«Ytringsfrihed bør finde Sted»

8.2.4.1 Straff

Som nevnt innledningsvis i kap. 8.2.1 forutsetter dagens grunnlov at straff kan idømmes for ytringer som går utenfor de rammer grunnloven setter. Dette gjelder ærekrenkelser, men også krenkelser av annen art, f. eks. ringeakt for religionen.

I mandatet for Ytringsfrihetskommisjonen er forutsatt at kommisjonen ikke skal foreta noen nøyaktig gjennomgåelse av alle lovbestemmelser og rettsregler som berører ytringsfrihetens område. Det er imidlertid naturlig for kommisjonen å se noe på hvordan de forskjellige reaksjonsformer virker.

Den største erfaring har man fra de rene ærekrenkelsessaker. Noe praksis har man også med utgangspunkt i spesielle bestemmelser, f. eks. strl. § 135 a om rasistiske uttalelser, se eksempelvis Rt. 1997/1821 (Kjuus-kjennelsen), og i bestemmelsene om privatlivets fred (strl. § 390 og § 390 a).

I den enkelte sak, i alle fall for ærekrenkelsessakene, vil den krenkede kunne fremsette krav om straff, mortifikasjon, erstatning og oppreisning, inndragning og kunngjøring av dommen – eller eventuelt begrense sitt krav til enkelte av disse alternativer.

Straff kreves ikke alltid, kanskje bare i et mindretall av sakene. Dette kan ha sammenheng med at hovedpoenget for den krenkede ofte vil være å få dom for at utsagnet er usant eller ukorrekt. Dette vil kunne oppnås også om det ikke kreves straff, men f. eks. bare mortifikasjon, eventuelt bare erstatning (oppreisning), idet retten både ved det rene mortifikasjonssøksmål og ved de rene erstatningssøksmål, eventuelt ved blandede mortifikasjons- og erstatningssøksmål, må ta standpunkt til om det foreligger en krenkelse. Dom på mortifikasjon og/eller erstatning (oppreisning) vil derved langt på vei være formålstjenlig for den krenkede. Straffereaksjon for ærekrenkelser har gjennom årtier vært moderat, og må i alle fall nå i moderne tid sies normalt å være begrenset til bøter. For den krenkede vil derfor erstatning/oppreisning være av større interesse.

At straff sjelden blir krevet og med moderate reaksjoner, innebærer imidlertid ikke at straff som reaksjon er uten preventiv virkning. For de yrkesgrupper som praktisk sett oftest vil kunne tenkes å bli rammet av en ærekrenkelsessak, nemlig redaktører og journalister i media av forskjellig art, innebærer muligheten for å kunne bli straffet for en ærekrenkelse et incitament til å forme sine utsagn innenfor de lovlige ytringsfrihetsrammer.

Krav om straff innebærer derved også et tilleggspress for å få løst ærekrenkelsesaker i minnelighet. Straff er imidlertid som nevnt i mange henseende et sekundært moment for den krenkede. Denne reaksjonsform bør derfor kunne begrenses til de mer alvorlige krenkelser.

Det kan være et spørsmål om man ikke bør gå enda et skritt videre og fjerne straff som en av reaksjonsformene. Ære, personlig integritet og verdighet oppfattes imidlertid av de fleste som så vesentlig at det neppe blir forstått at disse goder skal ha mindre rettslig beskyttelse enn f. eks. formue.

Påtalemyndigheten har i stor utstrekning henlagt anmeldelser for ærekrenkelser. Dette kan ha bevismessige grunner, henleggelse etter bevisets stilling, men vel så ofte er begrunnelsen at allmenne hensyn ikke krever påtale. Dette har sammenheng med at ærekrenkelser, i alle fall de private som ikke er gjort alminnelig kjent gjennom media, mer er å se på som et oppgjør eller en kontrovers mellom subjekter, og som bør kunne finne sin avgjørelse uten at påtalemyndigheten trekkes inn. Den nåværende påtaleregel i straffeloven § 251 om at ærekrenkelser bare påtales av det offentlige når det begjæres av fornærmede og finnes påkrevet av allmenne hensyn, bør opprettholdes som en begrensende faktor.

Hvorvidt man skal opprettholde adgangen til å reise private straffesaker på ærekrenkelsesområdet er som nevnt drøftet senest i NOU i 1995: 10. Straffelovrådet foreslo adgangen opphevet. Kommisjonen viser til den drøftelse og de forslag som der er fremsatt og slutter seg til forslagene.

