NOU 2000: 6

Lillehammer-saken

1 Sammendrag

1.1 Hovedpunkter i Lillehammer-saken

Den marokkanske statsborgeren Ahmed Bouchikhi ble drept på Lillehammer av agenter tilknyttet den israelske etterretningstjenesten Mossad 21. juli 1973. Saken vil i det følgende bli omtalt som Lillehammer-saken. Lillehammer-saken har to faser. Første fase knytter seg til etterforskningen av drapet i perioden 1973 til 1977. Nye opplysninger i saken i 1989/90 førte til gjenopptakelse av etterforskningen og innledning av annen fase.

Bouchikhi ble født 13. april 1943 og kom til Norge første gang i juli 1965. Fra juli 1972 bodde han på Lillehammer hvor han arbeidet som servitør ved Skogly Badesanatorium. Bouchikhi etterlot seg ektefelle og to barn i Norge. Han hadde ett barn fra et tidligere forhold og ventet barn med sin norske ektefelle da han ble drept. Etterforskningen i 1973 avdekket at en gruppe på ca 15 personer hadde vært sendt fra Israel til Norge for å utføre drapet. Det har vært alminnelig antatt at målet for operasjonen var Ali Hassan Salameh, den antatte lederen for den såkalte München-massakeren som fant sted året før. Etterforskningen ga grunn til å anta at Mossad tok feil person, og at Bouchikhi ble drept ved en feiltakelse.

Drapet ble delvis oppklart etter at norsk politi pågrep seks personer som ble tiltalt for drapet. En av disse ble frifunnet ved Eidsivating lagmannsretts dom 1. februar 1974. De øvrige fem, tre menn og to kvinner, ble dømt for ulike grader av medvirkning. Ved Lillehammer forhørsretts beslutning 31. juli 1973 ble ytterligere åtte personer begjært pågrepet og deretter etterlyst av politiet. Etterlysningene i saken førte imidlertid ikke frem, og disse ble trukket tilbake 14. februar 1977.

På begynnelsen av 1990-tallet fremkom nye opplysninger i Lillehammer-saken som knyttet israeleren Mike Harari til drapet på Bouchikhi. Dette medførte at Riksadvokaten i 1989 og 1993 foretok nye undersøkelser i saken uten at disse på dette tidspunktet førte til ny etterforskning mot Harari. Samtidig ble spørsmålet om Hararis rolle i Lillehammer-saken tatt opp av stortingsrepresentant Paul Chaffey (SV) i Stortingets spørretime i juni 1990 og i brev til Justisministeren i mai 1993. Videre hadde Justisdepartementet i 1990 og 1993 bedt Riksadvokaten gi opplysninger om Hararis tilknytning til drapet, men fikk på bakgrunn av disse opplysningene ikke sannsynliggjort noen direkte forbindelse mellom Harari og Lillehammer-saken. Justisministerens svar i Stortinget var avgitt etter innhenting av disse opplysningene fra Riksadvokaten.

Spekulasjoner og påstander i media om mulig norsk medvirkning i forbindelse med drapsaksjonen, medførte at Riksadvokaten sluttet seg til at det ble iverksatt ny etterforskning av Lillehammer-saken i januar 1996. Denne ledet frem til at statsadvokaten i Oslo i juni 1998 siktet Harari for medvirkning til drapet på Bouchikhi. Oslo forhørsrett besluttet 29. juni 1998 pågripelse av Harari. Siktelsen ble imidlertid henlagt av setteriksadvokat Henry John Mæland i juli 1999 på grunn av bevisets stilling. Etter 18. oktober 1999 ble beslutningen om å henlegge saken endelig, fordi det ikke lenger er mulig å omgjøre denne. Se § 75 annet ledd i straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr. 25.

Tidligere riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn og nåværende riksadvokat Tor-Aksel Busch ble 13. november 1997 anmeldt for å ha unnlatt å åpne ny etterforskning av Lillehammer-saken, samt for å ha holdt tilbake opplysninger overfor Justisdepartementet. Setteriksadvokat Jon Karlsrud som behandlet anmeldelsen, henla anmeldelsen som intet straffbart forhold i januar 1998.

