vurdere administrative reaksjoner som tilbakekall uavhengig av resultatet av en straffesak med eller uten påstand om rettighetstap etter straffeloven § 2932 mot samme person. Ved avgjørelsen av om en autorisasjon skal tilbakekalles eller ei, er det hensynet til å beskytte pasienter mot helsepersonell som er uskikket, som er det avgjørende. Så sant det ikke går ut over pasienters sikkerhet, bør det imidlertid tas hensyn til at de samlede administrative og strafferettslige reaksjoner ikke må bli urimelig harde for vedkommende helsepersonell.


Annet ledd gir en påtaleregel om at offentlig påtale skal skje hvis allmenne hensyn krever det eller etter begjæring fra Statens helsetilsyn. Denne bestemmelsen er inntatt etter forslag fra Riksadvokaten i forbindelse med høringen av NOU 1993:33.

 


§ 68. Statens helsepersonellnemnd og Apotekklagenemnd
Det opprettes en Statens helsepersonellnemnd (HPN). I saker etter apotekloven skal nemnda kalle seg Apotekklagenemnd (AKN).

Statens helsepersonellnemnd er klageorgan for vedtak etter §§ 53, 56-59 og 62-65. Apotekklagenemnda er klageorgan for vedtak som fastsatt i medhold av apotekloven § 9-1 første ledd.


Til § 68
Statens helsepersonellnemnd (HPN) er et nytt uavhengig klageorgan. Dette er et nytt nivå i den forvaltningsmessige behandling av administrative reaksjoner mot helsepersonell. Etter tidligere rettstilstand kunne som hovedregel ikke Helsetilsynets avgjørelser påklages, med unntak av bl.a tilbakekall av lege og tannleges forskrivningsrett og tilbakekall av offentlig godkjenning for noen grupper helsepersonell. Med opprettelse av en helsepersonellnemnd vil dette være mulig. To forvaltningsmessige instanser ved formelle reaksjoner vil bidra til bedre rettssikkerhet for helsepersonell, og er bedre egnet til å skape allmenn tillit til systemet. Et nytt forvaltningsmessig nivå ved ileggelse av administrative reaksjoner innebærer ikke noen realitetsendring i tilsynsmyndighetenes oppgaver slik de er i dag. Det nye nivået er en ren klageinstans, og vil således ivareta oppgaver som ikke var tilfredsstillende løst etter tidligere rett.


HPN skal opptre som AKN i saker etter de kapitlene som fremgår av apotekloven § 9-1 første ledd.33

Av annet ledd går det frem at Helsepersonellnemnda har kompetanse til å fatte vedtak i klagesaker fra helsepersonell som gjelder avslag på søknad om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, advarsel, tilbakekall og suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning og rekvireringsrett, begrensning av autorisasjon samt avslag på søknad om ny autorisasjon og ny rekvireringsrett.

 


§ 69. Organisering av Statens helsepersonellnemnd
Statens helsepersonellnemnd skal være et uavhengig organ med høy helsefaglig og juridisk ekspertise som oppnevnes av departementet for tre år av gangen.

Statens helsepersonellnemnd skal bestå av tre jurister, hvorav en er leder av nemnda, samt tre personer med helsefaglig bakgrunn og en legrepresentant.

Statens helsepersonellnemnd kan oppnevne to sakkyndige for bistand i den enkelte sak.

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om organiseringen av Statens helsepersonellnemnd.


Til § 69
Nemnda er uavhengig av både Statens helsetilsyn og departementet. Nemndas avgjørelser kan kun overprøves av domstolene. Nemnda står fritt til å prøve alle sider av Statens helsetilsyns vedtak om administrative reaksjoner.


Nemndas medlemmer samt personlige varamedlemmer oppnevnes av departementet, og skal sitte i en treårsperiode. Nemnda skal bestå av syv faste medlemmer. Tre skal være jurister, hvorav en er leder av nemnda, og tre skal ha helsefaglig bakgrunn. Det siste medlemmet skal være en legrepresentant. Nemnda kan i tillegg oppnevne to sakkyndige for bistand i den enkelte sak. Med sakkyndig forstås en person som har spesiell innsikt i fagfeltet.


Departementet har gitt utfyllende regler i forskrift av 21. desember 2000, jf. Del 3 Forskrifter.

 


§ 70. Statens helsepersonellnemnds virksomhet
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om saksbehandlingen i Statens helsepersonellnemnd.


Til § 70
Departementet har gitt utfyllende regler i forskrift av 21. desember 2000, jf. Del 3.

 


§ 71. Domstolsprøving
Vedtak i Statens helsepersonellnemnd etter §§ 53, 56 – 59 og 62 - 65 kan bringes inn for retten, som kan prøve alle sider av saken.

Saken behandles etter reglene i tvistemålsloven kapittel 30. Retten kan ved kjennelse beslutte at vedtaket etter bestemmelsene i første ledd ikke skal ha virkning før det er truffet endelig vedtak i saken eller før endelig dom foreligger.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at vedtak kan bringes inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen.


Til § 71
Bestemmelsen gir en generell adgang til å prøve Statens helsepersonellnemnds avgjørelser i saker etter nevnte bestemmelser. Domstolen har anledning til å prøve alle sider av saken, også det forvaltningsmessige skjønnet.


Siste ledd om adgang til å bringe vedtak inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen er tatt med, fordi man antok at ombudsmannens instruks ellers ville være til hinder for en slik klageadgang. Ombudsmannsinstruksen, fastsatt av Stortinget 19. februar 1980, inneholder følgende bestemmelse i § 2: "Ombudsmannens arbeidsområde omfatter den offentlige forvaltning og alle som virker i dens tjeneste, med de unntak lovens § 4 fastsetter. Unntaket for domstolenes virksomhet etter § 4 første ledd c) omfatter også avgjørelser som ved klage, anke eller annet rettsmiddel kan innbringes for en domstol."

 

 

§ 72
Opphevet

 


§ 73. Erstatning for tap ved suspensjon og tilbakekall
Dersom vedtak om suspensjon eller tilbakekall viser seg å være ugyldig eller blir omgjort av annen grunn, kan det kreves erstatning for lidt tap etter vanlige erstatningsrettslige regler.


Til § 73
Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av tidligere rett, som kom til uttrykk i tannlegeloven § 11 og legeloven § 12. Bestemmelsen kan synes overflødig, men er tatt med i loven av pedagogiske årsaker, for best mulig å synliggjøre de rettigheter helsepersonell har etter alminnelige erstatningsrettslige regler i forbindelse med et ugyldig tilbakekall.

 


§ 74. Bruk av beskyttet tittel
Bare den som har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning har rett til å benytte slik yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe helsepersonell.

Ingen må uriktig benytte titler eller annonsere virksomhet på en slik måte at det kan gis inntrykk av at vedkommende har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke titler som er beskyttet etter denne paragraf.

 


Til § 74
Bestemmelsen innebærer en utvidelse av antall titler som er beskyttet i forhold til gjeldende rett. Autorisa-sjonen eller spesialistgodkjenningen utløser en tittelbeskyttelse. Betegnelsen "sykepleier" vil være beskyttet i motsetning til dagens reguleringer.


Det må foretas en objektiv vurdering av hvilken yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe. Slik vil titler som "jordmor", "tannlege", "lege" og "psykolog" m m være forbeholdt autoriserte utøvere av vedkommende yrke.


Bestemmelsen markerer at tittelbeskyttelse er en rettsvirkning av autorisasjon, og de beskyttede titlene vil fremgå av bestemmelsene om autorisasjon.


Annet ledd setter begrensninger for uriktig bruk av titler eller annonsering av virksomhet på en måte som kan gi inntrykk av at vedkommende har autorisasjon som helsepersonell. Således vil f eks titler kombinert med ordet lege (f eks naturlege) ikke kunne brukes av andre enn personell som har autorisasjon som lege. Tilsvarende vil annonsering som inneholder virksomhetsbeskrivelse som kan knyttes til bestemte faglige kvalifikasjoner være forbudt for andre enn den som har en bestemt autorisasjon. Således vil f eks ordet "kiropraktikk" kunne gi inntrykk av at vedkommende har autorisasjon som kiropraktor og er derfor forbeholdt kiropraktorer å benytte.


Tredje ledd gir departementet en hjemmel til å gi forskrift om hvilke titler som er beskyttet etter denne paragraf.

 


§ 75. Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid.

 


§ 76. Overgangsordninger
Forskrifter o.l. gitt med hjemmel i lover som oppheves eller endres når loven her trer i kraft, gjelder i den utstrekning de ikke strider mot loven her eller forskrifter fastsatt med hjemmel i loven.

Den som ved lovens ikrafttredelse har autorisasjon, offentlig godkjenning som helsepersonell, lisens eller spesialistgodkjenning, beholder sin autorisasjon, godkjenning, lisens eller spesialistgodkjenning etter denne lov.

Departementet kan fastsette forskrifter til gjennomføring av loven, herunder overgangsbestemmelser.

 


§ 77. Opphevelse av og endringer i andre lover
Fra den tid loven trer i kraft oppheves følgende lover:

Lov av 13 juli 1956 om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster.
Lov av 8 januar 1960 nr 1 om godkjenning av sykepleiere.
Lov av 11 juni 1971 nr 54 om ortopediingeniører og om omsetning av ortopediske hjelpemidler.
Lov av 23 juni 1972 nr 69 om offentleg godkjenning av pleiarar i psykiatriske sjukehus.
Lov av 9 mars 1973 nr 13 om godkjenning m v av psykologer.
Lov av 14 juni 1974 nr 47 om godkjenning m v av helsepersonell.
Lov av 13 juni 1980 nr 42 om leger.
Lov av 13 juni 1980 nr 43 om tannleger.
Lov av 26 april 1985 nr 23 om jordmødre.
Fra samme tid gjøres følgende endringer i andre lover: ...........

 

Del 3. Forskrifter med merknader

 

Forskrift om overgangsordning for autorisasjon og lisens til yrkesutøvere i nye regulerte helsepersonellgrupper

 

Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21. desember 2000 nr. 1376 med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 76 tredje ledd.


§ 1 Virkeområde
Forskriften gjelder for grupper av helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 48 første ledd, som tidligere ikke har vært regulert gjennom ordninger om offentlig godkjenning eller autorisasjon.

De nye helsepersonellgruppene er:

Ambulansearbeider (jf. forskriften § 6),
Apotektekniker, (jf. forskriften § 5),
Audiograf, (jf. forskriften § 7),
Farmasøyt (jf. forskriften § 7),
Helsesekretær (jf. forskriften § 5),
Klinisk ernæringsfysiolog (jf. forskriften § 7),
Omsorgsarbeider (jf. forskriften § 6),
Ortoptist (jf. forskriften § 7),
Perfusjonist (jf. forskriften § 7),
Tannhelsesekretær (jf. forskriften § 5)
Tanntekniker (jf. forskriften § 6)

 

§ 2 Dokumentasjon av kvalifikasjoner
Helsepersonell som nevnt i § 1 med utdanning fra universitet, høgskole eller videregående opp-læring, skal ved søknad om autorisasjon fremlegge bekreftet kopi av vitnemål eller fag-/svennebrev for bestått helsefaglig utdanning.

Helsepersonell uten slikt vitnemål eller fag-/svennebrev som nevnt i første ledd, men med yrkes-erfaring som nevnt i §§ 5, 6 og 7, skal fremlegge bekreftet kopi av erklæring fra arbeidsgiver. Erklæringen skal gi slike opplysninger som fastsatt i retningslinjer gitt av Statens helsetilsyn.

Ved søknad om autorisasjon som helt eller delvis bygger på yrkeserfaring, skal fravær fra yrket på grunn av fødsels- og omsorgspermisjon ikke regnes med i den perioden yrkeserfaringen må være opptjent.

 


§ 3 Søknadsfrist, bruk av tittel
Søknad om autorisasjon på annet grunnlag enn vitnemål eller fag-/svennebrev må være fremsatt før 1. januar 2008.

Helsepersonell som nevnt i § 1 kan bruke slik yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe helsepersonell inntil 2 år fra forskriften trer i kraft.

 


§ 4 Autorisasjonsmyndighet
Søknad om autorisasjon sendes til Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger.

 


§ 5 Apotektekniker, helsesekretær, tannhelsesekretær
Søkere som har vitnemål fra videregående utdanning som apotektekniker, helsesekretær eller tannhelsesekretær, har rett til autorisasjon, jf. helse-personelloven § 48 andre ledd.

Søkere uten slikt vitnemål fra videregående skole, kan få autorisasjon dersom de har utført yrket på heltid i minst fem år, eller tilsvarende på deltid i løpet av 10 år. Minst to år av yrkeserfaringen må være opparbeidet i løpet av de siste 5 år før forskriftens ikrafttredelse.

Erfaring fra yrket i mindre enn 50% stilling kan ikke medregnes. Yrkeserfaringen må oppfylle de krav til innhold som fastsettes av Statens helsetilsyn, jf. § 2.

 


§ 6 Ambulansearbeider, omsorgsarbeider, tanntekniker
Søkere som har avlagt fag-/svennebrev som ambulansearbeider, omsorgsarbeider eller tanntekniker, har rett til autorisasjon, jf. helsepersonelloven § 48 andre ledd.

Søkere uten fagbrev som ambulansearbeider, kan søke om midlertidig lisens for inntil 5 år, jf. helsepersonelloven § 49. Søkeren må ha bestått annen opplæring i yrket, og ha utøvet yrket på heltid i minst to år, eller tilsvarende på deltid, i løpet av de siste fem år før forskriftens ikrafttredelse. Erfaring fra yrket i mindre enn 50% stilling kan ikke medregnes. Søknad om midlertidig lisens må være sendt innen 1. januar 2003.

For tannteknikere som har tegnet lærekontrakt før 1. juni 1999, må svenneprøven være bestått senest 1. november 2005, for å få autorisasjon som tann-tekniker.

 


§ 7 Audiograf, farmasøyt, klinisk ernæringsfysiolog, ortoptist og perfusjonist
Søkere fra yrker som nevnt i § 1 som har vitne-mål fra høgere utdanning innenfor sitt yrke i tråd med det til enhver tid gjeldende studieopplegg, eller fra akkreditert høgskole eller universitet i utlandet, gis autorisasjon som helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 48 andre og tredje ledd.Søkere som har ekspedisjonsrett, gis autorisasjon som farmasøyt. Andre søkere som har bestått annen utdanning innenfor sitt yrke, kan få autorisasjon som helsepersonell dersom de har utført yrket på heltid i minst to år, eller i en tilsvarende periode på deltid, i løpet av de siste fem år før forskriftens ikrafttredelse. Erfaring fra yrket i mindre enn 50% stilling kan ikke medregnes.

 


§ 8 Ikrafttredelse og varighet
Forskriften trer i kraft 1. januar 2001.

Forskriften oppheves 31. desember 2008.

 

 


Forskrift om leges melding til politiet om unaturlig dødsfall o.l.


(Tidligere forskrift av 15. mars 1982 nr. 755)Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21. desember 2000 nr. 1378 med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 36 tredje ledd.

 


§ 1 Melding til politiet
Dersom det er grunn til å tro at et dødsfall er unaturlig, har leger plikt til å underrette politiet snarest mulig, jf. helsepersonelloven § 36 tredje ledd.

Underretningen kan gis personlig eller telefonisk til nærmeste politimyndighet. Slik muntlig melding skal følges av en skriftlig melding på fastsatt skjema.

På legens erklæring om dødsfall anmerkes dersom muntlig melding er gitt til politiet.

 


§ 2 Unaturlig dødsfall
Dødsfall anses unaturlig dersom det kan skyldes:

drap eller annen legemskrenkelse,
selvmord eller selvvoldt skade,
ulykke som forlis, brann, skred, lynnedslag, drukning, fall, trafikkulykke o.l.,
yrkesulykke eller yrkesskade,
feil, forsømmelse eller uhell ved undersøkelse eller behandling av sykdom eller skade,
misbruk av narkotika og
ukjent årsak når døden har inntrådt plutselig og uventet.
Som unaturlig meldes også:

dødsfall i fengsel eller under sivil eller
militær arrest og
funn av ukjent lik.

 

§ 3 Ikrafttredelse
Forskriften trer i kraft 1. januar 2001.

 


Forskrift om lisens til medisinske studenter og til helsepersonell over 75 år

Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21. desember 2000 nr. 1379 med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 49 fjerde ledd jf. § 54 andre ledd.

 


Kapittel 1 Lisens til medisinske studenter (studentlisens)

§ 1 Lisens til medisinsk student ved norsk universitet
Medisinsk student ved norsk universitet kan få lisens dersom vedkommende:

har fullført minst 4 1/2 års medisinstudium med normal studieprogresjon. Eksamen i niendesemester behøver likevel bare væreavlagt, jf. § 5 andre ledd.
har gjennomført godkjent obligatorisk teoretisk og praktisk undervisning i demedisinske kliniske hovedfag, som generell indremedisin og kirurgi, allmennmedisin, gynekologi og obstetrikk, pediatri og psykiatri,
har gjennomført teoretisk og praktisk undervisning i farmakologi og reseptlære.

 

§ 2 Lisens til medisinsk student ved utenlandsk universitet
Medisinsk student ved utenlandsk universitet kan få lisens dersom vedkommende har gjennomført eksamen i alle prekliniske fag, og som hovedregel ikke har mer enn 1 år igjen til slutteksamen.

 


§ 3 Dokumentasjon
For å få lisens må studenten fremlegge nødvendig dokumentasjon fra vedkommende universitet.

 


§ 4 Omfang av lisens
Lisens til medisinsk student gir adgang til å ta arbeid ved sykehus eller annen helseinstitusjon, eller som assistent hos praktiserende lege. Lisensen gir ikke adgang til å utøve legevirksomhet av selv-stendig karakter, være bakvakt eller delta i legevakt-ordning.

Lisensen gir innehaveren rett til å forskrive legemidler i gruppe B og C i sammenheng med arbeid som nevnt i første ledd.

Lisensen gir ikke innehaveren adgang til i eget navn å sende regning til trygden for legehjelp.

Lisensen gir ikke innehaveren rett til å kalle seg lege. Kun stud.med. kan benyttes som tittel.

 


§ 5 Søknad, varighet av lisens
Søknad om lisens sendes Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger.

Lisens til medisinsk student gis for et nærmere bestemt tidsrom av inntil 3 år. Den opphører ved påbegynnelse av turnustjenesten.

Lisens bortfaller umiddelbart dersom sensurvedtak i niende semester viser at eksamen ikke er bestått.

Lisens bortfaller dersom studenten helt avbryter det medisinske studium, eller uten å ha fått permisjon fra universitetet ikke følger normal studieprogresjon.

 

 

Kapittel 2 Lisens til helsepersonell over 75 år

 

§ 6 Lisens
Helsepersonell kan etter søknad få lisens for å utøve virksomhet etter fylte 75 år.

Lisensen gis for et nærmere bestemt tidsrom av inntil 2 år av gangen, etter fylte 80 år for inntil 1 år av gangen.

Lisensen kan begrenses faglig og/eller gis med begrenset rett til forskrivning av legemidler, og/eller begrenses til bestemt stilling.

Søknad om lisens sendes Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger.

 


§ 7 Søknadens innhold
I søknaden skal helsepersonellet gi opplysninger som er nødvendig for å vurdere egnethet for

den virksomhet som er aktuell, herunder:
den virksomhet som vedkommende har utført tidligere, særlig de siste 5 år,
den virksomhet som vedkommende ønsker å utføre (art, omfang, kontorforhold),
hvilket tidsrom søknaden gjelder,
egenerklæring om psykisk og fysisk helsetilstand,
for lege og tannlege, om full forskrivningsrett ønskes og en redegjørelse for et slikt behov.
Helseattest fra lege skal legges ved.

 


§ 8 Tildeling av lisens
Ved tildeling av lisens skal søkerens egnethet vurderes i forhold til den virksomhet som det er søkt om lisens for.

Det skal legges avgjørende vekt på omfanget av den pasientrettede virksomheten vedkommende helsepersonell har til hensikt å utøve. Virksomheten bør ikke være mindre enn tilsvarende 20% stilling. Det skal legges stor vekt på hvordan helsepersonellet har holdt og vil holde seg faglig oppdatert. Uttalelse fra eventuell arbeidsgiver har bare betydning dersom den gjelder helsepersonellets pasientrettede virksomhet.

 


§ 9 Endringer i lisensperioden
Inntrer det i lisensperioden en vesentlig svekkelse av lisensinnehaverens psykiske eller fysiske helse som kan ha betydning for hans eller hennes egnethet til å utøve virksomhet som helsepersonell, skal vedkommende snarest varsle Statens helsetilsyn om dette. Lisensinnehaveren kan gi frivillig avkall på sin lisens.

Dersom helsepersonell får kjennskap til slik endring i helsetilstanden til lisensinnehaveren som nevnt i første ledd, eller til andre forhold av betydning for utøvelsen av forsvarlig virksomhet, har vedkommende plikt til å underrette Statens helsetilsyn. Den lege som har utstedt helseattest, jf. § 2, siste ledd, kan gi slik underretning uten hinder av taushetsplikt, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 5.

 


Kapittel 3 Ikrafttredelse

 

§ 10 Ikrafttredelse
Forskriften trer i kraft 1. januar 2001.

 

 

 


Merknader til forskriften

Til § 1. Utformingen av bestemmelsen er ny. Det er nå stilt krav til nødvendig utdanning og kompetanse, som ikke er knyttet til fakultetenes ulike fagplaner. Det vil bidra til at forskriften kan bli stående uten behov for endring hver gang et av de medisinske fakultetene endrer sine fagplaner.


Bestemmelsen angir hvilken kompetanse som kreves for at studentlisens skal kunne gis. Den utdyper derfor også de krav som må gjelde etter forskriften § 2 om lisens til medisinske studenter ved utenlandske universitet. Regelen er gjort skjønnsmessig, jf. uttrykket "kan". Det er ikke et ubetinget rettskrav å få studentlisens tildelt når eksamen i 9. semester er avlagt.


Til § 2. Bestemmelsen er noe endret fra tidligere. På samme måte som for medisinsk student ved norsk universitet, gis det ikke noe ubetinget rettskrav på å få lisens. Uttrykket "alle prekliniske fag" sikter til det som er nevnt i § 1 b). Når det gjelder nødvendig stu-dietid vil denne ikke kunne settes kortere enn for studenter ved norsk universitet.


Som hovedregel vil det være slik at studenter ved utenlandsk universitet må ha mindre enn 1 år igjen til avsluttende eksamen som cand.med. Det er imidlertid åpnet for unntak fra dette, dersom den dokumenterte utdanningen er helt sammenfallende med medisinsk utdanning i Norge. I såfall er det ikke grunn til å gjøre forskjell.


Det er ikke stilt krav om at studenter ved utenlandsk universitet må ha gjennomgått opplæring i norsk reseptlære og farmakologi. Dette inngår imidlertid i tilleggskurset.


Til § 3. Det er studenten som må søke om lisens, og som må fremskaffe nødvendig dokumentasjon.


Til § 4. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Det er positivt angitt hvilke gruppe legemidler lisensinnehaveren kan forskrive.


Medisinsk student med studentlisens har ikke rett til å kalle seg lege. Studentlisens gir ikke adgang til legevirksomhet av selvstendig karakter, hvilket innebærer en plikt til å avstå fra en arbeidstildeling som innebærer selvstendig utførelse av yrket. Videre innebærer det at medisinsk student utenfor arbeid ikke har adgang til å forskrive legemidler. Studenten kan ikke være vikar for lege, eller delta i legevakt eller fungere som bakvakt. For studenter som arbeider hos offentlig eller privatpraktiserende lege er det en forutsetning at studenten arbeider i nær tilknytning til den praktiserende legen.


Til § 5. Det er Statens helsetilsyn ved Autorisasjons-kontoret som gir studentlisens. Ordningen med at lisensen utstedes av universitetene bortfaller helt, og den enkelte student må søke om lisens.

Lisensen er tidsbegrenset av flere variabler: påbegynnelse av turnus, ikke bestått eksamen, avbrudd i studiet eller utløp av varigheten av lisensen. For en student som stryker til eksamen for 9. semester er det en plikt til å stanse sitt arbeid og til å returnere lisensen. Når eksamen er bestått kan det sendes ny søknad.


Lisensen gjøres tidsbegrenset til 3 år. Når tiden er så vidt lang som 3 år, er det tatt hensyn til at studenter som blir gravide i løpet av siste del av studiet ikke skal måtte søke om ny studentlisens.


Lisensen bortfaller umiddelbart dersom eksamen ikke er bestått. Klage på sensur får ikke oppsettende virkning.


Til § 6. Hovedregelen er at autorisasjon eller lisens opphører ved fylte 75 år, jf. helsepersonelloven § 54. Personell vil etter fylte 75 år ikke være avskåret fra ethvert arbeid innenfor sin profesjon, og helsepersonelloven § 54 gir dem rett til å bruke yrkestittel også etter fylte 75 år. Helsepersonell over 75 år vil kunne ta oppdrag som sakkyndig samt drive undervisning m.m. Det er i første rekke den kliniske, pasientrettede virksomhet de vil være avskåret fra. Det er imidlertid gitt hjemmel helsepersonelloven § 54 andre ledd til å gi forskrift om lisens til helsepersonell over 75 år, slik at vedkommende også kan yte helsehjelp.


Lisensperiodene er satt til henholdsvis 2 og 1 år for søknader før og etter fylte 80 år.

Tidsbegrensningen må ses i sammenheng med forskriftsutkastet § 9, om endringer i lisensperioden. Den sentrale begrunnelsen for kortere varighet av lisenser enn tidligere, er å øke antall kontrollpunkter for å sikre at lisensinnehaveren fortsatt er skikket til å utøve yrket.


