Reglement, 20.08.2004

FORSKRIFT OM HUNDER

Fastsatt ved kongelig resolusjon 20. august 2004 med hjemmel i lov 4. juli 2003 nr 74 om hundehold (hundeloven) § 19 første ledd, jf annet ledd og lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 24 fjerde ledd første punktum.

Fremmet av Justis- og politidepartementet.

Innledning

I Ot.prp. nr. 48 (2002-2003) om lov om hundehold (hundeloven) foreslo Justisdepartementet i § 19 første ledd et forbud mot å holde, avle eller innføre farlige hunder, eller å innføre sæd eller embryo fra farlige hunder. Farlige hunder skulle kunne avlives eller pålegges utført av riket ved vedtak fra politiet. Departementet foreslo i utkastet § 19 andre ledd bokstav a), blant annet at hunderasen amerikansk staffordshire terrier eller blandinger der denne rasen er med, skulle regnes som ”farlig hund” etter loven. Det samme gjaldt etter utkastet i § 19 andre ledd nr. b) for hundetyper som er en blanding av hund og ulv, uansett blandingsforhold.

Under behandlingen av proposisjonen i Odelstinget 27. mai 2003, ble regjeringens forslag til § 19 om forbud mot farlige hunder ikke vedtatt, idet det var flertall for i stedet å gi departementet en forskriftshjemmel til å forby farlige hunder. Hundeloven § 19 første og andre ledd ble vedtatt med slik ordlyd:

”Kongen kan gi forskrift om forbud mot å holde, avle eller innføre farlige hunder, eller å innføre sæd eller embryo fra farlige hunder. Forskriften kan sette krav til dokumentasjon av hundens rase eller type.

Med farlige hunder menes hunder eller hundetyper som er spesielt aggressive, kampvillige og utholdende, og som på grunn av disse egenskapene er farlige for mennesker og dyr. Første ledd gjelder også for hundetyper som lett kan forveksles med farlige hunder.”

I forbindelse med stortingsbehandlingen, ble det 16. juni 2003 truffet anmodningsvedtak til regjeringen jf. vedtak nr. 530 ( Dok. nr. 8:126 (2002-2003):

”Stortinget ber Regjeringen om snarest mulig å forby ulvehybrider, amerikansk staffordshire terrier, og blandinger der disse rasene inngår.”

Departementet har vurdert om det ville ha vært mest hensiktsmessig å fastsette forbudet i kamphundforskriften 15. januar 2001, som er gitt med hjemmel i kamphundloven 4. juli 1991. En slik løsning ville ha ført til at man hadde fått samlet bestemmelsene om forbud mot farlige hunder i én forskrift. Ettersom kamphundloven ble opphevet 1. januar 2004, måtte en slik forskrift ha vært vedtatt før dette tidspunktet. Justisdepartementet har imidlertid, i samråd med Landbruksdepartementet, funnet at forbudet mot amerikansk staffordshire terrier og ulveblandinger bør fastsettes i forskrift med hjemmel i hundeloven, som trådt i kraft 1. januar 2004.

Når det nå foreslås en forskrift om forbud mot amerikansk staffordshire terrier m.v. med hjemmel i hundeloven, har departementet sett det som hensiktsmessig å innarbeide bestemmelsene om forbud mot farlige hunder som er gitt i kamphundforskriften. Ved å fastsette én samlet forskrift vil regelverket på dette området bli mer tilgjengelig for brukerne samtidig som det vil skape bedre struktur i forskriftsverket.

Det må i denne sammenhengen understrekes at det ikke tas sikte på materielle endringer vedrørende forbudene i kamphundforskriften som overføres til forskriften som gis med hjemmel i hundeloven. Overføring av bestemmelsene innebærer en viss forenkling i forhold til reglene i kamphundforskriften.

2. Justisdepartementets høringsbrev 3. mars 2004

2.1. Høringen

Justisdepartementets utkast til forskrift om hunder ble sendt på høring ved departementets brev 3. mars 2004. Høringsfristen ble satt til 23. april 2004. Departementet har etter at høringsbrevet ble sendt ut, mottatt henvendelser fra enkeltpersoner m.fl. som har gitt uttrykk for at de ønsker å uttale seg til forslaget. Disse har fått tilsendt høringsbrevet, og av departementet har derfor mottatt uttalelser fra personer og instanser som ikke er oppført på den opprinnelige høringslisten.

Høringsinstanser:
Departementene
Fylkesmennene
Sametinget
Fylkeskommunene
Sivilombudsmannen
Riksadvokaten
Politidirektoratet
Direktoratet for naturforvaltning
Toll- og avgiftsdirektoratet
Oslo kommune
Bergen kommune
Trondheim kommune
Enebakk kommune
Grue kommune
Nedre Eiker kommune
Nittedal kommune
Oppdal kommune
Salangen kommune
Vefsn kommune
Barneombudet
Forsvarets hundeskole
Reindriftsforvaltningen
Reindriftsstyret
Rådet for dyreetikk
Den norske Advokatforening
Den norske Veterinærforening
Dyrebeskyttelsen i Norge
Dyrenes Venner
Dyreombudet
Ellingsrud hundeklubb
Foreningen for omplassering av dyr
Foreningen for Hundeomplassering
Friluftslivets fellesorganisasjon
Fuglehundklubbenes Forbund
Jakthundrådet
Kommunenes sentralforbund
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
Natur og Ungdom
NOAH for dyrs rettigheter
Norges Bondelag
Norges hundekjørerforbund
Norges Hunder Landsforbund
Norges Jeger og fiskerforbund
Norges Landbrukshøyskole
Norges Naturvernforbund
Norges Skogeierforbund
Norges Velforbund
Norges Veterinærhøgskole
Norges Bonde- og Småbrukarlag
Norsk Adferdsgruppe for Selskapsdyr (NAS)
Norsk Hundetrenerforening, Solbergmoen
Norsk Kennel Klub
Norsk politihundlag
Oslo hundeskole
Redd Barnas Rettighetssenter
Verdens Naturfond (WWF Norge)
Norsk Terrier Klub og Komiteen for å bevare amerikansk staffordshire terrier v/ Kirsten Svendsen
Foreldregruppen v/ Roger Åsheim

