Forrang for likestilling

I morgen foreslår regjeringen å innlemme FNs kvinnediskrimineringskonvensjon i menneskerettsloven.

Dermed oppfyller vi et viktig løfte fra Soria Moria-erklæringen om å styrke kvinners rettigheter. Saken har stor betydning for svært mange, slik blant andre professor Anne Hellums beskriver i Dagbladet onsdag.

Kvinnediskrimineringskonvensjonen ble en del av norsk lov allerede i 2005, da den ble innarbeidet i likestillingsloven. De nåværende regjeringspartiene argumenterte den gangen for at konvensjonen burde tas inn i menneskerettsloven, som vil gi konvensjonen sterkere rettslig status fordi den da får forrang foran vanlig lov.  

Dette fikk vi ikke gjennomslag for. I stedet nedfelte vi inkorporering i menneskerettsloven som et løfte i Soria Moria-erklæringen. Det har tatt tid å realisere dette løftet, fordi det har vært nødvendig med en bred høring om saken. Vi har måttet avveie en rekke ulike hensyn og lytte til mange stemmer og aktører. Demokrati tar tid. Men nå er vi i mål.

Den rettslige konsekvensen av å overføre konvensjonsteksten fra likestillingsloven til menneskerettsloven ligger i forrangbestemmelsen. Den praktiske betydningen vil trolig være liten. Allerede i dag skal norsk rett så langt som mulig tolkes i tråd med konvensjonen. Forrangbestemmelsen vil bare bli aktuell dersom det oppstår motstrid med annen lovgivning. Norsk rett er i dag i samsvar med konvensjonen. 

Sakens symbolske kraft er imidlertid langt større enn den rettslige. Inkorporeringen sender et sterkt signal - både nasjonalt og internasjonalt - om at vi styrker kvinners stilling og likestilling i vårt samfunn. Konvensjonen inneholder grunnleggende verdier som ikke skal måtte vike i møtet med nasjonal lovgivning. Vi fjerner det professor og maktutreder Heie Skjeie har kalt ”likestillingens vikeplikt”.  

Forslaget om inkorporering har vært på en bred høring og fikk massiv støtte. Hele 34 instanser uttalte seg, og av disse var det bare regjeringsadvokaten som gikk imot. En viktig innvending er at konvensjonsteksten er vag og på flere områder åpen for ulike tolkninger. Flere har anbefalt at regjeringen tar standpunkt til enkelte problemområder på forhånd, slik at løsningen ikke overlates til domstolene alene. Dette har vi tatt med oss i arbeidet med proposisjonen.

Viktige politiske avveininger bør foretas av Stortinget, ikke av domstolene i forbindelse med konkrete saker. Det ene utelukker likevel ikke det andre. Stortinget er i sin fulle rett til å regulere spørsmål som har vært oppe for domstolene. Norsk rett er i dag i samsvar med konvensjonen. Dersom spørsmålet kommer på spissen i en sak for domstolene, vil disse dessuten legge stor vekt på lovgiverens tolkning av konvensjonen og forholdet til norsk rett. Vi mener derfor at inkorporering av kvinnediskrimineringskonvensjonen i menneskerettsloven i liten grad vil endre balansen mellom Stortinget og domstolene.

Inkorporeringen er et viktig skritt på veien mot å innlemme justissektoren i det norske ”likstillingslandet”. Her har vi fortsatt et stykke å gå før vi blir fornøyd – men vi er på vei. Vi får stadig inn flere kvinnelige dommere, statsadvokater og politimestere.

Regjeringen fremmet før jul et forslag til ny straffelov. Det var på høy tid, den forrige ble laget for over hundre år siden – for og av menn. I den nye loven tar vi i større grad høyde for at de lovbruddene som først og fremst rammer kvinner – som voldtekt og vold i nære relasjoner – skal straffes hardere. Også i strafferetten trenger vi i mye større grad å tenke likestilling.

Nå tar vi et viktig nytt skritt gjennom å inkorporere kvinnediskrimineringskonvensjonen i menneskerettsloven.

Vi gir likestilling forrang.