NOU 2000: 6

Lillehammer-saken

4 Historikk

4.1 Norges forhold til Israel og Midtøsten-konflikten, 1945 - 1980

Dette avsnittet vil gi en kortfattet redegjørelse for Norges forhold til Israel fra statens opprettelse i 1948 og frem til 1980-årene. Hovedvekten blir lagt på Arbeiderpartiets, fagbevegelsens og kristenfolkets holdninger til Israel. Ved å gi en historisk beskrivelse av de politiske og religiøse forbindelsene mellom Norge og Israel på tidspunktet forut for og etter drapet på Ahmed Bouchikhi, søker avsnittet å bidra til økt helhetsforståelse omkring Lillehammer-sakens utenrikspolitiske såvel som innenrikspolitiske dimensjon.

4.1.1 Norge og Palestina-spørsmålet, 1945-1948

Konflikten mellom jøder og palestinere i Midtøsten har røtter langt tilbake i historien. Storbritannia overtok Palestina som et mandatområde under Folkeforbundet etter at det ottomanske riket brøt sammen under første verdenskrig. 1

Det såkalte jødeproblemet i Europa var blitt akutt som en følge av nazistenes forsøk på å utrydde jødene under annen verdenskrig. Norges offisielle holdning til Palestina-spørsmålet og Israel endret seg dramatisk i perioden fra 1945 til 1948. Endringene hadde blant annet sammenheng med utviklingen i Palestina og utsiktene til de jødiske flyktningene i Europa, og Norges standpunkt var således nært knyttet til utviklingen internasjonalt. 2

Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt etter krigen. Partiets løsning på jødeproblemet var i perioden fra krigens slutt og frem til høsten 1946 assimilering av jødene i de respektive europeiske land. Arbeiderpartiet satset altså på en ikke-sionistisk løsning det første etterkrigsåret, og betraktet i 1945 opprettelsen av en egen jødisk stat som verken mulig eller rettferdig. Dette står i klar motsetning til partiets senere engasjement til fordel for Israel. 3

Utover i 1946 ble assimileringstanken skjøvet i bakgrunnen. Ledende Arbeiderparti-politikere som statsminister Einar Gerhardsen, utenriksminister Halvard Lange og partisekretær Haakon Lie, hevdet nå at opprettelse av jødiske kolonier i Afrika eller Sør-Amerika var løsningen på jødeproblemet. Dette synet ble opprettholdt frem til høsten 1947. 4

Embetsmennene i Utenriksdepartementet gikk imidlertid på tvers av Arbeiderpartiet i dette spørsmålet. De fryktet at en koloniseringsløsning kunne føre til at norsk utenrikspolitikk ble skadelidende, og ønsket å føre en politikk som også tok hensyn til araberlandene. Fra et nesten felles utgangspunkt i 1947, var det i mai 1949 oppstått en dyp uenighet mellom embetsverket i Utenriksdepartementet på den ene siden og den politiske ledelse på den annen. Generelt kan det hevdes at utenriksminister Halvard Lange og den norske regjering var langt mer imøtekommende overfor Israel enn det som var tilfellet på embetsmannsnivå i Utenriksdepartmentet. 5

Under den ekstraordinære generalforsamlingen 29. november 1947, vedtok FN å dele det gamle britiske mandatområdet i en jødisk og en arabisk stat. For første gang sluttet Arbeiderpartiet seg nå samlet opp om en pro-israelsk løsning på Palestina-spørsmålet, noe som markerte at det innad i partiet var foregått en utvikling i klar pro-israelsk retning. 6

4.1.2 Båndene til Israel styrkes, 1948-1956

Staten Israel ble opprettet 14. mai 1948 og ble opptatt som medlem av FN i 1949. Den nye jødiske staten ble møtt med stadig større begeistring både på grasrota i Norge, på Stortinget og i pressen. Dette står i motsetning til de første etterkrigsårene, da Arbeiderparti-regjeringen som nevnt hadde ønsket andre løsninger for de gjenlevende europeiske jødene. I løpet av 1948 snudde imidlertid stemningen. I 1949 var Norge blitt en pådriver for å få den nye jødiske staten anerkjent og opptatt som medlem av FN, og Norge markerte seg som det mest pro-israelske av de tre nordiske land. Gjennom hele 1950-tallet var det svært tette forbindelser mellom de norske og israelske sosialdemokratiske regjeringspartiene. Båndene til Israel var spesielt sterke i Arbeiderpartiet, i fagbevegelsen og hos kristenfolket. Norges forhold til Israel var på mange måter et helt spesielt fenomen, da Norge ikke hadde noen egeninteresser å ivareta i Israel. 7

Historikeren Hilde Henriksen Waage karakteriserer holdningsendringen i Arbeiderpartiet med hensyn til synet på Israel som en religiøs omvendelse. En flyulykke på Hurum i november 1949 bidro i følge Waage mer enn noen annen enkeltbegivenhet til det sterke Israel-engasjementet i Arbeiderpartiet i 1950-årene. Et fly med 27 jødiske barn på vei til en mellomstasjon i Norge før de skulle videre til sine nye hjem i Israel, styrtet på grunn av dårlig vær på Hurum. Flyulykken var den største i Norge til da, og bare én jødisk gutt overlevde. Ulykken gjorde et enormt inntrykk på det norske folk. Arbeiderpartiets partisekretær Haakon Lie var blitt en varm Israel-venn, noe som blant annet hadde sin bakgrunn i hans kontakt med jødiske organisasjoner i USA under krigen. 8 Lie gikk etter ulykken i bresjen for en innsamlingsaksjon som hadde som formål å bygge opp en norsk landsby i Israel, kalt «Moshav Norge». Lie hadde stor innflytelse på Israel-engasjementet i den norsk arbeiderbevegelsen. Han har i samtale med utvalget påpekt at han var en meget nær venn av Israels statsminister Golda Meir, og det kan synes som om hans sterke posisjon i 1950-årene medførte at han i stor grad kunne styre hele partiapparatet i pro-israelsk retning. 9

Årsakene til den enorme beundringen for Israel var imidlertid flere. Først og fremst hadde det utgangspunkt i medlidenhet med jødene etter utryddelsene under annen verdenskrig. Israel var dessuten bygd på demokratiske og sosialistiske prinsipper, ledet av et sterkt arbeiderparti. For arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet fremsto derfor Israel som et sosialistisk drømmeparadis, og forholdet til Israel ble på mange måter nærmest et trosspørsmål. For kristenfolket og mange på borgerlig side i politikken representerte den nye jødiske staten oppfyllelsen av de gammeltestamentlige profetier. Det arabiske regimet ble i motsetning til det israelske betegnet som autoritært og føydalt. Generelt sett omfattet entusiasmen for Israel hele det partipolitiske miljøet og hele det norske folk, og det fantes knapt kritiske røster overfor Israels politikk. Selv salg av norsk militærutstyr til Israel var langt på vei akseptabelt for de norske Israel-vennene. Frem til 1956 ble striden mellom Israel og de arabiske nabolandene i stor grad ensidig fremstilt som en strid mellom det gode og det onde. 10

I 1940- og 1950-årene var utenriksminister Halvard Langes rolle avgjørende for utformingen av norsk Midtøsten-politikk. Lange måtte imidlertid forholde seg til sterke meninger innenfor arbeiderbevegelsen, internt i Utenriksdepartementet og i norske skipsfartskretser. I tillegg måtte hensynet til norsk sikkerhetspolitikk og Norges nære allierte i NATO til enhver tid veies mot Midtøsten-spørsmål. Lange var aldri blant de fremste Israel-vennene i Norge. Han betraktet tvert imot det sterke Israel-engasjementet som et problem. 11

Embetsmennene i Utenriksdepartementet delte Langes holdning til den nye statsdannelsen. Mange av dem beklaget opprettelsen av staten Israel og så dens eksistens som en trussel mot fred og stabilitet i området. I det meste av etterkrigstiden finner vi gjennomgående en mindre positiv holdning til Israel i Utenriksdepartementet enn innenfor regjeringen, på Stortinget og i opinionen. I tillegg var mange av de offiserene som etter hvert deltok i FNs fredsbevarende styrker i Midtøsten skeptiske. Felles for embetsmennene og offiserene var at de gjennomgående hadde mer omfattende kunnskaper om problemene enn folk flest i Norge. 12

4.1.3 Suez-krisen, 1956

I 1940- og 1950-årene var Norge en av verdens ledende skipsfartsnasjoner og den nest største brukeren av Suez-kanalen. Fri og uhindret passasje gjennom Suez-kanalen var viktig for norske redere, som hadde økonomiske interesser å ivareta. Norske myndigheter måtte derfor føre en Midtøsten-politikk som også tok hensyn til deres interesser. Det oppsto etter hvert et interessefellesskap og et tett «elitesamarbeid» mellom ledelsen i Utenriksdepartementet og topplederne i Norges Rederforbund. 13

Den såkalte Suez-krisen i 1956 var et resultat av Egypts nasjonalisering av Suez-kanalen. Dette medførte et britisk-fransk-israelsk angrep på Egypt 29. oktober 1956. Til tross for Norges nære forhold til både Israel og Storbritannia, markerte Norge motstand mot den militære intervensjonen både i FN og NATO. Norge deltok med personell i FNs fredsbevarende styrke i området, og bidro aktivt for å finne løsninger på de mange problemene som fulgte i kjølvannet av krigen. 14

Suez-krisen bidro ikke i vesentlig grad til at Norge modifiserte sin pro-israelske profil. Israel-støtten i Norge var like varm og sterk etter seksdagerskrigen som i årene før. I Utenriksdepartementet utviklet det seg imidlertid etter 1956 en stigende misnøye over Israels steile politikk. 15

4.1.4 Økt nyansering i synet på Israel, 1960-tallet

Også på 1960-tallet dominerte den pro-israelske stemningen som hadde utviklet seg fra slutten av 1940-årene. Seksdagerskrigen i 1967 demonstrerte på ny den sterke norske sympatien for Israel. På kort sikt synes det som om Israels seier på slagmarken bidro til en mer Israel-vennlig opinion i Norge. Holdningen var imidlertid ikke like entydig som tidligere. Mens Utenriksdepartementet tidligere hadde stått nærmest alene i sin noe mer kritiske holdning til Israel, ble også opinionen etter seksdagerskrigen mer nyansert og skeptisk i sitt syn. På lengre sikt synes det imidlertid som om seksdagerskrigen bygget opp under forestillingen om Israel som en uforsonlig okkupasjonsmakt. Det offisielle Norge inntok derimot en nøytral holdning til partene under seksdagerskrigen. Mens myndighetene i hovedsak var opptatt av spørsmålet om Israels sikkerhet, vektla Utenriksdepartementet i større grad de folkerettslige prinsipper i denne saken. 16

Fra slutten av 1950-tallet oppsto spørsmålet om salg av våpen til Midtøsten og tungtvann til Israel. Problemstillingen var vanskelig for Norge. Frem til 1963 avholdt Norge seg fra å selge våpen til Midtøsten. Utenriksdepartementet søkte i hele perioden å unngå våpensalg til regionen, men en slik politikk var det ikke enighet om verken i regjeringen eller på Stortinget. Det var også grupper innenfor Arbeiderpartiet som gikk aktivt inn for våpensalg til Israel. Til tross for bekymring i regjeringen og Utenriksdepartementet, ble det i 1963 levert seks motortorpedobåter uten armering til Israel. Presset for å gjennomføre salget kom i første rekke fra industrien og pro-israelske grupper i Arbeiderpartiet og de borgerlige partier. 17

I 1959 ble det besluttet å selge 20 tonn tungtvann til Israel for igangsetting av atomreaktorer. Regjeringen var bekymret for at Israel skulle utnytte tungtvannet militært, og det ble derfor inngått en avtale som forpliktet Israel til å anvende det kun til sivile formål. Det er senere blitt kjent at det norske tungtvannet, til tross for avtalen, sannsynligvis ble brukt til fremstilling av atomvåpen. 18

4.1.5 Palestinernes sak får økt oppmerksomhet, 1970- og 1980-tallet

Seksdagerskrigen medførte at både Utenriksdepartementet og deler av det politiske miljøet i Norge til dels endret sitt syn på palestinerne. Palestinerne fikk økt oppmerksomhet, og ble ikke lenger bare betraktet som et arabisk flyktningeproblem. Norge ga for første gang offisielt uttrykk for en slik holdning i FN i 1970. Samtidig foregikk det en forsiktig utbygging av forbindelsene med den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO som var blitt opprettet i 1964.

Flertallet støttet imidlertid fremdeles Israel. Opprettelsen av organisasjonen Israels venner i 1974, i kjølvannet av oktoberkrigen året før, er illustrerende for dette. Det samme er utenriksminister Sven Strays (H) fastholdelse av den Israel-vennlige linjen tidlig på 1980-tallet. Det fremstår imidlertid som klart at den pro-israelske stemningen på 1970- og 1980-tallet ikke lenger var fullt så entydig som tidligere. 19

Høsten 1974 vedtok FN en resolusjon som bekreftet det palestinske folks rettigheter, og PLO fikk obervatørstatus i FN. Disse ytre begivenhetene medførte fra begynnelsen av 1970-årene sterkere forståelse for palestinernes sak også i Norge. Den norske holdningen overfor palestinerne var imidlertid delt. På den ene siden økte forståelsen for deres vanskelige sosiale situasjon. PLO ble på den annen side lenge forbundet med ekstremisme og terrorisme og møtt med skepsis. 20 Det faktum at Norge ble en oljenasjon på 1970-tallet økte imidlertid behovet for kontakt med produsentlandene også i den arabiske verden. 21

Norge deltok med militære styrker i FNs fredsbevarende UNIFIL-styrke allerede fra opprettelsen i 1978. Det norske UNIFIL-engasjementet forsterket holdningsendringen til Israel. Mange norske soldater kom hjem med et negativt inntrykk av israelerne og deres støttespillere. Dette ble en utfordring også i det politiske forholdet til Israel. Statsminister Odvar Nordli (AP) påpekte ved flere anledninger at Norge måtte vurdere å trekke styrken tilbake dersom ikke situasjonen bedret seg. Regjeringen gikk imidlertid aldri til et slikt skritt. 22

Endringen i synet på Israel kom også til uttrykk i arbeiderbevegelsen. I Arbeiderpartiet vokste det frem en ny generasjon som ikke hadde det samme forhold til jødenes lidelser under annen verdenskrig, men som tvert imot var opprørt over den urett som ble begått mot palestinerne.

Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) uttalte seg i 1971 svært kritisk overfor Israel, og hevdet i en resolusjon at staten burde oppløses og vike for en ny demokratisk stat der jøder, muslimer og kristne fikk like rettigheter. Dette markerte et klart brudd med arbeiderbevegelsens tradisjonelle syn. 23

De nye strømningene påvirket også Arbeiderpartiets holdning til Israel. Det var Arbeiderpartiet som fra omkring 1980 drev igjennom en mer dyptgripende revurdering av forholdet til PLO, med krav om selvbestemmelse for palestinerne. På partiets landsmøte våren 1981 ble det besluttet å utdype kontakten med PLO. Da Knut Frydenlund (AP) kom tilbake som utenriksminister i 1986, gikk han inn for en mer PLO-vennlig politikk. Dette markerte et vendepunkt i den norske offisielle linjen. I årene som fulgt ble Norges forhold til israelerne og palestinerne mer likevektige. Samtidig ble Norges forhold til Israel mer komplisert, noe som blant annet ble forsterket av den såkalte tungtvannssaken som blusset opp i 1987. 24

4.1.6 Oppsummering

Norges holdning til Israel har i hovedsak vært preget av stor sympati og sterk beundring helt fra statens opprettelse i 1948 og frem til begynnelsen av 1980-årene. Årsakene til dette er flere. For det første har det sammenheng med medlidenhet med jødene etter utryddelsene under annen verdenskrig. For kristenfolket fremsto videre opprettelsen av staten Israel som en oppfyllelse av Bibelens profetier. For Arbeiderpartiet og norsk arbeiderbevegelse representerte dessuten Israel en sosialistisk mønsterstat, og det utviklet seg i løpet av 1950-tallet svært tette forbindelser mellom de norske og israelske sosialdemokratiske regjeringspartier. Partisekretær i Arbeiderpartiet, Haakon Lie, var kanskje en av de aller største Israel-sympatisørene, og etter flyulykken på Hurum i 1949 gikk han i bresjen for en storstilt innsamlingsaksjon til det israelske folk. Først etter seksdagerskrigen i 1967 og videre utover på 1970- og 1980-tallet synes det som om holdningen til Israel ble mer nyansert, både innad i Arbeiderpartiet, på Stortinget og i opinionen. Samtidig ble det rettet økt oppmerksomhet mot palestinernes sak.