Justisdepartementet har mottatt uttalelser fra:
Miljøverndepartementet
Barne- og familiedepartementet
Landbruksdepartementet
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Utenriksdepartementet
Forsvarsdepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Helsedepartementet
Finansdepartementet
Samferdselsdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Utdannings- og forskningsdepartementet
Fiskeridepartementet
Fylkesmannen i Buskerud
Fylkesmannen i Østfold
Fylkesmannen i Vestfold
Fylkesmannen i Nord-Trøndelag
Fylkesmannen i Telemark
Fylkesmannen i Finnmark
Riksadvokaten
Politidirektoratet
Barneombudet
Direktoratet for naturforvaltning
Toll- og avgiftsdirektoratet
Mattilsynet
Forsvarets hundeskole/forsvarets hundeinspektør
Norges Veterinærhøgskole
Oslo kommune
Den norske veterinærforening
Norges hundekjørerforbund
NOAH – for dyrs rettigheter
Norsk terrier Klub
Oslo hundeskole
Hund i Fokus
Rådet for dyreetikk
Norsk Kennel Klub
Den norske Advokatforening
Foreningen for hundeomplassering
Norsk bonde- og småbrukarlag
Norsk sau- og geitalslag
Norges jeger- og fiskerforbund
Norsk skogeierforbund
Foreldregruppen v/ Roger Åsheim, Tormod Tørstad og Kjell Rønningsbakk
Arnstein Finborud
Terje Bolling
Arnt Orskaug
Camilla Klinge
Ben Werner
Tore Wie

3. Merknader til bestemmelsene

3.1. Generelt om høringsuttalelsene
Justisdepartementet har mottatt en rekke, til dels omfattende, høringsuttalelser. Det synes som at det er et skille mellom de som er sterkt motstandere av et forbud og de som er mer åpne for å innføre et slikt forbud for å trygge tilværelsen for befolkningen, og da særlig barn. Blant hundeorganisasjonene, dyrevernorganisasjonene og hundeeierne er motstanden mot forslaget fremtredende, med noe forskjellig begrunnelse. Departementet finner det tilstrekkelig å gjengi og referere til noen av uttalelsene for å gi et inntrykk av hvordan forslaget er blitt mottatt av høringsinstansene.

3.2. Forbud mot amerikansk staffordshire terrier
I Ot.prp. nr. 48 (2002-2003) foreslo Justisdepartementet at blant annet hundetypen amerikansk staffordshire terrier skulle anses som ”farlig hund” som det skulle være forbudt å holde, avle eller innføre jf. lovutkastet § 19 andre ledd bokstav a) jf. første ledd. I proposisjonen side 181 flg. vurderer Justisdepartementet om nærmere angitte hundetyper, herunder amerikansk staffordshire terrier, bør anses som farlige hunder. I høringsbrevet viser departementet til omtalen i proposisjonen, og i høringsbrevet ble det blant annet anført:

”Departementet foreslår at enkelte nye hundetyper blir eksplisitt forbudt i tråd med rettslig utvikling i andre land og faktisk utvikling i drabantbyene hos oss. Det synes som om gamle kamphundtyper nå reetableres som reelle kamphunder i visse miljøer. Departementet vil her vise til notatet fra Oslo politidistrikt, kriminalavdelingen, 17. oktober 2002 og enkelte andre høringsuttalelser som er inne på dette. Særlig amerikansk staffordshire terrier er mye brukt i miljøene.

…………………….

Den beste reelle indikasjon på hvilke hunder som har kamphundegenskaper, er etter departementets vurdering å se på utviklingen i kamphundmiljøene og hvilke hundetyper disse fokuserer på gjennom bruk og avl. Den faktiske utviklingen mht. de tre hundetypene amerikansk staffordshire terrier, staffordshire bullterrier og bullterrier i disse miljøene, veier tungt for departementets vurdering av om de bør anses som uønskede kamphundtyper som bør forbys. For så vidt gjelder amerikansk staffordshire bullterrier mener departementet at utviklingen vedrørende bruken av hunden både i seg selv og som inngangsport til omgåelse av forbudet mot hunder av typen pitbullterrier klart er kommet så langt at det tilsier et forbud. Et forbud vil bidra til å gjenopprette trygghet i bomiljøer som er plaget av kamphunder og deres eiere, gi klare signaler til disse miljøene, forebygge angrep på både folk og andre hunder, og også forebygge lidelser for kamphundene selv som de blir påført ved hundekamper. Departementet ønsker å bidra til å stanse tilveksten av nye hunder med kamphundegenskaper. Departementet mener at når gamle kamphundtyper reetableres, veier hensynet til å motvirke denne utviklingen tyngre enn hensynet til miljøer som holder akkurat disse hundetypene som familiehund og ønsker å fortsette med det.”

NOAH-for dyrs rettigheter tar prinsipielt avstand fra forbud mot enkelte dyrs eksistens. Forbud mot avl av ulike dyr kan imidlertid forsvares, hvis dette er grunnet i hensynet til dyret selv. NOAH konkluderer med at et raseforbud grunnet i ”farlighet” mangler faglig belegg og at beskyttelse av hundetyper mot misbruk bør skje ved sertifikatordning for eiere, snarere enn at man forbyr dyrs eksistens.

Barneombudet ønsker ikke å delta i en diskusjon om den ene eller andre hunderasen er mer farlig eller kampvillig enn andre, men vil presisere behovet for trygge bomiljø, der barn kan ferdes trygt. Som nasjon må vi bekjempe farlig hundehold på alle relevante måter, ved bl.a. å forby kamphunder. Vi må ikke få et flere saker der barn blir lemlestet eller drept av hunder. Dette har vi alle et ansvar for, mener Barneombudet.

Politidirektoratet har forelagt høringsbrevet for samtlige politimestere og uttaler blant annet;
”Politidirektoratet støtter, på lik linje med våre underliggende organer som har avgitt høringsuttalelse, et forbud mot amerikansk staffordshire terrier. Vi anser for det første et slikt forbud nødvendig av hensyn til håndhevingen av forbudet mot pit bull terrier, idet pit bull terrier og amerikansk staffordshire terrier har vist seg umulig å skille fra hverandre både hva gjelder utseende og gemytt, og de benyttes om hverandre. Amerikansk staffordshire terrier benyttes således til å legalisere ulovlige hunder.

For det andre tilsier erfaring at amerikansk staffordshire terrier er populær så vel i kamphundmiljøer som i andre kriminelle miljøer, der hundene benyttes til uakseptable eller kriminelle formål, for eksempel som angreps- eller forsvarsvåpen. Politidirektoratet ser med bekymring på at amerikansk staffordshire terrier derved utgjør en reell risiko for så vel allmennheten (herunder nærmiljøet), internt i det kriminelle miljøet, samt for polititjenestemenn under utførelse av polititjeneste.”