Til § 7. Bestemmelsen gir ingen uttømmende opp-regning over hvilke opplysninger som må fremlegges av søker, jf. uttrykket "herunder" i første ledd. Det er Statens helsetilsyn (ved Autorisasjonskontoret) som må avgjøre hvilke opplysninger og hvor omfattende disse må være, ved vurderingen av om søker oppfyller vilkårene for lisens, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd. Forvaltningsorganets plikt til å opplyse saken så godt som mulig, kan tilsi at det også bør inn-hente uttalelse fra fylkeslegen i det fylket hvor ved-kommende hadde sin virksomhet sist.


Til § 8. Det forutsettes at det ikke foreligger forhold som gjør søkeren uegnet, og som kunne ført til tilbakekall av lisens, jf. helsepersonelloven § 57. Det har i forvaltningspraksis vært lagt til grunn at virksomheten må ha et visst minimumsomfang. Dette er nå innarbeidet i forskriften. Det vil styrke søkers rettssikkerhet, ved at det i forskriften gjøres synlig hvor stort omfang virksomheten må ha og hva som ellers skal tillegges betydning. Samtidig innskrenker det Helsetilsynets skjønnsutøvelse noe. Bestemmelsen har fått en utvidet angivelse av skjønnstema ved avgjørelse av søknad. Hensynet til klinisk arbeid og funksjon må være avgjørende for vurderingen av egnethet.


Søkere over 75 år skal oppfylle de vanlige krav om egnethet. Det er derfor ikke snakk om noen forskjellsbehandling i forhold til yngre grupper av helsepersonell.


Til § 9. Bestemmelsen pålegger lisensinnehaveren en aktivitetsplikt, eller andre som forstår eller burde forstå, når den endrede helsetilstanden gjør vedkommende uegnet til å inneha lisens som helsepersonell. Det er mao ikke enhver endring som skal meldes, kun endringer som "kan ha betydning for vedkommendes egnethet". Den samme plikten pålegges lege som utsteder slik helseattest som forskriften § 7 krever. Helsepersonelloven § 17 pålegger en plikt for helsepersonell til å melde fra om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet.


Det ligger i uttrykket "kan ha" at den endelige vurderingen av om en endring i helsetilstand begrunner tilbakekall av lisensen, ligger hos Statens helsetilsyn. Det kreves ikke at helsepersonellet selv eller den som blir oppmerksom på endringen skal forstå at den kan medføre administrative tiltak. Det er nok at endringen gir grunn til å vurdere dette nærmere. Helsetilsynet skal foreta den vurderingen, jf. helsepersonelloven § 57.


________


Søknad om lisens sendes til:


Statens autorisasjonskontor for helsepersonell
(Autorisasjonskontoret)
Postboks 8053 Dep
0031 Oslo


Tlf.:22 00 39 50
Faks.: 22 00 39 99


Se også Autorisasjonskontorets hjemmeside for nærmere informasjon www.safh.no

 

 


Forskrift om meldeplikt for visse bivirkninger m.v. ved legemidler

(Tidligere forskrift av 30. oktober 1978 nr. 2)

Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21. desember 2000 nr. 1380 med hjemmel i lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. og om endringer i visse andre lover som følge av EØS-avtalen § 10 første ledd.

 

§ 1
Behandlende lege/tannlege skal sende melding til Bivirkningsnemnda ved mistanke om at bruk av ett eller flere legemidler har ført til:

Dødelige eller livstruende bivirkninger
Bivirkninger som har gitt varige alvorlige følger
Uventede eller nye bivirkninger
Meldingen kan kreves avgitt på et av helsedirektøren godkjent skjema.

 


§ 2
Forskriften trer i kraft 1. januar 2001.

 

 

 

Forskrift om melding fra patologilaboratorier til sentralenheten for masseundersøkelse for livmorhalskreft

(Tidligere forskrift av 1. november 1991 nr. 723)

Fastsatt ved kgl. res. 21. desember 2000 nr. 1369 med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 37.

 


§ 1 Formål
Formålet med masseundersøkelse for kreft i livmorhalsen er å redusere forekomst og dødelighet av livmorhalskreft ved et organisert screeningprogram. Melding til Sentralenheten er et nødvendig ledd i dette programmet.

 

§ 2 Meldepliktens omfang og meldingsformen
Alle cervixcytologiske prøver tatt av kvinner, også prøver med negativt funn, skal meldes til Sentralenheten for masseundersøkelse for kreft i livmorhalsen, (heretter kalt Sentralenheten), som er knyttet til Kreftregisteret.
Følgende opplysninger skal meldes:
- Laboratoriets nummer
- Fødselsdato
- Personnummer
- Slektsnavn
- Fornavn og mellomnavn
- Postnummer
- Årsak til cytologisk prøve
- Morfologi (diagnoseklassifikasjon)
- Topografi (klassifikasjon av hvor prøve er tatt)
- Antall måneder før eventuelt kontrollprøve
- Histologisk undersøkelse nødvendig
- Svarmåned
- Svarår

Dersom kvinnens personnummer er uoppgitt/ usikkert, skal laboratoriet også, etter eventuell forespørsel fra Sentralenheten, oppgi hennes mulig tidligere navn samt adresse og bostedskommune og prøvetakers adresse.

3. Melding skal sendes i form av fastsatt cytologiremisse. I samråd med Sentralenheten kan det i stedet for papirkopi sendes melding i annen, maskinlesbar form, dersom det finnes mest hensiktsmessig.

4. Melding sendes snarest, og senest innen 5 uker etter prøveanalyse.

 


§ 3 Reservasjon mot deltakelse og registrering
Kvinnen kan reservere seg mot deltakelse i masseundersøkelsen og mot sentral registrering. Patologilaboratoriene skal i alle tilfelle sende melding om prøvetaking til Sentralenheten, som skal påse at slike reservasjoner tas til følge.


§ 4 Meldeansvar
Medisinsk ansvarlig lege ved vedkommende patologilaboratorium skal iaktta at melding blir gitt. I samsvar med helsepersonelloven § 5 første ledd kan annet helsepersonell nyttes i melderutinene.

 

§ 5 Godtgjøring
Patologilaboratoriene kan ikke kreve særskilt godtgjøring for melding til Sentralenheten.

 


§ 6 Ikrafttreden
Forskriften trer i kraft 1. januar 2001.

 

 


Forskrift om meldinger til system for vaksinasjonskontroll
(Tidligere forskrift av 8. mai 1991 nr. 298)

Fastsatt ved kgl. res. 21. desember 2000 nr. 1370 med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 37.

 

§ 1 Formål
Formålet med meldinger til system for vaksinasjonskontroll, SYSVAK, er å fremskaffe informasjon til sentrale og lokale helsemyndigheter som grunnlag for å gjennomføre en tilfredsstillende vaksinasjonsdekning på landsbasis og overvåke vaksinasjonsstatus hos den enkelte.

 


§ 2 Meldingspliktens omfang
All vaksinasjon som inngår i Helsedirektø-rens anbefalte vaksinasjonsprogram skal meldes til SYSVAK. Hvis vaksinandens tidligere vaksinasjonsstatus ikke er registrert i SYSVAK, skal den etterregistreres.

Det kan også meldes opplysninger om andre vaksinasjoner enn de som inngår i Helsedirektørens anbefalte program.

Følgende typer opplysninger skal meldes:

Personens navn
Personens fødselsnummer
Personens bostedsadresse
Nummer for meldingsenhet
Data om vaksinasjon, herunder dato, typekode, produksjonsnummer, dosestørrelse og medisinske kontraindikasjoner som årsak til manglende gjennomføring av hele eller deler av vaksinasjonsprogrammet.
Eventuelle komplikasjoner eller bivirkninger
Følgende typer opplysninger kan om nødvendig meldes:

Personens statsborgerskap dersom personen er utlending og ikke skal tildeles fødselsnummer
Mors navn og fødselsnummer dersom et barn ennå ikke er tildelt eget fødselsnummer.

 

§ 3 Meldingsenhet
Meldingsenhetene er de samme som i meldingssystem for infeksjonssykdommer, MSIS. Nye meldingsenheter får nummer etter samme system.


§ 4 Meldingsansvar
Medisinsk ansvarlig lege for meldingsenheten skal iaktta at melding blir gitt, og sikre at forsvarlige meldinsrutiner opprettes. I samsvar med helsepersonelloven § 5 kan annet helsepersonell nyttes i meldingsrutinene.

 


§ 5 Meldingsform
Melding sendes via elektronisk medium eller på godkjent blankett.

 


§ 6 Opplysningsplikt
Ved vaksinasjon skal det opplyses om at vaksinasjonsstatus vil bli registrert i SYSVAK.

 


§ 7 Ikrafttreden
Forskriften trer i kraft 1. januar 2001.

 

 


Forskrift om overgangsordning for autorisasjon av hjelpepleiere og bioingeniører
Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21. desember 2000 nr. 1381 med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 76 tredje ledd

 


I) Autorisasjon som hjelpepleier
Utdanning ved skole godkjent av Sosialde-partementet før 1. januar 1981 godtas som grunnlag for autorisasjon som hjelpepleier frem til 1. januar 2003.

 


II) Autorisasjon som bioingeniør
Offentlig godkjenning som fysiokjemiker eller laboratorieingeniør gjelder uten videre som autorisasjon som bioingeniør.

Ordningen gjelder inntil den oppheves av Sosial- og helsedepartementet.

 

 


Forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for helsepersonell
Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21. desember 2000 nr. 1382 med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 48 andre ledd bokstav b).

 


Kap. 1 Generelle bestemmelser


§ 1-1 Lisens
Helsepersonell, som etter denne forskriften skal utføre praktisk tjeneste (turnustjeneste), må ha lisens (turnuslisens) utstedt av Statens helsetilsyn før tjenesten påbegynnes. Dette gjelder ikke helsepersonell som er omtalt i kapittel 5.

 


§ 1-2 Tjeneste på anvist sted
Med mindre annet følger av denne forskriften, må tjenesten utføres på anvist sted for å bli godkjent som praktisk tjeneste (turnustjeneste).

 

 

Kap. 2 Praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som lege

 

§ 2-1 Definisjoner
I dette kapittelet menes med:

student: person som studerer medisin,
medisinsk kandidat/kandidat: person som har cand. med.-grad eller tilsvarende,
turnuslege: medisinsk kandidat som har lisens til å utføre turnustjeneste.

 

§ 2-2 Krav til turnustjenestens innhold
Kandidater som har cand.med.-grad fra norsk universitet, samt de kandidater med medisinsk eksamen fra utlandet, som ved norsk universitet har fått anerkjent sin utenlandske eksamen som faglig jevngod med denne, må godtgjøre at de i Norge, etter eksamen og etter Statens helsetilsyns nærmere bestemmelser, tilfredsstillende har utført praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som lege.

Turnustjenesten skal bestå av 12 måneders tjeneste i sykehus etterfulgt av 6 måneders tjeneste i kommunehelsetjenesten.

Tjenesten i sykehus skal gjennomføres ved avdelinger med akuttfunksjon, og kan omfatte:

enten 4 måneders tjeneste ved generell kirurgisk avdeling, 4 måneders tjeneste ved generell indremedisinsk avdeling og 4 måneders tjeneste ved én av enten psykiatrisk avdeling, barneavdeling, anestesiavdeling eller avdeling for kvinnesykdommer og fødselshjelp,
eller

6 måneders tjeneste ved generell kirurgisk avdeling og 6 måneders tjeneste ved generell indremedisinsk avdeling.
Krav om praktisk tjeneste etter dette kapittelet gjelder ikke for kandidat fra annet land innen Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), som oppfyller vilkårene for autorisasjon som lege etter EØS-avtalen, jf. forskrift av 21. desember 2000 om autorisasjon m.m. av helsepersonell i henhold til EØS-avtalen.

Kravet gjelder heller ikke for søker som har autorisasjon i henhold til Overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helsevesenet m.v. av 14. juni 1993.

 


§ 2-3 Tildeling av turnusplass
Turnustjenesten skal utføres på turnusplass anvist av Statens helsetilsyn. Anvisning av turnusplass forutsetter bindende påmelding innen en nærmere fastsatt frist.

Anvisning av turnusplass skjer etter nærmere retningslinjer. Den som skal utføre turnus-tjeneste plikter å legge forholdene til rette slik at tjenesten kan gjennomføres på anvist turnusplass.

 


§ 2-4 Særplass
Den som skal utføre turnustjeneste kan søke Statens helsetilsyn om å få utføre turnustjeneste på et bestemt sted.

Slik særplass kan tildeles dersom vedkommende:

er enslig forsørger til barn under 12 år,
har barn under 12 år og ønsker å utføre turnustjeneste på samme sted eller i rimelig nærhet av ektefelle/samboer som avtjener militær førstegangstjeneste ellersiviltjeneste,
er samisktalende og ønsker å utføre turnustjenesten i samisktalende områder av landet,
oppgir andre særlige grunner som etter en helhetsvurdering tilsier at vedkommende bør få utføre turnustjenesten på et bestemt ted.

 

§ 2-5 Gjennomføring av turnustjeneste
Turnustjenesten skal som hovedregel utføres i direkte tilknytning til bestått medisinsk eksamen, og samlet over 1 1/2 år.

Student/kandidat kan utsette påmelding til turnustjeneste slik at påbegynnelse av tjenesten skjer innen 1 år etter bestått eksamen. Dersom studenten/kandidaten er påmeldt turnustjeneste, må vedkommende søke Statens helsetilsyn om utsettelse.

Når særlige grunner tilsier det kan Statens helsetilsyn gi utsettelse av turnustjenesten utover 1 år.

Eventuell annen tjeneste utført i utsettelsestiden godkjennes verken helt eller delvis som turnustjeneste.

 


§ 2-6 Veiledning
Turnuslegen skal under nødvendig veiledning og oppfølging utføre turnustjenesten i tråd med gjeldende målbeskrivelse utarbeidet av Statens helsetilsyn.

 


§ 2-7 Attest
Turnuslegen må godtgjøre ved attest fra veileder og den lege som er ansvarlig for turnustjenesten ved det aktuelle turnussted, at turnustjenesten er fullført tilfredsstillende og i tråd med målbeskrivelsen utarbeidet av Statens helsetilsyn.

 


§ 2-8 Unntak
I særlige tilfeller kan Statens helsetilsyn gjøre unntak fra § 2-2 og § 2-3 i dette kapittelet.

 


§ 2-9 Klage
Avslag på søknad om særplass etter § 2-4, utsettelse etter § 2-5 og dispensasjon etter § 2-8 kan påklages.

 


§ 2-10 Retningslinjer
Statens helsetilsyn kan gi nærmere retnings-linjer til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i dette kapittelet.

 

 

 

Kap. 3 Praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som fysioterapeut


§ 3-1 Krav til turnustjenestens innhold
Kandidater som har bestått avsluttende eksamen ved norsk fysioterapihøgskole (jf. helsepersonelloven § 48 annet ledd bokstav a)), må godtgjøre at de etter eksamen og etter Statens helsetilsyns nærm-ere bestemmelse, tilfredsstillende har utført følgende praktiske tjeneste (turnustjeneste) i Norge for å få autorisasjon som fysioterapeut:

6 måneders tjeneste i helseinstitusjon ved somatisk sykehus eller spesialavdeling/spesialinstitusjon og
6 måneders tjeneste i kommunehelsetjenesten.

 

3-2 Godkjenning av turnusplass
Før tjenesten tiltres må tjenestestedet være godkjent av Statens helsetilsyn.

 


§ 3-3 Veiledning
Turnustjenesten skal utføres i samarbeid med og under faglig veiledning og overoppsyn av fysioterapeut med norsk autorisasjon.

 


§ 3-4 Gjennomføring av turnustjenesten
Tjenesten skal som hovedregel utføres i direkte tilknytning til bestått avsluttende eksamen. Statens helsetilsyn kan etter søknad samtykke i utsettelse eller avbrudd når dette etter forholdene anses rimelig. Eventuell annen tjeneste i utsettelsestiden godkjennes verken helt eller delvis som turnustjeneste.

 


§ 3-5 Unntak
Statens helsetilsyn kan etter søknad helt eller delvis godkjenne tjeneste som ikke er utført i samsvar med § 3-1. Tjenesteperioder på under 2 måneder eller tjeneste fordelt på flere enn 3 tjenester godkjennes som hovedregel ikke.

I særlige tilfeller kan Statens helsetilsyn også gjøre unntak fra andre vilkår fastsatt i dette kapittelet.

 


§ 3-6 Retningslinjer
Statens helsetilsyn kan gi nærmere retningslinjer til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i dette kapittelet.

 

 

Kap. 4 Praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som jordmor

 

§ 4-1 Krav til turnustjenestens innhold
Jordmorkandidater som har bestått avsluttende eksamen ved norsk jordmorhøgskole (jf. helsepersonelloven § 48 annet ledd bokstav a)), må for å få autorisasjon som jordmor godtgjøre at de har 1 års sammenhengende praktisk tjeneste (turnustjeneste) i Norge, under veiledning av jordmor med norsk autorisasjon. Minst halvparten av turnustjenesten bør utføres på fødeavdeling/ barselavdeling med gynekolog.

I løpet av turnustjenesten skal jordmorkandidaten få erfaring fra arbeid med:

premature og syke barn,
svangerskapsomsorg,
svangerskapskontroller og
svangerskapskurs.
For øvrig skal turnustjenesten utføres i samsvar med krav i målbeskrivelsen som er fastsatt av Statens helsetilsyn.

 

§ 4-2 Unntak for kandidat fra annet land
Krav om praktisk tjeneste etter dette kapittelet gjelder ikke for kandidat fra annet land innen Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, (EØS), som oppfyller vilkårene for autorisasjon som jordmor etter EØS-avtalen, jf. forskrift av 21. desember 2000 om autorisasjon m.m. av helsepersonell i henhold til EØS-avtalen.

 


§ 4-3 Gjennomføring av turnustjenesten
Turnustjenesten skal som hovedregel utføres i direkte tilknytning til bestått avsluttende eksamen og hovedoppgave. Utsettelse kan gis etter særskilt søknad.

Eventuell annen tjeneste utført i utsettelsestiden, godkjennes verken helt eller delvis som turnustjeneste.

 


§ 4-4 Godkjenning av turnusplass
Før tjenesten tiltres må turnusstedet være godkjent av Statens helsetilsyn.

 


§ 4-5 Unntak
I særlige tilfeller kan Statens helsetilsyn gjøre unntak fra vilkår fastsatt i dette kapittelet.

 


§ 4-6 Retningslinjer
Statens helsetilsyn kan gi nærmere retningslinjer til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i dette kapittelet.

 

 

Kap. 5 Praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon somortopediingeniør

 

§ 5-1 Gjennomføring av turnustjenesten
Kandidater må godtgjøre å ha utført 2 års sammenhengende praktisk tjeneste ved ortopediteknisk verksted. Høgskolen i Oslo er ansvarlig for å skaffe kandidater plass i verksted for gjennomføring av den praktiske tjeneste. Tjenesten skal utføres i umiddelbar tilknytning til avsluttende bestått eksamen.

 


§ 5-2 Godkjenning av turnusplass
For godkjenning av ortopediteknisk verksted som tjenestested for praktisk tjeneste kreves det at:

verkstedet blir ledet av ortopediingeniør med norsk autorisasjon,
verkstedet har tilfredsstillende samarbeid med lege. Samarbeidet skal omfatte forskrivning og kontroll av hjelpemidlene, og trening i bruk av slike ortopediske hjelpemidler somkrever inntrening,
verkstedet som ledd i dette samarbeidet også har tilfredsstillende samarbeide med terapeut (fysioterapeut, ergoterapeut), terapeutisk avdeling eller annen instans for tilfredsstillende trening og at
verkstedet gir turnuskandidaten slikt arbeid og slike arbeidsvilkår som nevnt i §§ 5-3, 5-4og § 5-5.
I forbindelse med godkjenning av tjenestested kan departementet fastsette det antall turnuskandidater som tjenestestedet maksimalt kan ha til enhver tid.

Et år av praksistiden kan helt eller delevis avtjenes ved utenlandske verksted såfremt dette skriftlig aksepterer de vilkår som gjelder for turnustjeneste ved norske verksteder. Det utenlandske verksted må godkjennes av Statens helsetilsyn før tjenesten tar til.

 


§ 5-3 Krav til turnustjenestens innhold
Turnuskandidaten skal i tjenestetiden gis et variert og produktivt samarbeide, som i størst mulig utstrekning gir kandidaten en bred og allmenn praktisk erfaring i faget, foruten innsikt i verkstedets drift og øvelse i selvstendig arbeid. Kandidaten skal med nødvendig tilsyn av ortopediingeniør med norsk autorisasjon selv samarbeide med lege om forskrivning og kontroll, og fortrinnsvis selv utføre det spesifikt ortopeditekniske arbeid på de hjelpemidler kandidaten samarbeider med lege om. Kandidaten skal videre, med nødvendig tilsyn av ortopediingeniør med norsk autorisasjon, selv forestå tilpassingen av de hjelpemidler vedkommende framstiller og holde seg orientert om pasientens framgang under trening med slike hjelpemidler som krever inntrening.

På ortopediteknisk verksted skal kandidaten arbeide med forskjellige typer av vanlige ortoser, proteser og ortopedisk fottøy. På verksted for ortopedisk fottøy skal kandidaten arbeide med forskjellige typer ortopedisk fottøy, fotsenger, utfyllingsproteser, ortopedisk justering av fabrikkprodusert fottøy og såvidt mulig forhøyningsproteser.

 


§ 5-4 Vurdering
Overordnet ortopediingeniørs vurdering av turnuskandidatens kompetanseområde skal foretas ut fra faglige kvalifikasjoner som for underordnet autorisert ortopediingeniør.

 


§ 5-5 Forholdet til arbeidsgiver
Tjenestetid og ansettelsesvilkår avtales mellom turnuskandidaten og arbeidsgiveren.

Turnuskandidaten skal, med den begrens-ning som en rimelig gjennomføring av de foran beskrevne spesielle vilkår innebærer, følge verksted-ets vanlige instrukser og arbeidsrutiner som en vanlig arbeidstaker og delta effektivt i produksjonen etter verkstedsledelsens anvisninger.

 


§ 5-6 Unntak
I særlige tilfeller kan Statens helsetilsyn gjøre unntak fra vilkår som er fastsatt i dette kapittelet

 

 

Kap. 6 Praktisk tjeneste (turnustjeneste) for å få autorisasjon som kiropraktor


§ 6-1 Vilkår for autorisasjon
For å få autorisasjon som kiropraktor må kandidaten godtgjøre at hun/han har utført slik praktisk tjeneste som bestemt av Statens helsetilsyn.

 

 

§ 6- 2 Unntak for kandidat fra annet land
For kandidat fra annet land innen Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, (EØS), som oppfyller vilkårene for autorisasjon som kiropraktor etter EØS-avtalen, gis autorisasjon etter forskrift av 21.desember 2000 om autorisasjon m.m. av helsepersonell i henhold til EØS-avtalen.

 


Kap. 7 Ikrafttredelse

 

§ 7-1 Ikrafttredelse
Forskriften trer i kraft 1. januar 2001.

 

 

 

Forskrift om Statens helsepersonellnemnd – organisering og saksbehandling
Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21. desember 2000 nr. 1383 med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) §§ 69 fjerde ledd, 70 og 76 tredje ledd.

 


Kapittel 1 Organisering

 

§ 1 Oppnevning av nemnda
Departementet oppnevner medlemmene i Statens helsepersonellnemnd, jf. helsepersonelloven § 69. Departementet oppnevner også de medlemmene som skal delta når nemnda settes som Apotekklagenemnd jf. apotekloven § 9-1.

Leder av nemnda bør ha dommererfaring.

 


§ 2 Varamedlemmer
Det oppnevnes personlige varamedlemmer for leder og for de øvrige medlemmene av nemnda. Varamedlemmene fungerer for samme periode som den de representerer.

 


§ 3 Funksjonsperiode
Nemndas medlemmer og varamedlemmer oppnevnes for tre år av gangen.

Nemndas medlemmer og varamedlemmer kan gjenoppnevnes slik at de sammenhengende kan være knyttet til nemnda i seks år.

 


§ 4 Sammensetning i den enkelte sak
Nemnda settes i hver sak med syv medlemmer, eventuelt med personlige varamedlemmer.

Når nemnda settes som Apotekklagenemnd, skal minst to av medlemmene med helsefaglig bakgrunn ha farmasøytisk kompetanse på universitetsnivå og erfaring fra apotekvirksomhet.

 


§ 5 Sekretariat
Et sekretariat skal forberede sakene for behandling i nemnda.

 


Kapittel 2 Saksbehandling

 

§ 6 Saksbehandlingsregler
Forvaltningsloven gjelder for saksbehandlingen i nemnda og sekretariatet.

 


§ 7 Avgjørelses- og beslutningsmyndighet
Avgjørelser som avslutter en klagesak, skal treffes av den samlede nemnd i møte/fjernmøte eller ved sirkulasjon av skriftlig utkast til avgjørelse. Leder for nemnda kan likevel alene treffe avgjørelser av prosessuell karakter, eller delegere til sekretariatet å treffe slike avgjørelser.

Nemnda kan i særlige tilfeller treffe vedtak når den består av fem medlemmer, så fremt disse består av leder, en av de øvrige juridiske medlemmene, to helsefaglige medlemmer samt legrepresentanten.

 


§ 8 Sakkyndige
I de sakene hvor det oppnevnes sakkyndig skal klageren få uttale seg til valget av sakkyndig. Klager har innsynsrett i den sakkyndiges uttalelse og rett til å uttale seg til den.

 


§ 9 Vedtaket
Nemnda treffer vedtak med alminnelig flertall. Både flertallets og mindretallets syn skal begrunnes.

 


Kapittel 3 Overgangsregel – ikrafttreden

 

§ 10 Overgangsregel
Nemnda kan behandle saker som har utspring i hendelser skjedd før helsepersonelloven trådte i kraft.

