NOU 2001: 1

Lov om personnavn

10 Samboere

10.1 Bør samboere kunne velge navn på linje med ektefeller?

10.1.1 Samboerutvalgets innstilling

Problemstillinger vedrørende samboerskap drøftes nærmere av det såkalte samboerutvalget i NOU 1999: 25 "Samboerne og samfunnet". Navnespørsmål drøftes ikke særskilt, men det generelle spørsmålet om dels å likestille visse samboerskap med ekteskap, behandles. Utvalget drøfter også noen av de rettsområdene hvor man mener samboerskap bør likestilles med ekteskap.

Et av spørsmålene som behandles er hvilke hensyn som bør ivaretas ved lovregulering av samboerskap. 1 Som det første hensynet nevnes samboernes egne ønsker om valg av samlivsform. Utvalget bemerker at det kan være problematisk å likestille samboere med ektefeller, når "samboerne faktisk har latt være å gifte seg og kan ha et bestemt ønske om å forbli utenfor ekteskapet". Det kan også være par der bare den ene ønsker å gifte seg, eller der begge er enige og er innstilt på at de ikke har ekteskapslignende krav i forhold til samfunnet. Utvalget legger til grunn at "å lage et regelverk som passer til alle, blir umulig".

Under drøftelsen av hensynet til barna, er utvalget enig i målsettingen i norsk lovgivning om at barn må gis "så like vilkår som mulig uavhengig av foreldrenes sivilstand".

Et tredje hensyn som trekkes fram, er hensynet til partene i forholdet. Utvalget skriver:

"For at prinsippet om selvbestemmelse skal fungere godt og rettferdig som rettighetsbasis for et samliv, forutsetter det at partene er omtrent likeverdige. Å overlate reguleringen av rettigheter og plikter fullt ut til private forhandlinger og avtaler mellom de to, kan i praksis innebære at en (ressurs)svak part i et forhold kommer uheldig ut."

Utvalget trekker også fram ønsket om å fremme stabile samliv, og gir uttrykk for at lovgivningen for samlivsforhold bl.a. må "ha som utgangspunkt å styrke familiesituasjonen". Det anføres at samlivet institusjonelt kan styrkes på to måter: Enten ved at samboere påvirkes til å gifte seg, eller ved "å institusjonalisere samboerskapet til å bli mer ekteskapslignende".

Videre nevnes at det "kan være grunner til å regulere samboerskap i forhold til utenforstående. Det kan gjelde overfor forsikringsselskaper, partenes kreditorer, med flere".

Utvalget konkluderer med at "grupper av samboere bør behandles som ektepar på enkelte områder, som enslige på andre". 2

10.1.2 Arbeidsgruppens vurdering

En betydelig del av norske kvinner og menn lever i samboerskap, og mange av disse har også barn. Samboerskap er blitt en vanlig samlivsform som har relativt høy grad av stabilitet og hvor samboerne/barna ofte har en følelse av samhørighet/identitet på linje med mange personer som lever i tradisjonelle ekteskap. Samboere antas således å ha et beskyttelsesverdig behov for - når visse vilkår er oppfylt - å kunne velge navn på lik linje med ektefeller. Dette vil kunne styrke båndene i samboerfamilien bl.a. fordi samboerne får anledning til utad å vise den felles familietilhørigheten som felles etternavn representerer. I tråd med arbeidsgruppens prinsipielle utgangspunkt, jf. pkt. 7.1, bør det overlates til den enkelte familien i så stor grad som mulig å velge navn selv, i utgangspunktet uavhengig av ekteskap eller samboerskap. Hensynet til ev. barn taler også i noen grad for at samboere under gitte vilkår bør kunne velge navn på linje med ektefeller. Selv om det i dag ikke er uvanlig at en familie har ulike etter-/slektsnavn, vil nok familietilhørigheten for mange barn kunne bli styrket når de opplever at foreldrene har f.eks. felles etternavn. En adgang for samboere til å velge navn på linje med ektefeller vil derfor indirekte kunne likestille barn født utenfor ekteskap med barn født i ekteskap.

Arbeidsgruppen er imidlertid enig med Samboerutvalget i at det er store forskjeller mellom de enkelte samboerpar mht. hvilke motiver de har for å velge denne samlivsformen. Det ligger også en realitet i det at samboerne tross alt har valgt en annen - og rettslig sett - mindre forpliktende samlivsform enn ekteskapet. Etter arbeidsgruppens vurdering bør samboere således ikke helt ut likestilles med ektefeller mht. adgangen til å velge navn. Arbeidsgruppen mener for det første at samboeres adgang til å velge navn på linje med ektefeller, bør forutsette at samboerne er enige, dvs. at den ene parten må ha samtykke fra den annen for f.eks. å ta dennes etternavn. Dette vil være en viktig forskjell i forhold til ektefeller, der det ikke skal gjelde et krav til samtykke. Når det gjelder hvilke øvrige krav som må stilles til samboerskapet for at samboerne skal ha samme valgmulighet som ektefeller, vises til neste punkt.

10.2 Hvilke samboere bør kunne velge navn på linje med ektefeller?

Samboerutvalget nevner visse grunnvilkår som være oppfylt for at et par skal kunne anses som samboere. 3 Paret må for det første leve sammen som par i en felles husholdning. Ingen av dem må heller være gift. Samboerskapet må for det tredje bare omfatte to personer, dvs. at ingen kan være samboer med mer enn en person på samme tid. Videre fremgår følgende av utvalgets innstilling: 4

"To personer som vanligvis lever sammen, men som midlertidig lever adskilt på grunn av utdannelse, eller arbeid, bør regnes som samboere. En student som har hybel eller leilighet på studiestedet, men lever i et parforhold med en person av annet kjønn i helger og studieferier, må således regnes som samboere. Slik er situasjonen også for mange ektepar. Derimot er studenter og andre som av praktisk-økonomiske grunner deler en leilighet for en tid, ikke samboere. Også ansatte som bor i hjemmet, som husholdersker og praktikanter, faller utenfor."

