4.1.1.1 Tilnavn, etternavn, slektsnavn o.a.
4.1.1.1.1 Slektsnavns- og tilnavnsskikker fram til 1700-tallet
Fra de tidligste tider kjenner vi til at folk hadde ett navn, og ofte et tilnavn i tillegg.
Tilnavn er personkarakteriserende navn, gjerne knyttet til sted eller yrkestittel. Når en familie eller slekt går over til å bruke et tilnavn om seg selv, kan det vanligvis regnes som slektsnavn. Slektsnavn (og familienavn) viser derfor til felles navn på medlemmer i en familie eller slekt. Navnene er vanligvis arvelige.
Tilnavnet har enten blitt brukt alene eller i tillegg til det første navnet, og har paralleller i dagens kjæle- og kallenavn og forskjellige typer slektsnavn. Noen ganger er tilnavnene også brukt om ekte patronym. Patronym er som vist tidligere farens eller en av forfedrenes navn brukt etter fornavnet, oftest med en ending, som tilsvarer sønn eller datter.
Ekte patronym, også kalt primærpatronym, er dannet av farens fornavn, oftest med et tillegg (farens navn + -sønn eller -datter), og forener ofte en søskenflokk. Termen metronym viser tilsvarende til morens navn. Sekundærpatronym, eller stivnet eller arvelig patronym, er opprinnelig ekte patronym som har blitt arvelige og dermed slektsnavn, f.eks. sen-navn.
Gjennom hele den nedskrevne historien kjenner vi til tilnavn. Fra sagatiden kjenner vi bl.a. tilnavn som kunne peke på avstammingen (Olav Haraldsson, sønn av Harald), på bostedet (Hårek på Tjøtta), hvor man kom fra (Harald Grenski, fra Grenland), på yrket (Sigvat Skald), på egenskaper (Olav Digre, Olav den hellige) eller på en hendelse (Asbjørn Selsbane). Slike navn ble dels brukt av dem selv, dels bare av andre, og dels bare etter døden. Et eksempel på et tilnavn som ble brukt om igjen, gjelder sønnen til Tore Hunds sønnedatter, som het Sigurd Hund.
2
I sagatiden fantes det slektsbetegnelser som ikke regnes som vanlige tilnavn eller slektsnavn, som Ynglingeætta, Bjarkøyætta og Hårfagreætta.
Fram til 1500-tallet var det svært sjelden at tilnavn gikk i arv. På 1300-, 1400- og 1500-tallet kan ca. 40 tilnavn i stormannsslekter ha fungert som slektsnavn, f.eks. Darre og Bolt. Stort sett gikk disse ut av bruk etter få generasjoner.
De første tegn til en litt mer utbredt bruk av slektsnavn i Norge kom først da adelsslekter tok navn på 1600- og 1700-tallet, f.eks. etter skjoldmerket, som Skaktavl (sjakkbrett) og Galtung (villsvin i skjoldmerket; het Galte før adlingen), eller av det tidligere navnet, som Werenskiold av Wernersen.
3
På 16-1700-tallet ble det vanlig at tilnavn også gikk i arv som slektsnavn i høyere sosiale lag og blant militære. Oftest var det utenlandske navn, særlig fra dansk og tysk. De ble brukt blant innvandrede embetsmenn, håndverkere og handelsmenn, men også av nordmenn som hadde vært i Danmark eller i utlandet ellers pga. utdanning eller militærtjeneste. Det kunne være stedsnavn (Astrup, Cappelen og Angell), innbyggernavn dannet av stedsnavn (Holst, Friis og Beyer), yrkesnavn (Møller, Müller, Bødtker, Fleischer, Meyer og Richter), tyske patronymer (tilsvarende sen-navn; Martens, Pavels og Irgens), egenskapsnavn (Lange og Rasch). Det ble også laget rene fantasinavn, f.eks. hentet fra plante- og dyreliv (Birch og Bøgh), fra årstidene (Høst, Sommer og Winther) og fra fargeskalaen (Brun). Enkelte navn ble oversatt til latin, f.eks. Arctander (nordmann/nordlending) og Ursin (bjørn).
4.1.1.1.2 På landsbygda, fram til omkring 1900
Fram til slutten av 1800-tallet var det vanlig at folk på landsbygda ikke hadde faste slektsnavn. I skrift ble det brukt personlige etternavn, som patronym eller gårdsnavn.