 


§ 11 Ikrafttredelse
Forskriften trer i kraft fra 1. januar 2001.

 

 


Merknader til forskriften

 

Til § 1:
Helsepersonellnemnda (HPN) skal bestå av syv faste medlemmer. Tre skal være jurister hvorav en er leder av nemnda, og tre skal ha helsefaglig bakgrunn. Det siste medlemmet skal være en legrepresentant jf. helsepersonelloven § 69 andre ledd.


Med dommererfaring menes erfaring som dommer fra rettsapparatet.


Sosial- og helsedepartementet vil tilstrebe en jevn fordeling av ulike grupper helsepersonell blant helsepersonellnemndas medlemmer. Det er i den sammenheng naturlig å ta utgangspunkt i de helsepersonellgrupper det antas vil få flest saker brakt inn for nemnda. De samme betraktninger vil gjelde for utvelgelsen til Apotekklagenemnda (AKN).

 


Til § 2:
For at nemnda skal få tilnærmet lik sammensetning som opprinnelig fastsatt, også når varamedlemmer tiltrer, bør varamedlemmene ha samme faglige kompetanse som de nemndsmedlemmene de skal representere.

 


Til § 3:
For at nemnda på en best mulig måte skal kunne sikre kontinuitet ved å nyttiggjøre seg den kompetanse og erfaring som medlemmene og varamedlemmene opparbeider seg ved å sitte i nemnda, skal nemndas medlemmer og varamedlemmer kunne gjenoppnevnes. For å sikre en viss utskiftning over tid, kan medlemmene og varamedlemmene kun oppnevnes sammenhengende i to perioder. Medlemmene og varamedlemmene kan likevel oppnevnes på nytt på et senere tidspunkt.

 


Til § 4:
Når HPN settes som AKN stilles det spesielle krav til to av de nemndsmedlemmene som skal ha helsefaglig bakgrunn. Disse må ha farmasøytisk kompetanse på universitetsnivå og erfaring fra apotekvirksomhet. Kravet om spesialkunnskap er begrunnet i at saker etter apotekloven er av en annen karakter enn saker etter helsepersonelloven. Dersom nemnda skal behandle saker vedrørende apotekpersonell som følge av at de er helsepersonell, vil reglene i helsepersonelloven komme til anvendelse og nemnda settes som HPN.

 


Til § 5:
Sosial- og helsedepartementet kan fastsette nærmere organisering av sekretariatet.


Sekretariatet skal ledes av en direktør, og skal ha juridiske saksbehandlere. Sekretariatet forbereder sakene som skal behandles av nemnda.

 


Til § 6:
Reglene i forvaltningsloven skal være utgangspunktet for saksbehandlingen i sekretariatet og nemnda. Forvaltningslovens regler kan ikke fravikes til skade for klageren.

 


Til § 7:
Den samlede nemnd skal som hovedregel treffe de avgjørelser som avslutter en sak. Med dette menes realitetsbehandling eller avvisning av en sak. Leder vil likevel alene kunne avgjøre spørsmål av prosessuell karakter, herunder spørsmål om forlenget klagefrist og lignende. Leder kan delegere til sekretariatet å ta prosessuelle avgjørelser, slik at den som forbereder saken kan treffe de avgjørelser som er nødvendige for å få saken ferdig forberedt. Et eksempel på en slik avgjørelse er å sørge for varsel til partene etter forvaltningsloven § 17. Saksforberedelsen vil imidlertid være underlagt nemndas instruksjon.


Nemnda avgjør selv ut i fra hensyn til effektivitet og sakens kompleksitet hvorvidt avgjørelsen skal treffes i møte hvor alle nemndsmedlemmene er samlet, ved fjernmøter eller ved sirkulasjon av saksdokumenter. Med fjernmøte menes et møte der nendsmedlem-mene ikke fysisk er samlet. Ved fjernmøte skal alle møtedeltagerne kunne høre og kommunisere med hverandre.


Med sirkulasjon av saksdokumenter menes at et forslag til vedtak sirkulerer mellom nemndas medlemmer per post. Saker der det er nødvendig at medlemmene sammen diskuterer seg frem til en løsning, kan ikke avgjøres ved sirkulasjon av saksdokumenter. Eksempel på saker som ikke kan avgjøres ved sirkulasjon av saksdokumenter er saker om tilbakekall og suspensjon av autorisasjon/godkjenning.


Nemnda vil på visse vilkår være beslutningsdyktig uten at alle syv medlemmer er tilstede. Et eksempel på en slik situasjon vil være frafall på grunn av sykdom der heller ikke varamedlemmet kan møte. Et annet eksempel vil være inhabilitet hos medlemmer eller varamedlemmer. For å ivareta hensynet til tverrfaglighet stilles det krav til nemndas sammensetning i disse situasjonene. I tillegg til leder av nemnda må en jurist, to medlemmer med helsefaglig bakgrunn samt legrepresentanten være til stede for at nemnda kan anses beslutningsdyktig.

 

Til § 8:
Med sakkyndig forstås en person som har spesiell innsikt i fagfeltet til den som klager sin sak inn for nemnda. Det kan ofte være naturlig at den sakkyndige har den samme faglige bakgrunn/nivå som klager.


Med erfaringsbakgrunn menes at den sakkyndige har tilstrekkelig kompetanse til å kunne uttale seg om de(n) hendelsen(e) som er bakgrunn for tilsynssaken.


Den sakkyndige kan bistå nemnda enten ved å redegjøre muntlig i møte eller ved å avgi en skriftlig uttalelse. Den sakkyndige tiltrer ikke som medlem av nemnda.

 


Til § 9:
At både flertallets og mindretallets syn skal begrunnes er en utvidelse i forhold til forvaltningslovens krav.

 


Til § 10:
Nemnda kan behandle saker som har utspring i hendelser skjedd før helsepersonelloven trådte i kraft. Departementet understeker at dette kun gjelder de vedtak som etter sin art og sitt innhold i det vesentlige er identiske med de vedtak der Statens helsepersonellnemnd er klageorgan etter helsepersonelloven § 68 andre ledd. I praksis vil dette medføre at nemnda kan behandle følgende saker;

vedtak som er fattet av Helsetilsynet/Autorisasjons kontoret etter lovens ikrafttredelse,
klage over vedtak som er fattet av Helsetilsynet før lovens ikrafttredelse, men hvor klagefristen utløper etter lovens ikrafttredelse, og
klage over eller begjæring om omgjøring av Helsetilsynets vedtak som er innkommet til departementet, men ikke avgjort før lovens ikrafttredelse.

Saker som har sitt utspring i hendelser skjedd før helsepersonelloven trådte i kraft skal avgjøres etter reglene i helsepersonelloven dersom disse er gunstigere for klageren enn tidligere regelverk.


Helsepersonell som har fått sine saker avgjort etter tidligere lovgivning, og som ikke hadde klageadgang etter denne, har ikke krav på å få brakt sine saker inn for Statens helsepersonellnemnd.

 

 

 


Forskrift om pasientjournal
Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21. desember 2000 nr. 1385 med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 40 tredje ledd, § 42 fjerde ledd, § 43 fjerde ledd og § 45 andre ledd, lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) § 3-2 andre ledd, lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven)

§ 1-3a, lov av 3. juni 1983 nr. 54 om tannhelsetjenesten (tannhelsetjenesteloven) § 1-3a og lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) § 5-1 sjette ledd.

 


§ 1. (Forskriftens innhold)
Forskriften gir nærmere regler om:

helsepersonells dokumentasjonsplikt, herunder om innhold i pasientjournaler, føring, retting, sletting, oppbevaring, overføring, tilgang til og tilintetgjøring av journal, jf. helsepersonelloven kapittel 8,
virksomheters ansvar i forhold til opprettelse og organisering av journalsystem, jf spesialisthelsetjenesteloven § 3-2, tannhelsetjenesteloven § 1-3a og kommunehelsetjenesteloven § 1-3a og
rett til innsyn i journal, jf. pasientrettighetsloven § 5-1.

 

§ 2. (Unntak for apotek)
Forskriften gjelder ikke for personell i apotek som yter helsehjelp.

 


§ 3. (Definisjoner)
I forskriften her menes med:

pasientjournal/journal: samling eller sammenstilling av nedtegnede/registrerte opplysninger om en pasient i forbindelse med helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 40 første ledd,
helsehjelp: handling som omtalt i helsepersonelloven § 3 tredje ledd og pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav c),
helsepersonell: personell som omtalt i helsepersonelloven § 3 første ledd,
pasient: person som omtalt i pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav a) og
journalansvarlig: person som omtalt i helsepersonelloven § 39 andre ledd.

 

§ 4. (Journalsystem)
Virksomhet hvor det ytes helsehjelp må opprette pasientjournalsystem. Systemet må organiseres slik at det er mulig å etterleve krav fastsatt i eller i medhold av lov, blant annet regler om:

innsyn i journal, jf. helsepersonelloven § 41 og pasientrettighetsloven § 5-1,
tilgang til og utlevering av journal, jf. helsepersonelloven § 25 og § 45 samt sientrettighetsloven § 5-3,
meldeplikter og opplysningsplikter, jf. helsepersonelloven kapittel 6 og 7,
redigering av journal, jf. helsepersonelloven § 39 andre ledd,
retting og sletting, jf. helsepersonelloven § 42, § 43 og § 44 og
sikring mot innsyn fra uvedkommende, jf. helsepersonelloven kapittel 5, herunder forsvarlig oppbevaring, jf.helsepersonelloven § 21.

 

§ 5. (Oppretting og organisering av journal)
Det skal opprettes en journal for hver pasient. Det skal som hovedregel anvendes en samlet journal for den enkelte pasient selv om helsehjelp ytes av flere innen virksomheten.

Hovedregelen om en samlet journal for den enkelte pasient kan fravikes dersom virksomhetens enheter både faglig og organisatorisk klart fremstår som separate deltjenester.

Der det ikke er hensiktsmessig med en samlet journal, kan journalen deles i en hovedjournal og en tilleggsjournal. Det skal da fremgå av hovedjournalen at det eksisterer en tilleggsjournal og hvilken dokumentasjon den inneholder.

Dersom journalen føres delvis elektronisk og delvis som papirjournal, skal det klart fremgå av begge hvilken dokumentasjon som føres i den elektroniske journalen og hvilken dokumentasjon som føres som papirjournal.

 


§ 6. (Journalansvarlig)
I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha det overordnede ansvaret for den enkelte journal, og herunder ta stilling til hvilke opplysninger som skal stå i pasientjournalen, jf. helsepersonelloven § 39 andre ledd.

I helseinstitusjon er det den journalansvarlige som skal sørge for at journal blir opprettet.

Det skal fremgå av journalen hvem som er journalansvarlig.

Den journalansvarlige kan ikke beslutte at opplysninger ikke skal stå i journalen dersom opplysningene er av betydning som dokumentasjon for

uenighet mellom helsepersonell i faglige spørsmål vedrørende helsehjelpen som ytes pasienten.

 


§ 7. (Krav til journalføringen)
Pasientjournalen skal fortrinnsvis skrives på norsk. Dansk og svensk kan benyttes i den utstrekning det er forsvarlig. I særlige tilfeller kan Statens helsetilsyn gi tillatelse til å benytte annet språk.

Journalen skal føres fortløpende. Med fortløpende menes at nedtegnelser skal gjøres uten ugrunnet opphold etter at helsehjelpen er gitt.

Nedtegnelsene skal dateres og signeres.

 


§ 8. (Krav til journalens innhold)
Pasientjournalen skal inneholde følgende opplysninger dersom de er relevante og nødvendige:

Tilstrekkelige opplysninger til å kunne identifisere og kontakte pasienten, blant annet pasientens navn, adresse, bostedskommune, fødselsnummer, telefonnummer, sivilstand og yrke.
Opplysninger om hvem som er pasientens nærmeste pårørende, jf. pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav b og lov om psykisk helsevern § 1-3, og hvordan vedkommende om nødvendig kan kontaktes.
Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, skal det nedtegnes hvem som samtykker på vegne av pasienten, jf. pasientrettighetsloven kapittel 4.
Når og hvordan helsehjelp er gitt, for eksempel i forbindelse med ordinær konsultasjon, telefonkontakt, sykebesøk eller opphold i helseinstitusjon. Dato for innleggelse og utskriving.
Bakgrunnen for helsehjelpen, opplysninger om pasientens sykehistorie, og opplysninger om pågående behandling. Beskrivelse av pasientens tilstand, herunder status ved innleggelse og utskriving.
Foreløpig diagnose, observasjoner, funn, ndersøkelser, diagnose, behandling, pleie og annen oppfølgning som settes i verk og resultatet av dette. Plan eller avtale om videre oppfølgning.
Opplysninger som nevnt i § 6 fjerde ledd.
Overveielser som har ledet til tiltak som fraviker fra gjeldende retningslinjer.
Om det er gitt råd og informasjon til pasient og pårørende, og hovedinnholdet i dette, jf. pasientrettighetsloven § 3-2.Pasientens eventuelle reservasjon mot å motta informasjon.
Om pasienten har samtykket til eller motsatt seg nærmere angitt helsehjelp. Pasientens alvorlige overbevisning eller vegring mot helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 4-9. Pasientens samtykke eller reservasjon vedrørende informasjonsbehandling. Pasientens øvrige reservasjoner, krav eller forutsetninger.
Om det er gjort gjeldende rettigheter som innsyn i journal og krav om retting og sletting, utfallet av dette, ved avslag at pasienten er gjort kjent med klageadgangen, og eventuell klage i slik sak.
Utveksling av informasjon med annet helsepersonell, for eksempel henvisninger, epikriser, innleggelsesbegjæringer, resultater fra rekvirerte undersøkelser, attestkopier m.m.
Pasientens faste lege. Det helsepersonell som har begjært innleggelse eller harhenvist pasienten.
Individuell plan etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-6, lov om psykisk helsevern § 4-1 eller kommunehelsetjenesteloven § 6-2a.
Sykmeldinger og attester.
Uttalelser om pasienten, for eksempel sakkyndige uttalelser.
Om det er gitt opplysninger til politi, barneverntjenesten, sosialtjenesten mv., og om samtykke er innhentet fra pasienten eller den som har kompetanse til å avgi samtykke i saken. Det skal angis hvilke pplysninger som er gitt.
Tvangsinnleggelser, annen bruk av tvang, det faktiske og rettslige grunnlaget for slik tvang og eventuelle kontrollkommisjonsvedtak, jf. lov om psykisk helsevern.
Arbeidsdokumenter, pasientens egendokumentasjon, røntgenbilder, video- og lydopptak mv. er å anse som del av journalen inntil nødvendig informasjon er nedtegnet på forsvarlig måte.

Andre opplysninger enn de som er nevnt i første og andre ledd skal tas inn i journalen i den utstrekning de er relevante og nødvendige.

 


§ 9. (Epikrise)
Ved utskrivning fra helseinstitusjon skal epikrise (sammenfatning av journalopplysninger) sendes det helsepersonell som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølgning.

Tilsvarende gjelder ved poliklinisk behandling eller behandling hos spesialist.

Pasienten bør gis anledning til å opplyse hvem epikrise skal sendes til. Dersom annet ikke opplyses eller fremgår, sendes epikrise til innleggende/henvisende helsepersonell og pasientens faste lege.

Epikrise skal sendes innen forsvarlig tid etter at helsehjelpen er avsluttet.

 


§ 10. (Personvern)
Dokumentasjon skal behandles i samsvar med reglene i og i medhold av personopplysningsloven. Med de begrensninger som følger av helsepersonelloven § 21 ff, § 45 og pasientrettighetsloven § 5-3 kan helsepersonell og andre gis tilgang til en pasientjournal.

 


§ 11. (Innsyn)
Pasienten eller en representant for pasienten, og pårørende har rett til innsyn i journal etter reglene i pasientrettighetsloven § 5-1, jf. helsepersonelloven § 41.

Det skal legges til rette for at samiskspråklige, fremmedspråklige og personer med funksjonshemminger kan utøve innsynsretten, jf. pasientrettighetsloven § 3-5.

 


§ 12. (Kopi eller utskrift av journal)
Når innsynsretten gjøres gjeldende etter pasientrettighetsloven § 5-1, kan det ved utlevering av kopi eller utskrift av journal kreves betaling. Betalingen skal ikke overstige et beløp tilsvarende det som er fastsatt for utskrift/kopiering av pasientjournal i de til enhver tid gjeldende takster for privatpraktiserende lege og privatpraktiserende spesialist fastsatt i tilknytning til folketrygdloven § 5-4 om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege.

 


§ 13. (Redigering, retting og sletting)
Etter at en journalnedtegnelse er signert, kan den bare endres etter reglene om retting og sletting i helsepersonelloven § 42, § 43 og § 44. Den journalansvarlige i helseinstitusjon kan likevel redigere journalen for så vidt gjelder journalnedtegnelser som er signert. Slik redigering skal skje i samråd med det helsepersonell som har gjort nedtegnelsene med mindre det er åpenbart unødvendig eller ikke praktisk mulig.

I helseinstitusjon besluttes retting og sletting etter helsepersonelloven § 42, § 43 og § 44 av den journalansvarlige. Avgjørelsen skal der det er praktisk mulig tas i samråd med det helsepersonell som har gjort nedtegnelsen i journalen.

Dersom krav om retting eller sletting avslås, skal pasienten orienteres om klageadgangen, jf. helsepersonelloven § 42 tredje ledd, § 43 tredje ledd og § 44 andre punktum.

 


§ 14. (Krav til oppbevaring og oppbevaringstid)
Pasientjournaler skal oppbevares slik at de ikke kommer til skade eller blir ødelagt, og at uvedkommende ikke får adgang til dem.

Journalene skal oppbevares til det av hensyn til helsehjelpens karakter ikke lenger antas å bli bruk for dem. Hvis ikke journalopplysningene deretter skal bevares i henhold til arkivloven eller annen lovgivning, skal de slettes, jf. personopplysningsloven § 28. Avlevering eller deponering som nevnt i tredje og fjerde ledd bør ikke skje før det er gått minst 10 år etter siste innføring i journalen.

Journaler i offentlig virksomhet kommer inn under bestemmelsene om offentlige arkiver i og i medhold av arkivloven, herunder bestemmelsene om bevaring, kassasjon og avlevering til statlig, fylkeskommunalt eller kommunalt arkivdepot.

Journaler i privat virksomhet kan avleveres til et offentlig arkivdepot eller deponeres i annen oppbevaringsinstitusjon.

 


§ 15. (Overføring av journal, opphør av virksomhet mv.)
Ved skifte av fastlege kan pasienten kreve at pasientjournalen overføres til den nye fastlegen. Tilsvarende gjelder ved skifte av annet helsepersonell.

Journal ved helsestasjon overføres til skolehelsetjenesten når barnet begynner på skolen med mindre den som har foreldreansvaret motsetter seg det. Det samme gjelder dersom barnet bytter skole.

Ved overdragelse eller opphør av virksomhet kan virksomhetens ledelse beslutte at pasientjournalene skal overføres til en annen virksomhet. Den enkelte pasient kan motsette seg slik overføring eller kreve sin journal overført til et annet bestemt helsepersonell eller til en annen bestemt virksomhet. Dersom det er praktisk mulig skal pasientene gjøres kjent med sin rett etter andre punktum.

Hvis det ved overdragelse eller opphør av virksomhet ikke er aktuelt å overføre pasientjournalene til et bestemt helsepersonell eller til en bestemt virksomhet, og virksomheten ikke selv kan ta vare på dem, kan de avleveres til offentlig arkivdepot, deponeres i annen oppbevaringsinstitusjon, eller leveres til fylkeslegen. Journaler som leveres til fylkeslegen oppbevares i 10 år, og journalene kan deretter tilintetgjøres etter samråd med Riksarkivaren eller avleveres til offentlig arkivdepot.

For journal i offentlig virksomhet gjelder regler om overføring av arkiv og avlevering av arkiv i arkivforskriften § 3-22, § 3-23 og § 5-3.

 


§ 16. (Tilintetgjøring mv.)
Tilintetgjøring av journalopplysninger og utskifting av EDB-utstyr må gjennomføres slik at pasientopplysninger ikke kan komme uvedkommende i hende.

 


§ 17. (Ikrafttredelse)
Forskriften trer i kraft 1. januar 2001.

 

 


Merknader til forskrift om pasientjournal

 

Til § 1:
Forskriften gir på en del områder mer detaljerte regler enn loven, og den fyller ut loven også på noen felter hvor loven ikke har egne regler, men kun en hjemmel for departementet til å gi forskrift. Noen bestemmelser i forskriften har liten selvstendig betydning, men viser til annet relevant regelverk og er tatt med for oversiktens skyld.

 


Til § 2:
Definisjonen av helsepersonell i helsepersonelloven§ 3 første ledd nr. 2 omfatter personell i helsetjenesten eller i apotek som yter helsehjelp. I den utstrekning ansatte i apotek etter dette er å anse som helsepersonell vil de i utgangspunktet også ha plikt til å føre journal etter helsepersonelloven § 39 første ledd.

Den helsehjelp som ytes i apotek som et ledd i apotekdriften vil gjennomgående ha en annen karakter enn helsehjelp som ytes i helseinstitusjoner eller av autorisert helsepersonell som driver egen virksomhet. Helsehjelpen i apotek vil i det vesentligste bestå i veiledning vedrørende bruk av legemidler, for en stor del til anonyme kunder. Reglene i denne forskrift passer ikke for den type helsehjelp. Personell i apotek unntas derfor fra forskriftens virkeområde.


Regler for journalføring eller registrering av opplysninger i apotek vil bli gitt i forskrift til apotekloven, som etter planen skal tre i kraft i løpet av 2001.

 

 


Til § 3:

Til bokstav a):
Begrepet "pasientjournal" omfatter journaler som føres i alle typer virksomheter hvor det ytes helsehjelp (med unntak av apotek, jf. § 2). I for eksempel skolehelsetjeneste og bedriftshelsetjeneste vil mottagerne av helsehjelp som oftest ikke ha helseplager, være syke eller skadet. De er likevel pasienter i forskriftens og pasientrettighetslovens forstand, jf. definisjonen i bokstav d). I forskriften brukes i stor utstrekning kortformen "journal" i stedet for "pasientjournal".


En journal vil inneholde nedtegnelser gjort av helsepersonell i forbindelse med ulike typer helsehjelp, men kan også omfatte annen form for dokumentasjon, slik som blant annet røntgenbilder, fotografier og prøvesvar. I § 8 fremgår en rekke av de typer opplysninger som vil være en del av journalen dersom de er relevante i forhold til vedkommende pasient.


Pasientadministrative systemer som mange helseinstitusjoner benytter i sin virksomhet faller ikke inn under begrepet "journal", som er en sammenstilling av opplysninger om en enkelt pasient. Se for øvrig merknadene til § 10.


Til bokstav b):
Begrepet "helsehjelp" defineres ved henvisning til helsepersonelloven og pasientrettighetsloven som har definisjoner av begrepet. I pasientrettighetsloven

§ 1-3 bokstav c) er "helsehjelp" definert som "handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som er utført av helsepersonell". Definisjonen i helsepersonelloven § 3 tredje ledd er svært lik, men nevner ikke pleie- og omsorgsformål. Det er på det rene at begrepet også i helsepersonelloven skal omfatte pleie og omsorg. Slik skal det også forstås i forskriften her.


Til bokstav c):
Begrepet "helsepersonell" er definert ved henvisning til helsepersonelloven § 3 første ledd. Som det fremgår der er helsepersonell ikke bare personell med autorisasjon eller lisens som helsepersonell, men også annet personell i helsetjenesten eller i apotek som utfører handlinger som nevnt i definisjonen av "helsehjelp", jf. bokstav b) og merknadene til denne. Videre er elever og studenter som i forbindelse med helsefaglig opplæring utfører slike handlinger, å anse som helsepersonell. Personell i apotek er imidlertid unntatt fra forskriftens virkeområde, jf. § 2 og merknadene til denne.


Til bokstav d):
Begrepet "pasient" defineres i forskriften ved henvisning til pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav a) hvor pasient defineres som "en person som henvender seg til helsetjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helsetjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfelle", og vil således også omfatte mange mennesker som ikke er syke eller skadet, men som for eksempel mottar helsehjelp av forebyggende karakter.


Til bokstav e):
Begrepet "journalansvarlig" er ikke brukt i helsepersonelloven eller pasientrettighetsloven. Med begrepet menes den person som etter helsepersonelloven § 39 andre ledd utpekes til å ha det overordnede ansvaret for en journal. Kravet om utpeking av journalansvarlig gjelder ikke enhver virksomhet hvor det ytes helsehjelp, men kun helseinstitusjoner. Det vises til § 6 i forskriften her om den journalansvarlige, og til merknadene til denne for så vidt gjelder hva som er en helseinstitusjon.

 


Til § 4:

Til første ledd:
Virksomhet hvor det ytes helsehjelp må ha journalsystem, det vil si et system for føring og oppbevaring av pasientjournaler. Dette gjelder uansett om journal føres elektronisk eller på papir, selv om systemaspektet kanskje vil være mer fremtredende ved bruk av elektroniske journalsystemer.


Forskriften plasserer ikke ansvaret for å opprette journalsystem hos noe bestemt ledd i virksomheten. Det vil imidlertid være virksomhetens eier og ledelse som har det overordnede ansvar for at det opprettes et journalsystem som tilfredsstiller kravene. Systemet skal normalt være felles for hele virksomheten, og skal i mange tilfelle brukes av et stort antall helsepersonell fra forskjellige yrkesgrupper. Helsepersonellet har et selvstendig ansvar for å føre journal i samsvar med lovens og forskriftens krav, men virksomheten som sådan har ansvar for å legge til rette for dette. Det vises i denne sammenheng til spesialisthelsetjenesteloven § 3-2 første ledd hvoretter helseinstitusjon som omfattes av loven skal sørge for at journal- og informasjonssystemene ved institusjonen er forsvarlige, og til kommunehelsetjenesteloven § 1-3a og tannhelsetjenesteloven § 1-3a hvoretter henholdsvis kommunen og fylkeskommunen skal planlegge, organisere og legge til rette for at (fylkes-)kommunen,

(tann-)helsetjenesten og helsepersonell kan oppfylle krav fastsatt i lov eller i medhold av lov eller forskrift.


