NOU 1994: 19

Finansavtaler og finansoppdrag

2 Kommisjonens mandat, sammensetning og arbeidsmåte

2.1 BAKGRUNNEN FOR REGJERINGENS OPPNEVNELSE AV KOMMISJONEN

I 1987 tok Justisdepartementet opp spørsmålet om å oppnevne et utvalg som skulle ha til oppgave å utrede en lovregulering av sivilrettslige sider ved banktjenester. Spørsmålet ble satt på dagsorden, fordi departementet mente at det var behov for forbrukerbeskyttende lovregler på dette området. Finansdepartementet ønsket på sin side at det ble foretatt en vurdering av behovet for nærmere regulering av betalingsformidling, og da særlig de rettslige forhold som hadde tilknytning til bruk av kortbaserte betalingssystemer.

I 1988 reiste de to departementer i fellesskap spørsmålet om en mer omfattende revisjon av bank- og kredittlovgivningen. Samme år hadde daværende professor dr. juris Carsten Smith (nå høyesterettsjustitiarius) skrevet en artikkel med tittelen

Om tidens behov for kodifikasjon av bank- og kredittlovgivningen
. Denne artikkel inngikk i boken
Med finanskomiteen i arbeid
. Artikkelen er også inntatt i Carsten Smith,
Rettstenkning i samtiden
, (1992), side 422 flg. og i tidsskriftet
Det nye pengesamfunnet
, rapport nr. 1/1989, utgitt av Rådet for anvendt samfunnsforskning (NORAS). I artikkelen ble det blant annet påpekt at lovgivningen om norske banker og andre finansieringsforetak forelå i en oppsplittet form. Han karakteriserte lovgivningen på området for
et viltert norsk lovkratt
og uttalte at
et mer planmessig gartnerarbeid synes på sin plass
.

I Nasjonalbudsjettet 1989 (St. meld. nr. 1 (1988-89) side 147) ble det uttalt at

det tas sikte på å nedsette en banklovkommisjon som skal forberede en bredere anlagt revisjon av banklovene fra 1961 og dessuten utrede lovregler om betalings- og kredittkort
.

Finansdepartementet og Justisdepartementet ga Smith i oppdrag å utrede retningslinjer, i form av et problemnotat, for et utvalg til revisjon av norsk bank- og kredittlovgivning. Et slikt notat ( forstudien) med tittelen

Om behovet for en banklovkommisjon
, ble avgitt 31. januar 1989. I forstudien ble det konkludert med at det burde nedsettes en banklovkommisjon for å foreslå ny og revidert lovgivning på følgende områder:
  • Betalingsformidling, med særlig vekt på betalings- og kredittkort.

  • Sivilrettslige regler om avtaler om finansielle tjenester.

  • Finansinstitusjonenes virksomhet og organisasjon.

Forstudien ble brukt som grunnlag for et utkast til mandat for Banklovkommisjonen. Også forstudien er inntatt i boken

Rettstenkning i samtiden
, se side 436 flg. og i tidsskriftet
Det nye pengesamfunnet
, rapport nr. 4/1989. Mandatutkastet, som ble avgitt 17. april 1989, ble sendt av Finansdepartementet på høring til utvalgte offentlige og private institusjoner.

I Revidert nasjonalbudsjett 1989 (St. meld. nr. 2 (1988-1989)) side 98 ble det uttalt at:

det vil i løpet av kort tid bli nedsatt en banklovkommisjon som skal forberede en bredere anlagt reform av finansinstitusjonslovgivningen, vurdere endringer i valutaloven og penge- og kredittloven (jf. kap. 7) og foreslå lovregler om betalings- og kredittkort.

2.2 MANDATET

Ved kongelig resolusjon 6. april 1990 ble Banklovkommisjonen oppnevnt. Kommisjonen ble gitt følgende mandat:

  1. Banklovkommisjonen skal gjennomgå finansinstitusjons- og kredittlovgivningen med sikte på modernisering, samordning og revisjon. Oppgaven er å skape klare, lovregulerte rammebetingelser for finansinstitusjonene. Kommisjonen skal vurdere behovet for lovregler om betalingsformidling og for å beskytte forbrukernes interesser i avtaler om banktjenester, og foreslå slike lovregler som det finner behov for på området. Kommisjonen skal ikke behandle forsikringslovgivningen. Det vises til professor Carsten Smiths forstudie fra januar 1989.