Utvalget skriver videre: En "mann og en kvinne som holder hus hver for seg men som oppfattes som et par av seg selv og andre ("særbo"), vil utvalget ikke regne som samboere. Det avgjørende må være at de faktisk bor hver for seg selv om de kunne flytte sammen. Grensedragningen her kan imidlertid være vanskelig". 5

Arbeidsgruppen slutter seg til disse synspunktene, men poengterer at også samboere av samme kjønn må kunne anses som samboere i forhold til navnelovens bestemmelser dersom vilkårene ellers er oppfylt. Det kan ikke ses å foreligge grunner som tilsier at samboere av samme kjønn i en slik sammenheng bør behandles annerledes enn samboere av motsatt kjønn. Tilknytningselementet, som jo er svært sentralt, vil normalt være like sterkt for begge de to nevnte gruppene. Dette er for øvrig også godt i samsvar med prinsippene bak partnerskapsloven, som likestiller partnerskap mellom to personer av samme kjønn med det tradisjonelle ekteskapet.

Samboerutvalget konkluderer med at samboerpar som tilfredsstiller de ovenfor nevnte vilkårene, skal regnes som et stabilt og ekteskapslignende samboerforhold når de har felles barn. 6 Videre legger utvalget til grunn at samboere uten felles barn som utgangspunkt skal regnes for å ha et stabilt og ekteskapslignende forhold når de har levd sammen i to år. 7 Arbeidsgruppen legger til grunn at de samme kriterier må være avgjørende for hvorvidt det foreligger et samboerskap i navnelovens forstand. Det vises ellers til utvalgets drøftelser, 8 imidlertid med det tillegget at samboere av samme kjønn må likestilles med samboere av motsatt kjønn.

10.3 Hvordan dokumentere samboerskap?

Samboerutvalget drøfter i utredningen (s. 125-127) hvordan samboerskap skal kunne dokumenteres. Fra drøftelsen gjengis:

"12.2.2 Andre dokumentasjons- og kontrollmuligheter

Som nevnt innledningsvis, er det nødvendig med en dokumentasjon av samboerskap for at lovregulering av samboerskap skal få den tilsiktede effekt. Samboerskap kan til en viss grad dokumenteres ved at partene er registrert med samme adresse i folkeregisteret. Folkeregisteropplysninger alene kan imidlertid ikke gi noe fullgodt bilde av hvem som er samboere. For boligblokker har folkeregisteret ikke adresser på leilighetsnivå. I mange tilfelle vil det derfor ikke være mulig å si om personer som står oppført med samme adresse, også bor i samme leilighet. For personer som står oppført med samme adresse, er det med mindre de har felles barn, heller ikke mulig å vite om de lever i samboerskap, eller om det er to eller flere venner av motsatt kjønn som bor sammen.

Det er også andre usikkerhetsmomenter knyttet til folkeregisteropplysingene. Om folkeregisteret skal kunne fungere som dokumentasjon for et samboerforhold, forutsetter det at det er meldt flytting til rett tid. Her vil samboende studenter utgjøre et spesielt problem siden studenter som hovedregel skal stå registrert på sine foreldres adresse.

Den pre-utfylte selvangivelsen for personlige skatteytere inneholder en rubrikk for samboere med felles barn, med spørsmål om navn og fødselsnummer. En ulempe ved dette opplegget er at det bare er mulig å registrere samlivsstatus en gang i året. Dessuten er det ikke alle som har plikt til å levere selvangivelse.

Trygdeetaten innhenter opplysninger om samboerskap i forbindelse med visse stønadsutbetalinger. Dette er i hovedsak basert på egenerklæringer. Enslige forsørgere må opplyse om de har vært samboer i minst 12 av de siste 18 månedene når de søker om utvidet barnetrygd og overgangsstønad, og de har p1ikt til å melde fra om endringer i samlivsform. Pensjonister har også plikt til å opplyse om samboerskap og melde fra om endringer i samlivsform.

De som søker studielån i Statens Lånekasse, må opplyse om de er samboere med felles barn. Samboere uten felles barn finnes det derimot ikke opplysninger om i lånekassen.

12.2.3 Konklusjon

Det vil være tilstrekkelig at samlivsstatus dokumenteres på de omradene der samboerskap har betydning for rettigheter og plikter, på trygdekontoret i forbindelse med trygd, på sosialkontorer i forbindelse med utbetaling av sosialhjelp, og i testamenter og private avtaler. Opplysningene vil måtte baseres på egenerklæringer og tillit, men de kan også til en viss grad sjekkes mot folkeregisteret. Samtidig vil det være en lovbestemt plikt til å gi korrekte opplysinger om samlivsstatus, og det medfører straffansvar å gi uriktige opplysninger hvis man som følge av disse opplysningene oppnår urettmessige økonomiske ytelser."

Arbeidsgruppen slutter seg til utvalgets ovennevnte drøftelser og konklusjon. Dette betyr bl.a. at søknadsskjemaet om navn må få en ny rubrikk for avkryssing av om søkeren er samboer, se nedenfor pkt. 14.2. Å gi uriktige opplysninger på skjemaet kan i seg selv være straffbart, jf. straffeloven § 166.

1

NOU 1999: 25, s. 113-115.

2

op. cit., s. 118-119.

3

op. cit., s. 123-124.

4

op. cit., s. 124-125.

5

op. cit., s. 124.

6

op. cit., s. 124.

7

op. cit.

8

op. cit., s. 124-125.