Uaktuell politikk

Den pågående asyldebatten handler ikke om å gi opphold i Norge til 450 barn. Den handler om hvorvidt vi skal liberalisere asylpolitikken.

En slik liberalisering har ingen støtte hos flertallet i befolkningen.

Tankeeksperiment

La oss gjøre et tankeeksperiment: Hva om vi lager en særregel for barn som har vært her i tre år eller mer? Om lag 450 av disse sitter i dag i mottak, men det finnes flere utenfor mottak. Liberaliserer vi for barna, må naturligvis også foreldrene få bli. Totalt vil det kunne omfatte minst 2500 personer ved utgangen av 2012, flere etter hvert som tiden går.

Jeg minner om at dette er personer uten beskyttelsesbehov, som har trosset myndighetenes vedtak og blitt her uten lov. Da snakker vi om en betydelig liberalisering av norsk asylpolitikk. Det er strengt tatt ensbetydende med å si at arbeidet som gjøres i utlendingsforvaltningen er verdiløst, og at det er opp til asylsøkerne selv å avgjøre om de skal få bli her eller ei.

En slik liberalisering kan skape behov for tilleggsbevilgninger knyttet til anslaget på 2500 personer på til sammen 1,5 milliarder kroner de kommende årene, avhengig av hvor raskt vi er i stand til å bosette dem.

Venter på bosetting

De vil uansett komme bak de 2459 personene som trenger beskyttelse og har fått opphold, som nå sitter i mottak og venter på å bosettes. Vi har ikke hatt så mange mottaksbeboere som venter på å bli bosatt i kommunene, siden vi på midten av 1990-tallet hadde en nasjonal dugnad for å bosette bosnierne. Noen av disse 2459 har ventet lenge, altfor lenge på å komme i gang med et vanlig liv utenfor mottaket.

Helt bakerst i køen kommer den mengden asylsøkere uten beskyttelsesbehov som vil komme hit de neste årene, som følge av liberaliseringen.

All vår erfaring tilsier nemlig at flere vil komme hit som følge av en liberalisering. Dette er ikke første gang vi står overfor et dilemma i asylpolitikken, hvor barn kommer i en vanskelig situasjon. Alle regjeringer har stått overfor det samme dilemmaet de siste 25 årene. Derfor har også barnefamilier blitt sendt tilbake med tvang hvert eneste år – fordi de ikke har trengt beskyttelse. I fjor ble for eksempel 645 barn sendt til hjemlandet med tvang. De færreste av dem hadde medienes søkelys på seg. Det var det heller ingen grunn til, for de hadde alle fått en grundig individuell behandling av sine søknader, i henhold til norsk lov og internasjonale konvensjoner.

Endrede spilleregler

Noen ganger har ulike regjeringer – kanskje for å slippe å ta en politisk belastning – endret spillereglene for at en definert gruppe skal få bli i Norge. Det skjedde i 1993, i 1997, i 2004 og i 2007. Konsekvensen hver gang har vært at et problem løses der og da, mens flere nye problemer skapes. Liberaliseringer har blitt etterfulgt av høyere ankomst av asylsøkere uten beskyttelsesbehov.

Nei, det får bli med tankeeksperimentet. For regjeringen er det uaktuelt å innføre spesialløsninger som er grunnleggende urettferdige. Det er ikke aktuelt med liberaliseringer, som flere har foreslått.