På tidspunktet for drapet på Ahmed Bouchikhi på Lillehammer sommeren 1973, kan altså Norges forhold til Israel fremdeles karakteriseres som svært godt. Det tette og nære forholdet som ble utviklet mellom Norge og Israel i de tidlige etterkrigsårene lå fast. Samtidig er det altså vist at Norge fra begynnelsen av 1970-årene utviklet et noe mer nyansert syn på konflikten i Midtøsten, og at den massive støtten til Israel ikke lenger var like fremtredende som tidligere.

4.2 Lillehammer-sakens første fase, 1973-1977

4.2.1 Innledning

Første fase av Lillehammer-saken begynte med at marokkaneren Ahmed Bouchikhi ble skutt ned og drept av to gjerningsmenn på åpen gate i Lillehammer 21. juli 1973 omkring klokken 22.40. Bouchikhi var fast bosatt i Lillehammer, og han var på drapstidspunktet på vei hjem fra en kinoforestilling sammen med sin norske ektefelle. Ektefellen ble vitne til drapshandlingen. Bouchikhi ble truffet av 13 skudd fra pistol kaliber 22 med døden til følge. 25

Gudbrandsdal politikammer, med bistand fra Kriminalpolitisentralen, iverksatte umiddelbart drapsetterforskning. 26 Etterforskningen og foretatte pågripelser viste etter kort tid at en rekke personer var involvert i drapet og at disse hadde tilknytning til de israelske hemmelige tjenester, heretter kalt Mossad.

Israelske myndigheter har aldri offisielt erkjent at Israel sto bak drapet på Lillehammer i 1973. De israelske regjeringers politikk har vært ikke å kommentere forhold knyttet til landets hemmelige tjenester. 27 Det må imidlertid likevel anses som klarlagt at Mossad sto bak drapsaksjonen og at denne hadde sitt utspring i den langvarige konflikten mellom israelere og palestinere i Midtøsten. 28 Situasjonen i Midtøsten var tilspisset etter seksdagers-krigen i 1967. En rekke personer på begge sider i konflikten ble drept gjennom ulike terroraksjoner. Etter at elleve israelere ble drept av den palestinske terrororganisasjonen Black September under de olympiske leker i München i september 1972, skjerpet Israel kampen mot terrorisme. Flere palestinere ble følgelig drept i årene 1972 til 1973. Den antatte lederen for den såkalte München-massakeren, Ali Hassan Salameh, også kalt «The Red Prince», var et viktig mål for Mossad. Salameh ble drept i Beirut i januar 1979. 29

4.2.2 Etterforskningen og pågripelsene

Gudbrandsdal politikammer mottok melding om drapet lørdag 21. juli 1973 kl. 22.50. 30 De tilstøtende politidistriktene ble i løpet av de nærmeste timene etter drapsmeldingen varslet for at veisperringer skulle settes opp. Gudbrandsdal politikammer mottok videre bistand fra Kriminalpolitisentralen (Kripos). Etterforskere fra Kripos ankom Lillehammer samme natt og startet avhør av vitner. 31 Konstituert politimester Herleiv Kjell Nævdal og politiførstebetjent Magnhild Aanestad ledet det daglige arbeidet på Lillehammer. Gudbrandsdal politikammer hadde formelt ledelsen av etterforskningen, men på grunn av sakens omfang ble det også etablert en etterforskningsstab hos Kripos i Oslo. Statsadvokat Håkon Wiker og politiavdelingssjef Rolf Harry Jahrmann hadde ansvaret for etterforskningen herfra. Overvåkingstjenesten var representert med personell under de daglige paroler som ble avholdt i løpet av etterforskningen. 32 Etter ordre fra Wiker ble saken gradert hemmelig etter sikkerhetsinstruksen 24. juli 1973. 33 Ved Lillehammer forhørsretts kjennelse av 6. september 1973 ble de oppnevnte forsvarere pålagt forbud mot å meddele opplysninger fra etterforskningen eller de siktede til noen. 34 Graderingen ble i hovedsak opphevet 3. november 1973. 35

De konkrete forberedelsene til drapsaksjonen på Lillehammer og gjennomføringen av denne er nærmere beskrevet i Eidsivating lagmannsretts dom av 1. februar 1974 (se vedlegg) og statsadvokat Wikers redegjørelse til lagmannen hvor det er gitt sammendrag av de tiltaltes forklaringer (se vedlegg). Det vises til disse fremstillingene.

For oversiktens skyld nevnes kort at Dan Ærbel reiste til Stockholm 10. juli 1973, i følge hans egen forklaring etter å ha mottatt en forespørsel i Israel 8. juli 1973. Han reiste sammen med Gustav Pistauer og Jean Luc Sevenier (Francois). De dro fra Stockholm til Oslo 17. juli. Zvi Steinberg ankom Oslo fra Amsterdam 18. juli. Samme dag reiste en gruppe bestående av Marianne Gladnikoff, Sylvia Rafael, Abraham Gehmer, Jonatan Ingleby (James), Raoul Cousin (Danny), Nora Heffner, Edouard Laskier (Mike) og Tamar fra Israel til Norge.

Flere av de pågrepne forklarte at de skulle følge en person ved navn Benamane. 36 Denne personen skulle angivelig ha tilknytning til den palestinske terroristorganisasjonen Black September. Benamane var algirsk statsborger bosatt i Geneve. Han ankom Norge 14. juli 1973, reiste til Lillehammer 18. juli og returnerte til Oslo 20. juli etter å ha truffet Bouchikhi samme dag. 21. juli reiste Benamane tilbake til Geneve. 37

Selve drapet ble gjennomført av to personer som gikk ut av en lys bil og skjøt Bouchikhi. I tillegg medvirket trolig en tredje person som var sjåfør i bilen. 38 Etterforskningen avdekket ikke hvem disse tre personene var. De domfelte i saken ble dømt for medvirkning til drapsaksjonen ved å ha lagt forholdene til rette gjennom formidling av opplysninger, spaning osv.

Politiet mottok vitneopplysninger på åstedet om flere mistenkelige biler som hadde vært sett i området, blant annet en DA-registrert hvit Peugeot 504 og en Mazda med kjennetegn RE-36108. Sistnevnte bil var en leiebil funnet hensatt ved Maihaugen. 39 Hos utleiefirmaet sto Gustav Pistauer oppført som leietaker. 40 Kl. 03.55 meldte Hamar politikammer at en hvit Peugeot med kjennetegn DA-97943 hadde passert kl. 23.30 idet veisperreposten nord for Hamar var i ferd med å bli satt opp. 41 Scandinavia Bilutleie i Oslo eide bilen, og leietaker var Patricia Lesley Roxburgh. Både denne og andre aktuelle biler ble begjært kontrollert. 42 Neste formiddag, 22. juli kl. 10.00, meldte Asker og Bærum politikammer at den ettersøkte Peugeot 504 med kjennetegn DA-97943 var funnet parkert på Fornebu. Få minutter senere ble en person ved navn Marianne Gladnikoff pågrepet ved bilen. Hun bekreftet at bilen var leid av hennes venninne Roxburgh og fortalte videre at hun ventet på en dansk venn som skulle levere en annen leiebil. Dermed ble også Dan Ert (Ærbel) raskt pågrepet av politiet på Fornebu. Samtidig bekreftet Hertz bilutleie overfor politiet at en dansk statsborger ved navn Dan Ert hadde levert en Volvo 142 med kjennetegn DB-15805. Gladnikoff og Ærbel opplyste at de var sammen med en kvinne ved navn Roxburgh som bodde i Otto Ruges vei 77 C på Østerås i Bærum. Politiet pågrep Roxburgh (Sylvia Rafael) og Leslie Orbaum (Abraham Gehmer) i denne leiligheten. 43

I politiavhør 22. og 23. juli forklarte Gladnikoff og Ærbel uavhengig av hverandre at de utførte et oppdrag for staten Israel. Ærbel forklarte blant annet at et av formålene med hans reise til Norge var å bistå ved drapet og at drapet var en politisk aksjon utført av den israelske staten mot den palestinske organisasjonen Black September. 24. juli forklarte Ærbel at Mossad var hans oppdragsgiver under reisen til Norge. Bakgrunnen for aksjonen var ifølge Ærbel at Mossad hadde opplysninger om at det forelå planer om en terroraksjon mot det israelske flyselskapet El Al eller en israelsk ambassade i Skandinavia. Oppdraget i Skandinavia skulle være å forhindre at disse planene ble satt ut i livet. 15 til 20 mennesker deltok i aksjonen. Ærbel forklarte videre at en person ved navn Zvika hadde ansvaret for økonomien under aksjonen. Zvika oppholdt seg hjemme hos en mann ansatt i El Al i Oslo, og han hadde notert mannens telefonnummer bak i passet sitt. 44 Politiet fikk opplyst at nummeret tilhørte Yigal Eyal, Tuengen Allé 14 C i Oslo. 45 Zvika (Zwi Steinberg) og Michael Dorf ble deretter pågrepet samme dag 24. juli på den oppgitte adresse. Leiligheten viste seg å tilhøre attache Yigal Eyal, sikkerhetsoffiseren ved den israelske ambassaden i Oslo. Forbindelsen mellom Eyal og medlemmer av aksjonsgruppen ble senere bekreftet ved sporing av flere telefonsamtaler mellom medlemmer av gruppen og Eyals leilighet 20. og 21. juli. 46

Under etterforskningen fremkom flere supplerende opplysninger fra de pågrepne. Blant annet ble det funnet et notat hos Dorf med henvisninger til SNT. 47 SNT ble opplyst å stå for kodeordet «SENAT» som var betegnelsen på en Mossad-avdeling som hadde kontorer over hele verden. Europa-kontoret lå i 1973 i Haag i Nederland, og de pågrepne skulle forut for drapet ha vært i forbindelse med dette kontoret. Videre ble den rette identiteten til flere av de pågrepne kjent. Identiteten til Leslie Orbaum ble opplyst å være Abraham Gehmer. Han var født i Israel, arbeidet fast i Mossad og hadde kontor i det israelske forsvarsdepartementet i Tel Aviv. Om Dan Ærbel fremkom at han etter en henvendelse fra Israel i 1968 hadde solgt en båt ved navn «Scheerburg» som var eid av selskapet Biscayne Tradin og kontrollert av Mossad. Ærbel stod som eier av skipet i omkring seks uker før det ble solgt til en gresk reder i desember 1968. Patricia Roxburghs riktige navn var Sylvia Rafael. Hun var sørafrikansk statsborger og hadde gjennom flere år vært tilknyttet Mossad. Blant annet skulle hun i juni 1973 angivelig ha vært engasjert i Frankrike da en araber ble drept av en bilbombe. 48

Under etterforskningen i 1973 ble det på grunnlag av innhentede forklaringer og hotellskjemaer klart for etterforskningsledelsen at terroristgruppens antatte leder «Mike» opptrådte i Norge under navnet Edouard Stanislas Laskier. Navnet var falskt. Dette fremgår blant annet av statsadvokat Wikers skriftlige redegjørelse til lagmannen den 20. desember 1973, s. 14. Nærmere opplysninger om «Mike» gis imidlertid ikke i denne redegjørelsen. Den angivelige riktige identiteten ble av en av de pågrepne oppgitt å være Yosef Harrar, bosatt i Israel og ansatt i det israelske forsvarsdepartementet. Navnet på ektefellen var også opplyst, Pina eller Penina. 49 Både Riksadvokaten, Justisministeren og Utenriksdepartementet ble informert om dette. 50 Det forelå videre opplysninger fra franske myndigheter om at identiteten til «Mike» kunne være Georg Manner, sjefen for Mossads kontor i Europa. 51

4.2.3 Tilknytningen til drapsaksjoner i andre land

Den økte intensiteten i Midtøsten-konflikten fra slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-tallet, medførte som tidligere nevnt en rekke drap både på israelsk og palestinsk side av konflikten. Opplysninger som fremkom under etterforskningen av Lillehammer-saken gjorde det snart nødvendig å se denne drapsaksjonen i sammenheng med tilsvarende drap i Roma og Paris i 1972 og 1973.

Wael Adel Zwaiter ble drept av en rekke skudd kaliber 22 i Roma 16. oktober 1972. 14 israelske statsborgere var mistenkt av italienske myndigheter for dette drapet. Seks av disse var identiske med de tiltalte i Lillehammer-saken. 52 Mahmoud Hamchari ble 8. desember 1972 drept av en ladning sprengstoff i Paris, mens Basil Al Kubaisi ble drept med en rekke skudd kaliber 22. Mohamed Boudia ble drept i Paris ved en bileksplosjon 28. juni 1973. Samtlige av disse personene ble antatt å ha tilknytning til PLO, Black September eller andre tilsvarende palestinske organisasjoner. 53

Drapene i Roma og Paris knyttet seg til Lillehammer-saken dels ved den fremgangsmåte som var valgt og dels ved at personer mistenkt i Lillehammer-saken hadde oppholdt seg i tid og sted i nær tilknytning til de aktuelle drapene i Roma og Paris. Eksempelvis hadde de mistenkte personene Sylvia Rafael og Zvi Steinberg leid leiligheter i Paris, og i en av disse fant politiet nøkler tilhørende en rekke dekkleiligheter i byen. Det ble også funnet mange telefonnumre hos de pågrepne. 54 Telefonnumrene og nøklene knyttet flere av de mistenkte i Lillehammer-saken til hverandre, til attache Yigal Eyal, samt til et Mossad-kontor beliggende i Haag. 55 Underhåndsopplysninger fra en av de pågrepne bestyrket disse opplysningene. 56

Etterforskningsledelsene i de respektive land utvekslet informasjon seg imellom, og norsk politi foretok reiser til Paris, Haag og Roma. Både norsk og utenlandsk politi sendte rettsanmodninger om bistand i forbindelse med etterforskning av de aktuelle drapene. 57I Norge bisto Politiets overvåkingstjeneste med formidling av denne type opplysninger til og fra utlandet.

I tiden forut for drapet på Bouchikhi forelå et meget betydelig antall meldinger fra utlandet til Politiets overvåkingstjeneste om reisebevegelser til navngitte mulige terrorister. Alt flere år før Lillehammer-drapet forelå det meldinger fra andre land om at palestinaarabernes motstandsorganisasjon planla attentat mot en eller annen flyplass i Skandinavia. 58 I tidsrommet januar 1973 til juli 1973 mottok POT blant annet en rekke meldinger om mulige anslag mot luftfarten. Det kan være spesiell grunn til å merke seg at POT 18. og 19. juli 1973 mottok meldinger fra samarbeidende tjenester om at medlemmer av organisasjonen Black September var på vei til Skandinavia for muligens å gjennomføre en aksjon her. 59 I tillegg hadde Utenriksdepartementet mottatt en tilsvarende melding fra den israelske ambassaden i Oslo. 60 Hamar politidistrikt hadde også mottatt melding om fare for mulig terroristanslag mot den vesttyske rikskansleren Willy Brandt som ferierte i Hamar-området. 61 Utvalget har ved arkivgjennomgang hos POT ikke vært i stand til å finne opplysninger fra tiden før drapet som skulle tilsi at Black September-lederen Ali Hassan Salameh oppholdt seg i Norge. 62 Dette til tross for at norske medier allerede 2. august 1973 viste til oppslag i israelsk presse om at Salameh var det egentlige målet for drapsaksjonen på Lillehammer og at Bouchikhi ble drept ved en feiltakelse. 63 1. november 1973 antydet POT at Salameh kunne ha vært målet for aksjonen på Lillehammer, men understreket at ingenting tydet på at han hadde vært i Norge. 64

Roma byrett utferdiget 4. april 1975 pågripelsesordre for tolv personer, hvorav elleve var involvert i Lillehammer-saken. 30. juni 1976 avsa Roma byrett saksanleggskjennelse med anordning av innstevning for Gladnikoff, Rafael, Gehmer, Ærbel, Steinberg, Dorf, Ingleby og Libermann. Samtidig ble det avsagt henleggelsesdom for Pistauer, Sevenir, Lafond og Baehr, idet disse fremdeles var ukjente. Avgjørelsene hadde sin bakgrunn i flere drap den senere tid, særlig drapet på Wael Adel Zwaiter i Roma 16. oktober 1972. 65 Av Interpol radiogram 26. februar 1981 fremgår at de personer som det var pågripelsesordre for var etterlyst med virkning fra 17. november 1977. Etterlysningen fra italienske myndigheter ble innstilt etter kjennelse fra domstolen i Roma 17. desember 1980. 66

Norge hadde utleveringsavtale med Frankrike, men det ble ikke fra franske myndigheters side fremmet etterlysninger eller begjæringer om utlevering av noen av de involverte i Lillehammer-saken i anledning drapene i Paris i 1972 og 1973. I marokkansk presse fremkom påstander om at det hadde funnet sted samarbeid mellom Mossad og den franske etterretningstjenesten DST. Det ble hevdet at dette samarbeidet ville innebære en fordel for de tiltalte i Lillehammer-saken, da DST ikke ville offentliggjøre dokumenter som omhandlet deres tidligere virksomhet i Frankrike. 67

4.2.4 Fengslingene, tiltalen og domfellelsene

Ved Lillehammer forhørsretts kjennelse av 23. juli 1973 ble den første kjennelsen for varetektsfengsling av Gladnikoff, Rafael, Gehmer og Ærbel avsagt. Kjennelse for varetektsfengsling av de to sist pågrepne, Steinberg og Dorf, ble avsagt henholdsvis 25. juli og 26. juli. 68 Attache Yigal Eyal hadde diplomatisk immunitet. Kjennelsen vedrørende Dorf ble opphevet fordi betydningen av at pågripelsen var foretatt i en leilighet tilhørende en diplomat ikke var vurdert, jamfør blant annet Wien-konvensjonens immunitetsregler. 69 Eidsivating lagmannsrett avsa 19. september 1973 kjennelse for at Dorf skulle løslates og bringes til leiligheten hvor pågripelsen hadde funnet sted, eller til et annet sted i Oslo underlagt israelsk eksterritorialrett. 70 Lagmannsrettens kjennelse ble omgjort av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 4. oktober 1973 og resultatet ble dermed det samme også for Steinberg. Det ble herunder blant annet fremholdt at den pågrepne ikke selv hadde diplomatisk immunitet og derfor ikke kunne påberope seg krav om løslatelse eller tilbakeføring etter gjeldende rett. 71 Samtlige seks pågrepne ble etter dette holdt varetektsfengslet frem til dommen falt.