Journalsystemet må gjøre det mulig å overholde krav fastsatt i og i medhold av helsepersonelloven, pasientrettighetsloven og andre relevante lover og forskrifter, for eksempel arkivloven (se § 14 i forskriften her og merknadene til denne) og personopplysningsloven.

I virksomheter hvor flere gjør nedtegnelser i journaler, bør det utarbeides interne retningslinjer for struktur og håndtering av journal. Det er viktig å ha klare retningslinjer for journalansvarliges rolle.


Den nye personopplysningsloven (lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger) som trer i kraft 1. januar 2001, er svært aktuell i forbindelse med virksomheter som yter helsehjelp, jf. også

§ 10 i forskriften her. Loven gjelder behandling av personopplysninger (herunder opplysninger om helseforhold) som helt eller delvis skjer med elektroniske hjelpemidler og annen behandling av personopplysninger når disse inngår eller skal inngå i et personregister. En virksomhets pasientjournaler vil utgjøre et personregister i lovens forstand. I personopplysningsloven brukes begrepet "behandling" og "behandlingsansvarlige" om behandling av personopplysninger. I forskrift 15. desember 2000 til personopplysningsloven (personopplysningsforskriften) er det gjort en rekke unntak fra konsesjonsplikten etter personopplysningsloven § 33 første ledd. For behandling av pasient-/klientopplysninger er det gjort unntak for helse- og sosialpersonell som ikke er underlagt offentlig autorisasjon (§ 7-23) og helsepersonell med autorisasjon eller lisens (§ 7-24) under forutsetning av at opplysningene behandles i tråd med de formål som er angitt i bestemmelsene. Helsepersonellet har likevel meldeplikt etter personopplysningsloven § 31 første ledd, og en rekke av personopplysningslovens regler gjelder, jf. forskriften § 7-20.


I Ot.prp. nr. 5 (1999-2000) Om lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven) er det foreslått en egen lov om behandling av helseopplysninger. Det er herunder foreslått forskriftshjemler for Kongen til å gi nærmere bestemmelser om godkjenning av programvare, bruk av standarder, klassifikasjonssystemer og kodeverk, krav til elektronisk signatur, kommunikasjon og langtidslagring. Lovforslaget er foreløpig ikke behandlet av Stortinget.


Ved bruk av elektroniske journalsystemer oppstår en rekke spørsmål av annen karakter enn ved bruk av papirbasert journal.


I forbindelse med elektronisk pasientjournal og elektronisk journalsystem kan man skille mellom tekniske standarder og innholdsstandarder. Tekniske standarder vil for eksempel være forutsetninger for samvirkende IKT-systemer (IKT=informasjons- og kommunikasjonsteknologi) i et nasjonalt helsenett. Det pågår standardiseringsarbeid både internasjonalt og nasjonalt, og utviklingen innen IKT er rask. Kodeverk og klassifikasjoner er innholdsstandarder. Klassifikasjoner er til dels omfattende standarder som endres over tid, og det er viktig med tilgjengelighet til gjeldende versjoner samt lagring av endringer i kodeverk og klassifikasjoner over tid. En endring i diagnosekodeverket (ICD-10) skal for eksempel ikke kunne medføre at en pasient gis feil diagnose eller feil opplysninger på grunn av den elektroniske journalen.


Kongen kan i henhold til helsepersonelloven § 46 annet ledd fastsette forskrift med nærmere bestemmelser om bruk av elektronisk journal, og kan herunder oppstille krav om opplæring og tiltak som skal sikre at utenforstående ikke får kjennskap til eller tilgang til journalen. Bestemmelser om hvilke standarder, eventuelt deler av standarder og kodeverk for elektronisk pasientjournal som må følges, er under utarbeidelse og vil etter planen bli fastsatt i løpet av 2001.


Bruk av kun elektronisk journal, uten "papir-backup", øker sårbarheten og krever gode rutiner m.v. for å forhindre tap og utilgjengelighet. Virksomheter som bare bruker elektronisk journal må sørge for å utarbeide rutiner og retningslinjer for dette. Departementet vil vurdere om det skal gis nærmere retningslinjer eller forskriftsfastsatte krav om hvordan disse forholdene bør eller skal ivaretas.


Ved bruk av elektronisk journalsystem kan det iblant bli nødvendig å lese inn en backupkopi av den elektroniske journalen. Det kan være foretatt retting og sletting i journalen etter at backupkopien ble tatt. Det må etableres rutiner som sikrer at det i slike tilfeller blir foretatt retting/sletting i den gjenopprettede journalen slik at den blir ajour med den tapte journalen.


Se merknadene til § 17 vedrørende løsninger på enkelte mulige overgangsproblemer i forbindelse med elektroniske pasientjournalsystemer i forhold til denne forskriften.

 


Til § 5:

Til første ledd:
Det skal opprettes journal for hver pasient som mottar helsehjelp.

Hovedregelen er at det skal anvendes én pasientjournal for hver pasient i en virksomhet, selv om helsehjelp ytes av mange forskjellige personer og flere av disse har journalføringsplikt. Journalnedtegnelser og annet journalmateriale fra alt helsepersonell i virksomheten samles i én journal for hver pasient, også om virksomheten er delt i flere avdelinger. Det er enkelte unntak fra hovedregelen, jf. andre ledd.


Bruk av en samlet pasientjournal kan i større virksomheter medføre utfordringer med hensyn til overholdelse av taushetsplikt og hvem som skal ha tilgang til hvilke opplysninger i journalen. Alle opplysninger i journalen skal ikke være tilgjengelige for alle som bruker journalen med mindre pasienten samtykker til det. Utveksling av taushetsbelagt informasjon mellom helsepersonell skal kun skje når det er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, eller hvor det foreligger annet rettslig grunnlag for å gi slik informasjon, jf. helsepersonel-loven kapittel 5.


Til andre ledd:
Fravik fra hovedregelen om én samlet pasientjournal kan være aktuelt for eksempel i sykehus med både somatiske og psykiatriske avdelinger. I slike tilfeller kan både praktiske hensyn og personvernhensyn tale for å anvende separate journaler. Det er naturlig at det er virksomhetens ledelse som fatter eventuell beslutning om separate journaler.


Til tredje ledd:
Bestemmelsen gir anvisning på at man av praktiske grunner kan dele journalen. Det er ikke tale om en deling i forhold til ulike personer som fører journal, men en rent praktisk oppdeling der journalen er blitt stor og uhåndterlig. Materiale som det ikke er behov for i den aktuelle situasjonen kan legges i en tilleggsjournal som ikke følger hovedjournalen. Dette kan for eksempel være prøvesvar og røntgenbilder m.v. som gjelder en tidligere helsetilstand, sykdom eller skade som ikke er særlig relevant i forbindelse med den helsehjelp pasienten nå mottar. Det må imidlertid fremgå at det finnes materiale i en tilleggsjournal og hvilken type journalmateriale dette er, slik at det lett kan vurderes om det er behov for det og eventuelt finnes frem. Ved en del helseinstitusjoner praktiserer man en slik ordning med begrepene A-journal og B-journal.


Til fjerde ledd:
For helsepersonell som fører journal elektronisk kan det være aktuelt å oppbevare for eksempel epikriser og andre mottatte dokumenter fra annet helsepersonell samt fotografier, røntgenbilder m.v. i en papirbasert journal dersom ikke materialet scannes inn i den elektroniske journalen eller mottas elektronisk slik at det kan lagres i den elektroniske journalen. På samme måte som ved bruk av hovedjournal og tilleggsjournal etter tredje ledd, må det fremgå klart at det finnes en elektronisk og en papirbasert journal og hvilken type dokumentasjon som befinner seg i disse.

 


Til § 6:
I henhold til helsepersonelloven § 39 andre ledd skal det i helseinstitusjoner utpekes en person til å ha det overordnede ansvaret for den enkelte journalen, og herunder ta stilling til hvilke opplysninger som skal stå i journalen. Kravet om utpeking av journalansvarlig gjelder ikke enhver virksomhet hvor det ytes helsehjelp, men kun helseinstitusjoner. I helsepersonelloven § 3 fjerde ledd er "helseinstitusjon" definert som institusjon som hører under spesialisthelsetjenesteloven eller kommunehelsetjenesteloven. Typis-ke eksempler på helseinstitusjoner er sykehus, sykehjem, opptreningsinstitusjoner og poliklinikker. Momenter i vurderingen av om en virksomhet er en institusjon, vil kunne være virksomhetens størrelse, om helsehjelp ytes av flere grupper helsepersonell og om pasientene tilbys heldøgnsopphold. Det er naturligvis ikke noe i veien for å oppnevne journalansvarlig også i virksomheter som ikke er å anse som helseinstitusjon i lovens forstand, dersom virksomhetens ledelse finner det hensiktsmessig.


Helsepersonelloven har ingen bestemmelser om hvem som skal eller kan være journalansvarlig. Virksomhetens ledelse står således fritt ved utpekingen av journalansvarlig. I utgangspunktet kan det utpekes journalansvarlig fra en hvilken som helst helsepersonellgruppe, men i praksis vil det være en begrenset krets som hensiktsmessig kan ivareta dette koordineringsansvaret. Ved valg av journalansvarlig bør det blant annet sees hen til vedkommendes faglige kvalifikasjoner, jf. forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4, organiseringen av institusjonens virksomhet og kontinuitet i forhold til pasienten.


Det kan ofte være hensiktsmessig at flere av de funksjoner eller roller som helselovene gir anvisning på, ivaretas av samme person, slik at den journalansvarlige person er den samme som innehar en eller flere av de andre funksjonene. Regler om pasientansvarlig lege (i noen tilfeller psykolog) er fastsatt i forskrift

1. desember 2000 om pasientansvarlig lege m.m. med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 3-7. Det er ikke gitt regler om tilsvarende ordninger for andre grupper helsepersonell. Av helsepersonelloven § 4 tredje ledd følger at det i samarbeid med annet personell er legen og tannlegen som skal ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient. Det medisinskfaglige/odontologisk faglige ansvar ivaretas ikke av én utpekt lege/tannlege, men vil kunne tilligge flere leger/tannleger i forhold til den enkelte pasient. Når en pasient er innlagt i sykehus vil det imidlertid ofte være én lege som har et hovedansvar for utredning og behandling. Videre fastsetter helsepersonelloven § 10 første ledd andre punktum for helseinstitusjon at informasjon til pasient og pårørende etter pasientrettighetsloven skal gis av den institusjonen utpeker. Det er ikke fastsatt nærmere regler om hvem som kan utpekes til informasjonsansvarlig. Ofte vil det være naturlig at en lege innehar rollen som journalansvarlig sammen med en eller flere av de andre nevnte funksjonene. Personvernhen-syn kan også tale for at man ikke sprer funksjonene på for mange personer, og særlig personer som ikke av andre grunner trenger tilgang til journalopplysningene, jf. taushetsplikten som i utgangspunktet også gjelder overfor annet helsepersonell ved samme institusjon.


Den journalansvarlige vil ha ansvaret for at journal opprettes og for at den føres og behandles i samsvar med lov- og forskriftsbestemte krav. Den journalansvarlige er tillagt ansvaret for å ta stilling til "hvilke

opplysninger som skal stå i journalen". Journalans-varet vil blant annet innebære et koordineringsansvar. Når flere personer skal gjøre nedtegnelser i samme journal, kan det være behov for strukturering og samordning av journalopplysningene. Ansvaret for å strukturere journalen innebærer at journalen må ordnes slik at den fungerer som et arbeidsverktøy i samsvar med intensjonene og som dokumentasjon for at det enkelte helsepersonell har handlet i samsvar med forsvarlighetskravet og andre pliktbestemmelser. Nødvendige journalopplysninger må gjøres lett tilgjengelige for dem som skal anvende opplysningene som grunnlag for beslutninger om undersøkel-ser, diagnose, behandling og annen oppfølgning av pasienten. Den journalansvarlige kan på dette grunn-lag beslutte at opplysninger skal tas ut på grunn av

irrelevans eller dobbeltføring og redigere innholdet. Den journalansvarlige skal om mulig rådføre seg med den som har gjort nedtegnelsene før opplysninger fjernes med mindre det er åpenbart unødvendig, jf.

§ 13 første ledd i forskriften her. Det må utvises forsiktighet med hensyn til å fjerne opplysninger som helsepersonell mener er av betydning for å dokumentere forsvarligheten av deres beslutninger og handlinger. Videre vil opplysninger om uenighet om behandling m.v. kunne være viktig i forbindelse med senere behandling og eventuelt ved tilsynssak eller erstatningssak. Den journalansvarlige kan ikke beslutte at slike opplysninger ikke skal stå i journalen, jf. fjerde ledd.


Journalansvaret innebærer også å ta stilling til krav om retting og sletting i journalen, jf. helsepersonelloven §§ 42-44 og § 13 i forskriften her, ta stilling til spørsmål om innsyn i og utlevering av journal, samt å sørge for at journalen blir avsluttet på en forsvarlig måte.


Ved overføring av journalansvar fra en person til en annen, for eksempel ved overflytting av pasienten fra en avdeling til en annen, eller ved at journalansvarlige slutter, må det fremgå av journalen hvilken dato journalansvaret gikk over.


Til § 7:

Til første ledd:
Hovedregelen er at nedtegnelser i pasientjournaler skal gjøres på norsk. Naturligvis kan så vel nynorsk som bokmål benyttes. Det må forutsettes at utenlandsk helsepersonell som i Norge yter helsehjelp på et selvstendig grunnlag slik at de har plikt til å føre journal, behersker norsk språk i en slik grad at de også kan føre journal på norsk. Det er viktig at journalene føres på et språk som forstås av alt det helsepersonell som skal bruke dem. I henhold til helsepersonelloven § 40 første ledd andre punktum skal journalen være lett å forstå for annet kvalifisert helsepersonell. Innarbeidede faguttrykk kan naturligvis benyttes.


De fleste forstår dansk og svensk i en viss utstrekning, og disse språkene kan benyttes i journalføringen i den grad det er forsvarlig. Spesielle ord og uttrykk som skiller seg vesentlig fra de tilsvarende norske begrepene bør unngås, forklares eller oversettes, slik at misforståelser eller usikkerhet unngås.


Andre språk kan kun benyttes etter tillatelse fra Statens helsetilsyn. Slik tillatelse skal bare gis i helt spesielle tilfeller. Et eksempel kan være en utenlandsk tannlege som kun skal behandle ansatte ved sitt hjemlands ambassade. Det vil da være praktisk at vedkommende kan føre journalene på hjemlandets språk. Et moment ved vurderingen av om tillatelse skal gis, vil imidlertid kunne være hvilket språk det gjelder, idet journalføring på fremmede språk vil vanskeliggjøre utøvelse av tilsyn. Et annet moment vil kunne være sannsynligheten av at journalene fra virksomhetene kan være av vesentlig betydning dersom pasientene også kommer i kontakt med den ordinære norske helsetjenesten.

Det gjelder særlige regler for bruk av samisk i forvaltningsområdet for samisk språk som omfatter kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger, Tana og Kåfjord, jf. sameloven (lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold) kapittel 3. I henhold til § 3-5 har den som ønsker å bruke samisk for å ivareta sine interesser overfor lokale og regionale offentlige helse- og sosialinstitusjoner i nevnte forvaltningsområde, rett til å bli betjent på samisk. Journalen skal likevel føres på norsk. Samisk kan ikke benyttes i journalføringen, unntatt eventuelt etter særlig tillatelse fra Statens helsetilsyn etter første ledd tredje punktum. Bruk av samisk i journalen ville kunne medføre store problemer i forhold til samarbeidende personell innen samme virksomhet som ikke behersker samisk, og ved behov for journalopplysninger når pasienten mottar helsehjelp andre steder, for eksempel ved innleggelse i annen helseinstitusjon. Det må imidlertid legges til rette for at samiskspråklige kan utøve innsynsrett i journal også om de ikke forstår norsk, jf. § 11 andre ledd.


Til andre ledd:
Kravet om at journalen skal føres fortløpende må sees i sammenheng med forsvarlighetskravet. I enkelte situasjoner er det viktig at journalen føres umiddelbart av hensyn til fortsatt helsehjelp som skal ytes av annet helsepersonell. I andre situasjoner har journalføringen ikke slik hast, men kan utstå noe for eksempel fordi behandlingsoppgaver må prioriteres. Journalføringen må imidlertid skje uten ugrunnet opphold, og under enhver omstendighet ikke utstå så lenge at det blir uforsvarlig i forhold til behandling eller annen oppfølgning av pasienten, eller i forhold til dokumentasjonsansvaret som sådan.


Til tredje ledd:
Det skal fremgå av en journalnedtegnelse når helsehjelpen er gitt (jf. § 8 bokstav d)), men også når nedtegnelsen er gjort eller endelig godkjent.


Hvis journaldokumentasjon skrives fra diktat eller renskrives fra utkast, skal utskriften kontrolleres, signeres og dateres av det helsepersonellet som har diktert/skrevet utkast til journaldokumentasjonen. Dersom vedkommende er fraværende over et slikt tidsrom at journaldokumentasjonen må finaliseres før vedkommende er tilbake, må kontrollen foretas av annet helsepersonell med faglig kompetanse. Den som kontrollerer, må da signere og datere, men det må også fremgå hvem som hadde diktert/skrevet utkast til dokumentasjonen.


Signaturen må være slik at det ikke er tvil om hvem som har signert. Det må også være mulig å finne ut av dette på et senere tidspunkt.


Ved bruk av elektronisk journal kan man anvende elektronisk signatur eller annen form for godkjenning. Det er forel��pig ikke fastsatt spesielle krav til elektronisk signatur (kvalifisert digital signatur). I Ot.prp. nr. 82 (1999-2000) Om lov om elektronisk signatur er det fremmet forslag til en egen lov om elektronisk signatur. Proposisjonen er foreløpig ikke behandlet i Stortinget. I lovforslaget er elektronisk signatur definert som "data i elektronisk form som er knyttet til andre elektroniske data og som brukes for å kontrollere at disse stammer fra den som fremstår som undertegner".

 


Til § 8:
I henhold til helsepersonelloven § 40 første ledd første punktum skal journalen føres i samsvar med god yrkesskikk og skal inneholde relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen, samt de opplysninger som er nødvendige for å oppfylle meldeplikt eller opplysningsplikt fastsatt i eller i medhold av lov.


Journalen skal først og fremst være et redskap for å sikre at pasientene får forsvarlig helsehjelp, men har også andre funksjoner. Journalen vil blant annet være av stor bevismessig betydning i forbindelse med eventuelle tilsynssaker og erstatningssaker for feilbehandling eller lignende. I erstatningssaker er det i utgangspunktet pasienten som har bevisbyrden for at helsepersonellet har handlet uaktsomt. Høyesterett har imidlertid i en dom (gjengitt i Retstidende 1989 s. 674) uttalt at det ikke bør stilles for strenge krav til bevisets styrke fordi de faktiske omstendigheter ofte ikke helt ut lar seg oppklare, og det for pasienten ofte kan være vanskelig å fremskaffe bevis. Det ble i saken lagt avgjørende vekt på at operasjonsbeskrivelsen i legejournalen ikke ga opplysninger om hvordan legen forholdt seg, og hvilke forholdsregler som ble tatt for å forhindre mulig dobbeltsidig skade etter at man hadde observert mulig skade på stemmebåndsnerven på den ene siden under en strumaoperasjon. Den bevistvil som dermed forelå om operasjonen hadde vært gjennomført på en fullt forsvarlig og aktsom måte, medførte at saken ble avgjort i legens disfavør.


Til første ledd:
Bestemmelsen inneholder en lang oppregning av opplysninger og dokumentasjon som skal inngå i journalen dersom de er relevante og nødvendige. I mange pasientjournaler vil en rekke av de oppregnede typene opplysninger og dokumentasjon selvsagt ikke være aktuelle. På den annen side kan det være opplysninger og dokumentasjon som ikke er nevnt i første ledd, men som er relevante og nødvendige i forbindelse med den enkelte pasient. Dette må tas med i journalen, jf. tredje ledd.


Til første ledd bokstav h):
Når det settes i verk behandlingstiltak som fraviker gjeldende retningslinjer er det et særlig behov for å dokumentere hvorfor slik behandling er iverksatt. Av journalen skal det derfor fremgå at tiltaket fraviker retningslinjene og hvilke overveielser som har ledet frem til bruk av et slikt tiltak.


Til første ledd bokstav i)
Det bør blant annet fremgå av journalen at pasienten (eller dennes representant) er gitt den informasjon som er nødvendig for å gi pasienten (eller representanten) et tilstrekkelig informasjonsgrunnlag for å samtykke til eller avslå den aktuelle undersøkelse eller behandling, jf. pasientrettighetsloven § 4-1.


Til første ledd bokstav n):
De nevnte lovbestemmelsene om individuell plan er vedtatt, men er foreløpig ikke trådt ikraft. Det legges til grunn at bestemmelsene og forskrifter til disse vil tre i kraft i løpet av 2001.


Til andre ledd:
I tillegg til journalnedtegnelser og annen skriftlig dokumentasjon, kan det foreligge andre typer pasientdokumentasjon, slik som røntgenbilder, fotografier, video- eller lydopptak, modeller av kroppsdeler osv. Slik dokumentasjon kan inngå i journalen i sin opprinnelige form, eller den nødvendige informasjon som kan utledes fra slike medier kan nedtegnes i journalen. Inntil nedtegnelser eventuelt er gjort på en måte som gjør det forsvarlig å utelate originalmaterialet, er mediene å anse som en del av journalen. Ved bruk av elektronisk journal kan det være aktuelt å scanne inn fotografier m.v. eller å benytte digitale bilder. Bestem-melsen omfatter også helsepersonells arbeidsdokumenter, for eksempel kardex. Videre omfattes pasientens egendokumentasjon der dette er aktuelt, for eksempel i form av skriftlig registrering av matinntak, mosjon, symptomer og egenmålt blodsukkernivå.

 


Til § 9:

Til første og andre ledd:
Epikrisen skal muliggjøre forsvarlig oppfølgning av pasienten i primærhelsetjenesten etter utskrivning fra helseinstitusjon. Også ved poliklinisk behandling i helseinstitusjon eller hos privatpraktiserende spesialist vil det kunne være behov for en tilbakemelding til den henvisende legen/tannlegen, den faste legen og/eller andre som skal følge opp pasienten.


Pasienten kan motsette seg at epikrise sendes, jf. helsepersonelloven § 45. I enkelte tilfeller vil tungtveiende grunner likevel gjøre det rettmessig at de opplysninger som er strengt nødvendig for å iverksette en forsvarlig oppfølgning av pasienten utleveres, se merknadene til § 10 i forskriften her. Det vises også til spesialmotivene til helsepersonelloven § 45 om problemstillinger i forhold til taushetsplikt og utleveringsadgang i forbindelse med epikrise (se utdraget av helsepersonelloven med merknader).


Til tredje ledd
Pasienten kan i mange tilfeller også motsette seg at epikrise sendes, jf. ovenfor.


Til fjerde ledd:
Det er ikke satt en fast frist for når epikrise må være sendt. Det vil være store variasjoner i hvor rask oppfølgning en pasient har behov for. I enkelte tilfeller vil dette være umiddelbart etter utskrivning eller utredning/behandling. Epikrisen må ikke sendes senere enn at nødvendig oppfølgning kan settes i verk. Det må vurderes konkret i den enkelte situasjon hva som er forsvarlig. Under enhver omstendighet bør epikrisen sendes innen rimelig tid, normalt innen en uke.

 


Til § 10:
Reglene i og i medhold av den nye personopplysningsloven (lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger) som trer i kraft 1. januar 2001, er svært aktuelle i forbindelse med virksomheter som yter helsehjelp. Se merknadene til § 4 i forskriften her.


Det er fremmet forslag om en egen lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger, men forslaget er foreløpig ikke behandlet i Stortinget, se merknadene til § 4 ovenfor.


Helsepersonelloven har spesialregler om taushetsplikt i kapittel 5 (§§ 21 ff).


Som hovedregel kan opplysninger meddeles annet helsepersonell som har behov for dem for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 25 og § 45. I henhold til disse bestemmelsene og pasientrettighetsloven § 5-3 kan pasienten imidlertid motsette seg at journalen eller opplysninger fra journalen gis til annet helsepersonell. I henhold til pasientrettighetsloven § 5-3 tredje punktum kan utlevering likevel skje dersom tungtveiende grunner taler for det. Tilsvarende følger av helsepersonelloven § 23 nr. 4 hvoretter helsepersonells taushetsplikt etter § 21 ikke er til hinder for at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig. Dette kan være situasjoner hvor utlevering av opplysninger anses nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade. Hensynene som taler for å utlevere opplysningene mot pasientens vilje, bør veie vesentlig tyngre enn de hensyn som taler mot dette.


Spørsmål om utlevering av journalopplysninger bør vurderes av journalansvarlige, den som har ført opplysningene eller annet personell med faglig kompetanse til å vurdere om det er adgang til å utlevere de aktuelle opplysningene til den som ber om det, for eksempel om vedkommende trenger dem for å kunne yte forsvarlig helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 45.


Telefaks bør som hovedregel ikke benyttes ved overføring av journalopplysninger. Dersom det er av stor betydning for helsehjelpen, kan telefaks likevel benyttes. Det bør i slike tilfeller foretas en anonymisering eller kryptering av opplysningene, med mindre de er svært lite sensitive. Telefaks kan for øvrig benyttes dersom pasienten samtykker.


