NOU 1997: 23

Seksuallovbrudd

4.4 Voldtekt – lovutkastet § 197

4.4.1 Vernet interesse og skadevirkninger

Voldtektsforbrytelsen er en alvorlig krenkelse av offerets personlige integritet, dvs. frihet til å avvise tilnærmelser av seksuell karakter og til selv å bestemme over egen seksualitet. Offeret settes i en tvangssituasjon og utsettes for et alvorlig angrep på den seksuelle integritet og selvrespekt.

Voldtekt er en sammensatt forbrytelse som angriper flere sider av den personlige frihet og integritet. Offeret tvinges til seksuell omgang, enten ved vold eller ved at overgriperen på annen måte fremkaller alvorlig frykt. Den straffbare handling innebærer alltid bruk av tvang. Tvangsaspektet medfører at offerets alminnelige handle- og bevegelsesfrihet innskrenkes. Når en voldtekt gjennomføres ved bruk av vold, representerer den også en voldelig krenkelse av den legemlige integritet.

Voldtektsbestemmelsen kan også sies å verne om offentlige interesser, ettersom det er en samfunnsoppgave å gi borgerne trygghet mot overgrep. Dette har voldtektsbestemmelsen til felles med andre straffebud som i første rekke verner enkeltpersoner. Voldtektsbestemmelsen er likevel i en særstilling i og med at voldtekt i all hovedsak rammer kvinner. Voldtekt er ikke bare en krenkelse av det enkelte voldtektsoffer, men skaper også frykt hos andre kvinner, slik at deres frihet, bl.a. bevegelsesfrihet, blir innskrenket. Voldtektsforbrytelsen er dermed en fredskrenkelse som rammer mange flere enn den voldtatte selv.

Forbrytelsens sammensatte karakter avspeiles i dens skadevirkninger. Ofrene kan bli påført et stort spekter av skadevirkninger, både fysiske og psykiske. De psykiske skadefølgene av en voldtekt er ofte komplekse og langvarige, og i mange tilfeller også ubotelige. Typiske følger kan være avmaktsfølelse, angst, skyldfølelse, skam og ulike kroppslige plager som kan være invalidiserende. Mange får langvarige skader på sitt seksualliv. For voldtektsofferet vil det ofte være lettere å forholde seg til de umiddelbare fysiske skadene enn til de mer langvarige psykiske skadevirkningene. De psykiske følgene må offeret alltid leve med og forholde seg til. Hvilke følger en voldtekt får, vil avhenge av mange faktorer, bl.a. alder, livssituasjon, graden av tvang og overgrepssituasjonen for øvrig. For de psykiske skadevirkningene kan det være av betydning hvor klart overgrepet fremstår for andre. Det kan være av betydning om det er vold eller trusler som er benyttet for å tvinge offeret til seksuell omgang. Offeret kan få større skyldfølelse når det er benyttet trusler og ikke vold. Et sentralt ledd i en terapeutisk behandling av voldtektsofre vil ofte være å gi bekreftelse på at offerets opptreden og valg av handlingsalternativ i overgrepssituasjonen var riktig. Kvinner og menn antas ikke å reagere vesensforskjellig som voldtektsofre. Det er likevel mulig at voldtatte menn kan få større følelse av skam på grunn av overgrepets innvirkning på den maskuline identitet.

I punkt 4.4.2 gis en beskrivelse av gjeldende rett. Nordisk rett er beskrevet i punkt 4.4.3. I punkt 4.4.4.1–4.4.4.3 gjennomgås noen spørsmål som er spesielt fremhevet i utvalgets mandat når det gjelder voldtekt. I punkt 4.4.5 redegjør utvalget for flertallets utkast til ny voldtektsbestemmelse.

4.4.2 Gjeldende rett

Straffeloven § 192 retter seg mot

den som ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvinger noen til utuktig omgang...
. Voldtektsbestemmelsen rammer tvang til seksuell omgang, herunder samleie og andre seksuelle handlinger av en viss intensitet, jf. redegjørelsen i punkt 3.1.

Voldtektsbestemmelsen kommer ikke til anvendelse på frivillig seksuell omgang mellom personer over den seksuelle lavalder. For at et forhold skal bedømmes som voldtekt, må offeret være tvunget til den seksuelle omgangen. Tvangen må ha vært avgjørende for at seksuell omgang er oppnådd – enten ved at offeret ikke har våget å sette seg til motverge eller ved at vedkommende fysisk er blitt satt ute av stand til forsvar. Dersom det ikke foreligger en slik tvangssituasjon, rammes forholdet ikke av voldtektsbestemmelsen. Annen tvang til seksuell omgang kan etter omstendighetene være en forbrytelse mot § 194, som har en lavere strafferamme.

I Straffelovkommentaren s. 431 punkt 7 nevnes samtykke som en straffrihetsgrunn. Begrepet straffrihetsgrunn benyttes ofte som betegnelse på omstendigheter som gjør at en handling er straffri selv om den oppfyller det objektive gjerningsinnholdet i en straffebestemmelse. I forhold til voldtektsbestemmelsen er det etter utvalgets syn mer treffende å vurdere samtykke dithen at gjerningsbeskrivelsen ikke er oppfylt. Samtykke er et uttrykk for frivillighet. Dersom frivillighet foreligger, er ikke de objektive straffbarhetsvilkår oppfylt. Personer under den seksuelle lavalder kan ikke gi straffriende samtykke til seksuell omgang. Om seksuell omgang med en mindreårig også rammes som voldtekt, beror på en konkret vurdering.

Vold etter straffeloven § 192 omfatter i utgangspunktet enhver maktanvendelse mot fornærmedes legeme. Typiske eksempler er holdegrep, slag, spark og kvelertak. Dersom handlingen er tvingende, kan den bli karakterisert som vold, selv om maktanvendelsen isolert sett er liten. I en avgjørelse har Høyesterett kommet til at det forelå vold idet domfelte hadde tatt tak rundt sin 16 år gamle niese og klemt henne hardt inn til seg, jf. Rt. 1989 s. 979. I Straffelovkommentaren gis det uttrykk for at vold etter § 192 omfatter enhver maktanvendelse mot fornærmedes legeme som utføres med det forsett å overvinne en alvorlig ment motstand. Dette er i og for seg en god beskrivelse av hvordan maktanvendelsen må fremstå for overgriperen. Men det kan være grunn til å presisere at det ikke er noe krav om at offeret må ha satt seg til motverge for at voldskriteriet i straffeloven § 192 skal være oppfylt.

Alternativet

fremkalle frykt for noens liv eller helse
rammer trusler. Ikke enhver form for trussel rammes, idet trusselen må fremkalle frykt for noens liv eller helse. Trusselen må – for å kunne rammes av straffeloven § 192 – være kvalifisert. Mindre kvalifiserte trusler rammes av straffeloven § 194. Hvordan trusselen kommer til uttrykk, er ikke avgjørende. Trusselen kan skje i ord eller ved handling, f.eks. ved å rette en kniv mot offeret. I gitte situasjoner kan signaler i form av blikk, bevegelser og kroppsspråk være egnet til å fremkalle frykt for offerets liv eller helse. Trusselalternativet rammer ikke bare tilfeller hvor det fremkalles frykt for offerets eget liv eller egen helse, jf. lovens ord
noens liv eller helse
. Det er antatt i juridisk teori at f.eks. en trussel rettet mot offerets barn eller om å begå selvmord også omfattes.

Skyldkravet i straffeloven § 192 er forsett, jf. straffeloven § 40. Straffelovkommisjonen foreslår i delutredning V en legaldefinisjon av forsettsformene, jf. lovutkastet § 30 og motivene s. 114–119. Hovedformene for forsett er behandlet bl.a. i Andenæs, Alminnelig strafferett, 3. utgave s. 213–217. Forsett fore­ligger dersom overgriperen har til hensikt å tiltvinge seg seksuell omgang ved vold eller trusler. Forsett foreligger også hvis vedkommende holder det for sikkert eller overveiende sannsynlig at han tvinger offeret til seksuell omgang med slike virkemidler. Overgriperen handler også forsettlig hvis han anser det som mulig at han tvinger offeret til seksuell omgang, og foretar handlingen selv om gjerningsbeskrivelsen vil bli oppfylt (dolus eventualis – den positive innvilgelsesteori). For de fleste praktiske forhold kan en si at det foreligger en forsettlig voldtekt dersom overgriperen benytter vold eller kvalifiserte trusler og forstår at han dermed tvinger offeret til seksuell omgang.

En tiltalt skal bedømmes ut fra sin egen oppfatning av den faktiske situasjonen, jf. prinsippet i straffeloven § 42. Forsettskravet innebærer at straff for voldtekt er utelukket dersom gjerningspersonen tror at den seksuelle omgangen skjer frivillig. Da er ikke det subjektive straffbarhetsvilkår oppfylt i forhold til tvangen. Det er ikke avgjørende om vedkommende opprinnelig trodde at ønsket om seksuell omgang var gjensidig, dersom han blir klar over at det ikke er tilfelle og likevel tiltvinger seg samleie eller annen seksuell omgang. Prinsippet om at gjerningspersonen skal bedømmes ut fra sin egen oppfatning av den faktiske situasjon gjelder ikke dersom villfarelsen er forårsaket av en selvforskyldt beruselse. Overgriperen blir i slike tilfeller vurdert som om han var edru. Hvis overgriperen ikke ville ha tatt feil av situasjonen i edru tilstand, ses det bort fra villfarelsen. Det fingeres her forsett. Disse reglene ble lovfestet ved nytt andre punktum i straffeloven § 40 første ledd og nytt tredje ledd i straffeloven § 42, jf. lov 17. januar 1997 nr. 11. Lovendringene trer i kraft fra den tid som bestemmes ved egen lov, men er også gjeldende rett i dag, se f.eks. Rt. 1961 s. 547. Ved voldtekt og andre seksuelle overgrep forekommer det ofte at gjerningspersonen er beruset. Beruselsen er som regel selvforskyldt. Er rusen uforskyldt, kan gjerningspersonen ikke straffes hvis han bedømte situasjonen feil på grunn av beruselsen. Hvis det derimot bare er gjerningspersonens hemninger som er redusert på grunn av rusen, kan han straffes for forsettlig overtredelse av voldtektsbestemmelsen.

I praksis hender det at en tiltalt hevder at han trodde at den seksuelle omgangen var frivillig. Hvis offeret har forklart seg annerledes, vil det bero på en konkret bevisvurdering om tiltalte kan domfelles. Rimelig og forstandig tvil skal også i denne henseende komme en tiltalt til gode. De konkrete omstendigheter – tid, sted, om partene kjenner hverandre osv. – vil inngå som elementer i bevisvurderingen. Hvis overgriperen har misforstått situasjonen pga. selvforskyldt rus, vil villfarelsen uansett ikke lede til straffrihet.

