NOU 2001: 1

Lov om personnavn

4 Historikk

4.1 Utviklingen fram til navneloven av 1964 1

4.1.1 Faktisk utvikling

4.1.1.1 Tilnavn, etternavn, slektsnavn o.a.

4.1.1.1.1 Slektsnavns- og tilnavnsskikker fram til 1700-tallet

Fra de tidligste tider kjenner vi til at folk hadde ett navn, og ofte et tilnavn i tillegg.

Tilnavn er personkarakteriserende navn, gjerne knyttet til sted eller yrkestittel. Når en familie eller slekt går over til å bruke et tilnavn om seg selv, kan det vanligvis regnes som slektsnavn. Slektsnavn (og familienavn) viser derfor til felles navn på medlemmer i en familie eller slekt. Navnene er vanligvis arvelige.

Tilnavnet har enten blitt brukt alene eller i tillegg til det første navnet, og har paralleller i dagens kjæle- og kallenavn og forskjellige typer slektsnavn. Noen ganger er tilnavnene også brukt om ekte patronym. Patronym er som vist tidligere farens eller en av forfedrenes navn brukt etter fornavnet, oftest med en ending, som tilsvarer sønn eller datter.

Ekte patronym, også kalt primærpatronym, er dannet av farens fornavn, oftest med et tillegg (farens navn + -sønn eller -datter), og forener ofte en søskenflokk. Termen metronym viser tilsvarende til morens navn. Sekundærpatronym, eller stivnet eller arvelig patronym, er opprinnelig ekte patronym som har blitt arvelige og dermed slektsnavn, f.eks. sen-navn.

Gjennom hele den nedskrevne historien kjenner vi til tilnavn. Fra sagatiden kjenner vi bl.a. tilnavn som kunne peke på avstammingen (Olav Haraldsson, sønn av Harald), på bostedet (Hårek på Tjøtta), hvor man kom fra (Harald Grenski, fra Grenland), på yrket (Sigvat Skald), på egenskaper (Olav Digre, Olav den hellige) eller på en hendelse (Asbjørn Selsbane). Slike navn ble dels brukt av dem selv, dels bare av andre, og dels bare etter døden. Et eksempel på et tilnavn som ble brukt om igjen, gjelder sønnen til Tore Hunds sønnedatter, som het Sigurd Hund. 2

I sagatiden fantes det slektsbetegnelser som ikke regnes som vanlige tilnavn eller slektsnavn, som Ynglingeætta, Bjarkøyætta og Hårfagreætta.

Fram til 1500-tallet var det svært sjelden at tilnavn gikk i arv. På 1300-, 1400- og 1500-tallet kan ca. 40 tilnavn i stormannsslekter ha fungert som slektsnavn, f.eks. Darre og Bolt. Stort sett gikk disse ut av bruk etter få generasjoner.

De første tegn til en litt mer utbredt bruk av slektsnavn i Norge kom først da adelsslekter tok navn på 1600- og 1700-tallet, f.eks. etter skjoldmerket, som Skaktavl (sjakkbrett) og Galtung (villsvin i skjoldmerket; het Galte før adlingen), eller av det tidligere navnet, som Werenskiold av Wernersen. 3

På 16-1700-tallet ble det vanlig at tilnavn også gikk i arv som slektsnavn i høyere sosiale lag og blant militære. Oftest var det utenlandske navn, særlig fra dansk og tysk. De ble brukt blant innvandrede embetsmenn, håndverkere og handelsmenn, men også av nordmenn som hadde vært i Danmark eller i utlandet ellers pga. utdanning eller militærtjeneste. Det kunne være stedsnavn (Astrup, Cappelen og Angell), innbyggernavn dannet av stedsnavn (Holst, Friis og Beyer), yrkesnavn (Møller, Müller, Bødtker, Fleischer, Meyer og Richter), tyske patronymer (tilsvarende sen-navn; Martens, Pavels og Irgens), egenskapsnavn (Lange og Rasch). Det ble også laget rene fantasinavn, f.eks. hentet fra plante- og dyreliv (Birch og Bøgh), fra årstidene (Høst, Sommer og Winther) og fra fargeskalaen (Brun). Enkelte navn ble oversatt til latin, f.eks. Arctander (nordmann/nordlending) og Ursin (bjørn).

