NOU 2000: 32

Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap

7.4 Kravet om bopel og botid i Norge

7.4.1 Innholdet av bopelsbegrepet

7.4.1.1 Innledende bemerkninger

Det sentrale vilkår for erverv av norsk statsborgerskap etter søknad, har siden den første statsborgerloven av 1888 vært at man har vært bosatt i Norge over en viss tid. Etter 1888-loven skulle søkeren ha «havt fast Bolig her i Landet i tre paa hinanden følgende Aar» (§ 3). Etter statsborgerloven av 1924 kunne bevilling gis den som «har fast bolig i riket og har bodd her i de siste 5 år» (§ 5). Någjeldende statsborgerlov stiller krav om at søkeren «har hatt fast bustad i riket dei siste 7 åra» (§ 6).

Som nevnt ovenfor under avsnitt 3.5.1.2.1, inneholder verken 1924-loven eller 1950-loven noen definisjon av fast bopel/fast bustad. Loven av 1888 definerte «fast bolig» som et «saadant Ophold, som vidner om den Hensigt at forblive her for bestandigt» (§ 17). Denne definisjonen svarer til det tradisjonelle bopelsbegrep i norsk rett, ved at det stilles krav til en subjektiv bosettingshensikt i tillegg til at man faktisk oppholder seg i Norge, se ovenfor under avsnitt 3.5.1.2.2. Sammenholdt med kravet om at man skulle ha hatt «fast bolig» i tre påfølgende år, legger utvalget til grunn at loven skulle forstås slik at det måtte foreligge en bosettingshensikt i hele botiden. Det er ingen uttalelser i forarbeidene til 1924-loven eller 1950-loven som tilsier at man ønsket å endre innholdet i bopelsbegrepet.

Det går frem av Justisdepartementets rundskriv G-28/99, inntatt som vedlegg til utredningen, at bopelskravet praktiseres noe annerledes i dag. I tillegg til at man krever faktisk opphold i Norge, er det avgjørende hva slags oppholdsgrunnlag man har hatt i deler av botiden. For å forstå dagens praksis, er det nødvendig med en kort gjennomgang av de ulike former for tillatelser som kan danne grunnlag for faktisk opphold i Norge. Reglene om utlendingers adgang til å oppholde seg i Norge reguleres av utlendingsloven 24. juni 1988 nr. 64 og utlendingsforskriften 21. desember 1990 nr. 1017.

7.4.1.2 Utlendingers adgang til opphold i Norge

Utlendingslovens regler er generelt beskrevet foran under avsnitt 2.5.1.

Etter utlendingsloven må en utlending ha arbeids-, oppholds- eller bosettingstillatelse for å oppholde seg i Norge. Arbeidstillatelser og oppholdstillatelser vil alltid være tidsbegrenset og gis normalt for ett år av gangen. En bosettingstillatelse varer derimot livet ut, men vil falle bort dersom man er bosatt i utlandet i mer enn to år.

Man skiller mellom arbeids- og oppholdstillatelser som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse og andre arbeids- og oppholdstillatelser. Forskjellen ligger i utgangspunktet i om det faktiske grunnlaget for tillatelsen har midlertidig eller varig karakter. Arbeids- eller oppholdstillatelse som følge av ekteskap med norsk statsborger, vil f.eks. danne grunnlag for en senere bosettingstillatelse. Dersom oppholdsgrunnlaget er at man skal studere i Norge, vil tillatelsen derimot ikke danne grunnlag for en senere bosettingstillatelse. I enkelte tilfeller kan det være vanskelig å si at grunnlaget for tillatelsen har «varig» eller «midlertidig» karakter. Det vil imidlertid alltid følge av hjemmelen for den enkelte tillatelse om tillatelsen vil kunne danne grunnlag for en senere bosettingstillatelse.

Dersom man har oppholdt seg i Norge sammenhengende i tre år på en tillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse, har man etter søknad rett til bosettingstillatelse. I utlendingsforskriften er det gjort unntak fra tre-årskravet for visse grupper av søkere.

Et noe avvikende system følges for arbeids- og oppholdstillatelser som gis etter utlendingsloven § 8a (kollektiv beskyttelse). Som det går frem under avsnitt 2.5.1, vil søkere som omfattes av beskyttelsen kunne gis arbeids- eller oppholdstillatelse på humanitært grunnlag ut fra en gruppevurdering så lenge beskyttelsen varer. De første tre årene gis tillatelsen som en tillatelse som ikke danner grunnlag for bosettingstillatelse. Dersom arbeids- eller oppholdstillatelsen fornyes ut over dette, skal den gis som en tillatelse som danner grunnlag for bosettingstillatelse. Deretter kan bosettingstillatelse gis allerede etter ett år.

Fra kravet om at man må ha arbeids-, oppholds- eller bosettingstillatelse for å oppholde seg i Norge, gjøres det unntak for enkelte grupper av utlendinger. Dette gjelder i første rekke statsborgere i nordiske land. Disse trenger ingen tillatelse for å oppholde seg i Norge. Etter EØS-avtalen har også borgere i EØS-land rett til å ta arbeid og derved også oppholde seg i Norge. I motsetning til nordiske borgere er det lagt til grunn at EØS-borgere skal søke om oppholdstillatelse, selv om dette er noe de etter omstendighetene har krav på.

Det gjøres også unntak fra kravet til oppholdstillatelse dersom oppholdet ved innreise til landet er ment å vare mindre enn tre måneder. Slikt opphold krever likevel visum, med mindre man er statsborger i et land som Norge har inngått særskilt avtale med om fritak fra visumplikt.

Som utgangspunkt skal man ha søkt om og fått innvilget arbeidstillatelse, oppholdstillatelse eller visum før innreise til landet. Dette gjelder likevel ikke for asylsøkere og flyktninger. Dersom det ikke er søkt før innreise, risikerer man å bli bortvist. Man risikerer også å få søknaden avslått på dette grunnlaget.

Oppholdsgrunnlaget kan også endre seg underveis. Som et eksempel kan man tenke seg at man er på visumfritt ferieopphold i Norge. Innen utløpet av tremånedersfristen får man oppholdstillatelse på et midlertidig grunnlag. Deretter gifter man seg med en norsk statsborger, og får en oppholdstillatelse som danner grunnlag for en senere bosettingstillatelse. Man kan også tenke seg eksemplet motsatt, ved at man kommer til Norge på et «varig» oppholdsgrunnlag, som f.eks. ekteskap med norsk statsborger. Dersom man blir skilt før man har fått bosettingstillatelse, vil f.eks. studier i Norge kunne begrunne fortsatt opphold. Slikt opphold vil imidlertid ikke kunne danne grunnlag for bosettingstillatelse, slik at man må forlate landet etter endte studier.

7.4.1.3 Nærmere om departementets praktisering av bopelskravet

Som nevnt gir Justisdepartementets rundskriv G-28/99, inntatt som vedlegg til utredningen, detaljerte regler for hva som regnes som botid i rundskrivets kapittel VII.

Praktiseringen av bopelskravet på bevillingstidspunktet

Under avsnitt VII punkt 3.3 går det frem at søkeren må være «fast bosatt» i Norge på det tidspunktet søknaden behandles. Det presiseres at søkeren ikke må ha til hensikt å reise ut av landet. Man legger med andre ord til grunn at søkeren må ha sin «bopel» i Norge i en tradisjonell betydning av begrepet. Det kan gjøres unntak for søkere som har til hensikt å reise ut av landet som følge av arbeid for norsk humanitær organisasjon. Utvalget bemerker at et slikt utenlandsopphold i de fleste tilfeller ikke vil innebære en bopelsendring i tradisjonell forstand.

I praksis er det i noen tilfeller gjort unntak fra kravet om at søkeren må være bosatt i Norge på bevillingstidspunktet. Dette gjelder i første rekke adoptivbarn under tolv år som adopteres av norsk statsborger. Unntaket har fått mindre praktisk betydning etter vedtakelsen av § 1a, se ovenfor under avsnitt 6. For øvrig nøyer utvalget seg med å vise til rundskrivets regler, spesielt avsnitt VII punktene 6.3, 4.1.5, 4.1.6 og 4.1.8.

Praktiseringen av bopelskravet i botiden for øvrig

Etter rundskrivets avsnitt VII punkt 3.2 regnes botiden i utgangspunktet fra ankomst til Norge. Det kreves ikke at oppholdet skal være ment å være varig. Det stilles heller ikke krav om at det skal foreligge et oppholdsgrunnlag som kan danne grunnlag for en senere bosettingstillatelse. Tvert i mot forutsettes det at opphold på visum og visumfritt opphold skal regnes med i botiden, selv om slikt opphold forutsetningsvis er ment å vare mindre enn tre måneder. Man kan altså få regnet opphold som «botid» før man etablerer bopel i Norge i tradisjonell forstand.

Forutsetningen for at botiden skal løpe fra faktisk ankomst til landet, er at søkeren hadde de nødvendige tillatelser ved innreisen. Utvalget leser dette som en forutsetning om at det bare er lovlig opphold som regnes inn i botiden. Det er gitt særregler for når botiden skal begynne å løpe dersom det søkes om arbeids- eller oppholdstillatelse etter ankomst til Norge, eller etter utløpet av visumfritt opphold eller opphold på visum.

Selv om botiden som utgangspunkt regnes fra lovlig ankomst til landet, er det etter departementets praksis ikke tilstrekkelig å ha oppholdt seg i syv år i Norge på et hvilket som helst oppholdsgrunnlag. I rundskrivet avsnitt VII punkt 5.3 har departementet oppstilt enkelte tilleggsvilkår som gjelder spesielt for utenlandske studenter.