I de mest formelle dokumentene (f.eks. folketellinger, kirkebøker og rettsdokumenter) ble folk alt fra 1500-tallet registrert med patronymer som etter- eller tilnavn, og med gårdsnavn (sammen med preposisjon i deler av landet) som adresse eller navn på eiendom. Men i mer uoffisielle dokumenter og i skatteregnskap ble folk ofte isteden ført opp med bare fornavn og gårdsnavn uten patronym.
4
En undersøkelse av etternavnsbruk i utvalgte landkommuner på Sør- og Vestlandet i 1801-folketellingen viste en forekomst på 2,2 % faste slektsnavn. Faste slektsnavn var oftest utenlandske navn brukt i høyere sosiale lag. Det samme gjaldt i byene på denne tiden.
5
Gjennom flere hundre år og til et stykke utpå 1900-tallet var det vanlig med muntlig bruk av tilnavn på landsbygda de fleste steder i landet. Det kunne være former med gårdsnavnet (Bakke-Per, Nils (i) Bakken), farens fornavn framfor fornavnet (Sjur-Ola), et patronym etter fornavnet (Per Hanså, Eli Hansdåt o.lign.; helst Trøndelag og nordover), betegnelser for yrke (Per Smed) eller egenskaper (Blind-Anders). Det var først og fremst denne navnebruken folk kjente til og brukte, ikke den som ble skriftfestet.
6
4.1.1.1.3 I byene
Bruken av faste slektsnavn begynte først i byene og helst i høyere sosiale lag. Den økte fra 1500-tallet. Slektsnavnsskikken i byene fram til rundt år 1900 kjenner vi bare gjennom noen få lokale undersøkelser.
På slutten av 1600-tallet hadde ca. ¼ av befolkningen i Bergen slektsnavn, særlig tyske slektsnavn. Mange av dem forsvant senere, og alle har sannsynligvis ikke vært overført mellom generasjoner som faste slektsnavn. Resten av befolkningen (dvs. ¾), var ført opp uten noe etternavn.
7
Tidlig på 1800-tallet hadde knapt 4/10 av befolkningen i Bergen og vel ¼ i Kristiansand og Fredrikstad faste slektsnavn. Mange av navnene ble likevel ikke fast etablert for flere generasjoner. De fleste navnene i disse byene var utenlandske og helst tyske, men det var også noen få norske gårds- eller stedsnavn og sen-navn. Resten av befolkningen var enten registrert med ekte patronym, eller de var ikke ført opp med etternavn.
8
I 1865 var det nær 95 % faste slektsnavn i Trondheim. 15-20 % av alle navn var arvelige sen-navn, og knapt 80 % hadde andre faste slektsnavn.
9 I Fredrikstad hadde vel halvparten faste slektsnavn, noenlunde likt fordelt mellom sen-navn og andre.
10 I Tromsø var det 31 % faste slektsnavn blant kvinnene, fordelt likt på sen-navn og andre.
11 Rundt år 1900 hadde byboerne stort sett faste slektsnavn. Mange hadde nok ekte patronym som til slutt ofte ble faste slektsnavn for menn og ugifte kvinner. Ekte patronymer forsvant vanligvis for gifte kvinner.
4.1.1.1.4 Sen-navn fra 1800-tallet og utover
Under den store flyttingen til byene utover 1800-tallet tok folk i bruk sen-navn som faste slektsnavn, gjerne etter deres egne patronym, altså farens navn med sen-ending. Denne faste sen-navn-bruken ser vi, som det går fram ovenfor, begynnelsen til i 1865-tellingen. Slike navn skjulte tilhørighet til bygdene og gjorde dem til byboere i navnet. Dessuten fulgte det mønsteret i Danmark.
Veksten i bruken av faste sen-navn fra 1865 og fram til 1900 i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø tilsvarte sannsynligvis nokså nær veksten i innbyggertallet.
12
Sen-navn var sannsynligvis på sitt mest utbredte som faste slektsnavn rundt år 1900, bl.a. med rundt 50 % i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.