Journalopplysninger kan overføres elektronisk dersom det brukes systemer med sikkerhetsløsninger som gjør det mulig å ivareta personvernhensynene i samsvar med kravene i personopplysningsloven og personopplysningsforskriften om behandling av sensitive personopplysninger. Departementet og KITH (Kompetansesenter for IT i helsevesenet AS) har under utarbeiding anbefalte løsninger for elektronisk meldingsutveksling, blant annet ved henvisning, epikrise og sykmeldinger.


Pasientadministrative systemer som mange helseinstitusjoner benytter i sin virksomhet faller ikke inn under begrepet "journal", som er en sammenstilling av opplysninger om en enkelt pasient. I slike systemer blir det imidlertid ofte registrert betydelige mengder informasjon om pasientene hentet fra pasientjournalene, også sensitive opplysninger som diagnose og behandlingsform, eventuelt i kodet form. Det følger av helsepersonelloven § 26 at den som yter helsehjelp, uten hinder av taushetsplikt kan gi virksomhetens pasientadministrasjon slike opplysninger. Helsepersonellovens regler om taushetsplikt gjelder tilsvarende for personell i pasientadministrasjonen,

jf. § 26 tredje ledd. Det er viktig at informasjonen i de pasientadministrative systemene behandles slik at personvernet for pasientene ivaretas på tilsvarende måte som for selve pasientjournalene.


Innsyn i pasientjournaler i forbindelse med legemiddelforsøk er regulert i forskrift 18. juni 1999 nr. 742 om klinisk utprøving av legemidler til mennesker, som er fastsatt med hjemmel i legemiddelloven § 3. Se særlig § 4-1 andre ledd bokstav j), § 4-5 og § 4-6.

Se også merknadene til § 14 med hensyn til behandling av pasientjournaler for å verne mot uvedkommendes innsyn, og merknadene til § 17 vedrørende enkelte mulige løsninger på overgangsproblemer ved bruk av elektronisk journal.

 


Til § 11:

Til første ledd:
Journalen skal først og fremst være et arbeidsredskap for helsepersonell for å sikre at pasienten får forsvarlig helsehjelp. Journalen har imidlertid flere funksjoner, blant annet skal den være en kilde til informasjon for pasienten til forståelse av egen helsetilstand og de undersøkelser og den behandling pasienten gjennomgår. Hovedregelen er at pasienter har innsyn i sin egen journal. Dette er fastsatt i pasientrettighetsloven § 5-1.


Enkelte unntak fra hovedregelen fremgår av § 5-1 andre ledd. Pasientens innsyn kan bare begrenses der det er nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv eller det er helt klart utilrådelig å gi innsyn av hensyn til personer som står pasienten nær. Hensynet til pasienten selv må hvile på nødrettsbetraktninger, mens forholdet til nærstående kan hvile på det samme, men det er ikke et absolutt krav, selv om også denne unntaksadgangen er snever. Det må være en reell fare for konsekvenser av et visst omfang for pasientens nærstående for at innsyn skal kunne nektes. Det er bare de opplysningene som er relevante for den konkrete farevurdering som kan unntas fra innsyn. I helsepersonelloven § 41 er det fastsatt at helsepersonell plikter å gi innsyn i journal for den som har rett til innsyn etter pasientrettighetsloven.

Pasienten har etter pasientrettighetsloven krav på innsyn i journalen med bilag. Med bilag siktes til røntgenbilder, pleieplaner, kardex, modeller og annet som ikke føres direkte i journalen, se også § 8 hvoretter slik dokumentasjon anses å utgjøre en del av journalen.


Pasienter har krav på en enkel og kortfattet forklaring av faguttrykk og lignende som er brukt i journalen dersom de ber om det. Når en pasient ber om innsyn kan det i en del tilfelle være naturlig at helsepersonellet tilbyr seg å gå gjennom journalens innhold sammen med pasienten, men pasienten må kunne avslå et slikt tilbud.


Pasienter har rett til kopi av journalen dersom de ber om det. Ved bruk av elektronisk journal gis det da normalt en papirutskrift av journalopplysningene. Se § 12 første ledd om betaling for kopi/utskrift.


Pårørendes rett til innsyn i journal er begrenset med mindre pasienten samtykker. I pasientrettighetsloven § 5-1 fjerde ledd er fastsatt at reglene i § 3-3 og § 3-4 om andres rett til informasjon gjelder tilsvarende for innsyn i journal.


Etter pasientrettighetsloven § 3-3 skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier det. Er pasienten over 16 år og åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming, har både pasienten og dennes nærmeste pårørende rett til informasjon. Hvem som skal anses som en pasients nærmeste pårørende er regulert i pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav b).


Etter pasientrettighetsloven § 3-4 skal både pasienten og foreldrene eller andre med foreldreansvaret ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes når pasienten er et barn under 16 år. Er pasienten mellom 12 og 16 år skal opplysninger ikke gis til foreldrene/den som har foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker det. Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret skal likevel gis til foreldre/den som har foreldreansvaret når pasienten er under 18 år.


Hvorvidt barn har innsynsrett i egen journal må vurderes ut fra reglene i pasientrettighetsloven § 5-1, § 4-4, § 3-4 og § 3-5. Barn over 16 år har selvstendig innsynsrett i sin journal på linje med myndige. Barn mellom 12 og 16 år har en viss grad av selvstendig innsynsrett, men det må vurderes nærmere ut fra barnets alder og modenhet og omstendighetene for øvrig hva barnet skal gis innsyn i og hvordan. Barn under 12 år har ikke selvstendig innsynsrett.


Nærmeste pårørende har innsynsrett i en avdød pasients journal om ikke særlige grunner taler mot det, jf. pasientrettighetsloven § 5-1 femte ledd og helsepersonelloven § 24. Særlige grunner kan for eksempel være at avdøde har gitt uttrykk for at han ikke ønsket at pårørende skulle få innsyn, eller at man ut fra opplysningenes karakter må anta at pasienten ikke ville ønsket det.


Til andre ledd:
I henhold til pasientrettighetsloven § 3-5 skal informasjon som gis pasient og pårørende etter lovens kapittel 3 være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Man må også i en viss utstrekning legge til rette for at mottakere med spesielle forutsetninger kan nyttegjøre seg retten til innsyn i journal. Blinde og døvblinde og personer uten tilstrekkelige kunnskaper i norsk vil ha behov for bistand for å kunne utøve innsynsretten. I en del tilfelle vil det være behov for tolk til å formidle innholdet av journalen, eventuelt oversettelse av deler av journalen.


I forvaltningsområdet for samisk språk (jf. merknad-ene til § 7 første ledd) vil det ved lokale og regionale offentlige helseinstitusjoner være naturlig at det tilbys tolk eller delvis oversettelse av journalen ved utøvelse av innsynsrett dersom pasienten ikke behersker norsk tilstrekkelig til å forstå journalen. Kostnadene ved dette bør dekkes som en del av det ordinære tjenestetilbudet.

 


Til § 12:

Til første ledd:
Det vil være store variasjoner i hvilke utgifter og hvilken ressursbruk som vil være forbundet med å gi en pasient kopi eller utskrift av journalen. En journal kan være svært omfattende.


Det er rimelig at virksomheten får en viss kompensasjon for utgifter og arbeid ved å gi pasienter kopi eller utskrift av journalen. Det er imidlertid viktig at kostnaden for den enkelte pasient ikke blir så stor at det begrenser pasientens praktiske mulighet for å be om kopi/utskrift.


I andre punktum er det fastsatt at betalingen ikke skal overstige et beløp tilsvarende taksten for utskrift/kopiering av pasientjournal i de til enhver tid gjeldende takster for privatpraktiserende lege og privatpraktiserende spesialist fastsatt i tilknytning til folketrygdloven § 5-4 om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege. Taksten gjelder direkte bare for leger som er forpliktet til å følge takstene, men bestemmelsen i forskriften her gjør taksten gjeldende for alt helsepersonell. Maksimalbeløpet som kan kreves for kopi/utskrift av journal er altså det samme for alt helsepersonell, uansett om deres virksomhet berettiger til stønad til dekning av utgifter etter folketrygdloven. Av praktiske grunner er maksimalbeløpet knyttet til nevnte takst som oppjusteres jevnlig. Pr. 1. januar 2001 er taksten 70 kroner. Det er naturligvis ingenting i veien for å ta et lavere beløp eller gi kopi/utskrift vederlagsfritt, for eksempel der journalen er lite omfangsrik.


I forbindelse med oppfyllelse av melde- og opplysningsplikter kan helsepersonell kreve betaling for utlevering av journalopplysninger der betaling er hjemlet i lov eller forskrift eller er avtalt med stat, fylkeskommune eller kommune.

 


Til § 13:

Til første ledd:
Det vises til merknadene til § 6 i forskriften her om den journalansvarliges oppgaver. En av oppgavene vil være å redigere og rydde journalen for å unngå dobbeltføring m.v. slik at journalen blir oversiktlig og et godt arbeidsverktøy. Dersom den journalansvarlige mener nedtegnelser bør fjernes, må dette så vidt mulig gjøres i dialog med den som har gjort nedtegnelsene. Det må utvises forsiktighet med hensyn til å fjerne opplysninger som helsepersonell mener er av betydning for å dokumentere forsvarligheten av deres beslutninger og handlinger. Ved uenighet om opplysningene skal stå i journalen eller fjernes, bør nedtegnelsene ikke makuleres, men kan eventuelt oppbevares i en tilleggsjournal. Uenighet om behandling m.v. må fremgå av journalen, og vil kunne være viktig i forbindelse med senere behandling og eventuelt ved tilsynssak eller erstatningssak. Se også § 6 fjerde ledd.


Det må forutsettes at den journalansvarliges redigering skjer innen rimelig tid etter at nedtegnelsene er gjort. Når den journalansvarlige har redigert journalnedtegnelser, skal den journalansvarlige datere og signere, slik at det fremgår at nedtegnelsen er endret. Senere kan endringer kun foretas etter reglene om retting og sletting i helsepersonelloven §§ 42-44. Etter utskrivning av pasienten bør endringer kun skje etter reglene i helsepersonelloven §§ 42-44.


Til andre ledd:
I virksomhet der det ikke utpekes journalansvarlig besluttes retting og sletting etter helsepersonelloven § 42, § 43 og § 44 av det helsepersonell som har gjort nedtegnelsen i journalen, eller det helsepersonell som har fått journalen overført til seg, jf. denne forskrift § 15.


Til tredje ledd:
Avslag på krav om retting eller sletting kan påklages til fylkeslegen. Fylkeslegen skal innhente uttalelse fra Datatilsynet. Det skal fremgå av journalen at krav om retting eller sletting er fremsatt, utfallet av dette, ved avslag at pasienten er gjort kjent med klageadgangen, og eventuell klage, jf. § 8 første ledd bokstav k).

 


Til § 14:
I henhold til første ledd må det etableres tilstrekkelige tiltak for å beskytte pasientopplysninger mot skader og uautorisert innsyn. Dette gjelder ved bruk av så vel elektronisk journal som papirbasert journal og der papirbasert journal føres ved hjelp av elektroniske hjelpemidler. Det vil dels være ulike tiltak som er nødvendige. Tiltakene må dels være fysisk sikring mot brann, vannskade, innbrudd m.v. Videre må journalene oppbevares slik at de ikke er tilgjengelige for andre enn dem som har rett til innsyn. Man må også sørge for at dataskjermer, skrivere og lignende er plassert slik at uvedkommende ikke får kjennskap til pasientopplysninger. Kabler til elektroniske hjelpemidler må ikke ligge lett tilgjengelig for tapping.


I henhold til andre ledd må journaler oppbevares til det ikke lenger antas å bli bruk for dem. Dette kan etter omstendigheten dreie seg om lange tidsrom. En virksomhet kan således ha betydelige mengder journaler som ikke er i aktiv bruk, men som (foreløpig) ikke kan slettes. Når det er gått ti år siden siste føring i journalen, kan journalen imidlertid oppbevares utenfor virksomheten, jf. tredje og fjerde ledd.


Bestemmelsene må sees i sammenheng med regler fastsatt i og i medhold av arkivloven (lov 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv).


Pasientjournalene i en virksomhet er et arkiv i arkivlovens forstand, jf. lovens § 2 bokstav b. Som det også fremgår av tredje ledd skal pasientjournaler i offentlig virksomhet behandles i samsvar med regler fastsatt i og i medhold av arkivloven, jf. arkivloven kapittel II om offentlege arkiv og forskrift 11. desember 1998 nr. 1193 om offentlege arkiv (arkivforskriften). I arkivforskriften er det gitt utfyllende regler om offentlige arkiver, det vil si arkiver skapt av statlige, fylkeskommunale og kommunale organ. Arkivforskriften har blant annet detaljerte regler om krav til arkivlokale (kapittel IV) og avlevering av arkiv til offentlig arkivdepot (§ 5-1). Det er også fastsatt krav i forbindelse med bruk av elektronisk journal og krav til rutiner og kvalitetssikring ved bruk av mikrofilm til erstatning for papirbasert arkivmateriale.

I henhold til arkivforskriftens § 5-2 er hovedregelen at arkivmateriale skal avleveres når det er om lag 25-30 år gammelt. Riksarkivaren kan fastsette andre avleveringsfrister for statlig arkivmateriale. Fylkeskommuner og kommuner kan fastsette tilsvarende for fylkeskommunalt/kommunalt arkivmateriale. For en del helseinstitusjoner kan det være aktuelt med enda lengre avleveringsfrister, idet det kan være behov for å oppbevare journalene lengre i en del institusjoner.


Når det ikke lenger kan antas å bli bruk for journalene, skal de slettes dersom de ikke skal bevares i henhold til arkivloven eller annen lovgivning, jf. personopplysningsloven § 28.


Hovedregelen for offentlig arkiv er at de ikke kan slettes uten etter regler fastsatt i medhold av arkivloven, jf. arkivloven § 9 bokstav c første punktum. Etter tredje punktum kan likevel personregister eller deler av personregister slettes etter reglene i personopplysningsloven. En virksomhets pasientjournaler er et personregister. Før sletting må det innhentes samtykke fra Riksarkivaren, jf. fjerde punktum. Det vises i denne sammenheng også til arkivforskriften § 3-18 til § 3-21 og forskrift 1. desember 1999 nr. 1566 om Riks-arkivarens arkivbestemmelser. Det vil i samarbeid med Riksarkivaren bli utarbeidet kassasjonsregler for pasientjournaler.


For private arkiver er det ikke fastsatt tilsvarende regler som for offentlige arkiver. Arkivloven kapittel III om private arkiver omhandler i første rekke verneverdige privatarkiver. Selv om arkivforskriften ikke gjelder for private arkiv, kan den gi veiledning i en rekke forhold vedrørende behandling av journaler, for eksempel om hvordan de bør oppbevares for å oppfylle kravene i første ledd, og om rutiner ved bruk av elektronisk journal og mikrofilm.


Privat virksomhet kan inngå avtale med et offentlig arkivdepot om avlevering dit, eller kan deponere gammelt arkivmaterialet hos en annen oppbevaringsinstitusjon. Dette kan være private virksomheter som tilbyr lagring av arkiver. Ved bruk av privat oppbevaringsinstitusjon bør avgiver forsikre seg om at lagringen er forsvarlig blant annet med tanke på personvernet for pasientene, og det bør avkreves taushetserklæring. Når det ikke lenger kan antas å bli bruk for journalene i en privat virksomhet, jf. andre ledd, skal de slettes dersom de ikke er verneverdige etter arkivloven eller skal bevares i henhold til andre regler.


Helsepersonells virksomhet anses som privat selv om helsepersonellet har fastlegeavtale eller annen avtale med det offentlige, men ikke er ansatt i det offentlige.


Se også merknadene til § 17 om løsning av overgangsproblemer i forbindelse med avlevering ved bruk av elektronisk journal.

 


Til § 15:

Til første ledd:
Fastlegeordningen trer i kraft 1. juni 2001. Journalen kan overføres i original eller kopi.


Til andre ledd:
Slik overføring skal skje automatisk med mindre foreldrene motsetter seg overføring. Dersom barnet er over 16 år er det barnet selv som kan motsette seg overføring.


Til tredje ledd:
Det er ikke uvanlig at helsepersonell overdrar virksomheten til annet helsepersonell og i den sammenheng overfører pasientjournalarkivet til kjøperen, eller ved nedleggelse av virksomheten overfører journalarkivet til annet helsepersonell som ønsker pasientgrunnlag. De pasientene det er praktisk mulig å nå, skal da orienteres om overdragelsen/opphøret og om at deres journal vil bli overført med mindre de motsetter seg det. Det skal også opplyses at pasienten kan kreve at journalen i stedet overføres til et annet helsepersonell. Etter tredje ledd kreves således ikke eksplisitt samtykke for overføring, men pasienten har rett til å motsette seg overføringen og skal om mulig være varslet.

Ved strukturelle omorganiseringer, for eksempel innen den offentlige helsetjenesten, vil det ikke være nødvendig å varsle pasientene om overføring av journalene.


For offentlige arkiver vises til arkivforskriften § 3-22 og § 3-23 om overføring av arkiv, jf. § 5-3.


Til fjerde ledd:
Pasientjournaler må i utgangspunktet oppbevares til det av hensyn til helsehjelpens karakter ikke lenger antas å bli bruk for dem, se § 14 andre ledd og merknadene til § 14. Ved uforutsett opphør som ved dødsfall eller akutt alvorlig sykdom som gjør helsepersonellet ute av stand til å avvikle virksomheten må pårør-ende eller eventuelt dødsboet/skifteretten sørge for at journaler blir overført til annen virksomhet eller blir avlevert til offentlig arkivdepot eller deponert hos annen oppbevaringsinstitusjon, eventuelt levert til fylkeslegen for oppbevaring. Det samme gjelder bobestyrer dersom virksomheten går konkurs. Ordningen med oppbevaring hos fylkeslegen i 10 år videreføres fra tidligere forskrift av 17. mars 1989 nr. 277 om leges og helseinstitusjons journal for pasient. Når fylkeslegen har oppbevart journalene i 10 år kan journalene etter samråd med Riksarkivaren enten tilintetgjøres eller overføres til offentlig arkivdepot for videre oppbevaring. Departementet tar sikte på å etablere en annen ordning for oppbevaring av journaler etter opphør av helsepersonells virksomhet.


Se også merknadene til § 17 om løsning av over-

 


Til § 16:
Tilintetgjøring av så vel papirbaserte journaler som elektroniske journaler eller deler av journaler må utføres slik at pasientopplysningene ikke kommer på avveie eller kan spores. Det samme gjelder ved utskifting av EDB-utstyr, både ved bruk av elektronisk journalsystem og ved bruk av EDB-utstyr i forbindelse med papirbasert journal.

 


Til § 17:
Forskriften trer i kraft samtidig som helsepersonelloven, 1. januar 2001. Endringer i helsepersonelloven vedtatt ved lov 21. desember 2000 trer i kraft samtidig.


Helseinstitusjoner, leger, tannleger og jordmødre har hatt plikt til å føre journal også etter tidligere lovgivning. Eksisterende journaler kan naturligvis videreføres, men må fra 1. januar 2001 tilfredsstille de krav som følger av helsepersonelloven og forskriften her. Dersom man velger ikke å videreføre journalene, men oppretter nye, må det av den nye journalen fremgå at det eksisterer en tidligere journal, slik at denne lett kan finnes frem dersom det blir bruk for den.

 


For virksomheter som allerede har journalsystem i bruk pr. 1. januar 2001 vil plikten etter § 4 til å opprette og organisere journalsystem, bestå i å påse at systemet er slik organisert at det er mulig å etterleve krav fastsatt i eller i medhold av lov. Departementet har kontaktet leverandørene av elektroniske pasientjournalsystemer for å utrede om kravene i helsepersonelloven og forskriften her medfører problemer for brukere av eksisterende elektroniske journalsystemer. Departementet er kommet til at det ikke er behov for overgangsregler. Enkelte problemstillinger og mulige løsninger kan nevnes:

Vedrørende helsepersonelloven § 45 første ledd andre punktum: Dersom det ikke kan logges hvem som er gitt tilgang til journalen, kan kravet i en overgangsperiode løses ved notater i journalen.

Vedrørende forskriften § 10: Dersom en pasient har krav eller reservasjoner vedrørende bruk av journal-informasjon som ikke kan realiseres i journalsystemet, må det føres papirjournal for pasienten.

Vedrørende helsepersonelloven § 43: Hvis informasjonen bare blir skjult og ikke fjernes helt fra journalen, må virksomheten etablere interne rutiner og regler som begrenser adgangen til skjult informasjon.

Vedrørende forskriften § 14 og § 15: Dersom journalen ikke kan avleveres i et standardisert elektronisk format i samsvar med bestemmelser i medhold av arkivloven, kan avlevering skje ved papirutskrift. Det vises til bestemmelser om elektronisk arkivmateriale som avleveres eller overføres som depositum til Arkivverket fastsatt i del VIII i forskrift 1. desember 1999 om Riksarkivarens arkivbestemmelser, jf. arkivforskriften § 5-8, jf. arkivloven §10 og § 12.


Eksisterende helseinstitusjoner vil ha en rekke journaler som ikke er i aktiv bruk, men som fortsatt må oppbevares fordi det kan bli bruk for dem senere, jf. § 14. Det er ikke nødvendig å utpeke journalansvarlig for alle journaler som oppbevares. Det er tilstrekkelig at det utpekes journalansvarlig for journaler som er i aktiv bruk eller opprettes etter 1. januar 2001. Journaler som ikke er i aktiv bruk på dette tidspunktet, kan bli aktivert igjen senere enten i forbindelse med ny helsehjelp eller ved utøvelse av innsynsrett, krav om retting eller sletting eller lignende. Det skal da utpekes journalansvarlig for journalen dersom det ikke allerede er gjort.


Det kan kreves retting og sletting etter reglene i helsepersonelloven § 42, § 43 og § 44 også i journalnedtegnelser fra tiden før 1. januar 2001. Dette gjelder også om tidligere krav om retting/sletting av de samme journalopplysninger er avslått etter dagjeldende regelverk.

 

 

 

 


Forskrift om autorisasjon m.m. av helsepersonell i henhold til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen)
Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21. desember 2000 nr. 1377 med hjemmel i § 52 i lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v., jf. EØS-avtalen vedlegg VII punkt 1 (Rdir 89/48/EØF), punkt 3 (Rdir 81/1057/EØF), punkt 4 (Rdir 93/16/EØF), punkt 5 (Rdir 75/363/EØF), punkt 6 (Rdir 86/457/EØF), punkt 7 (Liste i henhold til Rdir 86/457/EØF), punkt 8 (Rdir 77/452/EØF), punkt 9 (Rdir 77/453/EØF), punkt 10 (Rdir 78/686/EØF), punkt 11 (Rdir 78/687/EØF), punkt 14 (Rdir 80/154/EØF), punkt 15 (Rdir 80/155/EØF), punkt 16 (Rdir 85/432/EØF), punkt 17 (Rdir 85/433/EØF) og Rdir 92/51/EØF.

 


Kap. I. Innledning


§ 1. Virkeområde
Denne forskrift gjelder autorisasjon i Norge av helsepersonell som omfattes av EØS-avtalens bestemmelser om gjensidig godkjenning av kvalifikasjonsbevis.

 


§ 2. Ordforklaring
I denne forskrift skal forstås med følgende uttrykk:

EØS: Det europeiske økonomiske samarbeidsområde
EØS-avtalen: Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde
EØS-land: Stat tilsluttet EØS-avtalen
EØS-statsborger: Statsborger i stat tilsluttet EØS-avtalen
Diplom: I kapittel II til VI i forskriften svarer "diplom" til uttrykket "diplom, eksamensbevis eller annet "kvalifikasjonsbevis" i direktiver det vises tili disse kapitler. I kapittel VII skal "diplom" forstås i samsvar med artikkel 1 i direktiv 89/48/EØF og artikkel 1 i direktiv 92/51/EØF
Direktiv: Rettsakt kalt direktiv som inngår i EØS-avtalen
EØF: Utstedt på basis av traktaten om Det europeiske økonomiske fellesskap (Romatraktaten)

 

§ 3. Henvisning til direktiver
Fullstendig angivelse av betegnelsene for de direktiver det er vist til i denne forskrift eller som forskriften bygger på, er inntatt som vedlegg til forskriften.

 

 

 

 

Kap. II. Leger (Jf. EØS-avtalen vedlegg VII pkt. 4)

§ 4. Autorisasjon som lege
Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger gir autorisasjon som lege for EØS-statsborger som har gjennomgått utdanning som lege i et annet EØS-land og som oppfyller vilkårene for autorisasjon.

For autorisasjon som lege kreves:

at søkeren fremlegger slikt diplom som lege fra et annet EØS-land som er nevnt i artikkel 3 i direktiv 93/16/EØF om å lette den frie bevegelighet for leger og om gjensidig godkjenning av deres diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis, og som er i overensstemmelse med artikkel 23 i dette direktivet, og
at det ikke foreligger slike omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall av autorisasjon som lege.

 

§ 5. Autorisasjon som lege på grunnlag av ervervede rettigheter
EØS-statsborger med diplom som lege fra annet EØS-land som ikke oppfyller de minimumskrav til utdanningen som er fastsatt i artikkel 23 i direktiv 93/16/EØF, har rett til autorisasjon som lege dersom

diplomet enten er utferdiget før det tidspunkt som følger av artikkel 9 nr. 1 og nr. 3 i nevnte direktiv som tilpasset EØS eller gjelder en utdanning påbegynt før dette tidspunkt, og
legen fremlegger attest på faktisk og lovlig å ha utøvet virksomhet som lege sammenhengende i minst tre år i løpet av de siste fem år før attesten ble utstedt.