Etter rundskrivets avsnitt VII punkt 5.3.1 vil utenlandske studenter ikke få innvilget en søknad om statsborgerskap etter syv års faktisk opphold i landet, med mindre søkeren har bosettingstillatelse i Norge eller oppfyller vilkårene for slik tillatelse. I dette ligger det at man ikke kan erverve norsk statsborgerskap, og derved en ubetinget rett til opphold i Norge, før utlendingsmyndighetene har gitt tillatelse til opphold uten tidsbegrensninger, eller man fyller vilkårene for en slik tillatelse.

Bestemmelsene i rundskrivets avsnitt VII punkt 5.3.2 og 5.3.3 sammenholdt med utlendingsforskriften §§ 43-45, innebærer at søkeren også må ha oppholdt seg i landet på en oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse, eller på en bosettingstillatelse, i de tre siste årene før man kan søke om norsk statsborgerskap. Departementets oppfatning synes å være at man ikke bør kunne bli norsk statsborger uten å ha oppholdt seg i landet i en viss tid under forutsetning om at oppholdet kan bli varig. Som nevnt ovenfor, innebar kravet om syv års bopel i tradisjonell forstand at man skulle ha oppholdt seg i Norge i syv år under forutsetning om at oppholdet skulle være varig.

I rundskrivet avsnitt VII punkt 5.3.5 er det gitt særlige regler for utenlandske studenter som omfattes av EØS-avtalen og utenlandske studenter som er gift med norsk statsborger.

Tilleggsvilkårene som er nevnt ovenfor, retter seg bare mot utenlandske studenter. Etter utvalgets syn er problemstillingen generell for alle utlendinger som kan ha oppholdt seg i Norge på en oppholdstillatelse som ikke kan danne grunnlag for bosettingstillatelse så lenge at det er aktuelt å søke om norsk statsborgerskap. Et annet og ikke upraktisk eksempel er diplomatiske eller konsulære utsendinger, eller utlendinger som er ansatt ved en diplomatisk eller konsulær representasjon i Norge. Man kan også tenke seg utlendinger som har oppholdt seg i Norge i lengre tid på ulike oppholdsgrunnlag. Bakgrunnen for at departementet bare har gitt tilleggsvilkårene anvendelse for utenlandske studenter, er formodentlig at det er i forhold til denne gruppen man i praksis har møtt på problemstillingen.

En problemstilling som departementet ikke har tatt stilling til ennå, er hvordan man skal regne botiden for personer som har oppholdt seg i Norge under en kollektiv beskyttelse i det meste av botiden. Etter § 8a vil personer som har oppholdt seg i landet under en kollektiv beskyttelse kunne gis bosettingstillatelse etter fire års opphold. Søkeren vil derfor normalt ha ervervet bosettingstillatelse i god tid før det er aktuelt å søke om norsk statsborgerskap, og vil samtidig ha oppholdt seg i Norge inntil tre år på en slik tillatelse før det er aktuelt å søke om norsk statsborgerskap.

Som en oppsummering av dagens praksis, har departementet foretatt en lemping av lovens krav om at man skal ha hatt «fast bustad» i Norge i syv år. Faktisk opphold i Norge regnes i utgangspunktet som en del av botiden, forutsatt at oppholdet er lovlig. For studenter er det innført tilleggsvilkår som innebærer at søkeren i tre år må ha oppholdt seg på en oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse. Det kan reises spørsmål om ikke tilsvarende vilkår vil bli oppstilt også for andre grupper som har oppholdt seg i Norge det meste av botiden på en oppholdstillatelse som ikke danner grunnlag for bosettingstillatelse.

7.4.1.4 Nærmere om bopelsbegrepet i de øvrige nordiske land

I Sverige er det et vilkår for erverv av svensk statsborgerskap ved bevilling at man har hatt sin hemvist i Sverige i en viss tid før bevilling gis. I SOU 1999:34 foreslås det at man i tillegg oppstiller et krav om permanent oppholdstillatelse i Sverige på bevillingstidspunktet.

Det gis ingen definisjon av hemvistbegrepet i loven, men begrepet tilsvarer i det store og hele det tradisjonelle norske bopelsbegrepet, se ovenfor under avsnitt 3.5.1.2.3. Det kreves med andre ord en subjektiv bosettingshensikt i tillegg til faktisk opphold. Det stilles også som vilkår at oppholdet er lovlig.

Som en konsekvens av dette, regnes botiden i utgangspunktet først fra søkeren får permanent (tidsubegrenset) oppholdstillatelse i Sverige, evt. fra vedkommende søker om slik tillatelse forutsatt at søknaden innvilges. I motsetning til i Norge, kan slik tillatelse gis allerede fra innreisetidspunktet dersom oppholdsgrunnlaget tilsier det. Dette gjelder f.eks. for asylsøkere. Når det gjelder opphold i Sverige som er begrunnet med ekteskap eller samboerforhold, opererer man med en såkalt «uppskjuten invandrarstatus». Dette innebærer at søkeren innvilges en tidsbegrenset oppholdstillatelse de første to årene, selv om oppholdsgrunnlaget kan danne grunnlag for en permanent tillatelse. Dersom søkeren deretter får slik permanent tillatelse, regnes toårsperioden inn i botiden.

Opphold under en tidsbegrenset oppholdstillatelse regnes som utgangspunkt ikke med i botiden, selv om vedkommende senere får en tidsubegrenset tillatelse. Bakgrunnen for dette er at den som oppholder seg i Sverige under en slik tidsbegrenset oppholdstillatelse, i prinsippet anses for å ha et tilfeldig opphold i Sverige. De forventes heller ikke å integreres i det svenske samfunnet på samme måte som personer som har til hensikt å bli værende i Sverige.

I 1997 la Utlänningsnämnden til grunn at personer som oppholdt seg i Sverige i medhold av EØS-avtalen, som utgangspunkt ikke får regnet oppholdet som en del av botiden. Dersom søkeren tilfredsstiller kravene til permanent oppholdstillatelse, kan det gjøres unntak fra dette utgangspunktet.

I Lagrådsremiss 27. april 2000 - Lag om svenskt medborgarskap - har man imidlertid foreslått å likestille en oppholdstillatelse etter EØS-regelverket som er gitt for fem år, med en permanent oppholdstillatelse. Bakgrunnen er i korthet at en oppholdstillatelse som gis på grunnlag av EØS-avtalen, gis for fem år av gangen med mindre grunnlaget som begrunner tillatelsen er tidsbegrenset, som f.eks. ved studier. Etter utløpet av fem års-perioden vil det i de fleste tilfeller være en formsak å få fornyet tillatelsen for ytterligere fem år. Siden borgere i en EØS-stat ikke har behov for å søke om permanent oppholdstillatelse, har man funnet det uhensiktsmessig å stille som vilkår for svensk statsborgerskap at man har søkt om en slik tillatelse. Forslaget er fulgt opp i Regeringens proposition 1999/2000:147.

I Danmark gis statsborgerbevilling ved lov. Indfødsretsloven oppstiller derfor ikke noe bestemt krav for erverv av dansk statsborgerskap ved bevilling. Det er imidlertid utgitt retningslinjer som beskriver den praksis som Folketingets Indfødsretsudvalg følger i forbindelse med behandlingen av søknader om dansk statsborgerskap. De siste retningslinjene som foreligger er circulære 16. juni 1999 nr. 90. I §§ 4-8 stilles det krav om at søkeren må ha «opholdt» seg lovlig i landet en bestemt tid før bevilling innvilges. I motsetning til der loven krever bopel el., stilles det med andre ord ikke krav til søkerens hensikt med oppholdet.

Det går frem av circulæret § 3 at oppholdsperioden regnes fra det tidspunkt søkeren for første gang har fått oppholdstillatelse. Den danske utlendingslov bygger på et system som tilsvarer det norske, hvor tidsubegrenset oppholdstillatelse først kan gis etter tre års opphold på en tillatelse der oppholdsgrunnlaget har «varig karakter», se ovenfor under avsnitt 7.4.1.2 hvor utlendingslovens regler beskrives. Etter § 3 har det ikke betydning for beregningen av oppholdstiden om tillatelsen er gitt på et «midlertidig» eller «varig» oppholdsgrunnlag. En student som senere gifter seg dansk og blir boende i Danmark etter studietiden, kan med andre ord også regne studieoppholdet som botid. Dette innebærer en reell lemping av botidskravet for mange søkergrupper i forhold til det svenske system. Tidligere var dette annerledes også i Danmark. Etter tilsvarende circulære av 3. oktober 1997 nr. 132 ble oppholdstiden først regnet fra det tidspunkt hvor søkeren fikk «opholdstilladelse med henblik på varigt ophold», dvs. en tillatelse tilsvarende en oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse i Norge. Dette var mer i samsvar med praktiseringen av det svenske hemvistkravet.

Selv om opphold på ethvert oppholdsgrunnlag regnes som relevant oppholdstid, stilles det krav om at søkeren har «tilladelse til varigt ophold» på bevillingstidspunktet. Pr. i dag er det uklart om det i dette ligger at søkeren må ha fått en tidsubegrenset oppholdstillatelse (tilsvarende bosettingstillatelse i Norge), eller om det er tilstrekkelig at søkeren har en oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for en slik tillatelse, dvs. en tillatelse der oppholdsgrunnlaget har «varig» karakter. 1

Vilkåret innebærer uansett at f.eks. syv års studier i Danmark ikke er tilstrekkelig for å erverve dansk statsborgerskap.

På Island kreves det at man har hatt «bopæl» i et visst antall år før bevilling gis. Det fremgår uttrykkelig av loven at bopelen må være fast og oppholdet i landet «vedblivende».

I Finland kreves det at man de siste fem år har hatt og fortsatt har «sitt egentliga bo og hemvist» i Finland. Utvalget antar at hemvistbegrepet er å forstå på samme måte som etter svensk rett.