8.2.4.2 Mortifikasjon

Mortifikasjon har vært et viktig ledd i et stort antall ærekrenkelsessaker. Krav om mortifikasjon kan fremmes selv om det ikke kreves straff. Søksmålet må imidlertid likevel gå i straffeprosessens former, se strpl. § 2 nr. 3. Dette medfører at retten i en mortifikasjonssak må settes med meddommere, mens en ærekrenkelsessak der det bare kreves erstatning eller oppreisning, kan avgjøres av en enedommer i første instans.

Mortifikasjonsadgangen ble som nevnt foreslått opphevet av Redaktørforeningen, jf. forslaget drøftet i NOU 1995: 10. Et flertall av straffelovrådets medlemmer gikk derimot inn for opprettholdelse av mortifikasjonsadgangen.

Både behovet for mortifikasjon og virkningen er begrenset sammenholdt med den krenkedes ønske og behov for erstatning/oppreisning. Mortifikasjonsinstituttet er bare kjent i Danmark, Island og Norge. Dette kan i noen grad tale for at mortifikasjonsadgangen bortfaller. På den annen side har som nevnt mortifikasjonsinstituttet en meget langvarig tradisjon i vårt land. Dessuten er mortifikasjon en målrettet reaksjonsform som ivaretar det som må være den krenkedes primære ønske: Å få fastslått at ære og verdighet er krenket. Til tross for dette utelates mortifikasjon i mange saker som bare gjelder krav om erstatning og oppreisning.

Ytringsfrihetskommisjonen viser ellers til den drøftelse som er inntatt i NOU 1995: 10, side 42 flg. Kommisjonen vil for sitt vedkommende gjøre gjeldende at adgangen til mortifikasjon ikke synes å ha avgjørende betydning hverken for den som ytrer seg eller for den krenkede. Dette kunne tilsi at ordningen – som altså er spesiell for noen få land – blir opphevet. På den annen side har mortifikasjonsinstituttet et sympatisk særtrekk som tilsier at det beholdes: I motsetning til erstatning og oppreisning blir ikke æren i en mortifikasjonssak konvertert til penger. Spørsmålet er utelukkende om den ærekrenkende beskyldningen er sann eller ikke. Resultatet av et mortifikasjonssøksmål er at det avsies en fastsettelsesdom, som er av stor symbolsk betydning, men har liten økonomisk interesse. Sett hen til kommisjonens forslag til ny Grl. § 100, 2. ledd, 3. punktum, som innebærer at usanne påstander framsatt i aktsom god tro ikke kan mortifiseres, og innføringen av et effektivt skille mellom faktapåstander (som kan mortifiseres) og verdidommer (som ikke kan mortifiseres), er det mindre betenkelig å beholde mortifikasjonsinstituttet. Det bør – om det beholdes – imidlertid overføres fra straffeprosessen til sivilprosessens former.

Et mindretall i kommisjonen mener mortifikasjonsinstituttet bør oppheves, særlig under henvisning til motvilje mot at domstolene skal avgjøre hva som er sant og usant.

8.2.4.3 Erstatning

Krav om erstatning for ærekrenking og krenking av privatlivets fred kan fremsettes både ved sivilt søksmål og som ledd i en straffesak. Vilkåret for erstatning er at den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, har utvist uaktsomhet eller at vilkårene for straff er tilstede. Erstatningen kan gjelde både den lidte skade og erstatning for tap i fremtidig erverv, jf. skadeserstatningsloven § 3-6. Krav om erstatning, eventuelt oppreisning (se nedenfor), fremmes i de aller fleste saker om ærekrenkelser og krenkelse av privatlivets fred. Selve erstatningskravet, i motsetning til krav om oppreisning, forutsetter imidlertid at det føres bevis for at det er lidt et tap, eventuelt bevis for at det vil oppstå tap i fremtiden.

Imidlertid anses på det rene at direkte tap bare utløses i et begrenset antall tilfelle. Det kan dog ikke utelukkes at en ærekrenkelse kan ha slik virkning, f. eks. i form av at en bedrift mister en kontrakt, at en person ikke får den stilling han ellers ville fått eller at han på grunn av krenkelsen får nedsatt psykisk helse og arbeidsevne.

Fremtidstap, det være seg i en enkeltpersons erverv eller i et foretaks ervervsvirksomhet, vil kunne oppstå som følge av nedsatt omdømme på grunn av en usann ærekrenkelse.

Dersom tap kan bevises, det være seg lidt tap eller fremtidig tap, skal erstatning idømmes hvis det kreves og erstatningsvilkårene ellers er til stede. Kravet skal da imøtekommes så langt det er bevist, men her som ellers i erstatningsretten vil ansvaret beløpsmessig kunne bli redusert utfra de alminnelige lempningsregler.