  2. Finansinstitusjons- og kredittlovgivningen foreligger i en oppsplittet og lite oversiktlig form. Det gjør lovverket vanskelig å finne frem i og vanskelig å anvende. Det er behov for en lovteknisk gjennomgåelse og revisjon med sikte på en samordning av lovgivningen. Konkurransen på finansmarkedet og funksjonsdeling mellom finansinstitusjoner og krav til deres virksomhet ble utredet av Konkurranse-utvalget (NOU 1986:5) som var grunnlaget for finansinstitusjonsloven 1988. Den nye loven ble vedtatt våren 1988. Kredittutvalget (NOU 1989:1) vurderte norsk penge- og kredittpolitikk og utvalgets konklusjoner fikk Stortingets tilslutning ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1989. I Strukturmeldingen (St meld nr 31 for 1989-90 Strukturpolitikken på finansmarkedet) drøfter Regjeringen sentrale finansmarkedsspørsmål, og i Ot prp nr 42 for 1989-90 fremmes en rekke lovendringer som følge av forslag i Strukturmeldingen. Det er behov for at lovgivningen gjennomgås i lys av den omlegging som har skjedd i den økonomiske politikken. Det er et mål at finansinstitusjons- og finansmarkedslovgivningen er langsiktig og generell av karakter. Den bør gi rom for nødvendige tilpasninger til endrede forhold. Den bør kunne anvendes uavhengig av utformingen av den økonomiske politikken og utviklingen forøvrig.

  3. Den tekniske utvikling og utviklingen av finansinstitusjoner og kredittmarkedet aktualiserer andre spørsmål. Informasjonsteknologien har f eks bidratt til utviklingen av nye typer banktjenester. Nye grupper av befolkningen er blitt brukere av banktjenester. Behovet for forbrukervern har meldt seg med voksende styrke. Banklovkommisjonen skal fremlegge utkast til lovregler om betalingsformidling, herunder om betalings- og kredittkort. Kommisjonen skal dessuten fremlegge et utkast til generell lovgivning om bankavtaler slik at pålegget om rimelige kontraktsvilkår i avtaleloven blir fastlagt mer presist for de forskjellige banktjenester.

  4. Lovgivningen skal vurderes i forhold til de relevante EF-direktivene. Banklovkommisjonen skal utrede de økonomisk-administrative konsekvensene av de forslag som fremmes, se Regelverksinstruksen.

  5. Følgende frister gjelder for arbeidet:

    • Finansinstitusjonslovgivningen, jf pkt 2, utgangen av 1991.

    • Lovgivningen om betalingsformidling, jf pkt 3, utgangen av 1992.

    • Lovgivning om bankavtaler, jf pkt 3, utgangen av 1993.

  6. Banklovkommisjonen skal etter avtale med Finansdepartementet avgi sine utredninger etter saksområde til Finansdepartementet og Justisdepartementet. Kommisjonen bør orientere Finansdepartementet og Justisdepartementet om arbeidets gang hvert halvår, første gang 1 juni 1990. Finansdepartementet kan gjøre endringer, utdypninger og tillegg i mandatet etter foreleggelse for Justisdepartementet. Kommisjonen kan etter avtale med Finansdepartementet, eventuelt Justisdepartementet etter foreleggelse for Finansdepartementet, opprette undergrupper og innhente utredninger. Kommisjonen kan i noen grad suppleres med deltakere for å bistå medlemmene ved drøftelsene av enkelte spørsmål.

Kommisjonens mandat kan etter dette stikkordsmessig oppsummeres i følgende fire hovedpunkter:

  1. Kommisjonen skal utrede og fremme forslag om en modernisering og samordning av gjeldende lovregler om finansinstitusjonenes organisasjon og virksomhet.

  2. Kommisjonen skal utrede og fremme forslag om sivilrettslige lovregler slik at pålegget om rimelige kontraktsvilkår i avtaleloven blir fastlagt for de forskjellige banktjenester, særlig i forbrukerforhold.

  3. Kommisjonen skal utrede og fremme forslag om lovregler om betalingsformidling, herunder regler om betalings- og kredittkort.

  4. De lovbestemmelser kommisjonen foreslår, skal vurderes i forhold til relevante EU-direktiv, og det skal redegjøres for forslagenes økonomiske og administrative konsekvenser.

