4.2.3.2 Allmennprevensjon
Allmennprevensjon innebærer at man ved å stille opp og håndheve en straffetrussel motvirker lovbrudd blant allmennheten. En slik forebyggende virkning kan oppnås ved at straffen virker
avskrekkende. Dessuten kan straff motvirke lovbrudd ved å virke
moraldannende og over tid
vanedannende på befolkningen. Det er den avskrekkende virkningen det tradisjonelt har blitt lagt mest vekt på i forhold til straffens allmennpreventive virkninger.
Straffens allmennpreventive virkning er vanskelig å måle. Man er derfor i høy grad henvist til alminnelige fornuftsbetraktninger.
En avskrekkende effekt kan bare oppnås ved at det oppstilles en straffetrussel som befolkningen oppfatter at det er en mulighet for at blir fullbyrdet. Allmennprevensjon forutsetter altså at straffetrusselen er kjent. Dessuten vil allmennhetens oppfatning av risikoen for at en type lovbrudd faktisk vil bli straffeforfulgt ha betydning. Denne risikovurderingen påvirkes formodentlig av om fullbyrdelsen av straff er offentlig, eller i alle fall blir offentlig kjent, slik at borgerne kan se at straffetruslene ikke bare er tomme ord.
Man kan videre anta at den avskrekkende effekten av straff til dels er et produkt av straffetrusselens størrelse og risikoen for å bli straffet fullt ut etter denne straffetrusselen. Dette innebærer at det alminnelige straffenivået for ulike straffebud må antas å ha en viss betydning for prevensjonseffekten. Med ”det alminnelige straffenivået” menes her den straffen som kan påregnes for en bestemt type overtredelse. Ved de aller fleste straffebestemmelser ligger det alminnelige straffenivået, selv for alvorlige overtredelser av et straffebud, langt under øvre strafferamme.
Risikoen for overhodet å bli straffet kan imidlertid ha vel så stor betydning for straffens allmennpreventive effekt som hvor streng straff en lovbryter eventuelt risikerer. Risikoen for å bli straffet avhenger av to forhold: Oppdagelsesfrekvensen og håndhevelsesfrekvensen for den aktuelle typen lovbrudd. I hvilken grad risikoen for å bli straffet virker avskrekkende vil variere for ulike lovbruddstyper og ulike persongrupper. I forhold til drap og visse typer seksuallovbrudd er det grunn til å tro at risikoen for straff spiller en mindre rolle for atferden. Ved økonomisk kriminalitet er det derimot grunn til å tro at atferden i større grad styres av kalkulert risiko. Straffebud som ikke har noen sterk støtte i samfunnsmoralen, vil i større grad være avhengig av straffens avskrekkende effekt for å bli overholdt. De straffebud om omfattes av utvalgets mandat, er for en stor del i denne kategorien.
Som nevnt innledningsvis, retter straffens allmennpreventive virkninger seg i prinsippet mot allmennheten som sådan. Dette innebærer imidlertid ikke at hele befolkningen er like interessant som målgruppe. En straffetrussel kan ha påvirkningskraft for én gruppe, men ikke en annen. De aller fleste avholder seg fra alvorlige lovbrudd allerede av andre grunner enn de allmennpreventive virkningene av straff. På den annen side finnes det individer som synes uimottagelige for enhver påvirkning for å få dem til å avstå fra kriminelle handlinger, og hvor straffetrusselen derfor ikke virker. I hvilken grad ulike persongrupper lar seg påvirke av faren for straff kan bero på en rekke forhold. Blant annet kan påregnelig statustap ved å bli straffet ha betydning. Det vil da dels ha betydning hvilken status man har og hvor mye man har å tape, dels hvordan miljøet rundt en vil reagere på en straffedom. I denne sammenhengen vil det variere hvilke lovbrudd som har en stigmatiserende effekt i ulike miljøer.
Det er flere sammenhenger mellom straff og moral. Som nevnt ovenfor, kan moralske motforestillinger i mange tilfeller motvirke lovbrudd. En annen sammenheng mellom straff og moral er at en straffetrussel kan tenkes å ha en moralvekkende, moralstyrkende, moralbevarende og moraldannende virkning. Den moralvekkende virkningen innebærer at straffen vekker befolkningens etiske bevissthet omkring et normbrudd. En straffetrussel kan videre tenkes å styrke moralske normer som allerede er befestet, eller motvirke at befestede normer går i oppløsning som følge av at de blir overtrådt uten reaksjon og kanskje også med en direkte gevinst. Straffen kan også tenkes å ha en oppdragende effekt ved at den påvirker befolkningens innstilling til de normene som beskyttes med straff, og dermed bidrar til å danne nye holdninger. Straffens virkninger på moralen er imidlertid meget usikre, og det finnes ikke noe sikkert empirisk grunnlag for å anta at straff har slike virkninger. Det er dessuten grunn til å tro at slike virkninger eventuelt vil være langsiktige.