1.2 Utvalgets vurderinger

Med hensyn til de faktiske forhold rundt drapsaksjonen på Lillehammer ble det alt i forbindelse med domfellelsene av de pågrepne kjent at israelske myndigheter stod bak drapet. Ut fra utvalgets undersøkelser må det kunne legges til grunn at lederen for gruppen som reiste til Norge og gjennomførte drapet het Mike Josef Harari. Alt i 1973 var både etterforskningsledelsen, Justisdepartementets ledelse og Utenriksdepartementet kjent med at lederen for aksjonen kunne være Yosuf Harrar, ansatt i det israelske "Ministry of Defence". Overvåkingssjefen i 1973, Gunnar Haarstad, kjente til at navnet var Mike Harari, en person som angivelig var ansatt i det israelske forsvarsministerium og hadde en ledende stilling i etterretningstjenesten.

Det har ikke vært mulig for utvalget å finne sikre opplysninger om alle faktiske forhold rundt det som skjedde i 1973. For eksempel vet man ikke hvilke personer som gjennomførte selve drapet på Ahmed Bouchikhi ved å skyte ham. Det har heller ikke vært mulig å finne sikker dokumentasjon for det nærmere drapsmotiv og hvilken rolle personen Kemal Benamane hadde. Denne personen reiste til Norge og snakket med Bouchikhi kort tid før drapet og mye kan tyde på at medlemmene av den israelske gruppen som gjennomførte drapet fulgte etter Benamane. Helt sikker avklaring på alle forhold rundt drapsaksjonen i 1973 kan man etter utvalgets vurdering ikke få så lenge det er begrenset hvilken informasjon som gis fra de aktuelle land. Israelske myndigheter har overfor utvalget ikke villet svare på nærmere spørsmål som eventuelt kan bidra til sakens oppklaring. En åpenhet fra israelske myndigheter hadde også vært ønskelig som ledd i en ytterligere kontroll fra utvalgets side når det gjelder spørsmålet om medvirkning til drapet fra norsk side.

Utvalget har gjennom sine undersøkelser ikke funnet dekning for noen av de påstander og spekulasjoner som har vært fremsatt om medvirkning før, under eller etter drapsaksjonen fra norske myndigheter eller borgeres side. Spekulasjoner om medvirkning fra norsk side forut for drapet kan ha sammenheng med det samarbeidsforhold som var i 1973 mellom norske og israelske tjenester og at enkelte av de personer som er kjent fra saken har vært i Norge tidligere. Eksempelvis har utvalgets undersøkelser vist at den israelske sjefen for Mossad i 1973, Zvi Zamir, hadde vært israelsk forsvarsattache til Norge med bopel i London en kortere periode fra 1966. Videre har Mike Harari og hans ektefelle vært på besøk i Norge i 1962 på samme tid som den daværende israelske statsminister Ben Gurion var på statsbesøk her. Noe nærmere som knytter disse forhold til spekulasjoner om medvirkning til drap fra norsk side har utvalget imidlertid ikke funnet. Når det gjelder påstandene om norsk medvirkning under og etter drapsaksjonen, har utvalget i sine undersøkelser tatt utgangspunkt i spekulasjoner knyttet til Politiets overvåkingstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste. Utvalget har ikke funnet grunnlag for noen av de spekulasjoner som har vært fremsatt. Utvalget har heller ikke funnet grunnlag for påstander om annen medvirkning til drapet. Dette gjelder for eksempel påstander om at personer tilknyttet Arbeiderpartiet eller en såkalt "fjerde tjeneste" bisto israelerne på Lillehammer. Den sikkerhetsansvarlige ved den israelske ambassaden i Oslo ble utvist etter drapet og utvalget anser det for sannsynlig en eller flere personer tilknyttet ambassaden ytet bistand til den israelske gruppen som utførte drapet. Det kan heller ikke sees bort fra muligheten for at gruppen fikk bistand fra utenlandske enkeltpersoner bosatt i Norge eller med nærmere tilknytning til Norge, men noen sikker dokumentasjon for dette har utvalget ikke funnet.