2.3 SÆRLIG OM MANDATET M.H.T. REGULERING AV FINANSAVTALER

Som nevnt i avsnitt 2.1, tok Justisdepartementet i 1987 opp spørsmålet om å oppnevne et utvalg som skulle utrede en lovregulering av sivilrettslige sider ved banktjenester. I dette avsnittet skal kommisjonen se nærmere på de sider av mandatet som spesielt omhandler finansavtaler.

Kommisjonens mandat henviser uttrykkelig til Smiths forstudie fra 1989. I denne utredningen vil det derfor på enkelte steder i de alminnelige motiver vises til denne forstudien.

I mandatet er forbrukervern fremhevet som et sentralt punkt kommisjonen skal arbeide med. I mandatets punkt 1 heter det i denne forbindelse at

kommisjonen skal vurdere behovet for lovregler ... for å beskytte forbrukernes interesser i avtaler om banktjenester
. I mandatets punkt 3 uttales det at
nye grupper av befolkningen er blitt brukere av banktjenester
og at
behovet for forbrukervern har meldt seg med voksende styrke
. Kommisjonen har ved utformingen av reglene for banktjenester lagt stor vekt på å følge opp disse retningslinjer. Kommisjonen har imidlertid ikke funnet å legge ensidig vekt på forbrukervern. Forbrukerhensynene er således veiet opp mot hensynet til at institusjonene kan drive effektivt og med sunn økonomi.

I mandatets punkt 3 heter det at

kommisjonen skal dessuten fremlegge et utkast til generell lovgivning om bankavtaler slik at pålegget om rimelige kontraktsvilkår i avtaleloven blir fastlagt mer presist for de forskjellige banktjenester
. Kommisjonen har forstått mandatet slik at det her særlig vises til avtaleloven § 36. I denne lovbestemmelsen heter det i første punktum at
en avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende
. I annet ledd er det videre bestemt at
ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig
. Avtaleloven § 36 er en viktig sikkerhetsventil for å sensurere urimelige kontraktsvilkår. De ulike skjønnsmessige temaer som bestemmelsen inneholder, betyr imidlertid at det i en konkret sak ofte er vanskelig å forutsi utfallet av en domstolsbehandling.

For kontraktstyper som inngås i stort antall, er det rasjonelt, og ofte en fordel for begge parter at lovgivningen inneholder nærmere regulering av partenes plikter og avtalenes innhold. Dette vil kunne forenkle avtaleinngåelsen og øke partenes forutberegnelighet. Det kan i denne forbindelse vises til sentrale lover som kjøpsloven, husleieloven, håndverkstjenesteloven og forsikringsavtaleloven. Mens vår lovgivning i lang tid har hatt regler for pant, er vår lovgivning nærmest blottet for regler om kausjon, som i kredittforhold mange ganger er et alternativt sikkerhetsinstitutt, og som blir stadig mer utbredt. Tilsvarende gjelder for betalingstjenester. Sjekker har vært lovregulert siden 1932, mens mer moderne betalingsinstrumenter har vært gjenstand for beskjeden interesse fra lovgivers side. Sparing i livs- og pensjonsforsikringsavtaler har i lang tid vært gjenstand for lovregulering, mens innskudd i bank nærmest har vært helt overlatt til avtalefrihet. Når det gjelder låneavtaler, har kredittkjøp vært lovregulert fra 1985, mens en bredere regulering av lånekontrakter ikke har funnet sted, med unntak av de alminnelige regler for gjeldsbrev som følger av gjeldsbrevsloven.

I lovutkastet har kommisjonen søkt å utforme vilkår som den mener er rimelige for begge parter. Reglene i lovutkastet er i utgangspunktet gitt et vidt virkeområde, og tilfredsstiller således mandatets pålegg om at kommisjonen skal utarbeide utkast til generell lovgivning. Reglene gjelder følgelig ikke bare for tjenester som tilbys av banker, men også for tilsvarende tjenester som tilbys av andre finansinstitusjoner, statsbanker, samvirkeforetak, meglere, agenter og rådgivere. Det avgjørende vil være tjenestens karakter og at det er en profesjonell institusjon eller lignende aktør som yter tjenesten. Kommisjonen har av denne grunn benyttet ordene finansavtaler, finanstjenester og finansoppdrag som samlebegreper for de avtaler, tjenester og oppdrag som omfattes av lovutkastet. Reglene er heller ikke avgrenset til tjenesteytelser overfor forbrukere. De fleste reglene vil også gjelde tjenester en bank eller annen finansinstitusjon tilbyr næringsdrivende, med mindre reglene er fraveket i avtalen.