Norsk terrier klub skriver i sin uttalelse blant annet:
”Amerikansk Staffordshire Terrier ble godkjent som rase i 1936 og tanken var en utstillings-, bruks og familiehund. Det er ikke slik at det kun unntaksvis finnes hunder av denne rasen som fungerer som gode familiehunder. Det er heller ikke slik at de krever spesiell behandling for å bli velfungerende individer. Tvert i mot er dette en rase som kjennetegnes ved at den er svært menneskekjær og vennlig. Alle hunder krever en ansvarlig eier, og det er ikke noe unntak for denne rasen………………… Departementet overser og bagatelliserer at den aller største andelen av Amerikansk Staffordshire Terrier befinner seg i vanlige hjem og fungerer som helt vanlige familiehunder. Man overser helt åpenbart det faktum at det kun er disse som rammes av forbudet og ikke de kriminelle som det er ment å ramme. Vi vet fra erfaringer i andre land og her i landet, at mange eiere av Amerikansk Staffordshire Terriere, og blandingshunder som kan ligne, har store problemer. Det kan også for store grupper bli en stor psykisk belastning å eie disse hundene. Man skal heller ikke bagatellisere, at når rasen blir forbudt og stigmatiseres som ”farlig hund” kan man ikke unngå at det til eksempel skapes en viss frykt for rasen hos omgivelsene..”

Oslo hundeskole mener at man kan skilles mellom tre ulike miljøer hvor man finner amerikansk staffordshire terrier. Det ene er det ulovlige kamphundmiljøet, som er meget lite utbredt og som preges av personer med en kriminell bakgrunn. Det andre er parkmiljøet, hvor eierne har liten erfaring og har skaffet seg denne rasen på grunn av dens popularitet og status. Disse hundene blir gjerne omplassert eller avlivet etter ett og et halvt år. Det tredje miljøet er det desidert største og omfatter familiehunder og bruks- og utstillingshunder. Erfaringene med denne gruppen er svært positiv og hundeskolen opplyser at de sammen med Norsk terrier klub har ryddet opp i miljøet og luket ut enkeltpersoner og uegnede individer fra rasene.

Foreldregruppen v/ Roger Åsheim m.fl. uttaler at utkastet til forskrift synes å være grundig behandlet og de mener at dette er et godt utkast for både hundeeierne og deres omgivelser som vil virke forebyggende på negativt hundehold.

Mattilsynet uttaler at departementet bruker betegnelser i høringsbrevet som det faglig sett er vanskelig å forholde seg til. Dette gjelder både begrepet ”kjevelåsing” og beskrivelsen av kamphunder som ”kompromissløse, lettrente og lærevillige”. Mattilsynet mener at anatomiske egenskaper ikke bør tillegges avgjørende vekt ved vurderingen av om en hund er farlig, heller ikke om hunden er kompromissløs eller lærevillig. Mattilsynet forholder seg imidlertid til at Stortinget har bedt regjeringen om å utarbeide en forskrift som forbyr amerikansk staffordshire terrier, og ser ingen hensikt i å kommentere dette nærmere.

Norsk Kennel Klub støtter tiltak som kan lede til at kamphundsport begrenses eller aller helst bringes til opphør. De viser til at dette er organisert dyreplageri og i strid med dyrevernloven. Når det gjelder forbudet mot amerikansk staffordshire terrier forventer kennelklubben at departementet klargjør om forbudet er forenlig med EØS-avtalen og at dette klareres med kontrollorganet ESA. Det bes om at svaret fra ESA blir offentliggjort. Norsk kennel Klub mener at et forbud mot amerikansk staffordshire terrier vil representere et beklagelig tilbakesteg for alminnelig rettshåndhevelse. Hunder av denne rasen har i alminnelighet vært oppfattet som familie- og barnevennlig og eierne er, som hundeeiere flest, uten onde eller ulovlige hensikter. Forbudet innebærer at man utsetter den alminnelige, lovlydige amstaffeier for et inngrep av ekspropriasjonsartet karakter, uten noen form for erstatning, til bekvemmelighet for politiet og påtalemyndigheten. Det hevdes videre at departementet ser bort fra de gentester, som fra 1. januar 2002 er obligatorisk ved registrering av amstaffvalper i hunderegisteret. Disse testene blir tatt av begge foreldre og av valpen og oppbevares i lang tid. Når valpen etter hvert får etterkommere, kan genmaterialet kontrolleres. Dette innebærer at navn, adresse og telefonnummer til eier er kjent fra første stund og det er usannsynlig at eiere med uønskede/uakseptable formål vil gå frem på en slik måte. Norsk Kennel Klub mener derfor subsidiært at det skal være tillatt for medlemmer i Norsk Kennel Klubs organisasjon å eie amstaff som er registrert i registeret.

Norges Veterinærhøgskole er skeptisk til å forby navngitte hunderaser fremfor å fokusere på selve hundeholdet. Veterinærhøgskolen har forståelse for å forby Amerikansk staffordshire terrier, idet det er utstrakt bruk av rasen i etablerte kamphundmiljøer. Dette innebærer likevel ikke et faglig grunnlag for å definere rasen som farlig, og det er grunn til å tro at de miljøene som ønsker aggressive hunder, lett vil finne andre hundetyper som kan trenes opp til kamphunder.

Justisdepartementet har merket seg innvendingene mot forslaget om å forby amerikansk staffordshire terrier, særlig blant hunde- og dyrevernorganisasjoner. Departementet legger likevel avgjørende vekt på begrunnelsen i høringsbrevet for å forby denne hunderasen. Forbudet vil bidra til å gjenopprette trygghet i bomiljøer som er plaget av kamphunder og deres eiere, gi klare signaler til disse miljøene, forebygge angrep på både folk og andre hunder, og også forebygge lidelser for kamphundene selv som de blir påført ved hundekamper. Departementet opprettholder derfor forslaget om å forby amerikansk staffordshire terrier, og viser også til Stortingets vedtak.

3.3. Forbud mot hundetyper som er en blanding av ulv og hund
I Ot.prp. nr. 48 (2002-2003) foreslo Justisdepartementet at hundetyper som er blanding av ulv og hund skulle anses som ”farlig hund” , som det skulle være forbudt å holde, avle eller innføre jf. lovutkastet § 19 andre ledd bokstav b) jf. første ledd. I proposisjonen vurderer Justisdepartementet om krysninger mellom hund og ulv bør anses som farlige hunder. I høringsbrevet vises det til omtalen i proposisjonen, og nedenfor gjengis deler av denne:

” Som det fremgår under punkt 15.4, er en nokså bred gruppe instanser enige om at krysninger mellom hund og ulv er farlige for folk. Internasjonalt synes det å være en stigende interesse i visse miljøer for krysninger av ulv og hund med sterkt innslag av ulv. Departementet legger dette til grunn og vil derfor foreslå som utgangspunkt at slike dyr blir definert som farlige hunder.