Tiltale mot de seks ble tatt ut av statsadvokatene i Eidsivating 4. desember 1973 for drap eller medvirkning til drap, samt for ulovlig å ha søkt å samle opplysninger til fordel for fremmed stat om politiske eller personlige forhold. To av de pågrepne ble også tiltalt for dokumentforfalskning. 72

Hovedforhandlingen ble avholdt i tiden 3. til 20. januar 1974 i Eidsivating lagmannsrett. Fem av de seks pågrepne personene ble domfelt ved Eidsivating lagmannsretts dom av 1. februar 1974. De domfelte personene var:

  • Marianne Gladnikoff

  • Sylvia Rafael, alias Patricia Lesley Roxburgh

  • Abraham Gehmer, alias Leslie Orbaum

  • Dan Ærbel

  • Zvi Steinberg (Zvika)

Gladnikoff ble domfelt for medvirkning til uaktsomt drap og ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat, til en straff av fengsel i to år og seks måneder. Rafael og Gehmer ble domfelt for medvirkning til forsettlig drap, ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat og dokumentforfalskning, til en straff av fengsel i fem år og seks måneder. Ærbel ble domfelt for medvirkning til forsettlig drap og ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat, til en straff av fengsel i fem år. Steinberg ble frifunnet for drap, men domfelt for ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat, til en straff av fengsel i ett år. Den sjette pågrepne personen, Michael Dorf ble frifunnet på samtlige punkter. 73 Dommen ble opprettholdt ved Høyesteretts kjennelse av 30. mars 1974. 74

I tillegg etterlyste politiet en rekke personer gjennom Interpol. 75 Dette gjaldt blant annet følgende personer som Lillehammer forhørsrett hadde utferdiget pågripelsesbeslutning for 31. juli 1973: 76

  • Gustav Pistauer

  • Jean Luc Sevenier (Francois)

  • Gerard Emile Lafond

  • Rolf Baehr

  • Jonatan Ingleby (James)

  • Edouard Laskier (Mike)

  • Nora Heffner

  • Raoul Cousin (Danny)

I forbindelse med etterlysningene internasjonalt gjennom Interpol ble det sendt forespørsler til utlandet om andre navn som kom frem under etterforskningen, uten at forespørslene førte fram. Dette gjaldt blant annet navnene Maria (Tamara), Sarig Yeshayahu og Thal. 77 De to sistnevnte var innskrevet ved Olrud hotell. I tillegg figurerer en del mer perifere navn i saken. Blant annet kan nevnes to personer, Dov Lapidot og Joseph Gonen, som overnattet på Filadelfia Hotell i Oslo samtidig som drapsaksjonen ble gjennomført. 78 For disse to personene ble det ikke sendt forespørsler gjennom Interpol.

Lillehammer-sakens første fase kan sies å være avsluttet da etterlysningene ble tilbakekalt i 1977. 79 Det ble lagt til grunn at de etterlyste navnene trolig var falske identiteter. 80 Navnene som ble benyttet refererte i enkelte tilfeller til virkelige personer, men disse hadde åpenbart ikke noe med saken å gjøre. Etterforskningen var dermed i realiteten innstilt.

4.2.5 Benådningene, utvisning og utleveringsbegjæring

Dorf ble løslatt i og med frifinnelsen og forlot landet umiddelbart. 81 Steinberg ble i henhold til fengselsstyrets brev av 14. februar 1974 besluttet løslatt på prøve etter fengselslovens § 36 som gir adgang til prøveløslatelse etter soning av halve fengselsstraffen. Han ble løslatt fra fengselet 16. februar 1974. 82

Gladnikoff søkte om benådning 7. mai 1974. Søknaden ble anbefalt av blant annet Riksadvokaten og Overvåkingssentralen, mens Utenriksdepartementet tilrådde avslag i møte 5. juli 1974. 83 Justisdepartementet var innstilt på avslag i et utkast til statsrådsforedrag. Saken gikk likevel ikke i statsråd. I brev av 22. august 1974 trakk Gladnikoff sin benådningssøknad. I stedet ble hun besluttet løslatt på prøve etter soning av halve fengselsstraffen, jamfør fengselsloven § 36. Fengselsstyret bekreftet 16. oktober 1974 at løslatelse kunne skje på prøve fra 10. oktober. 84

Ærbel, Gehmer og Rafael søkte om benådning 26. juli 1974. Ærbel ble av Kongen i Statsråd besluttet benådet 7. februar 1975. Benådningen var begrunnet i hans psykiske besværligheter. Av Fengselsstyrets brev av 12. februar 1975 fremgikk at han ble tilstått permisjon 4. februar 1975 og umiddelbart ført ut av landet av sikkerhetsmessige grunner. 85 Ærbel søkte 2. oktober 1975 om billighetserstatning av staten for blant annet skade i en finger under soningen. Denne ble endelig avslått av Stortinget 1. juni 1977. Begjæringer om gjenopptakelse av erstatningssaken ble avslått så sent som i 1998. 86

Rafael og Gehmer fikk avslag på sine benådningsøknader av Kongen i Statsråd 7. februar 1975. Til tross for at blant annet Riksadvokaten og Overvåkingssentralen anbefalte benådning, fant ikke Justisdepartementet tilstrekkelig grunnlag til å anbefale dette. De domfelte søkte på nytt om benådning 6. mai 1975, og benådning ble gitt av Kongen i Statsråd 23. mai. Det ble blant annet vist til de domfeltes helsemessige forhold og at samtlige instanser som hadde avgitt uttalelse anbefalte benådning. Fengselsstyret bekreftet samme dag at Rafael og Gehmer ble ført ut av landet av sikkerhetsmessige grunner 21. mai 1975. 87

Sylvia Rafael ankom Norge på ny ultimo 1976. Hun fremmet 6. januar 1977 søknad til Justisdepartementet om oppholdstillatelse. Søknaden ble avslått, og Rafael ble ved vedtak fra politimesteren i Gudbrandsdal 23. januar 1977 besluttet utvist av landet. 88 Statens utlendingskontor opprettholdt utvisningen ved vedtak av 28. februar 1977. Rafael begjærte samme dag utvisningen omgjort av Justisdepartementet under henvisning til at hun hadde inngått ekteskap med en norsk borger. Etter at saken hadde vært drøftet i regjeringen, avslo Justisdepartementet begjæringen ved brev av 10. mars 1977. Regjeringens avslag ble blant annet begrunnet med at de menneskelige hensyn måtte vike for fremmedlovens bestemmelser om utvisning av utlendinger som gjør seg skyldig i forbrytelser. 89 Rafael forlot dermed Norge i mars 1977. 90 Ved vedtak av 6. desember 1978 fra Statens utlendingskontor ble hun imidlertid innvilget generell adgang til landet. 91 Ved vedtak av 24. mars 1981 ble hun gitt oppholdstillatelse på ubestemt tid. 92

De pågrepne i Lillehammer-saken var som nevnt ovenfor etterlyst gjennom Interpol av italienske myndigheter så tidlig som 17. november 1977. Italienske myndigheter fremmet begjæring om utlevering av Rafael overfor norske myndigheter 15. desember 1980 under henvisning til pågripelsesordre fra Roma byrett av 4. april 1975. Begjæringen ble av Justisdepartementet oversendt Riksadvokaten til forføyning 28. januar 1981. Riksadvokaten ba departementet vurdere begjæringen på bakgrunn av utleveringskonvensjonens artikkel 6 pkt. 1 b, hvor Norge hadde tatt forbehold om at man skulle ha rett til å nekte utlevering av personer som er fast bosatt i Norge. Riksadvokaten stilte den videre behandling av saken i bero i påvente av dette. 93 Av internt notat i Justisdepartementet fra 20. februar 1981 fremgikk at embetsverket var innstilt på å nekte utlevering på det grunnlag at Rafael var fast bosatt i Norge. 94 Domstolen i Roma avsa 17. desember 1980 kjennelse for at siktelsen mot alle nevnte personer ble frafalt. Utleveringsbegjæringen på Rafael ble deretter trukket tilbake ved skriv fra den italienske ambassaden i Oslo 26. februar 1981. Det fremgikk av senere skriv fra Justisdepartementet at departementets vurdering av utleveringsbegjæringen ikke ble fullført fordi utleveringsbegjæringen var trukket tilbake. 95

4.2.6 Den utenrikspolitiske behandlingen av Lillehammer-saken

Norske utenriksstasjoner over hele verden mottok en rekke trusler i anledning saken både fra pro-arabisk og pro-israelsk hold, noe som nødvendiggjorde en del skjerpede beredskapstiltak både i inn- og utland. 96 Utenriksdepartementet måtte behandle israelske protester i anledning pågripelsene i boligen til diplomaten Eyal og begjæringer om løslatelse av disse, anmodninger om besøk til de fengslede, offentlighet under rettssaken, samt spørsmål om benådning. 97 Under møte den 27. juli 1973 med den israelske ambassadøren og sjefen for det israelske utenriksministeriums rettsavdeling, Meir Rosenne, ble et par av disse spørsmål behandlet. Fra norsk side ble begjæringen om løslatelse av de pågrepne hos Eyal avslått under henvisning til at det ikke fantes noen regel i folkeretten som ga plikt til å foreta restitusjon i slike tilfeller. Spørsmålet om besøk til de pågrepne måtte bli å behandle i lys av det besøksforbud som var besluttet av forhørsretten. Utenriksdepartementet meddelte den israelske ambassadøren at de for tiden ikke kunne tilrå at det ble tillatt for de arresterte personene å motta besøk. 98 Det ble deretter overlatt til påtalemyndigheten å vurdere dette, idet Utenriksdepartementet ba om å bli underrettet så snart hensynet til etterforskningen ikke lenger tilsa at besøk av konsulær representant ble nektet. 99 Den 20. september 1973 bekreftet påtalemyndigheten at besøk hadde funnet sted. 100

Fra norsk side ble det protestert flere ganger overfor israelske myndigheter. Den første protesten ble avgitt 25. juli 1973 av utenriksråden som hadde innkalt den israelske ambassadøren. Det ble under dette møtet fremholdt at episoden ville kunne bli en tung belastning på forholdet mellom de to land. 101 Saken ble behandlet i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomite den 13. august 1973. Under møtet redegjorde utenriksminister Dagfinn Vårvik for saken sammen med statsadvokat Håkon Wiker. Det fremgår av møtereferatet at man fra regjeringens side ville velge samme fremgangsmåte som under Høystad-saken. Det vil si:

«..at man innkaller den israelske ambassadør og påpeker enkelte av de omstendigheter som er kommet frem under etterforskningen, som tyder på at israelske myndigheter er involvert, samtidig som man understreker det alvorlige i saken dersom israelske myndigheters befatning med saken blir bekreftet under rettssaken, og konkluderer med at vi vil komme tilbake til saken etter at dom er falt...»

Videre fremgår av møtereferatet at regjeringen var kommet til at attache Eyal straks burde erklæres uønsket i Norge. 102 Utenriksminister Vårvik innkalte den israelske ambassadør 14. august 1973. Under møtet uttalte utenriksministeren at den foreløpige konklusjon var at Israel var involvert i saken. Dersom denne konklusjonen skulle bli bekreftet av retten i saken mot de seks mistenkte som var arrestert, ville den norske regjering anse dette som en meget alvorlig sak. Den norske regjering ville i så fall komme tilbake til saken etter at dom var falt. Det ble understreket at den norske regjering ikke kunne tillate eller tolerere at norsk territorium - uansett motiver eller begrunnelse - ble brukt til aksjoner av denne art. Under samme møte ble attache Eyal erklært uønsket (persona non grata). 103 Synspunktene ble gjentatt fra norsk side under møte den 12. september 1973 mellom ekspedisjonssjef Kjell Vibe og den israelske ambassadøren. 104 Det ble også vist til denne protesten fra ambassadør Petter Graver under en samtale i det israelske utenriksministerium den 17. september med blant annet den israelske utenriksråden. 105 Daværende statsminister Trygve Bratteli ble sitert i israelsk presse den 3. februar 1974, d.v.s. 2 dager etter dommen i Lillehammer-saken. Han ble blant annet sitert på følgende utsagn avgitt før dommen falt:

«already from the beginning we made it clear that we will not tolerate struggle between foreign countries on our soil...the Norwgian P.M. expects that his Government will discuss the judgement and its political consequences perhaps already on Monday (tomorrow), the beginning of the working week. But he refused to prophezise what conclusion they would reach. He hinted in his speach that at least a Norwegian protest submitted to Israel is to ble expected.» 106

I Utenriksdepartementet ble det laget et utkast til pressemelding i anledning fremføring av norsk protest i saken. I følge utkastet viste utenriksministeren til Eidsivating lagmannsretts dom av 1. februar 1974 og fremholdt at den norske regjering ikke kunne tillate eller tolere at norsk territorium - uansett motiver eller begrunnelse - blir brukt til aksjoner av denne art. De impliserte kan i dag ikke lenger huske sikkert om protesten ble fremført, selv om mye tyder på at det ble gjort. 107 Utvalgets undersøkelser tilsier at protesten ble fremført. Under møte i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomite den 5. februar 1974 gikk utenriksministeren gjennom nevnte utkast til protest og fikk komiteens tilslutning til at slik protest ble avgitt. 108 Av en artikkel i Dagbladet den 7. februar 1974 fremgår at utenriksministeren overleverte en muntlig protest til ambassadør Keenan den 6. februar 1974 og at Stortinget var enig i protesten.

4.2.7 Oppsummering

Drapet på Ahmed Bouchikhi 21. juli 1973 innledet Lillehammer-sakens første fase. Etterforskningen viste at en rekke personer tilknyttet de israelske hemmelige tjenester var involvert i drapet, og saken fikk dermed en fremtredende utenrikspolitisk dimensjon. Det ble fremført protester fra norsk side overfor israelske myndigheter, men Lillehammer-saken synes ikke å ha fått noen varige utenrikspolitiske konsekvenser med hensyn til forholdet mellom Norge og Israel.

Seks personer ble pågrepet i anledning Lillehammer-saken, og fem av disse ble domfelt for sin tilknytning til drapsaksjonen ved Eidsivating lagmannsretts dom av 1. februar 1974. Alle de domfelte fikk senere innvilget sine benådningssøknader og ble deretter ført ut av landet av sikkerhetsmessige grunner. I tillegg ble ni personer etterlyst gjennom Interpol i forbindelse med drapet. Da det etter hvert ble klart at de etterlyste navnene trolig var falske identiteter, ble etterlysningene trukket tilbake i 1977. Med dette ble etterforskningen ansett som sluttført, og Lillehammer-sakens første fase var avsluttet. Avslutningen av saken i 1977 skjedde altså i vissheten om at den eller de personer som utførte selve drapshandlingen verken var pågrepet eller domfelt. Etterforskningsledelsen hadde imidlertid informasjon om at en israeler ved navn «Mike» trolig var stedlig leder for aksjonen, se nedenfor under pkt. 5.2.2.

