Tiltaksplan for å bekjempe narkotika i fengslene - utkast til momenter

linkdoc012005-990070#docHøringsbrev

Innhold

• linkintinnledning00111.0 Innledning
  • linkintinnledning001111.1 Besøk og visitasjon
  • linkintinnledning001121.2 Forslag om visitasjon av besøkende
• linkintinnledning00122.0 Øvrige restriktive tiltak
  • linkintinnledning001212.1 Kontroll av korrespondanse/brevsensur
  • linkintinnledning001222.2 Kontroll av telefonsamtaler
  • linkintinnledning001232.3 Adgang til å ha eiendeler på cella/tilsyn
  • linkintinnledning001242.4 Visitering - ettersyn av rom
  • linkintinnledning001252.5 Kontroll og søk i anstaltene med bruk av narkotikahund
  • linkintinnledning001262.6 Urinprøver og utåndingprøver
  • linkintinnledning001272.7 Kroppslige undersøkelser
  • linkintinnledning001282.8 Påvisning og håndtering av narkotika i fengslene
  • linkintinnledning001292.9 Reaksjonssystemet ved narkotikamisbruk - ileggelse av refselser m.v.
  • linkintinnledning0012102.10 Registrering av narkotikarelatert informasjon
• linkintinnledning00133.0 Positive tiltak
  • linkintinnledning001313.1 Generelle tiltak
  • linkintinnledning001323.2 Kontraktsoning
  • linkintinnledning001333.3 Overføring til soning i behandlingsinstitusjon
  • linkintinnledning001343.4 Terapeutiske tilbud for rusmisbrukere i fengsel
  • linkintinnledning001353.5 Påvirkningsprogrammer
  • linkintinnledning001363.6 Individuelt tilrettelagte soningsplaner
  • linkintinnledning001373.7 Kulturelle og idrettslige aktiviteter i og utenfor anstalt
  • linkintinnledning001383.8 Treningssentervirksomheten
  • linkintinnledning001393.9 Permisjoner og fremstillinger
  • linkintinnledning0013103.10 Arbeidstilbud i og utenfor anstalt
• linkintinnledning00144.0 Stikkordsmessig beskrivelse av problemtes omfang

1.0 Innledning

En av kriminalomsorgens hovedmålsettinger er å forebygge skadelige virkninger av frihetsber¿velsen og fremme domfeltes tilpasning til samfunnet. I dette ligger et krav om i størst mulig grad unngå sosial isolasjon, tap av positivt nettverk og kontakt med familie. Passivitet som følge av frihetsberøvelsen skal i størst mulig grad unngås. Virkemidlene er ved siden av arbeids- og skolemuligheter å tilrettelegge for aktivitet og engasjement i fritiden. Det er herunder lagt vekt på at innsatte innenfor rammene av fengselsreglementet der det er sikkerhetsmessig forsvarlig skal få opprettholde kontakt med sine nærmeste pårørende, spesielt egne barn, gjennom bl.a. brev, telefon, besøk og permisjoner.

Det legges i straffegjennomføringen opp til bruk av differensierte soningsformer tilpasset den enkeltes individuelle forutsetninger og behov. Saklig forskjellsbehandling brukes bevisst for å motivere rusbelastede innsatte til å komme seg ut av sitt misbruk.

Det er stor spennvidde hva gjelder sikkerhet og kontroll i de forskjellige anstaltene (Œpne/lukkede fengsler). Tiltakene i narkotikabekjempelsen må tilpasses lokale forhold og forutsetninger. Virkemidlene i fengselsvesenets rusbekjempelse må videre være en integrert del av straffegjennomføringen. De ulike tiltakene må avpasses anstaltenes alminnelige kontrollnivå. Det er stor enighet om at kontrolltakene som iverksettes i størst mulig grad bør benyttes sammen med positive tiltak som kan redusere etterspørselen, herunder motiverende tiltak.

Bekjempelse av narkotika er bare er ett av flere problemområder som bør vies oppmerksomhet. Av betydning for en helhetlig straffegjennomføring må det tas hensyn til innsattes muligheter til fritidsaktiviteter, til utdanning, arbeid, kontakt med familie og venner og alminnelig sosialt liv, samt tilbud om kulturaktiviteter, rettshjelp, innsynsrett, klager, permisjoner etc. Faren ved å fokusere for sterkt på narkotikabekjempelse, er at andre problemer som også har stor betydning for innsattes liv, skyves i bakgrunnen.

Det er et viktig forebyggende prinsipp å begrense tilgjengeligheten av rusmidler innenfor rammene av ovenstående som er trukket opp i gjeldende fengselslov og -reglement. Det er stor enighet i Norge om at økt tilgjengelighet av ulovlige rusmidler vil føre til økt bruk og skader. Derfor legges det vekt på å begrense tilgjengeligheten av stoffene mest mulig. Dette gjelder i fengslene som i samfunnet for øvrig. Effektene av redusert tilgjengelighet er belyst ved omfattende forskning.

Når særskilte tiltak for å bekjempe narkotika skal behandles, må nevnte bakenforliggende hensyn iakttas.

1.1 Besøk og visitasjon

1.1 1. Kontrolltiltak ved besøk til innsatte

Regler om besøk finnes i fengselsloven (lov 12.12.58 nr 7) § 23 jfr fengselsreglementet § 64. Utfyllende regler finnes i rundskriv Fst 12/93, gitt av Fengselsstyret 29.11.93.

