Innledning
I Ot.prp. nr. 48 (2002-2003) om lov
om hundehold (hundeloven) foreslo Justisdepartementet i § 19 første
ledd et forbud mot å holde, avle eller innføre farlige hunder,
eller å innføre sæd eller embryo fra farlige hunder. Farlige hunder
skulle kunne avlives eller pålegges utført av riket ved vedtak fra
politiet. Departementet foreslo i utkastet § 19 andre ledd bokstav
a), blant annet at hunderasen amerikansk staffordshire
terrier eller blandinger der denne rasen er med, skulle regnes som
”farlig hund” etter loven. Det samme gjaldt etter utkastet i
§ 19 andre ledd nr. b) for hundetyper som er en blanding av hund og
ulv, uansett blandingsforhold.
Under behandlingen av proposisjonen
i Odelstinget 27. mai 2003, ble regjeringens forslag til § 19 om
forbud mot farlige hunder ikke vedtatt, idet det var flertall for i
stedet å gi departementet en forskriftshjemmel til å forby farlige
hunder. Hundeloven § 19 første og andre ledd ble vedtatt med slik
ordlyd:
”Kongen kan gi forskrift om forbud mot å holde, avle eller
innføre farlige hunder, eller å innføre sæd eller embryo fra
farlige hunder. Forskriften kan sette krav til dokumentasjon av
hundens rase eller type.
Med farlige hunder
menes hunder eller hundetyper som er spesielt aggressive,
kampvillige og utholdende, og som på grunn av disse egenskapene er
farlige for mennesker og dyr. Første ledd gjelder også for
hundetyper som lett kan forveksles med farlige hunder.”
I forbindelse med
stortingsbehandlingen, ble det 16. juni 2003 truffet
anmodningsvedtak til regjeringen jf. vedtak nr. 530 ( Dok. nr.
8:126 (2002-2003):
”Stortinget ber Regjeringen om snarest mulig å forby
ulvehybrider, amerikansk staffordshire terrier, og blandinger der
disse rasene inngår.”
Departementet har vurdert om det
ville ha vært mest hensiktsmessig å fastsette forbudet i
kamphundforskriften 15. januar 2001, som er gitt med hjemmel i
kamphundloven 4. juli 1991. En slik løsning ville ha ført til
at man hadde fått samlet bestemmelsene om forbud mot farlige hunder
i én forskrift. Ettersom kamphundloven ble opphevet 1. januar 2004,
måtte en slik forskrift ha vært vedtatt før dette tidspunktet.
Justisdepartementet har imidlertid, i samråd med
Landbruksdepartementet, funnet at forbudet mot amerikansk
staffordshire terrier og ulveblandinger bør fastsettes i forskrift
med hjemmel i hundeloven, som trådt i kraft 1. januar
2004.
Når det nå foreslås en forskrift om
forbud mot amerikansk staffordshire terrier m.v. med hjemmel i
hundeloven, har departementet sett det som hensiktsmessig å
innarbeide bestemmelsene om forbud mot farlige hunder som er gitt i
kamphundforskriften. Ved å fastsette én samlet forskrift vil
regelverket på dette området bli mer tilgjengelig for brukerne
samtidig som det vil skape bedre struktur i forskriftsverket.
Det må i denne sammenhengen
understrekes at det ikke tas sikte på materielle endringer
vedrørende forbudene i kamphundforskriften som overføres til
forskriften som gis med hjemmel i hundeloven. Overføring av
bestemmelsene innebærer en viss forenkling i forhold til reglene i
kamphundforskriften.
2.
Justisdepartementets høringsbrev 3. mars 2004
2.1.
Høringen
Justisdepartementets utkast til
forskrift om hunder ble sendt på høring ved departementets brev 3.
mars 2004. Høringsfristen ble satt til 23. april 2004.
Departementet har etter at høringsbrevet ble sendt ut, mottatt
henvendelser fra enkeltpersoner m.fl. som har gitt uttrykk for at
de ønsker å uttale seg til forslaget. Disse har fått tilsendt
høringsbrevet, og av departementet har derfor mottatt uttalelser
fra personer og instanser som ikke er oppført på den opprinnelige
høringslisten.
Høringsinstanser:
Departementene
Fylkesmennene
Sametinget
Fylkeskommunene
Sivilombudsmannen
Riksadvokaten
Politidirektoratet
Direktoratet for naturforvaltning
Toll- og avgiftsdirektoratet
Oslo kommune
Bergen kommune
Trondheim kommune
Enebakk kommune
Grue kommune
Nedre Eiker kommune
Nittedal kommune
Oppdal kommune
Salangen kommune
Vefsn kommune
Barneombudet
Forsvarets hundeskole
Reindriftsforvaltningen
Reindriftsstyret
Rådet for dyreetikk
Den norske Advokatforening
Den norske Veterinærforening
Dyrebeskyttelsen i Norge
Dyrenes Venner
Dyreombudet
Ellingsrud hundeklubb
Foreningen for omplassering av dyr
Foreningen for Hundeomplassering
Friluftslivets fellesorganisasjon
Fuglehundklubbenes Forbund
Jakthundrådet
Kommunenes sentralforbund
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
Natur og Ungdom
NOAH for dyrs rettigheter
Norges Bondelag
Norges hundekjørerforbund
Norges Hunder Landsforbund
Norges Jeger og fiskerforbund
Norges Landbrukshøyskole
Norges Naturvernforbund
Norges Skogeierforbund
Norges Velforbund
Norges Veterinærhøgskole
Norges Bonde- og Småbrukarlag
Norsk Adferdsgruppe for Selskapsdyr (NAS)
Norsk Hundetrenerforening, Solbergmoen
Norsk Kennel Klub
Norsk politihundlag
Oslo hundeskole
Redd Barnas Rettighetssenter
Verdens Naturfond (WWF Norge)
Norsk Terrier Klub og Komiteen for å bevare amerikansk
staffordshire terrier v/ Kirsten Svendsen
Foreldregruppen v/ Roger Åsheim
Justisdepartementet har mottatt
uttalelser fra:
Miljøverndepartementet
Barne- og familiedepartementet
Landbruksdepartementet
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Utenriksdepartementet
Forsvarsdepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Helsedepartementet
Finansdepartementet
Samferdselsdepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Utdannings- og forskningsdepartementet
Fiskeridepartementet
Fylkesmannen i Buskerud
Fylkesmannen i Østfold
Fylkesmannen i Vestfold
Fylkesmannen i Nord-Trøndelag
Fylkesmannen i Telemark
Fylkesmannen i Finnmark
Riksadvokaten
Politidirektoratet
Barneombudet
Direktoratet for naturforvaltning
Toll- og avgiftsdirektoratet
Mattilsynet
Forsvarets hundeskole/forsvarets hundeinspektør
Norges Veterinærhøgskole
Oslo kommune
Den norske veterinærforening
Norges hundekjørerforbund
NOAH – for dyrs rettigheter
Norsk terrier Klub
Oslo hundeskole
Hund i Fokus
Rådet for dyreetikk
Norsk Kennel Klub
Den norske Advokatforening
Foreningen for hundeomplassering
Norsk bonde- og småbrukarlag
Norsk sau- og geitalslag
Norges jeger- og fiskerforbund
Norsk skogeierforbund
Foreldregruppen v/ Roger Åsheim, Tormod Tørstad og Kjell
Rønningsbakk
Arnstein Finborud
Terje Bolling
Arnt Orskaug
Camilla Klinge
Ben Werner
Tore Wie
3.