4.1.1.1.2 På landsbygda, fram til omkring 1900

Fram til slutten av 1800-tallet var det vanlig at folk på landsbygda ikke hadde faste slektsnavn. I skrift ble det brukt personlige etternavn, som patronym eller gårdsnavn.

I de mest formelle dokumentene (f.eks. folketellinger, kirkebøker og rettsdokumenter) ble folk alt fra 1500-tallet registrert med patronymer som etter- eller tilnavn, og med gårdsnavn (sammen med preposisjon i deler av landet) som adresse eller navn på eiendom. Men i mer uoffisielle dokumenter og i skatteregnskap ble folk ofte isteden ført opp med bare fornavn og gårdsnavn uten patronym. 4

En undersøkelse av etternavnsbruk i utvalgte landkommuner på Sør- og Vestlandet i 1801-folketellingen viste en forekomst på 2,2 % faste slektsnavn. Faste slektsnavn var oftest utenlandske navn brukt i høyere sosiale lag. Det samme gjaldt i byene på denne tiden. 5

Gjennom flere hundre år og til et stykke utpå 1900-tallet var det vanlig med muntlig bruk av tilnavn på landsbygda de fleste steder i landet. Det kunne være former med gårdsnavnet (Bakke-Per, Nils (i) Bakken), farens fornavn framfor fornavnet (Sjur-Ola), et patronym etter fornavnet (Per Hanså, Eli Hansdåt o.lign.; helst Trøndelag og nordover), betegnelser for yrke (Per Smed) eller egenskaper (Blind-Anders). Det var først og fremst denne navnebruken folk kjente til og brukte, ikke den som ble skriftfestet. 6

4.1.1.1.3 I byene

Bruken av faste slektsnavn begynte først i byene og helst i høyere sosiale lag. Den økte fra 1500-tallet. Slektsnavnsskikken i byene fram til rundt år 1900 kjenner vi bare gjennom noen få lokale undersøkelser.

På slutten av 1600-tallet hadde ca. ¼ av befolkningen i Bergen slektsnavn, særlig tyske slektsnavn. Mange av dem forsvant senere, og alle har sannsynligvis ikke vært overført mellom generasjoner som faste slektsnavn. Resten av befolkningen (dvs. ¾), var ført opp uten noe etternavn. 7

Tidlig på 1800-tallet hadde knapt 4/10 av befolkningen i Bergen og vel ¼ i Kristiansand og Fredrikstad faste slektsnavn. Mange av navnene ble likevel ikke fast etablert for flere generasjoner. De fleste navnene i disse byene var utenlandske og helst tyske, men det var også noen få norske gårds- eller stedsnavn og sen-navn. Resten av befolkningen var enten registrert med ekte patronym, eller de var ikke ført opp med etternavn. 8

I 1865 var det nær 95 % faste slektsnavn i Trondheim. 15-20 % av alle navn var arvelige sen-navn, og knapt 80 % hadde andre faste slektsnavn. 9 I Fredrikstad hadde vel halvparten faste slektsnavn, noenlunde likt fordelt mellom sen-navn og andre. 10 I Tromsø var det 31 % faste slektsnavn blant kvinnene, fordelt likt på sen-navn og andre. 11 Rundt år 1900 hadde byboerne stort sett faste slektsnavn. Mange hadde nok ekte patronym som til slutt ofte ble faste slektsnavn for menn og ugifte kvinner. Ekte patronymer forsvant vanligvis for gifte kvinner.

4.1.1.1.4 Sen-navn fra 1800-tallet og utover

Under den store flyttingen til byene utover 1800-tallet tok folk i bruk sen-navn som faste slektsnavn, gjerne etter deres egne patronym, altså farens navn med sen-ending. Denne faste sen-navn-bruken ser vi, som det går fram ovenfor, begynnelsen til i 1865-tellingen. Slike navn skjulte tilhørighet til bygdene og gjorde dem til byboere i navnet. Dessuten fulgte det mønsteret i Danmark.