…………………

Departementet har vært i tvil om hvor langt et forbud mot hundetyper som er en blanding av ulv og hund, bør strekkes. Departementet tar som utgangspunkt at det ikke har grunnlag for å foreslå noe forbud når det gjelder hundetyper som er vel etablert her i landet. Det kan være hensiktsmessig å avgrense dette til hunderaser med opprinnelig blanding av ulv som er registrert i Norge av Norsk Kennel Klub før 1. januar 2003. Men er det skjedd innblanding av ulv i individer av rasen etter at den ble godkjent av den internasjonale organisasjonen (FCI) som Norsk Kennel Klub bygger sin registrering på, bør forbudet omfatte etterkommere av slike individer. Med en slik avgrensning antar departementet at forbudet kan gi et vern mot nye hundetyper som er en blanding av ulv og hund, at forbudet lar seg håndheve i praksis, og at etablerte og utbredte hundetyper går klar av forbudet.

En avgrensning som nevnt vil gjøre at hunderasene tsjekkoslovakisk ulvehund og saarloos wolfhond ikke rammes av forbudet. Departementet finner det imidlertid nødvendig å vurdere særskilt spørsmålet om et forbud mot disse rasene. Departementet legger til grunn at begge er hundetyper som krever mye av sin eier. Nøyaktige opplysninger om hvor sterkt ulveinnslaget er, er ikke fremkommet. For saarloos wolfhond skjedde siste innblanding med ulv for om lag 40 år siden. Tsjekkoslovakisk ulvehund har en kortere historie, og den første vellykkede innblanding av ulv i avlsprogrammet skjedde i 1958. Disse hundene finnes i bare et ganske lite antall i Norge i dag. Departementet er ikke kjent med at de hittil har voldt noen skade.

……………….

Departementet er blitt stående ved at saarloos wolfhond i denne omgang bør følge den alminnelige regelen, mens tsjekkoslovakisk ulvehund bør regnes som en farlig hund etter loven. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan bli aktuelt ved forskrift å innføre et forbud også mot saarloos wolfhond, særlig hvis den får noen utbredelse i miljøer som ikke kan antas å ha et ansvarlig forhold til slike hunder.”

Fylkesmannen i Buskerud slutter seg til formuleringene i høringsnotatet knyttet til hundetyper som er en blanding av ulv og hund, uansett blandingsforhold. Fylkesmannen uttaler blant annet:
”Ulv er en viltart og handteres og forvaltes etter viltloven med forskrifter. Det kan reises spørsmål om første generasjon hund/ulv (50/50%) skal handteres etter viltloven eller hundeloven, eller begge? Når blir ulv hund, eller hund ulv? Direktoratet for naturforvaltning (DN) definerer, slik vi skjønner det, alle ulvehybrider uansett blandingsforhold som ulv etter viltloven. Følgelig er, med hjemmel i viltloven, hold eller avl av ulvehybrider allerede forbudt. Poenget må være at bestemmelser etter viltloven og hundeloven overlapper tilstrekkelig til at all import, hold eller avl av ulvehybrider blir forbudt. Problematikken burde vært vurdert/utredet i høringsdokumentet.”

Politidirektoratet støtter forbudet mot hunder og hundetyper som er en blanding av ulv og hund, uansett blandingsforhold. Forslaget støttes også av de politidistriktene som har avgitt uttalelse. Politimesteren i Helgeland uttaler blant annet:
”Vedrørende ulveblandinger støttes departementets vurderinger også der. Ulveblandinger kan ha et sterkt jaktinstinkt, og i situasjoner som hundens instinkt vekkes vil den være både aggressiv og kampvillig. Kravet til utholdenhet ansees også oppfylt, da hundens mål er å skaffe/felle et byttedyr. Disse egenskapene er uønsket blant hunder som lever i et samfunn/nærmiljø hvor bl.a. barn skal ha rett til å ferdes trygt. Det fremheves her særlig at barn i noen situasjoner har en måte å reagere på som av denne type hunder kan forveksles med byttedyr på flukt.”

Direktoratet for naturforvaltning uttaler blant annet:
”Direktoratet er tilfreds med at hundeloven § 19 gir hjemmel for å fastsette forbud mot ulveblandinger. Direktoratet har følgelig ingen innvendinger mot at det gis bestemmelser om forbud mot avl ved krysninger av hund og ulv og et forbud mot å holde eller innføre slike raser, og at dette gjelder uansett blandingsforhold. Vi har heller ingen merknader til at forbudet omfatter tsjekkoslovakisk ulvehund.”

Miljøverndepartementet viser til uttalelsen fra Direktoratet for naturforvaltning og er enig i direktoratets syn.

Norsk terrier klub uttaler blant annet:
”I følge departementets vurdering er det stigende interesse for ulv/hund-krysninger, og man legger dette til grunn i det man forbyr hundetypen tsjekkoslovakisk ulvehund. Igjen opererer man her med synsing i lovarbeidet, og man overlater utviklingen til uansvarlige miljøer som kan tenkes å ville holde visse hundetyper. Disse miljøbegrepene er imidlertid svært lite håndfaste, og nok en gang er det ingen dokumentasjon, statistikk eller konkrete opplysninger som understøtter standpunktet departementet tar.”

Oslo hundeskole viser til at den ,sammen med Direktoratet for naturforvaltning, har arbeidet med og studert hybrider og dens adferdsområdet bl.a. i USA. Det er stort sett en felles oppfatning fra alle fagmiljøer at dette er en uheldig blanding som tilpasser seg dårlig. Hundeskolen fraråder sterkt denne type blandinger, men viser til at problemet anses i dag som ikke eksisterende i Norge. Oslo hundeskole uttaler videre at Saarlos Wolfhund og tsjekkoslovakisk ulvehund ikke omfattes av hybridbetegnelsen og at det ikke er påvist at disse hundene er blitt brukt i kriminelle miljøer.

Foreldregruppen har merket seg at Saarloos wolfhund ikke er nevnt under utkastet § 1. Det vises til omtalen av denne rasen i medlemsbladet til Norsk Kennel Klub, Hundesport, november 2002, hvor det heter at: ”I gale hender kan en slik hund bli rett og slett farlig”. Foreldregruppen viser videre til at rasen har et sterkt jaktinstinkt som gjør at den er spesielt farlig for barn og at den ikke har bruksegenskaper eller andre egenskaper som gjør at den egner seg som kjæledyr.

Arnt Orskaug har i en privat høringsuttalelse fremhevet at forbudet også bør omfatte Saarloos ulvehund. Han mener at dette er nødvendig for at myndighetene i fremtiden skal ha mulighet til å håndheve forbudet mot ulveblandinger.