7.4.2 Kravet om at botiden må være sammenhengende og umiddelbart i forkant av en eventuell bevilling

7.4.2.1 Departementets praksis

Loven krever sammenhengende botid i de siste syv år før bevilling kan gis, jf. ordene «har hatt fast bustad i riket dei siste 7 åra». I praksis er det gjort unntak fra dette som innebærer at dette vilkåret ikke lenger har noe reelt innhold. Unntakene er beskrevet i Justisdepartementets rundskriv G-28/99, inntatt som vedlegg til utredningen, avsnitt VII punkt 3.4.

Opphold i utlandet på to måneder pr. år eller mindre godskrives fullt ut som botid i Norge. Opphold i utlandet mellom to måneder og ett år teller ikke som botid, men man vil likevel legge til grunn at botid før og etter utenlandsoppholdet teller som sammenhengende botid. Dersom oppholdet varer over ett år regner man også botiden før og etter utenlandsoppholdet som sammenhengende botid, likevel slik at lengden av utenlandsoppholdet kommer til fradrag i botiden som er opptjent før utreise. Til illustrasjon vil en person som har bodd i Norge i ti år, for deretter å ha flyttet til utlandet og oppholdt seg der i seks år, kunne regne fire år av oppholdet før utreise som botid når han vender tilbake. Departementets praksis innebærer med andre ord at en vesentlig del av botiden kan ligge langt tilbake i tid, og at kravet om at man skal ha bodd i Norge de siste syv årene før søknad reelt sett er uthulet. Den eneste begrensningen departementet har satt, er at man ikke kan regne et tidligere opphold som botid dersom søkeren ikke har hatt «fast bopel» i Norge i en periode på syv år.

Også opphold utenfor Norge ut over to måneder pr. år vil i enkelte tilfeller kunne regnes som botid. Departementet har lagt til grunn at opphold i andre nordiske land regnes som botid i Norge med en halvpart, med mindre det dreier seg om studieopphold. Da regnes botiden fullt ut. Studieopphold utenfor Norden teller som botid med en tredjedel, med mindre det dreier seg om studieopphold i søkerens hjemland. Også denne praksisen innebærer etter utvalgets syn en uthuling av lovens krav, hvor det heter at man skal ha hatt fast bopel i riket de siste syv år.

Det vises for øvrig til rundskrivet for nærmere detaljer.

7.4.2.2 Forholdene i de øvrige nordiske land

Spørsmålet om betydningen av utenlandsopphold løser man i Sverige ut fra hemvistbegrepet og det subjektive kravet til bosettingshensikt, se ovenfor under avsnitt 3.5.1.2.3. Et utenlandsopphold som er ment å være midlertidig, vil følgelig ikke avbryte hemvistforholdet. Søkeren anses med andre ord å ha uavbrutt hemvist i Sverige. Dersom utenlandsoppholdet er av noe varighet, i praksis over to måneder, vil den tiden søkeren faktisk har oppholdt seg i utlandet likevel komme til fradrag i botiden. Kortere opphold som vanlige feriereiser mv. regnes derimot fullt ut som botid i Sverige.

Dersom utenlandsoppholdet ikke er ment å være rent midlertidig, medfører dette en bopelsendring. Når søkeren senere bosetter seg i Sverige på nytt, vil kravet til fem års uavbrutt hemvist medføre at man må begynne botidsberegningen på nytt.

Selv om hensikten står sentralt i vurderingen av om et utenlandsopphold innebærer en bopelsendring, vil man i praksis måtte forholde seg til objektive forhold som f.eks. om søkeren har hatt fast arbeid i utlandet, om han har meldt flytting til folkeregisteret osv.

Utvalget bemerker at den beskrivelsen av svensk rett som går frem av SOU 1999:34 s. 62-63 er noe avvikende fra det som er sagt ovenfor. Dette skyldes at det er foretatt en praksisomlegging i Sverige på bakgrunn av regjeringens beslutning 2. desember 1999 (Ku1999/1876/IM).

I Danmark praktiseres kravet til «uafbrudt» opphold i Danmark slik at oppholdet regnes som sammenhengende dersom utenlandsoppholdene til sammen ikke overstiger ett år, jf. circulære 16. juni 1999 nr. 90 § 6. Utenlandsoppholdet regnes likevel ikke inn i oppholdstiden. Dersom oppholdet utelukkende skyldes utdannelse, avtjening av verneplikt i opprinnelseslandet eller besøk hos nærstående familie på grunn av alvorlig sykdom, tillates utenlandsopphold på til sammen to år. Hvis utenlandsoppholdet går ut over dette, må søkeren regne oppholdstid på nytt fra det tidspunkt vedkommende returnerer til Danmark.

I prinsippet regnes ethvert opphold i utlandet inn i disse reglene. I praksis vil imidlertid myndighetene ikke bli kjent med opphold av kortere varighet, slik som feriereiser mv. Med mindre man har opplysninger om noe annet, vil man bare få kunnskap om utenlandsopphold som registreres i folkeregisteret, dvs. opphold over seks måneder.

En forutsetning for at oppholdstid før utenlandsopphold skal kunne regnes som relevant oppholdstid etter circulærets § 6, er at søkeren under utenlandsoppholdet har hatt til hensikt å vende tilbake til Danmark. Dersom man bosetter seg i utlandet i tradisjonell forstand, men vender tilbake etter kort tid, kommer reglene i circulærets § 6 ikke til anvendelse. Dersom søkeren har oppholdt seg i utlandet under oppholdstiden, vil det også stilles som tilleggsvilkår at søkeren har til hensikt å bli værende i Danmark på søknadstidspunktet.

7.4.3 Botidens lengde

7.4.3.1 Norsk lovgivning og praksis

Som nevnt krevde man etter 1888-loven at man hadde vært bosatt i landet i tre år. Dette ble oppfattet som et minimumskrav, og i praksis krevde man som nevnt betydelig lengre botid før man fikk innvilget søknad om norsk statsborgerskap. Det er opplyst i den fellesskandinaviske innstillingen fra 1922 på s. 30, at man i praksis krevde fem års botid for søkere fra skandinaviske land, og ti års botid fra søkere fra andre land.

Ved 1924-loven økte man botidskravet til fem år. Også dette var ment som et minimumskrav, som i første rekke ville bli krevd av personer fra land som sto Norge nært. I den fellesskandinaviske innstillingen fra 1949, opplyses det på s. 32 at man i praksis krevde fem års botid for personer fra Danmark, Sverige og Island, mens man krevde syv til tolv års botid for andre utlendinger, alt etter som de sto Norge nærmere eller fjernere med hensyn til språk, samfunnsforhold mv. Om praksis etter 1924-loven vises det til avsnitt 7.1.3.

Ved vedtakelsen av 1950-loven endret man botidskravet til syv år. Om bakgrunnen for endringen heter det blant annet i Ot.prp. nr. 15 (1950) på s. 8:

«De norske og svenske delegerte mener at det ikke er grunn til å opprettholde et så strengt krav som 5 års opphold i landet når det gjelder borgere fra de øvrige nordiske land og foreslår derfor en bestemmelse som åpner en ubetinget adgang til å fravike de krav som ellers stilles til opphold i landet. Da de vanlige bestemmelser på dette område således bare vil komme til anvendelse på borgere fra ikke-nordiske land, er minimumstiden i samsvar med det som i praksis gjelder for slike personer, i utkastets § 6, nr. 2, satt til 7 år. Det er ved formuleringen gitt særskilt uttrykk for at det her dreier seg om et minimumskrav. Bortsett fra særbestemmelsen for de nordiske lands borgere innebærer de endringer som er foreslått når det gjelder kravet til opphold i riket, således ingen realitetsendring fra de regler som nå praktiseres.»

På tross av forarbeidenes klare forutsetning om at kravet om syv års botid skulle være et minimumskrav, og at man ikke tok sikte på noen endring i den tidligere praksis hvor man krevde fra syv til tolv års botid for søkere utenfor Norden, praktiseres bestemmelsen i dag slik at det gis bevilling straks man har oppholdt seg i landet i syv år og vilkårene for erverv for øvrig er oppfylt. Det har ikke lykkes utvalget å bringe på det rene hva denne omleggingen av praksis skyldes, og når praksis ble lagt om, se ovenfor under avsnitt 7.1.4.

I medhold av § 6 annet ledd er det i praksis gjort unntak fra kravet om syv års botid for en rekke søkergrupper. Hvordan reglene praktiseres går frem av Justisdepartementets rundskriv G-28/99, inntatt som vedlegg til utredningen. Unntakene er mange og kompliserte og utvalget nøyer seg med å beskrive hovedlinjene. For detaljer vises det til rundskrivet avsnitt VII punktene 4-6.

For nordiske søkere kreves det som hovedregel to års botid, likevel slik at kravet til botid kan reduseres ytterligere dersom det foreligger tungtveiende behov av yrkes- eller utdannelsesmessige grunner (avsnitt VII punkt 4.3).

Dersom søkeren har hatt norsk statsborgerskap tidligere, gjelder det et botidskrav på ett år dersom søkeren var over atten år ved utflytting fra Norge, og to år dersom søkeren var under atten år ved utflytting fra Norge. Ved enkelte typer gjenerverv kreves det ikke botid i det hele tatt (avsnitt VII punkt 4.1).

For personer som er gift med norsk statsborger, gjelder det et krav om samlet ekteskapstid og botid på åtte år. Av disse årene må søkeren ha bodd og vært gift i Norge i minst de siste to år. Det er videre en forutsetning for å godskrives ekteskapstid at ektefellene har bodd sammen, og at den annen ektefelle har vært norsk i hele ekteskapstiden. Ekteskapstid og botid kan opptjenes samtidig, slik at det f.eks. er tilstrekkelig å ha bodd i Norge og vært gift med en norsk statsborger i fire år. Partnerskap og samboerskap likestilles med ekteskap. For øvrig vises det til rundskrivet avsnitt VII punkt 4.2 for den nærmere praktiseringen av reglene.