1.1.2. Gjeldende regler - kort oversikt over hovedregler

Før besøk finner sted skal den besøkendes vandel være undersøkt. Dette skjer ved at fengslene kontakter politiet som undersøker hvorvidt den besøkende er registrert i strafferegisteret eller er kjent i narkotikamiljøet etc. Hovedregelen er at besøk av personer som tidligere er dømt etter narkotikalovgivningen skal nektes.

Besøk til innsatte i lukket fengsel skal som hovedregel skje under kontroll. Dersom kontrolltiltak ikke anses tilstrekkelig, skal besøk ikke innvilges. Vurderingen foretas bl a. ut fra opplysninger som fremkommer i strafferegisteret samt opplysninger som gis fra politiet (jfr punkt 1.1.3 under).

1.1.3 Nærmere om sikkerhetsklarering av besøkende

Fengselsloven har ingen regler om hvordan besøk til innsatte i fengsler skal gjennomføres eller hvorledes kontrollen av besøkende skal være. Av fengselsloven følger heller ingen nærmere krav til vandel eller bakgrunn m.v. for personer som skal gis anledning til å besøke innsatte.

Fengselsloven § 23 fastslår dog at de innsatte "etter nærmere regler" kan få motta besøk av sine nærmeste og andre personer som det har betydning for dem å ha forbindelse med. Etter fengselsloven § 23 andre ledd kan besøk nektes når det er særlig grunn til å tro at besøket kan ha uheldig virkning. Dette gjelder også besøk av den innsattes nærmeste pårørende.

Etter fengselsloven § 56 kan Fengselsstyret gi nærmere regler om anstaltene, tjenesten og behandlingen av de innsatte. Av fengselsreglementet § 64.4 første ledd følger at besøk som hovedregel skal skje under kontroll. Kontrollen kan ha form av tilsyn, overhøring av samtalen eller bruk av glassvegg. Kontrolltiltakene skal ikke være mer omfattende enn det som anses påkrevd for å hindre ureglementert atferd i forbindelse med besøket. Besøk kan nektes når det er grunn til å tro at iverksettelse av kontrolltiltak ikke vil være tilstrekkelig for å hindre ureglementert atferd jfr fengselsreglementet § 64.4 andre ledd.

Fengselsstyret har gitt utfyllende regler for besøk, se rundskriv Fst 12/93, gitt 29.11.1993. Fra side 4 punkt 2 hitsettes :

"Finner fengselsdirektøren at den besøkende kan godkjennes, utstedes besøkstillatelse. Før besøkstillatelse utstedes, skal den besøkendes vandel være undersøkt. Man minner i denne sammenheng om den adgang fengselsvesenet har til å innhente opplysninger fra strafferegisteret, jfr strafferegistreringsforskriftene § 6, 2. ledd".

Adgangen til å innhente opplysninger fra strafferegisteret ble gjort gjeldende etter en endring 28.11.91 i forskriftene om strafferegistrering. Etter forskriftenes § 6 andre ledd jfr. § 11 andre ledd følger at det er adgang til å innhente personopplysninger fra strafferegisteret. Det er eksplisitt anført at personopplysninger kan gis til fengselsvesenet.

I forskriften § 11 andre ledd er det hjemlet opprettelse og bruk av det sentrale register som føres av Kriminalpolitisentralen (Det sentrale straffe- og personregister- SSP). Opplysninger fra registeret kan meddeles til politiet, påtalemyndighetene og til domstolene. Fengselsvesenet er her ikke spesielt nevnt, men her er forskriften tolket analogisk slik at også slike opplysninger gis til fengselsvesenet.

Opplysninger blir i fengselsvesenets narkotika-bekjempelse i noen tilfeller innhentet i medhold av unntaksbestemmelsene i forvaltningsloven §13 litra b nr. 5 hvor det framgår at den alminnelige taushetsplikt ikke er til hinder for at (...) " forvaltningsorganet gir andre forvaltningsorganer opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag.".

Etter fengselsmyndighetenes forståelse og praktisering av denne bestemmelse, kan politiet - og fengselsvesenet - gjøre unntak fra taushetsplikten i den alminnelige strafferettspleien bl.a. dersom dette fremmer avgiverorganets oppgaver. Det er både politiets og fengselsvesenets oppgave å hindre innsmugling og bruk av narkotika i fengslene. Opplysninger blir i noen grad formidlet for å samordne innsatsen og framgangsmåten i den enkelte sak.

Anstaltene innhenter opplysninger om hvorvidt vedkommende besøkende har vært domfelt, bøtelagt etter gitt påtaleunnlatelse for noe straffbart forhold eller om vedkommende er under politietterforskning. Opplysningene innhentes som regel gjennom nærmeste politikammer som, hvis vedkommende tilhører det lokale miljø, gir en del supplerende opplysninger, typisk hvorvidt vedkommende er kjent å vanke i narkotikamiljøet etc.

Opplysningene som blir innhentet om de besøkende blir ved de fleste anstaltene lagret (men ikke systematisert). Dokumenter med opplysninger om besøkende (besøkstillatelse m.v.) skal makuleres straks det ikke lenger er bruk for dem og senest når domfelte løslates.

Ved enkelte anstalter nedtegnes ikke opplysninger som måtte være innhentet muntlig fra politiet, f eks via telefon. Opplysningene, enten de foreligger i skriftlig eller muntlig form, vil naturlig inngå som ett av flere momenter som vektlegges når det skal fattes vedtak om sikkerhetstiltak under besøk (tilsyn, bruk av glassvegg, overhøring m.v.) eller hvorvidt besøk bør nektes. Det er deretter fengselsdirektøren som etter en helhetsvurdering skal fatte vedtak om iverksettelse av kontrolltiltak ved besøk. Ved klager er Fengselsstyret klageinstans.