Det typiske voldtekts-scenario er at overgriperen er en mann og offeret en kvinne. Straffeloven § 192 er imidlertid ikke begrenset til slike tilfeller. Både overgriper og offer kan være av begge eller samme kjønn. Også barn kan være offer for en voldtektsforbrytelse. Straffeloven §§ 195 og 196 rammer seksuell omgang med mindreårige uavhengig av eventuell frivillighet fra barnets side. Dersom seksuell omgang med barn er fremtvunget ved vold eller ved å fremkalle frykt for liv eller helse, kan forholdet i tillegg straffes som voldtekt, se nærmere punkt 4.4.4.2.

Strafferammen i straffeloven § 192 er fengsel inntil 10 år. Ved voldtekt til samleie er minstestraffen fengsel fra 1 år. Samtidig heves strafferammen til fengsel inntil 15 år, jf. straffeloven § 17.

Dersom offeret omkommer eller får betydelig skade på legeme eller helse, heves strafferammen i § 192 annet ledd til fengsel inntil 21 år. Bruk av den for­høyede strafferammen er ikke betinget av at følgeskadene forsettlig er påført offeret. Det er tilstrekkelig at følgene var forutseelige, jf. straffeloven § 43 (culpa levissima). Hva som regnes som betydelig skade, følger av straffeloven § 9. Begrepet dekker i første rekke ulike former for vesentlige skader på legemet og helsen. I 1992 ble skadebegrepet i straffeloven § 9 utvidet til også å omfatte alvorlig psykisk skade, jf. lov av 22. mai 1992 nr. 49. Denne utvidelsen må antas å kunne få praktisk betydning, ikke minst for grove overgrep, herunder voldtekt. I tillegg anses enhver seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom, jf. smittevernloven § 1–3 nr. 3 jf. nr. 1, som betydelig skade på legeme eller helse etter straffeloven § 192. Den forhøyede strafferammen i straffeloven § 192 annet ledd kommer også til anvendelse dersom overgriperen tidligere er straffet for voldtekt eller for seksuell omgang med mindreårige under 14 år (straffeloven § 195).

Medvirkning til voldtekt er straffbart. Strafferammen er den samme for medvirkeren. Medvirkningshandlingen kan være av psykisk art, f.eks. ved å oppmuntre en annen til å begå voldtekt, og medvirkeren kan rammes for fysisk medvirkning, f.eks. til å holde offeret fast. Dersom to eller flere vekselvis holder offeret nede og vekselvis utfører den seksuelle omgangen, kan det reises spørsmål om det er adgang til å dømme for to forbrytelser – egen voldtekt og medvirkning til andres voldtekt – i realkonkurrens. I Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett (3. utgave 1996) s. 111 antas det – med henvisning til Jon Skeie, Den norske strafferett, Annet bind, Den spesielle del, 2. utgave, Oslo 1946 s. 219 og Rt. 1969 s. 744 – at slike forhold skal bedømmes som to selvstendige forbrytelser i realkonkurrens. I Straffelovkommentaren s. 431 anføres at det kan være naturlig å vurdere og behandle overgrepet som én straffbar handling pga. den nære sammenhengen mellom handlingene. Er det tale om voldtekt til samleie og medvirkning til voldtekt til samleie, vil strafferammen – dersom forholdene anses som selvstendige forbrytelser – være fengsel inntil 20 år, jf. straffeloven § 62, jf. straffeloven § 17. Dersom forholdene anses som én forbrytelse, er strafferammen fengsel inntil 15 år, jf. straffeloven § 192, jf. straffeloven § 17. Utvalget mener at voldtekt og medvirkning til voldtekt bør anses som to selvstendige forbrytelser selv om det kan være nær sammenheng mellom handlingene. Ved å anse handlingene som to selvstendige forbrytelser, kommer den økte straffverdigheten klarere frem.

Forsøk på voldtekt er straffbart, jf. straffeloven § 49. Forsøk på å tvinge noen til seksuell omgang kan etter omstendighetene samtidig være et fullbyrdet seksuelt overgrep. Samleie er en kvalifisert form for seksuell omgang. Forsøk på å tiltvinge seg samleie, vil kunne rammes som fullbyrdet seksuell omgang etter straffeloven § 192 første ledd første straffalternativ.

Straffeloven § 195 eller straffeloven § 196 kan som nevnt anvendes i konkurrens med straffeloven § 192 dersom offeret for voldtekten er mindreårig. Andre bestemmelser kan også anvendes i konkurrens med straffeloven § 192. Dersom volden som er benyttet for å tvinge til seksuell omgang medfører legemsbeskadigelse, kan det være aktuelt å anvende straffeloven § 229 i konkurrens med straffeloven § 192. Derimot er det ikke adgang til å anvende straffeloven § 228 i konkurrens med straffeloven § 192. Den siden av overgrepet som gjelder voldsanvendelsen, anses i disse tilfellene tilstrekkelig ivaretatt ved straffeloven § 192. På samme måte anses elementet av tvang tilstrekkelig ivaretatt ved domfellelse etter straffeloven § 192. Det er derfor ikke adgang til å anvende straffeloven § 222, som retter seg mot ulovlig tvang generelt, i idealkonkurrens med straffeloven § 192.

Som et element i fullbyrdelsen av seksuell omgang kan det foretas handlinger som anses som seksuell handling og som isolert sett rammes av straffeloven § 212. I disse tilfellene regnes hele forholdet som seksuell omgang. Straffeloven § 192 anvendes mao. ikke i konkurrens med straffeloven § 212.

4.4.3 Nordisk rett

Den svenske voldtektsbestemmelsen, Brottsbalkens kapittel 6 § 1, omhandler tvang til

samlag eller därmed jämförligt sexuellt umgänge...
. Det finnes ingen definisjon av samleie knyttet til voldtektsbestemmelsen. Det er antatt at fullbyrdet voldtekt foreligger dersom kjønnsdelene har berørt hverandre. Anale og orale samleier rammes også. Hvorvidt andre seksuelle handlinger rammes som voldtekt, beror på en skjønnsmessig vurdering hvor flere momenter er av betydning, bl.a. om overgrepet har medført smerte og overgrepets varighet. I Kommentar till Brottsbalken del 1 er det antatt at det forhold at en mann tvinger en kvinne til å masturbere ham, ikke kan likestilles med samleie i relasjon til voldtektsbestemmelsen. Den norske voldtektsbestemmelsen synes dermed i denne henseende å ha et noe videre anvendelsesområde enn den svenske. I tillegg til samleie og enkelte handlinger likestilt med samleie, rammer den norske voldtektsbestemmelsen også seksuell omgang for øvrig.

Den svenske voldtektsbestemmelsen inneholder et vilkår om at gjerningspersonen tvinger noen til samleie eller seksuell omgang likestilt med samleie. Tvangsmidlet kan være vold eller trussel som innebærer eller for den truede fremstår som

trängande fara
. Likestilt med vold er det
att försätta någon i vanmakt eller annat sådant tilstånd
.

Skyldkravet er forsett.

Strafferammen er fengsel fra 2 inntil 6 år. Etter annet ledd er strafferammen fengsel inntil 4 år dersom

brottet med hänsyn til våldets eller hotets art och omständigheterna i övrigt [är] att anse som mindre allvarligt...
. I tredje ledd er det en forhøyet strafferamme på fengsel fra 4 inntil 10 år dersom forholdet anses som grov voldtekt. Den forhøyede strafferammen kan komme til anvendelse f.eks. dersom fornærmede er påført alvorlig skade eller hvis gjerningspersonen har vist særlig hensynsløshet.

Gjerningsbeskrivelsen i den danske voldtektsbestemmelsen avviker noe fra den norske. Anvendelse av den danske straffeloven § 216 er etter ordlyden begrenset til tilfeller hvor samleie er oppnådd eller er tilsiktet oppnådd. Etter straffeloven § 224 får voldtektsbestemmelsen

...tilsvarende anvendelse med hensyn til anden kønslig omgængelse end samleje
. Etter straffeloven § 225 får voldtektsbestemmelsen også anvendelse på kjønnslig omgang med en person av samme kjønn.

Den danske voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 216 retter seg mot

den, der tiltvinger sig samleje ved vold eller trussel om vold...
. Et samleie er ikke bare tiltvunget hvor gjennomførelsen av samleiet skjer ved anvendelse av fysisk tvang, men også hvor offeret gir etter som følge av trusler. Straffeloven § 216 krevde tidligere at offeret måtte gi etter pga. alvorlig frykt, men ble endret slik at det nå er tilstrekkelig at offeret gir etter for å unngå vold. Skyldkravet i den danske voldtektsbestemmelsen er – som i Norge – forsett. Strafferammen er fengsel inntil 6 år, som i annet ledd heves til fengsel inntil 10 år
...hvis voldtægten har haft en særlig farlig karakter eller det i øvrigt foreligger særligt skærpende omstændigheder
.

Den finske voldtektsbestemmelsen i straffeloven kapittel 20 § 1 retter seg mot den som tvinger en kvinne til samleie ved vold eller ved trussel som

innebär trängande fara
. Skyldkravet er forsett. I regjeringsproposisjon 6/1997 som nylig er fremmet, foreslås det to nye bestemmelser om voldtekt. Forslaget til voldtektsbestemmelse retter seg mot den som ved vold eller trussel om vold tvinger noen til samleie. Forslagets § 10 definerer hvilke handlinger som anses som samleie. Samleiedefinisjonen i det finske lovforslaget omfatter vaginale, anale og orale samleier, samt seksuell inntrenging i en annens kjønnsorgan med gjenstander. Det må antas at det finske samleiebegrepet er snevrere enn det norske begrepet seksuell omgang. Strafferammen er fengsel fra 6 måneder inntil 6 år. Etter forslagets annet ledd rammes også den som etter å ha hensatt noen i bevisstløs tilstand eller i en tilstand av redsel eller i annen forsvarsløs tilstand, utnytter forsvarsløsheten og har samleie med vedkommende. Voldtektsbestemmelsen i forslaget er gjort kjønnsnøytral på den måten at offer for voldtekt kan være kvinne eller mann. Regjeringsproposisjonen inneholder et forslag til en egen bestemmelse om grov voldtekt, hvor en forhøyet minstestraff og øvre strafferamme kommer til anvendelse dersom visse skjerpende omstendigheter er til stede.