Rådet for dyreetikk uttaler:
”Viltloven har i dag et forbud mot å holde vilt i fangenskap uten viltmyndighetenes tillatelse. Vilthybrider er definert som vilt og omfattes derfor av samme bestemmelse. Sekretariatet støtter et forbud mot å holde ulvehybrider, men har kommentarer til den begrunnelse som gis i høringsbrevet. Det går her fram at man vanskelig kan karakterisere ulvehybrider som spesielt aggressive og kampvillige. Det departementet gjør er derfor å trekke inn en annen form for aggresjon, predator-aggresjon eller jaktinstinktet. Det er liten tvil om at ulvehybrider har et sterkt jaktinstinkt og at barn i visse situasjoner kan bli oppfattet som et bytte. Man bør være klar over at dette også kan gjelde hunder med et særlig sterkt jaktinstinkt, for eksempel polare spisshunder, og spesielt om de opptrer i flokk. Dersom man skal begrunne forbudet mot ulvehybrider med deres jaktinstinkt, bør notatet også diskutere samme egenskap hos hunder og hvordan man eventuelt tenker å håndtere dette. Justisdepartementet bør iallfall vurdere muligheten for å hjemle forbudet mot ulvehybrider i viltloven.”

Mattilsynet støtter forslaget om forbud mot ulveblandinger og viser til at ulven ikke er tilpasset livet som selskapsdyr og at hunder med innslag av ulv derfor vil være svært krevende dyr å holde på en dyrevelferdsmessig god måte.

Norsk Kennel Klub uttaler om dette:
”NKK er enig i at blanding av ulv og hund ikke er akseptabelt. Derimot er man imot forbudet mot tsjekkoslovakisk ulvehund. Dette er en etablert rase, godkjent av den internasjonale kennelklubborganisasjonen – FCI. Rasen kan dermed ikke anses eller oppfattes som en ulveblanding eller ulvehybrid. Det er antatt at alle hunder opprinnelig stammer fra domestiserte ulver. Dette gjelder også den tsjekkoslovakiske ulvehund. NKK må anta at når Justisdepartementet i proposisjonen legger til grunn at denne hundetypen krever mye av sin eier, bygger det på ren antakelse. NKK er ikke kjent med at hunder av denne rase skal ha voldt skade på mennesker eller andre dyr, hva heller ikke Justisdepartementet har brakt i erfaring.

Avslutningsvis må det også fremheves at tsjekkoslovakisk ulvehund ikke omfattes av Stortingets anmodningsvedtak av 16. juni 2003.”

Norges Veterinærhøgskole har ingen innvendinger eller kommentarer til forslaget om forbud mot krysninger av hund og ulv som er et potensielt problem både for vår ulvestamme og hundepopulasjon.

Justisdepartementet opprettholder forslaget om forbud mot ulveblandinger, og viser til at forslaget støttes av faglige instanser som blant andre Direktoratet for naturforvaltning, Miljøverndepartementet, Mattilsynet og Norges Veterinærhøgskole. Forslaget har også ellers bred støtte. Noen av høringsinstansene går i mot forslaget om å forby tsjekkoslovakisk ulvehund, og det vises til uttalelsene fra Norsk kennel Klub og Norsk terrier klub. Andre høringsutalesler går i retning av at man ønsker forbud både mot tsjekkoslovakisk ulvehund og Saarloos Wolfhund, jf. blant annet uttalelsen fra Foreldregruppen. Etter Justisdepartementets vurdering bør forbudet i denne omgangen kun omfatte Tsjekkoslovakisk ulvehund, slik som foreslått i høringsnotatet.

3.4. Dokumentasjonskrav
I utkastet § 2 foreslås det en egen hjemmel om dokumentasjonskrav. Bestemmelsen er nær likelydende med forslaget til § 19 tredje ledd, som ble fremmet i Ot.prp. nr. 48 (2002-2003) om hundeloven. Stortinget vedtok ikke bestemmelsen slik den var foreslått, men overlot til Kongen å fastsette blant annet forskrifter om dokumentasjonskrav, jf. hundeloven § 19 første ledd andre punktum.

Departementet viste i høringsbrevet til omtalen av dette spørsmålet i proposisjonen kap. 15.5.5 om dokumentasjonskrav for at et dyr i tvilstilfeller ikke er en ulovlig hund, som gjengis i sin helhet nedenfor:

”Kamphundloven § 2 tredje ledd - som ble vedtatt ved en endringslov i 1995 - bestemmer at dersom det er tvil om en hund er av en forbudt rase eller type, kan politi og tollmyndigheter «kreve at hundeeieren eller annen som har ansvar for hunden dokumenterer hundens rase eller type». Av forskrift 15. januar 2001 nr. 28 (gitt med hjemmel i kamphundloven § 7) § 3 annet ledd fremgår at «hundens identitet» kan kreves dokumentert «ved stamtavle eller registreringsbevis og identitetsmerke». Hvis ikke slik dokumentasjon blir fremlagt, anses hunden som ulovlig. Forskriften sier derimot ikke at slik fremlagt dokumentasjon uten videre innebærer at hunden anses lovlig. Justisdepartementet antar at politiet etter omstendighetene kan kreve ytterligere dokumentasjon. Registreringsbevis og identitetsmerke har nemlig ingen reell bevisverdi for hundens rase eller type, hvis ikke identitetsmerket knytter hunden til et registreringsbevis som enten inneholder stamtavle eller en entydig referanse til en bestemt stamtavle for den aktuelle hunden. En slik referanse er i tilfelle et nummer som refererer til denne hundens stamtavle hos Norsk Kennel Klub eller tilsvarende troverdig organisasjon, f.eks. en tilsvarende utenlandsk klubb.

Departementet mener at loven bør kreve at den som holder en hund som kan forveksles med en «farlig hund», må dokumentere at hunden ikke hører til denne kategorien og derfor er lovlig. Departementet foreslår derfor å videreføre den gjeldende ordning om dokumentasjonsplikt, jf. utk. § 19 tredje ledd.

Dokumentasjonsplikten bør inntre der det er tvil om et dyr er en farlig hund. Dette vil først og fremst forekomme der hunden har ytre kjennetegn som gjør den sammenliknbar med et forbudt dyr. Imidlertid kan ulovlige hunder ved krysning med andre hundetyper gis ytre kjennetegn som avviker klart fra opphavet. Også slike krysninger vil rammes av forbudet mot bestemte hundetyper og blandinger med disse, slik at det kan oppstå dokumentasjonsbehov også for hunder som har et avvikende utseende. Dersom nye hunder med ukjent opphav og «nytt» utseende dukker opp f.eks. i geografiske områder der kamphundproblematikk er kjent fra før, vil politiet etter lovforslaget kunne avkreve dokumentasjon for hundetypen også for slike hunder. Dokumentasjonskravet etter lovforslaget her kan altså ramme hunder som etter politiets skjønn på stedet har en fysikk, fremtoning eller egenskaper som kan indikere kamphundopphav eller ulveopphav, selv om hunden ikke direkte likner på kjente kamphundtyper eller på ulv.