Merknader til bestemmelsene
3.1. Generelt om høringsuttalelsene
Justisdepartementet har mottatt en rekke, til dels
omfattende, høringsuttalelser. Det synes som at det er et skille
mellom de som er sterkt motstandere av et forbud og de som er mer
åpne for å innføre et slikt forbud for å trygge tilværelsen for
befolkningen, og da særlig barn. Blant hundeorganisasjonene,
dyrevernorganisasjonene og hundeeierne er motstanden mot forslaget
fremtredende, med noe forskjellig begrunnelse. Departementet finner
det tilstrekkelig å gjengi og referere til noen av uttalelsene for
å gi et inntrykk av hvordan forslaget er blitt mottatt av
høringsinstansene.
3.2. Forbud mot amerikansk
staffordshire terrier
I Ot.prp. nr. 48 (2002-2003) foreslo
Justisdepartementet at blant annet hundetypen amerikansk
staffordshire terrier skulle anses som ”farlig hund” som det skulle
være forbudt å holde, avle eller innføre jf. lovutkastet § 19 andre
ledd bokstav a) jf. første ledd. I proposisjonen side 181 flg.
vurderer Justisdepartementet om nærmere angitte hundetyper,
herunder amerikansk staffordshire terrier, bør anses som farlige
hunder. I høringsbrevet viser departementet til omtalen i
proposisjonen, og i høringsbrevet ble det blant annet anført:
”Departementet foreslår at enkelte
nye hundetyper blir eksplisitt forbudt i tråd med rettslig
utvikling i andre land og faktisk utvikling i drabantbyene hos oss.
Det synes som om gamle kamphundtyper nå reetableres som reelle
kamphunder i visse miljøer. Departementet vil her vise til notatet
fra Oslo politidistrikt, kriminalavdelingen, 17. oktober 2002 og
enkelte andre høringsuttalelser som er inne på dette. Særlig
amerikansk staffordshire terrier er mye brukt i miljøene.
…………………….
Den beste reelle indikasjon på
hvilke hunder som har kamphundegenskaper, er etter
departementets vurdering å se på utviklingen i kamphundmiljøene og
hvilke hundetyper disse fokuserer på gjennom bruk og avl. Den
faktiske utviklingen mht. de tre hundetypene amerikansk
staffordshire terrier, staffordshire bullterrier og bullterrier i
disse miljøene, veier tungt for departementets vurdering av om de
bør anses som uønskede kamphundtyper som bør forbys. For så vidt
gjelder amerikansk staffordshire bullterrier mener departementet at
utviklingen vedrørende bruken av hunden både i seg selv og som
inngangsport til omgåelse av forbudet mot hunder av typen
pitbullterrier klart er kommet så langt at det tilsier et forbud.
Et forbud vil bidra til å gjenopprette trygghet i bomiljøer som er
plaget av kamphunder og deres eiere, gi klare signaler til disse
miljøene, forebygge angrep på både folk og andre hunder, og også
forebygge lidelser for kamphundene selv som de blir påført ved
hundekamper. Departementet ønsker å bidra til å stanse tilveksten
av nye hunder med kamphundegenskaper. Departementet mener at når
gamle kamphundtyper reetableres, veier hensynet til å motvirke
denne utviklingen tyngre enn hensynet til miljøer som holder
akkurat disse hundetypene som familiehund og ønsker å fortsette med
det.”
NOAH-for dyrs rettigheter tar prinsipielt avstand fra
forbud mot enkelte dyrs eksistens. Forbud mot avl av ulike dyr kan
imidlertid forsvares, hvis dette er grunnet i hensynet til dyret
selv. NOAH konkluderer med at et raseforbud grunnet i ”farlighet”
mangler faglig belegg og at beskyttelse av hundetyper mot misbruk
bør skje ved sertifikatordning for eiere, snarere enn at man forbyr
dyrs eksistens.
Barneombudet ønsker ikke å delta i en diskusjon om den ene
eller andre hunderasen er mer farlig eller kampvillig enn andre,
men vil presisere behovet for trygge bomiljø, der barn kan ferdes
trygt. Som nasjon må vi bekjempe farlig hundehold på alle relevante
måter, ved bl.a. å forby kamphunder. Vi må ikke få et flere saker
der barn blir lemlestet eller drept av hunder. Dette har vi alle et
ansvar for, mener Barneombudet.
Politidirektoratet har forelagt høringsbrevet for samtlige
politimestere og uttaler blant annet;
”Politidirektoratet støtter, på lik linje med våre
underliggende organer som har avgitt høringsuttalelse, et forbud
mot amerikansk staffordshire terrier. Vi anser for det første et
slikt forbud nødvendig av hensyn til håndhevingen av forbudet mot
pit bull terrier, idet pit bull terrier og amerikansk staffordshire
terrier har vist seg umulig å skille fra hverandre både hva gjelder
utseende og gemytt, og de benyttes om hverandre. Amerikansk
staffordshire terrier benyttes således til å legalisere ulovlige
hunder.
For det andre tilsier erfaring at
amerikansk staffordshire terrier er populær så vel i
kamphundmiljøer som i andre kriminelle miljøer, der hundene
benyttes til uakseptable eller kriminelle formål, for eksempel som
angreps- eller forsvarsvåpen. Politidirektoratet ser med bekymring
på at amerikansk staffordshire terrier derved utgjør en reell
risiko for så vel allmennheten (herunder nærmiljøet), internt i det
kriminelle miljøet, samt for polititjenestemenn under utførelse av
polititjeneste.”
