NOU 1997: 22

Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig

3.1 Kort historikk

Den økonomiske destruksjonspolitikken fulgte forskjellige mønstre i Øst- og Vest Europa. Det vanlige mønsteret som ble fulgt i vest var at de økonomiske tiltakene kom gradvis, helt til jødene ble deportert, med andre ord en økonomisk utarmingspolitikk hvis formål var å isolere den jødiske minoriteten fra befolkningen forøvrig. I denne prosessen var det ikke bare tyske myndigheter som profitterte økonomisk. I stor grad må man kunne si at private firmaer og enkeltpersoner også beriket seg ved at de kunne kjøpe jødiske bedrifter og markedsandeler til spottpris. De private profittørene spilte derfor i tillegg til myndighetene en vesentlig rolle i disse destruksjonsprosessene.

I Norge var bildet anderledes. Norge hadde et eget nasjonalsosialistisk regime under ledelse av Ministerpresident Vidkun Quisling. Hans idéer og anti-jødiske ideologi var med på å forme den prosessen som ledet fram mot deportasjonen og den økonomiske likvidasjonen av minoriteten. Hovedtyngden av de økonomiske tiltakene fulgte dessuten i nær tilknytning til deportasjonene, og det var den norske stat som fikk det økonomiske hovedutbyttet.

Den anti-jødiske propagandaen som var et resultat av Nasjonal Samlings rolle som statsbærende parti hadde som mål å berede grunnen for mer systematiske tiltak rettet mot jødene. 1 Det første spesifikke tiltak kom allerede 10. mai 1940, da det tyske sikkerhetspoliti ba norsk politi i Oslo om å inndra alle radioapparater som tilhørte jøder. I rapporten fra Oslo Politikammer går det fram at 107 radioapparater ble inndratt som følge av denne aksjonen. Radioapparatene ble overlatt det tyske sikkerhetspoliti. 2 Senere fulgte en liknende aksjon i Trondheim.

Samtidig, eller i kjølvannet av denne inndragningen, gikk det ut ordre til landets to jødiske trossamfunn om å levere inn sine medlemslister til politiet.

I årene 1940 til 1941 fulgte flere tiltak rettet mot jøder. Av disse skal nevnes arrestasjonen av mannlige jøder sommeren 1941 i forbindelse med invasjonen av Sovjetunionen. De jøder som ble arrestert under denne aksjonen, ble internert i leiren «Sydspissen». Senere samme høst fulgte inndragning av bevillinger til en rekke jødiske sakførere, og det var markeringer fra Nasjonal Samlings hird rettet mot jødiske forretninger i Oslo. I oktober 1941 gikk det ut et rundskriv til alle fylkesmenn om å registrere jødisk eiendom. Høsten 1941 startet også de første inndragningene av jødiske forretninger i Trøndelagsfylkene, Møre og Romsdal samt Nordland. På dette tidspunkt var den formaliserte likvidasjonsprosessen ennå ikke startet, noe som fikk betydning for hvordan utbyttet fra disse beslagene ble fordelt, se mindretallets utredning, kapittel 3.2.

Det var imidlertid 1942 som ble skjebneåret for jødene i Norge. I februar dette året ble Vidkun Quisling utropt til Ministerpresident, men allerede før dette, den 10. januar, ble det sendt ut rundskriv til alle landets politikamre om at jødenes legitimasjonskort skulle stemples med «J». I den forbindelse skulle den jødiske minoriteten systematisk kartlegges. I tilknytning til J-stemplingen ble det dessuten fra Politidepartementet gitt beskjed om at alle jøder skulle fylle ut «Spørreskjema for jøder i Norge». Spørreskjemaet inneholdt også spørsmål om økonomiske forhold og skulle, slik de nazistiske myndigheter hevdet, kartlegge den jødiske økonomiske innflytelsen i Norge. J-stemplingen og spørreskjemaene var senere samme år utgangspunktet for arrestasjoner og utarbeidelse av beslagslister i forbindelse med Lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder.

Som markering av Quislings innsettelse som Ministerpresident 1. februar 1942 og Nasjonal Samlings ønske om å øke takten i tiltakene mot jøder, fulgte 12. mars gjeninnføringen av § 2 i Grunnloven, hvor det het: «Jøder ere udelukkede fra Adgang til Riget».

Disse tiltakene markerte opptrappingen av destruksjonsprossessen. Det endelige stadiet ble innledet 6. oktober 1942 i Trondheim, da alle jødiske menn ble arrestert. Kvinner og barn ble deretter konsentrert i to leiligheter tilhørende jøder. All eiendom ble beslaglagt i tilknytning til arrestasjonen. Arrestasjonen av jødiske menn i Trondheim ble gjennomført av vanlig norsk ordenspoliti etter ordre fra tyske myndigheter. De jødiske menn ble innbrakt på Falstad konsentrasjonleir utenfor Trondheim. Her ble fire jøder skutt, hvorav en som såkalt «sonoffer» under den pågående unntakstilstand som var innført i Trondheim.

Senere samme måned fulgte arrestasjonen av menn over 15 år i resten av landet. Ordre om dette ble gitt av leder for Statspolitiet i et iltelegram til alle landets politimyndigheter den 25. oktober. Telegrammet inneholdt klare instrukser for hvordan arrestasjonen skulle foregå og når den skulle finne sted, nemlig allerede klokken 6 om morgenen dagen etter. Arrestasjonen ble hjemlet i «Lov om tillegg til midlertidig forordning av 6. oktober 1941 om anvendelse av sikringsforføyninger overfor personer som mistenkes for visse overtredelser».