4.4.4 Utvalgets vurderinger

4.4.4.1 Kriminalisering av uaktsom voldtekt?

Innledning

I mandatet er utvalget spesielt bedt om å vurdere om grovt uaktsom voldtekt bør kriminaliseres, jf. Innst. S. nr. 206 (1994–95). Utvalgets fremstilling er derfor særlig rettet mot spørsmålet om kriminalisering av den grovt uaktsomme voldtektsforbrytelse og hvilke sider ved den straffbare handling dette skyldkravet eventuelt bør dekke. Vurderingene har likevel ikke vært begrenset til den grovt uaktsomme atferd.

I straffelovens bestemmelser om forbrytelser mot sedeligheten er voldtekt og seksuell omgang med barn ansett som de mest graverende overgrepene. Dette fremgår av strafferammene, som gir uttrykk for lovgiverens vurdering av straffverdigheten. For at en handling skal bedømmes som voldtekt etter gjeldende rett, må offeret tvinges til seksuell omgang. Tvangen må være avgjørende for at den seksuelle omgangen oppnås. Offeret påtvinges således seksuell omgang mot sin vilje. Samtykke fritar ikke for straffansvar hvis det er avgitt under tvang. Den seksuelle omgang må være oppnådd ved tvangsmidler av en viss karakter og styrke. Overgriperen må enten ha tiltvunget seg seksuell omgang ved bruk av vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse. Forsettskravet innebærer at overgriperen i utgangspunktet forstår at offeret tvinges til seksuell omgang. Hvis de subjektive vilkårene for straff lempes, utvides voldtektsbestemmelsens anvendelsesområde.

Skyldkravet – gjeldende rett

Domfellelse for voldtekt forutsetter at gjerningspersonen har handlet forsettlig i forhold til alle objektive straffbarhetsvilkår – både tvang til seksuell omgang og bruk av slike tvangsmidler som er angitt i straffebestemmelsen. Innholdet i forsettsbegrepet er beskrevet i punkt 4.4.2 foran. Det er ikke tilstrekkelig til domfellelse for voldtekt at overgriperen burde ha forstått at den seksuelle omgangen ikke var frivillig fra offerets side.

En forsettlig lovovertredelse er en villet – bevisst – handling eller atferd. Det er ikke nødvendigvis tilfelle for en uaktsom forbrytelse eller forseelse. Spørsmålet om straffbar uaktsomhet er en normativ vurdering. Den aktuelle handlingen sammenlignes med en norm for akseptabel atferd. De enkelte elementer som inngår i vurderingen av om uaktsomhet foreligger, kommer klart til uttrykk i Straffelovkommisjonens forslag til legaldefinisjon av skyldformen uaktsomhet, jf. utkastet § 31 i Straffelovkommisjonens delutredning V, NOU 1992: 23, Ny straffelov – alminnelige bestemmelser. Utkastet lyder:

«Uaktsomhet foreligger hos den som handler i strid med de krav som må stilles til forsvarlig opptreden på området, med mindre det ut fra vedkommendes personlige forutsetninger ikke er grunnlag for bebreidelse.»

Bedømmelsen er i utgangspunktet objektiv – man spør om vedkommende har forholdt seg slik en fornuftig og hensynsfull person ville ha gjort. Bedømmelsen må likevel foretas ut fra en totalvurdering av den konkrete situasjon, hvor det sentrale er om den handlende ut fra omstendighetene kan bebreides for handlingen. Den som etter forholdene har gjort det som med rimelighet kan forventes av folk i en tilsvarende faktisk situasjon, kan ikke straffes for uaktsomhet. Skyldes feilen mangel på intelligens, erfaring, svekkede sanser osv., kan den handlende heller ikke straffes for uaktsomhet dersom han har gjort så godt han kunne ut fra sine personlige forutsetninger.

Det sondres i teorien mellom bevisst og ubevisst uaktsomhet. Andenæs har i Alminnelig strafferett (3. utgave 1989 s. 223) treffende beskrevet disse to uaktsomhetsformene slik:

Vil en uttrykke det i slagord, kan en si at den bevisste uaktsomhet er mangel på hensynsfullhet, den ubevisste på den oppmerksomhet som må kreves.

Sondringen mellom bevisst og ubevisst uaktsomhet faller ikke nødvendigvis sammen med en annen sentral sondring – forskjellen mellom simpel og grov uaktsomhet. For at uaktsomhet skal være grov, må det foreligge

...en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet...
, jf. Rt. 1970 s. 1235 og Rt. 1983 s. 1222. Bedømmelsen beror også her på en totalvurdering av den konkrete situasjon.

For en mer detaljert fremstilling av uaktsomhetsbegrepet kan vises til Andenæs, Alminnelig strafferett, 3. utgave 1989, s. 222–232 og NOU 1992: 23 Ny straffelov – alminnelige bestemmelser (Straffelovkommisjonens delutredning V) s. 119–121.

Skyldkravet – utenlandsk rett

Utvalget har gjennom Justisdepartementet fått opplysninger om skyldkravet for voldtekt i Danmark, Sverige, Finland, Island, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Irland, Sveits, Spania, USA og Canada. Domfellelse for voldtekt krever i alle disse landene forsett. Uaktsomhet er ikke tilstrekkelig. Innholdet i forsettsbegrepet varierer noe mellom landene. Den danske strafferett har tilnærmet det samme forsettsbegrepet som i norsk rett. I dansk rett aksepteres imidlertid også forsett ved dolus eventualis i form av det hypotetiske eventualitetsforsett. Det er tilstrekkelig for domfellelse at overgriperen må antas å ville ha foretatt handlingen selv om han visste at han tvang offeret til samleie. Det spørres altså om hvordan lovbryteren sannsynligvis ville ha forholdt seg dersom han visste at offeret ikke samtykket til seksuell omgang.

I Danmark ble spørsmålet om kriminalisering av uaktsom voldtekt vurdert av et utvalg nedsatt av Justisministeriet i 1983. Utvalget avga sin betenkning i 1987, og konkluderte som følger:

«Udvalget går ud fra, at en domfældelse for

uagtsom voldtægt
navnlig vil kunne komme på tale i sager, hvor den eneste afgørende divergens i parternes forklaring er, om kvinden gik frivilligt med til samlejet. Man går endvidere ud fra, at der også for en sådan domfældelse måtte kunne føres bevis for objektive momenter, der burde have gjort manden klar over, at kvinden ikke ønskede samlejet. En bestemmelse om uagtsom voldtægt ville derfor ikke i nævneværdigt omfang bidrage til at løse væsentlige bevismæssige eller processuelle problemer i voldtægtssagerne. Udvalget har herefter ikke fundet grundlag for yderligere overvejelser vedrørende dette spørgsmål.»

Også i svensk rett er dolus eventualis i form av hypotetisk eventualitetsforsett den lempeligste skyldformen. Forsettskravet i svensk strafferett er oppfylt dersom lovbryteren innså at gjerningsmomentene i voldtektsbestemmelsen – herunder manglende samtykke – kunne være oppfylt, og retten etter en hypotetisk vurdering finner at han ville ha utført handlingen selv om han var sikker på at offeret ikke samtykket.

I likhet med Norge og Danmark anerkjenner Finland sannsynlighetsforsettet som skyldform, og etter nyere finsk rettspraksis er sannsynlighetsforsettet den mildeste form for forsett.

I Storbritannia og Irland kreves hensikt (

intent
) med hensyn til den seksuelle omgang, mens skyldkravet når det gjelder spørsmålet om offeret samtykket er viten eller
recklessness
. Dette betyr at overgriperen kan straffes hvis han er likegyldig til om offeret samtykker eller ikke, men foretar handlingen likevel. Dette tilsvarer i hovedtrekk dolus eventualis i form av den positive innvilgelsesteori i norsk rett. Også i Canada er
recklessness
tilstrekkelig for så vidt gjelder spørsmålet om samtykke. Canadiske domstoler anerkjenner imidlertid også
wilful blindness
som tilstrekkelig. Mens
recklessness
krever at overgriperen var klar over risikoen for at offeret ikke samtykket, innebærer
wilful blindness
at han ikke var klar over risikoen fordi han lukket øynene for den. Også denne skyldformen omfattes av det norske forsettsbegrepet, jf. Andenæs, Alminnelig strafferett, 3. utgave 1989 s. 218–219.

Nærmere om uaktsom voldtekt

Kriminalisering av grovt uaktsom voldtekt reiser spørsmål om hvilke sider ved voldtektshandlingen et eventuelt modifisert skyldkrav (grov uaktsomhet) bør rette seg mot. Et modifisert skyldkrav kan tenkes knyttet til alle objektive momenter i gjerningsbeskrivelsen. Uaktsomhet i forhold til den seksuelle omgangen fremstår som nærmest utenkelig. Den praktiske problemstillingen er om uaktsomhet som subjektivt straffbarhetsvilkår bør rette seg mot både mangel på frivillighet og bruk av tvangsmidler. Etter utvalgets syn fremstår frivillighetsaspektet som det sentrale i denne sammenheng, både praktisk og kriminalpolitisk.

Kriminalisering av uaktsom voldtekt innebærer at en overgriper kan domfelles for voldtekt hvis han forstår at det er fare for at offeret ikke samtykker og likevel foretar handlingen, men også når spørsmålet om frivillighet ikke var i hans tanker og det er grunn til å bebreide ham at han ikke forsto at offeret ikke samtykket. Det er den hensynsløse eller tankeløse atferd som rammes ved kriminalisering av den (grovt) uaktsomme atferd. For å kvalifisere til grov uaktsomhet må vedkommende ha opptrådt sterkt klanderverdig i forhold til frivillighetsaspektet. Det må foreligge en situasjon hvor andre åpenbart ville ha forstått at offeret ikke frivillig gikk med på seksuell omgang.

Spørsmålet om voldtekt bør kriminaliseres også i uaktsom/grovt uaktsom form, bør primært bero på en vurdering av handlingens straffverdighet. Dersom det kan tenkes praktiske tilfeller av grovt uaktsom voldtekt, er det etter utvalgets vurdering ikke tvilsomt at handlingen vil være straffverdig. Alle de objektive gjerningsmomentene i voldtektsbestemmelsen må være oppfylt. Offeret må ha oppfattet at overgriperen i ord eller handling har fremsatt trusler, og offeret har derfor følt seg tvunget til meget ydmykende handlinger. Rent objektivt vil det kunne være tale om et alvorlig overgrep. På den subjektive side vil det fore­ligge avvik fra den norm man ønsker å legge til grunn for aktsomhet på dette livsområdet. Det som bebreides overgriperen er at han ikke forsto at offeret følte seg tvunget av hans handlemåte, eventuelt at han var likegyldig til dette. På den subjektive side er det kvalitative forskjeller mellom det som bebreides overgriperen ved forsett og grov uaktsomhet. Har vedkommende handlet grovt uaktsomt, er det i subjektiv henseende tale om en mindre straffverdig handling enn ved de forsettlige overtredelser. Dersom skyldkravet modifiseres, må dette etter flertallets syn medføre at strafferammen settes lavere enn for den forsettlige overtredelse.