Norsk terrier klub skriver i sin uttalelse blant annet:
”Amerikansk Staffordshire Terrier ble godkjent som rase i 1936 og
tanken var en utstillings-, bruks og familiehund. Det er ikke slik
at det kun unntaksvis finnes hunder av denne rasen som fungerer som
gode familiehunder. Det er heller ikke slik at de krever spesiell
behandling for å bli velfungerende individer. Tvert i mot er
dette en rase som kjennetegnes ved at den er svært menneskekjær og
vennlig. Alle hunder krever en ansvarlig eier, og det er ikke noe
unntak for denne rasen………………… Departementet overser og
bagatelliserer at den aller største andelen av Amerikansk
Staffordshire Terrier befinner seg i vanlige hjem og fungerer som
helt vanlige familiehunder. Man overser helt åpenbart det faktum at
det kun er disse som rammes av forbudet og ikke de kriminelle som
det er ment å ramme. Vi vet fra erfaringer i andre land og her i
landet, at mange eiere av Amerikansk Staffordshire Terriere, og
blandingshunder som kan ligne, har store problemer. Det kan også
for store grupper bli en stor psykisk belastning å eie disse
hundene. Man skal heller ikke bagatellisere, at når rasen blir
forbudt og stigmatiseres som ”farlig hund” kan man ikke unngå at
det til eksempel skapes en viss frykt for rasen hos
omgivelsene..”
Oslo hundeskole mener at man kan skilles mellom tre ulike
miljøer hvor man finner amerikansk staffordshire terrier. Det ene
er det ulovlige kamphundmiljøet, som er meget lite utbredt og som
preges av personer med en kriminell bakgrunn. Det andre er
parkmiljøet, hvor eierne har liten erfaring og har skaffet seg
denne rasen på grunn av dens popularitet og status. Disse hundene
blir gjerne omplassert eller avlivet etter ett og et halvt år. Det
tredje miljøet er det desidert største og omfatter familiehunder og
bruks- og utstillingshunder. Erfaringene med denne gruppen er svært
positiv og hundeskolen opplyser at de sammen med Norsk
terrier klub har ryddet opp i miljøet og luket ut enkeltpersoner og
uegnede individer fra rasene.
Foreldregruppen v/ Roger Åsheim m.fl. uttaler at utkastet
til forskrift synes å være grundig behandlet og de mener at dette
er et godt utkast for både hundeeierne og deres omgivelser som vil
virke forebyggende på negativt hundehold.
Mattilsynet uttaler at departementet bruker betegnelser i
høringsbrevet som det faglig sett er vanskelig å forholde seg til.
Dette gjelder både begrepet ”kjevelåsing” og beskrivelsen av
kamphunder som ”kompromissløse, lettrente og lærevillige”.
Mattilsynet mener at anatomiske egenskaper ikke bør tillegges
avgjørende vekt ved vurderingen av om en hund er farlig, heller
ikke om hunden er kompromissløs eller lærevillig. Mattilsynet
forholder seg imidlertid til at Stortinget har bedt regjeringen om
å utarbeide en forskrift som forbyr amerikansk staffordshire
terrier, og ser ingen hensikt i å kommentere dette nærmere.
Norsk Kennel Klub støtter tiltak som kan lede til at
kamphundsport begrenses eller aller helst bringes til opphør. De
viser til at dette er organisert dyreplageri og i strid med
dyrevernloven. Når det gjelder forbudet mot amerikansk
staffordshire terrier forventer kennelklubben at departementet
klargjør om forbudet er forenlig med EØS-avtalen og at dette
klareres med kontrollorganet ESA. Det bes om at svaret fra ESA blir
offentliggjort. Norsk kennel Klub mener at et forbud mot amerikansk
staffordshire terrier vil representere et beklagelig tilbakesteg
for alminnelig rettshåndhevelse. Hunder av denne rasen har i
alminnelighet vært oppfattet som familie- og barnevennlig og eierne
er, som hundeeiere flest, uten onde eller ulovlige hensikter.
Forbudet innebærer at man utsetter den alminnelige, lovlydige
amstaffeier for et inngrep av ekspropriasjonsartet karakter, uten
noen form for erstatning, til bekvemmelighet for politiet og
påtalemyndigheten. Det hevdes videre at departementet ser bort fra
de gentester, som fra 1. januar 2002 er obligatorisk ved
registrering av amstaffvalper i hunderegisteret. Disse testene blir
tatt av begge foreldre og av valpen og oppbevares i lang tid. Når
valpen etter hvert får etterkommere, kan genmaterialet
kontrolleres. Dette innebærer at navn, adresse og telefonnummer til
eier er kjent fra første stund og det er usannsynlig at eiere med
uønskede/uakseptable formål vil gå frem på en slik måte. Norsk
Kennel Klub mener derfor subsidiært at det skal være tillatt for
medlemmer i Norsk Kennel Klubs organisasjon å eie amstaff som er
registrert i registeret.
Norges Veterinærhøgskole er skeptisk til å forby navngitte
hunderaser fremfor å fokusere på selve hundeholdet.
Veterinærhøgskolen har forståelse for å forby Amerikansk
staffordshire terrier, idet det er utstrakt bruk av rasen i
etablerte kamphundmiljøer. Dette innebærer likevel ikke et faglig
grunnlag for å definere rasen som farlig, og det er grunn til å tro
at de miljøene som ønsker aggressive hunder, lett vil finne andre
hundetyper som kan trenes opp til kamphunder.
Justisdepartementet har merket seg innvendingene mot
forslaget om å forby amerikansk staffordshire terrier, særlig blant
hunde- og dyrevernorganisasjoner. Departementet legger likevel
avgjørende vekt på begrunnelsen i høringsbrevet for å forby denne
hunderasen. Forbudet vil bidra til å gjenopprette trygghet i
bomiljøer som er plaget av kamphunder og deres eiere, gi klare
signaler til disse miljøene, forebygge angrep på både folk og andre
hunder, og også forebygge lidelser for kamphundene selv som de blir
påført ved hundekamper. Departementet opprettholder derfor
forslaget om å forby amerikansk staffordshire terrier, og viser
også til Stortingets vedtak.
3.3. Forbud mot hundetyper
som er en blanding av ulv og hund
I Ot.prp. nr. 48 (2002-2003) foreslo
Justisdepartementet at hundetyper som er blanding av ulv og
hund skulle anses som ”farlig hund” , som det skulle være forbudt å
holde, avle eller innføre jf. lovutkastet § 19 andre ledd bokstav
b) jf. første ledd. I proposisjonen vurderer Justisdepartementet om
krysninger mellom hund og ulv bør anses som farlige hunder. I
høringsbrevet vises det til omtalen i proposisjonen, og nedenfor
gjengis deler av denne:
” Som det fremgår under punkt 15.4,
er en nokså bred gruppe instanser enige om at krysninger mellom
hund og ulv er farlige for folk. Internasjonalt synes det å være en
stigende interesse i visse miljøer for krysninger av ulv og hund
med sterkt innslag av ulv.
Departementet legger dette til grunn og vil derfor foreslå som
utgangspunkt at slike dyr blir definert som farlige hunder.
…………………
Departementet har vært i tvil om hvor langt et forbud mot
hundetyper som er en blanding av ulv og hund, bør strekkes.
