Historisk arkiv

Kronikk i Bergens Tidende 8. august 2011

DNA-bevis og rettssikkerhet

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

DNA-reformen har gitt politiet et enestående verktøy for å oppklare kriminalitet. Et DNA-bevis er likevel ikke nok i seg selv, skal rettssikkerheten ivaretas må det være ett av flere spor, skriver justisminister Knut Storberget, professor Asbjørn Strandbakken og førsteamanuensis Ragna Aarli i en kronikk i Bergens Tidende.

Av
justisminister Knut Storberget
prof. dr. juris. Asbjørn Strandbakken, UiB
førsteamanuensis ph.d. Ragna Aarli, UiB

DNA-reformen har gitt politiet et enestående verktøy for å oppklare kriminalitet. Et DNA-bevis er likevel ikke nok i seg selv, skal rettssikkerheten ivaretas må det være ett av flere spor.

Etter DNA-reformen i 2008, da det ble utvidet adgang til å registrere personer i politiets DNA-register, har politiet hatt et enestående verktøy til å spore opp personer som har befunnet seg på åstedet for en kriminell handling. Det er blitt enklere å oppklare forbrytelser begått av gjengangere, tilfeller der samme gjerningsperson står bak forskjellige typer lovbrudd og organisert kriminalitet på tvers av landegrenser.

Når man tar i bruk et slikt enestående verktøy, er det viktig å få på plass gode kontrollmekanismer. Vi må også spørre om DNA-beviset kan lede til at uskyldige blir utpekt som kriminelle. Og hvilke garantier har vi mot at uriktige domfellelser basert på DNA-bevis kan finne sted?

Viktig forskning

I 2009 tok derfor regjeringen initiativet til et forskningsprosjekt om «sakkyndighet ved bruk av DNA-bevis i straffesaker». Forskere ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen fikk i oppdrag å undersøke rettssikkerhetsspørsmål i produksjonen av DNA-bevis og i utnyttelsen av slike bevis i retten.

Hovedresultatet av prosjektet foreligger nå i bokform med tittelen «DNA-bevis. Rettssikkerhet ved bruk av DNA-sakkyndighet i kampen mot kriminalitet».

Hvordan formidle

En av de store utfordringene som boken peker på, er hvordan resultatene av DNA-analysen best kan formidles, slik at rettens aktører kan forstå bevisverdien av to sammenfallende DNA-profiler. Internasjonalt blir det anbefalt å beregne bevisvekten av et slikt DNA-treff som et forholdstall mellom to gjensidig utelukkende hypoteser. Dette har hittil ikke vært vanlig i Norge. Ved en slik matematisk beregning av bevisvekt blir gjerne sannsynligheten for at politiets hypotese om at tiltalte er kilde til et DNAspor holdt opp mot sannsynligheten for at kilden kan være en ukjent.

Tindrende klart svar

Er det treff mellom DNA-sporet og tiltaltes DNA-profil, vil dette gjerne kunne gi et forholdstall på mer enn 1:1 million til støtte for politiets hypotese. Det innebærer i så fall et tindrende klart svar på det som kan kalles for «treffspørsmålet » i saken. Dermed er det bevist at tiltalte har DNA av samme type som det biologiske sporet på åstedet. Vi anbefaler å følge de internasjonale anbefalingene om systematisk å angi bevisvekten av et DNA-treff.

DNA ikke nok

Det at tiltalte har samme DNAtype som sporprøven fra åstedet er et vitenskapelig faktum som kan bidra til å peke ut den skyldige i en straffesak. Men det betyr ikke at tiltalte er skyldig. En rekke andre spørsmål må kvitteres ut av retten, før domfellelse kan finne sted:

Retten må ta stilling til om den tiltalte kan være kilde til sporet. Kan det for eksempel finnes en nær slektning som kan være alternativ gjerningsperson? Har tiltalte alibi? Dette må politiet avklare under etterforskningen og kunne besvare for retten.

Dessuten må retten ta stilling til om det biologiske sporet er kan være et villspor. Kan det være plantet? Kan det stamme fra en annen anledning? Først når disse spørsmålene er avklart, kan retten ta stilling til spørsmålet om skyld.

DNA-funnet kan være et sikkert bevis på at tiltalte har vært på åstedet, men det er langt mer usikkert om det kan gi holdepunkter for tiltaltes aktivitet på åstedet. I vurderingen av skyldspørsmålet må derfor DNA-beviset ses i sammenheng med bevismaterialet for øvrig. Det skal samlet sett være bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte har begått handlingen tiltalen gjelder. Dette er et strengt krav. Domfellelse kan ikke skje dersom det foreligger forhold det er vanskelig å forklare med tiltalte som gjerningsperson, og heller ikke med mindre DNAsporet vanskelig lar seg forklare på annen måte enn at tiltalte er skyldig. Dersom begge disse vilkårene er oppfylt, vil domstolens svar på skyldspørsmålet måtte bli domfellelse.

Feil kan skje

Bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen ved domstolene bygger ikke på et metodegrunnlag som er like presist som den naturvitenskapelige metoden bak DNA-analyseresultatet. Det er heller ikke fastsatt bestemte krav til hvilke eller hvor mange bevis som må til for at domfellelse kan finne sted. Derfor kan det ikke utelukkes at feil kan skje når rettens behandling av DNA-bevis inngår i en slik kompleks og helhetlig vurdering.

Uskyldige kan bli domfelt på grunnlag av et DNA-bevis. Det har skjedd – Gjenopptakelseskommisjonens har allerede funnet ett eksempel på dét: En mann ble uriktig domfelt for oppbevaring av narkotika fordi hans DNA befant seg på posen det narkotiske stoffet ble oppbevart i. Rettssystemet rommer heldigvis mekanismer som gjør det mulig å rette opp et uriktig resultat i ettertid.

Større kunnskaper

Større alminnelige kunnskaper om hva et DNA-bevis er og hvilke slutninger som kan trekkes fra slike bevis, kan etter vårt syn bidra til å minimalisere risikoen for at uskyldige blir dømt på grunnlag av DNA-bevis. Mulighetene for at slike feil kan forekomme vil likevel ikke helt kunne elimineres. Derfor er det viktig å sikre grunnlaget for en ny prøving av saken ved en eventuell gjenåpning. For slike tilfeller er det nødvendig at analyseinstitusjonen – Rettsmedisinsk institutt – kan dokumentere sitt arbeid.

Trygge rettssikkerheten

Derfor kan det også bli nødvendig å revurdere de absolutte reglene om tilintetgjøring av restmateriale fra biologiske spor etter at en DNA-profil er blitt fremstilt for retten. Ved en slik regelendring må man i så fall grundig gjennomgå alle implikasjoner relatert til personvern.

Viktigst for oss er at rettssikkerheten hele tiden må trygges, særlig når nye metoder tas i bruk. Forskningen som nå foreligger, er et sterkt bidrag til at DNA-reformen gjennomføres innenfor rettssikkerhetens rammer.