13 I disse byene var Olsen mest i bruk, med 4-7 %, og Hansen deretter med 2-5 %.
14
Etter ca. 1900 har antakelig antallet bærere av sen-navn i de store byene vært stabilt noen steder og sunket litt andre steder. Andre navn har økt med innflyttingen. Dette gjelder særlig slektsnavn av gårds- og stedsnavn.
15 Andelen sen-navn i Trondheim ser ut til å gått ned fra 45-50 % i 1900 til ca. 30 % i 1910.
16 I Bergen ser andelen ut til å være halvert mellom 1900 og 1940.
17
Fordi vi ikke har tall for hele landet, kan vi ikke slå fast i hvilken grad de store navneendringene i byene etter århundreskiftet, skyldes at folk har sluttet å ta sen-navn, byttet navn av andre grunner eller flyttet ut av byene. Det er mest sannsynlig en kombinasjon. Dessuten skiftet bruken ofte fra dokument til dokument for samme person, enten pga. brukernes veksling eller upresise normer for registrering. Til tross for denne usikkerheten går de samme tendensene igjen for vekst og fall av sen-navn-bruken i de kildene som er undersøkt her.
En viktig kilde for navnebruk i byene er adressebøkene, som ble utgitt for mange av de store byene fra midten eller slutten av 1800-tallet og fram til midten av 1900-tallet. De inneholdt gjerne opplysninger om familiefedre og enslige over myndig alder. Av adressebøkene for de store byene kan vi se at Olsen var klart mest brukt i år 1900, og at Olsen-navnet har opplevd mest frafall etterpå.
Den første landsdekkende tellingen fra rundt 1975 viser disse forekomstene av de vanligste sen-navnene:
74 808 Hansen, 68 761 Olsen og 63 872 Johansen.
18
Pr. 1. januar 2000 var tallene:
61 433 Hansen, 56 555 Olsen og 56 012 Johansen.
19
Hvert av de to-tre vanligste sen-navnene bæres nå av 1,3 - 1,4 % av befolkningen. I de fleste fylkene ligger andelen mellom 1,0 og 1,5 %. Forskjeller mellom by og land har i stor grad jevnet seg ut, mest sannsynlig pga. flytting, men nok også fordi ikke fastboende folk på landsbygda kan ha tatt sen-navn. Fylket Sogn og Fjordane med 0,4 Olsen og de tre Nord-Norge-fylkene der de tre vanligste sen-navnene bæres av mellom 3 og 4 %, skiller seg ut.
20 I de sistnevnte områdene kan eldre fordeling ha holdt seg forholdsvis godt pga. lite tilflytting.
24,8 % av hele befolkningen har sen-navn nå. I kap. 6 finnes ytterligere navnestatistikk.
4.1.1.1.5 Veksling mellom slektsnavn og etternavn på 1900-tallet
På bygdene rundt år 1900 ser man både overgang til bruk av gårdsnavn som slektsnavn og veksling i navnebruken for samme person.
En overgang fra skiftende patronym som etternavn til gårdsnavn som faste slektsnavn vises i de fleste typer offentlige dokumenter. En undersøkelse fra Frosta (i Sør-Trøndelag) viser at rundt ¾ ble registrert med fornavn og patronym eller bare med fornavn i 1900-folketellingen. I 1910 var dette tallet nede i ¼. Den øvrige delen av befolkningen var stort sett ført opp med gårdsnavn eller annet slektsnavn enn sen-navn i begge tellingene. I panteregisteret for samme sted er det imidlertid en større andel av gårdsnavn og en mindre andel av sen-navn, enn i folketellingene.
21 Undersøkelser av åtte andre sørnorske kommuner i 1900-folketellingen viser en andel av slektsnavn som ikke er sen-navn varierende fra kommune til kommune med mellom 7 og 60 %.
22
Opplysninger om slektsnavn i denne overgangsfasen, fra slutten av 1800-tallet og fram til 1930-åra, er svært usikre fordi folk flest og nedskriverne ikke har hatt presis oppfatning av hva som var slektsnavn. I 1910-tellingen for Frosta kommer antakelig slik uklarhet til uttrykk når over halvparten av befolkningen i én tellekrets var ført opp med patronym, mens nesten ingen hadde det i en annen krets.