Utvalget har sett nærmere på den oppfølging Lillehammer-saken fikk under sin første fase. Utvalgets undersøkelser viser at etterforskningen fra starten av ble foretatt på ordinær måte og bærer preg av godt politiarbeid. Det er heller ikke noe som tyder på at politiet unnlot å undersøke spor som kunne ha avdekket en eventuell norsk medvirkning til drapsaksjonen. Utvalget har imidlertid merknader når det gjelder etterforskningen av sakens forgreninger til utlandet. Norske myndigheter hadde enkelte opplysninger om de involverte i drapssaken som unnslapp, og det synes klart at det ble søkt å unngå publisitet om saken. Utvalgets undersøkelser tilsier at man ikke fullt ut fulgte opp etterforskningen utenlands mot i alle fall to av de involverte som man ikke fikk pågrepet, herunder hovedmannen Mike Harari. Norske myndigheter ble åpenbart satt under press. Fra israelsk side ble det fremmet ønsker om at sakens forgreninger til utlandet ikke ble fulgt opp. Disse ønskene ble videreformidlet til påtalemyndigheten. Påtalemyndighetens avveininger skjer ikke isolert fra oppfatningene i samfunnet ellers. Når etterforskningen ikke ble fulgt opp fullt ut utenlands, må dette forstås på bakgrunn av det nære forhold som var mellom Norge - Israel og andre vesteuropeiske land.

Etterlysningene internasjonalt ble trukket tilbake i 1977. Ut fra det tilgjengelige materiale synes det som om man på tidspunktet for denne beslutningen ikke lenger hadde den fulle oversikt over alle opplysninger i saken og det var sannsynligvis heller ikke noen aktuell problemstilling å foreta aktive skritt i etterforskningen.

Når det gjelder Lillehammer-sakens annen fase, var det etter utvalgets vurdering gode grunner som tilsa at etterforskningen kunne ha fortsatt både i 1989 - 1990 og i 1993. Når dette ikke ble gjort, har det etter utvalgets oppfatning dels sammenheng med det ukorrekte resultat av undersøkelser som ble foretatt fra påtalemyndighetens side, noe som skyldes at undersøkelsene var mangelfulle. Saken var omfattende og vanskelig tilgjengelig. Undersøkelsene var likevel så klart mangelfulle at det må antas å skyldes manglende nødvendig prioritering i alle ledd. Videre har det sammenheng med at utvalget vurderer behovet for å etterforske saken nærmere annerledes enn hva Riksadvokaten gjorde. Etter utvalgets oppfatning var saken så spesiell, både på grunn av forholdet til en fremmed stat og på grunn av den offentlige oppmerksomhet rundt de tiltakende spekulasjonene om norsk medvirkning, at det uansett var grunn til å søke saken bedre opplyst. Det var således på sin plass når førstestatsadvokaten i Oslo startet etterforskning med tanke på mulig norsk medvirkning i 1996. Utvalget har ikke vesentlige merknader til hvordan denne etterforskningen ble gjennomført.

Utvalget finner at den informasjon som ble gitt fra Riksadvokatembet i 1989 og 1993 til Justisdepartementet var mangelfull og førte til feilaktige oppfatninger av hvilken rolle Mike Harari hadde i Lillehammer-saken. Etter utvalgets vurdering er det grunn til å kritisere dette, idet opplysninger fra Riksadvokatembetet til bruk for Justisministeren må forutsettes ikke å være mangelfulle når det skal avgis svar i Stortinget. Utvalget har ikke funnet holdepunkter for at det fra Riksadvokatembetets side under sakens annen fase bevisst ble søkt tildekket opplysninger om Mike Harari eller mulig norsk medvirkning. Setteriksadvokat Jon Karlsrud har ikke funnet noe straffbart forhold fra Riksadvokatens side.

Et annet forhold utvalget finner uheldig, er den arkivpraksis som tidligere ble fulgt ved Liaisonkontoret (E-13) i Forsvarets Overkommando, Etterretningstjenesten (FO/E). Ved E-13 ble det i 1973 tydligvis ikke ført den nødvendige oversikt og journalføring over inngående og utgående korrespondanse. Utvalget har merket seg at alt arkiv og journalmateriale ved E-13 fra før 1995 er opplyst å være makulert. Det har således ikke vært mulig for utvalget å foreta noen nærmere kontroll av virksomheten ved kontoret i 1973. Det finnes heller ingen dokumentasjon for den makulering som ble foretatt. Utvalget finner grunn til å reise kritikk på dette punktet. Ved å sikre seg slik dokumentasjon, ville man kunne ha unngått unødige spekulasjoner og usikkerhet omkring historikk av betydning for ettertiden.

Endelig bemerkes at Lillehammer-saken er det eneste kjente terror-drap på norsk territorium etter krigen. Med den vekt som legges på forebygging av terror-anslag i norsk trusselvurdering, mener utvalget det kan være grunn til å studere Lillehammer-saken nøye for å hindre mulige terrorhandlinger i fremtiden.

Utvalgets rapport er enstemmig.