4.3 Lillehammer-sakens annen fase, 1989 - 1999

4.3.1 Innledning

Alt på et tidlig tidspunkt fremkom spekulasjoner og påstander i offentligheten, både i dagspressen og litteraturen, om mulig norsk medvirkning i forbindelse med drapsaksjonen på Lillehammer i 1973. Disse spekulasjonene ble forsterket i årene som fulgte. 109 Annen fase av Lillehammer-saken ble imidlertid ikke innledet før i august 1989. Forfatteren Vegard Bye offentliggjorde da i en artikkel i Dagbladet at han gjennom sine studier i Mellom-Amerika hadde fått opplysninger om at den antatte hovedmannen bak drapsaksjonen på Lillehammer, Edouard Laskier, var identisk med Mike Harari. Disse påstandene ble utdypet i Byes bok Forbuden fred som ble utgitt året etter. 110 Boken bidro til å så tvil om hvorvidt myndighetene hadde fulgt opp opplysningene om lederens identitet både under etterforskningen i 1973 og etter de nye opplysningene som fremkom i 1989/90. Den videre oppfølging i media bidro til å skape ytterligere usikkerhet omkring spørsmålet om norsk medvirkning til drapsaksjonen. Det kan nevnes diverse oppslag i VG som journalist Kjetil Stormark arbeidet med, ulike oppslag i Dagbladet og Klassekampen, innslag i TV 2 ved Gerhard Hellskog og innslag i NRK ukeslutt ved Jon Røssum, samt påstander fra Hans Henrik Ramm og Johan M. Setsaas som fremkom i upublisert materiale kalt Gro Gate og i deres bok De var Furre varutgitt i 1999. Mens den utenrikspolitiske dimensjonen preget Lillehammer-sakens første fase, gjorde altså den innenrikspolitiske dimensjonen seg mest gjeldende i offentligheten i sakens annen fase.

Lund-kommisjonen vurderte flere forhold ved Lillehammer-saken uten at den fant grunnlag for kritikk av norske myndigheter. 111 Spekulasjonene medførte imidlertid at påtalemyndigheten iverksatte ny etterforskning i 1996. Etterforskningen tok sikte på å undersøke hvorvidt norske borgere eller myndigheter medvirket i forbindelse med drapet på Lillehammer i 1973. I tillegg ble det tatt ut siktelse mot Harari, alias Edouard Laskier. Riksadvokaten ble 13. november 1997 anmeldt for tjenesteforsømmelse og grov uforstand i tjenesten. Anmeldelsen ble henlagt av setteriksadvokaten 27. januar 1998. Statsadvokaten fant i januar 1999 ikke grunnlag for å reise siktelse i anledning påstandene om norsk medvirkning, og siktelsen mot Harari ble henlagt ved setteriksadvokatens beslutning av 18. juli 1999.

4.3.2 Opplysninger om Mike Harari i 1989

Som kjent var det klart for etterforskningsledelsen at terroristgruppens antatte leder «Mike» opptrådte i Norge under navnet den falske identiteten Edouard Stanislas Laskier. Både påtalemyndigheten og Justisministeren var i 1973 kjent med at den angivelige riktige identiteten av en av de pågrepne var oppgitt å være Yosef Harrar, bosatt i Israel og ansatt i det israelske forsvarsdepartementet. Navnet på ektefellen var også opplyst, Pina eller Penina. 112 Det forelå videre opplysninger fra franske myndigheter om at identiteten til «Mike» kunne være Georg Manner, sjefen for Mossads kontor i Europa. 113

Høsten 1989 fremkom det opplysninger i pressen om at «Mikes» fulle navn var Mike Harari. Forfatteren Vegard Bye hadde gjennom sine studier i Mellom-Amerika gjort dette oppsiktsvekkende funnet, noe som ga foranledning til en artikkel i Dagbladet den 29.8.89. Bye mente opplysningene han hadde var viktige for påtalemyndigheten og bad derfor om et møte med Riksadvokaten. Et slikt møte ble avholdt med assisterende riksadvokat Tor Aksel Busch og førstestatsadvokat Lasse Qvigstad den 11. januar 1990. 114 Påstandene ble utdypet i boken Forbuden fred som ble utgitt senere i 1990. 115 Harari skulle ha fått ansvaret for de israelske aksjonene etter München-massakren i 1972, og var følgelig trolig hovedmannen bak drapsaksjonen på Lillehammer i 1973. Harari var også lokalisert i Panama som rådgiver for general Manuel Noriega, men ble evakuert derfra da Noriega ble styrtet i 1989. 116

Som en følge av disse opplysningene i pressen ba Riksadvokaten en tidligere etterforsker på Lillehammer-saken fra 1973, politiavdelingssjef Leif A. Lier ved Oslo politikammer, om å bringe på det rene Laskiers identiet. Lier fant ikke Laskiers rette identitet, og rapporterte om dette til Riksadvokaten 8. september 1989. 117 Ved brev av 15. november 1989 ba Riksadvokaten Overvåkingssentralen om å klarlegge Hararis rolle i Lillehammer-saken, slik den eventuelt kom frem gjennom de foreliggende etterforskningsdokumenter. 118 Førstestatsadvokaten i Oslo ble orientert ved gjenpart av brevet. Ved brev at 30. november 1989 hevdet Politiets overvåkingstjeneste at alle dokumenter vedrørende Lillehammer-saken var gjennomgått, og at det ikke forelå opplysninger som knyttet Harari til drapet på Ahmed Bouchikhi. 119 Det ble understreket at samarbeidende tjenester var blitt forespurt om navnet Harari, men at det ville ta noe tid før svar fra disse forelå. På bakgrunn av disse opplysningene fremholdt Riksadvokaten at det ikke var aktuelt å gjøre nye undersøkelser i saken. 120

Etter å ha fått opplysninger fra samarbeidende tjenester, ettersendte Overvåkingssentralen opplysninger til Riksadvokaten 7. desember 1989. Her ble det påpekt at:

«Samarbeidende tjeneste bekrefter at Mike Harari trolig var øverste Mossad-offiser for den gruppen Israel i sin tid opprettet for å eliminere palestinske terrorister. Denne gruppen var spesielt rettet mot terrorister som hadde forbindelse med Abu Nidal. Samme gruppe stod bak drapet på Ahmed Bouchikhi i 1973. Det antas at Harari ble avsatt fra Mossad som følge av den mislykkede aksjonen. Det bekreftes også at Harari i dag er rådgiver for general Manuel Noriega, og delvis oppholder seg i Panama. Når det gjelder Hararis engasjement i «Lillehammer-saken», er det trolig at han var med på selve aksjonen. Han kan være identisk med lederen, som ble oppgitt å hete Edouard Laskier, f. 03.12.28, uten at dette kan bekreftes nærmere av samarbeidende tjeneste. Laskier ble kalt «Mike» av de andre i gruppen. Han var blant dem som unnslapp etter drapet på Bouchikhi.» 121

På tross av de utfyllende opplysningene fastholdt Riksadvokaten sin avgjørelse om ikke å gjenoppta etterforskningen. 122 Riksadvokaten orien1terte ikke førstestatsadvokaten om sin beslutning. 123

Opplysningene om Mike Harari medførte at stortingsrepresentant Paul Chaffey (SV) stilte følgende spørsmål til justisminister Else Bugge Fougner (H) i Stortingets spørretime 6. juni 1990:

«I boken «Forbuden fred» av Vegard Bye påvises det at den israelske etterretningsagenten Mike Harari sannsynligvis var hovedmannen bak Lillehammer-drapet i 1973 da en uskyldig marokkaner ble skutt ned og drept av israelske agenter. Mike Harari har senere samarbeidet med blant annet general Noriega i Panama. Vil regjeringen sørge for at denne saken blir gjenopptatt og at Harari blir utlevert til Norge av israelske myndigheter?»

Justisministeren svarte slik:

«Ifølge opplysninger fra Riksadvokaten ble det allerede høsten 1989 foretatt undersøkelser for om mulig å bringe på det rene om Mike Harari var identisk med den ukjente «Mike» som ble omtalt i Lillehammer-saken. Man fant det imidlertid ikke sannsynliggjort at disse personene var identiske. Riksadvokaten opplyser at Vegard Bye personlig har gitt ham informasjoner om saken, men at verken disse informasjonene eller det som fremkommer i Byes bok har etter Riksadvokatens oppfatning stilt saken i et annet lys. Det er Riksadvokatens oppfatning at det ikke foreligger en slik rimelig sikkerhet for at Mike Harari er identisk med den ukjente «Mike» fra Lillehammer-saken at det gir grunnlag til å ta skritt for å få saken gjenopptatt. Jeg viser for ordens skyld til at jeg som Justisminister ikke kan overprøve Riksadvokatens avgjørelser på dette punkt. Følgelig er det heller ikke grunnlag for å fremme noen utleveringsbegjæring overfor israelske myndigheter.»

Paul Chaffey:

«Jeg takker Justisministeren for svaret, som var omtrent så negativt som et svar kan bli. Nå er ikke dette opplysninger som bare finnes i Byes bok, det er også blitt hevdet gjennom internasjonale aviser. Statsråden sa i et svar på et tidligere spørsmål i dag at hun ville svare slik det er. Jeg håper det også vil gjelde følgende tilleggsspørsmål når jeg spør om det at Harari er en israelsk etterretningsagent, spiller noen rolle for hva myndighetene foretar seg videre i denne saken.»

Justisministeren:

«Jeg sa i mitt første svar til representanten Chaffey at spørsmålet om gjenopptakelse tilligger Riksadvokaten å ta stilling til, og at en Justisminister - og det følger av funksjonsfordelingsprinsippet i vårt land - ikke kan overprøve eller instruere Riksadvokaten i denne type spørsmål. Jeg legger til grunn at Riksadvokaten selvfølgelig, slik Riksadvokaten alltid gjør, kun bygger på saklige hensyn, og at man derfor ikke fra Riksadvokatens side har bygget på at det dreier seg om en israelsk etterretningsagent som man derfor ikke ønsker å reise sak mot. For øvrig er det Riksadvokaten som er den rette mottaker av det spørsmål som ble stilt.»

Paul Chaffey:

«Nå kjenner også jeg til det rent formelle her, og det er ikke min hensikt å få Justisministeren til å begynne å instruere Riksadvokaten. Men faktum er at dette er en sak med ganske betydelige politiske overtoner, ikke minst når det gjelder påstander om kontakt mellom fremtredende norske politikere, norske justismyndigheter og israelske myndigheter. Jeg vil til slutt spørre om Justisministeren, hvis det kommer nye opplysninger fram som sannsynliggjør at Mike Harari er den Mike som er blitt koblet sammen med Lillehammer-drapet, vil gjøre noe for at denne saken blir gjenopptatt?»

Justisministeren:

«Jeg legger til grunn at hvis det kommer frem nye opplysninger av betydning for saken, vil ganske sikkert Riksadvokaten vurdere disse. Saken har jo allerede vært vurdert ved at han allerede i 1989 undersøkte disse forholdene, dels ved at han satte seg inn i boken, og dels ved direkte opplysninger som han mottok fra Vegard Bye.»

4.3.3 Nye spørsmål i 1993 om norsk medvirkning under drapsaksjonen

Straffesaksdokumentene fra Lillehammer-saken ble en kort periode primo 1993 gjort offentlig tilgjengelig av politimesteren i Gudbrandsdal. 124 NRK Ukeslutt tok deretter opp Lillehammer-saken i et radioinnslag 8. mai 1993. I innslaget ble det hevdet at det i forbindelse med denne nedgraderingen av politidokumentene fra etterforskningen i 1973 var kommet frem at «Mikes» identitet hadde vært kent av norsk politi siden 1973. 125 Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe ved representanten Paul Chaffey henvendte seg på bakgrunn av dette til justisminister Grete Faremo (AP) med fem konkrete spørsmål i anledning Lillehammer-saken. 126 Henvendelsen ble oversendt Riksadvokaten som avga sine merknader til Justisdepartementet ved skriv av 14. mai 1993. Spørsmål og svar følger nedenfor:

«Mener Justisministeren at det fortsatt er grunnlag for å si at det ikke foreligger en rimelig sikkerhet for å si at Mike Harari er identisk med «Mike» i Lillehammer-saken?» 127

Riksadvokatens svar til Justisdepartementet:

«Dette spørsmål må i første rekke vurderes av påtalemyndigheten. Førstestatsadvokaten i Eidsivating skal gjennomgå samtlige saksdokumenter.» 128

«Var Justisministeren i juni 1990 kjent med at det var materiale (bl.a. i form av et fotografi) i politiets arkiver som fastslo identiteten til hovedmannen i «Lillehammer-saken»?» 129

Riksadvokatens svar til Justisdepartementet:

«Nei. I dag er det heller ikke mulig å hevde at det forefinnes et bilde som fastslår identiteten til hovedmannen. De aktuelle bilder vil bli nærmere undersøkt.» 130

«Var Riksadvokaten kjent med at det var materiale i politiets arkiver som fastslo identiteten til hovedmannen i «Lillehammer-saken»?» 131

Riksadvokatens svar til Justisdepartementet:

«Nei, Riksadvokaten forholdt seg til det svar som overvåkingspolitiet ga.» 132

«Vil Justisministeren gjøre noe for å bidra til at saken blir gjenopptatt?» 133

Riksadvokatens svar til Justisdepartementet:

«Det er ikke spørsmål om gjenopptakelse av saken. Spørsmålet er hvorvidt det bør etterforskes nærmere om «Mike» i «Lillehammersaken» er identisk med Mike Harari, og eventuelt hvor Mike Harari eventuelt befinner seg i dag. Dette er i første rekke et spørsmål for påtalemyndigheten, og gjennomgang av dokumenter og undersøkelser av bilder er allerede igangsatt.» 134

«Vil Justisministeren be om utlevering til Norge av Mike Harari?» 135

Riksadvokatens svar til Justisdepartementet:

«Spørsmålet henger sammen med resultatet av det som er beskrevet under spørsmål 4. Igjen er det påtalemyndigheten som i første rekke må foreta vurderingen. Foreldelsesfristen for drap er 25 år. Det kan være grunn til å understreke at dommen fra 1. februar 1974 også omfatter straffelovens § 91 a og at lagmannsretten fastslår at israelsk etterretningsvesen sto bak aksjonen. Det kan således reises spørsmål om en utleveringsbegjæring anses realistisk forutsatt at foran nevnte identitetsspørsmål avklares i en retning som gjør en slik begjæring aktuell.» 136

For øvrig antok Riksadvokaten i sitt svar at det må ha vært en muntlig kontakt mellom riksadvokatembetet og Justisdepartementet i forbindelse med spørsmålet i Stortingets spørretime 6. juni 1990, da det ikke fantes skriftlige nedtegnelser om saken i denne forbindelse. Han opplyste videre at på bakgrunn av reportasjen i NRK Ukeslutt 8. mai 1993 var førstestatsadvokaten i Eidsivating blitt bedt om å ta stilling til om det burde innledes ny etterforskning for å avdekke hvorvidt representanter for norske myndigheter hadde kjennskap til drapsaksjonen på forhånd eller hadde ytet bistand i en eller annen form. Videre var Kripos blitt bedt om å foreta nærmere undersøkelser av de fotografier som forelå i saken. 137

Justisminister Faremo svarte deretter Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe som følger ved brev av 18. juni 1993:

«En straffesak som den såkalte «Lillehammer-saken» hører i sin helhet under påtalemyndigheten og domstolene. Riksadvokaten har opplyst at på bakgrunn av reportasjen i Ukeslutt har påtalemyndigheten iverksatt gjennomgang av dokumenter og bilder for å klarlegge om det er grunnlag for å etterforske påstanden om at «Mike» i Lillehammer-saken er identisk med Mike Harari. Spørsmålene 1, 4 og 5 kan først besvares, når disse undersøkelsene er avsluttet.