Fengselsvesenet må forsikre seg om at det er rette vedkommende som kommer på besøk. Dersom den besøkende ikke er kjent i anstalten, må derfor legitimasjon forevises. Ved ethvert besøk skal besøkstillatelsen sammen med gyldig legitimasjon sjekkes.

Den som ønsker å besøke innsatte må til fengselet oppgi navn, fødselsdato (ikke personnummer) og bostedsadresse. Opplysningene antas å være nødvendige for at politiet skal kunne kontrollere identitet og vandel.

Når politiet kontaktes er det, ved siden av opplysningene fra strafferegisteret, fortrinnsvis politiets kunnskaper om de besøkende og en faglig vurdering som ønskes. Politiet har ikke adgang til å utlevere opplysninger fra andre registre enn strafferegisteret (f eks spanings- og narkotikaregistre m.v.), se rundskriv Fst 12/93 side 4 punkt 2 andre ledd jfr påtaleinstruksen kap. 3. En annen sak er at politiet i noen grad må antas å ville bygge sine vurderinger på opplysninger fra slike registre.

Hensynet bak reglene om sikkerhetsklarering av besøkende, er fengselsmyndighetenes behov for å skaffe best mulig kjennskap om personer som innsatte har kontakt med og som har adgang til fengselet. Pårørende må av den grunn underkastes de samme kontrollundersøkelser som andre besøkende.

1.2 Forslag om visitasjon av besøkende

Fengselsvesenets tjenestemenn har etter dagens lovgivning ikke hjemmel for å visitere besøkende for å avdekke om ulovlige gjenstander søkes innført i anstalten. Det er imidlertid adgang til å foreta kontroll ved bruk av metalldetektor, og det er begrensninger med hensyn til hvilke gjenstander den besøkende kan bringe inn. Ved konkret mistanke om innsmugling, blir politiet regelmessig kontaktet. Eventuell anvendelse av tvangsmidler mot besøkende (ransaking m.v.) kan deretter skje med hjemmel i straffeprosessloven.

Norsk fengselstjenestemannsforbund (NFF) har fremmet forslag om at det utredes å gi hjemmel for visitasjon av besøkende til innsatte. Fengselsstyret svarte i brev av 6.6.97 til NFF at man foreløpig ikke ønsket å fremme lovendringsforslag.

1.2.1 Hensyn som taler for kontroll/visitering av besøkende

I NOU 1988 : 37 Ny fengselslov ble det foreslått lovhjemmel for kontroll av besøkende til innsatte i lukket anstalt jfr lovutkastet

§ 5-9 og § 5-6 første ledd. Som begrunnelse ble det i lovformålene bl a vist til tollvesenets adgang til kroppsvisitering av reisende for å bringe på det rene om en vare er forsøkt unndratt tollvesenets kontroll. Det ble videre anført at (...) "for både toll- og fengselsvesenets vedkommende er det tale om at en forvaltningsmyndighet utenom politiet foretar visitasjoner av personer som av forskjellige årsaker befinner seg på spesielt avgrensede områder".

Med en spesifikk kontrollhjemmel i fengselsloven vil det formentlig bli større forutberegnelighet for besøkende om at kontroll/visitasjon vil kunne finne sted. I noen tilfelle vil manglende kapasitet hos politiet kunne føre til at visitasjoner ikke blir gjennomført p.g.a. begrensede ressurser/prioritering av oppdrag.

Det er grunn til å anta at en hjemmel for visitasjon av besøkende vil kunne virke preventivt i seg selv og derigjennom virke forebyggende for innsmugling av narkotika i fengsel.

1.2.2 Hensyn som taler mot kontroll/visitering av besøkende

Kroppsvisitasjon er et inngripende tiltak og det er et prinsipielt spørsmål hvor ulike hensyn kommer i betraktning. De besøkende er en viktig ressurs og nettverk for den innsatte og det kan være en etisk grense for hva man skal utsette besøkende for. Pårørende og familie vil trolig vegre seg for å besøke innsatte når de vet at de kan bli underkastet kroppsvisitasjon. Manglende besøk og kontakt med sine nærmeste kan være uheldig i forhold til innsattes soningssituasjon og rehabilitering.

Hensynet til den enkeltes personlige integritet tilsier at man prinsipielt bør være varsom med å gi generelle kontrollhjemler som rammer en relativt stor gruppe personer. Det er etter dagens regelverk gode muligheter for å kontrollere den besøkendes vandel forut for besøket (jfr punkt 1.1.3 foran).

1.2.3 Kontroll av andre enn besøkende ?

Fengselslovutvalget har i innstillingen til ny fengselslov (NOU 1988 : 37) ikke foreslått opprettet hjemmel for adgang til kroppsvisitasjon av andre enn besøkende, f eks ansatte i fengslene som er nevnt i utredningen. Det er heller ikke foreslått hjemmel for kroppsvisitasjon av andre personer som passerer inn/ut av fengslene, f eks håndverkere, vareleverandører m.v.

1.2.4 Departementets vurderinger

Departementets foreløpige syn er at det er mer hensiktsmessig å nekte besøk når det foreligger mistanke om at den besøkende vil forsøke å bringe med seg narkotika inn i anstalten. Det er grunn til å anta at besøkende som virkelig ønsker å medvirke til narkotikasmugling, ikke vil oppbevare stoffet i lommer etc, men gjemt i kroppens hulrom hvor det ikke uten videre vil være adgang til å visitere.