23
Variasjon i etternavnsbruken for samme person kom helst til uttrykk i offentlig forvaltning som veksling mellom forskjellige sen-navn (etter far og tidligere forfedre), forskjellige gårds- og bruksnavn, og forskjellige skrivevarianter av samme navn. Dette forekom også i byene.
24 Veksling mellom gårds- eller andre stedsnavn som slektsnavn, kunne komme av flytting.
Navn etter større steder og grender var mest aktuelt når de flyttet bort fra bygda. Det var også mange som tok eller fikk etternavn etter en hovedgård, mens de hadde et uformelt daglig navn etter underbruket der de bodde. Et eksempel er en mann som sto ført opp som Flåm i folkeregisteret, men som selv brukte Melteig, etter plassen der han hadde vokst opp. Dette førte til en navnesak ved Voss Herradsrett på 1970-tallet.
25
Selv om yrkesbetegnelser lenge ble brukt som ikke faste tilnavn, ser det ikke ut til å ha vært tradisjon for danning av slektsnavn etter norske yrkestitler, slik det har vært vanlig i mange andre land.
Innføringen av faste slektsnavn foregikk gradvis. Helt fram til lovendringen i 1979 fantes det folk uten faste slektsnavn. Bruk av flere navn for samme person i offentlige registre var ikke uvanlig.
26 Manglende registrering i folkeregisteret eller kirkebøker av navn som ble brukt til daglig, kunne føre til tap av retten til navn som tidligere har vært brukt som "etternavn" i slekten.
27
4.1.1.1.6 Vekslende skrivemåter
Skrivemåtene i gårds- og stedsnavn fulgte gjerne danskspråklige skrifttradisjoner til langt utpå 1800-tallet, som Qvam, Wiig, Dahl, Lie, Moe, Myhr, Sexe, Semb og navneledd som Løv- og -tvedt. De offisielle navnene har blitt normert til former tilpasset norsk uttale i matriklene (skattelister for jordeiendommer) og i andre offentlige dokumenter, f.eks. Vik, Dal, Mo, Sem, Lauv- og -tveit.
28
Etternavn, og senere slektsnavn, fulgte eldre skriftlig navnebruk for gårds- og stedsnavn til tross for matrikkelrevisjonene og endring i norsk rettskriving (f.eks. Aa til Å). Folk fulgte i praksis helst embetsmenns (dvs. prester og lensmenn) skrivemåter. Uttale- og skriftform var nok helst oppfattet som to klart atskilte former.
29
Skrivemåtene kunne også lenge veksle for samme person, både på grunn av egne og nedskrivernes kunnskap, og kanskje som følge av vekslende ønsker. Bruken av former som skilte seg ut fra norsk rettskriving, kom nok i stor grad av at det var de kjente formene. Dessuten kunne det være praktisk å ha et navn som skilte seg ut, som Eyde og andre navn som kunne ha naturlig grunnlag i en eldre skriftvariant.
Resultatet vises i dagens slektsnavn. Pr. 1. desember 1993
30 fantes bl.a. disse forekomstene i den norske befolkningen: 1467 Mo og 6866 Moe; 106 Dal og 11 837 Dahl; 4489 Vik, 74 Vig, 50 Viig, 25 Viik, 20 Wig, 845 Wik, 1193 Wiig og 2249 Wiik; 208 Eeg, 441 Eek, 851 Eik og 565 Ek; 3786 Tveit og 1954 Tvedt. Vi ser at trenden ikke er entydig dansk- eller norskspråklig.
Sammensatte navn er ofte nyere og har hatt en svakere dansk skrifttradisjon. Mens det fins 643 Myhr og 30 Myr, er det i det samme registeret 77 ulike sammensatte navn som begynner på Myr og bare 19 som begynner på Myhr.
31
Aa ble endret til
Å i 1917-rettskrivningen. Likevel fantes det 137 ulike slektsnavn i 1993 (alle typer opphav) som begynte med Å og 332 med Aa. Det var f.eks. 280 Ås og 5918 Aas. Et høyfrekvent eksempel med
aa eller
å inne i navnet var: 1401 Waage, 462 Vaage, 1205 Våge og 97 Wåge.
Variasjon i skrivemåten for sen-navn for samme familie har også forekommet i noen tiår ut på 1900-tallet, f.eks. Christensen og Kristensen, og Nielsen, Nilsen og Nilssen. I én utgave av en adressebok kunne det være mange flere Nielsen enn Nilsen, mens i en senere utgave er det mange flere Nilsen.
