Hvem skal ut?

Komponist Synnøve Skouen kritiserer regjeringens «virkelighetsforståelse» i asylpolitikken (Aftenposten, 3. april). Årsaken er at vi har tillit til at enhver asylsøknad behandles på en grundig og rettssikker måte av utlendingsmyndighetene. Skouens insinuerer at ethvert avslag fattes på sviktende grunnlag, at «feilen framstår ofte mer som regel enn som unntak», og at likhet for loven er «hul ønsketenkning».

Man kan godt være uenig i regjeringens asylpolitikk, men det er ikke særlig redelig å fremme sitt syn ved nærmest å demonisere de kvinner og menn som jobber i Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE). De gjør ikke annet enn det de er satt til å gjøre, nemlig å forvalte regelverket.

Med et bredt flertall på Stortinget har vi laget et regelverk som sier at politikerne skal bestemme lovene, reglene og retningslinjene, og så er det UDI og UNE som avgjør de om lag 10 000 asylsakene og 90 000 oppholdssakene vi får hvert år. Skouen hevder at dette har gjort politikerne avmektige. Jeg mener snarere at det gir grunnlag for en mer rettferdig og forutsigbar behandling av alle de tusener av enkeltmennesker vi snakker om, når vi snakker om norsk asylpolitikk.

Mener Skouen egentlig at alle som ønsker å leve i Norge, bør få anledning til det? Hvis hun ikke mener at alle skal få bli, men langt flere enn i dag – hva vil hun gjøre med dem som selv med hennes liberale praksis, får avslag? De vil også gjøre det de kan for å unngå å bli sendt hjem. Vil hun også da peke på utlendingsforvaltningen som den store, stygge ulven?