 

§ 6. Godkjenning som spesialist
Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger gir godkjenning som spesialist innen en avgrenset del av de medisinske fagområder til EØS-statsborger som har tillatelse til å kalle seg lege med spesialistkompetanse fra et annet EØS-land, og som oppfyller vilkårene for godkjenning.

For godkjenning som spesialist kreves:

at legen har autorisasjon som lege i henhold til § 4 eller § 5, og
at legen fremlegger slikt diplom som spesialist innen medisin fra et annet EØS-land som omhandlet i artikkel 5 og 7 i direktiv 93/16/EØF og som er i overensstemmelse med artikkel 24 til 29 i dette direktivet, eller
dersom legen er statsborger i Island eller luxembourg, fremlegger tilsvarende diplom fra et tredjeland for spesialistutdanning som er godkjent av vedkommende myndighet i hjemlandet, og
at spesialiteten er godkjent som spesialitet i Norge.
Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger gir godkjenning som spesialist innen en avgrenset del av de medisinske fagområder til EØS-statsborger for søkere som ikke oppfyller vilkårene i annet ledd nr. 2 dersom søkeren oppfyller de norske utdanningsvilkår for denne spesialitet. Det skal tas hensyn til utdanningsperioder søker har fullført. Dersom søkeren ikke oppfyller de norske kravene skal søker underrettes om varigheten av den tilleggsutdanning som kreves og de områder den skal omfatte.

 


§ 7. Godkjenning som spesialist på grunnlag av ervervede rettigheter EØS-statsborger med diplom fra et annet EØS-land for spesialistkompetanse som ikke fyller minimumsvilkårene som angis i direktiv 93/16/EØF, gis spesialistgodkjenning dersom 1. diplomet enten er utferdiget før det tids-

punkt som følger av artikkel 9 nr. 2 og nr. 4

i nevnte direktiv som tilpasset EØS eller

gjelder en utdanning påbegynt før dette

tidspunkt, og 2. så fremt utdanningen ikke oppfyller de krav til varighet som er angitt i direktivets artikkel 26 og 27 - at vedkommende har utøvet virksomhet som spesialist i det dobbelte av det tidsrom som svarer til forskjellen mellom lengden av den faktisk gjennomførte utdanning og direktivets krav. § 8. Godkjenning som allmennpraktiserende legeStatens helsetilsyn eller den det bemyndiger gir godkjenning som allmennpraktiserende lege til EØS-statsborger som har rett til å kalle seg allmennpraktiserende lege i et annet EØS-land, og som oppfyller vilkårene for slik godkjenning. For godkjenning som allmennpraktiserende lege kreves: 1. at legen har autorisasjon som lege i samsvar med § 4 eller § 5, og 2. at legen fremlegger slikt bevis på to års praktisk tjeneste som nevnt i artikkel 37 nr. 1 i direktiv 93/16/EØF, eller attest som nevnt i artikkel 37 nr. 2, eller 3. dersom legen er statsborger i Island eller Luxembourg, at vedkommende fremlegger tilsvarende bevis fra et tredjeland om opplæring som allmennpraktiserende lege som er godkjent av vedkommende myndighet i hjemlandet.


§ 9. Rett til å utøve virksomhet som allmennpraktiserende legeAdgang for EØS-statsborger til å utøve virksomhet som allmennpraktiserende lege i Norge med refusjon fra folketrygden, er fra 1. januar 1995 betinget av at vedkommende har bevis eller attest godkjent i henhold til § 8. Det kan likevel gis dispensasjon for personer som pr. 1. januar 1995 er i ferd med gjennomføre særlig opplæring i allmennmedisin. EØS-statsborger som pr. 31. desember 1994 har rett til å utøve virksomhet som allmennpraktiserende lege i Norge med refusjon fra folketrygden og er etablert i Norge i henhold til § 4 eller § 5, beholder retten til å utøve slik virksomhet, selv om vedkommende ikke har slikt bevis eller attest som nevnt i § 8 annet ledd nr. 2 eller nr. 3.

§ 10. (Opphevet ved forskrift 10 mai 1996 nr. 423.)


Kap. III. Sykepleiere (Jf. EØS-avtalen vedlegg VII pkt. 3, 8 og 9)


§ 11. Autorisasjon som sykepleier

Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger gir autorisasjon som sykepleier i alminnelig sykepleie for EØS-statsborger som har gjennomgått utdanning som sykepleier i et annet EØS-land og som oppfyller vilkårene for autorisasjon.

For autorisasjon som sykepleier kreves:

1. at søkeren fremlegger slikt diplom som sykepleier fra et annet EØS-land som er nevnt i artikkel 3 i direktiv 77/452/EØF om gjensidig godkjennelse av diplomer for sykepleiere m.m. og som er i overensstemmelse med artikkel 1 i direktiv 77/453/EØF om samordning av lover og forskrifter om sykepleier i alminnelig sykepleie, og

2. at det ikke foreligger slike omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall av autorisasjon som sykepleier.


§ 12. Autorisasjon som sykepleier på grunnlag av ervervede rettigheterEØS-statsborger med diplom som sykepleier som ikke oppfyller de minimumskrav til utdanningen som er fastsatt i artikkel 1 i direktiv 77/453/EØF, har rett til autorisasjon som sykepleier, dersom 1. diplomet enten er utferdiget før direktivet ble gjennomført i vedkommende land eller gjelder en utdanning påbegynt før dette tidspunkt, og 2. sykepleieren fremlegger attest på faktisk og lovlig å ha utøvet virksomhet som sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie i minst tre år i løpet av de siste fem år før attesten ble utstedt, og 3. denne virksomheten omfatter fullt ansvar for planlegging, organisering og gjennomføring av omsorgen for pasientene.


Kap. IV. Tannleger (Jf. EØS-avtalen vedlegg VII pkt. 3, 10 og 11)


§ 13. Autorisasjon som tannlege Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger gir autorisasjon som tannlege for EØS-statsborger som har gjennomgått utdanning som tannlege i et annet EØS-land, og som oppfyller vilkårene for autorisasjon.For autorisasjon som tannlege kreves: 1. at søkeren fremlegger slikt diplom som tannlege fra et annet EØS-land som er nevnt i artikkel 3 i direktiv 78/686/EØF om gjensidig godkjennelse av diplomer for tannleger m.m. og som er i overensstemmelse med artikkel 1 i direktiv 78/687/EØF om samordning av lover og forskrifter om virksomhet som tannlege, og 2. at det ikke foreligger slike omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall av autorisasjon som tannlege.


§ 14. Autorisasjon som tannlege på grunnlag av ervervede rettigheter

EØS-statsborger med diplom for tannlege som ikke oppfyller de minimumskrav til utdanningen som er fastsatt i artikkel 1 i direktiv 78/687/EØF, har rett til autorisasjon som tannlege, dersom

1. diplomet enten er utferdiget før direktivet ble gjennomført i vedkommende land eller gjelder en utdanning påbegynt før dette tidspunkt, og

2. tannlegen fremlegger attest på faktisk og lovlig å ha utøvet virksomhet som tannlege sammenhengende i minst tre år i løpet av de siste fem år før attesten ble utstedt.§ 15. Godkjenning som spesialist Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger gir godkjenning som spesialist innen en avgrenset del av de odontologiske fagområder til EØS-borger som har tillatelse til å kalle seg tannlege med spesialistkompetanse i et annet EØS-land, og som oppfyller vilkårene for godkjenning. For godkjenning som spesialist kreves: 1. at tannlegen har autorisasjon som tannlege i henhold til § 13 eller § 14 og 2. at tannlegen fremlegger slikt diplom som spesialist innen odontologi fra et annet EØS-land som omhandlet i artikkel 5 i direktiv 78/686/EØF og som er i overensstemmelse med artikkel 2-4 i direktiv 78/687/EØF, eller 3. dersom tannlegen er islandsk statsborger, at vedkommende fremlegger et tilsvarende diplom fra et tredjeland for spesialistutdanning som er godkjent av vedkommende myndighet i Island, og 4. at spesialiteten er godkjent som spesialitet i Norge.


§ 16. Godkjenning som spesialist på grunnlag av ervervede rettigheter

EØS-statsborger med bevis fra et annet EØS-land for spesialistkompetanse som ikke fyller minimumsvilkårene som angis i direktiv 78/687/EØF, skal gis spesialistgodkjenning dersom

1. diplomet enten er utferdiget før direktivet ble gjennomført i vedkommende land eller gjelder en utdanning påbegynt før dette tidspunkt, og

2. så fremt utdanningen ikke oppfyller de krav til varighet som er angitt i artikkel 2 i direktiv 78/687/EØF - at vedkommende har utøvet virksomhet som spesialist i det dobbelte av det tidsrom som svarer til forskjellen mellom den faktiske gjennomførte utdanning og direktivets krav. Kap. V. Jordmødre (Jf. EØS-avtalen vedlegg VII pkt. 14 og 15) § 17. Autorisasjon som jordmor Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger gir autorisasjon som jordmor for EØS-statsborger som har gjennomgått utdanning som jordmor i et annet EØS-land og som oppfyller vilkårene for autorisasjon. For autorisasjon som jordmor kreves: 1. at søkeren fremlegger slikt diplom som jordmor fra et annet EØS-land, som er nevnt i artikkel 3 i direktiv 80/154/EØF om gjensidig godkjennelse av diplomer for jordmødre m.m. og som er i overensstemmelse med artikkel 1 i direktiv 80/155/EØF om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte jordmorvirksomhet, og 2. at det ikke foreligger slike omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall av autorisasjon som jordmor.


§ 18. Autorisasjon som jordmor på grunnlag av ervervede rettigheter

EØS-statsborger med diplom som ikke oppfyller de minimumskrav til utdanningen som er fastsatt i artikkel 1 i direktiv 80/155/EØF har rett til autorisasjon som jordmor dersom

1. diplomet er utferdiget senest 6 år etter at

direktivet ble meddelt, og

2. jordmoren fremlegger en attest på faktisk og lovlig å ha utøvet virksomhet som jordmor i minst tre år i løpet av de siste fem år før attesten ble utstedt.

Søker med diplom som jordmor som oppfyller minimumskravene for utdanningen, men som i henhold til artikkel 2 i EF-direktiv 80/154/EØF bare kan godkjennes dersom den etterfølges av slikt bevis på yrkespraksis som er nevnt i artikkel 4 i samme direktiv, har rett til autorisasjon som jordmor dersom jordmoren sammen med diplom som ble utferdiget før direktivene trådte i kraft for vedkommende land, fremlegger en attest på faktisk og lovlig å ha utøvet virksomhet som jordmor i minst to år i løpet av de siste fem år før attesten ble utstedt.

Kap. VI. Farmasøyter (Jf. EØS-avtalen vedlegg VII pkt. 16 og 17) § 19. Autorisasjon som farmasøyt

Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger gir autorisasjon som farmasøyt til EØS-statsborger som har gjennomgått utdanning til farmasøyt (farmasøytisk kandidat) i et annet EØS-land, og som oppfyller vilkårene for autorisasjon.

For autorisasjon som farmasøyt kreves:

1. at søkeren fremlegger slikt diplom som farmasøyt fra et annet EØS-land som er nevnt i artikkel 4 i direktiv 85/433/EØS om gjensidig godkjennelse av diplomer i farmasi m.m. og som er i overensstemmelse med artikkel 2 i direktiv 85/432/EØF om samordning av lover og forskrifter om visse virksomheter på det farmasøytiske området, eller

2. dersom farmasøyten er statsborger i Island eller Luxembourg, at vedkommende fremlegger tilsvarende bevis fra et tredjeland for slik utdanning, som er godkjent av vedkommende myndighet i hjemlandet, og

3. at det ikke foreligger slike omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall av autorisasjon som farmasøyt.


§ 20. Autorisasjon som farmasøyt på grunnlag av ervervede rettigheter Søker med diplom som farmasøyt som ikke oppfyller de minimumskrav som er fastsatt i artikkel 2 i direktiv 85/432/EØF, skal likevel få sin utdanning lagt til grunn ved søknad om autorisasjon dersom 1. diplomet enten er utferdiget før direktivet ble gjennomført i vedkommende land eller gjelder utdanning påbegynt før dette tidspunkt, og 2. farmasøyten fremlegger attest på faktisk og lovlig å ha utøvet noen av de former for virksomhet som er nevnt i artikkel 1 nr. 2 i direktiv 85/432/EØF sammenhengende i minst tre år i løpet av de siste fem år før attesten ble utstedt, forutsatt at virksomhet som farmasøyt er lovregulert i det land farmasøyten kommer fra.


§ 21. Driftskonsesjon

Søker som har gjennomgått utdanning til farmasøyt (farmasøytisk kandidat) i et annet EØS-land og som oppfyller vilkårene i § 19 eller § 20, skal få sin utdanning lagt til grunn som tilsvarende norsk farmasøytutdanning ved søknad om driftskonsesjon til å drive apotek her i landet.

Stilles det i tilknytning til driftskonsesjon krav om tjeneste i norsk apotek, skal også tilsvarende praksis i et annet EØS-land legges til grunn. Kap. VII. Visse andre grupper av autorisert helsepersonell m.m. (Jf. EØS-avtalen vedlegg VII pkt. 1 og pkt. 1a) § 22. AutorisasjonStatens helsetilsyn eller den det bemyndiger gir autorisasjon for vedkommende yrke for EØS-borger som i et annet EØS-land har oppnådd diplom som kreves for utøvelse av yrke som audiograf, bioingeniør, ergoterapeut, farmasøyt, fysioterapeut, kiropraktor, klinisk ernæringsfysiolog, optiker, ortopediingeniør, ortoptist, perfusjonist, psykolog, radiograf, tanntekniker eller vernepleier, eller diplom eller eksamensbevis som kreves for utøvelse av yrke som ambulansearbeider, apotektekniker, fotterapeut, helsesekretær, hjelpepleier, omsorgsarbeider, tannhelsesekretær eller tannpleier i et EØS-land, og som oppfyller vilkårene for autorisasjon.

For autorisasjon til vedkommende yrke kreves:

1. at søkeren fremlegger diplom fra et EØS-

land som oppfyller vilkårene i direktiv 89/48/EØF om en generell ordning for godkjenning av diplomer for høyere yrkeskompetansegivende utdanning av minst tre års varighet, eller diplom eller eksamensbevis som oppfyller vilkårene i direktiv 92/51/EØF om annen generell ordning for godkjenning av yrkeskompetansegivende utdanning som supplement til direktiv 89/48/EØF, eller

2. dersom søkeren er islandsk statsborger, fremlegger tilsvarende diplom eller eksamensbevis fra et tredjeland, godkjent av vedkommende myndighet i Island, eller

3. at søkeren, i tillegg til tilsvarende diplom eller eksamensbevis utstedt av et tredjeland, har minst tre års yrkeserfaring attestert fra EØS-land som har anerkjent diplomet eller to års yrkeserfaring attestert fra EØS-land som har anerkjent eksamensbeviset, og

4. at det ikke foreligger slike omstendigheter som ville gitt grunnlag for tilbakekall av autorisasjon som helsepersonell.

Autorisasjon etter reglene i dette kapittel kan ikke kreves dersom den norske utdanningen på universitets- eller høgskolenivå er av minst 4 års varighet, mens søkeren innehar et diplom i henhold til direktiv 92/51/EØF eller tilsvarende. § 23. Særlige krav som kan stilles for autorisasjon når et yrke ikke er regulert i det land søkeren kommer fra. (Yrkeserfaring)

EØS-statsborger som har utført ett av de yrker som er nevnt i § 22 første ledd på heltid i minst to år, eller i en tilsvarende periode på deltid, i løpet av de siste ti år i et EØS-land hvor vedkommende yrke ikke er regulert, har rett til autorisasjon dersom utdan-ningen for øvrig oppfyller vilkårene i direktiv 89/48/EØF eller direktiv 92/51/EØF, jfr. § 22.

I de tilfeller som faller inn under artikkel 6 første ledd bokstav c) i direktiv 92/51/EØF skal søkeren ha utført vedkommende yrke i minst tre år i løpet av de siste ti år. § 24. Særlige krav som kan stilles for autorisasjon på grunn av utdanningens varighet. (Yrkeserfaring) Dersom det søkes autorisasjon for en utdanning innen ett av de yrker som er nevnt i § 22 første ledd, med unntak av ambulansearbeider, apotektekniker, helsesekretær, hjelpepleier og fotterapeut, omsorgsarbeider og tannhelsesekretær, og søkeren har en utdanning på universitets- eller høgskolenivå som er minst ett år kortere enn den utdanningstid som kreves i Norge til vedkommende yrke, kan det kreves at søkeren fremlegger bevis for yrkeserfaring som svarer til det dobbelte av den manglende utdanningstid. Dersom den manglende tid gjelder yrkespraksis knyttet til utdanningen, kan det kreves yrkeserfaring tilsvarende den manglende utdanningstid.

Det skal tas hensyn til eventuell yrkeserfaring som nevnt i § 23. Det kan ikke kreves yrkeserfaring på mer enn fire år. § 25. Særlige krav som kan stilles for autorisasjon på grunn av utdanningens innhold, nivå m.m. (Prøveperiode, egnethetsprøve) Dersom den utdanning som søkes godkjent etter § 22, jfr. § 23 i innhold avviker vesentlig fra den utdanning som gis til vedkommende yrke i Norge, kan det kreves at søkeren gjennomgår enten en prøveperiode på høyst tre år under veiledning, eller består en egnethetsprøve i samsvar med artikkel 1 bokstav f) og g) i direktiv 89/48/EØF og artikkel 1 bokstav i) og j) i direktiv 92/51/EØF. Det samme gjelder ved forskjeller med hensyn til yrkesvirksomhet som har sammenheng med vesentlige forskjeller mellom utdanningene. For autorisasjon som ambulansearbeider, apotektekniker, helsesekretær, hjelpepleier, fotterapeut, omsorgsarbeider eller tannhelsesekretær skal prøveperioden ikke overstige to år. Søkeren kan velge mellom prøveperiode og egnethetsprøve dersom ikke annet er bestemt. I tilfeller der den norske utdanningen til vedkommende yrke er av mer enn tre års varighet på universitets- eller høgskolenivå, mens søkeren har en slik høyere utdanning av ett til tre års varighet, kan godkjenningsmyndigheten velge om søkeren skal gjennomgå prøveperiode eller egnethetsprøve. Det samme gjelder dersom søkeren har bevis for utdanning i samsvar med artikkel 3 første ledd bokstav b) i direktiv 92/51/EØF, men ikke i samsvar med artikkel 3 første ledd bokstav b) i direktiv 89/48/EØF, fra et land hvor vedkommende yrke ikke er regulert. I tilfelle der den norske utdanningen til vedkommende yrke er av ett til tre års varighet på universitets- eller høgskolenivå mens søkeren har en utdanning på lavere utdanningsnivå, kan det kreves at vedkommende gjennomgår en prøveperiode eller egnethetsprøve uten hensyn til om det foreligger vesentlige avvik i utdanningenes innhold. I tilfeller som nevnt i § 23 annet ledd får prinsippene i begge de to foregående ledd anvendelse. § 26. Utfyllende regler Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger kan gi utfyllende bestemmelser om yrkeserfaring, prøveperiode og egnethetsprøve i overensstemmelse med det som følger av direktiv 89/48/EØF og direktiv 92/51/EØF. Statens helsetilsyn kan ved forskrift gjøre endringer med hensyn til hvilke yrkesgrupper som skal omfattes av dette kapittel og de alminnelige regler i forskriften, jfr. § 22.

Kap. VIII. Alminnelige bestemmelser

§ 27. Tjenesteyting EØS-borgere som oppfyller vilkårene for å få autorisasjon her i landet etter kap. II, III, IV eller V, og som utøver virksomhet i yrket i hjemlandet eller siste oppholdsland, har rett til å tilby tjenester innen yrket bl.a. under midlertidig opphold i Norge uten å ha norsk autorisasjon for yrket, i samsvar med direktiver nevnt i disse kapitler. Før en yrkesutøver tilbyr tjenester i samsvar med foregående ledd, skal vedkommende underrette Statens helsetilsyn om tjenesten, herunder om hvilket tidsrom han eller hun akter å utøve tjenesten og om tjenestens innhold. Den som vil yte tjenester skal samtidig fremlegge bevis på at vedkommende fyller vilkårene etter første ledd. Beviset eller bevisene skal ved fremleggelsen ikke være eldre enn tolv måneder. Dersom behovet for omgående behandling av en pasient medfører at yrkesutøveren ikke får gitt Statens helsetilsyn en slik underretning som nevnt i tredje ledd, skal han eller hun så snart som mulig etter at tjenesteytelsen er utført, gi Statens helsetilsyn opplysninger om dette. § 28. Informasjon. EØS-statsborgere som ønsker autorisasjon i medhold av denne forskrift, eller som skal melde fra om tjenesteytelse her i landet i samsvar med § 27, skal henvende seg til Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger, som sørger for at vedkommende får opplysninger om norsk lovgivning som har betydning for utøvelse av yrket. § 29. Behandling av søknad om godkjenning m.m. Godkjenningsmyndigheten skal avgjøre søknad om autorisasjon etter kap. II-VI så snart som mulig, og senest tre måneder etter at alle nødvendige dokumenter er fremlagt, med mindre det foreligger slike omstendigheter som angitt i artikkel 15 andre ledd i direktiv 93/16/EØF for leger, artikkel 13 andre ledd i direktiv 78/686/EØF for tannleger, artikkel 11 andre ledd i direktiv 80/154/EØF for jordmødre og artikkel 12 andre ledd i direktiv 85/433/EØF for farmasøyter. Søknad om autorisasjon etter kap. VII skal avgjøres så snart som mulig, og senest fire måneder etter at alle nødvendige dokumenter er fremlagt. Godkjenningsmyndigheten skal så vidt mulig underrette vedkommende myndighet i det eller de land der yrkesutøveren tidligere har praktisert yrket, om autorisasjon eller godkjenning som gis her i landet i medhold av denne forskrift.

§ 30. Dokumentasjon m.m. ved søknad om godkjenning

I tvilstilfeller kan det i forbindelse med søknad om autorisasjon eller godkjenning kreves bekreftelse fra vedkommende myndighet i annet EØS-land på gyldigheten av diplom utstedt i slikt land og på at den aktuelle person oppfyller de utdanningskrav som er fastsatt i vedkommende direktiv.

For øvrig gjelder de nærmere regler i de i § 3 nevnte direktiver for krav til dokumentasjon og erklæringer m.m. i forbindelse med autorisasjon i henhold til denne forskrift. § 31. Bruk av tittel Helsepersonell som er autorisert i henhold til denne forskrift, skal her i landet bruke den norske yrkestittel som svarer til vedkommende yrke.

Helsepersonell som er autorisert i henhold til denne forskrift, skal her i landet bruke sin akademiske tittel fra hjemlandet eller siste oppholdsland. Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger kan bestemme at tittelen skal etterfølges av navn og beliggenhet for det organ som har gitt den.

Dersom akademisk tittel eller annen fagtittel fra hjemlandet eller siste oppholdsland kan forveksles med betegnelse som her i landet krever spesialistutdanning eller annen tilleggsutdanning som vedkommende ikke har gjennomført, kan den bare anvendes etter tillatelse fra Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger, eventuelt i den utforming som vedkommende myndighet bestemmer.


§ 32. Tap av autorisasjon m.m. Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger skal så vidt mulig underrette vedkommende myndighet i annet EØS-land hvor EØS-statsborger utøver virksomhet som omhandlet i denne forskrift, dersom yrkesutøveren her i landet 1. dømmes for lovovertredelse i tilknytning til sin yrkesutøvelse, 2. ilegges disiplinærforføyning på grunn av grov forsømmelse i tilknytning til yrkesutøvelsen, 3. får sin autorisasjon tilbakekalt, 4. får innskrenket sin rett til å forskrive legemidler, eller 5. frasier seg sin autorisasjon eller rett til å forskrive legemidler.Om vedkommende helsemyndighet i et annet EØS-land har bedt om opplysninger som nevnt i første ledd, skal opplysningene gis innen tre måneder etter at forespørselen ble mottatt. § 33. Utstedelse av bekreftelse til bruk i annet EØS-land Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger skal etter forespørsel fra jordmor som vil søke om godkjenning av diplom i et annet EØS-land, utferdige bekreftelse for gjennomført yrkespraksis i samsvar med artikkel 4 i EF-direktiv 80/154/EØF. Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger skal etter forespørsel fra yrkesutøver som ønsker å yte leilighetsvise tjenester i et annet EØS-land, utferdige bekreftelse for 1. at yrkesutøveren har slik diplom, eksamensbevis eller annet kvalifikasjonsbevis som kreves for å tilby tjenesten, 2. at yrkesutøveren i henhold til lovgivningen har rett til å utøve yrket, og eventuelt har bevis som spesialist eller allmennpraktiserende lege. Statens helsetilsyn eller den det bemyndiger gir etter forespørsel bekreftelse på at lege som omfattes av § 9 annet ledd har rett til å utøve virksomhet som allmennpraktiserende lege med refusjon fra folketrygden uten å ha oppnådd slikt bevis som omhandlet i § 8. Bekreftelse etter første eller annet ledd tilbakekalles dersom yrkesutøverens autorisasjon senere tilbakekalles eller retten til å forskrive legemidler eller alkohol innskrenkes, eller dersom vedkommende frivillig gir avkall på sin autorisasjon eller rett til å forskrive legemidler.


§ 34. Utfyllende regler Sosial- og helsedepartementet kan gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av de direktiver som ligger til grunn for denne forskrift. Departementet kan også gi utfyllende forskrifter eller gjøre endring i denne forskrift til gjennomføring av endringer eller tillegg i de direktiver som ligger til grunn for forskriften. Departementet kan i nødvendig utstrekning gjøre endring i vedlegg til forskriften, jf.