I kommisjonens forslag til ny Grl. § 100, 2. ledd, 3. pkt. heter det at

8.2.4.4 Oppreisning

Krav om oppreisning gjelder erstatning for ikke-økonomisk skade, eller for tort og svie som det ofte uttrykkes. Oppreisning kan ikke idømmes uten særskilt hjemmel. I erstatningsretten for øvrig kreves grov uaktsomhet for at kravet kan tas til følge, se skadeserstatningsloven § 3-5. Dette gjelder ikke oppreisning for ærekrenking og krenkingen av privatlivets fred. Her er det tilstrekkelig med vanlig uaktsomhet eller at vilkårene for straff er til stede, se skadeserstatningsloven § 3-6.

Er krenkingen forøvet i trykt skrift eller av institusjoner som driver kringkasting, hefter eieren og utgiveren eller institusjonen som sådan for både erstatning og oppreisning.

Selv om ærekrenkelse eller krenkelse av privatlivets fred mer sjelden utløser økonomisk tap, vil det ofte kunne hevdes at krenkelsen har medført forskjellige former for tort og svie og utløse krav om oppreisning (erstatning for ikke-økonomisk skade). Noe bestemt tap skal ikke påvises, men det må foreligge en

Krav om oppreisning har preventiv effekt for den som ytrer seg. For den krenkede innebærer oppreisning en form for indirekte gjenopprettelse av æren. Oppreisning er kanskje det mest realistiske og praktiske reaksjonssystem overfor ærekrenkelser, og også krenkelser av privatlivets fred.

Det har vært gjort gjeldende at oppreisningsbeløpene som blir tilkjent, ikke har vært tilstrekkelig store til at den preventive effekt er på det nivå som man ønsker. 8 Oppreisningsbeløpene fastsettes helt skjønnsmessig av retten. Nivået dannes gjennom rettspraksis. Når det gjelder det nivå som har dannet seg forsåvidt angår ærekrenkelser og krenkelser av privatlivets fred, må man regne med at domstolene forholder seg i samsvar med dette.

En annen sak er om det fastlagte nivå er tilfredsstillende. I så måte må det sammenlignes med oppreisningsnivået på andre felter, selv om en slik sammenligning er vanskelig, idet det gjør seg forskjellige hensyn gjeldende.

Som eksempel skal nevnes at oppreisning for voldtektskrenkelser for noen år siden ble nivåfastsatt ved praksis i Høyesterett, se Rt. 1988/532, til kr 30.000. I en ærekrenkelsessak (Vassdalen-saken) fra omtrent samme tidsrom og inntatt i Rt. 1989/257 ble totalt tilkjent kr 100.000,- i oppreisning. Det dreiet seg der om en offiser som av en avis var antydet som en mulig ansvarlig for under en militærøvelse å ha gitt ordre om å gå inn i Vassdalen der flere menneskeliv gikk tapt på grunn av snøras. Unntaksvis er det blitt fastlagt betydelige oppreisningsbeløp, se særlig Røv-saken, Rt. 1994/ 348, der en lege ble tilkjent kr 1.050.000,- i oppreisning for ikke-økonomisk skade.

Også juridiske personer kan bli tilkjent oppreisning, se eksempelvis Rt. 1987/764 der AS Akers mek. Verksted totalt ble tilkjent kr 750.000,- i oppreisning, og hvor omtale av en bestemt type borerigg ble bedømt som ærekrenkende for verftet.

Oppreisningsnivået må vurderes utfra norsk tradisjon. I enkelte andre land, da særlig USA, har man et erstatningsnivå og/eller oppreisningsnivå som er vanskelig å forstå utfra de regelsett og de tradisjoner man har her i landet.

Oppreisningsbeløpets størrelse er i noen tilfelle i norsk rettspraksis delvis et utslag av at det kan ha vært vanskelig å bevise direkte økonomisk tap. I stedet er det utvist romslighet vedrørende oppreisningskravet. 9

Kommisjonen ser det slik at det er vanskelig å stipulere noe nivå gjennom skrevne rettsregler. Rettspraksis synes å vise at oppreisningsbeløpenes størrelse gjennomgående er høyere på ytringsfrihetens område enn på andre rettsfelter, selv der hvor krenkelsen er formidabel, jf. eksemplet foran om voldtekt. Denne nivåforskjell bør elimineres. Det er ikke tilfredsstillende at ære og verdighet først og fremst søkes gjenopprettet i form av pengebeløp.

På samme måte som i erstatningsretten for øvrig bør det kreves grov uaktsomhet for å tilkjennes oppreisning. Dette følger ikke av vårt forslag til ny Grl. § 100, 2. ledd, 3. pkt., som kun oppstiller krav om uaktsomhet, men som drøftet i kap. 6.2.3.2.5 er dette en minimumsbetingelse som gjelder ethvert ansvar, og følgelig ikke et hinder for at man lovfester skjerpede skyldformer i særlige tilfeller.