I debatten om kriminalisering av uaktsom voldtekt er det fra enkelte hold hevdet at et redusert skyldkrav vil gjøre det lettere å føre bevis for voldtekter som i realiteten er forsettlige. Slike betraktninger er etter flertallets vurdering ikke tilstrekkelig tungtveiende til å begrunne kriminalisering av voldtekt i uaktsom form. Kriminalisering bør forankres i selvstendige vurderinger av handlingens straffverdighet. Det er heller ikke grunn til å anta at et endret skyldkrav i særlig grad vil avhjelpe eventuelle problemer med å føre tilstrekkelig bevis for voldtekt. Bevisproblemene knytter seg ikke nødvendigvis til det subjektive straffbarhetsvilkår, men like gjerne til faktum. I saker hvor det er spørsmål om den seksuelle omgang var frivillig eller om offeret ble tvunget – og hvor dette er sentralt for frifinnelse eller domfellelse – vil det ofte foreligge motstridende forklaringer. Offeret har forklart at hun/han ble tvunget, mens tiltalte har forklart at den seksuelle omgangen var frivillig. Resultatet vil bero på en konkret bevisvurdering. Etter gjeldende rett må det bevises ut over rimelig tvil at overgriperen forsto at han tvang den annen til seksuell omgang. Hvis skyldkravet i denne henseende endres til grov uaktsomhet, må det bevises ut over rimelig tvil at situasjonen var slik at tiltalte er mye å bebreide fordi han ikke forsto at den seksuelle omgang var ufrivillig og basert på tvang fra hans side. Etter flertallets syn er det ikke grunn til å anta at denne forskjellen i bevis­tema vil føre til noen endringer av betydning i antallet domfellelser for typetilfeller med motstridende forklaringer, uten andre skjerpende omstendigheter som bruk av vold e.l.

I denne kriminaliseringsvurderingen må det også foretas en avveining mellom hensynet til rettsvern for offeret og hensynet til rettssikkerhet for utpekt gjerningsperson. Hvis det er grunn til å anta at straffesanksjonering av den grove uaktsomhet vil bedre ofrenes rettsvern, vil det være et tungtveiende argument for kriminalisering. Utvalget kan ikke se at hensynet til rettssikkerhet taler avgjørende mot at grov uaktsomhet straffesanksjoneres her. En rekke straffebud i straffeloven og i særlovgivningen har uaktsomhet som skyldform, jf. f.eks. straffeloven § 271 a om grovt uaktsomt bedrageri og § 317 om uaktsomt heleri. Dette gjelder også innenfor integritetskrenkelsene, jf. straffeloven §§ 237 og 238 om henholdsvis uaktsom legemsbeskadigelse og uaktsom grov legemsbeskadigelse og straffeloven § 239 om uaktsomt drap. Å innføre (grov) uaktsomhet som skyldform i voldtektsbestemmelsen vil derfor ikke innebære noe prinsipielt nytt for integritetskrenkelser. Utvalgets flertall er imidlertid sterkt i tvil om en slik kriminalisering i særlig grad vil bidra til å bedre rettsvernet for ofrene for denne typen overgrep. Voldtekt er en grov integritetskrenkelse, men skiller seg likevel fra andre grove integritetskrenkelser ved at seksuell omgang mellom voksne personer ligger innenfor den alminnelige handlefrihet når den er frivillig. Dette stiller seg annerledes for grove legemsbeskadigelser og drap. De faktiske forhold og bevistemaene vil derfor ofte være annerledes for voldtekt og andre seksuelle overgrep enn for forbrytelser mot liv, legeme og helbred. Det er ikke grunn til å anta at et modifisert skyldkrav vil bedre ofrenes strafferettslige vern. Hensett til disse sakenes egenart vil innføring av et uaktsomhetsansvar kunne medføre risiko for nedsubsumering. I så fall vil ofrenes rettsstilling snarere bli svekket enn styrket. Domfellelse for grov uaktsomhet forutsetter at det er mye å bebreide overgriperen for mangel på aktsomhet. Implisitt i denne normen ligger også et krav til offeret om å gi uttrykk for at hun ikke vil og at hun er redd osv. Dette vil ikke gjelde ved de såkalte overfallsvoldtektene, men er særlig praktisk der partene kjenner hverandre fra før. Straffesanksjonering av den grovt uaktsomme atferd vil derfor i visse tilfeller kunne føre til at offeret får et skjerpet ansvar for å si klart fra. Det vil kunne innebære en viss ansvarsforskyvning fra overgriper til offer. Utvalgets flertall kan på denne bakgrunn ikke se at hensynet til ofrenes rettsvern er et tungtveiende argument for å innføre uaktsomhet som skyldform for voldtekt.

Et sentralt spørsmål er om grovt uaktsom voldtekt forekommer i praksis, eller om voldtektshandlingen er av en slik karakter at det må antas at den i all hovedsak vil være forsettlig. Det er ingen sikre kilder som kan besvare dette spørsmålet.

For at en tiltalt skal kunne domfelles for voldtekt, må han ha tvunget offeret til seksuell omgang enten ved bruk av vold eller ved på annen måte å fremkalle alvorlig frykt hos offeret. Domfellelse for voldtekt forutsetter således at overgriperen handlet voldelig eller utviste aggressivitet på annen måte i ord eller handling. For utvalgets flertall fremstår det som mindre praktisk at bruk av slike tvangsmidler ikke skulle være forsettlig etter gjeldende rett. Bevisproblemer i denne sammenheng vil ofte gjelde spørsmål om hva som faktisk har skjedd. Dette spørsmål må – uansett hvilken skyld som kreves – avgjøres på grunnlag av de alminnelige bevisregler i straffeprosessen hvor den rimelige og forstandige tvil skal komme tiltalte til gode. Det er grunn til å presisere at det ikke er avgjørende hva tiltalte forklarer, verken om selve handlingen og hendelsesforløpet eller om sin egen oppfatning av situasjonen på gjerningstidspunktet. Domstolene foretar en fri og selvstendig bevisvurdering, hvor alle relevante forhold skal tillegges vekt. Prinsippene for avveiningen er de samme for spørsmålet om skyldkrav er oppfylt som for vurderingen av de faktiske omstendigheter. I tilfeller hvor det bevislig er brukt vold, er det etter flertallets vurdering nærmest utenkelig at voldsbruken ikke skulle være forsettlig. Hvis det ikke er tale om vold, kan det muligens tenkes tilfeller der atferden blir oppfattet som truende, men uten at vedkommende har ment å tiltvinge seg seksuell omgang. Eksempler kan være brautende, dominerende, innpåsliten, pågående og utfordrende atferd som, kanskje kombinert med betydelig kommunikasjonssvikt mellom partene, medfører at den andre føler seg truet. For slike tilfeller er spørsmålet om også den grove uaktsomhet bør rammes mer relevant. I denne sammenheng må det tas i betraktning at ikke enhver trussel eller truende atferd er tilstrekkelig til domfellelse for voldtekt. Overgriperen må fremkalle

frykt for noens liv eller helse
. Truslene må således være grove, f.eks. må de være mer kvalifisert enn det som kreves etter straffeloven § 222 om ulovlig tvang. Den som skaffer seg seksuell omgang ved mindre alvorlige trusler, kan ikke straffes for voldtekt, men rammes av § 194, jf. lovutkastet § 195. Etter flertallets vurdering vil forsett som regel foreligge også i slike situasjoner, når atferden er av en slik karakter at den objektivt sett kvalifiserer til voldtekt.

Spørsmålet om (grovt) uaktsom voldtekt er en praktisk handling, må ses i sammenheng med tvangsaspektet i voldtektsbestemmelsen. Loven oppstiller ikke noe krav om at offeret må yte aktiv motstand. Har offeret ytt motstand, vil dette være et bevismoment, men det er ikke et vilkår for straff. Blir offeret fullstendig handlingslammet eller overgir seg pga. overgriperens brutale eller skremmende atferd, og overgrepet gjennomføres uten motstand, er det likefullt voldtekt. Tvangsaspektet er nært knyttet til spørsmålet om frivillighet/mangel på frivillighet ved den seksuelle omgang. Utvalget har vurdert om voldtektsbestemmelsen bør endres slik at den som opptrer grovt uaktsomt i forhold til om den seksuelle omgang er frivillig, kan straffes for voldtekt. Utvalgets flertall antar at en slik lovendring ikke vil bidra til noen mer effektiv håndhevelse av voldtektsbestemmelsen. Hvis en person har seksuell omgang med en annen i umiddelbar forbindelse med voldelig eller annen graverende truende atferd overfor offeret, mener flertallet at det vanskelig kan tenkes praktiske situasjoner hvor vedkommende ikke har vært tilstrekkelig klar over at den seksuelle omgangen var ufrivillig. Selv om de faktiske forhold kan variere fra grov vold til mer subtil tvang, er det etter flertallets vurdering grunn til å anta at den som tiltvinger seg seksuell omgang med en annen på en slik måte at handlingen rammes av voldtektsbestemmelsen, også har utvist forsett med hensyn til mangelen på frivillighet.

De såkalte overfallsvoldtektene kjennetegnes ved at overgriperen angriper en annen for å tiltvinge seg seksuell omgang, uten at det har vært noen kontakt mellom partene på forhånd. I slike tilfeller kan overgriperen ikke høres med at han trodde at den seksuelle omgangen var frivillig.

