§ 7-2 - Forståelsen av begrepet ”skriftstykke” i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f

Saksnummer: 200604258
EP KJL/HBO

 

Dato: 07.07.2006

 

Forståelsen av begrepet ”skriftstykke” i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f

Vi viser til brev 18. mai 2006, der Lovavdelingen anmodes om å gi en uttalelse om hvordan uttrykket ”skriftstykke” i lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) § 7-2 bokstav f skal forstås. Spørsmålet som er reist i brevet, er om begrepet kun omfatter faktura, eller om også en betalingsoppfordring kan anses som et skriftstykke etter bestemmelsen.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 innledningen og bokstav f lyder:

”Tvangsgrunnlag for utlegg er foruten de alminnelige tvangsgrunnlagene:
- - -
(f)  Skriftstykke som fordringshaveren selv har sendt skyldneren og som viser kravets grunnlag og omfang. Skriftstykket er også tvangsgrunnlag for renter og utenrettslige inndrivingskostnader.”

Språklig omfatter formuleringen ”skriftstykke” ethvert dokument som består av skrifttegn. En skriftlig betalingsoppfordring i papirform vil derfor etter ordlyden være et ”skriftstykke”. Bestemmelsen kom inn ved lov 25. juni 2004 nr. 53 Om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet). I ot.prp. nr. 43 (2003-2004) om endringsloven er det i merknadene til bestemmelsen side 47 spalte 2 øverst uttrykkelig sagt at adgangen til direkte tvangsinndrivelse ikke skal være forbeholdt ”fakturagjeld” e.l. Det vil da ikke gi god mening å tolke uttrykket ”skriftstykke” innskrenkende slik at det bare omfatter fakturaer.

Proposisjonen bygger på dette punkt på NOU 1992: 35 Effektivisering av betalings­innfordring m.v. Der er vilkåret om at fordringshaveren skal ha sendt skyldneren et skriftstykke som viser kravets grunnlag og omfang, utdypet slik på side 22:

”Utvalget har imidlertid kommet til at det bør stilles krav om dokumentasjon for at kravet er fremstilt skriftlig overfor debitor i form av faktura e.l. Bakgrunnen er at kreditor, før rettsapparatet tas i bruk, bør ha forsøkt å få debitor til å betale kravet frivillig. Et slikt dokument som viser at skyldneren er krevet for gjelden vil dessuten sikre et klart beløpsmessig grunnlag for utleggsbegjæringen. Ordningen med forenklet inndrivelse foreslås følgelig begrenset til de tilfeller der kreditor i tilknytning til begjæringen om utlegg dokumenterer at debitor skriftlig er krevet for gjelden (kopi av faktura e.l.).”

I likhet med faktura vil en betalingsoppfordring normalt både vise at skyldneren er krevd for gjelden, og gi et klart beløpsmessig grunnlag for utleggsbegjæringen. De legislative hensyn som er påpekt i forarbeidene, vil derfor normalt være ivaretatt ved en betalingsoppfordring.

Forholdet mellom tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f og § 4-18 vil kunne kaste lys over forståelsen av begrepet ”skriftstykke”. I § 4-18 første ledd er det for de særlige tvangsgrunnlag oppstilt et formelt vilkår for tvangskraft:

”Et særlig tvangsgrunnlag kan begjæres tvangsfullbyrdet når to uker er gått etter at saksøkeren har sendt skriftlig varsel til saksøkte. I varselet, som tidligst kan sendes på forfallsdagen, skal det gjøres oppmerksom på at fullbyrdelse vil bli begjært dersom kravet ikke blir oppfylt.”

Om forholdet til § 7-2 bokstav f heter det i NOU 1992: 35 side 22:

”Denne bestemmelsen [§ 4-18] vil også gjelde krav som fremmes etter de foreslåtte regler. Debitor vil således ha fått minst to skriftlige varsler om kravet før utlegg kan begjæres og oftest vil han ha fått flere…”

Varsel etter § 4-18 skal følgelig gis selv om det tidligere er sendt betalingsoppfordring. Dette må innebære at et skriftstykke etter § 7-2 bokstav f ikke vil kunne slås sammen med et varsel etter § 4-18. Lovavdelingen kan imidlertid ikke se at bestemmelsen i § 4‑18 stenger for at en betalingsoppfordring kan være tvangsgrunnlag etter § 7-2 bokstav f, men da slik at tvangsgrunnlaget ikke er tvangskraftig før det er sendt et varsel etter § 4-18.

Etter Lovavdelingens syn er det heller ikke ut fra lovens formål eller reelle hensyn grunnlag for å tolke tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 innskrenkende slik at en betalingsoppfordring ikke kan være tvangsgrunnlag. Formålet – å tilrettelegge for en mer tids- og kostnadseffektiv inndrivelse – trekker ikke isolert sett i retning av å begrense rekkevidden av bestemmelsen. Ønsket om effektivisering må imidlertid avveies mot rettsikkerhetshensyn. Det karakteristiske ved dette tvangsgrunnlaget er at det ikke foreligger noen rettskraftig avgjørelse av kravet, men en dokumentasjon som gir grunnlag for en presumsjon for at kravet eksisterer. Etter Lovavdelingens syn vil en faktura neppe gi særlig større grad av sikkerhet eller bevis for eksistensen og størrelsen av et krav enn det en betalingsoppfordring vil kunne gjøre, ettersom fordringshaveren i begge tilfeller har herredømmet over utstedelsen av dokumentet. Hensynet til skyldneren er uansett ivaretatt gjennom at det kan fremmes innsigelser mot kravet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 annet ledd og § 7-7 annet ledd.

Lovavdelingen legger etter dette til grunn at det avgjørende ikke er om dokumentet er betegnet, eller det rettslig er å klassifisere, som faktura eller betalingsoppfordring, men om dokumentet er gitt et slikt innhold at det etter en konkret vurdering tilfredsstiller vilkårene i § 7-2 bokstav f om å vise ”kravets grunnlag og omfang”.