§ 3, eventuelt oppheve vedlegg helt eller delvis. Statens helsetilsyn kan utferdige nærmere retningslinjer for utformingen av og innholdet i de meddelelser og bevis som skal utferdiges etter denne forskrift.


§ 35. Nordiske statsborgere For statsborgere fra Danmark, Finland, Island og Sverige suppleres denne forskrift av overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helsevesenet og for veterinærer.


§ 36. Ikrafttredelse Forskriften trer i kraft 1. januar 2001.

 

 

Vedlegg

Oversikt over direktiver, jfr. § 3.

LegerDirektiv 93/16/EØF, Rådsdirektiv av 5. april 1993 om å lette den frie bevegelighet for leger og om gjensidig godkjenning av deres diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis.SykepleiereDirektiv 77/452/EØF, Rådsdirektiv av 27. juni 1977 om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis for sykepleiere i alminnelig sykepleie herunder tiltak som skal lette den faktiske utøvelse av etableringsretten og adgangen til å yte tjenester. Direktiv 77/453/EØF, Rådsdirektiv av 27. juni 1977 om samordning av lover og forskrifter om virksomhet som sykepleier i alminnelig sykepleie. Direktiv 81/1057/EØF, Rådsdirektiv av 14. desember 1981 som utfyller direktiv 75/362/EØF, 77/452/EØF, 78/686/EØF, 78/1026/EØF om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis for henholdsvis leger, sykepleiere i alminnelig sykepleie, tannleger og veterinærer med hensyn til ervervede rettigheter. (Opphevet for så vidt gjelder leger). Direktiv 89/594/EØF, Rådsdirektiv av 30. oktober 1989 om endring av direktiv 75/362/EØF, 77/452/EØF, 78/686/EØF 78/1026/EØF og 80/154/EØF om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis for henholdsvis leger, sykepleiere i alminnelig sykepleie, tannleger, veterinærer og jordmødre samt direktiv 75/363/EØF, 78/1027/EØF og 80/115/EØF om samordning av lover og forskrifter om virksomhet som henholdsvis lege, veterinær og jordmor. (Opphevet for så vidt gjelder leger). Direktiv 89/595/EØF, rådsdirektiv av 10. oktober 1989 om endring av direktiv 77/452/EØF om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis for sykepleiere i alminnelig sykepleie, herunder tiltak som skal lette den faktiske utøvelse av etableringsretten og adgangen til å yte tjenester, og om endring av direktiv 77/453/EØF om samordning av lover og forskrifter om virksomhet som sykepleier i alminnelig sykepleie. Direktiv 90/658/EØF, Rådsdirektiv av 4. desember 1990 om endring av visse direktiver om gjensidig godkjennelse av diplomer som følge av Tysk-lands gjenforening. (Opphevet for så vidt gjelder leger). Tannleger Direktiv 78/686/EØF, Rådsdirektiv av 25. juli 1978 om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis for tannleger, herunder tiltak for å lette den faktiske utøvelse av etableringsretten og adgangen til å yte tjenester. Direktiv 78/687/EØF, Rådsdirektiv av 25. juli 1978 om samordning av lover og forskrifter om tannlegevirksomhet. Direktiv 81/1057/EØF, (se under syke-

pleiere). Direktiv 89/594/EØF, (se under syke-

pleiere). Direktiv 90/658/EØF, (se under syke-

pleiere).

 

Jordmødre Direktiv 80/154/EØF, Rådsdirektiv av 21. januar 1980 om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis for jordmødre, herunder tiltak som skal lette den faktiske utøvelse av etableringsretten og adgangen til å yte tjenester. Direktiv 80/155/EØF, Rådsdirektiv av 21. januar 1980 om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve jordmorvirksomhet. Direktiv 80/1273/EØF, Rådsdirektiv av 22. desember 1980 om endring, som følge av Hellas’ tiltredelse, av direktiv 80/154/EØF om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis for jordmødre, herunder tiltak som skal lette den faktiske utøvelse av etableringsretten og adgangen til å yte tjenester. Direktiv 89/594/EØF, (se under syke-

pleiere). Direktiv 90/658/EØF, (se under syke-

pleiere). Farmasøyter Direktiv 85/433/EØF, Rådsdirektiv av 16. september 1985 om gjensidig godkjenning av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis i farmasi, herunder tiltak for å lette den faktiske utøvelse av etableringsretten for visse virksomheter på det farmasøytiske område. Direktiv 85/432/EØF, Rådsdirektiv av 16. september 1985 om samordning av lover og visse forskrifter på det farmasøytiske område. Direktiv 85/584/EØF, Rådsdirektiv av 20. desember 1985 om endring som følge av Spanias og Portugals tiltredelse, av direktiv 85/584/EØF om gjensidig godkjenning av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis i farmasi, herunder tiltak for å lette den faktiske utøvelse av etableringsretten for visse virksomheter på det farmasøytiske område. Direktiv 90/658/EØF (se under sykepleiere). Bioingeniører, ergoterapeuter, fysioterapeuter, kiropraktorer, optikere, ortopediingeniører, psykologer, radiografer, vernepleiere, fotterapeuter, hjelpepleiere, tannpleiere Direktiv 89/48/EØF, Rådsdirektiv av 21. desember 1988 om en generell ordning for godkjenning av diplomer for høyere yrkeskompetansegivende utdanning av minst tre års varighet. Direktiv 92/51/EØF, Rådsdirektiv av 18. juni 1992 om annen generell ordning for godkjenning av yrkeskompetansegivende utdanning som supplement til direktiv 89/48/EØF. Direktiv 94/38/EØF, Kommisjonsdirektiv av 26. juli 1994 om endring i vedlegg C og D til rådsdirektiv 92/51/EØF om annen generell ordning for godkjenning av yrkeskompetansegivende utdanning som supplement til direktiv 89/48/EØF.

Endret ved forskrift 10 mai 1996 nr. 423.

 

Forskrift om spesialistgodkjenning av helsepersonell

Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21. desember 2000 med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 51.


Kapittel 1. Generelle bestemmelser m.v.


§ 1. Virkeområde, godkjenningsinstans

Denne forskriften gjelder for spesialistgodkjenning av leger, tannleger og optikere.

Statens helsetilsyn eller den det gir myndighet gir spesialistgodkjenning, jf. helsepersonelloven

§ 53 første ledd.

Søknad om spesialistgodkjenning behandles etter at fastsatt gebyr er betalt.


§ 2. Unntak

Statens helsetilsyn kan i særlige tilfeller samtykke til at lege, tannlege eller optiker med norsk lisens begrenset til et spesialområde, gis adgang til å bli godkjent som spesialist innen det angjeldende område, når vedkommende har gjennomgått en slik utdanning som er bestemt og fyller de vilkår som er satt.


Kapittel 2. Spesialistgodkjenning for leger og tannleger


Del I. Fastsettelse av spesialiteter


§ 3. Fastsettelse av spesialiteter og regler for spesialistutdanning m.v.

Sosial- og helsedepartementet fastsetter hvilke avgrensede deler av medisinske og odontologiske fagområder det kan gis spesialistgodkjenning i.

Sosial- og helsedepartementet fastsetter nærmere regler om gjennomføringen av spesialistutdanning av leger og tannleger, og om krav til gjennomført utdanning ved godkjente utdanningsinstitusjoner for leger og andre vilkår som søker må oppfylle for å kunne godkjennes som spesialist innen den enkelte spesialitet.

Sosial- og helsedepartementet kan bestemme at søkere må gjennomgå prøve for å kunne godkjennes som spesialist.

Før departementet treffer vedtak om medisinske spesialiteter m.m. etter denne paragraf skal saken forelegges Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling, til uttalelse, jf. § 5. Før departementet treffer vedtak om odontologiske spesialiteter, skal uttalelse fra Den norske tannlegeforenings og fra de odontologiske fakultetene foreligge.


§ 4. Godkjenning av utdanningsinstitusjoner som skal utdanne leger

Institusjoner som skal utdanne leger som spesialister skal godkjennes av Sosial- og helsedepartementet.

Før departementet treffer vedtak om godkjenning av utdanningsinstitusjoner skal saken forelegges Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling, til uttalelse, jf. § 5.


§ 5. Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling

Kongen oppretter et nasjonalt råd som skal være rådgivende organ for Sosial- og helsedepartementet i overordnede spørsmål om spesialistutdanning av leger og legefordeling.


§ 6. Den norske tannlegeforenings spesialistregler m.v.

Ved behandling av sak om godkjenning av spesialist i odontologi, skal inntil videre legges til grunn de spesielle krav til utdanning som er fastsatt av representantskapet i 1952 (med senere endringer til og med 1982) for de enkelte spesialiteter under punktene A, B, C og D i "Spesialistbestemmelser for Den norske tannlegeforening".


Del II. Godkjenning som spesialist


§ 7. Vilkår for spesialistgodkjenning av lege eller tannlege

Enhver som har norsk autorisasjon som lege, kan få godkjenning som spesialist innen en avgrenset del av de medisinske fagområder dersom søkeren oppfyller de krav til gjennomført utdanning ved godkjente utdanningsinstitusjoner og andre vilkår som er fastsatt, jf. § 4. Tilsvarende gjelder for tannleger.

For søker fra annet land innen Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, (EØS), som oppfyller vilkårene for godkjenning som spesialist innen medisin eller odontologi etter EØS-avtalen, gis slik godkjenning etter reglene i forskrift av 3. juni 1994 nr. 376 om godkjenning m.m. av helsepersonell i henhold til EØS-avtalen mv.


§ 8. Overgangsbestemmelser for leger

Inntil nye regler er vedtatt og trer i kraft skal følgende regler med senere endringer, gjelde så langt de passer:


1. "Bestemmelser for spesialistutdanningen"

vedtatt i 1965

2. "Gruppering av sykehus og sykehusavdelinger"

vedtatt 12. desember 1970

3. "Tjeneste i ikke utlyst assistentlegestilling i relasjon

til spesialistreglene" vedtatt 21. juni 1995

4. "Krav om bruk av standardattest ved søknad om

spesialistgodkjenning, og ved søknad på ny

legestilling" vedtatt 14. desember 1991

5. "Allmennpraksis som sideutdanning i

spesialistutdanningen" vedtatt 19. november 1980

6. "Samme type tjeneste for hovedutdanning og

sideutdanning" vedtatt 20. oktober 1988

7. "Tellende tjeneste i de tidligere kategoristillinger

som konsekvens av endret stillingsstrukturavtale"

8. "Tellende verdi av tjeneste i undervisningsstillinger

i relasjon til spesialistreglene" vedtatt 5. desember

1975

9. "Tjenestetid i relasjon til spesialistreglene -

inklusive/eksklusive ferie" vedtatt 22. august 1995

10. "Bestemmelser for hospitering" vedtatt 1963

11. "Spesialistgodkjenning i henhold til Avtale om

europeisk økonomisk samarbeidsområde"

12. "Spesialistgodkjenning i henhold til

Overenskomst om felles nordisk arbeidsmarked

for helsepersonell"

13 "Retningslinjer for godkjennelse av tjeneste i

relasjon til spesialistreglene før endelig

autorisasjon som norsk lege" vedtatt 21. januar

1972

14. "Krav om kursdeltagelse, undervisning i

spesialistutdannelsen" vedtatt 8. desember 1972

15. "Regler for gjennomføring av prøver i tilknytning

til obligatoriske kurs" vedtatt 14. februar 1991

16. "Retningslinjer for vurdering av kurs i relasjon til

legers videre- og etterutdanning" vedtatt 20.

februar 1995

17. "Retningslinjer for godkjenning av

psykoterapiveiledere i barne- og

ungdomspsykiatri" vedtatt 23. februar 1988

18. "Retningslinjer for godkjenning av veiledere i

psykoterapi i relasjon til spesialistreglene i

psykiatri"

19. "Retningslinjer for godkjenning av veileder i

allmennmedisin/arbeidsmedisin/

samfunnsmedisin".

Lege som er godkjent som spesialist før denne forskriften trer i kraft, har fortsatt rett til å bruke tittel eller betegnelse som gir uttrykk for at han er spesialist. Denne rett er underkastet de regler som til enhver tid gjelder om vilkår for å beholde spesialistgodkjenning, om opphør og tilbakekall.

Godkjenning som utdanningsinstitusjon som er gitt før denne forskriften trer i kraft, gjelder fortsatt.


Kapittel 3. Spesialistgodkjenning av optikere


§ 9. Vilkår for spesialistgodkjenning

Den som har fått autorisasjon som optiker og som i tillegg har gjennomgått godkjent utdanning i kontaktlinsetilpasning, kan etter søknad få godkjenning som optiker med kontaktlinsekompetanse.

Tilsvarende kan utenlandsk utdanning i kontaktlinsetilpasning danne grunnlag for godkjenning av optiker med kontaktlinsekompetanse, dersom utdanningen er faglig jevngod og kan sidestilles med norsk utdanning.


Kapittel 4. Ikrafttredelse


§ 10. Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft 1. januar 2001.

 

Merknader til forskriften


Til § 1: Det har i høringen kommet forslag om å gjøre første ledd mer generell, og heller skrive helsepersonell i stedet for å nevne dagens offentlig godkjente spesialistgrupper. Dersom det senere blir aktuelt å utvide forskriften til å gjelde flere yrkesgrupper, vil forskriften da bli endret – og en generell utforming av virkeområdet kan da gjøres om ønskelig.

Opprinnelig andre ledd foreslås kraftig endret. Årsaken ligger i lovteksten. Etter hpl § 51 er det departementet som bestemmer hvilke spesialiteter som skal kunne gis offentlig godkjenning. Men selve myndigheten til å gi spesialistgodkjenning er ved lov lagt til Helsetilsynet. Det fremstår da som uryddig at departementet i forskrift bruker en hjemmel som er gitt Helsetilsynet, til å bestemme at Helsetilsynet skal delegere myndighet til nærmere bestemte fagforeninger. En slik delegasjon må Helsetilsynet gjøre i eget vedtak.

Siste ledd er endret, slik at det ikke fremstår som noen automatikk mellom betaling av fastsatt gebyr og tildeling av spesialistgodkjenning. Utformingen av regelen forutsetter at gebyr kreves betalt forskuddsvis.


Til § 2: Hovedregelen for tildeling av spesialistgodkjenning er at søkeren har autorisasjon. Men ved rekruttering av utenlandsk helsepersonell, som av ulike årsaker ikke kan gis autorisasjon med hjemmel i internasjonale overenskomster, er det vanlig å gi lisens. Da slipper de å avtjene turnus for å få autorisasjon. De kan inneha spesialistkompetanse som det er viktig å benytte. Regelen har derfor vært benyttet hvor søkeren har en spesialistutdanning og erfaring innenfor en spesialitet hvor det er stor mangel på personell.

I uttrykket "særlige tilfeller" siktes det til at den utenlandske spesialisten har arbeidet innenfor sin spesialitet over lengre tid, normalt mer enn 10 år, at vedkommende har til hensikt å fortsette slikt arbeid innen norsk helsevesen, og at det vil fremstå som åpenbart urimelig å kreve at søkeren må oppnå autorisasjon for at spesialistgodkjenning skal gis. Tilsvarende kan tenkes å gjelde for helsepersonell over 75 år som får lisens og som ønsker å fortsette sitt arbeid som spesialist.


Til § 3: Legeforeningen hevder at de har falt ut av forskriftsutkastet, og mener at de også bør nevnes som en instans for rådføring og innstilling. Det er legeforeningen som forvalter ordningen med spesialistgodkjenning, og har derfor særlig innsikt på området.

Legeforeningen er imidlertid heller ikke inntatt som særlig høringsinstans i forskriften om spesialistgodkjenning av leger fra 1998. Da ble Nasjonalt råd opprettet. SHD ved SA har gjort vedtak om å delegere kompetanse til Nasjonalt Råd for så vidt gjelder saker om gruppe II-avdelinger og avdelinger uten gruppeføring som utdanningsinstitusjon. Nasjonalt råd vil måtte innhente uttalelse fra Legeforeningen, for å oppfylle kravet til forsvarlig utredning av en eventuell endring i spesialiteter mv. Tilsvarende gjelder for § 4. Det er derfor ikke behov for å nevne Legeforeningen særskilt.


Til § 4: Det har vært forslag om å nevne Nordisk overenskomst om felles arbeidsmarked for visse grupper helsepersonell m.m. i andre ledd. Men EØS-forskriften § 35 nevner denne særskilt, slik at det er overflødig å innta en særlig henvisning til et regelverk som er inntatt i forskriften som andre ledd allerede har vist til.


Til § 8: Oppregningen inneholder en rekke bestemmelser som det sikkert hadde vært fint å rydde opp i. Men når innledningen også sier "så langt de passer", får dokumentene det vises til et subsidiært preg i forhold til øvrige lover og forskrifter.

 


Forskrift om tillatelse til å utføre kosmetisk plastikkirurgiske inngrep.

Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21. desember 2000 med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 4 fjerde ledd.


§ 1. Tillatelse til å utføre kosmetisk plastikkirurgiske inngrep utenfor sykehus

Kosmetisk plastikkirurgiske inngrep kan bare utføres av leger som har tillatelse til det direkte etter forskriftene her, eller har fått spesiell tillatelse fra fylkeslegen.


§ 2. Definisjon

Kosmetisk plastikkirurgiske inngrep i henhold til denne forskrift er inngrep hvor kosmetiske hensyn er avgjørende indikasjon for inngrepet, dvs. inngrep som utføres i den hensikt å forbedre/forandre utseendet. Unntatt er mindre inngrep som f.eks. fjerning av mindre hudtumores og føflekker samt prøvetaking ved sykelige forandringer eller mistanke om slike i hud eller tilgrensende vev.


§ 3. Vilkår for generell tillatelse

Leger som er godkjente spesialister i plastisk kirurgi har generell tillatelse til å utføre kosmetisk plastikkirurgiske inngrep.


§ 4. Vilkår for begrenset tillatelse

Følgende leger har begrenset tillatelse til å utføre kosmetisk plastikkirurgiske inngrep:

a) Leger som er godkjente spesialister i

generell kirurgi kan utføre kosmetisk

kirurgiske inngrep med unntak av

"ansiktsløfting", kompliserte arrkorrek- sjoner i ansiktet, og større brystopera- sjoner som brystforstørrelsesoperasjon og

brystreduksjonsplastikker. Generelle

kirurger som i tillegg har fylkeslegens

godkjenning av nødvendig videreutdann-

ing kan også utføre brystforstørrelses-

operasjon og brystreduksjonsplastikker på

kvinner over fertil (forplantningsdyktig)

alder. Med godkjent videreutdanning i

denne sammenheng forstås tjeneste/

hospitering/kurs ved plastisk kirurgisk

avdeling hvor slik virksomhet drives.

Legen må legge frem for fylkeslegen

bekreftelse fra avdelingsoverlegen på at

legen har tilegnet seg de nødvendige

kvalifikasjoner.

b) Leger som er godkjente spesialister i øre-

nese-halssykdommer kan utføre

plastikkirurgiske inngrep som naturlig

hører inn under spesialitetens arbeids-

område, og som inngår som en naturlig del

av utdanningen i spesialiteten.

c) Leger som er godkjente spesialister i

øyesykdommer kan utføre øyelokks-

korreksjoner og andre kosmetisk

plastikkirurgiske inngrep som naturlig

hører inn under spesialitetens arbeids-

område, og som inngår som en naturlig del

av utdanningen i spesialiteten.

d) Leger som er godkjente spesialister i

kjevekirurgi og munnhulesykdommer kan

utføre plastikkirurgiske inngrep i munn-

hulen, og på ansiktsskjelettet og andre

kosmetisk plastikkirurgiske inngrep som

naturlig hører inn under spesialitetens

arbeidsområde, og som inngår som en

naturlig del av utdanningen i spesialiteten.


§ 5. Opphør av tillatelse

Tillatelsen opphører dersom legens autorisasjon og/eller spesialistgodkjenning opphører elelr kalles tilbake.


§ 6. Tilbakekall av tillatelse

Tillatelse til å utføre kosmetisk plastikkirurgiske inngrep gitt av fylkeslegen, kan fylkeslegen kalle tilbake dersom legen ikke lenger kan ansees skikket til å inneha slik tillatelse.


§ 7. Klage

Klageinstans for fylkeslegens vedtak etter forskriften her er Statens helsetilsyn.


§ 8. Dispensasjon

Når særlige grunner foreligger kan fylkeslegen i det enkelte tilfelle gi dispensasjon fra bestemmelsene i denne forskrift. Før dispensasjon gis skal uttalelse innhentes fra Den norske lægeforening.


§ 9. Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft 1. januar 2001.

 

 

 

 

 

 

 

 

1 Lov om spesialisthelsetjenesten m.m 1999.07.02 nr 061:

§ 2-3. Plikt til forsvarlighet

Helsetjenester som tilbys eller ytes i henhold til denne loven skal være forsvarlige.


Lov av 19.11.82 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene.

§ 1-3a (Tilrettelegging m.v.)

Kommunen skal planlegge, organisere og legge til rette for at kommunen, helsetjenesten og helsepersonell kan oppfylle krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om pliktens innhold.


Lov 03.06.83 nr. 54 om tannhelsetjenesten.

§ 1-3a (Tilrettelegging m.v.)

Fylkeskommunen skal planlegge, organisere og legge til rette for at fylkeskommunen, tannhelsetjenesten og helsepersonell kan oppfylle krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om pliktens innhold.


2 Pasientrettighetsloven

§ 4-1. Hovedregel om samtykke

Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake. Trekker pasienten samtykket tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis.


3 Almindelig borgerlig Straffelov 1902.05.22

nr 010.

§ 387.

Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som undlader, uagtet det var ham muligt uden særlig Fare eller Opofrelse for ham selv eller andre,

1. efter Evne at hjælpe den, der er i

øiensynlig og overhængende Livsfare, eller

2. gjennem betimelig Anmeldelse for

vedkommende Myndighed eller paa anden

Maade efter Evne at afverge Ildsvaade,

Oversvømmelse, Sprængning eller lignende

Ulykke, der medfører Fare for Menneskeliv.

Saafremt paa Grund af Forseelsen nogen omkommer, kan Fængsel indtil 6 Maaneder anvendes.

 

 

 

4 Forskrift om reklame for legemidler, 25.08.1994 nr. 827

§ 7.

Reklame for reseptpliktige legemidler kan bare rettes mot leger, tannleger, veterinærer, offentlig godkjente sykepleiere og farmasøyter samt studenter i disse fag og andre faggrupper etter departementets nærmere bestemmelse. Reklamen skal være fyllestgjørende og samsvare med den spesielle preparatomtale som er godkjent av Statens legemiddelkontroll.

Reklamen skal inneholde opplysninger på følgende punkter:

- navn på preparat samt doseringsform og styrke

- navn på alle virkestoff skal trykkes med tydelige

typer og gis en fremtredende plass

- navn på innehaver av markedsføringstillatelse og

evt. produsent

- godkjente indikasjoner

- kontraindikasjoner

- bivirkninger, forsiktighetsregler og interaksjoner

- dosering

- pakningsstørrelse(r)

- reseptgruppe, forskrivningsregler og

utleveringsbestemmelser

- godkjent utsalgspris per angitt dato og

refusjonsbestemmelse.

Ytterligere dokumentasjon av preparatets egenskaper og virkninger må skje ved henvisning til vitenskapelige arbeider som er tilgjengelig for mottakeren av reklamen f.eks. fagtidsskrifter, oppslagsbøker og publiserte kongressreferater. Tidsskrifter uten faglig kvalitetssikring (referee) aksepteres ikke som vitenskapelig kilde, heller ikke firmainterne forskningsrapporter. Informasjon fra vitenskapelige tidsskrifter skal være nøyaktig gjengitt og ikke være trukket lenger enn det originalforfatteren selv gjør. For enhver dokumentasjon som brukes i reklamesammenheng, skal det angis den dato da dokumentasjonen ble utarbeidet eller sist revidert.

Reklame kan alternativt fremmes som påminnelsesreklame (reminder) og skal da bare inneholde preparatets navn og generisk navn på virkestoff samt markedsførers navn.

Reklame til helsepersonell må ikke være forbundet med utdeling av gjenstander, gaver, tjenester, premier eller noen annen form for ytelser av økonomisk verdi. Helsepersonell må heller ikke anmode om eller motta slike ytelser. Dette forbud er ikke til hinder for utdeling av gjenstander med ubetydelig verdi som står i forbindelse med utøvelse av vedkommende helsepersonells virksomhet. Representasjon ved salgsfremmende arbeid for legemidler skal alltid holdes på et rimelig nivå og være underordnet hovedformålet med møtet. Den må ikke omfatte andre personer enn helsepersonell.

 

 

5 Pasientrettighetsloven

§ 3-2. Pasientens rett til informasjon

Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger.

Informasjon skal ikke gis mot pasientens uttrykte vilje, med mindre det er nødvendig for å forebygge skadevirkninger av helsehjelpen, eller det er bestemt i eller i medhold av lov.

Informasjon kan unnlates dersom det er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv. Informasjon kan også unnlates dersom det er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær, å gi slik informasjon.

Dersom pasienten blir påført skade eller alvorlige komplikasjoner, skal pasienten informeres om dette. Pasienten skal samtidig gjøres kjent med adgangen til å søke erstatning hos Norsk Pasientskade-erstatning.

Dersom det etter at behandlingen er avsluttet, oppdages at pasienten kan ha blitt påført betydelig skade som følge av helsehjelpen, skal pasienten om mulig informeres om dette.


§ 3-3. Informasjon til pasientens nærmeste pårørende

Dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier det, skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes.

Er pasienten over 16 år og åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming, har både pasienten og dennes nærmeste pårørende rett til informasjon etter reglene i

§ 3-2.


§ 3-4. Informasjon når pasienten er mindreårig

Er pasienten under 16 år, skal både pasienten og foreldrene eller andre med foreldreansvaret informeres.