Justisministerens svar i spørretimen i 1990 var bygget på informasjon fra Riksadvokaten. Han har svart nei både på spørsmål 2 og 3.» 138

4.3.4 Riksadvokatens undersøkelser i 1993

I brev av 15. juli 1993 til Riksadvokaten informerte Kripos om resultatet av sine undersøkelser omkring bildet av Edouard Laskier og navnet Mike Harari. 139 Kripos konkluderte med at bildet av Laskier som fantes i saksdokumentene fra 1973 var av den rette Laskier, og altså ikke den personen som hadde benyttet hans identitet under drapsaksjonen på Lillehammer. Det ble videre bekreftet at det forelå en opplysning i saken om at han som benyttet Laskiers identitet under drapsaksjonen var en person ved navn Yosef Harrar, ansatt i det israelske forsvarsdepartementet. I følge Kripos ble det under etterforskningen i 1973 ikke foretatt undersøkelser for å fastslå hvorvidt det var en sammenheng mellom Mike Harari og «Mike» Edouard Laskier, evt. alias «Josy» Yosef Harrar, åpenbart av den enkle årsak at identiteten Mike Harari ikke var kjent for etterforskningsledelsen. Kripos fremholdt at det ikke ble sendt ut noen internasjonal etterlysning på Yosef Harrar, trolig fordi mistanken mot han var svakt dokumentert og muligens på grunn av hans statstilhørighet til Israel. Endelig ble det i underlagsmaterialet fra Kripos anbefalt at det ble gjort nærmere undersøkelser i POTs arkiver og at det ble foretatt en samtale med Wiker. 140

Førstestatsadvokaten i Eidsivating, Lasse Qvigstad, fremholdt i sin tilbakemelding til Riksadvokaten av 16. november 1993 at de personer som ble etterlyst i forbindelse med Lillehammer-saken ble antatt å ha benyttet lånt identitet. 141 De hadde altså anvendt reisedokumenter tilhørende personer som ikke har vært involvert i saken, eventuelt helt falske identiteter. På denne bakgrunn hadde Qvigstad ingen bemerkninger til at etterlysningen av disse personene ble trukket tilbake i 1977. Han påpekte at det måtte fremstå som formålsløst å etterlyse personer med ukjent identitet og som det heller ikke fantes bilder av. Kripos’vurderinger og konklusjon vedrørende Harari ble derfor tiltrådt.

Når det gjaldt spørsmålet om å iverksette ytterligere etterforskning av saken i 1993, fremholdt førstestatsadvokaten som følger:

«Det er grunn til å anta - på generell basis - at den aktuelle operasjon må ha hatt et visst støtteapparat under oppholdet i Norge. Det er blant annet kjent at den israelske ambassade har bistått under aksjonen. To av de tiltalte ble pågrepet i en diplomatbolig tilhørende den israelske ambassade. En av disse ble frifunnet. Jeg antar det ville være nytteløst og formålsløst å begynne nærmere etterforskning omkring dette nå.

Det er også mulig at aksjonen fikk bistand fra andre enn ambassaden eller at norske statsborgere var involvert. Dette synes å ha vært fremme under etterforskningen. Som kjent foretok politiet pågripelser i en leilighet i Bærum som åpenbart har vært brukt som et slags «safe-house». Denne leiligheten ble leiet gjennom eiendomsmegler, og man avhørte eiendomsmegleren og eieren av leiligheten. Etterforskningen ga ikke grunnlag for noen mistanke mot disse. Dette er en vurdering jeg deler.

Selv om også andre teoretisk sett har hatt bistandsfunksjoner, ga etterforskningen ingen konkrete opplysninger som kunne gitt grunnlag for ytterligere etterforskning omkring disse forhold. Også dette er en vurdering jeg deler etter min gjennomgang av saken. Etterforskning i dag - tyve år senere - må åpenbart bli helt formålsløs.» 142

Saken ble tatt opp til ny vurdering etter et intervju med den tidligere israelske generalen Aharon Yariv i israelsk fjernsyn i november 1993. Generalen bekreftet i dette intervjuet at Mossad var ansvarlig for drapet på Bouchikhi, idet de feilaktig hadde tatt han for å være Ali Hassan Salameh som var mistenkt i forbindelse med München-massakren i 1972. Han hevdet også at den israelske statsministeren Golda Meir personlig kjente til aksjonen i Norge. 143 Disse opplysningene medførte at Riksadvokaten ba førstestatsadvokaten om ytterligere uttalelse i saken. 144 Førstestatsadvokaten svarte i brev av 22. desember 1993 at opplysningene var kjent fra før, selv om det ikke tidligere hadde vært offentlig bekreftet at drapsaksjonen var godkjent av statsministeren. Intervjuet bidro ikke til å identifisere eventuelle ukjente gjerningsmenn, og det kom ikke frem opplysninger som kunne knytte Mike Harari til aksjonen. 145

Riksadvokaten oversendte i januar 1994 uttalelsene fra Kripos og førstestatsadvokaten til justisminister Faremo, samtidig som han påpekte at han tok de foreliggende uttalelser til etterretning og ikke hadde bemerkninger utover dette. Det ble samtidig understreket at statsadvokatens avgjørelser kunne påklages til Riksadvokaten. 146 Oversendelsen ble overlatt til politiavdelingen med påtegning om «Til sak, t.o.». 147 Saken ble tatt til etterretning i departementsavdelingen den 31.5.94 med slik påtegning fra saksbehandler: «Saken må formentlig nå ansees uaktuell, kan vanskelig svare så lenge etter.» 148

4.3.5 Henvendelser om innsyn i saksdokumentene

I 1994 mottok Riksadvokaten flere henvendelser fra media om innsyn i dokumentene vedrørende Lillehammer-saken. Disse henvendelsene ble endelig avslått 21. september 1994. 149 Vedtaket ble påklaget, og ved brev av 17. januar 1995 meddelte Justisdepartementet at det ikke fant grunn til å forelegge klagen for Kongen i statsråd. 150 I desember 1994 fremmet advokatene John Arild Aasen og Thor-Erik Johansen begjæringer overfor Riksadvokaten om innsyn i saksdokumentene på vegne av Bouchikhis sønn, Jamal Terje Rutgersen, og enke, Toril Larsen, da disse forberedte erstatningssøksmål mot Israel. Aasen sendte en tilsvarende henvendelse til Justisdepartementet. Han ble ved brev av 3. januar 1996 gitt adgang til innsyn i saksdokumenter på statsadvokatens kontor. Samtidig ba statsadvokaten om en nærmere konkretisering av Aasens påstander i media om at norske borgere skulle ha medvirket eller støttet gjerningsmennene i drapsaksjonen. 151 7. januar 1996 fremmet Aasen klage til Riksadvokaten over at han var blitt nektet adgang til full kopiering av saksdokumenter til bruk for erstatningssaken mot Israel. Aasens begjæring ble tiltrådt av advokat Tor Erling Staff ved brev av 10. januar 1996.

Behandlingen av innsynsbegjæringene tok tid, og i mellomtiden utviklet saken seg. Blant annet ble det igangsatt ny etterforskning fra statsadvokatens side, og det kom frem nye opplysninger i media, samtidig som det ble arbeidet med å få erstatninger til de etterlatte, jf nedenfor. Videre iverksatte Justisdepartementet i 1995 et større arbeid med å avgradere flest mulig dokumenter i saken, og resultatet ble frigivelse av omkring 340 sider knyttet til Lillehammer-saken. Også Utenriksdepartementet friga en rekke dokumenter. 152 Senere ble ytterligere dokumenter frigitt etter henvendelse fra Stortinget, se nedenfor under pkt. 5.2.10.

4.3.6 Spørsmål om erstatning til de etterlatte i 1996

Statssekretær Jan Egeland i Utenriksdepartementet ble i begynnelsen av 1994 gjort oppmerksom på at enken etter Bouchikhi ikke hadde motattt noen form for erstatning fra Norge eller noe annet land. Egeland tok kontakt med den israelske viseutenriksminister med sikte på at Israel burde gi en eller annen form for erstatning. I forbindelse med utdelingen av fredsprisen til statsminister Yitzhak Rabin i desember 1994 tok daværende statsminister Gro Harlem Brundtland saken opp direkte med Rabin. Både Justisdepartementet og Utenriksdepartementet deltok i arbeidet med å prøve å få til erstatninger til de etterlatte. I Utenriksdepartementet benyttet man seg av de eksisterende kontakter med israelske myndigheter, herunder «Oslo kanalen». 153Arbeidet førte til at datteren og enken etter Bouhikhi fikk erstatning fra Israel i januar 1996 etter forhandlinger hvor alle parter var representert ved advokat. 154

I tilknytning til dette arbeidet, stilte Stortingsrepresentant Ane Sofie Tømmerås (AP) følgende spørsmål til justisminister Faremo i Stortingets spørretime 10. januar 1996:

«Drapet på Bouchikhi på Lillehammer 21. juli 1973 sjokkerte hele nasjonen. Det har i ettertid vært reist flere spørsmål i forhold til hvordan norske myndigheter kan hjelpe de etterlatte, blant annet gjennom billighetserstatning og fri rettshjelp. Det fremgår nå at Bouchikhis sønn har fått avslag på søknaden om fri rettshjelp. Kan statsråden redegjøre for status i saken og hvilke muligheter norske myndigheter har for å bidra?» 155

Justisministeren viste i sitt svar til at selv om Israel aldri formelt har erkjent ansvaret for Lillehammer-drapet, så hadde norske myndigheter ved flere anledninger tatt opp saken med Israel med sikte på å avklare ansvarsforholdet. Spørsmålet ble blant annet tatt opp direkte med statsminister Itzhak Rabin i desember 1994 og med utenriksminister Ehud Barak i januar 1996. Faremo understreket at disse henvendelsene ville bli fulgt opp også i tiden fremover. Med hensyn til på hvilken måte norske myndigheter kunne bistå de etterlatte, svarte Justisministeren at det ville være opp til Stortinget å avgjøre hvor stort beløp Bouchikhis enke og datter burde få i billighetserstatning av den norske stat. Bouchikhis sønn fikk avslag på sin søknad om billighetserstatning i 1982, og uttalte offentlig at han ikke ønsket å søke om ny billighetserstatning. Han søkte i 1995 om et ubegrenset antall timer fritt rettsråd. Denne søknaden ble avslått av fylkesmannen i Oslo og Akershus, da de økonomiske vilkårene for innvilgelse ikke var tilstede. Videre påpekte Justisministeren at påtalemyndigheten nettopp hadde besluttet å igangsette ny etterforskning av Lillehammer-saken, samtidig som hun forsikret om at regjeringen fortsatt ville arbeide for å finne en løsning der Israel gjorde opp for seg overfor de etterlatte. 156

Søknadene om billighetserstatning til Bouchikhis datter og enke ble endelig avgjort av Stortinget 7. mars 1996 etter tilråding fra Kongen i statsråd. De ble gitt henholdsvis kr. 100.000,- og kr. 150.000,- i erstatning. Ved utmålingen av erstatningene ble det blant annet lagt vekt på at medias fokusering på saken hadde medført en belastning for de etterlatte. 157

4.3.7 Ny etterforskning i 1996

Frank Siljeholdt, tidligere ansatt ved Forsvarets etterretningstjenestes avdeling E-14, det såkalte Stay Behind, ga i 1996 opplysninger til media hvor det ble antydet at en norsk statsborger ved navn Israel Krupp hadde medvirket til eller ytet bistand i forbindelse med drapet på Bouchikhi. 158 Disse opplysningene medførte at Riksadvokaten i januar 1996 sa seg enig med førstestatsadvokaten i å iverksette ny etterforskning av Lillehammer-saken. 159 Denne etterforskningen kom snart også til å omfatte Mike Harari, da nye opplysninger om Edouard Laskier, alias Mike Harari, kom frem i media og under etterforskningen. Mike Harari ble under etterforskningen identifisert som deltaker i drapsaksjonen. 160 I november 1996 fikk førstestatsadvokat Qvigstad opplyst fra det israelske justisdepartement at det ikke hadde vært noen forbindelse mellom norske og israelske tjenester i anledning saken. 161 Den 17. november 1997 ble det oversendt til Israel en rettsanmodning om bistand til å foreta rettslig avhør av Mike Harari. 162 Anmodningen ble avslått fra israelsk side under henvisning til «the basis of the security, ordre public and other essential interests of the State of Israel». Det ble samtidig gjentatt at det ikke hadde vært noen forbindelse mellom norske og israelske tjenester i saken. 163 Førstestatsadvokaten gikk etter dette ut med en pressemelding den 24.6.98. I pressemeldingen ble det blant annet opplyst at etterforskningen nå ble avsluttet, men at Mike Harari ville bli etterlyst gjennom interpol med henblikk på pågripelse og avhør, slik at foreldelsesfristen ble avbrudt for hans del. 164

Oslo forhørsrett avsa 29. juni 1998 beslutning om at Harari skulle pågripes, og han ble etterlyst gjennom Interpol. 165 Etterlysningen av Mike Harari foranlediget en rekke henvendelser fra Israelsk side med ønske om at denne ble trukket. Det ble fra israelsk side tatt kontakter med representanter for Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. 166 Det ble herunder fra israelsk side fremholdt at man hadde foretatt grundige undersøkelser i saken som viste at det ikke hadde vært noen som helst kontakt mellom norske og israelske tjenester i forbindelse med det som skjedde i 1973. 167 Det ble rettet henvendelser direkte til påtalemyndigheten ved førstestatsadvokaten som ble invitert til Israel for å motta ytterligere informasjon angående anklagene mot Harari. 168 Førstestatsadvokaten mottok også legeerklæring vedrørende Mike Harari om behov for medisinske undersøkelser utenlands. 169 Henvendelsene fra israelsk side førte blant annet til et møte i Justisdepartementet den 25. september 1998 hvor påtalemyndigheten orienterte om de israelske fremstøtene i anledning siktelsen mot Harari. Under møtet ble det fra Riksadvokaten i hovedsak fremholdt samme standpunkt som tidligere, nemlig at det var førstestatsadvokaten som måtte treffe avgjørelsen av om etterlysningen skulle trekkes tilbake og om han ville ta imot invitasjonen fra Israel. 170

Den 21. desember 1998 tilbakekalte førstestatsadvokaten etterlysningen for alle land bortsett fra de skandinaviske. 171 Påtalemyndigheten fikk deretter en samtale med Harari i Israel, men oppnådde ikke å få noen undertegning av en formell forklaring fra Hararis side. Det var intet i den informasjon påtalemyndigheten fikk fra Israel som tilsa at det forelå noen medvirkning til drapet fra norsk side. 172

Den såkalte 1996-etterforskningen mot Harari pågikk frem til 25. januar 1999, da førstestatsadvokaten innstilte overfor Riksadvokaten at etterforskningen ble avsluttet og at saken mot Harari ble henlagt etter bevisets stilling. 173 Det fremgikk at Harari var identifisert som et av medlemmene av gruppen som deltok i drapet. Bakgrunnen for henleggelsen var at avhøret av Harari ikke ga opplysninger som kunne bekrefte eller avkrefte mistanken mot han. Det faktum at saken var over 25 år gammel ville innebære store vanskeligheter med hensyn til bevisføringen. Førstestatsadvokaten hadde videre ikke funnet grunnlag for å hevde at norske myndigheter eller personer medvirket til Lillehammer-drapet, og han støttet dermed Lund-kommisjonens konklusjoner. 174

Førstestatsadvokaten pekte imidlertid på at det var en feil at etterforskningsledelsen i 1973 ikke fulgte opp opplysningene om de øvrige utlendingene som kunne ha vært involvert i saken, blant annet vedrørende navnene Thal og Sariq Yeshayahu som var innskrevet ved Olrud Hotell fra den 20. til 21. juli 1973. Ved avreise derfra uttalte disse at de skulle videre til Trondheim. 175 Førstestatsadvokaten fremholdt i sin innstilling at det i dag ikke kunne trekkes sikre konklusjoner om disse personenes tilknytning til drapet.

Riksadvokaten anbefalte 15. mars 1999 overfor Justisdepartementet at en setteriksadvokat ble oppnevnt for å behandle førstestatsadvokatens innstilling, da Riksadvokaten i mellomtiden var blitt anmeldt for straffbare forhold i anledning sin befatning med saken. 176 Justisdepartementet oppnevnte professor dr.juris. Henry John Mæland som setteriksadvokat. Ved skriv av 18. juli 1999 meddelte han at saken mot Harari var besluttet henlagt etter bevisets stilling. 177

4.3.8 Politianmeldelse av Riksadvokaten

Under etterforskningen i 1996 ble arkivmaterialet om Lillehammer-saken hos Politiets overvåkingstjeneste nærmere undersøkt. Etterforskere fra Kripos fant ved denne arkivgjennomgangen et notat skrevet av overvåkingssjef Gunnar Haarstad 17. august 1973. 178 Notatet var skrevet på bakgrunn av opplysninger etterforskerne hadde fått fra de pågrepne, og hadde følgende ordlyd:

«De opplysninger som fremkommer i Ravlo’s notater av 16.8.d.å. er her behandlet slik:

  1. – (Britiske myndigheter) gitt muntlig orientering om notatenes fullstendige innhold - med anmodning om kommentar og bistand til å få forholdene undersøkt. – ble meddelt av vi foreløpig ikke tar kontakt med andre land enn Holland, Canada og Danmark (evt. Sverige) om de forhold som berører dem. Kripos vil sende Interpol-forespørsel til Sør-Afrika (bare navn etc.) - foreløpig ikke til andre.