Departementet foreslår videre at dokumentasjonskravet bygger på politiets praksis i Oslo med å kreve at hunden er identitetsmerket og at dette identitetsmerket knytter hunden til et registreringsbevis med en tilknyttet stamtavle. Et rent identitetsmerke har ikke overbevisende bevisverdi relatert til hvilken type hunden er. Dokumentasjonskravet som foreslås er et minstekrav. Hvis papirene som fremlegges ut fra en konkret vurdering ikke fremstår som overbevisende dokumentasjon for rase eller type, vil hunden trass papirene bli ansett som en forbudt hund. Et eksempel kan være at en tilknyttet stamtavle kommer fra et privat firma eller en privatperson. I praksis er det Norsk Kennel Klub og tilsvarende utenlandske organisasjoner som kan utstede troverdig dokumentasjon. Hvis det foreligger konkret grunn til mistanke om at papirene ikke viser de rette faktiske forhold, kan politiet kreve ytterligere dokumentasjon fremlagt av hundeholderen, f.eks. i form av gentester av hunden og hunder i stamtavlen som dokumenterer avstamningsforholdet. Dersom hunden er en blandingshund som ikke er stamtavleført, må hundeholderen for å dokumentere dens rase eller type i alle linjer knytte den til hunder som er oppført i en stamtavle. Ytterligere dokumentasjon kan i slike tilfeller være gentestede blodprøver fra hunden og dens opphav som knytter den sikkert til slike stamtavler.

Hundeholderen bør ha dokumentasjon klar ved innførsel og ellers gis en rimelig frist for å fremlegge dokumentasjon, dersom ikke hunden skal anses som en farlig hund. Mens man venter på dokumentasjon, bør hunden kunne tas i forvaring. Hvis ikke slike hunder straks tas i forvaring, er det i praksis en nærliggende fare for at de ikke lar seg gjenfinne.”

Flere av høringsinstansene har vært opptatt av dokumentasjonskravet som er foreslått i forskriften. Enkelte har fremhevet at dokumentasjonskravet gjør det svært vanskelig for eiere av blandingshunder, som ofte ikke har noen mulighet til å fremlegge slik dokumentasjon som kreves. NOAH-for dyrs rettigheter uttaler blant annet:

”Velger departementet på slik måte å pålegge eieren en urimelig bevisbyrde, mener NOAH videre at departementet forskjellsbehandler eiere av rasehunder og eiere av blandingshunder. Det er en kjent sak at det som hovedregel er umulig å oppdrive den dokumentasjon departementet krever, for blandingshunder.”

Norges hundekjørerforbund uttaler blant annet:
”NHF ser også problemer med forskriften i forhold til ikke-registrerte hunder/blandingshunder, da det hele tiden snakkes om raser. Som vi har pekt på over, så er ikke alle ikke-registrerte hunder en krysning av opprinnelige raser som kan defineres. Særlig er NHF noe bekymret for dokumentasjonskravet i utkast til forskrift i forhold til når det er tvil om det er en lovlig hund. …….. Vi frykter at forskriften skal få utilsiktede konsekvenser for ikke-registrerte hunder, og ber departementet være særlig oppmerksom på denne muligheten.”

Den norske veterinærforening uttaler:
”Ut over disse synspunktene vil Den norske veterinærforening under alle omstendigheter presisere at et påbud om merking og registrering av alle hunder i Norge bør være en forutsetning for effektivt å kunne håndheve lovgivningen på området. Dette prinsipp er allerede gjennomført i våre naboland Sverige og Danmark, og vil også i vårt land være et nødvendig virkemiddel til å overvåke utviklingen av hundeholdet. Ikke minst vil dette gjelde for blandingshunder. Dette vil være en vesentlig forutsetning for at hunder vernes mot vilkårlig behandling, og i verste fall frarøvelse av liv, i situasjoner hvor dette kunne ha vært unngått forutsatt at relevante opplysninger fantes i et sentralt register.”

Politidirektoratet viser i sin uttalelse til at dagens krav til dokumentasjon ved stamtavle eller registreringsbevis og identitetsmerke, har vist seg ikke å være tilstrekkelig. Direktoratet mener at dette avhjelpes noe ved at det i forslaget til forskrift settes krav til minstedokumentasjon ved at hunden skal være identitetsmerket og at identitetsmerket knytter hunden til et registreringsbevis med en tilknyttet stamtavle. Politidirektoratet mener at heller ikke dette er tilstrekkelig i forhold til de som går inn for å misbruke dokumentasjon for konkrete tilfeller. Politidirektoratet foreslår at det som minstedokumentasjon ”etter at en hund er blitt fire måneder gammel, kreves at hunden er identitetsmerket med micriochip og at dette identitetsmerket knytter hunden til et registreringsbevis påført DNA-koding med en tilknyttet stamtavle.”

Norsk terrier klub uttaler blant annet:
”Vi merker oss spesielt at man kan kreve omfattende dokumentasjon dersom en hund har en fysikk, fremtoning og egenskaper som kan indikere kamphundopphav eller ulveopphav, selv om hunden ikke ligner på noen av delene. Vi må her på det sterkeste advare mot den svært uheldige situasjonen departementet setter alle blandingshunder og deres eiere i. …………………. Det er heller ikke en liten gruppe hunder vi her snakker om , da det dreier seg om ca. 200.000 uregistrerte hunder. Dette vil altså med andre ord kunne ramme 50 % av hundepopulasjonen, som ikke har noen som helst mulighet til å oppfylle forskriftens krav om å kunne trekke linjer tilbake til hunder registrert i godkjent register, eller hvor opphavet er kjent. Når det gjelder dokumentasjonskravet for disse hundene og hunder født før denne lov trer i kraft, må det utarbeides retningslinjer.”

Oslo hundeskole har i sin uttalelse uttrykt tilsvarende betenkeligheter som Norsk terrier klub og Norsk Kennel Klub mener at det er absolutt nødvendig å gi regler om begrensinger for utøvelse av politiets frie skjønn, eventuelt at det åpnes for unntaksbestemmelser.

Foreningen for hundeomplassering mener at dokumentasjonskravet er strengt og ikke tilpasset virkeligheten for blandingshundene. Det vises til at mange eiere av ganske alminnelige familieblandingshunder allerede har erfart dette. Foreningen har fått henvendelser fra fortvilte hundeeiere om at politiet har beslaglagt og avlivet boxer-, labrador-, rottweiler- og pointerblandinger, og som ikke har gjort noe annet galt enn at de har hatt et utseende som kan forveksles med såkalte farlige raser/blandinger.