At partene kjenner hverandre fra tidligere, utelukker selvsagt ikke at offeret kan ha blitt tvunget. Flertallet kan ikke se at en endring av voldtektsbestemmelsen – som vil ramme også den som er grovt uaktsom i forhold til om den seksuelle omgang er frivillig eller tiltvunget – vil være mer egnet til å hindre eventuelle uberettigede frifinnelser enn dagens lovgivning. Også i slike situasjoner må det – for å kunne rammes som voldtekt – være tale om en kvalifisert tvingende atferd. Det er imidlertid grunn til å anta at den tvingende atferd vil kunne ha flere nyanser og former i slike situasjoner enn ved de rene overfallsvoldtektene – fra grov vold til atferd som har mer karakter av overtalelse enn tvang. Dersom den tvingende atferd og graden av tvang er mindre aggressiv og graverende enn forutsatt i voldtektsbestemmelsen, kan forholdet rammes av straffeloven § 194, jf. punkt 4.3.4.1 og utkastet § 195. Tiltvinger vedkommende seg samleie eller annen seksuell omgang ved bruk av vold e.l., vil både de objektive og subjektive vilkår for domfellelse for voldtekt foreligge. Etter flertallets syn er det ikke større grunn til å anta at forsett mangler her enn ved overfallsvoldtektene, kanskje snarere tvert i mot. Kjenner partene hverandre, har overgriperen bedre forutsetninger enn ellers for å observere og forstå reaksjonene hos offeret. Hvis gjerningspersonen ikke har opptrådt voldelig eller på annen måte fremkalt frykt for noens liv eller helse, er forholdet ikke straffbart som voldtekt verken i forsettlig eller (grovt) uaktsom form. Overgriperen er i mange tilfeller beruset og kan derfor ha feilbedømt situasjonen. Dette er ingen upraktisk situasjon ved de såkalte

nachspielvoldtektene
. Villfarelse på grunn av selvforskyldt rus om at den seksuelle omgang var frivillig er imidlertid ikke straffriende. Det samme gjelder for feilbedømming av egen – mer eller mindre aggressive – atferd. Overgriperen skal bedømmes som om han var edru, jf. punkt 4.4.2 foran. Hvis handlingen hadde vært forsettlig i edru tilstand, vil forsettskravet være oppfylt. Dette innebærer etter flertallets syn at det ikke er noe behov for å kriminalisere den grovt uaktsomme atferd.

Seksuallovbruddsutvalget har vurdert spørsmålet om uaktsomhetsansvar også for de noe mindre graverende seksuelle overgrep som rammes av straffeloven § 194, jf. lovutkastet § 195. Den problemstilling som det i denne sammenheng har vært særlig fokusert på og vurdert, er om det bør knyttes uaktsomhetsansvar til den truende atferd som rammes av denne bestemmelsen. Overgrep som straffes etter denne bestemmelsen er alvorlige, men likevel mindre graverende enn voldtekt. Etter flertallets syn tilsier rettssikkerhetshensyn at et eventuelt uaktsomhetsansvar i denne sammenheng begrenses til den grovt uaktsomme atferd. Det sentrale formålet med en slik skjerpelse av straffansvaret, må være å ramme den som opptrer kvalifisert hensynsløst for å oppnå seksuell omgang. Utvalget har heller ikke her funnet eksempler på situasjoner hvor en uaktsomhetsbestemmelse vil ha noen praktisk betydning. På samme måte som ved voldtekt antar utvalgets flertall at de i denne sammenheng straffverdige handlinger også vil være forsettlige. Det er etter flertallets vurdering ikke grunn til å anta at offerets rettsstilling vil bli styrket ved en skjerpelse av skyldkravet. Det kan heller ikke utelukkes at et uaktsomhetsansvar her – hvor den straffbare handling er mindre graverende enn ved voldtekt – vil kunne føre til at det blir stilt store krav til motstand fra offeret. I så fall vil resultatet kunne bli en svekket rettsstilling for offeret. Denne usikkerhet tilsier at det vises tilbakeholdenhet med å foreslå nykriminalisering dersom ikke andre tungtveiende hensyn taler for det. Utvalgets flertall er kommet til at det ikke foreligger tungtveiende kriminalpolitiske hensyn som tilsier en skjerpelse av skyldkravet for handlinger som rammes av straffeloven § 194.

Sammenfatning og konklusjon

Utvalgets flertall er kommet til at det ikke foreligger tungtveiende hensyn som taler for å innføre grov uaktsomhet som skyldform for voldtekt. Som følge av dette standpunkt er det heller ikke aktuelt for utvalgets flertall å fremme forslag om å kriminalisere den simpelt uaktsomme atferd. Begrunnelsen fremgår av drøftelsene foran.

Flertallet finner i tillegg grunn til å presisere at straff er et virkemiddel som bare bør benyttes når det er praktisk behov for det og tungtveiende interesser taler for kriminalisering. Voldtektshandlingen forutsetter en kvalifisert aggressiv atferd, enten i ord eller handling. Utvalgets flertall har ikke funnet praktiske eksempler eller typetilfeller der det er naturlig å tenke seg at overgriperen bare har handlet grovt uaktsomt – og ikke forsettlig – i forhold til egen atferd. Det samme gjelder tvangskravet og forutsetningen om frivillighet hos offeret, sett i sammenheng med de øvrige objektive straffbarhetsbetingelser. Flertallet kan heller ikke se at hensynet til rettsvern for offeret er et tungtveiende moment for å kriminalisere den grovt uaktsomme atferd. Flertallet har også vurdert strafferettslig uaktsomhetsansvar for de overgrep som rammes av straffeloven § 194, og er kommet til at det heller ikke her foreligger tungtveiende hensyn som taler for en slik skjerpelse av skyldkravet.

Flertallet finner ikke at tungtveiende hensyn taler for å kriminalisere grov uaktsomhet, verken for voldtekt eller for overgrep som rammes av straffeloven § 194. Kriminalisering av simpel uaktsomhet for slike handlinger er etter flertallets syn ingen aktuell problemstilling. Det fremstår som lite tenkelig at så vidt graverende handlinger foretas i ren uaktsomhet. En slik skjerpelse av skyldkravet kunne nok være egnet til å ramme skjult forsett, men tungtveiende rettsikkerhetshensyn taler likevel mot en slik utvidelse av straffansvaret i straffebud med så høye strafferammer.

Et mindretall i utvalget, bestående av medlemmene Lisbeth Bang og Grete Kvalheim, går inn for å endre skyldkravet, se begrunnelser og lovforslag punkt 9 nedenfor.

4.4.4.2 Forholdet til bestemmelsene om overgrep mot barn

Ifølge mandatet skal Seksuallovbruddsutvalget vurdere om de sentrale begreper og grensedragninger i straffelovens sedelighetskapittel passer i saker om seksuelle overgrep mot barn. Utvalget har kommentert disse problemstillingene i punkt 3.6 foran. Fremstillingen i punkt 3.6 har en mer generell innfallsvinkel. Forholdet mellom voldtektsbestemmelsen og seksuelle overgrep mot barn reiser en del spesielle spørsmål.

Seksuell omgang med mindreårige rammes av straffeloven §§ 195 og 196. Etter gjeldende rett kan voldtektsbestemmelsen anvendes i idealkonkurrens med §§ 195 eller 196 hvis den seksuelle omgang er fremtvunget ved vold eller trusler, jf. f.eks. Rt. 1993 s. 503, Rt. 1992 s. 1717, Rt. 1992 s. 1218, Rt. 1992 s. 1217, og Rt. 1991 s. 1132. Høyesterettspraksis viser at §§ 195 eller 196 og voldtektsbestemmelsen er anvendt i konkurrens også i saker med svært små barn som offer, jf. f.eks. Rt. 1992 s. 1717 (7 år). Om betydningen av idealkonkurrens for straffutmålingen, vises til punkt 3.4.1 foran. Seksuallovbruddsutvalget foreslår ingen endring av denne rettstilstanden, men utvalget vil påpeke at det reiser særlige problemstillinger å anvende voldtektsbestemmelsen ved overgrep mot barn.

Manglende frivillighet er et helt sentralt aspekt ved voldtekt. Offeret tvinges til seksuell omgang mot sin vilje. Frivillig seksuell omgang mellom voksne er ikke straffbart, med mindre det dreier seg om incest. Voldtektsbestemmelsen bygger således på den forutsetning at den annen kan samtykke til seksuell omgang. Det sentrale bevistema i voldtektssakene er om den seksuelle omgang var frivillig eller tiltvunget. Straffeloven §§ 195 og 196 rammer seksuell omgang med mindreårige uavhengig av frivillighet hos barnet. Samtykke fra den mindreårige fritar ikke for straffansvar. Mens tvangsaspektet er et sentralt element i vurderingen av om det foreligger et seksuelt overgrep mot en voksen person, er alder det sentrale for om det foreligger overgrep mot barn. Implisitt i straffeloven §§ 195 og 196 ligger at mindreårige ikke har personlige forutsetninger for å kunne samtykke til seksuell omgang. Om det er benyttet vold eller andre tvangsmidler overfor den mindreårige, kan være et bevis­tema i relasjon til straffutmålingen i saker etter §§ 195 og 196 – f.eks. ved vurderingen av om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte, jf. paragrafenes annet ledd – men er ikke et straffbarhetsvilkår slik som etter voldtektsbestemmelsen.

Barn under den seksuelle lavalder utgjør en uensartet gruppe. Det er åpenbart at små og mindre barn ikke har forutsetninger for å samtykke til seksuell omgang. For ungdom som nærmer seg den seksuelle lavalder, kan det derimot tenkes at han eller hun er så moden at seksuell omgang kan være reelt frivillig. Straffeloven §§ 195 og 196 legger anvaret for å sette grenser på det seksuelle området på den voksne. Spørs­mål om frivillighet er irrelevant for straffbarheten, også der det kan legges til grunn at den mindreårige har hatt de nødvendige personlige forutsetninger for å kunne gi et reelt samtykke. Når den mindreårige etter loven ikke kan samtykke til seksuell omgang, kan det reises spørsmål om det er logisk og heldig at §§ 195 og 196 kan anvendes i konkurrens med voldtektsbestemmelsen. I relasjon til voldtekts­bestemm­elsen kan spørsmål om frivillighet og tvang bli et bevistema i straffbarhetsvurderingen, også når offeret er under den seksuelle lavalder. Det forhold at den mindreårige ikke med straffriende virkning kan samtykke til seksuell omgang, bør ikke utelukke domfellelse for vold/tvangsaspektet, men anvendelse av voldtektsbestemmelsen i tillegg til §§ 195 og 196 innebærer at overgrepet også blir vurdert etter et straffebud som bygger på en forutsetning om at den seksuelle omgang kan være frivillig, dvs. at begge parter er over den seksuelle lavalder. Dette kan oppfattes slik at det stilles samme krav til atferd hos barn som hos voksne dersom spørsmålet om frivillighet blir et tema. Dette kan virke støtende.

Voldtektsbestemmelsen oppstiller riktignok ikke noe krav om at offeret må yte aktiv motstand. Offerets atferd vil likevel generelt kunne være et sentralt bevismoment i vurderingen av om det ble tvunget til seksuell omgang med slike tvangsmidler som forutsettes i voldtektsbestemmelsen. Spørsmålet om offerets atferd er mindre relevant i forhold til små og mindre barn enn i forhold til barn/ungdom som nærmer seg den seksuelle lavalder.