  2. – (Britiske myndigheter) har også (med tilsvarende anmodning) fått opplysningen (foreligger ennå ikke i rapport) om at Eduard LASKIER («Mike») skal være identisk med HARARI (sannsynlig fornavn Yosef), gift med «Pnina» og bosatt ca. 5 km. nord for Tel Aviv. Skal stå i telefonkatalogen (Tel Aviv) under dette navn (kontrollert). Angivelig ansatt i det israelske forsvarsministerium og har en høy stilling i etterretningstjenesten. Kilden var meget engstelig for å gi denne opplysning.» 179

I den samarbeidende tjenestens svar på henvendelsen fra overvåkingspolitiet ble det opplyst at de ikke hadde opplysninger om Harari. Den samarbeidende tjeneste benyttet i denne sammenheng navnet Mikhail Harari. 180

Haarstads notat ble funnet i april 1996 og førstestatsadvokaten ble like etter informert om innholdet. 181

Verdens Gang-journalisten Kjetil Stormarks journalistiske arbeid bidro til å gjøre Haarstad-notatet kjent for offentligheten i november 1997. 182 I følge avisoppslagene var etterforskningsledelsen fra 1973 ikke kjent med notatet. 183 Samtidig ble Overvåkingssentralens brev av 7. desember 1989, der samarbeidende tjeneste ga opplysninger om Harari, gjort kjent i media. 184 De nye opplysningene medførte spørsmål om hvorvidt Riksadvokaten hadde feilinformert Stortinget i 1990 og 1993 med hensyn til Hararis tilknytning til Lillehammer-saken. 185

Riksadvokaten ga i brev til Verdens Gang 7. november 1997 uttrykk for at eksistensen av Haarstads notat var ukjent for riksadvokatembetet. Det ble presisert at Justisministeren i Stortingets spørretime 6. juni 1990 ikke uttalte at «det ikke finnes noe som helst grunnlag som sannsynliggjør at Michael Harari var den mystiske «Mike» - omtalt i straffesaken - eller at han deltok i aksjonen.» 186 Justisministeren viste bare til at det etter Riksadvokatens oppfatning ikke forelå «en slik rimelig sikkerhet» 187 for dette at det ga grunnlag for å gjenoppta saken. Riksadvokaten fremholdt videre overfor Verdens Gang at informasjonen fra embetet til Justisdepartementet forut for Justisministerens svar i Stortinget ble gitt muntlig, og at det derfor var vanskelig å rekapitulere hvilken informasjon som eventuelt ble gitt i den forbindelse. For øvrig ble det påpekt at Justisministerens svar ikke var uforenlig med den informasjon som fremgikk av Overvåkingssentralens brev av 7. desember 1989, da Justisministeren ikke hadde uttalt seg om hvilken informasjon politi- og påtalemyndighet satt inne med, bare hvor sikker informasjonen var og hva den ga påtalemessig grunnlag for. Opplysningene i brevet fra Overvåkingssentralen var etterretningsinformasjon fra utenlandske kilder som vanskelig kunne bekreftes eller utdypes. 188

Medieomtalen av de nye opplysningene medførte at Riksadvokaten i brev til førstestatsadvokaten 10. november 1997 beklaget sin egen saksbehandling. Han påpekte at beslutningen 19. desember 1989 om ikke å iverksette etterforskning av Harari, samt brevet av 7. desember 1989 med fordel kunne ha vært returnert Politiets overvåkingstjeneste via Eidsivating statsadvokatembeter. I samme brev påpekte Riksadvokaten at disse opplysningene i alle tilfelle burde ha vært gitt til førstestatsadvokaten i desember 1993 i forbindelse med at etterforskningen ble innstilt. Riksadvokaten hevdet videre at opplysningene på det tidspunktet lå oppbevart i deres safe som gradert konfidensielle, og dermed ikke var fremme i forbindelse med det oppdrag førstestatsadvokaten ble tildelt. Endelig vedla Riksadvokaten kopi av sitt brev til Justisdepartementet av 14. mai 1993, og fremholdt at svaret på representanten Chaffeys tredje spørsmål i brevet av 11. mai 1993 ble oppfattet slik at det relaterte seg til de dagsaktuelle opplysningene om et bilde av Harari i safen på Kripos. 189

Etter anmodning fra Ahmed Bouchikhis sønn, Jamal Terje Rutgersen, overleverte advokatene Tor Erling Staff og John Arild Aasen 13. november 1997 en anmeldelse av tidligere riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn og nåværende riksadvokat Tor-Aksel Busch til Justisdepartementet. Anmeldelsen gjaldt straffelovens § 324 (tjenesteforsømmelse), § 325 (grov uforstand i tjenesten) og § 132, 1. og 2. ledd (medvirkning til unndragelse fra straffeforfølgning). 190 I anmeldelsen ble det anført en rekke forhold som lå til grunn for anmeldelsen.

I tilknytning til tidligere begjæringer om innsyn i saksdokumentene, ble det vist til et skriv fra advokat Staff der det ble fremholdt:

«Den tanke melder seg at uvilligheten til utlån av dokumentene ikke alene kan oppfattes som formalisme, men der formalismen kan dekke et ønske om at Rutgersens advokater ikke skal få innsikt i det nødvendige materiell før drapet av Ahmed Bouchikhi strafferettslig er foreldet.» 191

Det ble vist til at det i november 1997 fremkom nye opplysninger om Hararis identitet og tilknytning til drapsaksjonen, jamfør artikkelen i Verdens Gang 7. november 1997 og Overvåkingssentralens brev av 7. desember 1989. De nye opplysningene ble bekreftet gjennom internasjonal litteratur og Vegard Byes bok Forbuden fred, utgitt i 1990.

Som ytterligere nye opplysninger i saken ble det påpekt at overvåkingspolitiet allerede i august 1973 hadde opplysninger om at Harari var Lillehammer-aksjonens leder, jamfør Haarstads notat. Videre ble det påpekt at høyeste norske påtalemyndighet hadde mottatt presise opplysninger vedrørende Hararis engasjement fra Overvåkingssentralen 7. desember 1989. Staff og Aasen fremholdt i denne sammenheng:

«Det er her tale om informasjon vedrørende det som er sagt å være hovedmannen bak Lillehammer-drapet. Det er etter Jamal Terje Rutgersen og hans advokaters oppfatning umulig å forstå at Riksadvokatembetet ikke har lagt noen energi i en nærmere avklaring omkring sakens hovedmann. Det kan vanskelig sees noen saklig grunn for Riksadvokatens ikke-aksjonering.» 192

Det faktum at Lillehammer-saken var blitt gammel ble anført for ikke å være avgjørende:

«...Det er for Jamal Terje Rutgersen og advokatene klart at Mike Harari, i den grad han har vært leder av Lillehammer-aksjonen, selvsagt kjenner identiteten til mulige norske medvirkere

[...]. Bak nærværende anmeldelse ligger en frykt for at det fra Riksadvokatembetets side i denne sak er tatt ikke-saklige hensyn, hensyn nettopp for å beskytte norske medvirkere i aksjonen.» 193

Med hensyn til Riksadvokatens og assisterende riksadvokats manglende oppfyllelse av sin plikt til å iverksette etterforskning, ble det påpekt at:

«[...] forholdet representerer en aktiv standpunkttagen imot etterforskning av et særdeles alvorlig forhold. Som særlig skjerpende omstendigheter kommer de etter vår oppfatning entydig villedende embetsmessige underretninger som Riksadvokatembetet har avgitt [...].» 194

Riksadvokatens uttalelser om at han ikke fortalte alt han visste fordi riksadvokatembetet overfor departementet redegjorde for sin vurdering av om Lillehammer-drapet skulle etterforskes på nytt, belyste i følge anmelderne:

«[...] det vi oppfatter som en grovt illojal embetsopptreden. Riksadvokatembetet synes å opptre sensurerende forsåvidt angår de opplysninger en statsråd anmoder om som bakgrunn for sine uttalelser til Storting eller stortingsrepresentant. Henvisningen til spørsmålet om hvorvidt saken skulle etterforskes på ny synes meningsløs: Det er åpenbart at man er interessert ikke kun i Riksadvokatens «påtalemessige avgjørelse», men rett og slett det Riksadvokaten vet om det tema som er reist.» 195

De villedende uttalelser fra Riksadvokaten ble anført å være avgitt i 1990 til justisminister Bugge Fougner, i 1993 ved uttalelsen til justisminister Faremo, i forhold til førstestatsadvokat Qvigstad da han i 1993 ble bedt om å gjennomgå saksdokumentene, samt i 1996 da Riksadvokaten ledet ny etterforskning vedrørende mulige norske medvirkere til drapsaksjonen.

4.3.9 Henleggelse av anmeldelsene i 1998

Justisdepartementet oppnevnte 24. november 1997 byrettsjustitiarius Jon Karlsrud som setteriksadvokat for å behandle anmeldelsene mot Rieber-Mohn og Busch. 196

Karlsrud fikk innhentet dokumentmateriale fra etterforskningen i 1973 tilhørende Gudbrandsdal politidistrikt, Riksadvokatembetet, Eidsivating statsadvokatembeter, Overvåkingssentralen og Justisdepartementet. 197 Videre ble Rieber-Mohn og Busch avhørt i desember 1997. Avhørene ble gjennomført i nærvær av medlem av Det særskilte etterforskingsorgan for politisaker (SEFO), sorenskriver Audun Johansen, og var basert på spørsmål utarbeidet av setteriksadvokaten. Av avhørene fremgikk det at Rieber-Mohn og Busch mente at det ikke var grunn til å informere Justisdepartementet i 1990 om etterretningsopplysningene i Overvåkingssentralens brev av 7. desember 1989. De påpekte også at det tredje spørsmålet i stortingsrepresentant Chaffeys brev av 11. mai 1993, altså spørsmålet om hvorvidt det var kjent at det i politiets arkiver befant seg materiale som fastslo identiteten til hovedmannen i Lillehammer-saken, ble korrekt besvart av Riksadvokaten.

Ved skriv av 27. januar 1998 traff setteriksadvokaten beslutning om å henlegge anmeldelsene som intet straffbart forhold. 198 Det ble i begrunnelsen for henleggelsen blant annet bemerket at Overvåkingssentralens svar i 1989 var utilfredsstillende sett i forhold til de opplysninger som lå i etterforskningsdokumentene og uriktig sett i forhold til opplysningene i overvåkingssjefens notat av 1973. Riksadvokaten ble dermed feil underrettet når det gjaldt Haarstads notat av 1973. Setteriksadvokaten gikk imidlertid ikke nærmere inn på dette forhold, idet hans oppgave var begrenset til å behandle de anmeldtes forhold. Setteriksadvokaten anså videre Riksadvokatens standpunkt i 1989 om ikke å gå videre med etterforskning som forsvarlig, og hadde ingen bemerkninger til beslutningen om det samme i 1993. Det ble bemerket at Kripos og Eidsivating statsadvokatembeter ikke fikk den fulle informasjon om de foreliggende etterretningsopplysninger av Riksadvokaten da denne ga etterforskningsoppdrag i 1993. Det ble påpekt som ønskelig at Justisdepartementet hadde blitt informert om etterretningsopplysningene i 1990 selv om Chaffey vanskelig kunne ha vært gitt mer detaljerte svar enn de han fikk. Setteriksadvokaten konkluderte med at hans bemerkninger ikke på noen måte var av en slik karakter at det oppsto spørsmål om straffeansvar for forsettlig tjenesteforsømmelse eller grov uforstand i tjenesten.

Det skal nevnes at en rekke personer innen påtalemyndigheten ble anmeldt den 27. juli 1998 av privatpersonen Ola Misvær for forsømmelser i forbindelse med drapet på Bouchikhi. Anmeldelsen ble henlagt av Hedmark og Oppland statsadvokatembeter den 21. august 1998 under henvisning til at det ikke var grunn til å anta at det kunne foreligge noe straffbart forhold, jf straffeprosessloven § 224 første ledd. 199

4.3.10 Spørsmål om ytterligere innsyn, behandlingen av setteriksadvokatens avgjørelse og oppnevning av granskingskommisjon

5. februar 1998 fremmet stortingsrepresentant Erik Solheim (SV) følgende skriftlige spørsmål til justisminister Aud Inger Aure:

«I følge opplysninger i media skal daværende sjef for Overvåkingspolitiet, Gunnar Haarstad, allerede i 1973 ha skrevet et notat hvor en utpeker Mike Harari til deltaker og sannsynlig leder av Mossad-operasjonen på Lillehammer. Videre skal Politiets Overvåkingstjeneste i et brev i 1989 orientert daværende riksadvokat om at Michael Harari deltok i attentat på Ahmed Bouchikhi. Stortinget er ikke blitt kjent med disse opplysningene på tross av at saken har vært reist ved flere anledninger. Vil Justisministeren ta initiativ til at papirene i Bouchikhi-saken blir nedgradert slik at det kan skapes klarhet i om Stortinget er blitt feilinformert?» 200

Justisministeren besvarte spørsmålet som følger 10. februar 1998:

«Jeg legger til grunn at spørsmålet gjelder «nedgradering» i betydningen frigivelse av dokumenter.

Dokumentene i denne saken kan deles i følgende kategorier:

  1. Politiets ordinære etterforskingsdokumenter

  2. Dokumenter hos politiets overvåkingstjeneste

  3. Dokumenter i Justisdepartementet

Behandling av straffesaker, herunder spørsmålet om eventuell frigivelse av straffesakens dokumenter, hører under påtalemyndigheten som i denne type spørsmål ikke er underlagt Justisministerens instruksjonsmyndighet. Jeg er derfor avskåret fra å vurdere, og eventuelt pålegge, påtalemyndigheten å frigi dokumenter.

Når det gjelder de dokumenter ved Politiets overvåkingstjeneste som ikke er å anse som straffesaksdokumenter, vil jeg anmode overvåkingssjefen om hans vurdering mht. om disse eventuelt kan frigis.» 201

I en pressemelding datert 24. juni 1998 meddelte Oslo statsadvokatembeter at det under etterforskningen i 1996 var fremkommet nye konkrete opplysninger som ga skjellig grunn til mistanke mot Mike Harari og at han ville bli etterlyst gjennom Interpol. I denne forbindelse ba advokatene John Arild Aasen og Tor Erling Staff ved skriv av samme dato Justisdepartementet om å bringe setteriksadvokatens avgjørelse inn for Kongen i Statsråd for omgjøring. Samtidig ba advokatene departementet om å oppnevne en granskingskommisjon. 202

I brev til stortingspresidenten datert 7. september 1998 redegjorde Justisministeren for hvilke dokumenter i Lillehammer-saken som nå ble frigitt. 203 Dette gjaldt blant annet brevveksling mellom Overvåkingssentralen, Riksadvokaten og Justisdepartementet. Justisministeren opplyste videre at hun nå hadde offentliggjort de dokumenter som befant seg i departementet og som hun hadde adgang til å offentliggjøre. Det ble likevel bemerket at saken hadde et stort omfang med mange dokumenter, som til dels ble oppbevart ved forskjellige instanser. Hun kunne derfor ikke utelukke at det i fremtiden kunne dukke opp dokumenter om Bouchikhi-saken og som ikke tidligere var offentlig kjent.

På bakgrunn av Justisministerens brev til stortingspresidenten, forutsatte Sosialistisk Venstreparti ved brev av 13. september 1998 at Justisministeren iverksatte en gransking av de forhold som var kommet fram i Lillehammer-saken og at Stortinget blir orientert om resultatene av denne granskingen. Det ble fremholdt at følgende forhold særlig burde belyses:

«1. Kontakten mellom Riksadvokaten og Justisminister / Justisdepartement

2. I det oversendte materiale bekreftes det at POT hadde mistanke til Harari i 1973 og at Riksadvokaten ble informert om disse mistankene allerede i 1989. Til tross for dette ble ikke Justisministeren informert av Riksadvokaten.

3. Hvorfor førte ikke POTs notat av 17.08.73, der Mike Harari identifiseres, til at det ble igangsatt etterlysning og etterforskning mot ham?» 204

20. november 1998 meddelte Justisministeren at det i statsråd var besluttet oppnevnt et granskingsutvalg. Det ble samtidig opplyst at setteriksadvokatens avgjørelse om henleggelse av anmeldelsen var besluttet ikke brakt inn for Kongen i statsråd. Setteriksadvokatens avgjørelse var dermed endelig. 205

4.3.11 Oppsummering

Lillehammer-sakens annen fase ble innledet i august 1989, da forfatteren Vegard Bye offentliggjorde at han hadde fått opplysninger om at «Mike», den antatte lederen av drapsaksjonen på Lillehammer, var identisk med Mike Harari. Disse nye opplysningene om Harari bidro til å så tvil om etterforskningsledelsens oppfølging av opplysningene om «Mike» i 1973, og skapte usikkerhet omkring spørsmålet om norsk medvirkning til drapsaksjonen.