Veksten i bruken av faste sen-navn fra 1865 og fram til 1900 i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø tilsvarte sannsynligvis nokså nær veksten i innbyggertallet. 12

Sen-navn var sannsynligvis på sitt mest utbredte som faste slektsnavn rundt år 1900, bl.a. med rundt 50 % i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. 13 I disse byene var Olsen mest i bruk, med 4-7 %, og Hansen deretter med 2-5 %. 14

Etter ca. 1900 har antakelig antallet bærere av sen-navn i de store byene vært stabilt noen steder og sunket litt andre steder. Andre navn har økt med innflyttingen. Dette gjelder særlig slektsnavn av gårds- og stedsnavn. 15 Andelen sen-navn i Trondheim ser ut til å gått ned fra 45-50 % i 1900 til ca. 30 % i 1910. 16 I Bergen ser andelen ut til å være halvert mellom 1900 og 1940. 17

Fordi vi ikke har tall for hele landet, kan vi ikke slå fast i hvilken grad de store navneendringene i byene etter århundreskiftet, skyldes at folk har sluttet å ta sen-navn, byttet navn av andre grunner eller flyttet ut av byene. Det er mest sannsynlig en kombinasjon. Dessuten skiftet bruken ofte fra dokument til dokument for samme person, enten pga. brukernes veksling eller upresise normer for registrering. Til tross for denne usikkerheten går de samme tendensene igjen for vekst og fall av sen-navn-bruken i de kildene som er undersøkt her.

En viktig kilde for navnebruk i byene er adressebøkene, som ble utgitt for mange av de store byene fra midten eller slutten av 1800-tallet og fram til midten av 1900-tallet. De inneholdt gjerne opplysninger om familiefedre og enslige over myndig alder. Av adressebøkene for de store byene kan vi se at Olsen var klart mest brukt i år 1900, og at Olsen-navnet har opplevd mest frafall etterpå.

Den første landsdekkende tellingen fra rundt 1975 viser disse forekomstene av de vanligste sen-navnene:

74 808 Hansen, 68 761 Olsen og 63 872 Johansen. 18

Pr. 1. januar 2000 var tallene:

61 433 Hansen, 56 555 Olsen og 56 012 Johansen. 19

Hvert av de to-tre vanligste sen-navnene bæres nå av 1,3 - 1,4 % av befolkningen. I de fleste fylkene ligger andelen mellom 1,0 og 1,5 %. Forskjeller mellom by og land har i stor grad jevnet seg ut, mest sannsynlig pga. flytting, men nok også fordi ikke fastboende folk på landsbygda kan ha tatt sen-navn. Fylket Sogn og Fjordane med 0,4 Olsen og de tre Nord-Norge-fylkene der de tre vanligste sen-navnene bæres av mellom 3 og 4 %, skiller seg ut. 20 I de sistnevnte områdene kan eldre fordeling ha holdt seg forholdsvis godt pga. lite tilflytting.

24,8 % av hele befolkningen har sen-navn nå. I kap. 6 finnes ytterligere navnestatistikk.

4.1.1.1.5 Veksling mellom slektsnavn og etternavn på 1900-tallet

På bygdene rundt år 1900 ser man både overgang til bruk av gårdsnavn som slektsnavn og veksling i navnebruken for samme person.

En overgang fra skiftende patronym som etternavn til gårdsnavn som faste slektsnavn vises i de fleste typer offentlige dokumenter. En undersøkelse fra Frosta (i Sør-Trøndelag) viser at rundt ¾ ble registrert med fornavn og patronym eller bare med fornavn i 1900-folketellingen. I 1910 var dette tallet nede i ¼. Den øvrige delen av befolkningen var stort sett ført opp med gårdsnavn eller annet slektsnavn enn sen-navn i begge tellingene. I panteregisteret for samme sted er det imidlertid en større andel av gårdsnavn og en mindre andel av sen-navn, enn i folketellingene. 21 Undersøkelser av åtte andre sørnorske kommuner i 1900-folketellingen viser en andel av slektsnavn som ikke er sen-navn varierende fra kommune til kommune med mellom 7 og 60 %. 22