I tilknytning til arrestasjonen av de jødiske mennene ble Lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder innført. Det ble også i telegrammet fra Statspolitiet henvist til at alle formuer som tilhørte jøder skulle beslaglegges og at de viktigste og de lettest omsettelige formuesobjekter skulle sikres umiddelbart. I forbindelse med arrestasjonen av mennene i Oslo ble det dessuten utlevert en kunngjøring hvor det het at formuen var beslaglagt. Denne ble levert både til de arresterte og til de gjenværende familiemedlemmer. De mannlige jødene ble så innbrakt til Berg interneringsleir utenfor Tønsberg.

Alle jødiske kvinner ble ilagt meldeplikt i tilknytning til at mennene ble arrestert. Etter arrestasjonen av mennene og innføringen av Lov av 26. oktober om inndragning av formue som tilhører jøder, fulgte begivenhetene i rask rekkefølge. Tidlig i november ble Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer opprettet. Dette styret skulle forestå den økonomiske likvidasjonen av all jødisk eiendom i Norge. Her gjaldt imidlertid ett unntak, nemlig gull-, sølv- og smykkesaker, samt ur. I henhold til brev fra Ministerpresident Quisling til leder av Statspolitiet den 12. november 1942, skulle de inndratte gull-, sølv- og smykkesaker overleveres Reichskommissar Terboven ved det tyske sikkerhetspolitiet «som et frivillig bidrag til krigsutgiftene». Lomme- og armbåndsur skulle overlates den tyske hær «for krigsøyemed». 3

Disse overdragelsene var resultatet av en avtale mellom tyske myndigheter i Norge og Quisling-regjeringen. Det må antas at gull- og sølvgjenstandenene skulle benyttes av de tyske myndigheter til å betale transporten av jøder til utryddelsesleirene. Det var vanlig praksis at jødene måtte betale sin egen transport. Likevel må utbyttet av gull- og sølvsakene ha vært betydelig for de tyske myndigheter. Overdragelsen av disse vil imidlertid bli behandlet senere, se mindretallets kapittel 3.4 og 11.

Den 17. november 1942 fulgte «Lov om meldeplikt for jøder». Denne inneholdt bestemmelser som sikret at alle personer som kunne oppfattes å ha «jødisk blod» ble registrert av myndighetene. Disse ble inndelt i kategoriene «full-, halv- og kvartjøder». I forbindelse med denne loven var det på tale med et steriliseringsprogram som skulle omfatte «halv- og kvartjøder» samt «heljøder» i såkalte «blandingsekteskap». Dette ble aldri gjennomført i stor skala og så vidt man kjenner til ble sterilisering kun gjennomført i tre tilfeller.

Natten til 26. november 1942 ble jødiske kvinner, barn og syke arrestert. 4 Det tyske sikkerhetspolitiet hadde klart å skaffe skipstransport fra Oslo til Stettin i Tyskland, og de arresterte ble derfor bragt direkte til Oslo havn, utstikker I, og ombord i skipet «Donau». Samtidig ble mennene fra Berg sendt med tog til Oslo for å bli ført ombord i båten. I alt ble 532 jøder deportert med denne transporten.

Fordi jødene fra Vestlandet, Trøndelagsfylkene og Nord Norge ikke nådde fram til Oslo før Donau forlot byen, ble disse internert på Bredtvet sammen med 5 britiske jøder fra Oslo. Jødene fra Bredtvet ble deportert med skipet «Gotenland» den 25. februar 1943. I alt var 158 jøder med i denne transporten.

I tillegg til de to hovedtransportene, ble ialt 45 jøder deportert med det tyske transportskipet «Monte Rosa» via Århus i Danmark til Auschwitz i to omganger. Den første allerede 20. november og den andre 26. november, altså samme dag som Donau. Før disse transportene var 11 jøder blitt deportert med forskjellige fangetransporter til forskjellige leire i løpet av årene 1941 og 1942. Resten av minoriteten klarte å ta seg ut av landet, og det gjensto bare for myndighetene å gjennomføre likvidasjonen av det som hadde vært det økonomiske grunlaget for jødenes religiøse, kulturelle og sosiale liv i Norge.

1

Det henvises her til Magne Skodvin, «Krefter, makter og politikk i Norge siste krigsåret». Foredrag i fellesmøte 24. april 1995, i Det Kgl. Norske Videnskapers Selskabs Forhandlinger 1995, side 153 ff.

2

Ifølge rapport fra Oslo Politikammer i anledning inndragningen. Se Samuel Abrahamsen, Norway's response to the Holocaust, side 79. Se for øvrig kvittering fra Untersturmführer Harry Böhm til Arnold Selikowitz, overlatt utvalgsmedlemmene Berit Reisel og Bjarte Bruland.

3

Se mindretallets vedlegg 2.

4

Se vedlegg 3 til mindretallets utredning, Statspolitisjefens rapport til Politidepartementet datert 27. november 1942. I rapporten heter det at 524 jøder ble ført ombord i «Donau». Det riktige tallet er imidlertid 532.