Departementet tar som utgangspunkt at det ikke har grunnlag for å
foreslå noe forbud når det gjelder hundetyper som er vel etablert
her i landet. Det kan være hensiktsmessig å avgrense dette til
hunderaser med opprinnelig blanding av ulv som er registrert i
Norge av Norsk Kennel Klub før 1. januar 2003. Men er det skjedd
innblanding av ulv i individer av rasen etter at den ble godkjent
av den internasjonale organisasjonen (FCI) som Norsk Kennel Klub
bygger sin registrering på, bør forbudet omfatte etterkommere av
slike individer. Med en slik avgrensning antar departementet at
forbudet kan gi et vern mot nye hundetyper som er en blanding av
ulv og hund, at forbudet lar seg håndheve i praksis, og at
etablerte og utbredte hundetyper går klar av forbudet.
En avgrensning som nevnt vil gjøre
at hunderasene tsjekkoslovakisk ulvehund og saarloos wolfhond ikke
rammes av forbudet. Departementet finner det imidlertid nødvendig å
vurdere særskilt spørsmålet om et forbud mot disse rasene.
Departementet legger til grunn at begge er hundetyper som krever
mye av sin eier. Nøyaktige opplysninger om hvor sterkt
ulveinnslaget er, er ikke fremkommet. For saarloos wolfhond skjedde
siste innblanding med ulv for om lag 40 år siden. Tsjekkoslovakisk
ulvehund har en kortere historie, og den første vellykkede
innblanding av ulv i avlsprogrammet skjedde i 1958. Disse hundene
finnes i bare et ganske lite antall i Norge i dag. Departementet er
ikke kjent med at de hittil har voldt noen skade.
……………….
Departementet er blitt stående ved
at saarloos wolfhond i denne omgang bør følge den alminnelige
regelen, mens tsjekkoslovakisk ulvehund bør regnes som en farlig
hund etter loven. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan bli
aktuelt ved forskrift å innføre et forbud også mot saarloos
wolfhond, særlig hvis den får noen utbredelse i miljøer som ikke
kan antas å ha et ansvarlig forhold til slike hunder.”
Fylkesmannen i Buskerud slutter seg til formuleringene i
høringsnotatet knyttet til hundetyper som er en blanding av ulv og
hund, uansett blandingsforhold. Fylkesmannen uttaler blant annet:
”Ulv er en viltart og handteres og forvaltes etter viltloven
med forskrifter. Det kan reises spørsmål om første generasjon
hund/ulv (50/50%) skal handteres etter viltloven eller hundeloven,
eller begge? Når blir ulv hund, eller hund ulv? Direktoratet for
naturforvaltning (DN) definerer, slik vi skjønner det, alle
ulvehybrider uansett blandingsforhold som ulv etter viltloven.
Følgelig er, med hjemmel i viltloven, hold eller avl av
ulvehybrider allerede forbudt. Poenget må være at bestemmelser
etter viltloven og hundeloven overlapper tilstrekkelig til at all
import, hold eller avl av ulvehybrider blir forbudt. Problematikken
burde vært vurdert/utredet i høringsdokumentet.”
Politidirektoratet støtter forbudet mot hunder og
hundetyper som er en blanding av ulv og hund, uansett
blandingsforhold. Forslaget støttes også av de politidistriktene
som har avgitt uttalelse.
Politimesteren i Helgeland uttaler blant annet:
”Vedrørende ulveblandinger støttes departementets vurderinger
også der. Ulveblandinger kan ha et sterkt jaktinstinkt, og i
situasjoner som hundens instinkt vekkes vil den være både aggressiv
og kampvillig. Kravet til utholdenhet ansees også oppfylt, da
hundens mål er å skaffe/felle et byttedyr. Disse egenskapene er
uønsket blant hunder som lever i et samfunn/nærmiljø hvor bl.a.
barn skal ha rett til å ferdes trygt. Det fremheves her særlig at
barn i noen situasjoner har en måte å reagere på som av denne type
hunder kan forveksles med byttedyr på flukt.”
Direktoratet for naturforvaltning uttaler blant annet:
”Direktoratet er tilfreds med at hundeloven § 19 gir
hjemmel for å fastsette forbud mot ulveblandinger. Direktoratet har
følgelig ingen innvendinger mot at det gis bestemmelser om forbud
mot avl ved krysninger av hund og ulv og et forbud mot å holde
eller innføre slike raser, og at dette gjelder uansett
blandingsforhold. Vi har heller ingen merknader til at forbudet
omfatter tsjekkoslovakisk ulvehund.”
Miljøverndepartementet viser til uttalelsen fra
Direktoratet for naturforvaltning og er enig i direktoratets
syn.
Norsk terrier klub uttaler blant annet:
”I følge departementets vurdering er det stigende interesse
for ulv/hund-krysninger, og man legger dette til grunn i det man
forbyr hundetypen tsjekkoslovakisk ulvehund. Igjen opererer man her
med synsing i lovarbeidet, og man overlater utviklingen til
uansvarlige miljøer som kan tenkes å ville holde visse hundetyper.
Disse miljøbegrepene er imidlertid svært lite håndfaste, og nok en
gang er det ingen dokumentasjon, statistikk eller konkrete
opplysninger som understøtter standpunktet departementet tar.”
Oslo hundeskole viser til at den ,sammen med Direktoratet
for naturforvaltning, har arbeidet med og studert hybrider og dens
adferdsområdet bl.a. i USA. Det er stort sett en felles oppfatning
fra alle fagmiljøer at dette er en uheldig blanding som tilpasser
seg dårlig. Hundeskolen fraråder sterkt denne type blandinger, men
viser til at problemet anses i dag som ikke eksisterende i Norge.
Oslo hundeskole uttaler videre at Saarlos Wolfhund og
tsjekkoslovakisk ulvehund ikke omfattes av hybridbetegnelsen og at
det ikke er påvist at disse hundene er blitt brukt i kriminelle
miljøer.
Foreldregruppen har merket seg at Saarloos wolfhund ikke
er nevnt under utkastet § 1. Det vises til omtalen av denne rasen i
medlemsbladet til Norsk Kennel Klub, Hundesport, november 2002,
hvor det heter at: ”I gale hender kan en slik hund bli rett og
slett farlig”. Foreldregruppen viser videre til at rasen har
et sterkt jaktinstinkt som gjør at den er spesielt farlig for barn
og at den ikke har bruksegenskaper eller andre egenskaper som gjør
at den egner seg som kjæledyr.
Arnt Orskaug har i en privat høringsuttalelse fremhevet at
forbudet også bør omfatte Saarloos ulvehund. Han mener at dette er
nødvendig for at myndighetene i fremtiden skal ha mulighet til å
håndheve forbudet mot ulveblandinger.
Rådet for dyreetikk uttaler:
”Viltloven har i dag et forbud mot å holde vilt i
fangenskap uten viltmyndighetenes tillatelse. Vilthybrider er
definert som vilt og omfattes derfor av samme bestemmelse.