Opplysninger om slektsnavn i denne overgangsfasen, fra slutten av 1800-tallet og fram til 1930-åra, er svært usikre fordi folk flest og nedskriverne ikke har hatt presis oppfatning av hva som var slektsnavn. I 1910-tellingen for Frosta kommer antakelig slik uklarhet til uttrykk når over halvparten av befolkningen i én tellekrets var ført opp med patronym, mens nesten ingen hadde det i en annen krets. 23

Variasjon i etternavnsbruken for samme person kom helst til uttrykk i offentlig forvaltning som veksling mellom forskjellige sen-navn (etter far og tidligere forfedre), forskjellige gårds- og bruksnavn, og forskjellige skrivevarianter av samme navn. Dette forekom også i byene. 24 Veksling mellom gårds- eller andre stedsnavn som slektsnavn, kunne komme av flytting.

Navn etter større steder og grender var mest aktuelt når de flyttet bort fra bygda. Det var også mange som tok eller fikk etternavn etter en hovedgård, mens de hadde et uformelt daglig navn etter underbruket der de bodde. Et eksempel er en mann som sto ført opp som Flåm i folkeregisteret, men som selv brukte Melteig, etter plassen der han hadde vokst opp. Dette førte til en navnesak ved Voss Herradsrett på 1970-tallet. 25

Selv om yrkesbetegnelser lenge ble brukt som ikke faste tilnavn, ser det ikke ut til å ha vært tradisjon for danning av slektsnavn etter norske yrkestitler, slik det har vært vanlig i mange andre land.

Innføringen av faste slektsnavn foregikk gradvis. Helt fram til lovendringen i 1979 fantes det folk uten faste slektsnavn. Bruk av flere navn for samme person i offentlige registre var ikke uvanlig. 26 Manglende registrering i folkeregisteret eller kirkebøker av navn som ble brukt til daglig, kunne føre til tap av retten til navn som tidligere har vært brukt som "etternavn" i slekten. 27

4.1.1.1.6 Vekslende skrivemåter

Skrivemåtene i gårds- og stedsnavn fulgte gjerne danskspråklige skrifttradisjoner til langt utpå 1800-tallet, som Qvam, Wiig, Dahl, Lie, Moe, Myhr, Sexe, Semb og navneledd som Løv- og -tvedt. De offisielle navnene har blitt normert til former tilpasset norsk uttale i matriklene (skattelister for jordeiendommer) og i andre offentlige dokumenter, f.eks. Vik, Dal, Mo, Sem, Lauv- og -tveit. 28

Etternavn, og senere slektsnavn, fulgte eldre skriftlig navnebruk for gårds- og stedsnavn til tross for matrikkelrevisjonene og endring i norsk rettskriving (f.eks. Aa til Å). Folk fulgte i praksis helst embetsmenns (dvs. prester og lensmenn) skrivemåter. Uttale- og skriftform var nok helst oppfattet som to klart atskilte former. 29

Skrivemåtene kunne også lenge veksle for samme person, både på grunn av egne og nedskrivernes kunnskap, og kanskje som følge av vekslende ønsker. Bruken av former som skilte seg ut fra norsk rettskriving, kom nok i stor grad av at det var de kjente formene. Dessuten kunne det være praktisk å ha et navn som skilte seg ut, som Eyde og andre navn som kunne ha naturlig grunnlag i en eldre skriftvariant.

Resultatet vises i dagens slektsnavn. Pr. 1. desember 1993 30 fantes bl.a. disse forekomstene i den norske befolkningen: 1467 Mo og 6866 Moe; 106 Dal og 11 837 Dahl; 4489 Vik, 74 Vig, 50 Viig, 25 Viik, 20 Wig, 845 Wik, 1193 Wiig og 2249 Wiik; 208 Eeg, 441 Eek, 851 Eik og 565 Ek; 3786 Tveit og 1954 Tvedt. Vi ser at trenden ikke er entydig dansk- eller norskspråklig.

