NOU 1994: 21

Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv

1 Tida før 1300-tallet

1.1 Samene – den først kjente etniske gruppe

Det geografiske området som i dag kalles Finnmark, kommer av det gammelnorske ordet

Finnmork
. Det betyr
samenes land
. På samisk bruker man i dag betegnelsen
Finnmárku
, mens man tidligere også har anvendt
Sami Eana ámta
. Finnmark har vært bebodd i mer enn 10 000 år, og har den eldst kjente bosetninga i Norge. Steinalderen utgjør den lengste delen av dette tidsrommet. Den strekker seg i samisk sammenheng fram til tida rundt Kristi fødsel. Den tidligste delen av steinalderbosetninga har fått navnet komsakulturen etter de funn som ble gjort i Alta (Álaheadju eller Áltá) i 1920-30 åra.

Arkeologene har av ulike årsaker vært tilbakeholdne med å knytte steinaldersamfunnene i Finnmark til samisk etnisitet (jf. Olsen Schanche 1983). Funnmateriale fra om lag Kristi fødsel og utover, kan likevel med stor grad av sikkerhet sies å være av samisk opprinnelse (NOU 1978 18A:129). Samene blir dermed den etniske gruppa som først får sin historie knytta til det området som i dag går under betegnelsen Finnmark.

Opp gjennom tida har det vært laga mange, og til dels fantasifulle hypoteser og teorier om samenes opprinnelse. Disse skal vi ikke gå inn på her. Det man kan slå fast er at det arkeologiske materialet slik det nå framtrer, peker i retning av at samene, og samisk kultur, har oppstått i denne regionen som

... et stabilisert blandingsprodukt av alle steinalderens folkegrupper og innvandringer ...
. (Simonsen 1979:38). Selv om dette utsagnet i utgangspunktet beskriver Sør-Varanger, er det trolig likevel fruktbart å anvende det på hele Finnmark, ja kanskje på den vesentligste delen av det tradisjonelle samiske bosetningsområdet.

Funnene fra tida rundt Kristi fødsel, innleder den tidsperioden som i arkeologisk sammenheng blir kalt for samisk jernalder. Den varer til bortimot år 1600. Gjenstandsmaterialet fra begynnelsen av samisk jernalder viser en betydelig grad av kontinuitet fra yngre steinalder. Det gjelder både gravskikker, keramikk, samt fiske- og fangstredskaper. Denne kontinuiteten gjør det også rimelig å anta at samisk kultur i Finnmark har røtter som er atskillig eldre enn to tusen år.

Betegnelsen jernalder skyldes først og fremst at jernet ble tatt i bruk også her. Der kom imidlertid også inn en del nye kulturtrekk. Det gjaldt blant annet beinornamentikk og i former på fiskekrokene. De nye elementene i den materielle kulturen viser at påvirkninga har kommet både øst- og vestfra. Det mest kjente funnstedet fra begynnelsen av samisk jernalder er Kjelmøya (Dálmmát) i nåværende Sør-Varanger.

I NOU 1978: 18A,

Finnmarksvidda – Natur – Kultur
, antydes det at man muligens kan se samisk jernalder som en utviklingsprosess – kontinuerlige kulturendringer og påvirkninger som forandrer de lokale steinalderkulturer, og kulminerer i den samiske kulturen slik vi kjenner den i dag. Samme sted påpekes det også at fra det området hvor man har mest arkeologiske data, Øst-Finnmark, og særlig Varangerområdet med Pasvikdalen, er det mulig å spore kontinuitet fra den samiske kulturen man har i dag, helt tilbake til begynnelsen av samisk jernalder (NOU 1978:18A:130).

Det arkeologiske funnmaterialet fra samisk jernalder peker i retning av at samene i utgangspunktet var bærere av en veidekultur. Det gjenspeiler seg også i de første skriftlige beretningene om samer fra sør-europeiske historikere og geografer. Der framgår det at jakt og fangst var det viktigste næringsgrunnlaget. Både kvinner og menn deltok i jakta. De brukte også ski med stor dyktighet, fortelles det.