I den grad straffen gjennom avskrekking og påvirkning på moralen lykkes i å avholde store deler av befolkningen fra lovbrudd, kan man over tid også tenke seg en vanedannende effekt i den forstand at loven følges uten bevisste overveielser. Også denne virkningen av straff er imidlertid usikker.
Til tross for usikkerheten som knytter seg til straffens allmennpreventive virkninger har tanken om at straff virker allmennpreventivt stått sterkt i nyere tids strafferett.
4.2.3.3 Individualprevensjon
Individualprevensjon er den virkningen av straff som motvirker at en person som blir straffet, begår nye lovbrudd.
Mens straffens allmennpreventive effekt er en virkning både av lovens straffe
trusselog av at straffer fullbyrdes, er altså straffens individualpreventive virkning et resultat av
fullbyrdelsen av straffen som rammer det enkelte individ.
Dersom lovbryteren får merke konsekvensen av et lovbrudd, er tanken at lovens straffetrusler for fremtiden vil virke
avskrekkendei enda større grad på den straffede lovbryteren enn på den del av befolkningen som ikke tidligere er straffedømt. Den avskrekkende effekten av å bli straffet er imidlertid vanskelig å måle. Det man kan si sikkert på bakgrunn av kriminalstatistikk om tilbakefall er at det langt fra er snakk om noen fullstendig effekt. Mange lovbrytere forgår seg på nytt. Man må likevel legge til grunn at en del kriminelle ville begå flere lovbrudd dersom de aldri ble utsatt for straffereaksjoner. På den annen side må man gå ut fra at mange av dem som ikke faller tilbake til ny kriminalitet, unnlater nye lovbrudd av andre grunner enn at de avskrekkes av lovens straffetrusler. Mange forhold vil kunne ha betydning for i hvilken grad en idømt straff virker avskrekkende. Straffens art og omfang har selvsagt betydning. Videre vil straffens innhold og domfeltes personlighet og livssituasjon spille en rolle.
En praktisk viktig side av individualprevensjonen er den såkalte
inkapasiteringseffekten. Med dette menes at en lovbryter blir avskåret fra å begå ny kriminalitet mens straffen fullbyrdes. Denne virkningen av straff er bare aktuell i forhold til de frihetsberøvende straffartene fengsel og forvaring. Denne effekten er som de andre individualpreventive virkningene vanskelig å beregne, blant annet fordi det er et rent hypotetisk spørsmål om en person ville ha begått ny kriminalitet i den tiden han sitter fengslet eller i forvaring. Det er likevel en nokså sikker slutning at mange forbrytere med stadige tilbakefall ville ha holdt fast ved sitt sedvanlige kriminalitetsmønster i den tiden de er berøvet friheten.
Det er videre vanlig å regne straffens
resosialiserendeeffekt til individualprevensjonen. Også denne virkningen av straff er vanskelig å beregne og formodentlig i meget stor grad avhengig av straffegjennomføringens nærmere innhold. Oppmerksomheten rundt denne virkningen av straff har variert en del i Norge de siste hundre årene. De siste tiårene har tanken om at straff virker – eller kan virke – resosialiserende tapt terreng.
4.2.3.4 Andre virkninger av straff
Foruten de direkte prevensjonsvirkningene kan ileggelse og soning av straff ha en rekke andre virkninger på lovbryteren. Dette er stort sett utilsiktede virkninger som behandles i punkt 4.4.2.
Straff kan foruten den allmennpreventive effekten også ha andre virkninger på allmennheten. Det er et nokså utbredt krav blant folk flest at forbrytere skal straffes. Kravet om streng reaksjon gjør seg særlig gjeldende ved grove volds- og seksuallovbruddssaker. Idømmelse av straff kan derfor ha betydning for
den sosiale ro i samfunnet. Mange opplever at det er lettere å forsone seg med det å være offer for en forbrytelse dersom gjerningsmannen straffes. I forlengelsen av dette kan straff, i alle fall dersom denne oppfattes som rettferdig og forholdsmessig, bidra til at folk lar være å ta saken i egne hender. Det at samfunnet straffer kan dermed bidra til å
holde selvtektsnivået nede.
Videre kan lovens straffetrusler ha en
symbolfunksjon ved at samfunnets viktigste verdier understrekes og styrkes når krenkelser av disse verdiene straffes. Særlig innen sosiologien har man også pekt på at straff
styrker samfunnssolidariteten. Gjennom straff, hevdes det, blir forbryterne gjort til samfunnets indre, felles fiende, som man sammen må bekjempe.