I mandatet er betalingsformidling fremhevet som et særlig punkt kommisjonen skal arbeide med. I mandatets punkt 1 heter det at

kommisjonen skal vurdere behovet for lovregler om betalingsformidling
og etter punkt 3 skal
Banklovkommisjonen ... fremlegge utkast til lovregler om betalingsformidling, herunder om betalings- og kredittkort
. Slike regler av sivilrettslig karakter er inntatt i lovutkastets kapittel 2 om avtaler om innskuddskonto og betalingsoppdrag. Alminnelige motiver, særlig kapitlene 10 til 14, behandler betalingtjenestene. De offentligrettslige sidene ved betalingsformidling, herunder betalingssystemene, vil kommisjonen komme tilbake til i institusjonsdelen.

Etter mandatets punkt 4 skal lovgivningen som kommisjonen foreslår,

vurderes i forhold til de relevante EF-direktivene
. Flere av de regler kommisjonen har foreslått i lovutkastet, er samordnet med EØS-lovgivningen. Det vises i denne forbindelse blant annet til de alminnelige motiver kapittel 5.2.

Mandatet foreskriver i punkt 4 at kommisjonen

skal utrede de økonomisk-administrative konsekvensene av de forslag som fremmes
. Dette behandles særlig i de alminnelige motiver kapittel 19.

Etter mandatets punkt 5 skulle forslag til lovgivning om betalingsformidling avleveres innen utgangen av 1992 og forslag til lovgivning om bankavtaler innen utgangen av 1993. Arbeidet med disse spørsmål har tatt lengre tid enn foreskrevet i mandatet. Kommisjonen har funnet det hensiktsmessig å behandle de avtalerettslige sider ved betalingstjenestene sammen med de øvrige finansavtaler og avleverer i denne utredningen et samlet forslag til finansavtaler og finansoppdrag som også omfatter betalingstjenester.

Etter mandatets punkt 6 skal kommisjonen

etter avtale med Finansdepartementet avgi sine utredninger etter saksområde til Finansdepartementet og Justisdepartementet
. I samråd med Finansdepartementet avgis denne utredningen til Justisdepartementet.

Det har ved flere anledninger vært kontakt mellom Finansdepartementet og kommisjonen om kommisjonens oppdrag. Kontakten har i det vesentlige omfattet spørsmål som ikke har hatt direkte tilknytning til kommisjonens arbeid med finansavtaler og finansoppdrag. Ved enkelte anledninger har imidlertid kontakten berørt forhold i tilknytning til kommisjonens arbeid med finanstjenester. Kommisjonen har også mottatt et par henvendelser fra Justisdepartementet som berører lovutkastet som kommisjonen fremlegger her. Det vises i denne forbindelse blant annet til kapitlene 2.4 til 2.7 nedenfor.

2.4 FORSINKELSESANSVAR OG VALUTERINGSPRAKSIS VED BETALINGSFORMIDLING

I den offentlige debatt har spørsmål knyttet til forsinkelsesansvar og valuteringspraksis ved gjennomføring av betalingsoppdrag stått sentralt. Spørsmålet om samordning av bank- og postvesenetsbetalingstjenester, herunder fellesblanketter for de to girosystemene, har også vært gjenstand for offentlighetens oppmerksomhet.

Banklovkommisjonen mottok 4. desember 1990 følgende brev fra Finansdepartementet:

Det vises til vedlagte brev fra Norsk Kredittforum 1. oktober 1990. Norsk Kredittforum viser i sitt brev til at forsinkelser i betalingsformidlingen gjennom bank og postvesen medfører at brukerne påføres rentetap ved at pengene i et tidsrom ikke er valutert hverken avsenders eller mottakers konto. Norsk Kredittforum foreslår at det bør vurderes å utforme et regelverk vedrørende dette. Det foreslås at slike regler gir regler om forsinkelse og evt. erstatningsansvar. Det vises også til at det mellom bank og postvesen er et særlig problem ved at betalingsformidling mellom disse tar lang tid. Det foreslås at det bør vurderes felles blanketter for de to systemer. Finansdepartementet legger til grunn at dette saksforholdet bør vurderes nærmere. Finansdepartementet ber på denne bakgrunn Banklovkommisjonen å vurdere ovennevnte problemstilling.

