Svartmaling av asylpolitikken

Rune Berglund Steen hevder at «mennesker på flukt daglig utsettes for urett» i Norge (Dagbladet, 10. september). Dette er en påstand han mangler belegg for.

Årlig kommer om lag 10 000 mennesker fra over 100 land til Norge for å søke asyl. For å håndtere den utfordringen, har vi to valg: Enten å gi opphold til alle som kommer hit – eller kun til dem som risikerer å bli forfulgt der de kommer fra.

Regjeringens politikk er basert på sistnevnte alternativ. Det opplever jeg at har bred støtte i befolkningen, for det er nettopp dette som er hele hensikten med asylordningen: Å gi beskyttelse til dem som risikerer forfølgelse i hjemlandet.

Steen er til daglig kommunikasjonsansvarlig ved Antirasistisk senter og har i mange år vært en pådriver i den offentlige debatten for en mer liberal asylpolitikk. Det er fullstendig legitimt å jobbe for en slik liberalisering – selv om jeg reagerer på den svartmalingen av norsk asylpolitikk han bedriver på kronikkplass i Dagbladet.

Steen har rett i at det har vært en innstramming i asylpolitikken de siste årene. Årsaken var at vi så at svært mange av de som søkte asyl, ikke hadde beskyttelsesbehov. Først og fremst består innstrammingen i at et avslag på asylsøknaden skal ha konsekvens for den det gjelder – vedkommende må reise hjem, helst frivillig, men om nødvendig med tvang.

Likevel får om lag halvparten av de som søker asyl i Norge, tillatelse til å være her. Om lag 15 prosent blir sendt tilbake til et annet europeisk land, for å få sin asylsøknad vurdert der. De resterende 35 prosent får avslag, etter en grundig individuell vurdering basert på norsk lov og internasjonale konvensjoner.

Steen trekker frem FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) som sannhetsvitne for sin spåstand om at mennesker på flukt utsettes for urett i Norge. Han unnlater å nevne at UNHCR ved årsskiftet i en pressemelding uttrykte takknemlighet for Norges innsats overfor flyktninger. «Med sitt politiske engasjement for å styrke det internasjonale regime for beskyttelse av flyktninger og statsløse og med sin forutsigbare og fleksible giverrolle, er Norge en hovedpartner for UNHCR», uttalte Pia Prytz Phiri, UNHCRs Regionale representant for de baltiske og nordiske landene.

Steen unnlater også å nevne at Regjeringen i den nye utlendingsloven har sørget for lovfesting av barns særskilte behov for beskyttelse. Flyktningbegrepet er utvidet, noe som blant annet har betydning for muligheten til familiegjenforening mellom enslige mindreårige i Norge og deres foreldre. Vi har lovfestet en lavere terskel for å innvilge opphold til barn enn til voksne ut fra en humanitær vurdering – for bare å nevne noe. Regjeringen har også løftet fram barns spesielle situasjon i meldingen til Stortinget om barn på flukt.

Til tross for hva Steen måtte ønske, kan ikke Norge løse alle problemer for verdens migranter. Det er en brutal virkelighet som møter migrantene når de legger ut på den farefulle ferden mot Europa. Menneskesmuglere står parat til å utnytte både barn og voksne. Derfor bør vi heller ikke oppmuntre dem som ikke har noe reelt beskyttelsesbehov, til å legge ut på denne ferden.