Er pasienten mellom 12 og 16 år, skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette.

Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal likevel gis foreldre eller andre med foreldreansvaret når pasienten er under 18 år. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven

§ 4-8 eller § 4-12, gjelder første, annet og tredje ledd tilsvarende for barneverntjenesten.


6 Legemiddelloven, 04.12.1992 nr. 132
§ 9. Markedsføringstillatelse for et farmasøytisk spesialpreparat gjelder for et tidsrom av 5 år og kan fornyes for 5 år ad gangen. Søknad om fornyet markedsføringstillatelse må foreligge minst 3 måneder før markedsføringstillatelsens utløp. Midlertidig markedsføringstillatelse kan gis for kortere tid.

Når særlige grunner foreligger, kan markedsføringstillatelsen gjøres betinget av at preparatet bare skal være til bruk for visse sykehus eller forskrives av visse spesialister.

Departementet kan kalle markedsføringstillatelsen tilbake før 5 år er ute dersom:

1. Preparatet ikke lenger anses å fylle kravene til kvalitet, sikkerhet eller effekt.

2. Spesialpreparatet ikke har den angitte kvalitative og kvantitative sammensetning.

3. De bestemmelser som gjelder for farmasøytiske spesialpreparater ikke overholdes.

Ved klage over tilbakekalt markedsføringstillatelse kan bare lovmessigheten prøves.


7 Straffeprosessloven 22.05.1981 nr. 25
§ 157. Den som med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan underkastes kroppslig undersøkelse når det antas å være av betydning for opplysningen av saken og ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep. Det kan tas blodprøve og foretas andre undersøkelser som kan skje uten fare eller betydelig smerte.

Hvis den det gjelder samtykker skriftlig, kan det innhentes biologisk materiale med sikte på å gjennomføre en DNA-analyse uten hensyn til om det foreligger skjellig grunn til mistanke.

Disse regler gjelder selv om straff ikke kan idømmes på grunn av reglene i straffeloven §§ 44 eller 46. Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.

Uten mistenktes samtykke kan undersøkelse bare foretas etter kjennelse av retten. Så vidt mulig og tilrådelig skal han få adgang til å uttale seg før avgjørelsen treffes.

Dersom formålet med undersøkelsen ellers kunne forspilles, kan ordre fra påtalemyndigheten tre i stedet for kjennelse av retten. Ordren skal være skriftlig og grunngitt. Er det fare ved opphold, kan ordren gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.


8 Lov om fengselsvesenet. 12.12.1958 nr. 7

§ 30a.Dersom det er grunn til mistanke om at en innsatt har brukt et rus- eller bedøvelsesmiddel, kan direktøren bestemme at det skal tas urinprøve, utåndingsprøve eller andre undersøkelser av ham som kan skje uten fare eller nevneverdig ubehag. Når særlige forhold i anstalten taler for det, og så vidt praktisk mulig etter forhåndssamtykke av Fengselsstyret, kan direktøren bestemme at det skal tas urinprøve ved stikkprøve eller alminnelig rutinekontroll av innsatte.

Dersom det er særlig grunn til mistanke om at en innsatt skjuler et rus- eller bedøvelsesmiddel i kroppen, kan direktøren etter uttalelse fra lege bestemme at det skal foretas kroppslig undersøkelse eller annet tiltak for å bringe stoffet fram. Er det praktisk mulig å forelegge saken for Fengselsstyret, skal dettes samtykke innhentes. Inngrepet kan bare utføres av helsepersonell. Nekter den innsatte, kan direktøren bestemme at han skal settes i enerom under tilsyn inntil det kan fastslås om det er stoff i kroppen.

Anstalten skal føre protokoll over tiltak etter første og annet ledd, samt grunnen og hjemmelen til dem. Utskrift av protokoll over tiltak etter annet ledd skal uten opphold sendes Fengselsstyret.

Fengselsstyrets vedtak etter denne paragraf kan ikke påklages.


9 Vegtrafikkloven 18.06.1965 nr. 4

§ 22a. Alkotest, utåndingsprøve, blodprøve.

Politiet kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) av motorvognfører når:

1) det er grunn til å tro at han har overtrådt bestemmelsene i § 22,

2) det er grunn til å tro at han har overtrådt andre bestemmelser som er gitt i eller i medhold av denne lov, og departementet har bestemt at overtredelsen kan ha slik virkning,

3) han med eller uten egen skyld er innblandet i trafikkuhell, eller

4) han er blitt stanset i trafikkontroll.

Dersom resultatet av alkotesten eller andre forhold gir grunn til å tro at fører av motorvogn har overtrådt bestemmelsene i § 22, kan politiet fremstille ham for utåndingsprøve, blodprøve og klinisk legeundersøkelse for å søke å fastslå påvirkningen. Slik fremstilling skal i alminnelighet finne sted når føreren nekter å medvirke til alkotest.

Utåndingsprøve tas av politiet. Blodprøve kan tas av lege, offentlig godkjent sykepleier eller bioingeniør. Klinisk legeundersøkelse foretas når det er mistanke om påvirkning av andre midler enn alkohol eller andre særlige grunner taler for det.

Departementet gir nærmere bestemmelser om undersøkelsene nevnt i de foregående ledd.


10Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker, 10.02.1967

§ 6 (habilitetskrav)

En offentlig tjenestemann er ugild til å tilrettelegge grunnlaget for en avgjørelse eller til å treffe avgjørelse i en forvaltningssak

• a) når han selv er part i saken;

• b) når han er i slekt eller svogerskap med

en part i opp- eller nedstigende linje eller

i sidelinje så nær som søsken;

• c) når han er eller har vært gift med eller

er forlovet med eller er fosterfar,

fostermor eller fosterbarn til en part;

• d) når han er verge eller fullmektig for en

part i saken eller har vært verge eller

fullmektig for en part etter at saken

begynte;

• e) når han leder eller har ledende stilling i,

eller er medlem av styret eller

bedriftsforsamling for, et selskap som er

part i saken og ikke helt ut eies av stat

eller kommune, eller en forening,

sparebank eller stiftelse som er part i

saken.

Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til. Det skal også legges vekt på om ugildhetsinnsigelse er reist av en part.

Er den overordnede tjenestemann ugild, kan avgjørelse i saken heller ikke treffes av en direkte underordnet tjenestemann i samme forvaltningsorgan.

Ugildhetsreglene får ikke anvendelse dersom det er åpenbart at tjenestemannens tilknytning til saken eller partene ikke vil kunne påvirke hans standpunkt og verken offentlige eller private interesser tilsier at han viker sete.

Rekkevidden av annet og fjerde ledd kan fastlegges nærmere ved forskrifter som gis av Kongen.


11 Spesialisthelsetjenesteloven

§ 2-3. Plikt til forsvarlighet

Helsetjenester som tilbys eller ytes i henhold til denne loven skal være forsvarlige.


12 Pasientrettighetsloven

§ 3-4. Informasjon når pasienten er mindreårig

Er pasienten under 16 år, skal både pasienten og foreldrene eller andre med foreldreansvaret informeres.

Er pasienten mellom 12 og 16 år, skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette.

Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal likevel gis foreldre eller andre med foreldreansvaret når pasienten er under 18 år.

Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven

§ 4-8 eller § 4-12, gjelder første, annet og tredje ledd tilsvarende for barneverntjenesten.


§ 4-4. Samtykke på vegne av barn

Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år.

Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven

§ 4-8 eller § 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.

Etter hvert som barnet utvikles og modnes, skal barnets foreldre, andre med foreldreansvaret eller barnevernet, jf. annet ledd, høre hva barnet har å si før samtykke gis. Når barnet er fylt 12 år, skal det få si sin mening i alle spørsmål som angår egen helse. Det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet.


13 Straffeloven

§ 139. Med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater gjennom betimelig anmeldelse for vedkommende myndighet eller på annen måte å søke avverget et etter militær lov straffbart mytteri, krigsforræderi, spioneri eller forbund om rømming eller en forbrytelse mot loven om forsvarshemmeligheter §§ 1, 2, 3 eller 4 eller en forbrytelse som nevnt i denne lovs §§ 83, 84, 86, 87 nr. 2, 90, 91, 92, 93, 94, 98, 99, 99a, 100, 104a, 148, 149, 150, 151a, 152, 153, 154, 159, 169, 192, 195, 197, 199, 217, 223 annet ledd, 225, 231, 233, 234, 243, 267, 268 eller 269 eller sammes følger, skjønt han til en tid da forbrytelsen eller dens følger ennå kunne forebygges, har fått pålitelig kunnskap om at den er i gjære eller er forøvd. Ved forbrytelse mot §§ 197 og 199 gjelder plikten likevel bare når fornærmede er under 16 år.

Dog er han straffri, såfremt forbrytelsen ikke kommer til fullbyrdelse eller til straffbart forsøk, eller såfremt avvergelsen ikke kunne skje uten å utsette ham selv, noen av hans nærmeste eller noen uskyldig for tiltale eller fare for liv, helbred eller velferd.

På samme måte, dog i intet tilfelle med høyere straff enn den for forbrytelsen selv satte, straffes den overordnede, der har unnlatt å hindre en i hans tjeneste forøvet forbrytelse, såfremt dette var ham mulig.


14 Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker, 10.02.1967
§ 14. (saksforberedelse og klage ved pålegg om å gi opplysninger).

Blir noen pålagt å gi opplysninger, skal heimelen for pålegget angis. Vedkommende har rett til å klage over pålegget dersom han mener at han ikke har plikt eller lovlig adgang til å gi opplysningene. Han skal gjøres oppmerksom på klageadgangen i forbindelse med pålegget. Klage, som kan være muntlig, må framsettes straks når den pålegget angår er til stede, og ellers innen 3 dager. Dersom vedkommende forvaltningsorgan finner det påtrengende nødvendig for å gjennomføre sine oppgaver etter loven, kan det kreve at opplysningene blir gitt før klagesaken er avgjort. For øvrig gjelder bestemmelsene i kapittel VI tilsvarende så langt de passer.


15 Lov om barneverntjenester, 17.07.1992 nr. 100

§ 4-10. Vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling.

Dersom det er grunn til å tro at et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og dersom foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til undersøkelse eller behandling, kan fylkes-nemnda vedta at barnet med bistand fra barnevern-tjenesten skal undersøkes av lege, eller bringes til sykehus for å bli undersøkt. Fylkesnemnda kan også vedta at en slik sykdom skal behandles på sykehus eller i hjemmet i samsvar med anvisning fra lege.

§ 4-11. Vedtak om behandling av barn som har særlige behandlings- og opplæringsbehov.

Dersom foreldrene ikke sørger for at et funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket særlige behov for behandling og opplæring, kan fylkesnemnda vedta at barnet skal behandles eller få opplæring med bistand fra barneverntjenesten.


§ 4-12. Vedtak om å overta omsorgen for et barn.

Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes

a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,

b) dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring,

c) dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller

d) dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet

Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller ved tiltak etter § 4-10 eller § 4-11.

Et vedtak etter første ledd skal treffes av fylkesnemnda etter reglene i kapittel 7.


16 Barneverntjenesteloven

§ 4-24. Plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke.

Et barn som har vist alvorlige atferdsvansker

- ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet,

- ved vedvarende misbruk av rusmidler eller

- på annen måte

kan uten eget samtykke eller samtykke fra den som har foreldreansvaret for barnet, plasseres i en institusjon for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling i opptil fire uker, eller i den kortere tid som er fastsatt i vedtaket. Ved nytt vedtak kan plasseringstiden forlenges med opptil fire nye uker.

Er det trolig at et barn som nevnt i første ledd har behov for mer langvarig behandling, kan det treffes vedtak om at barnet skal plasseres i en behandlings- eller opplæringsinstitusjon i opptil tolv måneder uten eget samtykke eller samtykke fra den som har foreldreansvaret for barnet. Ved nytt vedtak kan plasseringstiden i særlige tilfelle forlenges med opptil tolv nye måneder. Barneverntjenesten skal fortløpende følge opp plasseringen, og vurdere tiltaket på nytt når plasseringen har vart i seks måneder.

Dersom plasseringen er satt i verk før barnet fyller 18 år, kan tiltak etter første og annet ledd gjennomføres slik som fylkesnemnda har bestemt, selv om vedkommende fyller 18 år i løpet av plasseringstiden.

Et vedtak etter første og annet ledd kan bare treffes dersom institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen.


17 Barneverntjenesteloven

§ 1-3. Hvem loven gjelder for.

Tiltak som omhandlet i denne lov kan treffes overfor barn under 18 år. Når barnet samtykker, kan tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak som er omhandlet i denne lov inntil barnet har fylt 23 år. Jf. likevel § 4-24 tredje ledd.


18 Barneverntjenesteloven

§ 6-7. Taushetsplikt.

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan eller en institusjon etter denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Overtredelse straffes etter straffeloven § 121. Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Opplysning om en klients oppholdssted kan likevel gis når det er klart at det ikke vil skade tilliten til barneverntjenesten eller institusjonen å gi slik opplysning. Opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, kan bare gis når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens eller institusjonens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Uten hinder av taushetsplikt skal barneverntjenesten av eget tiltak gi opplysninger til sosialtjenesten når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf lov om sosiale tjenester § 6-2 a. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om sosiale tjenester, plikter barneverntjenesten å gi slike opplysninger. Dersom et barns interesser tilsier det, kan fylkesmannen eller departementet bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent.


19 Lov om barn og foreldre, 08.04.1981 nr. 7
§ 3. Farskap etter ekteskap.

Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen. Dette gjeld likevel ikkje dersom ektefellene ved fødselen var separerte ved løyve eller dom. Er mora enkje, skal ektemannen reknast som far dersom ho kan ha blitt med barn før han døydde. Endra med lov 13 juni 1997 nr. 39 (i kraft 1 jan 1998 - men slik at § 3 første leden andre setninga ikkje gjeld for barn fødd før 1 jan 1998).

 

§ 4. Vedgåing av farskap.

Når farskap ikkje følgjer av reglane i § 3, kan faren vedgå farskap under svangerskapet eller etter at barnet er født.

Faren skal vedgå farskapen skriftleg anten i fødselsmeldinga eller ved personleg frammøte for

a) folkeregisteret

b) tilskotsfuten, fylkestrygdekontoret eller dommaren

c) norsk diplomatisk eller konsulær tenestemann,

dersom faren er i utlandet

d) skipsføraren, dersom faren er om bord på norsk

skip i utanriksfart, eller

e) utanlandsk styresmakt, når Kongen har fastsett

det.

Vedgåing etter dette stykket gjeld berre når mora har godteke henne skriftleg, eller ho er gjeven av den som mora har gjeve opp som far.

Vedgåing kan dessutan gjevast ved påteikning på farskapsførelegg.

Er den som vil vedgå farskapen under 18 år, må også dei som har foreldreansvaret for han, skrive under vedgåinga.


20 Lov om helsetjenesten i kommunene, 19.11.1982 nr. 66

§ 3-5. (Medisinsk-faglig rådgivning)

Kommunen ansetter en eller flere kommuneleger som skal utføre de oppgaver kommunelegen er tillagt i lov eller instruks.

Kommunelegen skal være medisinsk-faglig rådgiver for helsetjenesten.

Kommunelegens tilråding og begrunnelse skal alltid følge saken når kommunen behandler saker om miljørettet helsevern og smittsomme sykdommer.

Kommunelegen skal videresende dødsmeldinger mottatt fra leger i kommunen etter lov om helsepersonell § 36 til Dødsårsaksregisteret.


21 Forskriften er gjengitt under Del 3


22Spesialisthelsetjenesteloven

§ 3-3. Meldeplikt til fylkeslegen

Helseinstitusjon som omfattes av denne loven, skal snarest mulig gi skriftlig melding til fylkeslegen om betydelig personskade som voldes på pasient som følge av ytelser fra helsetjeneste eller ved at en pasient skader en annen. Det skal også meldes fra om hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade.

Departementet kan gi forskrift om innsendelse av meldinger som nevnt i første ledd, og om det nærmere innholdet i slike meldinger.

Departementet kan også bestemme at helsetjenester som ikke er knyttet til helseinstitusjon, skal omfattes av meldeplikten etter første ledd.

 


23 Spesialisthelsetjenesteloven

§ 3-7. Om pasientansvarlig lege m.m.

Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om pasientansvarlig lege og tilsvarende ordninger for andre grupper helsepersonell.


24 Pasientrettighetsloven

§ 5-1. Rett til innsyn i journal

Pasienten har rett til innsyn i journalen sin med bilag og har etter særskilt forespørsel rett til kopi. Pasienten har etter forespørsel rett til en enkel og kortfattet forklaring av faguttrykk eller lignende.

Pasienten kan nektes innsyn i opplysninger i journalen dersom dette er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv, eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær. En representant for pasienten har rett til innsyn i opplysningene som pasienten nektes innsyn i, med mindre representanten anses uskikket for dette. En lege eller advokat kan ikke nektes innsyn, med mindre særlige grunner taler for dette. Reglene i § 3-3 og § 3-4 om andres rett til informasjon gjelder tilsvarende for innsyn i journal. Nærmeste pårørende har rett til innsyn i journal etter en pasients død, om ikke særlige grunner taler mot dette. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om retten til innsyn i journal, herunder bestemmelser om betaling for kopier.


25 Forvaltningsloven

§ 19. (innskrenket adgang til visse slags opplysninger).

En part har ikke krav på å få gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument

a) som er av betydning for rikets sikkerhet, forholdet til fremmede stater eller landets forsvar,

b) som angår tekniske innretninger, produksjonsmetoder, forretningsmessige analyser og berekninger og forretningshemmeligheter ellers, når de er av en slik art at andre kan utnytte dem i sin egen næringsvirksomhet, eller

c) som det av hensyn til hans helse eller hans forhold til personer som står ham nær, må anses utilrådelig at han får kjennskap til; likevel slik at opplysningene på anmodning skal gjøres kjent for en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det.

Med mindre det er av vesentlig betydning for en part, har han heller ikke krav på å få gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument som gjelder

a) en annen persons helseforhold, eller

b) andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre.

Kongen kan gi forskrifter som for særskilte saksområder utfyller eller nærmere fastlegger hvordan §§ 18 og 19 skal anvendes. Når tungtveiende grunner taler for det, kan forskriftene også gjøre unntak fra disse paragrafer.


26 Pasientrettighetsloven

§ 5-1. Rett til innsyn i journal

Pasienten har rett til innsyn i journalen sin med bilag og har etter særskilt forespørsel rett til kopi. Pasienten har etter forespørsel rett til en enkel og kortfattet forklaring av faguttrykk eller lignende.

Pasienten kan nektes innsyn i opplysninger i journalen dersom dette er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv, eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær. En representant for pasienten har rett til innsyn i opplysningene som pasienten nektes innsyn i, med mindre representanten anses uskikket for dette. En lege eller advokat kan ikke nektes innsyn, med mindre særlige grunner taler for dette. Reglene i § 3-3 og § 3-4 om andres rett til informasjon gjelder tilsvarende for innsyn i journal. Nærmeste pårørende har rett til innsyn i journal etter en pasients død, om ikke særlige grunner taler mot dette. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om retten til innsyn i journal, herunder bestemmelser om betaling for kopier.


27 Lov om universiteter og høgskoler, 12.05.1995 nr. 22

§ 42. Bortvisning. Utestenging 1. En student som tross skriftlig advarsel fra styret

gjentatte ganger opptrer på en måte som virker

grovt forstyrrende for medstudenters arbeid eller

for virksomheten ved institusjonen ellers, kan etter

vedtak av styret selv bortvises fra nærmere

bestemte områder ved institusjonen for inntil ett år.

Hvis en student etter skriftlig advarsel fra styret

fortsatt ikke respekterer slik bortvisning, kan styret

selv utestenge ham eller henne fra studiet inntil ett

år. 2. En student som grovt klanderverdig har opptrådt

på en slik måte at det er skapt fare for liv eller helse

for pasienter, klienter, barnehagebarn, elever eller

andre som studenten har å gjøre med som del i

klinisk undervisning eller praksisopplæring, eller

som gjør seg skyldig i grove brudd på taushetsplikt

eller i grovt usømmelig opptreden overfor disse,

kan etter vedtak av styret selv utestenges fra studiet

i inntil 3 år. Institusjonen skal informere Statens

helsetilsyn om utestenging etter dette alternativ når

det gjelder studenter som følger utdanninger som

kan utløse rett til autorisasjon etter

helsepersonelloven § 48 første ledd.

3. En student som har opptrådt slik som beskrevet i

§ 54 nr. 1 eller 2, kan ved vedtak av styret selv

utestenges fra institusjonen og fratas retten til å gå

opp til eksamen ved institusjoner under denne lov i

inntil ett år. Departementet gir nærmere regler om

informasjonsrutiner m.v. 4. Vedtak om bortvisning eller utestenging treffes

med minst to tredelers flertall. Vedtak om slik

reaksjon kan påklages av studenten etter reglene i

forvaltningsloven. Departementet er klageinstans. 5. Studenten har rett til å la seg bistå av advokat eller

annen talsperson fra sak om bortvisning eller

utestenging er reist, eventuelt fra skriftlig advarsel

etter nr. 1 er gitt. Utgiftene ved dette dekkes av

institusjonen.


28 Universitetsloven

§ 48. Godkjenning av grad eller utdanning fra utenlandsk eller norsk institusjon som ikke går inn under denne lov 1. Den som har grad eller utdanning fra utenlandsk

eller norsk institusjon som ikke går inn under

denne lov, kan søke institusjon under loven om å få

graden eller utdanningen godkjent som del av

generell grad eller som jevngod med grad,

yrkesutdanning eller annet utdanningsprogram som

gis ved institusjonen med hjemmel i § 45.

Departementet kan gi forskrift om godkjenning og

kan for visse typer utdanning opprette nemnder

som skal avgjøre hvilke utenlandske læresteders

grader m.m. som skal få generell godkjenning. Er

nemnd opprettet, er den klageorgan for

institusjonens avgjørelse av søknader. 2. Godkjenning som faglig jevngod med grad fastsatt

med hjemmel i § 45 kan gis på grunnlag av

enkelteksamener. Ingen av dem behøver å være

avlagt ved norsk institusjon. 3. I særlige tilfeller kan godkjenning gis helt eller

delvis på grunnlag av kunnskaper som er

dokumentert på annen måte enn ved eksamen.

Prøve til kontroll av dedokumenterte kunnskaper

eller tilleggsprøve kan kreves avlagt. 4. Godkjenning gir rett til å bruke tittel som er fastsatt

for den grad, yrkesutdanning eller annet

utdanningsprogram som det er jevnført med.


29 Lov om offentlighet i forvaltningen, 19.06.1970 nr. 69

§ 2. Lovens hovedregel

Forvaltningens saksdokumenter er offentlige så langt det ikke er gjort unntak i lov eller i medhold av lov.

Enhver kan hos vedkommende forvaltnings-organ kreve å få gjøre seg kjent med det offentlige innholdet av dokumenter i en bestemt sak. Det samme gjelder journal og lignende register og møtekart til folkevalgte organer i kommuner og fylkeskommuner. Forvaltningsorganet skal føre journal etter bestemmelsene i arkivloven med forskrifter. Forvaltningsorganet skal vurdere om dokumentet likevel bør kunne gjøres kjent helt eller delvis, selv om det etter bestemmelser i loven kan unntas fra offentlighet.

 

 

 

30 Forvaltningsloven

§ 13 (taushetsplikt).

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om: 1) noens personlige forhold, eller 2) tekniske innretninger og fremgangsmåter samt

drifts- eller forretningsforhold som det vil være av

konkurransemessig betydning å hemmeligholde av

hensyn til den som opplysningen angår.

Som personlige forhold regnes ikke fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, med mindre slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige. Kongen kan ellers gi nærmere forskrifter om hvilke opplysninger som skal reknes som personlige, om hvilke organer som kan gi privatpersoner opplysninger som nevnt i punktumet foran og opplysninger om den enkeltes personlige status for øvrig, samt om vilkårene for å gi slike opplysninger.

Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet. Han kan heller ikke utnytte opplysninger som nevnt i denne paragraf i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre.


31 Offentlighetsloven

§ 5a. Unntak for opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt

Opplysninger som er undergitt taushetsplikt i lov eller i medhold av lov er unntatt fra offentlighet.

Dokumentet for øvrig er offentlig, når ikke disse delene alene gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet eller de unntatte opplysninger utgjør den vesentligste del av dokumentets innhold. Dokument påført lovlig beskyttelsesgrad kan unntas i sin helhet.


32 Straffeloven

§ 29. Den som kjennes skyldig i en straffbar handling, kan når almene hensyn krever det, idømmes: 1. Tap av offentlig stilling som den skyldige ved den

straffbare handling har vist seg uskikket eller

uverdig til. 2. Tap for en bestemt tid av inntil 5 år eller for alltid av

retten til å inneha stilling eller utøve virksomhet

eller beskjeftigelse som den skyldige ved den

straffbare handling har vist seg uskikket til eller må

fryktes å ville misbruke eller som i særlig grad

krever almen tillit. Den som er fradømt retten til å

utøve en virksomhet, kan heller ikke forestå slik

virksomhet for en annen. Han kan pålegges å gi fra

seg dokument eller annen gjenstand som har tjent

som bevis for en fradømt rett.

 

 

33 Lov om apotek, 02.06.2000 nr. 39
§ 9-1. Klageinstans i visse saker

Kongen kan fastsette at Statens helsepersonellnemnd skal være klageinstans for vedtak etter kap. 3, 4, 7, 8 og 9 som er fattet av underordnet organ i kraft av loven eller etter delegasjon fra departementet.

I slike saker kaller nemnda seg Apotekklagenemnda. For øvrig gjelder §§ 69 og 70 i lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) om nemndas organisering og virksomhet 
 

Helse- og omsorgsdepartementet