Vi må sikre bevisene

• Som samfunn forventer vi at politiet forebygger og oppklarer alvorlig kriminalitet.
• Vi må legge til rette for at politiet kan utføre dette samfunnsoppdraget.
• I en tid da den teknologiske utviklingen går raskt, er det en fare for at metodene for å bekjempe kriminalitet, blir hengende igjen i fortiden.

NOKAS-ranet kalles norgeshistoriens største ran. En gruppe godt forberedte, bevæpnede ranere kom seg unna med et bytte på 57,4 millioner kroner i kontanter. Det skjedde ikke for spesielt lenge siden, men det er allerede noe nesten gammeldags ved fremgangsmåten til NOKAS-ranerne. Særlig hvis vi sammenligner med et ran som fant sted i sommer: Da spaserte to ubevæpnede og umaskerte personer inn i Nordeas filial på Tveita i Oslo. En av dem hadde stjålet identiteten til en meget velstående kvinne og klarte å tappe kvinnens konto for 90 millioner kroner. Mesteparten av pengene forsvant ut av landet elektronisk ved hjelp av noen tastetrykk.

Endret kriminalitet 

Forskjellen viser hvordan den alvorlige kriminaliteten er i endring; det er ikke nødvendigvis væpnede ran som gir det største utbyttet. De to eksemplene har i hvert fall det til felles at den kriminelle handlingen fant sted på et fysisk åsted. Til og med dét i ferd med å bli en anakronisme. I stadig økende grad er åstedet elektronisk. Organiserte kriminelle utvikler heller ondsinnet programvare til å begå identitetstyveri og nettbanksvindel, fremfor å rane en bank på ”gamlemåten”.

Det ville være utenkelig å straffeforfølge noen for en kriminell handling, uten først å ha sikret åstedet og eventuelle spor. Og for visse typer svært alvorlig kriminalitet er elektroniske spor, eller trafikkdata, det eneste bevismiddelet som finnes. For å sikre at vi som samfunn står rustet til å bekjempe denne kriminaliteten, må vi sørge for at etterforskerne har tilgang til bevisene.  

Derfor ønsker regjeringen at teletilbyderne, som inntil nå har hatt en rett til å lagre trafikkdata, hovedsakelig av administrative årsaker, må få en plikt til å lagre data i en fastsatt tidsperiode. Det vil føre til at mer informasjon om flere personer vil lagres lenger.

Noen har tolket dette dit hen at både regjeringen og politi og påtalemyndighet er svært nysgjerrig på den private gjøren og laden til hele Norges befolkning. Det er basert på en misforståelse. Det er ikke slik at innholdet i den elektroniske kommunikasjon vil bli lagret, det er kun trafikkdata, altså informasjon om når den elektroniske kommunikasjonen fant sted, som skal lagres.

Helt nødvendig 

Vi kan også bruke NOKAS-ranet som eksempel på hvilken rolle trafikkdata spiller i etterforskningen av alvorlig kriminalitet. Til tross for at ranet var nøye planlagt, ga trafikkdata opplysninger om gjerningsmennenes telefonbruk som viste adkomst og fluktrute. Andre data gav viktig informasjon om planleggingen av ranet, for eksempel ble IP-adresser viktige for å identifisere internettkafeer og andre brukersteder for elektronisk kommunikasjon på internett som gjerningsmennene hadde benyttet seg av.

Alle kan i utgangspunktet være enige i at det ikke er ideelt å lagre store mengder trafikkdata fra hele befolkningen. Dette er likevel helt nødvendig dersom vi skal være i stand til å bekjempe alvorlig kriminalitet. Det vil heller ikke være slik at det er staten som skal lagre slike data: Vi opprettholder dagens praksis med at teletilbyderne står for selve lagringen.

Regjeringen vil imidlertid styrke personvernet ved å sørge for sikrere rammer rundt lagringen av dataene, og at tilgangen til dem blir underlagt domstolskontroll. Politiet vil kun få tilgang til data når dommeren gir etterforskerne medhold i at det er skjellig grunn til mistanke om et alvorlig straffbart forhold.

Ikke motstridende

Jeg mener at den påståtte motsetningen mellom kriminalitetsbekjempelse og personvern er betydelig overdrevet. Mye av den nye kriminaliteten krenker nettopp personvernet: Datakriminalitet hvor privatpersoner rammes – for eksempel ved identitetstyverier – er et eksempel på dette. Og hva med personvernet til barnet som både opplever å bli utsatt for overgrep, og at bilder av overgrepene blir spredt på internett? Er det ikke en personvernmessig seier hvis overgriperne blir tatt og overgrepsbildene fjernet fra nettet?

I slike tilfeller mener jeg at personvern og kriminalitetsbekjempelse på ingen måte er motstridende hensyn, men to sider av samme sak. Desto viktigere da at bevisene sikres.