Sekretariatet støtter et forbud mot å holde ulvehybrider, men har
kommentarer til den begrunnelse som gis i høringsbrevet. Det går
her fram at man vanskelig kan karakterisere ulvehybrider som
spesielt aggressive og kampvillige. Det departementet gjør er
derfor å trekke inn en annen form for aggresjon, predator-aggresjon
eller jaktinstinktet. Det er liten tvil om at ulvehybrider har et
sterkt jaktinstinkt og at barn i visse situasjoner kan bli
oppfattet som et bytte. Man bør være klar over at dette også kan
gjelde hunder med et særlig sterkt jaktinstinkt, for eksempel
polare spisshunder, og spesielt om de opptrer i flokk. Dersom man
skal begrunne forbudet mot ulvehybrider med deres jaktinstinkt, bør
notatet også diskutere samme egenskap hos hunder og hvordan man
eventuelt tenker å håndtere dette. Justisdepartementet bør iallfall
vurdere muligheten for å hjemle forbudet mot ulvehybrider i
viltloven.”
Mattilsynet støtter forslaget om forbud mot ulveblandinger
og viser til at ulven ikke er tilpasset livet som selskapsdyr og at
hunder med innslag av ulv derfor vil være svært krevende dyr å
holde på en dyrevelferdsmessig god måte.
Norsk Kennel Klub uttaler om dette:
”NKK er enig i at blanding av ulv og hund ikke er
akseptabelt. Derimot er man imot forbudet mot tsjekkoslovakisk
ulvehund. Dette er en etablert rase, godkjent av den internasjonale
kennelklubborganisasjonen – FCI. Rasen kan dermed ikke anses eller
oppfattes som en ulveblanding eller ulvehybrid. Det er antatt at
alle hunder opprinnelig stammer fra domestiserte ulver. Dette
gjelder også den tsjekkoslovakiske ulvehund. NKK må anta at når
Justisdepartementet i proposisjonen legger til grunn at denne
hundetypen krever mye av sin eier, bygger det på ren antakelse. NKK
er ikke kjent med at hunder av denne rase skal ha voldt skade på
mennesker eller andre dyr, hva heller ikke Justisdepartementet har
brakt i erfaring.
Avslutningsvis må det også
fremheves at tsjekkoslovakisk ulvehund ikke omfattes av Stortingets
anmodningsvedtak av 16. juni 2003.”
Norges Veterinærhøgskole har ingen innvendinger eller
kommentarer til forslaget om forbud mot krysninger av hund og ulv
som er et potensielt problem både for vår ulvestamme og
hundepopulasjon.
Justisdepartementet opprettholder forslaget om forbud mot
ulveblandinger, og viser til at forslaget støttes av faglige
instanser som blant andre Direktoratet for naturforvaltning,
Miljøverndepartementet, Mattilsynet og Norges Veterinærhøgskole.
Forslaget har også ellers bred støtte. Noen av høringsinstansene
går i mot forslaget om å forby tsjekkoslovakisk ulvehund, og det
vises til uttalelsene fra Norsk kennel Klub og Norsk terrier klub.
Andre høringsutalesler går i retning av at man ønsker forbud både
mot tsjekkoslovakisk ulvehund og Saarloos Wolfhund, jf. blant annet
uttalelsen fra Foreldregruppen. Etter Justisdepartementets
vurdering bør forbudet i denne omgangen kun omfatte
Tsjekkoslovakisk ulvehund, slik som foreslått i høringsnotatet.
3.4.
Dokumentasjonskrav
I utkastet § 2 foreslås det en egen hjemmel om
dokumentasjonskrav. Bestemmelsen er nær likelydende med
forslaget til § 19 tredje ledd, som ble fremmet i Ot.prp. nr. 48
(2002-2003) om hundeloven. Stortinget vedtok ikke bestemmelsen slik
den var foreslått, men overlot til Kongen å fastsette blant annet
forskrifter om dokumentasjonskrav, jf. hundeloven § 19 første
ledd andre punktum.
Departementet viste i høringsbrevet
til omtalen av dette spørsmålet i proposisjonen kap. 15.5.5 om
dokumentasjonskrav for at et dyr i tvilstilfeller ikke er en
ulovlig hund, som gjengis i sin helhet nedenfor:
”Kamphundloven § 2 tredje ledd -
som ble vedtatt ved en endringslov i 1995 - bestemmer at dersom det
er tvil om en hund er av en forbudt rase eller type, kan politi og
tollmyndigheter «kreve at hundeeieren eller annen som har ansvar
for hunden dokumenterer hundens rase eller type». Av forskrift 15.
januar 2001 nr. 28 (gitt med hjemmel i kamphundloven § 7) § 3 annet
ledd fremgår at «hundens identitet» kan kreves dokumentert «ved
stamtavle eller registreringsbevis og identitetsmerke». Hvis ikke
slik dokumentasjon blir fremlagt, anses hunden som ulovlig.
Forskriften sier derimot ikke at slik fremlagt dokumentasjon uten
videre innebærer at hunden anses lovlig. Justisdepartementet antar
at politiet etter omstendighetene kan kreve ytterligere
dokumentasjon. Registreringsbevis og identitetsmerke har nemlig
ingen reell bevisverdi for hundens rase eller type, hvis ikke
identitetsmerket knytter hunden til et registreringsbevis som enten
inneholder stamtavle eller en entydig referanse til en bestemt
stamtavle for den aktuelle hunden. En slik referanse er i tilfelle
et nummer som refererer til denne hundens stamtavle hos Norsk
Kennel Klub eller tilsvarende troverdig organisasjon, f.eks. en
tilsvarende utenlandsk klubb.
Departementet mener at loven bør
kreve at den som holder en hund som kan forveksles med en «farlig
hund», må dokumentere at hunden ikke hører til denne kategorien og
derfor er lovlig. Departementet foreslår derfor å videreføre den
gjeldende ordning om dokumentasjonsplikt, jf. utk. § 19 tredje
ledd.
Dokumentasjonsplikten bør inntre
der det er tvil om et dyr er en farlig hund. Dette vil først og
fremst forekomme der hunden har ytre kjennetegn som gjør den
sammenliknbar med et forbudt dyr. Imidlertid kan ulovlige hunder
ved krysning med andre hundetyper gis ytre kjennetegn som avviker
klart fra opphavet. Også slike krysninger vil rammes av forbudet
mot bestemte hundetyper og blandinger med disse, slik at det kan
oppstå dokumentasjonsbehov også for hunder som har et avvikende
utseende. Dersom nye hunder med ukjent opphav og «nytt» utseende
dukker opp f.eks. i geografiske områder der kamphundproblematikk er
kjent fra før, vil politiet etter lovforslaget kunne avkreve
dokumentasjon for hundetypen også for slike hunder.