Det har vært alminnelig enighet i kommisjonen om at problemstillinger knyttet til skjæringstidspunkter og ansvar ved forsinket gjennomføring av betalingsoppdrag står sentralt ved en regulering av forholdet mellom kunde og bank. Forslag til slike regler er nedfelt I kapittel 2 om innskuddskonto og betalingsoppdrag.

I kommisjonen har det vært en viss uenighet om utformingen av regler for valutering (renteberegning). Forslag til regler om valutering er inntatt i § 2-18 om renteberegning ved godskrivning og belastning av konto. Om dette vises det til de alminnelige motiver kapittel 14 og spesielle motiver til § 2-18.

Når det gjelder samarbeid mellom girosystemene, herunder spørsmålet om felles blanketter, pågår for tiden forhandlinger mellom post og bank etter initiativ fra Finansdepartementet. Kommisjonen vurderer å foreslå lovregler om godkjenning blant annet av avtaler mellom tjenesteytere innen betalingsformidlingen, samt regler som gir myndighetene hjemmel til å kunne styre utviklingen på dette området. Dette vil kommisjonen komme tilbake til i en senere utredning om institusjonslovgivningen.

2.5 FINANSLIVETS MELLOMMENN

Finansdepartementet sendte et utkast til lovbestemmelser om finansmeglerforetak på høring 3. mai 1991. Lovutkastet, som var utarbeidet av Kredittilsynet, var forutsatt innarbeidet som et nytt kapittel 4 til gjeldende finansinstitusjonslov. Lovutkastet ble oversendt Banklovkommisjonen til orientering ved departementets brev av 8. mai 1991.

Lovutkastet inneholdt blant annet regler om konsesjon, foretaksform, godkjenning av daglig leder, sikkerhetsstillelse, avvikling, fusjon, god meglerskikk, egenhandel og revisor.

Etter at høringsfristen var utløpt, ba Finansdepartementet i brev 10. oktober 1991 om at Banklovkommisjonen utarbeidet forslag til lovbestemmelser om finansmeglerforetak på bakgrunn av høringsnotatet og høringsuttalelsene.

I lovforslaget som ble oversendt, var finansmeglerforetak definert som

foretak som driver formidling av finansielle tjenester eller som gir råd eller medvirker på annen måte ved kjøp og salg av finansielle tjenester ...

Kommisjonen har videreutviklet dette lovforslaget og har I kapittel 5 foreslått regler om finans- og forsikringsmegleroppdrag. kapittelet inneholder i likhet med forslaget fra Kredittilsynet, blant annet regler om god meglerskikk og egenhandel. Dette kapitlet regulerer både forholdet mellom meglerne og deres kunder og forholdet kundene i mellom. Eventuelle regler om konsesjonsplikt, virksomhet osv. vil kommisjonen komme tilbake til i en senere utredning om institusjonsdelen. Betegnelsene finans-og forsikringsmeglerforetak har kommisjonen reservert for de virkelige meglere. Dette har sammenheng med at kommisjonen har sett det som viktig å rendyrke rollene til de ulike mellommenn og rådgivere. Finansagenter og finansrådgivere er av denne grunn foreslått som særskilte profesjoner. Kommisjonen vurderer i en senere utredning om institusjonslovgivningen å komme tilbake med forslag om regler om agentenes og rådgivernes virksomhet og hjemmel for myndighetene for å kreve sikkerhetsstillelse. I utkastet kapittel 6 har kommisjonen foreslått visse regler om agenters og rådgiveres forhold til kundene. Bestemmelsene om agentoppdrag har også visse regler om forholdet mellom agentens prinsipal og agentens kunde.

2.6 SLETTING AV PANTHEFTELSER

Kommisjonen har mottatt en underhåndsforespørsel fra Justisdepartementet om Banklovkommisjonen kan se på spørsmålet om å lovfeste en klarere plikt for finansinstitusjoner til å sørge for sletting av pantheftelser når låneforholdet er oppgjort. Bakgrunnen for forespørselen var at Forbrukerrådet hadde tatt opp manglende sletting av heftelser som et problem overfor Justisdepartementet. I denne anledning var det blant annet avholdt et møte i Justisdepartementet med representanter for Forbrukerrådet, Brønnøysundsregistrene, de to bankforeningene og Finansieringsselskapenes Forening. I utkastet § 1-6 har kommisjonen foreslått regler om sletting av pantheftelser m.v.