Dersom man ønsker tilsvarende mulighet for å kontrollere besøkende i fengsler som den generelle befolkning for øvrig jfr. tollvesenets og politiets kontrollhjemler hhv. i tolloven og straffeprosessloven, må det i henhold til legalitetsprinsippet skje ved en lovendring. Dagens regelverk hjemler ikke slik kontroll.

I Danmark og Sverige har man valgt løsninger hvor det settes som vilkår for besøk til innsatte i lukkede fengsler at den besøkende lar sin ytterbekledning undersøkes. I Danmark er det en forutsetning at det skjønnes påkrevet i det enkelte tilfelle eller at omstendighetene for øvrig taler for stikkprøvemessig kontroll. I Sverige kan såkalt "ytre kroppsbesiktning" ikke gjennomføres som ordinær rutinekontroll. Visitasjon vil i begge tilfelle være frivillig og avhengig av samtykke fra den besøkende. Det rettslige grunnlaget for visitasjon vil i så fall være basert på avtale mellom anstalten og den besøkende.

Dersom man velger tilsvarende ordning i Norge kan slikt samtykke innarbeides i de ordinære besøksrutinene, f eks slik at samtykke innhentes rutinemessig samtidig som det utstedes besøkstillatelse.

Justisdepartementet vil utrede nærmere de ulike nordiske alternativene.

Et tredje alternativ kan være at det i fengselsreglementet tas inn en bestemmelse om at besøk kan nektes så fremt at det ikke gis samtykke fra besøkende om visitasjon. Siden samtykke vil være basert på frivillighet, vil man ikke kunne visitere i de tilfeller hvor besøkende nekter. Men i slike tilfeller vil selvsagt besøket kunne nektes gjennomført.

Høringsinstansene bes uttale seg i spørsmålet hvorvidt man ser behov for lovendring som åpner for visitasjon av besøkende. Man bes eventuelt vurdere lovforslaget slik det framgår av ovenfor nevnte utredning (NOU 1988: 37). Departementet vil etter dette vurdere behovet for en nærmere juridisk utredning av spørsmålet om det rettslige grunnlaget for visitasjon av besøkende.

Når det gjelder spørsmålet om visitasjon av andre enn besøkende, er ikke dette spørsmålet behandlet i departementet. Det vises for så vidt til nevnte utredning der spørsmålet nærmere er omtalt.

Hva angår reglene om utveksling av informasjon mellom politiet og fengselsvesenet som nevnt foran, ser departementet det i utgangspunktet som positivt at bekjempelse og forebygging av lovbrudd kan skje på tvers av etatsgrenser og profesjoner så lenge lovpålagt taushetsplikt bevares. Et tverretatlig samarbeid mellom politiet og fengselsvesenet er opprettet flere steder på lokalt plan. En forutsetning for slikt samarbeid er at det blir gjort gjeldende innenfor eksisterende lovverk og tjenstlige instrukser.

2.0 Øvrige restriktive tiltak

Departementet har funnet det hensiktsmessig å kort henvise til relevante kontrollbestemmelser i fengselslov og -reglement, rundskriv m.v. Enkelte hovedregler er for oversiktens skyld gjengitt. Vi gjør oppmerksom på at henvisningene ikke er ment å være uttømmende. Fokus er dog satt på bestemmelser som antas å ha særlig betydning for narkotikakontrollen i fengslene.

2.1 Kontroll av korrespondanse/brevsensur

Regler om brevveksling finnes i fengselsloven § 23 jfr fengselsreglementet § 63, jfr. rundskriv Fst 12/91, gitt av Fengselsstyret 12.12.91. Hovedregelen er at brev til/fra innsatte i lukket anstalt skal gjennomleses.

2.2 Kontroll av telefonsamtaler

Fengselsreglementet § 64.9 jfr rundskriv Fst 2/92, gitt av Fengselsstyret 13.2.92. Som hovedregel skal telefoner fra innsatte i lukket avdeling avlyttes av tjenestemann.

2.3 Adgang til å ha eiendeler på cella/tilsyn

Regler i fengselsreglementet §§ 62.2 og 86 for så vidt gjelder private eiendeler. For utfyllende regler, se rundskriv Fst 14/91, gitt av Fengselsstyret 17.12.91.

2.4 Visitering - ettersyn av rom

Regler finnes flere steder i fengselsreglementet, se bl a § 31.4 om ettersyn og ransaking av innsattes rom jfr § 32.2 fjerde ledd (åpne anstalter). Om kroppsvisitasjon av innsatte, se fengselsreglementet § 31.6 syvende ledd jfr § 42.1. Bestemmelsene er gitt med hjemmel i fengselsloven § 56.

Om det direkte tilsyn med innsatte, se rundskriv G-204/84 gitt av Justisdepartementet 10.12.84.

Om forbud mot rusmidler, se fengselsloven § 30 jfr. fengselsreglementet § 60.6. Om smugling og inndragning, se fengselsreglementet §§ 34.4. og 36.

2.5 Kontroll og søk i anstaltene med bruk av narkotikahund

Adgangen til bruk av narkotikahund og søk i fengslene er regulert gjennom Instruks for fengselsvesenets visitasjonspatruljer, jfr rundskriv Fst 11/87 gitt av Fengselsstyret 14.10.1987. Patruljene kan visitere alle områder i og ved anstalten der innsatte oppholder seg eller kan ha hatt tilgang (§ 5). Hund kan benyttes i søk i innsattes klær, men ikke på person (§7).

