Historisk arkiv

Soning med mening

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og beredskapsdepartementet

Dagsavisen, 6. juni

I det stille er norsk kriminalomsorg i ferd med å gjennomgå store forandringer, skriver Grete Faremo i en kronikk i Dagsavisen.

I det stille er norsk kriminalomsorg i ferd med å gjennomgå store forandringer. Soningen er ikke lenger bare en straff de domfelte må gjennom, den er også en sjanse til å bli rusfri og få en utdanning. Det gjør at færre innsatte begår ny kriminalitet når de slipper ut igjen.

For snart fire år siden la regjeringen frem stortingsmeldingen Straff som virker. Der staket vi ut en ny kurs for kriminalomsorgen, for at færre skal begå ny kriminalitet når de er ferdig med å sone sin straff. I meldingen slo vi fast at de innsatte i fengsel skal ha tilgang til de samme tilbudene som de fleste av oss tar for gitt: Skole, bibliotek, helsetjenester og NAV.  Bare ved å la fengselstilværelsen nærme seg en form for normaltilstand, kan vi hjelpe de innsatte med å ta de grep som skal til for å klare å komme tilbake til samfunnet. «Normaltilstand» i denne sammenhengen betyr en hverdag med strenge rutiner, hvor det stilles krav til de innsatte, og hvor de må gjennomføre en praktisk utdanning som kan brukes i arbeidslivet. Det er dette vi kaller tilbakeføringsgarantien. Hovedgarantisten er den innsatte selv, som må innfri kravene – godt hjulpet av de 25 tilbakeføringskoordinatorene som skal samordne kriminalomsorgens egen innsats med samarbeidende etaters innsats, slik at det blir ett, forsterket løp for hver innsatt.

Da den rødgrønne regjeringen tiltrådte, satte vi umiddelbart i gang arbeidet med å avvikle soningskøen vi arvet etter Bondevik II-regjeringen. Men å fjerne soningskøen var ikke noe mål i seg selv, kun et middel for å nå målet. Slik kunne vi frigjøre nok ressurser i kriminalomsorgen til å ta fatt på den viktigste oppgaven: Å fylle soningen med meningsfylt innhold, slik at flere innsatte opplever soningen som utviklende og rehabiliterende.

Straff som virker var en ambisiøs melding. Når vi nå gjør opp regnskap, kan vi slå fast at vi er kommet adskillig lenger enn vi hadde drømt om: For eksempel har vi etablert utdannings- og bibliotekstilbud i tilnærmet alle fengsler, flere innsatte får hjelp med rusproblemer, og flere løslates med et bedre arbeids- og bostedstilbud.

En dom behøver ikke sones bare i fengsel. Regjeringen har arbeidet for å øke bruken av alternative straffereaksjoner som samfunnstraff, og vi har startet en ordning med elektronisk hjemmesoning. Det innebærer å sone fengselsstraffen hjemme med elektronisk fotlenke rundt ankelen.

Da vi startet med dette for fire år siden, manglet det ikke på kritiske røster. Høyre og Frp stemte mot lovendringen som gjorde ordningen mulig. Elektronisk hjemmesoning er imidlertid blitt en braksuksess. Det er kanskje derfor Høyre nå snur og gjerne blir med på en utvidelse av ordningen? Soningsformen har vist seg å gi en enklere overgang til livet utenfor fengsel og har bidratt til å frigjøre fengselsplasser til varetekt.  I løpet av våren vil vi dessuten foreslå å etablere bruk av elektronisk kontroll som varetektssurrogat i Norge. Jeg tror ikke at dette vil innebære noen stor reduksjon i antallet varetektsinnsatte i fengsel, men det vil være et velegnet alternativ i enkelte saker.

Tallenes tale er klar når det gjelder elektronisk hjemmesoning: Ved utløpet av 2011 hadde om lag 5500 domfelte søkt om å få sone fengselsstraffen med fotlenke, om lag 3000 har gjennomført straffen slik, og bare 135 har blitt overført til fengsel for brudd på reglene for straffegjennomføringen – som regel involverer regelbruddet rusbruk.

For det er dessverre slik at rundt 60 prosent av innsatte i norske fengsler sliter med rusproblemer. Det sier seg selv at veien tilbake til ny kriminalitet blir kort hvis de har et rusproblem når de løslates. Derfor har regjeringen etablert rusmestringsenheter ved 13 fengsler. Til forskjell fra en vanlig fengselsavdeling, får man i en rusmestringsenhet inn fagpersonell fra spesialisthelsetjenesten. Sammen med ansatte i kriminalomsorgen møter de daglig innsatte for å drive behandling og oppfølging, både enkeltvis og i grupper. Vi ser at slikt samarbeid mellom helsemyndighetene og kriminalomsorgen virker.

Vi står overfor flere store utfordringer i kriminalomsorgen: Politiet har over lenger tid oppklart mange saker, noe som bidrar til høy bruk av varetekt og fullere fengsler. Vi må hele tiden jobbe for å holde soningskøen nede. En stor del av fengselsplassene fylles opp av utenlandske statsborgere. Derfor må vi fortsette å jobbe med å overføre flere av dem til soning i hjemlandet, og de tallene peker stadig oppover. Vi skal fortsette å jobbe for å skape best mulig innhold i soningen. Dette arbeidet vil ikke føre til de store overskriftene – men det er det viktigste som gjøres i norsk kriminalomsorg. I tida fremover tror jeg at vi må satse innen to områder dersom vi skal få en fortsatt positiv utvikling: Å organisere kriminalomsorgen på en mer effektiv måte og sørge for fortsatt tilgang på godt kvalifiserte medarbeidere til å jobbe i fengslene.

Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) har nylig sendt på høring en kapasitetsplan for fengslene og friomsorgskontorene. I planen vurderes kriminalomsorgens kapasitet med tanke på fremtidige behov, effektivitet og hvordan man best kan legge til rette for en straffegjennomføring i tråd med prinsippene som er nedfelt i Straff som virker. Vi har hatt stor suksess med å bygge ned soningskøen og satse på alternative soningsformer. Nå er det viktig at vi tar med oss disse erfaringene i en helhetlig plan for fremtida.

Regjeringen har dessuten støttet arbeidet med å etablere fengselsskolen som en utdanning på høgskolenivå. Kriminalomsorgens utdanningssenter vil nå jobbe for at kvaliteten på fengselsbetjentutdanningen tilfredsstiller kravene som stilles i høyere utdanning når det gjelder sammenhengen mellom teori og praksis. Vi har allerede kanskje verdens beste utdanning av fengselsbetjenter, og vi har mange andre tilsatte i kriminalomsorgen med særdeles god kompetanse. Godkjennelsen av fengselsskolen som høyskoleutdanning er første skritt i et virkelig kompetanseløft for kriminalomsorgen.