Historisk arkiv

Innlegg i Dagsavisen 8. desember 2009

Et helhetlig justisbudsjett

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Kan en budsjettøkning til domstolene på 77 millioner kalles sultefôring?

Tre tillitsvalgte dommere ved Oslo tingrett uttrykker i Dagsavisen 25. november misnøye med Regjeringens budsjettforslag for domstolene i 2010. Også i tidligere innlegg fra domstolenes side har det vært uttrykt bekymring for at budsjettet skal føre til nedbemanning, lengre saksavviklingstider og en svekkelse av rettssikkerheten for folk flest.

Samtidig er det enighet om at domstolene har gjort en strålende jobb med å effektivisere saksavviklingen de siste årene og at norske domstoler er blant de raskeste i Europa. Foreløpig er det få tegn på krise i saksavviklingstidene i domstolene.

Regjeringens forslag til drift sbudsjett for 2010 er 77 millioner høyere enn for 2009. Domstolene er også styrket som følge av nye krav til begrunnelse i ankesilingsavgjørelser, og Høyesterett har fått én ny dommerstilling. I tillegg er det satt av 195 millioner til nye domstolslokaler. Jeg synes i grunnen det er lite i dette budsjettforslaget som kan betegnes som "sultefôring".

Jeg er enig i at budsjettøkningen til politiet med 1,3 milliarder vil gi noe økt saksmengde, men deler av midlene til politiet skal brukes til kriminalitetsforebyggende tiltak, noe som vil redusere domstolenes sakstilfang på sikt. I tillegg satser regjeringen på økt bruk av konfliktråd og mekling, som er alternativer til domstolsbehandling.

Bemanningen i domstolene kan ikke tilpasses toppene i antall innkomne saker, siden dommere som tilsettes ikke kan avsettes når sakstilfanget avtar igjen. Opplysninger om økning i sakstilfanget, både i straffesaker og i sivile saker, har dessuten særlig kommet etter at rammene i budsjettforslaget ble fastlagt.

Jeg vil fortsette den gode dialogen med Domstoladministrasjonen og følge utviklingen nøye, men jeg mener at regjeringen har lagt fram et budsjett som viser evne til å tilpasse politikken til realitetene i domstolene.