Opplysningene i pressen medførte at Riksadvokaten allerede høsten 1989 på eget initiativ foretok undersøkelser omkring Harari, uten at han fant det sannsynliggjort at den ukjente «Mike» og Mike Harari var identiske. Riksadvokaten fant derfor ikke grunn til å gjenoppta Lillehammer-saken. Nye medieoppslag i 1993 hevdet at «Mikes» identitet hadde vært kjent for norsk politi siden 1973. Igjen ble det gjort nye undersøkelser i saken. På denne bakgrunn konkluderte førstestatsadvokaten i Eidsivating med at ny etterforskning av Lillehammer-saken for å avdekke eventuell norsk medvirkning til drapsaksjonen var formålsløs. Ytterligere opplysninger i media omkring mulig norsk medvirkning i forbindelse med drapet, bidro til at det ble iverksatt ny etterforskning av Lillehammer-saken i januar 1996. Etterforskningen kom snart til også å omfatte Mike Harari. Harari ble besluttet pågrepet og etterlyst gjennom Interpol. I januar 1999 ble saken mot Harari henlagt på bakgrunn av bevisets stilling.

Ved arkivgjennomgang hos Politiets overvåkingstjeneste ble det i april 1996 funnet et notat skrevet av daværende overvåkingssjef Haarstad. I notatet kom det frem at Hararis identitet hadde vært kjent for overvåkingspolitiet allerede i 1973.

Kjernepunktet i Lillehammer-sakens andre fase kom snart til å dreie seg om hvorvidt Riksadvokaten hadde holdt tilbake opplysninger i saken, både med hensyn til Haarstad-notatet av 1973 og etterretningsopplysningene fra Politiets overvåkingstjeneste i desember 1989. Det ble videre reist spørsmål om hvorvidt Justisministeren hadde feilinformert Stortinget i 1990 og 1993 med hensyn til Hararis rolle i Lillehammer-saken. Den innenrikspolitiske dimensjonen synes altså å ha preget Lillehammer-sakens annen fase, mens den utenrikspolitiske dimensjonen var mest fremtredende under drapsetterforskningen i 1970-årene.

I 1997 ble tidligere riksadvokat Rieber-Mohn og nåværende riksadvokat Busch politianmeldt i anledning deres håndtering av Lillehammer-saken. Anmeldelsen ble i 1998 henlagt av setteriksadvokat Karlsrud. Karlsrud hadde enkelte kritiske bemerkninger både når det gjaldt Riksadvokatens og POTs håndtering av saken. Han konkluderte imidlertid med at bemerkningene for Riksadvokatens del ikke var av en slik karakter at det oppsto spørsmål om straffeansvar.

For å skape endelig klarhet omkring de spørsmålene som var blitt reist i tilknytning til Lillehammer-saken på 1990-tallet, besluttet regjeringen i 1998 å nedsette et granskingsutvalg for å avdekke de faktiske forhold i Lillehammer-saken, samt for å vurdere spørsmålet om eventuell norsk medvirkning i tilknytning til drapet på Bouchikhi i juli 1973.

1

Olsen 1998, Seksdagerskrigen – et vendepunkt?, s. 1.

2

Waage 1989, Da staten Israel ble til, s. 265.

3

Waage 1989, Da staten Israel ble til, s. 257.

4

Waage 1996, Norge – Israels beste venn, s. 18, 258.

5

Waage 1989, Da staten Israel ble til, s. 259-261, 266, 269.

6

Waage 1996, Norge – Israels beste venn, s. 18; Waage 1989, Da staten Israel ble til, s. 261.

7

Waage 1996, Norge – Israels beste venn, s. 9, 18, 371-374, 388; Waage 1989, Da staten Israel ble til, s. 261-265; Eriksen og Pharo 1997, Kald krig og internasjonalisering, s. 385; Tamnes 1997, Oljealder, s. 367-377; LH-utvalget, perm 4, jnr. 26/99, intervju med Haakon Lie, 08.09.99.

8

LH-utvalget, perm 4, jnr. 26/99, intervju med Haakon Lie, 08.09.99.

9

Waage 1996, Norge – Israels beste venn, s. 393-394; LH-utvalget, perm 4, jnr. 26/99, intervju med Haakon Lie, 08.09.99.

10

Waage 1996, Norge – Israels beste venn, s. 10, 377, 388; Eriksen og Pharo 1997, Kald krig og internasjonalisering, s. 385-386.

11

Waage 1996, Norge – Israels beste venn, s. 12, 393.

12

Eriksen og Pharo 1997, Kald krig og internasjonalisering, s. 386.

13

Waage 1996, Norge – Israels beste venn, s. 11, 377-387.

14

Eriksen og Pharo 1997, Kald krig og internasjonalisering, s. 386-388.

15

Waage 1996, Norge – Israels beste venn, s. 377-387; Eriksen og Pharo 1997, Kald krig og internasjonalisering, s. 389.

16

Olsen 1998, Seksdagerskrigen – et vendepunkt?, s. 126-129; Tamnes 1997, Oljealder, s. 377.

17

Eriksen og Pharo 1997, Kald krig og internasjonalisering, s. 390.

18

Eriksen og Pharo 1997, Kald krig og internasjonalisering, s. 391.

19

Olsen 1998, Seksdagerskrigen – et vendepunkt?, s. 130-131; Tamnes 1997, Oljealder, s. 377-380.

20

Tamnes 1997, Oljealder, s. 377-378.

21

Tamnes 1997, Oljealder, s. 377.

22

Tamnes 1997, Oljealder, s. 379.

23

Olsen 1998, Seksdagerskrigen – et vendepunkt?, s. 130; Tamnes 1997, Oljealder, s. 378-379.

24

Tamnes 1997, Oljealder, s. 380.

25

GP, 1973, 2091/73, dok. IV/17, rettsmedisinsk institutt til Kripos, 31.08.73.

26

Se bl.a. GP, 1973, 2091/73, dok. II.

27

Se bl.a. UD, 1995, jnr. 03337, amb. Tel Aviv til UD, 03.03.95; GP, 1996, 2091/73, dok. IV/5-1, Ministry of Justice (Israel) til Qvigstad, 11.11.96.

28

GP, 1973, 2091/73, Wikers redegjørelse til lagmannen, 20.12.73; GP, 1973, 2091/73, mappe «Div. dok. fra Paris», Wikers redegjørelse til Riksadvokaten, 18.10.73; OS, 1999, jnr. 93/3648, Qvigstads innstilling om henleggelse av siktelsen mot Harari, 25.01.99; UD, 1973, jnr. 035610, internt notat vedr. israelsk politisk motivering, 17.12.73; Arbeiderbladet, 15.09.72.

29

Se bl.a. Washington Post Foreign Service, 24.11.93; Black og Morris 1991, Israel’s Secret Wars, s. 277, 419; OVS, personmappe 16902/13, Ali Hassan Salameh.

30

GP, 1973, 2091/73, dok. II/1, vaktjournal Gudbrandsdal politikammer, 21.07.73.

31

GP, 1973, 2091/73, dok. II/2, vaktjournal Kripos, 21.07.73.

32

LH-utvalget, perm 4, jnr, 1/99, intervju med Rolf Harry Jahrmann, 14.04.99; jnr. 18/99, intervju med Magnhild Aanestad Hillestad, 29.06.99; OVS, 1976, jnr. 1323/76, internt Haarstad-notat, 10.03.76; JD, 1976, sivilavdelingen, jnr. 36/76 P, internt Haarstad-notat, 10.03.76.

33

GP, 1973, 2091/73, mappe «Tilh. Dan Ærbel», taushetserklæring undertegnet av tjenestemennene, 24.07.73; intervju med Håkon Wiker, 10.08.99.

34

GP, 1973, 2091/73, dok. II/19, rettsbok for Lillehammer forhørsrett, 06.09.73.

35

GP, 1973, 2091/73, påtegninger på dokumentlistene.

36

Ben Salame ble også nevnt som fødselsnavnet til Benamane. Se OVS, mappe 6911 Kemal Benamane, rapport av 27.07.73; mappe 6911 Kemal Benamane, oversendelse av rapport, 30.07.73.

37

GP, 1973, 2091/73, dok. XIII/1-3, avhør av Benamane, 28.07.73.

38

Se bl.a. GP, 1973, 2091/73, dok. V/1-2, avhør av Toril Bouchikhi, 22.07.73.

39

GP, 1973, 2091/73, dok. II/4, resymé av hendelsesforløpet ved lensmannsbetjent Rusten, udatert.

40

GP, 1973, 2091/73, dok. II/9, politirapport, 23.07.73.

41

GP, 1973, 2091/73, dok. II/3, logg ved Gudbrandsdal politikammer, 21.-22.07.73; GP, 1996, 2091/73, dok. V/8, vaktjournal Hamar politikammer, 21.07.73; OVS, 1996, jnr. 182/96, lensmann Rustad til politimesteren i Hamar, 06.01.96; jnr. 182/96, lensmannsbetjent Lie til politimesteren i Hamar, 08.01.96.

42

GP, 1973, 2091/73, dok. II/7, oversiktsrapport, 21.07.73; dok. II/8, politirapport, 22.07.73.

43

GP, 1973, 2091/73, dok. II/6, politirapport, 22.07.73; dok. II/9, disposisjonsrapport, 23.07.73; dok. VIII/8, politirapport, 22.07.73.

44

LH-utvalget, perm 4, jnr. 12/99, intervju med Leif A. Lier, 26.06.99; GP, 1973, 2091/73, dok. VIII/2, avhør av Gladnikoff, 22.07.73; dok. X/7, avhør av Ærbel, 24.07.73.

45

GP, 1973, 2091/73, Wikers redegjørelse til lagmannen, 20.12.73, s. 31.

46

GP, 1973, 2091/73, mappe «Div. dok. fra Paris», Wiker-notat til Riksadvokaten, 03.08.73.

47

GP, 1973, 2091/73, dok. XII/21, beslaglagte hebraiske brev og notater med oversettelse, 04.08.73.

48

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/3/5/8, Ravlo-notater, 16.08.73.

49

Se bl.a. GP, 1996, 2091/73, dok. IV/3-4, notat vedr. Yosef Harrar, 03.11.73; GP, 1973, 2091/73, mappe «Div. dok. fra Paris», dok. 0/3, oversikt over etterlyste personer 21.09.73 i fransk oversettelse; GP, 1973, mappe «Div. dok. fra Paris».

50

JD, H-jnr. 185/95 P, Wikers redegjørelse til Riksadvokaten, 18.10.73, s. 6, oversendt JD til orientering 19.10.73 (RA, jnr. 1790/73) og UD, «H-dos», Lillehammer-saken, oversendelse 02.11.73 til den norske ambassaden i Tel Aviv.

51

GP, 1973, 2091/73, dok. XXIII/40, rapport vedr. Boudia Mohamed, 19.01.74.

52

UD, 1974, jnr. 001309/74, amb. Roma til UD, 11.01.74; UD, 1974, jnr. 000737, amb. Roma til UD, 10.01.74; UD, 1973, jnr. 030003, amb. Roma til UD, 19.10.73.

53

Se bl.a. GP, 1973, 2091/73, dok. XXIII/1, politirapport, 16.11.73; dok. XXII/20, div dokumenter vedr. rettsanmodning i forbindelse med drap på W. A. Zwaiter i Roma 16.10.72.

54

Se bl.a. GP, 1973, 2091/73, dok. X/22-1, beslag i Otto Ruges vei 77C, 12.08.73; dok. X/22-2, beslag i Otto Ruges vei 77C, 13.08.73; dok. XII/21, beslaglagte hebraiske brev og notater med oversettelse, 04.08.73.

55

BL, 1973, sak 182/73, Eidsivating lagmannsretts dom, 01.02.74, s. 95-99, 104; GP, 1996, 2091/73, dok. IV/3/5/8-1, Ravlo-notat, 16.08.73; OVS, 1973, jnr. 3819/73, fjernskriv til Italia, 27.07.73.

56

GP, 1996, 2091/73, dok IV/3/5/4, Ravlo-notat, 16.08.73.

57

GP, 1973, 2091/73, dok. XXII/20, div dokumenter vedr. rettsanmodning i forbindelse med drap på W. A. Zwaiter i Roma 16.10.72; dok. XXIII/19, Wiker til franske myndigheter, anmodning om bistand til etterforskning, 10.01.74; dok. XXIII/42, Interpol radiogram Paris til Oslo, 31.01.74.

58

JD, 1969, jnr. 3227/69 P, UD til JD, 13.03.69.

59

OVS, 1973, perm 471.61.11.1, samarbeidende tjenester til POT, 19.07.73; perm 471.61.11.1, samarbeidende tjenester til POT, 18.07.73.

60

UD, 1973, jnr. 026661/73, notat politisk avdeling til rettsavdelingen, 03.08.73.

61

HP, 1996, jnr. 12/96, lensmannsførstebetjent Lie til politimesteren i Hamar, 08.01.96.

62

Personmappe hos OVS på Ali Hassan Salameh er sjekket.

63

GP, 1973, 2091/73, dok. IV/31, artikkel i Dagningen, 02.08.73; dok. IV/32, israelsk avisartikkel med norsk oversettelse, udatert.

64

OVS, personmappe 16902/13, Ali Hassan Salameh.

65

JD, 1981, sivilavd., mappe 1/81, uten jnr., saksanleggskjennelse og henleggelsesdom fra Roma byrett, 30.06.76.

66

JD, 1981, sivilavd., jnr. 2516/81, Interpol radiotelegram nr. R.75.599, Interpol Roma til Interpol Oslo, 26.02.81; Interpol radiotelegram nr. R.75.593, Interpol Roma til Interpol Oslo, 26.02.81.

67

UD, 1974, jnr. 002939/74, amb. Alger p.t. Rabat til UD, 30.01.74.

68

GP, 1973, 2091/73, dok. VII/3, rettsbok for Lillehammer forhørsrett, 23.07.73; dok,. XI/4, rettsbok for Lillehammer forhørsrett, 25.07.73; dok. XII/8, rettsbok for Lillehammer forhørsrett, 26.07.73.

69

GP, 1973, 2091/73, dok. XII/27, Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse, 24.08.73.

70

GP, 1973, 2091/73, dok. XII/34, Eidsivatings lagmannsretts kjennelse, 19.09.73 og 21.09.73.

71

GP, 1973, 2091/73, dok. XII/38, Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse, 04.10.73.

72

GP, 1973, 2091/73, hoveddokumentliste, Gudbrandsdal politikammers forslag til tiltale, 29.11.73.

73

BL, 1973, sak 182/73, Eidsivating lagmannsretts dom, 01.02.74, s. 109.

74

Norsk Retstidende 1974, 382.

75

GP, 1973, 2091/73, dok. II/10-11, telex Gudbrandsdal politikammer til Kripos, 26.07.73.

76

GP, 1973, 2091/73, dok. XIV/3, rettsbok av Lillehammer forhørsrett, 31.07.73.

77

GP, 1973, 2091/73, dok. XIII, diverse avhør, personopplysninger mv.

78

Se bl.a. GP, 1973, 2091/73, Wikers redegjørelse til lagmannen av 20.12.73, s. 65, om Michael Dorfs forklaring; dok. XII/9, politirapport Kripos, 25.07.73; dok. XII/23, politirapport Kripos, 21.08.73.

79

GP, 1973, 2091/73, dok. XXIII/B/14, Interpol radiotelegram, 20.01.77; dok. XXIII/B/15, Interpol radiotelegram, 10.03.77.

80

LH-utvalget, perm 4, jnr. 1/99, intervju med Rolf Harry Jahrmann, 14.04.99.

81

OVS, personmappe Michael Dorf, vaktjournal, 01.02.74.

82

GP, 1973, 2091/73, dok. XI/36, løslatelsesordre for Steinberg, 14.02.74.

83

UD, 1974, jnr. H-680/74, Tresselt-notat til umin., Lillehammer-saken, spørsmålet om benådning, 04.07.74; jnr. H-646/74, internt notat, Lillehammer-saken, spørsmål om benådning, 04.07.74; jnr. H-684/74, internt notat, Lillehammer-saken, spørsmålet om benådning, 05.07.74.

84

GP, 1973, 2091/73, dok. VIII/45/7, Fengselsstyret til direktøren for Bredtveit fengsel og sikringsanstalt, 16.10.74; JD, Kriminalomsorgsavd., mappe «Marianne Gladnikoff», Fengselsstyret til direktøren for Bredtveit fengsel og sikringsanstalt, 16.10.74.

85

GP, 1973, 2091/73, dok. X/52, JD til direktøren for Ila sikringsanstalt, 12.02.75; JD, 1975, Kriminalomsorgsavd., mappe «Dan Ærbel», utkast til brev JD til direktøren for Ila sikringsanstalt, 11.02.75.