2.5.1 Forslag om bruk av narkotikahund i søk på person

Norsk fengselstjenestemannsforbund har fremmet forslag om utvidet bruk av narkotikahund. Fra forslaget hitsettes:

Det bør videre legges til rette for at kontrolltiltakene i fengslene ikke er mindre restriktive enn de kontrolltiltak den enkelte borger kan bli utsatt for ved f eks innreise til Norge. I den forbindelse foreslår forbundet at narkotikahunder i fengslene gis nødvendig trening i søk på personer.

Departementet holder på å utrede hvorvidt dagens regelverk hjemler bruk av narkotikahund rettet mot søk på person. Det er i den forbindelse rettet henvendelse til tollvesenet som holder på med et prøveprosjekt med bruk av hund i søk rettet mot person.

Et spørsmål som herunder må vurderes er om hund eventuelt bare kan brukes i søk mot innsatte eller om også andre, f eks besøkende skal kontrolleres. En sondring framgår ikke av innsendte forslag.

2.6 Urinprøver og utåndingprøver

Fengselsloven § 30 a første ledd gir hjemmel til å kreve urinprøve og utåndingsprøve av innsatte dersom det er "grunn til mistanke" om at en innsatt har brukt et rus- eller bedøvelsesmiddel. I følge forarbeidene (Ot.prp. nr 57 (1978-79) må det foreligge konkret begrunnet mistanke (jfr også rundskriv G-278/81).

Det er adgang til å avkreve urinprøve som stikkprøve/alminnelig rutinekontroll så fremt "særlige forhold i anstalten krever det" jfr. fengselsloven § 30 a første ledd annet punktum. Særlige forhold vil det typisk være ved funn av narkotika og brukerutstyr i fellesrom uten at man kan si det foreligger konkret mistanke mot en eller flere innsatte.

Utfyllende regler om urinprøvetaking finnes i rundskriv

G-278/81 gitt av Justisdepartementet 10.11.1981, rundskriv Fst 7/84 (Analyser av urinprøver) gitt rundskriv G-204/84 (Direkte tilsyn) og rundskriv Fst 10/92 (Frivillige urinprøver).

2.6.1 Forslag om utvidet adgang til å kreve urinprøve

Fengselslovutvalget har fremmet forslag (NOU 1988: 37) om at det ikke settes som vilkår at det foreligger konkret mistanke om at innsatte har brukt narkotika. Etter utvalgets mening bør det være opp til fengselsmyndighetene å avgjøre når fangene skal pålegges å avgi urinprøve. Som hovedbegrunnelse for forslaget om å utvide adgangen til å avkreve urinprøver viste utvalget til at hyppig bruk av kontrolltiltak kan innebære at innsatte i større grad kan gis adgang til kontakt med omverdenen, fordi faren for narkotikasmugling og bruk antas å bli redusert.

2.6.2 Forslag om bruk av urinprøve for å avdekke bruk av hormonpreparater (dopingmidler)

Det vises til innberetninger fra anstaltene og til signaler fra ulike hold, bl.a. fra fengselsvesenets narkotikatjeneste, vedrørende utviklingen i antatt bruk av hormonpreparater (dopingmidler).

Innberetningene tyder på at dopingproblematikken ser ut til å bli et stadig større problem. I 1996 er det i fengslene gjort beslag både av sentralstimulerende og muskeloppbyggende stoffer (anabole steroider).

Norsk fengselstjenestemannsforbund har fremmet forslag om at det utarbeides retningslinjer som muliggjør at det lettere kan tas kontroller for å avsløre dopingmisbruk.

Det ble i løpet av 1996 gjennomført en høringsrunde blant fengselsdirektørene vedrørende utviklingen av dopingproblematikken. Bl a på bakgrunn av innspill etter høringsrunden, holder Fengselsstyret nå på med utarbeidelse av nytt regelverk med retningslinjer for urinprøvetaking for å avdekke bruk av dopingmidler. Det vil bli foretatt en utredning av hjemmelsgrunnlaget for avkrevelse av dopingprøver, herunder hvorvidt urinprøve kan settes som alminnelig vilkår for deltakelse i særskilte trenings-/vektrom i anstalten. Det er opprettet samarbeid med Hormonlaboratoriet ved Aker sykehus som er den instans som har kompetanse til å analyse urinprøver med tanke på å avdekke bruk av hormonpreparater (dopingmidler).

Det må videre vurderes nærmere hvordan finansieringen av prøvene skal skje, f eks over eget budsjett som etter dagens ordning gjelder for øvrige urinprøver som analyseres ved Statens rettstoksikologiske institutt. Det må videre utredes hvilke prosedyrer og regler som skal gjelde for avkrevingen, hvilket utstyr som skal benyttes m.v.

2.7 Kroppslige undersøkelser

Etter fengselsloven § 30 a annet ledd er det adgang til å foreta kroppslige undersøkelser ved "særlig grunn" til mistanke om at en innsatt skjuler rus- eller bedøvelsesmiddel i kroppen. Det kan gjennomføres røntgenundersøkelse og manuell undersøkelse av lege (eksplorasjon) i hensikt å frembringe stoff som forsøkes skjult i kroppen. Innsatte kan plasseres i enrom med særskilt toalett (visitasjonstoalett) inntil stoffet kan bringes fram.

Kroppslige undersøkelser kan bare gjennomføres dersom det foreligger en kvalifisert konkret begrunnet mistanke" jfr utfyllende regler om gjennomføring og bruk av kroppslige undersøkelser i rundskriv G-278/81, gitt av Justisdepartementet 10.11.1981.

