Har fulgt opp Voldtektsutvalget

Overfallsvoldtekter. Patricia Kaatee, politisk rådgiver i Amnesty International, hevder i Ny Tid 4. november at det har vært «mye snakk, men forbausende lite handling» fra regjeringens side etter at Voldtektsutvalget la frem sin utredning i 2008. Denne beskrivelsen kjenner jeg meg ikke igjen i.

Voldtektsutvalgets forslag var ikke «kontroversielle», slik Kaatee påstår. Tvert imot. Utvalget gjorde et viktig utredningsarbeid som ga et godt grunnlag for regjeringen for å iverksette tiltak.

Utvalgets hovedforslag var å etablere et særskilt etterforskningsorgan for voldtekt. I 2009 etablerte regjeringen derfor en egen voldtektsgruppe ved Kripos. Den består nå av 12 stillinger og får tilført ytterligere fire neste år. Gruppen er blitt et viktig nasjonalt fagmiljø for informasjons- og kompetansedeling når det gjelder voldtekt. Den bidrar til økt kvalitet på etterforskningen og raskere oppklaring av voldtektssaker ute i politidistriktene.

Jeg synes det er underlig å påstå at dette ikke er å følge opp. Det eneste som skiller regjeringens tiltak fra utvalgets forslag, er at gruppen er en del av Kripos og ikke et eget særorgan. På den måten har vi kunnet trekke veksler på den omfattende analyse- og etterforskningskompetansen som Kripos besitter. I høringsrunden fikk vi et klart politifaglig råd om å gjøre det på denne måten. I tillegg har vi sluppet å bruke ressurser på administrasjon – ressurser som istedet kan brukes på å forebygge og etterforske voldtekt.

Regjeringen har også fått på plass overgrepsmottak over hele landet, vi har økt minstestraffen for voldtekt fra to til tre år og vi har sørget for rett til fri advokatbistand for ofre som vurderer å anmelde voldtekt. Det er satt i gang forskning om kjennetegn ved gjerningspersoner, og en omfangsundersøkelse er på trappene. Vi har dessuten gjennomført en DNA-reform, og Stortinget har vedtatt at datalagringsdirektivet skal gjennomføres i norsk rett – to reformer som kan bidra til at flere saker oppklares.

For regjeringen har det også vært viktig å bidra til å øke antall anmeldelser ved å sørge for at voldtektsofrene som kommer til politiet, møtes med empati og profesjonalitet. Derfor er det nå ansatt egne familievoldskoordinatorer i alle politidistrikt som også har ansvar for seksuelle overgrep, og det finnes egne team i de største distriktene. I tillegg har helsetjenesten styrket tilbudet til voldtektsofre, og legevaktene og akuttmottakene har kompetanse og utstyr til å ivareta ofrene og sikre bevis.

Jeg våger fremdeles å ha en nullvisjon for overfallsvoldtekt. Mobiliseringen i Oslo mot den siste tidens overfallsvoldtekter, viser at det er mulig å ta natta tilbake fra dem som skaper utrygghet, når alle gode krefter trekker i samme retning.