Sammensatte navn er ofte nyere og har hatt en svakere dansk skrifttradisjon. Mens det fins 643 Myhr og 30 Myr, er det i det samme registeret 77 ulike sammensatte navn som begynner på Myr og bare 19 som begynner på Myhr. 31

Aa ble endret til Å i 1917-rettskrivningen. Likevel fantes det 137 ulike slektsnavn i 1993 (alle typer opphav) som begynte med Å og 332 med Aa. Det var f.eks. 280 Ås og 5918 Aas. Et høyfrekvent eksempel med aa eller å inne i navnet var: 1401 Waage, 462 Vaage, 1205 Våge og 97 Wåge.

Variasjon i skrivemåten for sen-navn for samme familie har også forekommet i noen tiår ut på 1900-tallet, f.eks. Christensen og Kristensen, og Nielsen, Nilsen og Nilssen. I én utgave av en adressebok kunne det være mange flere Nielsen enn Nilsen, mens i en senere utgave er det mange flere Nilsen.

Den vekslende slektsnavnbruken som er beskrevet ovenfor, innebærer at det ofte er tilfeldig hvilke navn og hvilke former som er dokumentert skriftlig.

4.1.1.1.7 Navneskifte

Denne store nedgangen i bruken av sen-navn viser at folk i stor grad har ønsket seg og ønsker å bytte ut et sen-navn med et annet navn. Det er antakelig ønsket om navn som ikke var blant de vanligste, som har vært den viktigste grunnen. En argumentasjon for å bruke gårdsnavn som uttrykk for norsk navneskikk kan nok også har virket inn. En lavere andel sen-navn blant de vanligste mellomnavnene enn blant slektsnavnene, er antakelig uttrykk for at mange gjerne vil ha andre navn enn sen-navn, jf. kap. 6.

I 1923 ga Justisdepartementet bevilling til 303 slektsnavn, dvs. antall saker, ikke antall personer. Tidlig på 1960-tallet var det ca. 1000 saker hvert år. Fram til og med 1964 gjaldt navneendringene særlig nye navn (nylagete eller andre navn enn de man kunne ta etter hovedreglene), stefars eller pleieforeldres navn, og navn man faktisk brukte, men som var ulikt det som var innført i folkeregisteret. Det var også mange saker om ektefeller som ønsket å beholde slektsnavnet de hadde hatt som ugift. Pga. økende skilsmissehyppighet ble det etter hvert også mer aktuelt å ta tilbake navn fra før ekteskap. 32

Tidlig på 1980-tallet var det over 10 000 personer som fikk bevillinger årlig. Endring til ektefellers navn som ugifte er ikke med i tallene Antallet endringer har økt betydelig etter det, men da som hovedregel med enklere melding til folkeregistrene.

Under den voldsomme veksten i navneendringer de siste tiårene har de fleste navneendringene gjeldt kvinner og barn i forbindelse med oppløsning av ekteskap. 33 En stor andel av de bevillingene som nå blir gitt av fylkesmennene, gjelder innvandrere som vil endre navn. 34 De kan ha fått navn ved førstegangsregistrering, som ikke er i pakt med hjemlig tradisjon, ønskelig transkripsjonsmåte, eller som ikke er tjenlig her i landet.

I 1940-årene ble det utgitt to lister med slektsnavnsforslag, med til sammen ca. 3700 navn. 35 I 1960 var disse "for gode navns vedkommende faktisk oppbrukt". 36 Flertallet av forslagene finnes ikke som slektsnavn nå.

4.1.1.1.8 Kvinners etter- og slektsnavn

Til et stykke ut på 1800-tallet beholdt norske kvinner sine etter- eller slektsnavn hele livet. På landsbygda skiftet den muntlige bruken i noen grad etter bosted. I slike tilfeller kunne mann og kone ha samme stedsnavn som tilnavn i muntlig bruk.

På slutten av 1800-tallet ble det vanligere, særlig i byene, at kvinner tok menns slektsnavn i offisiell sammenheng. Det begynte i høyere sosiale lag. I Bergen og Kristiansand var 98 % av de gifte kvinnene registrert med oppvekstnavnet (pikenavnet) i 1801. I Fredrikstad hadde ingen kvinner tatt over mannens etternavn i 1801, mens vel halvparten av kvinnene som var gift med menn i høyeste sosialgruppe (mest kjøpmenn, embetsmenn og skippere) og knapt 1/6 blant arbeidere, hadde mannens etternavn i 1865. 37

I tiden rundt gjennomføringen av 1923-loven hadde det stort sett etablert seg praksis med at kvinnene tok mannens slektsnavn over store deler av landet, men minst på landsbygda.