For enkelte grupper barn, gjelder det et redusert botidskrav. Botidskravet er differensiert ut fra når barnet kom til Norge. Dersom barnet var under tolv år, gjelder det ikke krav om botid. Deretter økes botiden fra ett til seks år, slik at det kreves ett års botid for barn som var tolv år da de kom til kom til Norge, to års botid for barn som var tretten år når de kom til Norge osv. Bestemmelsene kommer til anvendelse på barn som bor sammen med en av foreldrene som er norsk borger og som har del i foreldreansvaret for barnet, og for barn som adopteres av norske borgere og som ikke faller inn under lovens § 1a. Dersom søknaden innleveres etter at barnet fylte atten år, er det et vilkår for å nyte godt av den reduserte botiden at minst én av foreldrene fortsatt er norsk statsborger.

For ufrivillig statsløse personer over atten år, gjelder et krav om fem års botid (avsnitt VII punkt 5.4).

Endelig vil det kunne dispenseres både fra syv års kravet og de øvrige botidskravene som nevnt i rundskrivet etter en nærmere vurdering av det enkelte tilfelle (avsnitt VII punkt 6).

7.4.3.2 Politisk behandling av botidskravet de siste ti år

Spørsmålet om botidens lengde ble utredet på bakgrunn av St.meld. nr. 39 (1987-88) om innvandringspolitikken. Regjeringen foreslo å redusere botiden fra syv til fem år. Forslaget ble sendt på høring 17. september 1992. Bakgrunnen for forslaget var i hovedsak at man ønsket å vektlegge statsborgerskapets integreringsfremmende effekt. Tidligere har statsborgerskapet vært betraktet som noe man får når man har «levet seg inn» i norske forhold. Det nye var at statsborgerskap i seg selv kunne lette integreringen for den enkelte, og derfor burde kunne innvilges på et tidligere tidspunkt. Etter høringsbehandlingen ble forslaget lagt til side.

I St.meld. nr. 17 (1996-97) om innvandring og det flerkulturelle Norge gikk regjeringen inn for å opprettholde et botidskrav på syv år. Det ble gitt følgende begrunnelse på s. 86:

«Botidskravet for innvilgelse av norsk statsborgerskap er med visse unntak syv år. I Sverige og Finland er botidskravet fem år, mens Island og Danmark har botidskrav på syv år. Betydningen av en streng utvisningspraksis overfor kriminelle og bruken av midlertidig kollektiv beskyttelse i inntil fire år, taler for å opprettholde kravet om syv års botid. Mange utlendinger har svake ferdigheter i norsk. Dette er også et forhold som taler for at botiden fortsatt bør være syv år, jf drøftingen av språkkrav nedenfor. Hensynet til nordisk rettsenhet er heller ikke noe argument for å senke botidskravet.»

Ved komitébehandlingen i Stortinget sluttet flertallet seg til dette. Representanten fra Sosialistisk Venstreparti foreslo å redusere botiden til fem år, jf. Innst. S. nr. 225 (1996-97) s. 33. Et slikt forslag ble også fremsatt av SV under den etterfølgende behandlingen i Stortinget. Forslaget ble nedstemt med 99 mot 8 stemmer, jf. S.tid. (1996-97) s. 4092.

7.4.3.3 Botidens lengde i de øvrige nordiske land

I Sverige krever man fem års botid for søkere fra ikke-nordiske land. For søkere fra nordiske land kreves det to års botid. I SOU 1999:34 foreslås bestemmelsene opprettholdt, likevel slik at en person som er ufrivillig statsløs eller flyktning i utlendingslovens forstand, kan få statsborgerskap etter fire års botid. I tillegg gis det i praksis dispensasjon fra botidskravet for enkelte grupper, jf. SOU 1999:34 s. 63-65. Utvalget nøyer seg med å vise til enkelte unntak. For øvrig vises det til den svenske lovutredningen.

For personer som har vært gift eller samboer med svensk statsborger i to år, kreves det tre års botid («hemvist»). Praksis omfatter også homofile samboerskap. Dersom ektemaken eller samboeren har ervervet sitt statsborgerskap ved bevilling, kreves det at han har vært svensk statsborger i to år. Personer som tidligere har hatt svensk statsborgerskap, og som har vært bosatt i Sverige inntil voksen alder, kan normalt gjenvinne sitt svenske statsborgerskap umiddelbart eller kort tid etter hjemkomsten. Også personer som tidligere har hatt svensk statsborgerskap, men som ikke har bodd i Sverige, kan få dispensasjon fra botidskravet, likevel slik at det normalt kreves to års botid.

I Danmark er ikke botidskravet regulert i lov, men de retningslinjer som følges i praksis går frem av circulære av 16. juni 1999 nr. 90 §§ 4 til 8. Det kreves minst to års botid for søkere fra nordiske land og minst syv års botid for utlendinger for øvrig. Flyktninger kan naturaliseres etter seks års botid. For personer som er gift med dansk statsborger, er botidskravet fire år dersom de har vært gift i tre år, fem år dersom de har vært gift i to år og seks år dersom de har vært gift i ett år. Inntil ett års samliv i forkant av ekteskapet likestilles med ekteskap. I § 8 gis en særregel om at personer som har fått en vesentlig del av deres alminnelige eller faglige utdannelse i Danmark, kan naturaliseres etter fire år. Forutsetningen er at utdannelsen er av dansk karakter og har vart i minst tre år, med mindre den innen den tid er avsluttet ved eksamen eller lignende prøve. I tillegg til de retningslinjer som går frem av circulæret, praktiseres det et botidskrav på ett år for søkere som har tapt sitt danske statsborgerskap ved fylte 22 år etter lovens § 8.

Etter den finske lov kreves det fem års botid. Loven forutsetter at det kan dispenseres fra botidskravet for søkere fra de nordiske land. Utvalget er ikke kjent med hvilke unntak som ellers gjøres fra botidskravet ved praktiseringen av loven.

På Island kreves syv års botid for ikke-nordiske søkere og fire års botid for nordiske søkere. For søkere som har vært gift med islandsk statsborger som selv har hatt statsborgerskap i mer enn fem år, kreves tre års botid etter ekteskapsinngåelsen. Regelen gjelder også for registrerte partnerskap. Det er gitt tilsvarende regel for registrerte samliv, men da er botiden fem år. For personer hvor en av foreldrene er islandsk statsborger gjelder et krav om to års botid, dersom den av foreldrene som har statsborgerskap har hatt det i fem år. For søkere som tidligere har hatt islandsk statsborgerskap gjelder et botidskrav på ett år. For flyktninger er botidskravet fem år.

7.4.3.4 Botidens lengde i land utenfor Norden

I land utenfor Norden oppstilles det svært ulike botidskrav. Som eksempler på land med et liberalt botidskrav, kan nevnes Australia og Canada. I Australia kreves det to års botid de siste fem år, hvorav tolv måneder må være innen de siste to år. I Canada kreves det 1095 dagers botid (tre år) innen de siste seks år. Blant land som krever fem års botid, kan nevnes England, Frankrike, USA og Nederland. I Tyskland stilles det krav om ti års botid og i Sveits er kravet tolv år.

Det er imidlertid vanskelig å sammenligne botidskravene i ulike land uten å kjenne til hvordan botiden beregnes. I Sveits regnes f.eks. botid i alderen 10-20 år dobbelt.

7.4.4 Utvalgets vurderinger og forslag

7.4.4.1 Sammenfatning av utvalgets forslag

Det sentrale spørsmålet slik utvalget ser det, er om man skal videreføre dagens praksis som bygger på at det er tilstrekkelig med lovlig opphold i riket, eller om man skal revitalisere bopelsbegrepet i sin tradisjonelle betydning.

Utvalget foreslår å videreføre vilkåret om at søkeren må være bosatt i Norge i tradisjonell forstand på bevillingstidspunktet. Det bør stilles krav om bosettingstillatelse etter utlendingsloven § 12. Utvalget vil også videreføre dagens praksis om at det ut over dette er tilstrekkelig å ha oppholdt seg i Norge i et bestemt antall år. Bare lovlig opphold bør regnes som relevant opphold. Utvalget foreslår å opprettholde kravet om syv års «botid» som hovedregel, men er kommet til at kravet om sammenhengende botid bør erstattes med en bestemmelse om at botiden må være opptjent innen en ti-års periode før bevilling kan gis.

For øvrig foreslås det særregler for statsløse, borgere fra nordiske land, personer som omfattes av EØS-avtalen, ved gjenerverv av norsk statsborgerskap, samt for søkere som er gift eller samboende med norsk statsborger.

Utvalget vil ellers bemerke at praktiseringen av kravet om bopel og botid/oppholdstid reiser en rekke kompliserte spørsmål. Som det går frem av avsnittene 7.4.1.4 og 7.4.2.2, har man heller ikke i de øvrige nordiske land funnet noen enkle svar på disse spørsmålene. Praksis viser at det til stadighet vil være behov for nye tilpasninger, noe som også vil gjøre seg gjeldende i fremtiden. Et godt eksempel på dette er den praksisomleggingen man nylig har sett i Sverige mht. søkere som oppholder seg i Sverige i kraft av EU-regelverket.

7.4.4.2 Krav om bopel i Norge på bevillingstidspunktet

Etter utvalgets syn må det være et vilkår for erverv av norsk statsborgerskap at man er bosatt i Norge i tradisjonell forstand på bevillingstidspunktet. I dette ligger det som nevnt at det ikke er tilstrekkelig at man faktisk oppholder seg innen rikets grenser. Det må i tillegg foreligge en subjektiv hensikt om at oppholdet skal være av en viss varighet. Det kan likevel ikke kreves at man positivt må ha til hensikt å bli boende i landet resten av livet, men en søknad skal avslås dersom det foreligger opplysninger om at søkeren har til hensikt å flytte til utlandet i nær fremtid og derved oppgi sin bopel i Norge. Et forestående utenlandsopphold som ikke innebærer at søkeren oppgir sin bopel i Norge, vil imidlertid ikke være avslagsgrunn. Dette vil f.eks. kunne være tilfellet ved tidsbegrensede utenlandsopphold i forbindelse med arbeid, der hensikten er å returnere til Norge.