Den vekslende slektsnavnbruken som er beskrevet ovenfor, innebærer at det ofte er tilfeldig hvilke navn og hvilke former som er dokumentert skriftlig.
4.1.1.1.7 Navneskifte
Denne store nedgangen i bruken av sen-navn viser at folk i stor grad har ønsket seg og ønsker å bytte ut et sen-navn med et annet navn. Det er antakelig ønsket om navn som ikke var blant de vanligste, som har vært den viktigste grunnen. En argumentasjon for å bruke gårdsnavn som uttrykk for norsk navneskikk kan nok også har virket inn. En lavere andel sen-navn blant de vanligste mellomnavnene enn blant slektsnavnene, er antakelig uttrykk for at mange gjerne vil ha andre navn enn sen-navn, jf. kap. 6.
I 1923 ga Justisdepartementet bevilling til 303 slektsnavn, dvs. antall saker, ikke antall personer. Tidlig på 1960-tallet var det ca. 1000 saker hvert år. Fram til og med 1964 gjaldt navneendringene særlig nye navn (nylagete eller andre navn enn de man kunne ta etter hovedreglene), stefars eller pleieforeldres navn, og navn man faktisk brukte, men som var ulikt det som var innført i folkeregisteret. Det var også mange saker om ektefeller som ønsket å beholde slektsnavnet de hadde hatt som ugift. Pga. økende skilsmissehyppighet ble det etter hvert også mer aktuelt å ta tilbake navn fra før ekteskap.
32
Tidlig på 1980-tallet var det over 10 000 personer som fikk bevillinger årlig. Endring til ektefellers navn som ugifte er ikke med i tallene Antallet endringer har økt betydelig etter det, men da som hovedregel med enklere melding til folkeregistrene.
Under den voldsomme veksten i navneendringer de siste tiårene har de fleste navneendringene gjeldt kvinner og barn i forbindelse med oppløsning av ekteskap.
33 En stor andel av de bevillingene som nå blir gitt av fylkesmennene, gjelder innvandrere som vil endre navn.
34 De kan ha fått navn ved førstegangsregistrering, som ikke er i pakt med hjemlig tradisjon, ønskelig transkripsjonsmåte, eller som ikke er tjenlig her i landet.
I 1940-årene ble det utgitt to lister med slektsnavnsforslag, med til sammen ca. 3700 navn.
35 I 1960 var disse "for gode navns vedkommende faktisk oppbrukt".
36 Flertallet av forslagene finnes ikke som slektsnavn nå.
4.1.1.1.8 Kvinners etter- og slektsnavn
Til et stykke ut på 1800-tallet beholdt norske kvinner sine etter- eller slektsnavn hele livet. På landsbygda skiftet den muntlige bruken i noen grad etter bosted. I slike tilfeller kunne mann og kone ha samme stedsnavn som tilnavn i muntlig bruk.
På slutten av 1800-tallet ble det vanligere, særlig i byene, at kvinner tok menns slektsnavn i offisiell sammenheng. Det begynte i høyere sosiale lag. I Bergen og Kristiansand var 98 % av de gifte kvinnene registrert med oppvekstnavnet (pikenavnet) i 1801. I Fredrikstad hadde ingen kvinner tatt over mannens etternavn i 1801, mens vel halvparten av kvinnene som var gift med menn i høyeste sosialgruppe (mest kjøpmenn, embetsmenn og skippere) og knapt 1/6 blant arbeidere, hadde mannens etternavn i 1865.
37
I tiden rundt gjennomføringen av 1923-loven hadde det stort sett etablert seg praksis med at kvinnene tok mannens slektsnavn over store deler av landet, men minst på landsbygda.
4.1.1.2 Fornavn
Fornavn som ble brukt i sagatiden, tilsvarte ofte ett eller to kjente ord i språket, som navnene hadde som opphav (Sigfrid; seier + vakker). Men man regner med at sammenhengen mellom navnet og navnets betydning ble mindre viktig alt for tusen år siden.