4.1.1.2 Fornavn

Fornavn som ble brukt i sagatiden, tilsvarte ofte ett eller to kjente ord i språket, som navnene hadde som opphav (Sigfrid; seier + vakker). Men man regner med at sammenhengen mellom navnet og navnets betydning ble mindre viktig alt for tusen år siden.

Mange av sagatidens fornavn er i bruk i dag, dels i andre former (Øyvind/Even, Sigfrid/Sigrid/Siri). Mange kjente navn fra Nytestamentet og helgener ble tatt i bruk i hundreårene før reformasjonen, også med norske former, f.eks. Johannes/Jon, Peter/Per, Maria/Mari, Nikolaus/Nils og Katarina/Kari.

Kirkelige navn fortrengte eldre norske navn. Fra 1800-tallet har gjenopptaking av saganavn i opprinnelig form fortrengt varianter av saganavn og kirkelige navn.

Særlig fra slutten av 1800-tallet og framover har vi fått mye nytt navnetilfang, særlig fra svensk, dansk, tysk, fransk og engelsk. Fra midten av 1800-tallet fikk vi noe bruk av slektsnavn som fornavn. Selv om man sjelden har klart å påvise den konkrete inspirasjonskilden, kan det se ut til at prester, jordeiere, handelsmenn og statsministre kan ha vært inspirasjonskilder, f.eks. Monrad, Anker, Selmer og Sverdrup. Det kan se ut til at handelsslekter som Heitman, Bernhof og Heggelund, gjestgiverslekt som Pareli/Parelius, og eiendomsbesittere som Angel har inspirert langs kysten i nordlige Nordland og sørlige Troms, men at navnegiverne ikke ser ut til å tilhøre nærmiljøet. 38 Etter internasjonalt mønster ble det vanlig å lage jentenavn av guttenavn, og omvendt i noe mindre grad, f.eks. Petrina, Petra, Karenus og Agdar.

Oppkalling etter norske slektsnavn, idoloppkalling, avtok ganske raskt etter innføringen av 1923-loven. 39

Fra slutten av 1900-tallet har også navn fra innvandrerkulturer utenfor den vestlige verden, kommet i bruk. I 1999 var Mohammad, inkl. varianter, på 8.-plass blant nyfødte gutter i Oslo.

4.1.1.3 Mellomnavn

Opphavet til mellomnavn finner vi i ønsket om å gi ekstra navn i tillegg til vanlige fornavn og slektsnavn. De hadde status som en egen type fornavn fram til navneloven 1964, se nedenfor pkt. 4.1.2.3. Skikken kan se ut til å ha kommet parallelt med bruken av ekstra fornavn i høyere sosiale lag på 16-1700-tallet. Mellomnavn var helst slektsnavn fra tidligere slektsledd på begge sider, eller fra andre man ville ære.

I Bergen og Kristiansand er det registrert en begrenset bruk i høyere sosiale lag i 1801, helst av utenlandsk opphav, og mest sannsynlig hentet fra slekten. Bergenske slektsbøker viser stor variasjon i samme søskenflokk på 17- og 1800-tallet. Dette kan tyde på at man gikk ut over den nære slekten. 40

I Fredrikstad i 1801 var også omfanget svært begrenset, likt fordelt mellom patronymer og andre slektsnavn. Patronymene forekom helst i mellomsjiktet (håndverkere, funksjonærer) og var for det meste etterfulgt av et norsk stedsnavn. Andre slektsnavn som mellomnavn viste stor variasjon i samme søskenflokk, på samme måte som vanlige fornavn. Bare unntaksvis kom mellomnavnene fra morens slektsnavn. Navnene kom i mange familier til å gå i arv etter bestemte mønster I 1865 var mønsteret i Fredrikstad det samme, men med litt økt bruk. 41

