Likhet for loven

Arrestasjonen av Maria Amelie opptar mange. Det er forståelig. Men loven er lik for alle: Personer som har fått endelig avslag på sin asylsøknad, skal returnere til hjemlandet – helst frivillig. Gjør de ikke det, må myndighetene bruke tvang. Det gjelder for Maria Amelie som for alle andre som ikke har lovlig opphold i Norge.

Det er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) som avgjør saker og klager etter utlendingsloven. Verken justisministeren eller Justisdepartementet har myndighet til å gripe inn i eller påvirke utfallet av enkeltsaker som ikke gjelder hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Maria Amelies sak er derfor heller ikke behandlet av regjeringen eller Justisdepartementet.

Personer med endelig avslag på sin asylsøknad skal returnere raskt. Bare slik kan vi sikre asylinstituttets legitimitet, og forebygge at personer uten beskyttelsesbehov kommer til Norge.

Det vil være urettferdig overfor de som følger loven og reiser hjem, dersom det å oppholde seg i Norge ulovlig skulle belønnes med en oppholdstillatelse. Det vil også kunne tiltrekke mange tusen grunnløse asylsøkere til Norge og undergrave utlendingsforvaltningens vedtak og returarbeid – og i ytterste konsekvens selve asylinstituttet.

Det er lett å ha sympati med en kvinne som Maria Amelie, som har gjort det meste ut av en vanskelig situasjon. Jeg forstår at det for mange virker merkelig å skulle utvise en person som kunne vært en ressurs for Norge. La meg derfor være helt klar: Maria Amelie har søkt om beskyttelse i Norge. Den søknaden har hun fått avslag på, fordi hun ikke har et beskyttelsesbehov. I tillegg har hun oppholdt seg ulovlig i Norge, under falsk identitet. I slike spørsmål er loven er tydelig: Hun må reise hjem. Ikke fordi hun er en skurk eller en fare for landet, men fordi hun må følge reglene – som alle andre.

Hvorfor er reglene slik? Fordi det er et problem at personer blir værende i Norge uten lovlig opphold – både for de ulovlige innvandrerne selv og for samfunnet. At noen lykkes med å ta høyere utdanning og leve et godt liv uten lovlig opphold her, er neppe representativt for de mange som utsettes for utnyttelse på det svarte arbeidsmarkedet eller verre former for utnyttelse, eller som tyr til annen kriminalitet.

Det kan ikke være opp til den enkelte utlending selv å vurdere om han eller hun vil reise hjem eller bli værende i Norge. Det er det norske utlendingsmyndigheter som må avgjøre, med utgangspunkt i norsk lov og internasjonale konvensjoner.

Bare slik kan vi sikre at alle behandles likt, og ivareta hensynet til det store antallet mennesker i verden som har behov for beskyttelse.