Mange av sagatidens fornavn er i bruk i dag, dels i andre former (Øyvind/Even, Sigfrid/Sigrid/Siri). Mange kjente navn fra Nytestamentet og helgener ble tatt i bruk i hundreårene før reformasjonen, også med norske former, f.eks. Johannes/Jon, Peter/Per, Maria/Mari, Nikolaus/Nils og Katarina/Kari.
Kirkelige navn fortrengte eldre norske navn. Fra 1800-tallet har gjenopptaking av saganavn i opprinnelig form fortrengt varianter av saganavn og kirkelige navn.
Særlig fra slutten av 1800-tallet og framover har vi fått mye nytt navnetilfang, særlig fra svensk, dansk, tysk, fransk og engelsk. Fra midten av 1800-tallet fikk vi noe bruk av slektsnavn som fornavn. Selv om man sjelden har klart å påvise den konkrete inspirasjonskilden, kan det se ut til at prester, jordeiere, handelsmenn og statsministre kan ha vært inspirasjonskilder, f.eks. Monrad, Anker, Selmer og Sverdrup. Det kan se ut til at handelsslekter som Heitman, Bernhof og Heggelund, gjestgiverslekt som Pareli/Parelius, og eiendomsbesittere som Angel har inspirert langs kysten i nordlige Nordland og sørlige Troms, men at navnegiverne ikke ser ut til å tilhøre nærmiljøet.
38 Etter internasjonalt mønster ble det vanlig å lage jentenavn av guttenavn, og omvendt i noe mindre grad, f.eks. Petrina, Petra, Karenus og Agdar.
Oppkalling etter norske slektsnavn, idoloppkalling, avtok ganske raskt etter innføringen av 1923-loven.
39
Fra slutten av 1900-tallet har også navn fra innvandrerkulturer utenfor den vestlige verden, kommet i bruk. I 1999 var Mohammad, inkl. varianter, på 8.-plass blant nyfødte gutter i Oslo.
4.1.1.3 Mellomnavn
Opphavet til mellomnavn finner vi i ønsket om å gi ekstra navn i tillegg til vanlige fornavn og slektsnavn. De hadde status som en egen type fornavn fram til navneloven 1964, se nedenfor pkt. 4.1.2.3. Skikken kan se ut til å ha kommet parallelt med bruken av ekstra fornavn i høyere sosiale lag på 16-1700-tallet. Mellomnavn var helst slektsnavn fra tidligere slektsledd på begge sider, eller fra andre man ville ære.
I Bergen og Kristiansand er det registrert en begrenset bruk i høyere sosiale lag i 1801, helst av utenlandsk opphav, og mest sannsynlig hentet fra slekten. Bergenske slektsbøker viser stor variasjon i samme søskenflokk på 17- og 1800-tallet. Dette kan tyde på at man gikk ut over den nære slekten.
40
I Fredrikstad i 1801 var også omfanget svært begrenset, likt fordelt mellom patronymer og andre slektsnavn. Patronymene forekom helst i mellomsjiktet (håndverkere, funksjonærer) og var for det meste etterfulgt av et norsk stedsnavn. Andre slektsnavn som mellomnavn viste stor variasjon i samme søskenflokk, på samme måte som vanlige fornavn. Bare unntaksvis kom mellomnavnene fra morens slektsnavn. Navnene kom i mange familier til å gå i arv etter bestemte mønster I 1865 var mønsteret i Fredrikstad det samme, men med litt økt bruk.
41
Også fra andre kilder kjenner vi til at mellomnavn kunne hentes fra familien, fra venner (ofte fadderoppkalling) og kjente personer (idoloppkalling). I andre halvdel av 1800-tallet og fram til 1923-loven fantes det eksempler på at kjente personers eller slektningers slektsnavn ble tatt i bruk som mellomnavn, og dels brukt som fornavn til daglig, som f.eks. for Nordahl Rolfsen (Johan Nordahl Brun Rolfsen) og Nordahl Grieg (Johan Nordahl Brun Grieg). Dessuten kom mellomnavn i en del tilfeller til å bli første del av doble slektsnavn på 1700-, 1800- og tidlig på 1900-tallet.
Utviklingen av mellomnavn i dag er beskrevet i kap. 6. Termen mellomnavn kom i bruk på 1900-tallet, og kom altså inn i loven i 1964. Tidligere var den i bruk i lovkommentarene til bl.a. Lundh og Arnholm.
42