2.7 INNDRIVELSE AV KAUSJONER UTEN SØKSMÅL

Justisdepartementet tok i brev av 4. februar 1993 til kommisjonen opp spørsmålet om Banklovkommisjonen burde vurdere behovet for vitnepåtegninger også forgjeldsbrev utstedt til finansinstitusjoner, særlig i tilknytning til eventuelle kausjoner påtegnet slike gjeldsbrev. I brevet uttalte departementet:

Etter den nye tvangsfullbyrdelsesloven 26 juni 1992 nr 86 § 7-2 bokstav a er gjeldsbrev tvangsgrunnlag for utlegg dersom det inneholder vedtakelse om inndrivelse uten søksmål, og skyldnerens underskrift er bekreftet av to vitner eller i samsvar med forskrift gitt av Kongen. Etter forskrift 4 desember 1992 nr 896 om bekreftelse av underskrift på eksigible gjeldsbrev § 2 er bekreftelse av skyldnerens underskrift ikke nødvendig for gjeldsbrev utstedt til finansinstitusjoner m.m. Under høringsrunden høsten 1992 reiste Oslo byfogdembete og Gjeldsofferaksjonen spørsmål om det var heldig å opprettholde dette unntaket. Kopi av deres høringsuttalelser ligger ved. Etter vår mening er det i første rekke i forhold til kausjonister det kan stilles spørsmålstegn ved unntaket. På grunn av tidsmomentet kunne vi imidlertid ikke forfølge spørsmålet videre. Det vil muligens være naturlig at det vurderes av Banklovkommisjonen under dens arbeider om kausjoner.

Kommisjonen har vurdert de spørsmål departementet har reist i brevet.

Under spesielle motiver til § 4-4 har kommisjonen behandlet spørsmålet om det som et generelt krav for gyldig kausjonsavtale bør kreves vitnepåtegninger. Kommisjonen mener at dette ikke bør kreves.

I utkastet § 4-13 har kommisjonen foreslått regler om kausjoners forfall. Disse regler kan i forbrukerforhold ikke fravikes til forbrukerens skade. Reglene betyr at forfallstiden utskytes i forhold til hva som gjelder ved selvskyldnerkausjoner. Etter lovutkastet kan m.a.o. selvskyldnerkausjoner ikke benyttes for privatkausjoner i forbrukerforhold. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav a, jf. forskrift av 4. desember 1992 nr. 896 § 2 annet punktum, er det bare selvskyldnerkausjoner som kan være eksigible (inndrives uten søksmål). Konsekvensen av kommisjonens forslag er således at det ikke lenger vil kunne inngås eksigible privatkausjoner i forbrukerforhold. Utenfor forbrukerforhold vil utkastet § 4-13 være fravikelig. Det kan da avtales at kausjonen skal være selvskyldner og eksigibel.

2.8 KOMMISJONENS SAMMENSETNING OG ARBEIDSMÅTE

I Smiths forstudie av 31. januar 1989 ble det pekt på at man kan:

tenke seg en banklovkommisjon sammensatt etter to ulike hovedmodeller: Enten en relativt liten kommisjon der kompetansen først og fremst skal være bankjuridisk, eller en bredere sammensatt kommisjon med representasjon også fra ulike politiske hovedretninger og fra de store organisasjoner i nærings- og arbeidslivet. Begge løsninger har sine ulike fortrinn.

Ved valg mellom disse alternativer er det grunn til å fremheve at denne kommisjonens oppgaver vil bli av mer rettslig og rettspolitisk karakter enn av allmenn-politisk karakter. Enkelte spørsmål vil riktignok være av en viss videre bankpolitisk art, som spørsmålet om avgrensning av bankenes virkeområde. Og enkelte spørsmål vil også kunne ha en mer sentral politisk betydning, særlig spørsmålet om sammensetningen av bankenes styrende organer. Men hovedtyngden av kommisjonens arbeid vil være rettspolitiske analyser innenfor det typisk bankjuridiske området.

Når hovedarbeidet vil ha en slik rettslig karakter, er det naturlig å legge vekt på at en mindre kommisjon sannsynligvis vil arbeide mer effektivt, mens en større kommisjon vil være mer ressurskrevende. Kommisjonen vil dessuten under enhver omstendighet bli av en viss størrelsesorden.