Dokumentasjonskravet etter lovforslaget her kan altså ramme hunder
som etter politiets skjønn på stedet har en fysikk, fremtoning
eller egenskaper som kan indikere kamphundopphav eller ulveopphav,
selv om hunden ikke direkte likner på kjente kamphundtyper eller på
ulv.
Departementet foreslår videre at
dokumentasjonskravet bygger på politiets praksis i Oslo med å kreve
at hunden er identitetsmerket og at dette identitetsmerket knytter
hunden til et registreringsbevis med en tilknyttet stamtavle. Et
rent identitetsmerke har ikke overbevisende bevisverdi relatert til
hvilken type hunden er. Dokumentasjonskravet som foreslås er et
minstekrav. Hvis papirene som fremlegges ut fra en konkret
vurdering ikke fremstår som overbevisende dokumentasjon for rase
eller type, vil hunden trass papirene bli ansett som en forbudt
hund. Et eksempel kan være at en tilknyttet stamtavle kommer fra et
privat firma eller en privatperson. I praksis er det Norsk Kennel
Klub og tilsvarende utenlandske organisasjoner som kan utstede
troverdig dokumentasjon. Hvis det foreligger konkret grunn til
mistanke om at papirene ikke viser de rette faktiske forhold, kan
politiet kreve ytterligere dokumentasjon fremlagt av hundeholderen,
f.eks. i form av gentester av hunden og hunder i stamtavlen som
dokumenterer avstamningsforholdet. Dersom hunden er en
blandingshund som ikke er stamtavleført, må hundeholderen for å
dokumentere dens rase eller type i alle linjer knytte den til
hunder som er oppført i en stamtavle. Ytterligere dokumentasjon kan
i slike tilfeller være gentestede blodprøver fra hunden og dens
opphav som knytter den sikkert til slike stamtavler.
Hundeholderen bør ha dokumentasjon
klar ved innførsel og ellers gis en rimelig frist for å fremlegge
dokumentasjon, dersom ikke hunden skal anses som en farlig hund.
Mens man venter på dokumentasjon, bør hunden kunne tas i forvaring.
Hvis ikke slike hunder straks tas i forvaring, er det i praksis en
nærliggende fare for at de ikke lar seg gjenfinne.”
Flere av høringsinstansene har vært
opptatt av dokumentasjonskravet som er foreslått i forskriften.
Enkelte har fremhevet at dokumentasjonskravet gjør det svært
vanskelig for eiere av blandingshunder, som ofte ikke har noen
mulighet til å fremlegge slik dokumentasjon som
kreves.
NOAH-for dyrs rettigheter uttaler blant annet:
”Velger departementet på slik måte
å pålegge eieren en urimelig bevisbyrde, mener NOAH videre at
departementet forskjellsbehandler eiere av rasehunder og eiere av
blandingshunder. Det er en kjent sak at det som hovedregel er
umulig å oppdrive den dokumentasjon departementet krever, for
blandingshunder.”
Norges hundekjørerforbund uttaler blant annet:
”NHF ser også problemer med forskriften i forhold til
ikke-registrerte hunder/blandingshunder, da det hele tiden snakkes
om raser. Som vi har pekt på over, så er ikke alle ikke-registrerte
hunder en krysning av opprinnelige raser som kan defineres. Særlig
er NHF noe bekymret for dokumentasjonskravet i utkast til forskrift
i forhold til når det er tvil om det er en lovlig hund. ……..
Vi frykter at forskriften skal få utilsiktede konsekvenser for
ikke-registrerte hunder, og ber departementet være særlig
oppmerksom på denne muligheten.”
Den norske veterinærforening uttaler:
”Ut over disse synspunktene vil Den norske veterinærforening
under alle omstendigheter presisere at et påbud om merking og
registrering av alle hunder i Norge bør være en forutsetning for
effektivt å kunne håndheve lovgivningen på området. Dette prinsipp
er allerede gjennomført i våre naboland Sverige og Danmark, og vil
også i vårt land være et nødvendig virkemiddel til å overvåke
utviklingen av hundeholdet. Ikke minst vil dette gjelde for
blandingshunder. Dette vil være en vesentlig forutsetning for at
hunder vernes mot vilkårlig behandling, og i verste fall frarøvelse
av liv, i situasjoner hvor dette kunne ha vært unngått forutsatt at
relevante opplysninger fantes i et sentralt register.”
Politidirektoratet viser i sin uttalelse til at dagens
krav til dokumentasjon ved stamtavle eller registreringsbevis og
identitetsmerke, har vist seg ikke å være tilstrekkelig.
Direktoratet mener at dette avhjelpes noe ved at det i forslaget
til forskrift settes krav til minstedokumentasjon ved at hunden
skal være identitetsmerket og at identitetsmerket knytter hunden
til et registreringsbevis med en tilknyttet stamtavle.
Politidirektoratet mener at heller ikke dette er tilstrekkelig i
forhold til de som går inn for å misbruke dokumentasjon for
konkrete tilfeller. Politidirektoratet foreslår at det som
minstedokumentasjon ”etter at en hund er blitt fire måneder gammel,
kreves at hunden er identitetsmerket med micriochip og at dette
identitetsmerket knytter hunden til et registreringsbevis påført
DNA-koding med en tilknyttet stamtavle.”
Norsk terrier klub uttaler blant annet:
”Vi merker oss spesielt at man kan kreve omfattende
dokumentasjon dersom en hund har en fysikk, fremtoning og
egenskaper som kan indikere kamphundopphav eller ulveopphav, selv
om hunden ikke ligner på noen av delene. Vi må her på det sterkeste
advare mot den svært uheldige situasjonen departementet setter alle
blandingshunder og deres eiere i. …………………. Det er heller ikke en
liten gruppe hunder vi her snakker om , da det dreier seg om ca.
200.000 uregistrerte hunder. Dette vil altså med andre ord kunne
ramme 50 % av hundepopulasjonen, som ikke har noen som helst
mulighet til å oppfylle forskriftens krav om å kunne trekke linjer
tilbake til hunder registrert i godkjent register, eller hvor
opphavet er kjent. Når det gjelder dokumentasjonskravet for disse
hundene og hunder født før denne lov trer i kraft, må det
utarbeides retningslinjer.”
Oslo hundeskole har i sin uttalelse uttrykt
tilsvarende betenkeligheter som Norsk terrier klub og
Norsk Kennel Klub mener at det er absolutt nødvendig å gi
regler om begrensinger for utøvelse av politiets frie skjønn,
eventuelt at det åpnes for unntaksbestemmelser.
Foreningen for hundeomplassering mener at
dokumentasjonskravet er strengt og ikke tilpasset virkeligheten for
blandingshundene. Det vises til at mange eiere av ganske
alminnelige familieblandingshunder allerede har erfart dette.
Foreningen har fått henvendelser fra fortvilte hundeeiere om at
politiet har beslaglagt og avlivet boxer-, labrador-, rottweiler-
og pointerblandinger, og som ikke har gjort noe annet galt enn at
de har hatt et utseende som kan forveksles med såkalte farlige
raser/blandinger.
