NOU 2004: 6

Mellom effektivitet og personvern

7.7.4 Hemmelig ransaking

7.7.4.1 Bakgrunnen for gjeldende rett

Som følge av varslingsreglene i straffeprosessloven § 200, hjemler ikke straffeprosessloven § 192 hemmelig ransaking. I de fleste tilfeller vil hensynet til etterforskingen være tilstrekkelig ivaretatt ved at mistenkte først blir informert ved iverksettelsen av ransakingen. Varsel om ransaking kan i enkelte tilfeller virke ødeleggende på den videre etterforsking med sikte på å få fellende bevis. I Treholt-saken gjennomførte politiet ca 8 uker før pågripelsen to ransakinger av Treholts hjem uten at det ble gitt underretning før etter at tiltale var tatt ut. Politiet fotograferte blant annet Treholts avtalebok og fikk på den måte opplysninger som gjorde det mulig å for politiet å være tilstede på rett sted til rett tidspunkt i den videre etterforsking, se NOU 1993: 3 side 31. I det forebyggende arbeid vil behovet for å innhente opplysninger i hemmelighet, gjøre seg gjeldende med samme styrke. I debatten etter Treholt-saken ble det hevdet at slik hemmelig ransaking var uten hjemmel i straffeprosessloven, og at den heller ikke kunne forsvares ut fra nødrettsbetraktninger, se kapittel 5.4.5. Dette førte til at Sikkerhetsutvalget NOU 1993: 3 side 49 foreslo at det burde åpnes en:

”begrenset adgang til, innenfor snevre grenser og under nærmere angitte vilkår, å foreta hemmelig ransakinger i saker vedrørende terrorisme og rikets sikkerhet. ... Adgangen til hemmelig ransaking bør bare gis når i saker hvor det foreligger mistanke om overtredelse av straffebestemmelser som gir grunnlag for telefonavlytting ... . Det må også være en forutsetning at hemmelighold er av avgjørende betydning for etterforskingen.”

Sikkerhetsutvalgets syn fikk tilslutning av Metodeutvalget i NOU 1997: 15 side 109-110, som foreslo at vilkårene for hemmelig ransaking burde være de samme som ved kommunikasjonsavlytting. Også departementet betraktet hemmelig ransaking som en inngripende etterforskingsmetode, og foreslo som Metodeutvalget å ha samme vilkår som ved kommunikasjonsavlytting, men foreslo et kriminalitetskrav på 10 år uten at det ble gjort unntak for narkotikasaker og saker om rikets sikkerhet. Departementet viste til at krenkelsen av den private sfære ble særlig stor når mistenkte ikke fikk beskjed, og viste til at uskyldige tredjepersoner som tilhører mistenktes husstand ville bli rammet, se Ot prp nr 64 (1998-99) side 108. Justiskomiteen sluttet seg til departementets forslag, men gjorde unntak fra kriminalitetskravet for saker om rikets sikkerhet og narkotika, se Innst O nr 3 (1999-2000) side 16.

7.7.4.2 Forholdet til EMK art 8

Hemmelig ransaking vil på samme måte som alminnelig ransaking falle inn under vernet i EMK art 8 (1). Metoden krever derfor hjemmel i lov og må være nødvendig i et demokratisk samfunn. Ettersom den som utsettes ikke gjøres oppmerksom på inngrepet, vil en hemmelig ransakning utgjøre et større inngrep. Ved slike krenkelser av den private sfære vil prosessuelle garantier utgjør et sentralt moment i EMD's vurdering av forholdsmessigheten, se Ot prp nr 64 (1998-99) side 107.

7.7.4.3 Gjeldende rett

7.7.4.3.1 Hemmelig ransaking under etterforsking

Betingelsene for hemmelig ransaking er de samme som for kommunikasjonsavlytting. Det kreves ifølge straffeprosessloven § 200 a sannsynlighetsovervekt for at det er begått en straffbar handling. Kriminalitetskravet er mistanke om en handling som etter loven kan medføre fengsel i 10 år eller mer, eller at mistanken må gjelde overtredelse av en av bestemmelsene i straffelovens kapittel 8 og 9, eller av straffeloven § 162 første ledd eller straffeloven § 317, jf § 162. Også indikasjonskravet er det samme. Metoden kan bare anvendes når det er overveiende sannsynlig at saken ikke vil bli oppklart ved hjelp av mindre inngripende etterforskingsmetoder. Det alminnelige krav ifølge straffeprosessloven § 170 a om forholdsmessighet under etterforsking, gjelder også ved hemmelig ransaking.

Hemmelig ransaking krever rettens tillatelse etter begrunnet begjæring fremsatt av politimesteren. Retten treffer sin avgjørelse ved kjennelse. Etter straffeprosessloven § 200 a tredje ledd første punktum får straffeprosessloven § 216 e annet ledd om kommunikasjonskontroll tilsvarende anvendelse. Det innebærer at den mistenkte ikke får partsrettigheter ved behandlingen av om tillatelse skal gis. Men mistenkte skal i medhold av straffeprosessloven § 100 a ha oppnevnt forsvarer som skal ha dokumentinnsyn og rett til å uttale seg før avgjørelsen treffes. Forsvareren kan påkjære kjennelsen.

Dersom det ved opphold er stor fare for at etterforskingen vil lide, kan ordre fra påtalemyndigheten tre istedenfor rettens kjennelse, se straffeprosessloven § 200 a sjette ledd som henviser til straffeprosessloven § 216 d annet ledd. Men i så fall skal saken snarest mulig og innen 24 timer forelegges retten som skal vurdere om vilkårene var oppfylt og gi en etterfølgende godkjenning.

Selv om hemmelig ransaking gjennomføres uten varsel, skal den mistenkte i utgangspunktet underrettes om en hemmelig ransaking i ettertid. Straffeprosessloven § 200 a tredje ledd annet punktum åpner for at underretningen kan utsettes eller unnlates. Avgjørelsen treffes av retten ved kjennelse. Utsatt underretning kan bare tillates når det er strengt nødvendig av hensyn til etterforskingen. I så fall kan det besluttes at underretningen kan utsettes i 8 uker etter inngrepet. Hensynet til den fortsatte etterforsking kan tilsi at underretningen utsettes ytterligere. Fristen kan derfor forlenges. I saker om rikets sikkerhet kan det besluttes at underretningen skal utsettes i inntil 6 måneder om gangen, og det kan også besluttes at underretning helt kan unnlates. Blir det tatt ut tiltale, skal underretning gis med mindre det besluttes fortsatt hemmeligholdelse etter straffeprosessloven § 242 a.

7.7.4.3.2 Hemmelig ransaking i forebyggende øyemed

Straffeprosessloven § 200 a krever mistanke om en begått straffbar handling dersom hemmelig ransaking skal iverksettes, og hjemler derfor ikke hemmelig ransaking i forebyggende øyemed. Under gitte omstendigheter vil nødrett kunne være kompetansegrunnlag for slik ransaking. Riktignok er den alminnelige oppfatning at når lovgiveren har åpnet for hemmelig ransaking under etterforsking, følger det antitetisk at metoden er forbudt i forebyggende øyemed, se kapittel 5.4.5. Men etter utvalgets syn fører resonnementet ikke lenger enn at hemmelig ransaking i forebyggende øyemed er forbudt i normaltilfellene. Det er ingen holdepunkter for at lovfestingen skulle utelukke bruk av nødrett.