7.4.4.3 Krav til bosettingstillatelse etter utlendingsloven

At søkeren må være bosatt i Norge i tradisjonell forstand på bevillingstidspunktet, innebærer at søkeren må ha en berettiget forventning om å kunne oppholde seg i Norge på ubestemt tid. Etter utvalgets syn bør det derfor stilles som vilkår for statsborgerskap at søkeren er innvilget bosettingstillatelse.

Krav om bosettingstillatelse kan også begrunnes ut fra sammenhengen mellom utlendingsloven og statsborgerloven. Siden statsborgerskapet innebærer en ubetinget rett til opphold i Norge, vil det være lite konsekvens i lovverket om statsborgerskap kan innvilges før man kan innvilges permanent oppholds- og arbeidstillatelse etter utlendingslovens regler. Etter dagens praksis har ikke regelverkene vært samkjørte på dette punktet, slik at man har kunnet komme i en situasjon der man i praksis har krav på norsk statsborgerskap uten å fylle vilkårene for bosettingstillatelse.

Etter utvalgets syn bør kravet om bosettingstillatelse komme til uttrykk direkte i loven.

Utvalget er kommet til at det bør kreves at det faktisk er søkt om bosettingstillatelse og at søknaden er innvilget. Selv om det kan virke lite hensiktsmessig å kreve at man søker om en tillatelse man ikke har behov for dersom statsborgersøknaden innvilges, mener utvalget at det ikke bør være tilstrekkelig at man tilfredsstiller vilkårene for en bosettingstillatelse. Bakgrunnen for utvalgets standpunkt er at det bør være utlendingsmyndighetene som tar stilling til om vilkårene for bosettingstillatelse er oppfylt, og at dette skjer med bindende virkning for statsborgermyndighetene. Problemet kommer på spissen etter at klage over vedtak etter statsborgerloven og utlendingsloven fra 1. januar 2001 skal behandles av ulike organer, se nedenfor under avsnitt 13.1.

Søkere fra de øvrige nordiske land og personer som omfattes av EØS-avtalen trenger ikke bosettingstillatelse for å arbeide og oppholde seg i Norge på ubestemt tid. Problemstillinger knyttet til disse søkergruppene i forhold til botidskravet vil bli behandlet samlet nedenfor under avsnittene 7.4.5.3 og 7.4.5.4.

Siden bosettingstillatelse normalt ikke gis før man har oppholdt seg i Norge i tre år, må man ta stilling til om det er hensiktsmessig å oppstille et slikt krav for de grupper hvor det kan være aktuelt å senke botiden til under tre år. Problemstillingen kommer på spissen ved gjenerverv, siden utvalget foreslår at statsborgerskap bør kunne erverves etter to års botid i slike tilfeller. Problemstillingen er derfor drøftet nedenfor under avsnitt 9.7 om gjenerverv av norsk statsborgerskap.

7.4.4.4 «Botidskravet». Bør det være tilstrekkelig med faktisk opphold?

Det neste spørsmålet utvalget må ta stilling til er om søkeren må ha vært bosatt i Norge i hele «botiden», eller om det er tilstrekkelig at søkeren rent faktisk har oppholdt seg i Norge. Forskjellen ligger som nevnt i at et bopelsforhold forutsetter en subjektiv hensikt om at oppholdet skal være av en viss varighet. Slik loven praktiseres i dag, bygger den i realiteten på et oppholdsprinsipp.

Ulempen med et bopelsprinsipp er at det kan medføre betydelige bevisvansker. Spørsmål om når botiden skal regnes fra, og om et opphold i utlandet skal avbryte botiden, vil i prinsippet måtte avgjøres ut fra hvilke tanker søkeren rent faktisk har gjort seg om oppholdets varighet. Som et eksempel kan man tenke seg en utlending som studerer i Norge, og som er fast bestemt på å returnere til hjemlandet etter studietiden. Under studiet modnes tanken på å bosette seg i Norge, og etter studiet søker han sin første jobb her. I en slik situasjon lar det seg vanskelig gjøre å fiksere et tidspunkt for når botiden skal begynne å løpe. Det avgjørende er når vedkommende bestemmer seg for å bli boende i Norge. Dette er en subjektiv forestilling som ikke lar seg dokumentere.

At det vanskelig lar seg konstatere når botiden skal regnes fra, innebærer at det for den enkelte er vanskelig å forutse sin rettsstilling. Et vilkår som vanskelig lar seg dokumentere er også betenkelig ut fra et rettssikkerhetsperspektiv, siden man risikerer at like tilfeller av bevismessige årsaker behandles ulikt. Endelig taler administrative hensyn for at en bør unngå regler som det kan bli ressurskrevende å praktisere.

Disse vanskelighetene kan i en viss grad lempes på ved å innføre regler om at bosettingshensikt presumeres å foreligge når gitte ytre konstaterbare omstendigheter foreligger.

Når det gjelder spørsmålet om når botiden begynne å løpe, sondrer man f.eks. i Sverige mellom opphold på ulike oppholdsgrunnlag, slik at botiden først kan opparbeides når man har søkt om permanent oppholdstillatelse, forutsatt at søknaden senere innvilges. Etter norsk utlendingslov skiller man som nevnt mellom to typer oppholdstillatelser, alt etter som om det faktiske grunnlaget for oppholdstillatelsen har varig eller midlertidig karakter. Dersom oppholdsgrunnlaget er av en slik karakter at det vil kunne danne grunnlag for varig opphold, f.eks. et ekteskap med norsk statsborger, gis det en oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse. Utlendingslovens regler er nærmere beskrevet ovenfor under avsnitt 7.4.1.2. Man kunne derfor tenke seg at man i loven presumerer at bosettingshensikt foreligger der søkeren har oppholdstillatelse på et «varig» faktisk grunnlag, mens opphold på et «midlertidig» grunnlag utelukker bosettingshensikt siden søkeren ikke vil kunne ha noen berettiget forventning om å kunne bli i landet når oppholdsgrunnlaget faller bort. Et slikt system ble praktisert i Danmark frem til någjeldende circulære 16. juni 1999 nr. 90. Velger man en slik løsning vil man måtte lage særrregler for statsborgere fra de nordiske land og personer som omfattes av EØS-reglene.

Når det gjelder spørsmålet om opphold i utlandet innebærer en bopelsendring, vil man også kunne støtte seg til objektive forhold som indikerer at man har til hensikt å bli boende i utlandet. I SOU 1999:34 s. 62 nevnes det som eksempler som indikerer bopelsendring at man har fått fast arbeid eller kjøpt bolig i utlandet, eller at man har meldt utflytting til folkeregisteret. Lengden på utenlandsoppholdet vil også kunne tillegges vekt i en slik vurdering. Ulempen med en slik vurdering er at den er ressurskrevende, og at det i en viss utstrekning vil kunne være tilfeldig hvilke opplysninger myndighetene blir kjent med. Når man vurderer betydningen av arbeid i utlandet, vil det f.eks. også kunne være relevant for vurderingen om arbeidsgiveren er norsk, om vedkommende beholder hus eller leilighet i Norge og om familien fremdeles bor her.

Ut over de bevismessige problemer som knytter seg til et bopelsprinsipp, har valget mellom et oppholdsprinsipp og et bopelsprinsipp også en prinsipiell side.

Som det poengteres i SOU 1999:34 på s. 60, vil en utlending som bor i Sverige under forutsetning om at oppholdet er midlertidig, ha mindre oppfordring til å knytte seg til det svenske samfunn enn en person som har til hensikt på bli værende i Sverige. Momentet er trukket frem i den svenske lovutredningen som begrunnelse for at opphold på midlertidige oppholdstillatelser ikke regnes inn i botiden. Utvalget antar at dette er en riktig forutsetning, men vil tilføye at en person som rent faktisk har oppholdt seg i Norge i mange år, også kan etablere en tilknytning til landet som er relevant i forhold til en søknad om norsk statsborgerskap. En student vil f.eks. også kunne skaffe seg et sosialt nettverk og få kjennskap til norsk språk og samfunnsliv. Tilbudet om språkundervisning gis f.eks. til alle innvandrergrupper uavhengig oppholdsgrunnlag, se nedenfor under avsnitt 7.5.6.

Et bopelsprinsipp vil på den annen side få som konsekvens at langvarige opphold i utlandet som er ment å være midlertidige, f.eks. i forbindelse med studier, ikke vil avbryte botiden. Selv om vedkommende ved en slik midlertidig utflytning vil ha sin «base» i Norge, og derfor må forutsettes å ha en viss kontakt med landet, faller mye av begrunnelsen for et botidskrav bort når søkeren ikke rent faktisk oppholder seg her.

Utvalget har funnet valget vanskelig, men er kommet til at en ny statsborgerlov bør bygge på at det er tilstrekkelig at personer som søker norsk statsborgerskap faktisk har oppholdt seg i Norge i et bestemt antall år. Standpunktet er begrunnet i at faktisk opphold i Norge vil danne grunnlag for tilknytning det er naturlig å legge vekt på i spørsmålet om vedkommende bør kunne bli norsk statsborger. Etter utvalgets syn er det lite rimelig om en person som f.eks. har studert i Norge i mange år før han kan sies å ha bosatt seg her, ikke skal får regnet noe av studieoppholdet som botid. Et annet sentralt moment er at et rent oppholdsprinsipp vil være lettere å praktisere enn et bopelsprinsipp. Dette vil føre til at reglene blir mer forutberegnelige for den enkelte.