Toll- og avgiftsdirektoratet viser til at de ikke har
lokaliteter til å foreta forvaring av hunder, og at man i praksis
må forvare hunden i en kennel. Dette vil medføre utgifter, og
direktoratet viser til hundeloven § 26 hvor det fremgår at det er
hundeholderen som svarer for kostnader til oppbevaring av hunden.
Toll- og avgiftsdirektoratet mener at definisjonen av
”hundeholder” i hundeloven § 2, innebærer i prinsippet at både
politi, tollvesen og en kennel vil være hundeholder etter loven.
Det anses derfor nødvendig å ha en bestemmelse i forskriften om
dekning av utgifter ved forvaring.
Justisdepartementet slutter seg til
forslaget fra Politidirektoratet og foreslår at
dokumentasjonskravet endres i tråd med dette. Dette innebærer at
det som minstedokumentasjonen etter at en hund er blitt 4 måneder
gammel, kreves at hunden er identitetsmerket med microchip og at
dette identitetsmerket knytter hunden til et registreringsbevis
påført DNA-koding med en tilknyttet stamtavle. En slik
endring vil imidlertid gjøre at enkelte hundeeiere den første tiden
etter forskriftens iverksettelse kan få problemer med
dokumentasjonskravet. For disse spesifikke kravene gis en egen
overgangsregel i forskriften § 6 nytt tredje punktum.
Justisdepartementet har også merket seg at flere av
høringsinstansene er opptatt av hvordan dokumentasjonskravet vil
virke overfor blandingshunder hvor det ikke vil være mulig å knytte
et identitetsmerke til et registreringsbevis med en tilknyttet
stamtavle. Departementet viser til bestemmelsen i hundeloven § 1 om
at det sivile samfunn har ansvaret for, innenfor lovgivningens
ramme, å utøve og legge til rette for et positivt og
samfunnsgagnlig hundehold, til glede for den enkelte hundeholder.
Lovens formål er å bidra til å fremme et hundehold som ivaretar
hensynet til sikkerhet, trygghet og alminnelig ro og orden. Sett i
lys av dette er det viktig for departementet å understreke at
politiet skal håndheve bestemmelsene om hundehold på en smidig
måte. Hensikten med dokumentasjonskravet i utkastet § 2 er ikke at
politiet skal drive en nådeløs forfølgelse av hundeeiere, enten det
er snakk om rene raser eller blandingshunder. Det fremgår derfor av
bestemmelsen at dersom politiet er i ”tvil om et dyr er en farlig
hund” kan det kreves nærmere dokumentasjon for hundens rase eller
type. Departementet ser likevel at det kan være behov for en
unntaksbestemmelse som åpner for at politiet, i det enkelte
tilfelle, kan godta annen dokumentasjon i stedet for
minstedokumentasjonen i andre ledd. En slik unntaksbestemmelse er
tatt inn i forskriften § 2tredje ledd. Departementet presiserer at
unntaksbestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil, og åpner
ikke for et generelt unntak fra
minstedokumentasjonskravet i § 2 andre ledd for blandingshunder.
Det er også grunn til å nevne at blandingshundproblematikken ikke
er ny, idet også den gamle kamphundforskriften gjelder for
blandingshunder. Dokumentasjonskravet stilles bare der politiet
etter et konkret skjønn har mistanke om at en hund er en blanding
med en forbudt hundetype.
Når det gjelder merknaden fra Toll-
og avgiftsdirektoratet, vil departementet bemerke at hundeloven §
26 fastslår at det er hundeholderen som er ansvarlig for nødvendige
kostnader som privatpersoner eller det offentlige har ved å
gjennomføre tiltak etter loven. Det kan godt være at hundeholderen
er en annen enn eieren, for eksempel den som står for innførselen.
I et slikt tilfelle vil kravet kunne rettes mot begge.
Departementet vil understreke at verken politiet eller tollvesenet
kan anses som ”hundeholder” etter hundeloven § 26 når de tar en
hund i forvaring som ledd i håndhevingen av hundeloven eller
forskrifter gitt med hjemmel i hundeloven.
Justisdepartementet har også merket seg uttalelsene om at
det bør fastsettes et påbud om merking av hunder. Dette er et
arbeid som departementet vil følge opp, og det vises i denne
sammenhengen også til vedtak i Stortinget 10. juni 2003 hvor
regjeringen anmodes om å innføre tvungen merking av hunder med
hjemmel i hundeloven § 13 i løpet av inneværende stortingsperiode
(anmodningsvedtak nr. 484).
3.5.
Overgangsregler
I utkastet § 3 foreslås det at hunder som omfattes av
forbudet i § 1annet ledd og tsjekkoslovakisk ulvehund kan beholdes,
dersom de var lovlig avlet, innført eller holdt før forskriften ble
vedtatt. Hund som kan beholdes kan også tilbakeføres etter
utenlandsreise.
Hunder som kan beholdes etter denne
bestemmelsen, kan ikke brukes i avl, selges eller omplasseres.
Hundene skal bære identitetsmerke som knytter hunden til et
registreringsbevis som opplyser om eierens navn og adresse og viser
at hunden er avlet, innført eller holdt før forskriften ble
vedtatt. Dersom ett av disse vilkårene blir brutt eller en slik
hund angriper mennesker, gjelder ikke bestemmelse for denne
hunden.
NOAH- for dyrs rettigheter mener at det ikke er rimelig å
nekte omplassering av hunder som har slik dokumentasjon som
departementet krever. Det er ikke hjemmelsgrunnlag i forskriften
for å si at hunder som var lovlige før forskriften skulle være
mindre lovlige hos en ny kompetent eier enn hos sin tidligere eier.
NOAH mener at forslaget til dokumentasjonskrav i utkastet § 2
innebærer at blandingshunder ikke aksepteres og at det heller ikke
gis noen overgangsregler for disse.
Foreldregruppen uttaler at overgangsbestemmelsene også bør
inneholde et påbud om at hundene som omtales i forskriften skal
bruke munnkurv i bystrøk og boligområder, og mener at hundeloven
gir hjemmel for å gi slikt påbud.
Mattilsynet uttaler:
”Hunder som var lovlig holdt før forskriften trår i kraft,
kan beholdes men ikke selges eller omplasseres. Mattilsynet er enig
i vurderingen av at hunder som allerede er lovlig holdt ikke skal
omfattes av forbudet. Vi er imidlertid betenkt over at slike hunder
ikke skal kunne selges eller omplasseres. Dersom man av en eller
annen grunn ikke kan beholde en hund som nevnt i § 3, må man i
følge forskriften avlive hunden. Dette er ikke et dyrevernmessig
problem i seg selv, men det kan medføre at eiere velger å fortsette
et dyrevernmessig betenkelig eller på annen måte risikofylt
hundehold fordi man ikke ønsker å avlive hunden. I slike tilfeller
ville omplassering av hunden vært et bedre alternativ ut fra både
dyrevernmessige og samfunnsmessige vurderinger. Mattilsynet vil be
departementet vurdere å endre ordlyden i § 3 slik at hunder som var
lovlig holdt i Norge før forskriftens ikrafttredelse kan selges
eller omplasseres. Alternativt bør det vurderes hvorvidt offentlige
myndigheter (for eksempel dyrevernnemnd) skal ha anledning til å
omplassere slike hunder fremfor å avlive dem.”
