En løpende utvikling

Kritikk mot kriminalomsorgen. I kronikken ”En løpende fiasko” 28. juli retter Trygve Tamburstuen sterk kritikk mot kriminalomsorgen i Norge. Han har sonet en dom på 8 måneder for økonomisk utroskap og bygger kritikken på sine egne erfaringer. Det er derfor all grunn til å ta hans synspunkter på alvor.

Jeg er enige i – i likhet med flertallet av det norske folk – at det viktigste argumentet for straff er å forebygge nye lovbrudd gjennom rehabilitering.
 
Rehabilitering. Vi må ha en straffegjennomføring som virker! Tamburstuen har rett i at isolasjon ikke skaper forbedring. Mange av fengslene ble bygget for over hundre år siden, den gangen man forsøkte å skremme folk til å avstå fra kriminalitet. Jeg vil ha fengsler som gjør det mulig for de innsatte å få et sporskifte i livet som i størst mulig grad kan forberede på et liv uten kriminalitet. Et viktig bidrag blir fengselet vi nå bygger i Halden.

Levekår. To tredjedeler av de som soner i norske fengsler mangler bolig når de løslates. Cirka 60 prosent har rusproblemer, og flere har i tillegg psykiske lidelser. Mange er uten utdanning og jobb. Her står vi overfor store utfordringer! Rehabilitering handler i stor grad om å gjøre noe med disse enorme levekårsproblemene. Og det arbeidet må starte mens soningen pågår.

Tettere samarbeid mellom offentlige etater om arbeid, utdanning, helse er nøkkelen til dette. Her er vi på god vei! Flere straffedømte soner nå i behandlingsinstitusjon. Vi har bygget rusmestringsenheter i tre fengsler og vi vurderer å etablere flere. Vi øker bruken av samfunnsstraff, utvider promilleprogram til flere rusformer enn alkohol og innfører hjemmesoning med elektronisk kontroll til høsten. Det inngås stadig flere avtaler om hjelp til bolig mens den innsatte er under soning. Målet er at alle fengsler skal ha avtale med kommunene om å skaffe – eller beholde - bolig før løslatelse.

Arbeidstilbudet i fengslene. Men vi har fortsatt mye igjen. Arbeidstilbudet i fengslene fungerer ikke godt nok i dag. Mange steder har det for mye preg av sysselsetting. Vi har fokus på dette nå og kommer med forslag til tiltak i stortingsmeldingen om kriminalomsorgen som kommer til høsten.

En av de store utfordringene som lå uløst da jeg overtok som justisminister var at flere titalls norske fengsler mangler et tilstrekkelig utdanningstilbud. Der den forrige regjeringen bare skrev stortingsmelding om at det var viktig med utdanning i fengsler, sørger vi for at det blir fulgt opp. I løpet av året blir det etablert utdanningstilbud i alle norske fengsler.

Fengslenes klassifisering. Tamburstuens påstander om at det er ”en eneste salig blanding av lovovertredere i norske fengsler”, og at det ”ikke gis noen spesifikke tilbud som kan lede lovovertrederen på riktig vei”, tilhører en forgangen tid. Vi har fengsler med høyere sikkerhet og fengsler med lav sikkerhet, og de har ulike tilbud om arbeid og utdanning. Vi har også etablert seks overgangsboliger for innsatte som nærmer seg slutten av soningen og ytterligere én er under etablering i Kristiansand.

Ansatte og kostnader. Det er riktig at 3.800 personer arbeider i kriminalomsorgen, men bare 2.100 av dem er fengselsbetjenter. Dette tilsvarer mindre enn én ansatt pr. innsatt. Det er også langt igjen til påstanden om at en fengselsplass i gjennomsnitt koster 800.000 kroner. En plass i et fengsel med lav sikkerhet koster ca. 400.000 kroner pr. år. I fengsler med høyere sikkerhetsnivå koster plassen 550.000 kroner.

Kompetanse i utvikling. I Norge har vi en toårig utdanning til fengselsbetjentyrket. Det er en lang utdanning sammenlignet med andre land – også de nordiske. Kriminalomsorgen satser også på lederutdanning og har for tiden et stort program gående. Vi vil ha en kriminalomsorg som utvikler mennesker. Som hindrer tilbakefall til ny kriminalitet. Og som skaper mer trygghet for samfunnet. Ansatte og ledere i kriminalomsorgen gjør etter min oppfatning en stor innsats hver dag i en krevende sektor, som ikke er ”en løpende fiasko” - men som er i løpende utvikling.