Utvalget finner ikke at de innvendinger som kan reises mot å anvende voldtektsbestemmelsen i konkurrens med §§ 195 og 196 er så tungtveiende at det er grunn til å foreslå noen endring av rettstilstanden. Domfellelse for voldtekt innebærer at en annen klart straffverdig dimensjon ved overgrepet – at overgriperen har brukt vold eller kvalifiserte trusler for å tvinge den mindreårige til seksuell omgang – rammes i tillegg til de sider ved handlingen som rammes av §§ 195 eller 196. Denne dimensjon vil etter utvalgets syn ikke være tilstrekkelig ivaretatt ved at forbudet mot seksuell omgang med mindreårige i stedet anvendes i konkurrens med straffebudene om tvang, trusler og legemskrenkelser.

4.4.4.3 Straffenivået

Strafferammene setter yttergrensene for hvilken straff som kan utmåles. Straffenivået utgjøres av de straffer som blir idømt. Straffenivået i voldtektssaker er fra flere hold kritisert for å være for lavt. Førstvoterende i Rt. 1994 s. 1552 uttalte at

...[u]t fra rettferdstanker – tanker om forholdsmessighet mellom skadevirkninger og straff for ulike lovbruddstyper – mener jeg det kan være grunn til å høyne straffenivået for noen typer voldtektssaker. ...
Innledningsvis i dommen hadde førstvoterende enkelte bemerkninger om gradvise endringer av straffenivået:

«Det er utvilsomt at ikke bare lovgiveren, men også Høyesterett, har en oppgave når det gjelder å sikre at straffenivåene for forskjellige lovbruddstyper er avpasset til hverandre, og står i et rimelig forhold til blant annet skadevirkningene ved de straffbare handlinger det gjelder. Men hensynet til forutseelighet – jf prinsippet i straffeloven § 3 – taler for at domstolene er varsomme med å endre straffenivået i store sprang. Det bør normalt bare være tale om at straffenivået jevnlig tilpasses samfunnsforholdene til enhver tid. Man må også ta i betraktning at både ulike begrunnelser for straffen og ulike tradisjoner har vært med å fastlegge straffenivået ved forskjellige typer av lovbrudd.»

Et flertall i Justiskomiteen synes å mene at straffe­nivået i voldtektssaker generelt er for lavt, jf. Innst. O. nr. 206 (1994–95) s. 2 og 3.

Det er ikke mulig å gi noen eksakt beskrivelse av straffenivået. Som fremholdt av førstvoterende i Rt. 1994 s. 1552 er voldtektssaker ytterst forskjellige. Ved å gjennomgå rettspraksis og tall fra Statistisk sentralbyrå er det likevel mulig å danne seg et visst bilde av hvor nivået ligger.

Tallmaterialet nedenfor er hentet fra Kriminalstatistikken for 1989–1994 over reaksjoner i forbrytelsessaker, utarbeidet av Statistisk sentralbyrå. Tallene refererer seg til saker hvor voldtekt anses som hovedforbrytelse. I saker hvor en straffereaksjon omfatter flere lovbrudd, vil det lovbrudd som har høyest strafferamme, figurere som hovedforbrytelse. I Kriminalstatistikken er det redegjort nærmere for statistikkens omfang, grunnlag, begreper, kjennemerker og mulige feilkilder. Til tross for den usikkerhet som kan hefte ved tallmaterialet, gir det likevel en indikasjon på hvor straffenivået befinner seg.

Antall domfellelser for voldtekt:

  • 1989: 72

  • 1990: 70

  • 1991: 75

  • 1992: 54

  • 1993: 79

  • 1994: 77

Antall reaksjoner ubetinget fengselsstraff:

  • 1989: 63

  • 1990: 63

  • 1991: 65

  • 1992: 43

  • 1993: 63

  • 1994: 63

Høyeste utmålte ubetingede fengselsstraff:

  • 1989: 5 år

  • 1990: 7 år pluss sikring

  • 1991: 6 år

  • 1992: 10 år

  • 1993: 6 år pluss sikring

  • 1994: 10 år pluss sikring

Gjennomsnittlig utmålt ubetinget fengselsstraff:

  • 1989: 769 dager (2,14 år)

  • 1990: 927 dager (2,58 år)

  • 1991: 841 dager (2,34 år)

  • 1992: 904 dager (2,51 år)

  • 1993: 874 dager (2,43 år)

  • 1994: 900 dager (2,50 år)

Kriminalstatistikken gir bare opplysninger om antall domfellelser og reflekterer ikke eventuelle mørketall. Det er alminnelig antatt at det er store mørketall for både voldtekt og andre grove seksuallovbrudd. Det er usikkert om dette forhold har endret seg i løpet av de senere år. Kriminalstatistikkens opplysninger gir ikke grunnlag for å trekke slutninger om utviklingstendenser.

Opplysningene om antallet domfellelser for voldtekt sammenholdt med opplysningene om antall ubetingede fengselsstraffer, viser at voldtekt straffes med ubetinget fengsel i det store flertall av saker (rundt regnet 4 av 5). Reaksjonen i de resterende sakene er deldommer og sikring, evt. i kombinasjon med fengsel. Statistikken viser ingen klare utviklingstendenser.

Opplysningene om høyeste utmålte ubetingede fengselsstraff er isolert sett entydige. De angir de strengeste straffene som har vært utmålt for voldtekt i de respektive år. I disse sakene er det grunn til å anta at en forhøyet strafferamme har kommet til anvendelse – enten fordi den utuktige omgangen var samleie eller det for øvrig forelå skjerpende omstendigheter, evt. at saken omfattet flere lovbrudd (konkurrens). Tallene viser at straffene for voldtekt som oftest utmåles i den nedre del av strafferammen. Dette er i samsvar med straffutmålingspraksis generelt. Verken den alminnelige strafferammen på fengsel inntil 10 år eller de forhøyede strafferammene synes å legge begrensninger på domstolenes straffutmåling. Sett i forhold til de straffer som blir utmålt, fremstår strafferammene som tilstrekkelig vide.

Kriminalstatistikkens gjennomsnittstall for ubetinget fengselsstraff varierer noe fra år til år. Utvalget antar at dette i første rekke beror på den store variasjonsbredden av saker. Saksantallet som inngår i statistikken er såvidt lite at enkeltsaker og eventuelle feilkilder kan gi utslag på gjennomsnittstallet. De gjennomsnittlige betingede fengselsstraffene og de gjennomsnittlige fengselsstraffer ved deldom (betinget og ubetinget) ligger betydelig lavere enn gjennomsnittlig utmålt ubetinget fengselsstraff. Et gjennomsnitt for utmålt fengselsstraff som omfattet betinget og delvis betingete straffer ville derfor ligge noe lavere enn gjennomsnittstallene referert ovenfor.

I de siste 5 år har Høyesterett behandlet 30 straffutmålingsanker hvor tiltalte er domfelt for voldtekt. Nedenfor følger et sammedrag av disse sakene.

Rt. 1992 s. 914: 33 år gammel mann idømt 6 års ubetinget fengsel for tre voldtekter til samleie, hvorav en mot en 15 år gammel pike. Ved to av voldtektene utsatte han de fornærmede for fare for HIV-smitte.

Rt. 1992 s. 920: 43 år gammel pastor i frikirkemenighet idømt 2 års ubetinget fengsel for to voldtekter, hvorav et forsøk på voldtekt til samleie overfor to kvinnelige menighetsmedlemmer. Det dreide seg om alvorlige brudd på opparbeidet avhengighets- og tillitsforhold, og de fornærmede fikk alvorlige psykiske problemer som følge av voldtektene.

Rt. 1992 s. 921: 23 år gammel mann idømt 1 år og 10 måneders ubetinget fengsel for voldtekt til samleie. Voldtekten ble gjennomført på en grov måte; bl a ble fornærmedes hender surret med tape. Domfelte og fornærmede hadde hatt forutgående erotisk kontakt.

Rt. 1992 s. 1076: 36 år gammel mann idømt 3 år og 6 måneders ubetinget fengsel for voldtekt til samleie og for å ha utsatt to kvinner for fare for smitte av allmennfarlig sykdom, nemlig HIV-smitte.

Rt. 1992 s. 1217: 22 år gammel mann idømt 2 år og 6 måneders ubetinget fengsel for flere voldtekter til samleie og voldtekt til utuktig omgang av kvalifisert grov karakter overfor to søstre på 14 og 16 år. Den eldste av dem ble gravid og fikk utført abort. Voldtektene skjedde på en rå og opprørende måte.

Rt. 1992 s. 1218: 49 år gammel mann idømt 10 års ubetinget fengsel for voldtekt til samleie og incest overfor datteren, som dels ved vold og dels ved trusler var voldtatt 3–4 ganger i måneden i en tiårsperiode fra hun var 15 år gammel og frem til 1991.

Rt. 1992 s. 1224: 50 år gammel mann idømt 4 års fengsel for voldtekt og utuktig omgang med mindreårig stedatter og mindreårig datter. Voldtekten i 1980 var isolert sett foreldet, men inngikk som del av et fortsatt forhold med den utuktige omgang, som varte frem til 1983. Grove seksuelle overgrep mot barn som var meget små da overgrepene begynte. Uttalt at særlig små barn kan få alvorlige skader ved slike alvorlige og gjentatte overgrep fra de nærmestes side. Mannen var tidligere dømt for utuktig omgang med mindreårig.

Rt. 1992 s. 1254: 36 år gammel mann idømt 1 års fengsel, hvorav 120 dager ubetinget, for voldtekt til utuktig omgang, utuktig omgang med barn under 14 år og utuktige handlinger overfor 8 piker i alderen 5 til 11 år. Ved to anledninger hadde han bundet to av dem, men

ikke sterkere enn at de uten vanskelighet har klart å komme seg løs
og fått dem til å masturbere seg. Beskjeden maktanvendelse.

Rt. 1992 s. 1717: 17 år gammel mann, 16 år på gjerningstiden, idømt 10 måneders fengsel hvorav 45 dager ubetinget for utuktig omgang med mindreårig og voldtekt til utuktig omgang nær opp til samleie overfor 7 år gammel gutt.

Rt. 1993 s. 189: 47 år gammel mann idømt 2 år og 8 måneders ubetinget fengsel for en voldtekt til utuktig omgang ved innføring av penis i kvinnens munn og fire tilfeller av utuktig handling. Uttalt at det var en særegen sak hvor rettspraksis ga liten veiledning.