Den bysantinske forfatteren Prokopios som beskreiv den skandinaviske halvøya på 500-tallet, gir en levende beskrivelse av samenes, de såkalte skridfinnenes, næringstilpasning. Blant de barbarene som bodde der, var det ett folkeslag som levde på dyrs vis. Det var skridfinnene – altså samene. De brukte verken klær eller sko. De drakk heller ikke vin, og spiste ikke noe av det jorda frembrakte. Mennene dreiv ikke jorddyrking, og kvinnene skjønte seg ikke på å spinne eller veve. Derimot gikk menn og kvinner alltid sammen på jakt. I de veldige bergene og skogstrekningene i deres trakter, var det særdeles rike forekomster av av både ville dyr og annet. De spiste kjøttet av de dyrene de fikk, og skinnene brukte de til klær (uten å forandre noe ved dem). Det kom av at de verken hadde lin eller noe annet å sy med. Derfor bandt de hudene sammen med sener, og dekte hele kroppen med dem (Hætta 1976:10).

Den samiske kulturen var altså i utgangspunktet en jakt- og fangst-, eller veidekultur.

1.2 Kontakt med andre

Gjenstandsmateriale fra den første delen av samisk jernalder viser tydelig at samene i det området vi i dag betegner som Finnmark ikke var isolert fra andre folk. Hit kom både østlige og vestlige kulturstrømninger.

Det finnes også språklige tegn på kontakt, og at andre nordiske folk har ferdes i området før vikingtida. Det er i enkelte stedsnavn. Gamle navn av norsk opprinnelse er øynavnene Silda (Sildi) og Loppa (Láhppi) lengst vest i Finnmark (Hovda 1967:56). Det samiske Máhkarávju (Magerøya) kan være et innlån i samisk fra urnordisk – det vil si fra tida før ca. år 700. Likeledes er det blitt hevda at Várjjat (Varanger) er et innlån i samisk fra urnordisk (Hovda 1967:57).

Disse eksemplene er likevel ikke typiske for stedsnavndannelsen på Finnmarkskysten. Totalt sett er det nemlig få stedsnavn i Finnmark som skriver seg fra urnordisk eller norrøn tid. Den største øya i Finmark har f. eks. innbyrdes uavhengige samiske og norske navn, Sállánsuolu – Sørøya. Sállánsuolu er for øvrig også det samiske navnet på den store Skogerøya i Sør-Varanger (Mátta-Várjjat).

Fjordnavnene på -anger i Finnmark er tidligere delvis blitt tatt til inntekt for fast norsk bosetning allerede da norsk språk hadde sin urnordiske form. Ut fra andre kjente kilder er dette knapt riktig. Historikeren A.W. Brøgger har etter all sannsynlighet rett når han sier at disse navnene stammer fra sjøferder og

intet annet
. (Brøgger 1931: 48).

Om man ser på andre kildetyper enn stedsnavn, finner man relativt lite arkeologisk materiale av klart norrønt opphav fra før 12-1400-tallet. De få, og delvis vanskelig identifiserbare grav- og skattefunnene av nordisk type fra Finnmark før 1300-tallet, for eksempel gravfunnet fra Ekkerøy (Ihkkot), gir knapt holdepunkter for å tale om fast norsk bosetning. De vitner derimot om norsk sjøferdsel, eller om enkeltstående norske kolonister som har slått seg ned her (Brøgger 1931: 47-51). Muligens var det kun tale om norske handelsstasjoner i sommersesongen (Niemi 1983: 64).

Selv om funnmaterialet er rikere i Vest- enn i Øst-Finnmark (Oarje-/Nuorta-Finnmárku), er det også der funnet svært få hustufter av norrøn type. Det har derfor neppe vært noen sammenhengende norsk bosetning i det distriktet heller, før den første fasen i den norske koloniseringsbølgen satte inn på 1200-1300-tallet.

En magistergradsavhandling i arkeologi, med siktemål å studere sammenhengen mellom etnisitet og gravskikker i Finmark og Nord-Troms (Davvi-Romsa), i tida 800-1200, konkluderer likeledes med at det er sannsynliggjort at i denne perioden

... er Finnmark og den nordlige delen av Troms et tilnærma
rent
samisk område
. (Reymert 1980: 130).