Når det gjelder hensynet til at en utlending har større oppfordring til å knytte seg til det norske samfunn dersom vedkommende oppholder seg i landet på en tillatelse som kan danne grunnlag for en varig bosetting, vil utvalget bemerke at kravet til bosettingstillatelse i de fleste tilfeller vil medføre at tre av årene før man kan søke statsborgerskap må være tilbrakt på et oppholdsgrunnlag som ikke har karakter av å være midlertidig. Forutsetter man at botiden settes til syv år, vil en student som senere gifter seg i Norge bare få «godskrevet» fire år på studieopphold som botid.

Utvalgets standpunkt innebærer at «botiden» bør regnes fra faktisk ankomst til landet, med de unntak som må gjøres dersom oppholdet ikke er lovlig ved ankomst, se neste avsnitt.

7.4.4.5 Krav om at oppholdet skal ha vært lovlig

Etter utvalgets syn bør bare opphold som er lovlig etter utlendingslovens regler kunne regnes inn i botiden. Det vil gi en uønsket signaleffekt dersom ulovlig opphold i Norge skulle kunne medregnes når man søker om norsk statsborgerskap. Tilsvarende krav oppstilles som nevnt også i Danmark og Sverige.

Et opphold regnes som lovlig når det foreligger gyldig arbeids-, oppholds- eller bosettingstillatelse etter utlendingslovens regler. I tillegg vil et opphold på visum eller et visumfritt opphold regnes som lovlig opphold.

Et opphold uten gyldig tillatelse behøver ikke nødvendigvis å være klanderverdig. Overgangen fra det grovt klanderverdige til det unnskyldelige er også glidende. Det man bør ramme er de klanderverdige forhold. Dette innebærer at praktiseringen av et krav om lovlig opphold kan by på enkelte problemer.

For det første må det tas stilling til om et opphold skal regnes som lovlig allerede fra søknadstidspunktet, dersom søknaden ender i en gyldig tillatelse. Dette kan i enkelte typer saker, f.eks. asylsaker, dreie seg om en ikke ubetydelig tidsperiode. For de tilfellene der det ikke kreves at det er søkt om tillatelse før innreise, bør tidspunktet for søknaden være avgjørende. Der det kreves at det er søkt om tillatelse før innreise, eller det søkes om tillatelse etter utløpet av et opphold på visum eller visumfritt opphold, bør tidspunktet for når tillatelsen gis i utgangspunktet være avgjørende. Det bør likevel kunne gjøres unntak i det enkelte tilfelle dersom søkeren ikke kan bebreides for at det er søkt for sent.

Et annet spørsmål er hvordan man skal forholde seg til tilfeller, der søkeren ikke tilfredsstiller kravene til arbeids- eller oppholdstillatelse, men likevel ikke sendes ut av landet. Man kan i disse tilfellene snakke om et «tålt opphold» fra norske myndigheters side. Det er ikke naturlig å karakterisere dette som et lovlig opphold. Situasjonen er ikke upraktisk i saker der det kan reises tvil om søkerens identitet. Det kan f.eks. være på det rene at søkeren ikke tilfredsstiller vilkårene for arbeids- eller oppholdstillatelse, men siden identiteten er uklar har man ikke noe land å returnere vedkommende til. I andre tilfeller kan man i Norge føle seg sikker på identiteten og at vilkårene for arbeids- og oppholdstillatelse ikke er til stede, men hjemlandet kan nekte å ta i mot vedkommende med den begrunnelse at vedkommende etter «hjemlandets» vurdering ikke er statsborger i vedkommende land. Tilfeller der det oppstår identitetsproblemer behøver ikke å være klanderverdig fra søkerens side. I en flyktning- eller asylsituasjon, er det ikke upraktisk at man kommer uten reisedokumenter. I enkelte land som f.eks. Somalia, finnes det ingen sentralmyndighet som utsteder slike dokumenter. I en situasjon der man ikke kan dokumentere sin identitet, vil man alltid risikere å ikke bli trodd selv om det senere skulle vise seg at den oppgitte identitet er riktig. Etter utvalgets syn er det vanskelig å gi regler om hvordan disse tilfellene skal behandles, og det bør avgjøres konkret i forbindelse med den enkelte søknad om slikt opphold bør kunne danne grunnlag for norsk statsborgerskap.

I prinsippet må oppholdet ha vært lovlig i hele «botiden». Det kan oppstå situasjoner, der oppholdet i Norge består av perioder både med og uten oppholdstillatelse. Dette kan gjelde dersom søkeren søker for sent om fornyelse av en arbeids- eller oppholdstillatelse som likevel innvilges, eller at en tillatelse blir tilbakekalt uten at vedkommende sendes ut av landet fordi vedkommende f.eks. kan oppfylle vilkårene for opphold på et annet grunnlag. Også i disse tilfellene vil søkeren etter omstendighetene kunne være mer eller mindre å klandre for situasjonen som er oppstått.

I de situasjoner hvor det ikke foreligger gyldig oppholdstillatelse for hele oppholdet, kan situasjonen være at søkeren fyller vilkårene for opphold i riket. Man kan f.eks. tenke seg en person som arbeider i Norge i medhold av EØS-regelverket, og som har krav på arbeidstillatelse, ikke har søkt om slik tillatelse fordi vedkommende ikke har vært klar over at man må søke om slik tillatelse.

Endelig vil utvalget peke på sammenhengen med vandelsvilkåret, se avsnitt 7.6 nedenfor. Klanderverdige overtredelser av utlendingsloven vil etter omstendighetene kunne være straffbare, og medføre at man ikke vil kunne få innvilget en statsborgersøknad i en karenstid. Dette innebærer at et brudd på utlendingslovgivningen vil kunne få som konsekvens at deler av oppholdet ikke regnes som lovlig, samtidig som søknaden ikke innvilges fordi vandelsvilkåret ikke er oppfylt. Siden brudd på utlendingslovgivningen av denne type har en forholdsvis lav strafferamme, samtidig som overtredelsen gjerne vil ligge tidlig i oppholdet, vil karenstidssystemet ofte medføre at overtredelsen ikke vil få praktisk betydning for statsborgersøknaden i forhold til vandelskravet.

Utvalget er kommet til at det ikke lar seg gjøre å formulere generelle regler som fanger opp alle situasjoner som kan oppstå i forbindelse med praktiseringen av lovlighetskravet. Situasjonene beskrevet ovenfor må ses på som eksempler på problemer som kan oppstå. Bevillingsmyndighetene bør derfor kunne dispensere fra kravet om at oppholdet må ha vært sammenhengende lovlig i hele botiden i det enkelte tilfelle. Avgjørende for skjønnet bør være i hvilken grad søkeren kan bebreides for at de nødvendige tillatelser ikke har foreligget, samt varigheten av den ulovlige del av oppholdet. Et annet moment vil være om søkeren fylte vilkårene for oppholdstillatelse i perioden selv om gyldig tillatelse ikke forelå. Det bør også vektlegges om søkeren er straffet for overtredelse av utlendingsloven, slik at det allerede er beregnet en karenstid i forbindelse med kravet til hederlig vandel.

7.4.4.6 Kravet til sammenhengende opphold i forkant av en eventuell bevilling

Et oppholdsprinsipp kombinert med et krav om sammenhengende oppholdstid, vil medføre at man må gi regler for hvilke konsekvenser det skal ha at man i perioder faktisk har oppholdt seg i utlandet i «botiden». Korte utenlandsopphold som feriereiser mv. bør uansett ikke få betydning for beregningen. Om praktiseringen av dagens regler vises det til Justisdepartementets rundskriv G-28/99, inntatt som vedlegg til utredningen, avsnitt VII punkt 3.4. Som nevnt innebærer denne praksisen at kravet til sammenhengende botid ikke lenger har noen realitet.

Slike regler har man ikke samme behov for dersom man legger et bopelsprinsipp til grunn, slik det gjøres i Sverige. Dersom man først har etablert sin bopel i Norge, vil spørsmålet være om et eventuelt opphold i utlandet er av en slik karakter at man ikke lenger kan sies å ha sin bopel i Norge. Avgjørende for om bopelsforholdet avbrytes, vil være om vedkommende har til hensikt å mer eller mindre varig oppholde seg i utlandet. En feriereise eller en midlertidig utflytting i forbindelse med studier vil således ikke rokke ved at vedkommende har sin bopel i Norge.

Etter utvalgets syn bør botiden som utgangspunkt opptjenes i en periode som i tid ligger rett i forkant av søknaden. Opphold som ligger langt tilbake i tid, og mange spredte opphold i løpet av et langt liv, bør ikke kunne begrunne norsk statsborgerskap. På den annen side må det bygges en viss fleksibilitet inn i regelverket. Selv om man har sin bopel og base i Norge, er det stadig vanligere at man i forbindelse med arbeid, studier eller feriereiser, kan tilbringe lengre perioder i utlandet. Utvalget har derfor funnet å gå bort fra vilkåret i någjeldende lovs § 6 om at botiden må være opptjent i sammenheng og umiddelbart i forkant av søknaden. Den lemping som er gjort i praksis - som innebærer at en vesentlig del av botiden kan ligge langt tilbake i tid - er imidlertid etter utvalgets syn å gå for langt.

Utvalget er kommet til at man i en ny lov om statsborgerskap bør formulere kravet om botid slik at det kreves at søkeren har oppholdt seg i Norge i et bestemt antall år innenfor en bestemt tidsperiode som ligger umiddelbart i forkant av søknaden. Dette vil etter utvalgets syn ivareta den nødvendige fleksibilitet i regelverket, samtidig som botid som ligger langt tilbake i tid som utgangspunkt ikke vil være relevant. Eksempler på slike regler finner man også i andre lands statsborgerlovgivning, slik som Australia og Canada. Hvor mange års opphold som skal kreves, og hvor lang periode oppholdstiden kan opptjenes innenfor, drøftes nedenfor under neste avsnitt.