86

JD, 1975, jnr. 2513/75 D, Ærbel til JD, 02.10.75; JD, 1977, jnr. 1831/77 D, FAD til JD, 15.06.77; JD, 1998, sivilavd., jnr. 98/663 A, JD til Ærbel, 09.06.98.

87

JD, 1975, Kriminalomsorgsavd., mappe «Abraham Gehmer», adv. Schjødt til JD, søknad om benådning, 06.05.75; JD til Ila sikringsanstalt, 23.05.75; pressemelding fra JD, 23.05.75; mappe «Sylvia Rafael», søknad om benådning, 06.05.75.

88

GP, 1977, mappe «Sylvia Raphael Schjødt», dok. 17, vedtak om utvisning, 23.01.77.

89

JD, 1977, jnr. 3853/77 P, JD til Statens utlendingskontor, 10.03.77.

90

JD, 1977, utlendingsavd., jnr. 4959/77, høyesterettsadv. Hauge til JD, 23.03.77.

91

UDI, mappe «Sylvia Rafael», jnr. SU 192/77, vedtak Statens utlendingskontor, 06.12.78.

92

UDI, mappe «Sylvia Rafael», Statens utlendingskontor til Oslo politikammer, 24.03.81.

93

Riksadv. arkiv, 1981, internt arbeidsnotat om utleveringsbegjæringen på Rafael.

94

JD, 1981, sivilavd., jnr. 1/81, internt notat, italiensk utleveringsbegjæring, 20.02.81.

95

JD, 1994, sivilavd., jnr. 94/691, JD til adv. Bache-Wiig, 02.08.95.

96

UD, 1973, jnr. 022935, UD til fagstasjonene, forholdsregler ved trusler om terroraksjoner, 17.08.73.

97

Se bl.a; UD, 1974, jnr. H-68/74, internt notat, spørsmålet om lukkede dører, 11.01.74; UD, 1974, jnr. H-66/74, Gjellum-notat til umin., 15.01.74 og LH-utvalget, Perm 4, jnr. 34/99, intervju den 28.10.99 med Dagfinn Vårvik.

98

UD, 1973, ikke journalisert internt notat, spørsmål om adgang for israelsk konsulær representant til å besøke de to arresterte israelerne, 30.7.73.

99

JD, H-jnr. 52/95, brev fra Utenriksdepartementet til Justisdepartementet m.fl., 8.8.73.

100

UD, 1973, jnr. 25780/73, internt notat, Lillehammer-saken, 3.9.73 med påtegning av 20.9.73.

101

UD, 1973, jnr. H-1069/73, internt notat, Lillehammer-mordet, 26.7.73.

102

LH-utvalget, Perm 2, jnr. 24/00, referat fra møte i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomite den 13.8.73.

103

UD, 1973, jnr. H-25499/73, internt notat, Lillehammersaken. Samtale mellom Utenriksminister Vårvik og den israelske ambassadør, 14.8.73.

104

UD, 1973, jnr. 27002/73, internt notat, Samtale med Israels ambassadør Y. Keenan i Utenriksdepartementet den 12.9.73, 14.9.73.

105

UD, 1973, jnr. 26162/73, skriv, den norske ambassaden i Tel Aviv til UD, Forholdet Israel - Norge, 19.9.73.

106

UD, 1973, jnr. 2835/74, skriv , den norske ambassaden i Tel Aviv til UD, 3.2.74.

107

LH-utvalget, Perm 4, jnr. 17, intervju den 21.6.99 med Kjeld Vibe og Perm 4, jnr. 13, intervju den 10.6.99 med Kjell Eliassen.

108

LH-utvalget, Perm 2, jnr. 24/00, referater fra møter i den utvidede utenriks- og konstitusjonskomite den 13.8.73 og den 5.2.74.

109

Se kapittel 6.

110

Dagbladet, 29.08.89; Bye 1990, Forbuden fred, s. 76-80.

111

Dokument nr. 15 (1995-96), s. 491-495.

112

Se bl.a. GP, 1973, 2091/73, Wikers redegjørelse til lagmannen, 20.12.73, s. 14; GP, 1996, 2091/73, dok. IV/3-4, notat vedr. Yosef Harrar, 03.11.73; GP, 1973, 2091/73, mappe «Div. dok. fra Paris», dok. 0/3, oversikt over etterlyste personer 21.09.73 i fransk oversettelse; GP, 1973, mappe «Div. dok. fra Paris», jnr. R 1790/73, Wikers redegjørelse til Riksadvokaten, 18.10.73, s. 6, oversendt JD til orientering 19.10.73.

113

GP, 1973, 2091/73, dok. XXIII/40, rapport vedr. Boudia Mohamed, 19.01.74.

114

LH-utvalget, Perm 4, jnr. 27/99, intervju den 8.9.99 med Vegard Bye.

115

Dagbladet, 29.08.89; Bye 1990, Forbuden fred, s. 76-80.

116

Bye 1990, Forbuden fred, s. 80-93.

117

LH-utvalget, Perm 4, jnr. 12/99, intervju med Leif A. Lier, 26.5.99.

118

Riksadv. arkiv, 1989, jnr. R 3076/89, Riksadvokaten til overvåkingssentralen, 15.11.89.

119

OVS, 1989, jnr. 6313/89, overvåkingssentralen til Riksadvokaten, 30.11.89.

120

Riksadv. arkiv, 1989, jnr. R 3076/89, Riksadvokaten til overvåkingssentralen, 05.12.89.

121

OVS, 1989, jnr. 6313/89, overvåkingssentralen til Riksadvokaten, 07.12.89.

122

Riksadv. arkiv, 1989, jnr. R 3076/89, Riksadvokaten til overvåkingssentralen, 05.12.89.

123

Riksadv. arkiv, 1997, jnr. R 1532/93, Riksadvokaten til Oslo statsadvokatembeter, 10.11.97.

124

Justisdepartementet, jnr. 1821/95 P, brev fra Gudbrandsdal politikammer til Justisdepartementet, 7.6.95.

125

Se f.eks. klippmappe FD, «Etterretningstjenesten - samlemappe», s. 214.

126

JD, 1993, jnr. 4940/93 P, Chaffey til Faremo, 11.05.93.

127

JD, 1993, jnr. 4940/93 P, Chaffey til Faremo, 11.05.93.

128

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. 1532/93, Riksadvokaten til Justisdepartementet, 14.05.93.

129

JD, 1993, jnr. 4940/93 P, Chaffey til Faremo, 11.05.93.

130

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. 1532/93, Riksadvokaten til Justisdepartementet, 14.05.93.

131

JD, 1993, jnr. 4940/93 P, Chaffey til Faremo, 11.05.93.

132

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. 1532/93, Riksadvokaten til Justisdepartementet, 14.05.93.

133

JD, 1993, jnr. 4940/93 P, Chaffey til Faremo, 11.05.93.

134

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. 1532/93, Riksadvokaten til Justisdepartementet, 14.05.93.

135

JD, 1993, jnr. 4940/93 P, Chaffey til Faremo, 11.05.93.

136

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. 1532/93, Riksadvokaten til Justisdepartementet, 14.05.93.

137

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. 1532/93, Riksadvokaten til Justisdepartementet, 14.05.93.

138

JD, 1993, jnr. 4940/93 P, Faremo til Chaffey, 18.06.93.

139

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. R 1532/93, Kripos til Riksadvokaten, Mike Harari - spørsmål om tilknytning til den såkalte Lillehammer-saken, 15.07.93; Utredningsrapport av politiførstebetjent Haneborg, 30.06.93.

140

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. R 1532/93, Utredningsrapport av politiførstebetjent Haneborg, 30.06.93.

141

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. R 1532/93, Qvigstad til Riksadvokaten, 16.11.93.

142

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. R 1532/93, Qvigstad til Riksadvokaten, 16.11.93.

143

UD, 1994, jnr. 33487/94, UD til Ministry of Foreign Affairs (Israel), 03.11.94.

144

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. R 1532/93, Riksadvokaten til statsadvokatene i Eidsivating, 16.12.93.

145

Riksadv. arkiv, 1993, jnr. R 1532/93, Qvigstad til Riksadvokaten, 22.12.93.

146

Riksadv. arkiv, 1994, jnr. R 1532/93, Riksadvokaten til Faremo, 03.01.94.

147

JD, 1994, jnr. 455/94 P, riksadvokaten til statsråden, 03.01.94 med påtegninger på saksomslag 05.01.94; JD til Sosialistisk Venstrepartis Stortingsgruppe, 18.06.93 med påtegninger på saksomslag 31.05.94.

148

OVS, personmappe 16902/13, Ali Hassan Salameh.

149

Riksadv. arkiv, 1994, jnr. R 1532/93, påtegningsark riksadvokatembetet, 21.09.94.

150

JD, 1995, jnr. 8677/95 A, JD til rikadvokaten, 17.01.95.

151

Riksadv. arkiv, 1996, jnr. R 1532/93, Qvigstad til advokat Aasen, 03.01.96.

152

JD, 1996, politiavd., uten jnr., pressemelding, 12.01.96 og UD, jnr. 1364-3/96, internt notat, Lillehammer-saken. Nedgradering av dokumenter utstedt av Utenriksdepartementet, 9.1.95.

153

LH-utvalget, Perm 4, jnr. 52/99, intervju med Jan Laurits Egeland, 14.1.00.

154

JD, 1996, sivilavd., jnr. 96/362, adv. Johansen til JD, 31.01.96.

155

St.tid. (1995-96), s. 1987.

156

St.tid. (1995-96), s. 1987-1988.

157

St. prp. nr. 28 (1995-96), sak nr. 33 og 34, s. 14-15; JD, 1996, sivilavd., jnr. 94/1605 A, JD til adv. Johansen, 16.01.96; JD, 1996, sivilavd., jnr. 94/1122 A, JD til adv. Johansen, 16.01.96.

158

GP, 1996, 2091/73, dok. VI/1, Dagbladet, 04.01.96.

159

Riksadv. arkiv, 1996, jnr. R 1532/93, Riksadvokaten til Qvigstad, 04.01.96.

160

GP, 1996, 2091/73, egenrapport av 6.9.96 og Qvigstads innstilling til RA om henleggelse av saken mot Harari , 25.1.99, s. 13.

161

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/5-1, brev fra israelske JD til OS, 11.11.96.

162

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/5-2, brev fra JD til den norske ambassaden i Tel Aviv, 17.11.97.

163

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/5-3, brev fra israelske JD til Riksadvokaten og det norske JD, 11.1.98.

164

JD, jnr. 1421/98 P, pressemelding fra OS, 24.6.98.

165

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/3-17, pågripelsesbeslutning, Oslo forhørsrett, 29.06.98.

166

JD, H.jnr. 173/98 P, brev av 24.8.98 fra Jd til Riksadvokaten, UD, jnr. 2094-5/96, melding fra norske amb. i Tel Aviv til Ud, 20.8.98, Ud, jnr. 2096-6/96, melding fra norske amb. i Tel Aviv til Ud, 25.9.98.

167

UD, 1998, kode 302.77, ikke journalisert brev fra den israelske forsvarsminister til den norske forsvarsministeren, 14.9.98.

168

OS, H-jnr. 25/98, brev fra israelske JD til OS, 28.8.98.

169

OS, H-jnr. 28/98, brev fra israelsk advokat til OS, 4.11.98 og OS, H-jnr. 29/98, brev fra israelsk advokat til OS, 30.11.98.

170

OS, H-jnr. 27/98, brev fra RA til OS, 19.10.98 og OS, H-jnr. 1/99, brev fra RA til OS, 11.1.99.

171

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/3-24, Oslo statsadvokatembeter til Kripos, 21.12.98.

172

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/3-25, referat fra samtale med Michael Harari i Tel Aviv, 15.01.99 og dok IV/3-18.

173

OS, 1999, 93/3648, Qvigstads innstilling om henleggelse av siktelsen mot Harari, 25.01.99.

174

Dokument nr. 15 (1995-96), s. 491-495.

175

GP, 1973, 2091/73, dok. XIII/4-1, politirapport av 3.8.73.

176

Riksadv. arkiv, 1997, jnr. 1527/97, advokatene Staff og Aasen til JD, 13.11.97; advokat Staff til Riksadvokaten, 13.11.97.

177

GP, 1996, 2091/73, hoveddokumentliste, setteriksadvokat Mæland til Qvigstad, 18.07.99.

178

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/1, politirapport Kripos, 26.04.96.

179

GP, 1996, 2091/73, dok. IV/3-1, Haarstad-notat, 17.08.73. Se også OVS, 1974, jnr. 1703/74, Haarstad-notat, 17.08.73.

180

OVS, 1973, jnr. 5300/73, skriv til overvåkingssentralen, 17.08.73.

181

LH-utvalget, perm 4, jnr. 24/99, intervju med Bjørn Haneborg, 06.06.99.

182

Se f.eks. Riksadv. arkiv, 1997, jnr. R 3076/89, NTB-melding, 07.11.97; Stormark 1999, Bouchikhi-saken. Gransking av et politisk attentat. Artikkelserie knyttet til Stormarks prosjekt ved Verdens Gang, 19.01.99.

183

Se f.eks. Verdens Gang, 07.11.97. Det ble her vist til opplysninger fra statsadvokaten i 1973 (Wiker) og Kripos’ leder for politietterforskningen (Jahrmann), samt de tidligere overvåkingssjefene Erstad, Urdal, Andenæs, Grøndahl og Østgaard.

184

Se f.eks. Verdens Gang, 09.11.97.

185

Riksadv. arkiv, 1997, jnr. R 3076/89, Verdens Gang til Riksadvokaten, 06.11.97.

186

Riksadv. arkiv, 1997, jnr. R 3076/89, Riksadvokaten til Verdens Gang, 07.11.97.

187

Riksadv. arkiv, 1997, jnr. R 3076/89, Riksadvokaten til Verdens Gang, 07.11.97.

188

Riksadv. arkiv, 1997, jnr. R 3076/89, Riksadvokaten til Verdens Gang, 07.11.97.

189

Riksadv. arkiv, 1997, jnr. R 1532/93, Riksadvokaten til førstestatsadvokaten, 10.11.97.

190

Riksadv. arkiv, 1997, jnr. 1527/97, advokatene Staff og Aasen til JD, 13.11.97.

191

Riksadv. arkiv, 1997, jnr. 1527/97, advokatene Staff og Aasen til JD, 13.11.97, s. 3. Se også riksadv. arkiv, 1997, jnr. 1527/97, advokat Staff til Qvigstad, 15.08.97.

192

Riksadv. arkiv, 1997, jnr. 1527/97, advokatene Staff og Aasen til JD, 13.11.97, s. 6.

193

Riksadv. arkiv, 1997, jnr. 1527/97, advokatene Staff og Aasen til JD, 13.11.97, s. 7.

194

Riksadv. arkiv, 1997, jnr. 1527/97, advokatene Staff og Aasen til JD, 13.11.97, s. 8.

195

Riksadv. arkiv, 1997, jnr. 1527/97, advokatene Staff og Aasen til JD, 13.11.97, s. 9.

196

JD, 1997, jnr. 11215/97 PPO, JD til Karlsrud, 24.11.97.

197

Riksadv. arkiv, 1997, mappe «setteriksadvokat Karlsrud», jnr. 1532/93, Riksadvokaten til Karlsrud, 04.12.97; Karlsrud til Rieber-Mohn, 26.11.97; Karlsrud til Busch, 26.11.97; Karlsrud til Fossgard, 25.11.97; Karlsrud til JD, 26.11.97.

198

Riksadv. arkiv, 1998, mappe «setteriksadvokat Karlsrud», Karlsrud til Busch, 27.01.98.

199

Riksadv. arkiv, 1998, jnr. 1532/93, påtegning av 21.8.98 fra Hedmark og Oppland Statsadvokatembeter til Gudbrandsdal politidistrikt.

200

JD, 1998, jnr. 1421/98 P, Aure til Stortingets president, 10.02.98; Dokument nr. 15:8 (1997-98), spm. 67, s. 4.

201

JD, 1998, jnr. 1421/98 P, Aure til Stortingets president, 10.02.98; Dokument nr. 15:8 (1997-98), spm. 67, s. 4.

202

JD, 1998, jnr. 01108/98 P, advokatene Staff og Aasen til Aure, 24.06.98.

203

JD, 1998, jnr. 01421/98 P, Aure til Stortingets president, 07.09.98.

204

JD, 1998, jnr. 01421/98 P, Sosialistisk Venstreparti til Aure, 13.09.98.

205

JD, 1998, jnr. 01108/98 P, se f.eks. brev fra Justisminister Aure til advokat Staff, 20.11.98.