2.7.1 Departementets vurderinger

Departementet vil i forbindelse med tiltaksplanen gi reviderte retningslinjer for praktiseringen av bestemmelsene om kroppslige undersøkelser. Reglene vil samles i et nytt rundskriv hvor det også vil bli gitt nye blanketter for protokollering og innberetning av tiltak etter fengselsloven § 30 a annet ledd. Både saksbehandlingsreglene og den praktiske gjennomføringen av tiltakene vil bli gjennomgått. Det vil bli foretatt en nærmere konkretisering med eksemplifisering av de ulike tiltakene som er kroppslige undersøkelser i lovens forstand.

2.8 Påvisning og håndtering av narkotika i fengslene

Stoffbeslag skal i henhold til gjeldende regler sendes stedlig politikammer med anmodning om analyse, jfr retningslinjer gitt i Justisdepartementets rundskriv G-08/89 (Instruks for behandling av narkotika sammenholdt med Fengselsstyrets rundskriv Fst 11/86 punkt II nr 2 (Besittelse av narkotika). Det vises herunder til påminnelse i Fengselsstyrets brev av 24.3.97 til fengselsdirektørene hvor praksis for innsending og behandling av narkotika ble innskjerpet.

2.8.1. Bruk av deteksjonsspray for påvisning av narkotika

Bruk av påvisningspray for narkotika (cannabis) er nylig godkjent til bruk i fengslene, se rundskriv Fst 5/97, gitt av Fengselsstyret 12.9.97.

Deteksjonsspray skal ikke erstatte ordinær kjemisk analyse ved kriminalteknisk laboratorium, men er særlig ment å være et hjelpemiddel for å indikere misbruk. Man ser flere fordeler ved raskt å kunne identifisere stoffer i anstaltene før innsending til laboratorium for endelig analyse. Ved å foreta en foreløpig testing av stoffer, fragmentrester o.l. som blir funnet i anstaltene, kan man på stedet indikere eventuell befatning med narkotika. Tanken bak dette har vært at man ønsker så raskt som mulig å skille ut innsatte som bruker og distribuerer narkotika. På denne måten kan man unngå å sette i verk mer ressurskrevende og inngripende kontroller ovenfor flere innsatte enn nødvendig. Innsatte som mistenkes for å være i befatning med narkotika etter positivt utslag på narkotikatest, kan vies tettere oppfølgning for å avdekke uregelmessigheter.

2.8.2 Forslag om bruk av tekniske hjelpemidler for påvisning av narkotika

Det finnes teknisk utstyr som på forskjellig vis påviser narkotika, f eks bærbart utstyr for gjennomlysning av gjenstander, pakker etc. Det kan f eks være mindre bærbare røntgenapparater eller apparatur med ulike tekniske løsninger for påvisning av organisk materiale. Foreløpig har fengselsvesenet ikke tatt i bruk teknisk utstyr for kontroll av effekter som sendes ut/inn i fengslene. Et unntak her bruk av metalldetektorer som finnes ved de fleste anstaltene. I forslaget til Ny fengselslov (NOU 1988:37) ble det foreslått bruk av metalldetektor eller annen lignende teknisk innretning".

2.9 Reaksjonssystemet ved narkotikamisbruk - ileggelse av refselser m.v.

Narkotikamisbruk er å anse som disiplinærbrudd i anstalten.

Etter fengselsloven § 26 jfr fengselsreglementet § 35.2 kan følgende refselsesmidler benyttes: Irettesettelse, utelukkelse fra arbeid for en tid av inntil 14 dager, inndragning av godskrevne arbeidspenger, innsettelse i enerom inntil én måned og frihetsberøvelse med inntil én måned slik at denne ikke regnes med i straffetiden (tillegg i tid).

Det kan dessuten iverksettes følgende disiplinærtiltak som ikke er refselser : advarsel, utelukkelse fra undervisning, og tap av begunstigelser jfr fengselsreglementet § 35.1 nr 1 - 3.

Nærmere retningslinjer for behandling av disiplinærsaker med tilknytning til narkotika finnes i rundskriv Fst 11/86, gitt av Fengselsstyret 20.5.1986. Ellers gjelder retningslinjene for samordning av tiltak ved disiplinærbrudd fra innsatte i rundskriv G-89/82, gitt av Justisdepartementet 16.3.1982.

For så vidt gjelder refselssespraksis ved positiv urinprøve etter frivillig avgivelse, vises til rundskriv Fst 15/90, gitt av Fengselsstyret 31.10.1990.

Se også fengselsloven § 27 femte ledd om begjæring av rettslig etterforskning og fengselsreglementet § 37 om straffeforfølgning.

2.10 Registrering av narkotikarelatert informasjon

Justisdepartementet har registrert et økende behov for å samle og bearbeide narkotikarelatert informasjon knyttet til rusmiddelmisbruk i fengslene. Man ser et tidsbesparelses- og forbedringspotensiale ved å ta i bruk moderne informasjonsteknologi for utveksling og registrering av ulike statistiske opplysninger samt sikre en bedre samordning av tilgjengelig informasjon innen rusmiddelbekjempelsen.