Toll- og avgiftsdirektoratet viser til at de ikke har lokaliteter til å foreta forvaring av hunder, og at man i praksis må forvare hunden i en kennel. Dette vil medføre utgifter, og direktoratet viser til hundeloven § 26 hvor det fremgår at det er hundeholderen som svarer for kostnader til oppbevaring av hunden. Toll- og avgiftsdirektoratet mener at definisjonen av ”hundeholder” i hundeloven § 2, innebærer i prinsippet at både politi, tollvesen og en kennel vil være hundeholder etter loven. Det anses derfor nødvendig å ha en bestemmelse i forskriften om dekning av utgifter ved forvaring.

Justisdepartementet slutter seg til forslaget fra Politidirektoratet og foreslår at dokumentasjonskravet endres i tråd med dette. Dette innebærer at det som minstedokumentasjonen etter at en hund er blitt 4 måneder gammel, kreves at hunden er identitetsmerket med microchip og at dette identitetsmerket knytter hunden til et registreringsbevis påført DNA-koding med en tilknyttet stamtavle. En slik endring vil imidlertid gjøre at enkelte hundeeiere den første tiden etter forskriftens iverksettelse kan få problemer med dokumentasjonskravet. For disse spesifikke kravene gis en egen overgangsregel i forskriften § 6 nytt tredje punktum.

Justisdepartementet har også merket seg at flere av høringsinstansene er opptatt av hvordan dokumentasjonskravet vil virke overfor blandingshunder hvor det ikke vil være mulig å knytte et identitetsmerke til et registreringsbevis med en tilknyttet stamtavle. Departementet viser til bestemmelsen i hundeloven § 1 om at det sivile samfunn har ansvaret for, innenfor lovgivningens ramme, å utøve og legge til rette for et positivt og samfunnsgagnlig hundehold, til glede for den enkelte hundeholder. Lovens formål er å bidra til å fremme et hundehold som ivaretar hensynet til sikkerhet, trygghet og alminnelig ro og orden. Sett i lys av dette er det viktig for departementet å understreke at politiet skal håndheve bestemmelsene om hundehold på en smidig måte. Hensikten med dokumentasjonskravet i utkastet § 2 er ikke at politiet skal drive en nådeløs forfølgelse av hundeeiere, enten det er snakk om rene raser eller blandingshunder. Det fremgår derfor av bestemmelsen at dersom politiet er i ”tvil om et dyr er en farlig hund” kan det kreves nærmere dokumentasjon for hundens rase eller type. Departementet ser likevel at det kan være behov for en unntaksbestemmelse som åpner for at politiet, i det enkelte tilfelle, kan godta annen dokumentasjon i stedet for minstedokumentasjonen i andre ledd. En slik unntaksbestemmelse er tatt inn i forskriften § 2tredje ledd. Departementet presiserer at unntaksbestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil, og åpner ikke for et generelt unntak fra minstedokumentasjonskravet i § 2 andre ledd for blandingshunder. Det er også grunn til å nevne at blandingshundproblematikken ikke er ny, idet også den gamle kamphundforskriften gjelder for blandingshunder. Dokumentasjonskravet stilles bare der politiet etter et konkret skjønn har mistanke om at en hund er en blanding med en forbudt hundetype.

Når det gjelder merknaden fra Toll- og avgiftsdirektoratet, vil departementet bemerke at hundeloven § 26 fastslår at det er hundeholderen som er ansvarlig for nødvendige kostnader som privatpersoner eller det offentlige har ved å gjennomføre tiltak etter loven. Det kan godt være at hundeholderen er en annen enn eieren, for eksempel den som står for innførselen. I et slikt tilfelle vil kravet kunne rettes mot begge. Departementet vil understreke at verken politiet eller tollvesenet kan anses som ”hundeholder” etter hundeloven § 26 når de tar en hund i forvaring som ledd i håndhevingen av hundeloven eller forskrifter gitt med hjemmel i hundeloven.

Justisdepartementet har også merket seg uttalelsene om at det bør fastsettes et påbud om merking av hunder. Dette er et arbeid som departementet vil følge opp, og det vises i denne sammenhengen også til vedtak i Stortinget 10. juni 2003 hvor regjeringen anmodes om å innføre tvungen merking av hunder med hjemmel i hundeloven § 13 i løpet av inneværende stortingsperiode (anmodningsvedtak nr. 484).

3.5. Overgangsregler
I utkastet § 3 foreslås det at hunder som omfattes av forbudet i § 1annet ledd og tsjekkoslovakisk ulvehund kan beholdes, dersom de var lovlig avlet, innført eller holdt før forskriften ble vedtatt. Hund som kan beholdes kan også tilbakeføres etter utenlandsreise.

Hunder som kan beholdes etter denne bestemmelsen, kan ikke brukes i avl, selges eller omplasseres. Hundene skal bære identitetsmerke som knytter hunden til et registreringsbevis som opplyser om eierens navn og adresse og viser at hunden er avlet, innført eller holdt før forskriften ble vedtatt. Dersom ett av disse vilkårene blir brutt eller en slik hund angriper mennesker, gjelder ikke bestemmelse for denne hunden.

NOAH- for dyrs rettigheter mener at det ikke er rimelig å nekte omplassering av hunder som har slik dokumentasjon som departementet krever. Det er ikke hjemmelsgrunnlag i forskriften for å si at hunder som var lovlige før forskriften skulle være mindre lovlige hos en ny kompetent eier enn hos sin tidligere eier. NOAH mener at forslaget til dokumentasjonskrav i utkastet § 2 innebærer at blandingshunder ikke aksepteres og at det heller ikke gis noen overgangsregler for disse.

Foreldregruppen uttaler at overgangsbestemmelsene også bør inneholde et påbud om at hundene som omtales i forskriften skal bruke munnkurv i bystrøk og boligområder, og mener at hundeloven gir hjemmel for å gi slikt påbud.