Regjeringen valgte å oppnevne en større og bredere sammensatt kommisjon. Samtidig som mandatet ble fastsatt, ble det ved kongelig resolusjon 6. april 1990 oppnevnt 17 medlemmer av Banklovkommisjonen. Finansdepartementet ble samtidig gitt myndighet til å supplere Banklovkommisjonen etter foreleggelse for Justisdepartementet. Ytterligere medlemmer av kommisjonen ble oppnevnt ved Finansdepartementets vedtak av h.h.v. 2. mai 1990, 15. mai 1990, 29. juni 1990, 25. juli 1990 og 26. mars 1991 og ved kongelig resolusjon 8. november 1991. Videre er nye medlemmer av kommisjonen blitt oppnevnt til erstatning for medlemmer som har fratrådt. Disse oppnevnelser har funnet sted ved Finansdepartementets vedtak av 22. november 1991, 7. februar 1992 og 22. mai 1992.

Banklovkommisjonen har ved avgivelsen av denne utredning følgende 19medlemmer:

  • Professor dr. juris Erling Selvig, leder (Universitetet i Oslo)

  • Direktør Bernt Nyhagen, nestleder (Justisdepartementet/Norges Bank)

  • Ekspedisjonssjef dr. juris Per Christiansen (Utenriksdepartementet/Finansdepartementet)

  • Assisterende direktør Asbjørn Fidjestøl (Norges Bank)

  • Tekstilkjøpmann Ragnhild Fusdahl (Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon)

  • Advokat Arnhild Dordi Gjønnes (Næringslivets Hovedorganisasjon)

  • Forbrukerombud Kjersti Graver (Forbrukerombudet)

  • Ekspedisjonssjef Jan A. Halvorsen (Prisdirektoratet/Administrasjonsdepartementet)

  • Cand.jur. Berit Klemetsen (Sparebankforeningen i Norge)

  • Viseadministrerende direktør Tor Kobberstad (Den norske Bankforening)

  • Avdelingsdirektør Øystein Løining (Finansdepartementet)

  • Direktør Per Melsom (Kredittilsynet)

  • Administrerende direktør Frank Myhre (Finansieringsselskapenes Forening)

  • Førstebyfogd Eva Nygaard Ottesen (Oslo Byskriverembete)

  • Administrerende direktør Inger E. Prebensen (Norges Postbank)

  • Hovedtillitsvalgt Evlyn Raknerud (Finansforbundet)

  • Administrerende direktør Rolf A. Skomsvold (Kredittforetakenes og Hypotekbankenes Forening,nå slått sammen med Den norske Bankforening/Sparebankkreditt)

  • Direktør Per Anders Stalheim (Forbrukerrådet)

  • Direktør Olav Vannebo (Norges Forsikringsforbund)

Etter navnet til medlemmene er medlemmenes arbeidsgiver eller organisasjonstilknytning nevnt. For medlemmer som har endret arbeidsforhold under kommisjonens arbeid, er først tidligere og deretter nåværende arbeidsforhold angitt.

Daværende assisterende direktør i Norges Bank Steinar Tjomsland var nestleder i kommisjonen frem til 1. april 1991 da han tiltrådte som høyesterettsdommer. Fra dette tidspunkt overtok Bernt Nyhagen som kommisjonens nestleder. Asbjørn Fidjestøl tiltrådte fra samme tidspunkt som nytt medlem av kommisjonen. Høyesterettsadvokat Tor Moursund var kommisjonens leder inntil han trådte ut av kommisjonen 18. oktober 1991. Erling Selvig ble oppnevnt som leder av kommisjonen 8. november 1991. Daværende professor dr. juris Carsten Smith trådte ut av kommisjonen 17. september 1992 etter at han hadde tiltrådt som høyesterettsjustitiarius. Advokatfullmektig Synneva Vethe, Realkreditt, fratrådte 31. januar 1992. Hun ble avløst av assisterende direktør Terje Ligot, Kredittforetakenes og Hypotekbankenes Forening, som var medlem i perioden 31. januar 1992 til 1. juni 1992, da han ble avløst av administrerende direktør Rolf A. Skomsvold. Nestleder Ingeborg Moen Borgerud, Landsorganisasjonen i Norge, fratrådte som medlem av kommisjonen i forbindelse med at hun tiltrådte stilling som statssekretær i Justisdepartementet 18. september 1992. Underdirektør Torfinn Bjarkøy (Forbrukerombudet), advokat Olav Breck (Sparebankforeningen i Norge), direktør Sverre Dyrhaug (Den norske Bankforening), avdelingsjef Dag-Inge Flatraaker (Norges Bank), assisterende direktør Jan Fr. Haraldsen (Finansieringsselskapenes Forening), kontorsjef Tore A. Hauglie (Den norske Bankforening), advokat Arvid Lilletvedt (Norges Postbank), avdelingsdirektør Sigmund Log (Sparebankforeningen i Norge), assisterende direktør Torstein Olsen (Kredittforetakenes og Hypotekbankenes Forening) og kontorsjef Eric Roe (Forbrukerrådet) har deltatt på en del av kommisjonens møter i stedet for eller i tillegg til den faste representant.