8.2.4.5 Kunngjøring av dommen

En reaksjonsform er kunngjøring av dommen. I følge skadeserstatningsloven § 3-6, 3. ledd kan det i dom som går ut på straff eller mortifikasjon bestemmes at domfelte skal betale til fornærmede et beløp til kunngjøring av dommen.

Den krenkede kan fremsette krav om at domsslutningen, domsgrunnene eller forlik i en ærekrenkelsessak skal inntas i et blad eller tidsskrift uten vederlag og i spissen av bladet eller tidsskriftet. Dersom redaktøren ikke etterkommer et slikt forlangende, vil han kunne straffes, jf. strl. § 430 a. Disse bestemmelser har preventiv effekt for den som har ytret seg, og en gjenopprettende virkning for den krenkede.

Reglene om kunngjøring av en dom ble drøftet i NOU 1995: 10 under punkt 5.5. Straffelovrådets konklusjon innebar et forslag om endring av straffeloven § 430 a og slik at krav om kunngjøring skal kunne begrenses til et sammendrag av dommen.

Krav om kunngjøring av en ærekrenkelsesdom har ikke vært reist i så mange saker. I praksis har spørsmålene løst seg i den retning som nå foreslås, nemlig kunngjøring av sammendrag. Ytringsfrihetskommisjonen viser til de drøftelser som er inntatt i NOU 1995: 10, og slutter seg til forslaget der.

8.2.4.6 Inndragning

Bestemmelser om inndragning i relasjon til ytringsfrihet har vi i straffeloven §§ 38, 390 og 435, jf. § 10 om definisjonen av

Omfanget kan gjelde en begrenset del av skriftet, med andre ord ikke nødvendigvis hele skriftet. Heller ikke er det nødvendig at inndragningen gjelder alle eksemplarer av et ærekrenkende skrift, men f. eks. bare de eksemplarer som fortsatt kan ventes spredt (restopplaget). Også straffbar vinning kan inndras, jf. strl. § 34.

Inndragningsreglene er langt på vei av generell karakter og vil på ytringsfrihetsområdet ikke stille seg annerledes enn ved andre straffbare handlinger, forutsatt at ærekrenkelser og andre ytringer faller utenfor de tillatte rammer og er straffbare. På ytringsfrihetens område kan inndragning reise særlige spørsmål når det ikke dreier seg om trykt skrift i egentlig forstand, f. eks. i relasjon til etermedier. Da kommisjonen ikke skal behandle alle detaljer innenfor ytringsfrihetsområdet, vil kommisjonen nøye seg med å peke på problemet.

8.2.4.7 Beklagelse

Dette er ingen reaksjonsform etter loven, men brukes i mange tilfelle der det er fremsatt en urettmessig beskyldning. Spørsmålet om beklagelse eller dementi ble tatt opp i Norsk Redaktørforenings forslag og ble behandlet av Straffelovrådet i NOU 1995: 10 under punkt 5.4.2. Dementi eller beklagelse har både preventiv og gjenopprettende virkning, ikke minst hvis beklagelsen kommer raskt etter at ytringen er fremsatt.

I Redaktørforeningens forslag ble påpekt at et dementi eller beklagelse ikke ble tillagt nevneverdig vekt i en etterfølgende rettssak. Iallfall noe av skaden avverges eller bøtes på ved dementi eller beklagelse, og dette burde tillegges vekt i forbindelse med erstatnings- og oppreisningsutmålingen.

Kommisjonen viser til drøftelsen i NOU 1995: 10. Betydningen av et dementi eller beklagelse bør formentlig vurderes i det enkelte tilfelle. Etter nåværende lovgivning, straffeloven § 253 nr. 2 skal krav om mortifikasjon avvises når den som har satt frem beskyldningen, tar den tilbake før hovedforhandlingen på en måte som retten finner tilfredsstillende for den fornærmede. Denne bestemmelse må kunne tas til inntekt for at et dementi bør kunne tillegges vekt også i andre sammenhenger.

Spørsmålet om dementi og beklagelse bør også sees i sammenheng med bestemmelsen i straffeloven § 430 om plikt for redaktøren til å ta inn en imøtegåelse. Denne plikt er på visse vilkår belagt med straff. Da dementi og beklagelse i særlig grad ivaretar den krenkedes ønske om gjenoppretting, bør det i spørsmål om straff, erstatning og oppreisning legges betydelig vekt på om dementi og beklagelse foreligger.