Mattilsynet uttaler:
”Hunder som var lovlig holdt før forskriften trår i kraft, kan beholdes men ikke selges eller omplasseres. Mattilsynet er enig i vurderingen av at hunder som allerede er lovlig holdt ikke skal omfattes av forbudet. Vi er imidlertid betenkt over at slike hunder ikke skal kunne selges eller omplasseres. Dersom man av en eller annen grunn ikke kan beholde en hund som nevnt i § 3, må man i følge forskriften avlive hunden. Dette er ikke et dyrevernmessig problem i seg selv, men det kan medføre at eiere velger å fortsette et dyrevernmessig betenkelig eller på annen måte risikofylt hundehold fordi man ikke ønsker å avlive hunden. I slike tilfeller ville omplassering av hunden vært et bedre alternativ ut fra både dyrevernmessige og samfunnsmessige vurderinger. Mattilsynet vil be departementet vurdere å endre ordlyden i § 3 slik at hunder som var lovlig holdt i Norge før forskriftens ikrafttredelse kan selges eller omplasseres. Alternativt bør det vurderes hvorvidt offentlige myndigheter (for eksempel dyrevernnemnd) skal ha anledning til å omplassere slike hunder fremfor å avlive dem.”

Justisdepartementet har for så vidt forståelse for argumentet om at hunder som er lovlige før ikrafttredelsen av forskriften og som kan beholdes, også må kunne skifte eier etter ikrafttredelsen. Formålet med forskriften er imidlertid å fastsette et forbud mot å holde hunder som anses som farlige, og at disse hundene på sikt ikke skal være en del av hundepopulasjonen i Norge. Overgangsbestemmelsene tar i første rekke sikte på å unngå at de som i dag er eiere av slike hunder må avlive hunden, noe som i realiteten ville ha betydd at forskriften ble gitt tilbakevirkende kraft. Etter departementets vurdering er det ikke urimelig at hunder, som i utgangspunktet er forbudt, ikke lovlig skal kunne avhendes (selges eller omplasseres). Departementet opprettholder derfor sitt forslag, som også er en videreføring av bestemmelsen i kamphundforskriften.

3.6. Avliving m.v.
Etter bestemmelsen skal hunder som er avlet, innført eller holdt i strid med forskriften, avlives eller pålegges utført av riket ved vedtak av politiet etter hundeloven § 19 femte ledd.

3.7. Unntak fra regler i forvaltningsloven
Dersom det treffes vedtak etter forskriften om å ta hånd om en hund på stedet, gjelder ikke forvaltningslovens bestemmelse i § 24 første ledd andre punktum om at det skal gis samtidig begrunnelse. Begrunnelse skal imidlertid gi i ettertid.

4. Administrative og økonomiske konsekvenser
Det antas ikke at forskriften får noen nevneverdige administrative eller økonomiske konsekvenser. Politiet må nødvendigvis måtte bruke noen ressurser på håndhevingen av forbudet, men dette vil trolig på sikt oppveies ved at antall farlige hunder som omfattes av forbudet gradvis reduseres. Dette fører igjen til at politiets bruk av ressurser for å forhindre ordensforstyrrelser og annen uønsket adferd som disse hundene erfaringsmessig representerer, reduseres tilsvarende.

Justis- og politidepartementet

tilrår:

Det vedtas forskrift om hunder i samsvar med vedlagte utkast.

Forskrift om hunder
Fastsatt ved kongelig resolusjon 20. august 2004 med hjemmel i lov 4. juli 2003 nr 74 om hundehold (hundeloven) § 19 første ledd, jf annet ledd og lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 24 fjerde ledd første punktum.

§ 1 Forbud mot farlige hunder
Det er forbudt å holde, avle eller innføre farlige hunder, eller å innføre sæd eller embryo fra farlige hunder.

Hunder av følgende typer, og blandinger der en eller flere av disse er med, anses som farlige hunder, uansett blandingsforhold:

a) Pit bull terrier,

b) amerikansk staffordshire terrier,

c) fila brasileiro,

d) toso inu,

e) dogo argentino.

Som farlige hunder anses også hunder og hundetyper som er en blanding av hund og ulv, uansett blandingsforhold. For hunderaser med opprinnelig blanding av ulv som er registrert i Norge av Norsk Kennel Klub 1. januar 2003, gjelder første punktum bare for tsjekkoslovakisk ulvehund. Hvis ulv er iblandet rasen etter den internasjonale raseetableringen, gjelder første punktum for hunder som kan være etterkommere etter denne ulven.

§ 2 Dokumentasjonskrav
Dersom det er tvil om et dyr er en farlig hund etter § 1 kan politi og tollmyndigheter kreve at hundeholderen dokumenterer dens rase eller type.

Som minstedokumentasjon etter at en hund er blitt fire måneder gammel, kreves at hunden er identitetsmerket med microchip og at dette identitetsmerket knytter hunden til et registreringsbevis påført DNA-koding med en tilknyttet stamtavle.

Når det foreligger særskilte omstendigheter kan politiet, i enkelttilfeller, bestemme at annen tilfredsstillende dokumentasjon kan tre i stedet for kravet etter andre ledd.

Dersom ikke fremlagt bevis fjerner tvilen på stedet, regnes hunden som en farlig hund. Ved slik tvil som nevnt kan politiet eller tollmyndigheter ta hånd om hunden straks, jf hundeloven § 24. Hundeholderen skal på begjæring gis en rimelig frist til å supplere dokumentasjonen mens hunden tas hånd om etter annet punktum.

§ 3 Overgangsregler
Hunder som omfattes av § 1 annet ledd og tsjekkoslovakisk ulvehund kan beholdes dersom de var lovlig avlet, innført eller holdt før forskriften her ble vedtatt. Hund som kan beholdes kan også tilbakeføres til landet etter utenlandsreiser.

Det gjelder følgende vilkår for å kunne beholde disse hundene:
a) hundene kan ikke brukes i avl, selges eller omplasseres,
b) hundene skal bære identitetsmerke som knytter hunden til et registreringsbevis som opplyser om eierens navn og adresse og viser at hunden er avlet, innført eller holdt før forskriften her ble vedtatt.

Blir ett av vilkårene overtrådt eller en slik hund angriper mennesker, gjelder ikke lenger § 3 for denne hunden.

§ 4 Avliving m v
Hunder som blir avlet, innført eller holdt i strid med denne forskrift kan avlives eller pålegges utført av riket ved vedtak av politiet, jf hundeloven § 19 femte ledd.

§ 5 Unntak fra regler i forvaltningsloven
For vedtak om å ta hånd om hund på stedet i tilfeller som omfattes av denne forskrift gjelder bestemmelsen i forvaltningsloven § 24 første ledd annet punktum om samtidig begrunnelse ikke. Begrunnelse skal bli gitt i ettertid.

§ 6 Ikrafttredelse. Opphevelse av eldre forskrift
Forskriften trer i kraft straks. Fra samme dato oppheves forskrift om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder 15. januar 2001 nr. 28. Bestemmelsen i § 2 andre ledd gjelder likevel først fra fire måneder etter forskriftens ikrafttredelse, så langt det gjelder kravet om microchip og DNA-koding.

****

Justis- og beredskapsdepartementet