Samtidig bør departementet gis adgang til gjennom forskrift å gi regler om at opphold i utlandet helt eller delvis skal kunne likestilles med opphold i Norge. Det vil f.eks. føre for langt å skulle føre regnskap over vanlige ferieopphold i utlandet i løpet av oppholdsperioden. Utvalget nøyer seg med å vise til at det i dag er gitt slike regler for opphold i utlandet som ikke overstiger to måneder pr. år, for studieopphold i utlandet og for opphold i andre nordiske land.

Det er også grunn til å være oppmerksom på at kravet om bosettingstillatelse på bevillingstidspunktet i praksis vil medføre at oppholdstiden vil være noenlunde samlet. Etter utlendingsloven § 12, stilles det som vilkår for erverv av bosettingstillatelse at søkeren har oppholdt seg «sammenhengende» i riket i tre år på en tillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse. Etter utlendingsforskriften § 44 praktiseres kravet om sammenhengede opphold slik at søkeren ikke kan ha oppholdt seg mer enn syv måneder i utlandet til sammen. For søkere som har fått tillatelse under en kollektiv beskyttelse, vil utlendingsloven § 8a medføre at søkeren har hatt fire års sammenhengende opphold før bosettingstillatelse gis. Også etter at bosettingstillatelse er innvilget stilles det i praksis begrensninger i forhold til utenlandsopphold, siden tillatelsen faller bort dersom søkeren har hatt bopel eller faktisk opphold utenfor riket sammenhengende i mer enn to år, jf. utlendingsloven § 12 fjerde ledd. Utlendingsforskriften § 49 gir nærmere bestemmelser om praktiseringen av bortfallsregelen.

7.4.4.7 Botidens lengde

Spørsmålet om hvor lang botid som bør kreves må ses i sammenheng med hvordan botiden beregnes.

Som det går frem har botidskravet reelt sett blitt betydelig lempet gjennom departementets praksis fra någjeldende lovs vedtakelse og frem til i dag. Utvalget sikter først og fremst til at syv års-kravet ved lovens vedtakelse var ment som et minimumskrav, og at det var forutsatt at det i praksis skulle kreves betydelig lengre botid for mange søkergrupper. For det annet har «botidskravet» etter hvert blitt praktisert som et krav om lovlig opphold, noe som innebærer en markert liberalisering av botidskravet i forhold til enkelte søkergrupper.

Som nevnt foreslo Justisdepartementet i et høringsnotat av 17. september 1992, at botidskravet skulle senkes til fem år. Bakgrunnen for forslaget var i hovedsak integrasjonshensyn, i det man mente at norsk statsborgerskap vil bidra til å gjøre innvandreres integrering i det norske samfunnet enklere. Man ville bort fra tidligere lovers løsning om at statsborgerskap er noe man først kan erverve når man har levet seg inn i norske forhold. Forslaget ble ikke fulgt opp med en lovproposisjon etter høringsrunden.

I stedet foreslo regjeringen at botidskravet skulle opprettholdes i St.meld. nr. 17 (1996-97) om innvandring og det flerkulturelle Norge. Om begrunnelsen vises det til avsnitt 7.4.3.2. Ved behandlingen i Stortinget sluttet flertallet seg til dette.

Utvalget er kommet til at dagens krav om syv års opphold i Norge bør videreføres. Bakgrunnen for utvalgets standpunkt er i hovedsak at botidskravet er blitt vesentlig lempet for enkelte søkergrupper, ved at det er tilstrekkelig med faktisk opphold i riket. Når ethvert opphold kan danne grunnlag for norsk statsborgerskap, bør man etter utvalgets syn ikke kreve mindre enn syv års opphold som hovedregel. Når det gjelder de integrasjonshensyn som er fremhevet i Justisdepartementets høringsforslag fra 1992, finnes det som nevnt under avsnitt 2.5.5.4 ingen sikker dokumentasjon på at erverv av statsborgerskap har noen integrerende effekt. Selv om det ikke kan utelukkes at det har en slik effekt på enkelte søkere, er antakelsene om en slik effekt for løse og udokumenterte til at de kan begrunne noen vesentlig reduksjon i botidskravet ut over den lemping som følger av en overgang til et oppholdsprinsipp.

Etter utvalgets syn er det heller ikke aktuelt å heve botidskravet. Et krav om syv års botid er på linje med kravet i Danmark, som også bygger på et oppholdsprinsipp. Når det gjelder Sverige er botiden noe lavere, men dette må ses på bakgrunn av at Sverige praktiserer strengere regler for beregning av botid, som i realiteten innebærer et strengere krav for mange søkergrupper.

Som det går frem under forrige avsnitt, har utvalget kommet til at bare opphold innen en bestemt tidsperiode i forkant av søknaden bør begrunne erverv av norsk statsborgerskap. Utvalget har funnet å sette denne perioden til ti år. Dette innebærer at man kan legge sammen oppholdstid i Norge som er avbrutt av utenlandsopphold på til sammen inntil tre år. Dersom utenlandsoppholdene overstiger dette, vil søknaden ikke kunne innvilges før søkeren har tilbrakt så lang tid i Norge at vilkårene oppfylles.

Forslaget innebærer at en søker som har oppholdt seg i utlandet i mer enn tre år ikke vil kunne regne tidligere opphold som en del av botiden uansett hvor lenge han eller hun har bodd i landet. Man kan eksempelvis tenke seg at en utlending har bodd i Norge i 20 år uten å ha søkt norsk statsborgerskap. Hvis han eller hun deretter oppholder seg i utlandet i mer enn tre år, vil vedkommende først kunne bli norsk statsborger etter å ha bodd i Norge i syv nye år. I den grad beregningsreglene skulle gi urimelige resultater, forutsetter utvalget at det dispenseres fra botidskravet i det enkelte tilfelle.

7.4.5 Særregler for enkelte grupper

7.4.5.1 Generelt om differensiering av botidskravet

Et annet spørsmål er i hvilken grad man bør differensiere botidskravet for ulike søkergrupper. I dag er dette i praksis skjedd gjennom dispensasjonsadgangen i § 6 annet ledd.

Rent generelt vil utvalget bemerke at botidskravet innebærer en sterk objektivisering av den tilknytningen søkeren må ha til Norge. Denne tilknytningen kan bestå av ulike faktorer. I en viss utstrekning vil det også kunne være kontroversielt å ta stilling til hvilke faktorer som bør være relevante og hvordan ulike momenter skal vektes. Innenfor gruppen av personer som har oppholdt seg i Norge i syv år, må en anta at ulikhetene er store i forhold til tilknytning til Norge og det norske samfunn. Syv-års kravet er uttrykk for en gjennomsnittsbetraktning. Kravet om syv års botid er derfor begrunnet i at personer som har oppholdt seg i Norge i så lang tid, generelt må forventes å ha levet seg inn i norske forhold på en slik måte at det er naturlig at vedkommende kan bli norsk statsborger.

Det er etter utvalgets syn verken ønskelig eller praktisk gjennomførbart å differensiere botidskravet slik at alle ulikheter i faktisk tilknytning fanges opp fullt ut. Et detaljert unntakssystem vil etter utvalgets syn innebære en unødig komplisering av regelverket. Dersom botidskravet skulle medføre et sterkt urimelig resultat i enkelttilfellet, skal det som nevnt være adgang til å dispensere fra botidskravet etter en konkret vurdering.

Likevel er det etter utvalgets syn fortsatt grunn til å stille et lavere botidskrav for enkelte grupper.

Utvalget mener at botidskravet for borgere fra nordiske land og statsløse bør reguleres direkte i loven. Det bør også gis bestemmelser om gjenerverv og for personer som er gift med norsk statsborger. Generelle unntak fra botidskravet ut over dette bør etter utvalgets syn skje i forskrifts form.

7.4.5.2 Gjenerverv av norsk statsborgerskap

Gjenerverv er behandlet nedenfor i et eget avsnitt, se avsnitt 9.

Utvalget er kommet til at dagens § 4 bør oppheves, og at gjenerverv utelukkende bør behandles som et bevillingstilfelle.

Utvalget er videre kommet til at det bør kreves to års opphold i Norge, og at oppholdet må være sammenhengende av hensyn til den korte oppholdstiden.

For øvrig gjelder de øvrige vilkår for erverv av statsborgerskap ved bevilling, med unntak av kravet til bosettingstillatelse.

7.4.5.3 Nordiske borgere

Også for borgere fra nordiske land, må det være et vilkår at søkeren er bosatt i Norge i tradisjonell forstand på det tidspunktet bevillingen gis.

Siden borgere fra nordiske land kan oppholde seg i Norge fritt, uten krav om arbeids-, oppholds- eller bosettingstillatelse, kan det heller ikke stilles som vilkår for erverv av statsborgerskap at søkeren har bosettingstillatelse på bevillingstidspunktet.

Når det gjelder botidens lengde, er det lang tradisjon for å stille lempeligere krav til botid for søkere fra de øvrige nordiske land. Etter någjeldende lov praktiseres et krav om to års botid. Botiden kan reduseres ytterligere dersom det foreligger tungtveiende behov av yrkes- eller utdanningsmessig art. Utvalget mener det fortsatt bør stilles lempeligere botidskrav til nordiske borgere, og at dette bør komme til uttrykk direkte i loven.

Kravet til to års botid samsvarer med botidskravet for nordiske borgere i Sverige og Danmark, selv om beregningsreglene varierer noe. På Island kreves det fire års botid for nordiske borgere. I Finland forutsettes det i loven at det kan dispenseres fra botidskravet for nordiske borgere, men utvalget er ikke kjent med hvilken praksis som følges.