1.3 Ottars beretning

Stedsnavn, og noe arkeologisk materiale, tyder med andre ord på norrøn sjøveis ferdsel i området før den første øyenvitneskildring nedfeller seg i skriftlig form. Det er den nordnorske høvdingen Ottars beretning fra like før år 900. Den er blitt en klassisk kilde til både samisk og norsk historie fra første del av vikingtida (NOU 1984:18, s.643-44, jf. også Gunnes 1976: ff)

Han bodde et eller annet sted sør for Tromsø (Romsa). Derfra og nordover forteller han at landet var helt

ubebygd
. Likevel bodde det folk der. På noen få steder slo samene leir. Der gikk de på jakt om vinteren, og dreiv fiske i havet om sommeren.

Ottar gir også klare holdepunkter for at samene var de som bodde i de indre områdene av den skandinaviske halvøya. Han anførte nemlig at på de øde fjellstrekningene mot øst, ovenfor det bebygde landet, bodde det samer.

En gang ønska han å undersøke hvor langt mot nord landet strakte seg, eller om det bodde noen nord for den

øde
strekninga. Etter tre døgns seilas var han kommet så langt nord som hvalfangerne drog på det lengste. Det kan være ett eller annet sted på kysten av Vest-Finnmark (Oarje-Finnmárku).

Ferden fortsatte helt inn i Hvitehavet (Vilgesmearra). Der traff ekspedisjonen på bebygd land i Ottars egen mening av ordet. Han bruker nemlig ordet

ubebygd
om hele den lange kyststrekninga han hadde seilt, og hvor det var samisk næringsliv og bosetning –
... før det hadde han ikke støtt på noe bebygd land siden han dro fra sitt eget hjem, men hele veien var det ubebygd land på styrbord side – unntatt fiskere og fuglefangere og jegere, og de var alle samer ...
.

Den bosetningshistoriske slutning det er mulig å trekke av Ottars beretning, er at nord for ham lå det et tilnærma ensidig samiske område, men som likevel ikke var ukjent for håløygene, gjennom sesongmessige ekspedisjoner dit. I vikingtida kan det også ha vært norrøn helårsbosetning på enkelte steder. Det gjelder for eksempel Loppa øy (Nielsen 1990: 25). Stedsnavnene av norrøn opprinnelse er også med på å underbygge Ottars opplysninger (jf. kapittel 1.2.). På Stappen (Stáhppu) på Magerøya er det i tillegg avdekt en gårdshaug hvor de eldste delene er fra noe før år 700, og de yngste om lag to hundre år nærmere vår tid. Det er trolig restene av en håløygsk fangststasjon, selv om de funnene som er gjort gjør det sannsynlig at det har vært helårsbosetning over lengre tid (Richter Hanssen 1990: 32). På Sørøya (Sállán) er det likeledes funnet spor etter norsk bosetning. Dette dreier seg trolig om fangststasjoner. Den norske bosetninga i Vest-Finnmark blir imidlertid borte igjen omkring år 1100 (Nielsen 1990:25).

1.4 Samenes skattevarer. En avspeiling av veidekulturen, og grunnlaget for håløygenes rikdom

Ottars opplysninger om samenes

skattevarer
forteller svært mye om ressursgrunnlag, næringsliv, og de økonomiske verdier veidekulturen framskaffa. Forholdet mellom samene og de håløygske høvdingene kommer også klart til syne:

«Men deres (håløygenes) rikdom er for det meste basert på den skatt som samene betaler dem. Denne skatt består i dyrehuder og fuglefjær og hvalbein og skipstau som er laget av hvalhud og selhud. Enhver betaler etter sin stand. Den fornemste må betale femten mårskinn og fem reinskinn og et bjørneskinn og ti ambarer fjær og en bjørne- eller oterskinnkofte og to skipstau. Hvert av disse skal være seksti alen langt, det ene skal være laget av hvalhud, og det andre av selhud.»