Kommisjonen har organisert sitt arbeid etter de retningslinjer som var trukket opp i mandatet. På grunn av kommisjonens størrelse har kommisjonen etter avtale med Finansdepartementet benyttet seg av muligheten til å opprette delutvalg og en arbeidsgruppe.

Kommisjonen var i arbeidets innledende faser delt i to delutvalg. Det ene delutvalg tilrettela arbeidet med regler for finansinstitusjonenes organisering og virksomhet (delutvalg 1 finansinstitusjonslovgivning). Det andre delutvalg konsentrerte arbeidet om lovregler for finansavtaler, herunder spørsmålet om å fastlegge regler for betalingstjenester (delutvalg 2 bankavtaler). Sistnevnte delutvalg hadde i perioden 28.08.1990 til 09.02.93 i alt 28 møter.

Følgende medlemmer av kommisjonen har deltatt i arbeidet i delutvalg 2:

  • Bernt Nyhagen (leder av delutvalget fra 1. april 1991)

  • Steinar Tjomsland (leder av delutvalget frem til 1. april 1991)

  • Ingeborg Moen Borgerud

  • Per Christiansen

  • Asbjørn Fidjestøl

  • Ragnhild Fusdahl

  • Arnhild Dordi Gjønnes

  • Kjersti Graver

  • Berit Klemetsen

  • Tor Kobberstad

  • Tor Moursund

  • Eva Nygaard Ottesen

  • Carsten Smith

Arbeidet med regulering av betalingstjenester ble forberedt av en arbeidsgruppe underlagt delutvalg 2. Denne arbeidsgruppen har arbeidet både med den offentligrettslige rammeregulering av betalingstjenester og med reguleringen av forholdet mellom institusjon og kunde. Arbeidsgruppen hadde i perioden 27.09.1990 til 19.11.1992 i alt 33 møter.

Arbeidsgruppen betalingsformidling
har hatt følgende medlemmer:
  • Bernt Nyhagen (leder av arbeidsgruppen)

  • Underdirektør Torfinn Bjarkøy (Forbrukerombudet)

  • Kontorsjef Tore A. Hauglie (Den Norske Bankforening)

  • Førsteamanuensis dr. juris Olav Torvund (Universitetet i Oslo)

Med unntak av lederen har medlemmene av arbeidsgruppen ikke vært medlemmer av kommisjonen. I den første perioden var arbeidsgruppen ledet av Carsten Smith. Samtidig var han engasjert som sakkyndig for kommisjonen. Olav Torvunds engasjement i arbeidsgruppen har vært i form av sakkyndig.

Den samlede kommisjon har fra 28. august 1990 til 21. november 1994 hatt i alt 42 møter. I de innledende faser av arbeidet ble møtene i en viss grad benyttet til å informere om utviklingen av arbeidet i delutvalgene og i

arbeidsgruppen betalingsformidling
. Senere har arbeidet med utarbeidelse av lovtekst og motiver i det vesentlige foregått i møter under ledelse av Erling Selvig, hvor hele kommisjonen har deltatt.

Banklovkommisjonen har hatt til disposisjon et sekretariat bestående av juridiske sekretærer, samt en kontormedarbeider. Fra kommisjonen begynte sitt arbeid og frem til avlevering av denne utredning har kommisjonens juridiske sekretærer vært:

  • Advokat Sven Iver Steen, hovedsekretær (Arntzen, Underland & Co, Advokatfirma ANS)

  • Advokat Hans Henrik Klouman (Thommesen, Krefting, Greve & Lund/Oslo Børs)

  • Kontorsjef Else M. Bøthun (Norges Bank)

Frem til 1. mai 1992 var også førstekonsulent Atle Torvund (Justisdepartementets lovavdeling) engasjert som juridisk sekretær for kommisjonen. Sekretariatets medarbeider var frem til 15. april 1991 Inger Johanne Furuberg, fra 8. mai 1991 til 1. august 1994 Veslemøy Fiske Pettersen og fra 1. august 1994 Kari Lærum.