Justisdepartementet har for så vidt forståelse for
argumentet om at hunder som er lovlige før ikrafttredelsen av
forskriften og som kan beholdes, også må kunne skifte eier etter
ikrafttredelsen. Formålet med forskriften er imidlertid å fastsette
et forbud mot å holde hunder som anses som farlige, og at disse
hundene på sikt ikke skal være en del av hundepopulasjonen i Norge.
Overgangsbestemmelsene tar i første rekke sikte på å unngå at de
som i dag er eiere av slike hunder må avlive hunden, noe som i
realiteten ville ha betydd at forskriften ble gitt tilbakevirkende
kraft. Etter departementets vurdering er det ikke urimelig at
hunder, som i utgangspunktet er forbudt, ikke lovlig skal kunne
avhendes (selges eller omplasseres). Departementet opprettholder
derfor sitt forslag, som også er en videreføring av bestemmelsen i
kamphundforskriften.
3.6. Avliving m.v.
Etter bestemmelsen skal hunder som er avlet, innført eller
holdt i strid med forskriften, avlives eller pålegges utført av
riket ved vedtak av politiet etter hundeloven § 19 femte ledd.
3.7. Unntak fra regler i
forvaltningsloven
Dersom det treffes vedtak etter forskriften om å ta hånd om
en hund på stedet, gjelder ikke forvaltningslovens bestemmelse i §
24 første ledd andre punktum om at det skal gis samtidig
begrunnelse. Begrunnelse skal imidlertid gi i ettertid.
4.
Administrative og økonomiske konsekvenser
Det antas ikke at forskriften får noen nevneverdige
administrative eller økonomiske konsekvenser. Politiet må
nødvendigvis måtte bruke noen ressurser på håndhevingen av
forbudet, men dette vil trolig på sikt oppveies ved at antall
farlige hunder som omfattes av forbudet gradvis reduseres. Dette
fører igjen til at politiets bruk av ressurser for å
forhindre ordensforstyrrelser og annen uønsket adferd som disse
hundene erfaringsmessig representerer, reduseres tilsvarende.
Justis- og politidepartementet
tilrår:
Det vedtas forskrift om hunder i
samsvar med vedlagte utkast.
Forskrift om hunder
Fastsatt ved kongelig resolusjon 20. august 2004 med
hjemmel i lov 4. juli 2003 nr 74 om hundehold (hundeloven) § 19
første ledd, jf annet ledd og lov 10. februar 1967 om
behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 24
fjerde ledd første punktum.
§ 1 Forbud mot farlige hunder
Det er forbudt å holde, avle eller innføre farlige
hunder, eller å innføre sæd eller embryo fra farlige hunder.
Hunder av følgende typer, og
blandinger der en eller flere av disse er med, anses som farlige
hunder, uansett blandingsforhold:
a) Pit bull terrier,
b) amerikansk staffordshire
terrier,
c) fila brasileiro,
d) toso inu,
e) dogo argentino.
Som farlige hunder anses også
hunder og hundetyper som er en blanding av hund og ulv, uansett
blandingsforhold. For hunderaser med opprinnelig blanding av ulv
som er registrert i Norge av Norsk Kennel Klub 1. januar 2003,
gjelder første punktum bare for tsjekkoslovakisk ulvehund. Hvis ulv
er iblandet rasen etter den internasjonale raseetableringen,
gjelder første punktum for hunder som kan være etterkommere etter
denne ulven.
§ 2 Dokumentasjonskrav
Dersom det er tvil om et dyr er en farlig hund etter § 1
kan politi og tollmyndigheter kreve at hundeholderen dokumenterer
dens rase eller type.
Som minstedokumentasjon etter at en
hund er blitt fire måneder gammel, kreves at hunden er
identitetsmerket med microchip og at dette identitetsmerket knytter
hunden til et registreringsbevis påført DNA-koding med en
tilknyttet stamtavle.
Når det foreligger særskilte
omstendigheter kan politiet, i enkelttilfeller, bestemme at annen
tilfredsstillende dokumentasjon kan tre i stedet for kravet etter
andre ledd.
Dersom ikke fremlagt bevis fjerner
tvilen på stedet, regnes hunden som en farlig hund. Ved slik tvil
som nevnt kan politiet eller tollmyndigheter ta hånd om hunden
straks, jf hundeloven § 24. Hundeholderen skal på begjæring gis en
rimelig frist til å supplere dokumentasjonen mens hunden tas hånd
om etter annet punktum.
§ 3 Overgangsregler
Hunder som omfattes av § 1 annet ledd og
tsjekkoslovakisk ulvehund kan beholdes dersom de var lovlig avlet,
innført eller holdt før forskriften her ble vedtatt. Hund som kan
beholdes kan også tilbakeføres til landet etter
utenlandsreiser.
Det gjelder følgende vilkår for å
kunne beholde disse hundene:
a) hundene kan ikke brukes i avl, selges eller omplasseres,
b) hundene skal bære identitetsmerke som knytter hunden til
et registreringsbevis som opplyser om eierens navn og adresse og
viser at hunden er avlet, innført eller holdt før forskriften her
ble vedtatt.
Blir ett av vilkårene overtrådt
eller en slik hund angriper mennesker, gjelder ikke lenger § 3 for
denne hunden.
§ 4 Avliving m v
Hunder som blir avlet, innført eller holdt i strid med denne
forskrift kan avlives eller pålegges utført av riket ved vedtak av
politiet, jf hundeloven § 19 femte ledd.
§ 5 Unntak fra regler i forvaltningsloven
For vedtak om å ta hånd om hund på stedet i tilfeller
som omfattes av denne forskrift gjelder bestemmelsen i
forvaltningsloven § 24 første ledd annet punktum om samtidig
begrunnelse ikke. Begrunnelse skal bli gitt i ettertid.
§ 6 Ikrafttredelse. Opphevelse av eldre forskrift
Forskriften trer i kraft straks. Fra samme dato oppheves
forskrift om forbud mot innførsel, hold og avl av farlige hunder
15. januar 2001 nr. 28. Bestemmelsen
i § 2 andre ledd gjelder likevel først fra fire måneder etter
forskriftens ikrafttredelse, så langt det gjelder kravet om
microchip og DNA-koding.
****