En veide- og fangstkultur med konkrete detaljer stiger fram for oss. Det eneste produktet som ikke uten videre stamme fra jakt og fangst av sjøpattedyr, er reinskinn. Selv om Ottars opplysninger om reinholdet er flertydige, er det likevel helt klart at der fantes tamrein (jf. kapittel 5.1.). Reinskinnene kan derfor like gjerne være et produkt fra tam- som fra villrein. Skattevarene tyder på en meget allsidig utnyttelse både av havets og av innlandets ressurser. De forteller dessuten at ressursene som ble utnytta, også ble videreforedla av samene selv.

Ottar var utvetydig når det gjaldt grunnlaget for både sin egen, og sine likemenns velstand. Det var den samiske ressursutnyttinga som var grunnlaget, da rikdommen deres for det meste var basert på den skatt som samene betalte dem.

Denne beskrivelsen av håløygenes viktigste rikdomskilde mot slutten av 800-tallet gir et talende bilde av den samiske veide- og fangstkulturens økonomiske potensiale på den tida. Det var da også den som la grunnlaget for den første utførselen eller handelen med varer fra det som i dag er Nord-Norge (Davvi-Norga), og som gjorde noen av storbøndene i Hålogaland (Hålogalánda) virkelig rike. Helt sentralt i denne eksporten stod de samiske skinnvarene (Brøgger 1931: 32-38).

Erobringen av skatten fra samene, finneskatten, var selvsagt særdeles viktig. Denne underleggelsen skjedde nok ikke med de skattlagtes egen vilje. De faste avgiftene til norske storbønder og væreiere var nok derfor et resultat av krig og undertrykkelse (Brøgger 1931: 38). Einar Niemi er om mulig enda klarere. Han hevder at man på basis av sagatekstene kan kalle mye av den norske handels- og skattevirksomheten for plyndring (Niemi 1983: 65).

Det var meget store verdier det dreide seg om. Andreas Holmsen har gjort en beregning over hvor mye den fornemste samen, i følge Ottars opplysninger, måtte betale i skatt. Etter kjente verdiangivelser fra om lag år 1300, tilsvarte den 12 kyr, eller 108 bismerpund (ca. 550 kg) smør eller 4 mark sølv (nærmere 860 g). Det er en ytelse som ville ha dekt leidangsskatten av 10-12 store bondebruk i det hardeste skattlagte distriktet i Norge (Norga) – Trøndelag (Holmsen 1977: 62).

For det tidlige vikingtidsaristokratiet i Nord-Norge, hadde altså samenes bruk av land og vann, blant annet i Finnmark, svært stor betydning for å sikre maktgrunnlaget. Derfor ble det viktig for det norske rikskongedømmet å ekspandere nordover, og å legge under seg kystleia og finneskatten.

Det har vært vanlig å regne med at

skatten
fra samene ble et regale, eller en særrett for kongen, fra Harald Hårfagres tid, og at den da var kombinert med eneretten til å kjøpe samiskprodusert pelsverk. Verdien av
skattevarene
var så høy at det er grunn til å tro at finneskatten også fikk betydning for det økonomiske grunnlaget for den sentrale norske statsmakta. I følge Andreas Holmsen kan det ha hatt noe å si for Norges rike om finneskatten ble rett for kongen allerede under Harald Hårfagre i vikingtida, eller først utpå 1000-tallet,
... for Norge var jordbruksmessig et så fattig land at det samiske pelsverket kunne ha viktig økonomisk betydning for kongemakten, så lenge størsteparten av det – eller iallfall en stor del – gikk til Atlanderhavskysten framfor til Bottenviken eller gjennom øst-karelerne ved Kvitehavet til det russiske pelsmarkedet i Novgorod.
(Holmsen 1977: 64-65).

1.5 Hørte Finnmark og samene til det norske rikssamfunnet? – Begrepet skatt før ca. 1300

Ett spørsmål det er relevant å stille i denne sammenheng, er hvilken stilling de samiske skattebetalerne hadde i forhold til dem de betalte skatten til. Ordet

skatt
(norr. skattr) ble i norsk lov ikke brukt om nordmenns ytelser til sin konge før etter år 1300 (Holmsen 1977: 54). Deres ytelser ble kalt leidang. Før den tid hadde begrepet skatt 3 hovedbetydninger:
  1. Ytelser til paven som Guds stedfortreder.