Rt. 1993 s. 367: 26 år gammel mann idømt 1 år og 6 måneders ubetinget fengsel for voldtekt til samleie overfor en kvinne han hadde truffet på et utested. Begge var beruset. På vei til et annet utested dyttet han henne inn i en hage og voldtok henne. Domfeltes psykiske problemer kunne ikke tillegges noen større vekt i formildende retning.

Rt. 1993 s. 503: 48 år gammel mann, noe tilbakestående, idømt 6 års ubetinget fengsel for en rekke voldtekter til samleie og voldtekter til utuktig omgang overfor konen, en mindreårig datter og datterens venninne.

Rt. 1993 s. 733: 27 år gammel mann idømt 4 år og 6 måneders ubetinget fengsel for voldtekt til samleie og frihetsberøvelse overfor 15 år gammel pike som han tok med i bilen og holdt fanget der i seks timer, bl a ved å legge henne bundet i bagasjerommet. Fornærmede ble truet med kniv. Etter overgrepet hadde fornærmede betydelige psykiske problemer. Dommen omfattet også vold, trusler og frihetsberøvelse overfor en annen pike i 1988. Domfeltes avvikende personlighetsutvikling og behandlingsbehov kunne vanskelig tillegges vesentlig vekt i en sak som denne. Sikring etter straffeloven § 39 nr. 1 a–f i inntil 5 år.

Rt. 1993 s. 1155: 32 år gammel mann idømt 2 år og 6 måneders ubetinget fengsel for grov voldtekt til utuktig omgang, grove trusler og grovt tyveri. Sikring etter straffeloven § 39 nr. 1 a–f. Økende tendens til vold i forbindelse med rus hos den domfelte, som hadde en rekke tidligere dommer.

Rt. 1993 s. 1158: 37 år gammel mann idømt 3 år og 4 måneders ubetinget fengsel for voldtekt til samleie og forsøk på voldtekt til samleie. Den ene fornærmede var blitt med domfelte hjem, hadde avvist hans tilnærmelser og blitt truet med kniv og slått bevisstløs. Domfelte gjennomførte fire samleier med henne, hvorav ett hvor hun var bevisstløs. Domfelte brukte ikke kondom, og fornærmede fryktet graviditet eller smitte av kjønnssykdom. Voldtektsforsøket ble begått overfor en annen kvinne etter at han ble løslatt fra varetekt.

Rt. 1993 s. 1223: 40 år gammel mann idømt 1 år og 10 måneders ubetinget fengsel samt bot på kr 4 000 for voldtekt til samleie, bilbrukstyveri og promillekjøring uten førerkort. Voldtekten forøvet overfor 16 år gammel pike som var leietager hos domfelte. Domfelte utnyttet grovt at han var alene i huset med fornærmede.

Rt. 1993 s. 1516: 18 år gammel mann, 17 år og 2 måneder på gjerningstiden, idømt 1 års fengsel, hvorav 75 dager ubetinget, for voldtekt til utuktig omgang ved overfall nattetid av en nesten 17 år gammel pike. Forholdet var så grovt at det måtte idømmes fengselsstraff, men på bakgrunn av domfeltes alder, at han var tidligere ustraffet og levde i ordnede familieforhold samt at saken hadde vært en betydelig påkjenning for domfelte og hans familie, kunne straffen gjøres delvis betinget.

Rt. 1993 s. 1610: 82 år gammel mann i lagmannsretten idømt 1 år og 6 måneders ubetinget fengsel for forsøk på voldtekt til samleie i 1984 samt utuktig omgang ved samleier med sønnens fosterdatter fra hun var 13 til hun fylte 16 år i 1982. Høyesterett gjorde straffen betinget på grunn av domfeltes alder og den lange tid som var gått.

Rt. 1994 s. 331: 26 år gammel mann som kom til Norge som kvoteflyktning i 1992 idømt 21 års fengsel for drap begått for å skjule en voldtekt og tre tilfelle av voldtekt til samleie samt legemsbeskadigelse.

Rt. 1994 s. 460: 34 år gammel mann, tidligere straffet for voldtekt, idømt 4 års fengsel for voldtekt til samleie og sikring etter straffeloven § 39 nr. 1 a–f for et tidsrom av inntil 5 år. Under permisjon fra sikring hadde han voldtatt en kvinne ved vaginalt og analt samleie. Fornærmede ble senere bundet på hender og føtter og surret med tape rundt hodet og med tildekket munn, hvoretter han gned seg mot henne til sædavgang. Straffen nedsatt fra 5 år med henvisning til at sikring var idømt, og at domfelte ville få en meget langvarig samlet reaksjon.

Rt. 1994 s. 461: 51 år gammel mann idømt 2 år og 6 måneders fengsel for to voldtekter til samleie mot daværende ektefelle, utuktig omgang med samboers 7–8 år gamle datter, trusler og legemsfornærmelse mot eget og samboers barn og trusler mot samboeren. Voldtektene lå ca 10 år tilbake i tid, og flere av de øvrige forhold lå også langt tilbake i tid. Høyesterett uttalte at tidsmomentet bare kunne tillegges begrenset vekt i saker av denne karakter, der tidsforløpet bl a har sammenheng med

gjerningsmannens dominerende stilling i forhold til de fornærmede
.

Rt. 1994 s. 608: 19 år gammel mann idømt 1 år og 1 måneds fengsel, hvorav 120 dager ubetinget for voldtekt til samleie og legemsfornærmelse begått i

en uklar avslutning av et lengre kjærlighetsforhold
. Det ble lagt vekt på særlige forhold i saken og domfeltes unge alder.

Rt. 1994 s. 898: 32 år gammel mann idømt 2 års fengsel for to voldtekter til samleie overfor tidligere samboer i en fase da de var i ferd med å flytte fra hverandre.

Rt. 1994 s. 902: 42 år gammel mann idømt 1 år og 6 måneders fengsel for to voldtekter til samleie overfor knapt 16 år gammel pike i 1978 og 1980 da domfelte var hennes lærer. Høyesterett gjorde straffen betinget under henvisning til den lange tid som var gått.

Rt. 1994 s. 1552: 52 år gammel mann idømt 2 års fengsel for to voldtekter til utuktig omgang uten bruk av særlig grov vold. Høyesterett uttalte at det ut fra rettferdstanker – tanker om forholdsmessighet mellom skadevirkninger og straff for ulike lovbruddstyper – kan være grunn til å høyne straffenivået for noen typer voldtektssaker. Hensynet til forutseelighet taler for at domstolene er varsomme med å endre straffenivået i store sprang.

Rt. 1995 s. 801: 39 år gammel mann idømt 1 år og 3 måneders fengsel, hvorav 6 måneder betinget, for voldtekt til samleie i forbindelse med at samboer ville gjøre slutt på samboerforholdet som hadde vart i åtte år. Voldtekten var et situasjonsbetinget engangstilfelle. Omstendighetene ga

domfeltes handling en annen karakter enn den man står overfor ved voldtekt som er utøvet av en seksuelt fremmed person
.

Rt. 1995 s. 1001: 24 år gammel mann idømt 1 år og 6 måneders fengsel for voldtekt til samleie og utuktig omgang med en 15 1/2 år gammel pike, som i noen grad hadde innlatt seg med domfelte, men var uten seksuell erfaring. Krenkelsen ble ansett som en impulshandling begått under en viss alkoholpåvirkning, og voldsanvendelsen var moderat.

Rt. 1995 s. 1024: 20 år gammel mann idømt 4 års fengsel for voldtekt til samleie og grovt ran samt enkelte andre forhold, herunder utuktig omgang med noen under 16 år. Omfattende og grove forhold som vitnet om en høy grad av hensynsløshet overfor medmennesker. Uttalt at i den grad handlingene er utslag av gjengmentalitet, er det særlig viktig å reagere strengt for å forebygge den fare som kriminelle ungdomsgjenger representerer for den alminnelige borger.

Rt. 1995 s. 1215: 28 år gammel mann idømt 1 år og 8 måneders fengsel for voldtekt til utuktig omgang ved overfall av en 62 år gammel kvinne. Domfelte var tidligere straffet for å ha antastet for ham ukjente kvinner på offentlig vei i utuktig hensikt. Lagt vekt på handlingens karakter av overfallsvoldtekt begått mot forsvarsløst offer på øde sted.

Rt. 1996 s. 362: 42 år gammel mann idømt 1 år og 4 måneders fengsel for voldtekt til samleie overfor fraseparert ektefelle som han oppsøkte nattetid. Uttalt at voldtekten var forøvet av en mann som fornærmede hadde hatt et ganske langvarig samliv med og at handlingen var situasjonsbetinget.

Rt. 1996 s. 902: 29 år gammel mann i lagmannsretten idømt 1 år og 9 måneders fengsel for voldtekt til samleie. Høyesterett opphevet dommen da lagmannsretten ikke hadde uttalt seg klart og direkte om tvangsmomentet i forbindelse med samleiet.

De refererte dommene illustrerer den store variasjonsbredden innenfor voldtektsforbrytelsen – både når det gjelder overgrepets grovhet og utmålt straff. De utmålte straffene varierer fra betinget fengsel til ubetinget fengsel i 21 år, som er lovens høyeste straff. Saken hvor straffen ble satt til fengsel i 21 år, gjaldt voldtekt og drap begått for å skjule en voldtekt, jf. Rt. 1994 s. 331. Antallet saker er forholdsvis lite. Det er bare et utvalg av voldtektssakene som er behandlet av Høyesterett. Hensett til de konkrete vurderingene som ligger til grunn for straffutmålingen, gir høyesterettspraksis i begrenset grad grunnlag for slutninger om straffenivået. De sakene som Høyesterett har behandlet, gir imidlertid god veiledning om hvilke momenter som inngår i vurderingen under straffutmålingen, og hvilken vekt disse generelt kan tillegges.

Selv om det ikke foreligger materiale som gir grunnlag for sikre slutninger om straffereaksjonene og nivået, kan det legges til grunn at straffene generelt ligger i den nedre delen av strafferammene. Det gjelder både de sakene hvor den alminnelige strafferammen på fengsel inntil 10 år kommer til anvendelse og de hvor en forhøyet strafferamme kommer til anvendelse.

Utvalget har i punkt 4.4.1 pekt på at voldtekt er en sammensatt forbrytelse som angriper flere sider av den personlige frihet og integritet. Voldtektsforbrytelsens karakter, de interesser som angripes og den skade et overgrep kan påføre offeret, er elementer som inngår i vurderingen av forbrytelsens straffverdighet. Det er utvalgets vurdering at strafferammene i straffe­loven § 192 reflekterer voldtektforbrytelsens straffverdighet. Etter utvalgets vurdering synes straffenivået, særlig for de graverende overgrepene hvor det foreligger skjerpende omstendigheter, å ligge noe lavt.