2.10.1 Forslag om etablering av narkotikaregistreringsmodul i kriminalomsorgens datasystem (KOMPIS)

Departementet vil ta initiativ til en utredning vedrørende etablering av en ny narkotikaregistreringsmodul i KOMPIS. Det skal nedsettes en arbeidsgruppe bestående av representanter fra ytre etat og departementet. Gruppens mandat skal bl a være :

1. Utarbeide forslag til kravspesifikasjon for ny narkotikaregistreringmodul i KOMPIS med utgangspunkt i fengslenes og departementets informasjonsbehov.
2. Gi anbefalinger til registreringsrutiner på grunnlag av egne vurderinger eller innkomne forslag.
3. Gi vurderinger av behovet for dataregistrering av statistiske opplysninger samt hvilke narkotikarelaterte opplysninger som det er behov for å registrere (opplysninger knyttet til narkotikabekjempelse).

Justisdepartementet vil komme tilbake til denne saken ovenfor direktørene i særskilt sak.

3.0 Positive tiltak

Tiltak for å begrense etterspørselen kan inndeles i to typer:

Blant aktiviteter som indirekte tenkes å ha betydning for rusmiddelbruk, er ulike former for opplysningsvirksomhet. Det er enighet om betydningen av å gi faktiske opplysninger om rusmidlene og konsekvenser for den enkelte og for samfunnet ved misbruk. Rusmiddelopplysning er derfor en viktig del av informasjonsvirksomheten som også fengslene må ta del i.

Fengselsvesenets tjenestemenn er gjennom etatsopplæring og etterutdanning kvalifisert til å argumentere mot bruk av rusmidler. Gjennom narkotikarelaterte opplæringstiltak bl a i regi av Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) skal tjenestemennene jevnlig oppdateres på alle sider ved faget narkotikakunnskap, f eks stoffkunnskap, innsmuglingsmetoder, visitasjonsteknikk m.v. På lokalt plan har narkotikakoordinatorene i samarbeid med visitasjonspatruljene og narkotikainstruktører et ansvar for opplæring i narkotikarelaterte emner.

3.1 Generelle tiltak

Justisdepartementets oppfatning er at bedre soningsforhold og en straffegjennomføring med kvalifisert innhold vil være med på å redusere behovet for rus. Dessuten vil meningsfylte sosiale nettverk og et godt utviklet arbeids- og fritidstilbud kunne hindre at innsatte faller inn i risikogrupper med rusmiddelbruk.

Bedre soningsalternativer og progresjonsrettede aktiviteter rettet mot løslatelsen samt økt grad av åpne soningsalternativer vil også trolig virke positivt med tanke på å redusere rusbehovet. Det samme gjelder det pågående arbeidet med å utvikle kvalifiserte soningsplaner i samarbeid med innsatte. Trolig vil ingen generelle trivselstiltak eller organisatoriske tiltak helt forhindre at innsatte ruser seg. Det er likevel kriminalomsorgens oppfatning at graden av rusing kan påvirkes ved ulike positive tiltak, herunder ved motivering.

3.2 Kontraktsoning

Kontraktsavdelinger og opprettelse av særavdelinger for rusmiddelmisbrukere.

1. Det er etablert egne avdelinger som har særskilt kompetanse i oppfølgning av rusmisbrukere.
2. Rehabiliteringsprosjekt for rusmisbrukere i Oslo kretsfengsel i samarbeid med behandlingsapparatet (Stifinner`n Oslo kretsfengsel/Tyrilistiftelsen).

Kontraktsoning innebærer rusfri soning ved at det inngås skriftlig avtale mellom anstalten og den innsatte hvor man forplikter seg til å avgi urinprøver på forlangende. Kontrakten innebærer visse lettelser i soningen i form av f eks flere permisjoner. Brudd på kontrakten sanksjoneres. Når det gjelder dagens praksis og fremtidig bruk av kontraktsoning, vises til utredningen : Kontraktsoning i Norge - I dag og i morgen - innstilling fra arbeidsgruppe, utgitt av Justisdepartementet 1993.

Det er i innstillingen fremmet flere forslag som vedrører flere sider av kontraktsoningsinstituttet.

3.3 Overføring til soning i behandlingsinstitusjon

I medhold av fengselsloven § 12 kan innsatte med behandlingsbehov overføres til soning i behandlingsinstitusjon. Utgangspunktet er at direkt¿ren treffer avgj¿relse om at hele straffen eller den gjenstŒende straffetid skal fullbyrdes i behandlingsinstitusjon eller hybelhus. Unntak gjelder for personer som er id¿mt sikring eller straff for en alvorlig forbrytelse, s¾rlig volds- eller sedelighetsforbrytelse av alvorlig karakter. I disse tilfellene forelegges saken for Fengselsstyret til avgj¿relse dersom direkt¿ren mener at s¿knaden b¿r innvilges.

Domfeltes behandlingsbehov mŒ falle inn under det som indikeres i fengselsloven ¤ 12. Rusmiddelproblemer, eventuelt kombinert med behov for psykiatrisk behandling og/eller sosial trening vil v¾re det mest vanlige. Domfeltes motivasjon og mulighet for Œ nyttiggj¿re seg tilbudet vil ogsŒ inngŒ i vurderingstemaet. Det skal legges vekt på domfeltes alder, helse og sosiale forhold. I forbindelse med soning i hybelhus mŒ det legges stor vekt pŒ om domfelte har spesielt behov for den bo- og sosialtrening hybelhusene kan tilby. Det må vurderes hvorvidt domfeltes behov kan dekkes av fengselsvesenets ordinære soningstilbud. Da soning i medhold av fengselsloven ¤ 12 ikke kan innvilges med mindre det anses sikkerhetsmessig forsvarlig, skal det legges avgj¿rende vekt pŒ domfeltes mulighet til Œ overholde de vilkŒr som settes i forbindelse med slik soning.