  2. Løsepenger trellen betalte til herren ved frigivelse

  3. Avgift til den norske konge fra områder utenfor riket som ved tvang eller overens­komst hadde godtatt hans overherredømme.

Alle disse tilfeller gjaldt ytelser nedenfra og oppover, «... til en som hadde makt fra en som ikke hadde det – eller ikke hadde nok makt i forholdet dem imellom. Det gir på reint språklig grunnlag en antydning om forholdet mellom samene og den som tok

finneskatten
av dem» (Holmsen 1977: 57).

Norske historikere har ved enkelte anledninger brukt

norsk skattland
om territoriet til de samene som måtte betale skatt til den norske kongen (Brøgger 1931: 40). Begrepet skattland slik det ble brukt på 11-1200-tallet, innebar imidlertid at det politisk, men ikke geografisk hørte til Norge. Enten underordninga var av føydalrettslig karakter (Orknøyene), eller det dreide seg som fullverdige samfunns­medlemmers direkte undersåttforhold (Island), ble det i begge tilfeller forutsatt at skattlandet hadde offentlige organer – fyrste og/eller folkeforsamling (ting) som på rettsgyldig vis kunne artikulere en anerkjennelse av Norges konge (Holmsen 1977: 58).

Øvrige felleskjennetegn for skattlandene var for øvrig at de alle var kristne, og dermed underordna erkebiskopen Nidaros. I tillegg hadde de en befolkning som språklig og etnisk stod nordmennene nær. I følge Andreas Holmsen er det svært vanskelig å plassere noe samisk område innenfor slike rammer i middelalderen.

Når det i tronfølgelova av 1273 blir skilt mellom det som er innenlands og skattlandene, blir spørsmålet da om de som utforma denne lova, har plassert de samiske skattebetalerne innenlands og betrakta deres land som en del av selve Norge, som det jo stod i geografisk forbindelse med (Holmsen 1977: 58). For eldre norske historikere har det ganske kritikkløst vært nokså vanlig å gjøre nettopp det. Holmsen er imidlertid ikke enig i at man uten videre kan knytte det gamle

Finnmork
til Norge. En slik tankegang, som i sin konsekvens måtte gi samer og nordmenn de samme rettigheter i kongeriket, betegner han som absurd. Dette kommer da også til uttrykk i
Historia Norvegia
fra omkring 1190. Der skilles det mellom
innbyggerne
og
finnene
i Hålogaland( Historia Norvegia 1969: 20).

Dermed blir det også en fiktiv forestilling at

Norge
– i betydninga kongeriket Norge på 1100-tallet også omfatta samenes land. Norges faktiske eller påståtte dominans som skattekrever, måtte likevel gjøre slike forestillinger mer nærliggende. Grunnen til at samenes land ikke hørte med til Norge, var
finneskatten
til Norges konge. Den var nemlig en ytelse
... som gjennom selve sin språklige betegnelse viser at samene stod utenfor det samfunn hvor disse kongene hadde sin legale politiske makt og funksjon.
(Holmsen 1977: 60.)

Traktaten med Novgorod av 1326 med tilhørende grenseprotokoll (NOU 1984:18, s. 648), som er den første bevarte dokumentariske kilde om Norges forhold til samenes land, gjør det likeledes klart at området mellom Lyngen-/Balsfjordområdet (Ivgu-/Báhccavuotna) og Kolahalvøya (Guoládatnjárga), ikke var innlemmet som en ordinær riksdel i noen av de to rikene. Grenseprotokollen gjaldt kort og godt å fastsette grensene for hvor dobbeltbeskatning av samene skulle finne sted (Holmsen 1977: 60, jf. også Larsen 1985: 1-9). Fram mot 1300-tallet stod altså samene fortsatt utenfor det norske rikssamfunnet, men var viktige leverandører av produkter som helt og holdent bygde på egen utnyttelse av ressursene i Finnmork, – samenes land.