Det er ikke grunn til å anta at de øvre strafferammene representerer noen begrensning for domstolene. Utvalget antar at en ytterligere heving av strafferammene ikke vil være egnet som virkemiddel til å skjerpe straffenivået for voldtekt hvor det foreligger skjerpende omstendigheter. Dagens strafferammer gir rom for strengere reaksjoner. Det vises ellers til punkt 3.4 om strafferammene.

I Rt. 1994 s. 1552 har Høyesterett gitt et signal om at straffenivået for endel voldtektskategorier bør skjerpes. Utvalget bemerker at de skjerpende og formildende omstendigheter av betydning for straffutmålingen, kan være knyttet til selve handlingen eller til overgriperen. I mange saker vektlegges tiltaltes personlige forhold, men gis bare begrenset betydning dersom voldtekten er grov, se f.eks. Rt. 1993 s. 367, Rt. 1993 s. 733 og Rt. 1994 s. 331. En omstendighet som inngår i Høyesteretts vurdering er om det er tale om en ren overfallsvoldtekt begått av en fremmed eller om voldtekten er skjedd etter innledende frivillig erotisk kontakt, se f.eks. Rt. 1992. s 921 og Rt. 1995 s. 1001. Forutgående samlivsforhold inngår i vurderingen i bl.a. Rt. 1994 s. 608 og Rt. 1995 s. 801. Det kan være grunn til å fremheve at omstendigheter som medfører at strafferammen i voldtektsbestemmelsen forhøyes, vil være skjerpende momenter ved straffutmålingen. Det kan også foreligge omstendigheter som må tillegges vekt i skjerpende retning selv om disse ikke er tilstrekkelige til at den forhøyede strafferammen kommer til anvendelse.

Det er også grunn for domstolene til mer kritisk å vurdere hvilke omstendigheter som bør tillegges vekt i formildende retning. Hvilke formildende omstendigheter som vektlegges i praksis, har kanskje vel så stor betydning for straffenivået som hva som anses som skjerpende momenter ved forbrytelsen. I Høyesteretts avgjørelser er det ofte knyttet bemerkninger til overgrepets karakter, f.eks. om den vold som er benyttet har vært særlig grov og brutal eller om den har vært mer moderat, jf. f.eks. Rt. 1996 s. 362. I flere avgjørelser er det påpekt at overgrepet fremstår som enkeltstående og situasjonsbetinget, se f.eks. Rt. 1995 s. 801 hvor det anføres at det

er tale om et situasjonsbetinget engangstilfelle, ikke om varig mishandling
. Seksuallovbruddsutvalget er innforstått med at det i enkelte sammenhenger kan være legitimt å legge vekt på at det ikke foreligger skjerpende omstendigheter. Men det er grunn til å stille spørsmål ved resonnementer som innebærerer at fravær av skjerpende omstendigheter tillegges vekt i formildende retning. Enkelte rettsavgjørelser kan gi inntrykk av at denne type vurderinger er blitt tillagt ikke ubetydelig vekt.

Etter utvalgets syn er det viktig å holde fast ved at voldtektsbestemmelsen i utgangspunktet tar sikte på å ramme enkeltstående voldtekter. At voldtekten ikke inngår i en lang rekke overgrep, bør ikke anses som noen formildende omstendighet. Dersom det under en voldtekt er anvendt moderat vold, kan det etter omstendighetene være mindre straffverdig enn om volden har vært grov og brutal. Det er imidlertid vanskelig å se det som et formildende trekk ved handlingen at det ikke har vært brukt mer vold enn hva som var nødvendig for å tvinge offeret.

I flere Høyesterettsavgjørelser er det – som et moment ved straffutmålingen – nevnt at overgriper og offer har et ekteskap eller samboerskap bak seg. Utvalget mener at det i utgangspunktet bør vises forsiktighet med å tillegge tidligere samliv vekt i formildende retning. At overgriper og fornærmede tidligere f.eks. har vært samboere, kan etter omstendighetene ha betydning for forbrytelsens karakter, men kan også være et forhold som øker straffverdigheten. Slike overgrep kan være både brudd på tillitsforhold og forsøk på å dominere offeret også etter at samlivet er slutt.

Høyesterett legger i liten grad vekt på formildende omstendigheter ved overgripers personlige forhold når voldtektsforbrytelsen er grov. Utvalget er enig i at slike forhold bare bør tillegges begrenset vekt i de groveste sakene.

4.4.5 Utkastet til ny voldtektsbestemmelse

Det er ingen realitetsendring i det objektive gjerningsinnholdet i utkastet § 197 i forhold til gjeldende straffelov § 192. Det er imidlertid foretatt enkelte språklige endringer. Uttrykket utuktig omgang er erstattet med seksuell omgang, uten at dette innebærer noen realitetsendring, jf. redegjørelsen i punkt 3.3 foran. I punkt 3.5 foran er det redegjort for utvalgets overveielser vedrørende frivillighetsaspektet i bestemmelsene i sedelighetskapitlet. I utvalgets forslag til ny voldtektsbestemmelse er rekkefølgen i selve gjerningsbeskrivelsen noe endret for å få fremhevet tvangsaspektet. Tvangskravet er flyttet slik at det kommer før angivelsen av tvangsmidlene vold og fremkallelse av frykt for noens liv eller helse. Dette medfører ingen endring av bestemmelsens rekkevidde, men innebærer etter utvalgets oppfatning at det blir mer fokusert på den manglende frivilligheten hos offeret, noe som er et helt sentralt element i voldtektsforbrytelsen.

Medvirkning er ikke nevnt spesielt. Utvalget foreslår en generell medvirkningsbestemmelse for alle de straffbare handlingene i kapitlet, se nærmere punkt 4.9 om utkastet § 205 og punkt 3.2.2.3 om tilpasning til Straffelovkommisjonens arbeid. For voldtektsforbrytelsen innebærer dette bare en redigeringsmessig endring. Ansvaret for medvirkningshandlinger endres ikke ved utvalgets forslag.

Som redegjort for i punkt 4.4.4.1 går flertallet i utvalget inn for å beholde kravet om forsett i voldtektsbestemmelsen. Forsettskravet knytter seg som i dag til samtlige momenter i gjerningsbeskrivelsen.

Den alminnelige strafferammen i straffeloven § 192 er fengsel inntil 10 år. Ved voldtekt til samleie er det en minstestraff på fengsel i 1 år, og den øvre strafferammen heves da til fengsel inntil 15 år. Fengsel inntil 21 år kan anvendes dersom det foreligger gjentakelse eller offeret påføres betydelig skade, se nærmere punkt 4.4.2. Utvalget foreslår ingen endring i denne tredelingen av strafferammen. Straffenivået for de grovere overgrepene er etter utvalgets vurdering noe lavt. Utvalget har vurdert å øke den alminnelige strafferammen og minstestraffen, men er kommet til at dette ikke vil være hensiktsmessige virkemidler. Dagens strafferammer er vide og gir rom for en markert nivåheving uten at de øvre deler må tas i bruk. Om utvalgets nærmere vurderinger vises til punkt 4.4.4.3. Utvalget foreslår imidlertid en utvidelse av området for den øvre strafferamme på fengsel inntil 21 år. I tillegg til de skjerpende omstendigheter som i dag kvalifiserer til fengsel inntil 21 år, foreslår utvalget at bestemmelsens anvendelsesområde utvides til å omfatte overgrep begått på en særlig smertefull eller krenkende måte eller av flere i fellesskap. Denne utvidelsen er forankret i de samme synspunkter som begrunnet en tilsvarende endring av straffeloven §§ 195 og 196 ved lov av 22. mai 1992 nr. 49. I NOU 1991: 13 s. 35 er det gitt eksempler på særlig krenkende og smertefulle handlinger:

«...

Som eksempel kan nevnes overgrep som innebærer særlig smertefull inntrengning i skjeden eller endetarmsåpningen. Som eksempel på overgrep som er begått på en særlig krenkende måte, kan nevnes oralsexovergrep og overgrep som medfører at det skjer sæduttømmming på barnets kropp. Også inntrengning i skjeden eller endetarmsåpningen med gjenstander kan oppleves som særlig krenkende.»

Eksemplene ovenfor knytter seg til overgrep mot barn, men er etter utvalgets syn også relevante for voldtekt.

Utvalget mener at den høyeste strafferammen også bør komme til anvendelse dersom voldtekten er begått av flere i fellesskap. Typetilfellet på slike overgrep vil være at to eller flere veksler på å holde offeret og selv begå voldtektshandlingen. En voldtekt hvor det er flere overgripere som handler i fellesskap, innebærer forsterkede elementer av hjelpeløshet og ydmykelse for offeret. Offeret kan i slike tilfeller også utsettes for større fare. Straffverdigheten av et slikt overgrep er derfor etter utvalgets syn større enn for voldtekt hvor overgriperen handler alene. Med dette forslaget ønsker utvalget å få frem at handlingene til hver enkelt deltaker i felleshandlingen er mer straffverdige enn om overgriperen handler alene. Derfor er det etter utvalgets forslag riktig å straffe den enkelte overgriper både for voldtekt begått av flere i fellesskap og for medvirkning til voldtekt begått av flere i fellesskap. At selve voldtekten og medvirkningen til de andres voldtekt straffes i realkonkurrens får ingen betydning for strafferammen, idet strafferammen på fengsel inntil 21 år kommer til anvendelse. Ved straffutmålingen innenfor strafferammen vil imidlertid eventuell medvirkning – og graden av medvirkning – til de andres voldtekt ha betydning som straffutmålingsmoment.

I gjeldende § 192 er minstestraffen for voldtekt til samleie og strafferammen for voldtekt til annen seksuell omgang gitt i samme punktum. I utkastet til ny voldtektsbestemmelse er minstestraffen skilt ut i et eget punktum. Etter utvalgets vurdering innebærer dette en språklig forenkling.

I gjeldende § 192 er alle tilfellene hvor den forhøyede strafferammen kommer til anvendelse angitt i ett ledd. Utkastet § 197 annet og tredje ledd angir når den forhøyede strafferammen på fengsel inntil 21 år kommer til anvendelse. Fordi utvalget har tilføyet enkelte momenter i forhold til straffeloven § 192, er det naturlig at disse ordnes og angis i to ledd. Utkastet § 197 er ordnet slik at strafferammen på 21 år for følger er angitt i annet ledd. Gjentakelse og de to nye skjerpende omstendighetene er inntatt i tredje ledd i lovutkastet.