Utfyllende regler for overføring til straffullbyrdelse i institusjon i medhold av fengselsloven § 12 finnes i rundskriv Fst 14/93, gitt av Fengselsstyret 22.12.1993.

3.4 Terapeutiske tilbud for rusmisbrukere i fengsel

Det er de senere år etablert soningsalternativer som innebærer et samarbeid med behandlingsapparatet for terapeutisk oppfølgning. Tiltaket "Stifinner´n" ved Oslo kretsfengsel, er et eksempel på et slikt tilbud med gode erfaringer. Denne type tiltak forutsetter rusfri soning, felles aktiviteter og meningsfylt fritid, undervisning og mestring av arbeidsliv. Etablering av sosialt nettverk i og utenfor institusjon er en viktig oppgave i dette arbeidet. Det legges særlig vekt på tilbakeføringsprosessen og det satses på et nærmere samspill og tettere samarbeid mellom fengselet og kommunale og fylkeskommunale instanser enn hva som har vært vanlig. Etter hvert som stadig flere kontraktsavdelinger får et mer kvalifisert innhold vil flere anstalter kunne tilby denne type tilbud.

Tilbudet er et samarbeidstiltak mellom Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet. "Stifinner´n" er nå en integrert del av Oslo kommunes rusmiddeltiltak og er underlagt Rusmiddeletaten, Oslo kommune. For tiden pågår en omorganisering av tiltaket som bl a innebærer intern flytting fra Oslo kretsfengsel avdeling A til avdeling C.

3.5 Påvirkningsprogrammer

Kriminalomsorgen har de senere år utviklet ulike sonings- og tilsynsprogrammer. Programmene skal sikte mot en kriminalitetsfri tilværelse, være av en viss varighet og gjennomføres planmessig. Virksomheten i fengselsvesenet spenner fra omfattende livsmestringsprogrammer til kortere kurs. Enkelte anstalter driver sin virksomhet med spesiell vekt på et pedagogisk fundament for straffegjennomføringen, som f eks Hassel kretsfengsel og åpen avdeling Leira ved Trondheim kretsfengsel. Ved slike anstalter vektlegges påvirkning gjennom pedagogiske virkemidler og nettverksbygging og arbeidet med å løse de innsattes rusmiddelproblem.

De innsatte forplikter seg ved denne type soning å jobbe med egen livssituasjon gjennom opprettelse av bl.a. sonings- og framdriftsplaner for straffefullbyrdelsen. Særskilt vektlegges det å jobbe med etablering av sosialt nettverk og opprettelse av kontakter i hjemstedskommunen, arbeidsgivere, skole etc.

3.6 Individuelt tilrettelagte soningsplaner

Særskilt tilbud i form av soningsprogrammer (jfr punkt 3.5).

1. Sosial trening og læring i å mestre daglivets situasjoner.
2. Individuelle soningsplaner. Rettet mot nettverksarbeid knyttet opp mot løslatelsen.
3. Program- og opplæringsvirksomhet rettet mot særskilte typer kriminalitet, herunder narkotikarelaterte lovbrudd.

Departementet holder på med utarbeidelse av standardiserte soningsplaner. Det er et siktemål at en stadig større andel innsatte skal kunne gjennomføre straffen med basis i en individuelt tilrettelagt og forpliktende soningsplan.

3.7 Kulturelle og idrettslige aktiviteter i og utenfor anstalt

Det vises til fengselsloven §§ 19 og 22 jfr fengselsreglementet §§ 56 og 58 som gir rammene for denne type positive aktiviteter.

3.8 Treningssentervirksomheten

Treningsenter er et særskilt tilbud for innsatte med rusmiddelproblemer hvor fysisk aktivitet og metodiske treningsopplegg benyttes som middel for sosial trening og læring.

3.9 Permisjoner og fremstillinger

Ulike tur- og kulturtilbud som innebærer sosial trening, fysisk fostring, kontakt med familie og pårørende samt deltakelse i ulike aktiviteter utenfor anstalt ifølge med tjenestemann.

Reglene om permisjon finnes i fengselsloven § 34 jfr fengselsreglementet § 59 sammenholdt med rundskriv Fst 16/91, gitt av Fengselsstyret 17.12.1991.

Om fremstilling gjelder regler i rundskriv Fst 11/91, gitt av Fengselsstyret 11.12.1991.

3.10 Arbeidstilbud i og utenfor anstalt

Fengselsloven §§ 17 og 18 jfr fengselsreglementet § 57.

Regler om frigang finnes i fengselsreglementet §§ 57.6 - 57.9.

4.0 Stikkordsmessig beskrivelse av problemtes omfang

• Mellom 2-og 300 enkeltbeslag av narkotika årlig i fengslene
• De fleste beslag er funn av cannabis (hasj) og narkotiske tabletter, unntaksvis sterkere stoffer som heroin og amfetamin
• Omlag 7-800 beslag av brukerutstyr (piper, sprøyter m.v) årlig
• Omlag 20 000 urinprøver avkreves årlig av innsatte
• Omlag 10 % av disse er positive etter analyse
• Omlag 800 personer, ca 30 % av de innsatte, er dømt for overtredelse av narkotikalovgivningen
• Fengselsmyndighetene anslår at mellom 40-og 60 % av de innsatte bruker narkotika under soning

For utfyllende opplysninger om narkotikasituasjonen, problemets omfang m.v. vises til St meld nr 16 (1996-97) punkt 5.7 Tiltak for misbrukere i fengsel (side 26) samt vedlegg 3 punkt 7 Misbrukere i fengsel - behandlingstiltak for straffedømte (s. 189 flg).