Utvalget foreslår å videreføre kravet om to års opphold for borgere fra nordiske land. Utvalget har lagt størst vekt på at dette for de fleste tilfeller vil være i samsvar med de krav som stilles til nordiske søkere i Sverige og Danmark. Siden det dreier seg om så vidt kort opphold som to år, må det kreves at oppholdet har vært sammenhengende.

7.4.5.4 Søkere som er omfattet av EØS-avtalen

Også borgere fra EØS-land er stilt i en særstilling i forhold til utlendingslovens regler. I motsetning til nordiske borgere, kreves det at EØS-borgere søker om oppholdstillatelse, selv om dette er noe søkeren har krav på dersom vilkårene for slik tillatelse foreligger.

Etter utlendingsloven § 51 bokstav a-d, skal slik oppholdstillatelse gis for arbeidstakere, personer som skal drive ervervsvirksomhet eller som skal være yter eller mottaker av tjenester i riket og underhold er sikret, personer som oppebærer faste periodiske ytelser som minst tilsvarer folketrygdens minstepensjon (selvforsørgede) og utdanningssøkende. Etter § 52 kan oppholdstillatelse også gis til familiemedlemmer av personer som gis oppholdstillatelse etter § 51. Det er ikke et vilkår at familiemedlemmene er borgere i en EØS-stat.

Oppholdstillatelse gis normalt for fem år, med mindre grunnlaget for oppholdet er tidsbegrenset, jf. § 54 første ledd. Deretter kan tillatelsen forlenges med fem år av gangen, med mindre fortsatt opphold er ment å være tidsbegrenset, jf. § 55 første ledd annet punktum.

En oppholdstillatelse etter EØS-avtalen danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse, jf. utlendingsforskriften § 178. Som det går frem av bestemmelsene vil en EØS-borger ikke ha behov for å søke om bosettingstillatelse, siden vedkommende vil kunne få forlenget opphold på grunnlag av EØS-avtalen med fem års mellomrom forutsatt at vedkommende fyller vilkårene for slik tillatelse. I praksis vil en forlengelse være en ren formalitet i mange tilfeller.

Det er imidlertid ingenting i veien for at borgere fra EØS-land søker om oppholdstillatelse på andre grunnlag, og at denne tillatelsen kan danne grunnlag for bosettingstillatelse. I så fall må vilkårene for en slik tillatelse være oppfylt på vanlig måte.

Som det går frem ovenfor kan en person som omfattes av EØS-avtalen oppholde seg i landet i lang tid uten at det stilles krav om bosettingstillatelse. Etter utvalgets syn må dette medføre at kravet til bosettingstillatelse på bevilingstidspunktet heller ikke bør gjelde for denne gruppen.

Utvalget er imidlertid kommet til at de siste tre årene av oppholdet må være på et grunnlag som ikke er tidsbegrenset, slik at det er gitt oppholdstillatelse for fem år, jf. utlendingsloven § 54 første ledd, eventuelt § 55 første ledd annet punktum ved fornyelse. Regelen innebærer at søkere som er omfattet av EØS-avtalen ikke kan søke norsk statsborgerskap på grunnlag av et opphold som i sin helhet er ment å vare midlertidig, slik som studier. I likhet med søkere fra land som faller inn under de ordinære regler i utlendingsloven, vil man bare kunne godskrive seg fire års opphold på et oppholdsgrunnlag som ikke er ment å vare midlertidig. Utvalget viser til at man i Sverige har foreslått at hele botiden må være opptjent på en slik tillatelse.

7.4.5.5 Særlig om betydningen av ekteskap eller samboerskap med norsk statsborger

Som nevnt ovenfor under avsnitt 7.4.3.1, er det i praksis foretatt lempinger i botidskravet for utlendinger som er gift eller samboende med norsk statsborger. Også i de øvrige nordiske land lempes botidskravet for denne gruppen, se foran under avsnitt 7.4.3.3.

Etter utvalgets syn er det fortsatt ønskelig å praktisere lempinger i botidskravet for denne gruppen, og det er ønskelig å videreføre hovedprinsippene i dagens praksis. Reglene er så vidt sentrale at de bør fremgå av loven, noe som innebærer at det må foretas visse forenklinger.

Siden utvalget foreslår at kravet til oppholdstid i Norge normalt skal være syv år, mener utvalget at reglene om redusert oppholdstid for norskgifte bør bygge på at kravet til oppholdstid reduseres i takt med økt ekteskapstid. Dette er også systemet i dansk rett, og gir en smidigere løsning enn de som f.eks. er valgt i Sverige og på Island. Om de nordiske lands løsninger vises det til avsnitt 7.4.3.3 foran.

På samme måte som i Danmark og Sverige, er utvalget kommet til at samlet ekteskapstid og oppholdstid i Norge bør tilsvare det alminnelige krav til oppholdstid. Dette innebærer en viss lemping fra departementets praktisering av någjeldende lov, hvor det kreves en samlet ekteskapstid og botid på åtte år.

Etter dagens praksis kreves det at søkeren må ha bodd i Norge i de siste to år før søknaden innvilges. Utvalgets forslag om å innføre et krav om bosettingstillatelse på bevillingstidspunktet, vil i praksis medføre at søkeren må ha oppholdt seg i landet i minst tre år. Utvalget finner det derfor naturlig at minste botid økes til tilsvarende nivå. For søkere som faller inn under regler om redusert oppholdstid ut over dette, vil reglene følgelig ikke få praktisk betydning. Utvalget har kommet til at dette også bør gjelde for nordiske borgere, selv om det ikke stilles krav om bosettingstillatelse for disse.

På den annen side foreslår utvalget at oppholdet i Norge ikke behøver å være umiddelbart i forkant av en eventuell statsborgerbevilling. Begrunnelsen for dette er at det stadig er vanligere at man i forbindelse med arbeid, studier eller feriereiser tilbringer lengre opphold i utlandet, selv om man har sin base i Norge. Det er derfor nødvendig å bygge en viss fleksibilitet inn i regelverket. Utvalget skal samtidig bemerke at kravet til bosettingstillatelse i praksis vil føre til at oppholdet i landet har vært forholdsvis sammenhengende. Når det gjelder konsekvensene av utlendingslovens regler på dette punktet, nøyer utvalget seg med å vise til utvalgets merknader avslutningsvis i avsnitt 7.4.4.6. Det følger også av lovforslagets § 3 første ledd bokstav b at søkeren må være bosatt i Norge på søknadstidspunktet. Dette er i samsvar med tidligere praksis.

Utvalget finner det også hensiktsmessig å videreføre dagens praksis om at man ikke kan nyttiggjøre seg ekteskapstid der ektefellene ikke bor sammen. Det avgjørende bør være at ektefellene har felles bopel i tradisjonell forstand. Dette innebærer at en adskillelse som er ment å vare midlertidig, f.eks. i forbindelse med arbeid eller studier, normalt ikke vil tillegges betydning.

Dersom ektefellen har blitt norsk etter ekteskapets inngåelse, bør ekteskapstiden bare regnes fra det tidspunkt ektefellen ble norsk statsborger. Dette er også i samsvar med dagens praksis.

Det følger direkte av lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap § 3, at registrerte partnerskap etter loven likestilles med ekteskap. Utvalget mener dette likevel bør gå frem av lovteksten.

Utvalget finner også grunn til å videreføre dagens praksis om at samboerskap likestilles med ekteskap. Heterofilt og homofilt samboerskap likestilles. Dette er også i overensstemmelse med praksis i Sverige. I Danmark likestilles inntil ett års samliv i forkant av ekteskapet med ekteskap.

7.4.5.6 Statsløse

Utvalget foreslår at for statsløse skal det være et vilkår at søkeren har oppholdt seg i riket i fem av de siste syv år. Det forutsettes også for denne gruppes vedkommende at oppholdet er lovlig og at vedkommende har bopel og bosettingstillatelse på bevillingstidspunktet. For barn som er statsløse foreslår utvalget at tre år skal være tilstrekkelig, men forutsatt at oppholdstiden er sammenhengende, se avsnitt 8.3.6.

En person er statsløs når vedkommende ikke har statsborgerskap i noe land. I noen tilfeller kan det skyldes vedkommende selv at han eller hun ikke har statsborgerskap - vedkommende kan ha frasagt seg statsborgerskap eller har unnlatt å gi melding som gjør at han opprettholder det. Situasjonen kan også være at vedkommende kan få statsborgerskap i en annen stat på en enkel måte, f.eks. ved registrering.

Europarådskonvensjonen bygger på at statsløse skal gis en særlig gunstig behandling, men det sies i note 57 under merknadene til artikkel 6, at personer som «med vilje er blitt statsløse i strid med konvensjonens prinsipper», for eksempel ved å frasi seg statsborgerskap, ikke kan gjøre krav på å bli behandlet som statsløs.

Utvalget antar at dette er uttrykk for at vedkommendes egne disposisjoner eller mangel på tiltak kan få betydning for hvem som bør regnes som statsløs.

I Danmark har man ikke gjort bruk av de avgrensingsmuligheter som ligger i dette. I Sverige vil man ikke anse som statsløs den som har blitt statsløs ved egen handling, men det skal ikke legges vekt på om vedkommende på en enkel måte kan få statsborgerskap. I norsk praksis legges det vekt på begge alternativer, se Justisdepartementets rundskriv G-28/99, inntatt som vedlegg til utredningen, avsnitt VII punkt 5.4.

Valget av løsning her har liten praktisk betydning fordi antallet statsløse er lite og meget få vil befinne seg i den gråsone som er beskrevet foran. Ved utformingen av § 4 første ledd siste punktum, har utvalget valgt å bygge på departementets praksis.

1

Da utvalget avsluttet redaksjonen (se avsnitt 1.1) var situasjonen at Justitsministeriet med det første skulle forelegge spørsmålet for Folketingets Indfødsretsutvalg.