Også fra andre kilder kjenner vi til at mellomnavn kunne hentes fra familien, fra venner (ofte fadderoppkalling) og kjente personer (idoloppkalling). I andre halvdel av 1800-tallet og fram til 1923-loven fantes det eksempler på at kjente personers eller slektningers slektsnavn ble tatt i bruk som mellomnavn, og dels brukt som fornavn til daglig, som f.eks. for Nordahl Rolfsen (Johan Nordahl Brun Rolfsen) og Nordahl Grieg (Johan Nordahl Brun Grieg). Dessuten kom mellomnavn i en del tilfeller til å bli første del av doble slektsnavn på 1700-, 1800- og tidlig på 1900-tallet.

Utviklingen av mellomnavn i dag er beskrevet i kap. 6. Termen mellomnavn kom i bruk på 1900-tallet, og kom altså inn i loven i 1964. Tidligere var den i bruk i lovkommentarene til bl.a. Lundh og Arnholm. 42

4.1.1.4 Nasjonale minoriteter

4.1.1.4.1 Samer og kvener

Kvener (finske innvandrere i Nord-Norge) og samer har hatt tradisjon med slektsnavn på egne språk i mange hundre år. Fra slutten av 1800-tallet har mange tatt i bruk norskspråklige slektsnavn. Påtvunget navneskifte som følge av offentlig lovgivning eller andre påbud har i liten grad latt seg dokumentere. Flere vitnemål tyder på at situasjonen likevel har vært opplevd slik. Folk har sannsynligvis helst skiftet navn pga. sosialt press og for å oppnå bedre behandling hos myndighetene, særlig fra midten av 1800-tallet. Norske navneformer er også ført inn i kirkebøkene dels av kirkelig sedvane, og kanskje uten bærernes kunnskap. Det kunne være skrivemåter tilpasset norsk uttale, oversettelser, norske plassnavn eller sen-navn med grunnlag i fedrenes navn. 43

Stikkprøver i de samiske kjerneområdene Karasjok og Kautokeino i 1900-tellingen viser at under 10 % var registrert bare med sen-navn. De fleste var registrert med et samisk slektsnavn, oftest i tillegg til et sen-navn.

Det forekommer at folk nå ønsker å ta tilbake samiske og kvenske (finske) slektsnavn. Disse kan være i bruk i andre slektsgrener eller familier, men samtidig ha vært ute av offisiell bruk i flere generasjoner blant egne forfedre. 44

Samer ble ført opp med norske fornavn i kirkebøker fra 16-1700-tallet. Gamle samiske navn gikk ut av offisiell bruk. Trass i dette ble samiske varianter av kirkelige og andre norske navn brukt muntlig. Fra 1970-årene har mange gitt barn offisielle samiske fornavn. 45

4.1.1.4.2 Skogfinner

Skogfinnene, dvs. finske innvandrere på Østlandet fra 1600-tallet, ble registrert med sine finske fornavn, som gjerne var varianter av kjente kirkelige navn. I tillegg ble de gjerne registrert med sen-navn, dvs. patronym etter farens fornavn. I tillegg kunne de, særlig i de eldste kildene, bli oppført med sine finske slektsnavn. Slektsnavnene var gått ut av offisiell bruk på 1800-tallet, og skogfinnene brukte patronym og norske (ev. finskinspirerte) gårdsnavn etter norsk skikk. De føyde seg inn i vanlig norsk slektsnavnsmønster.

De siste to-tre tiårene har finske fornavn blitt tatt i bruk for noen få nyfødte, særlig Heikki (m.) og Erkki (m.). Finske former har tradisjon som muntlig form selv om personene offisielt har hatt norske former. 46

De to-tre siste tiårene har noen også ønsket å ta i bruk gamle finske slektsnavn (storslektsnavn), både som mellom- og slektsnavn. 47 Ofte må det søkes flere hundre år tilbake i skriftlige kilder, og man kan ikke regne med at alle brukte navn er dokumentert skriftlig. Dette blir nå dokumentert gjennom igangværende prosjekt med slekts- og slektsnavnsforsking, helst av slektshistoriske grunner. 48 I noen grad finnes muntlig tradisjon fortsatt, blant annet gjennom kallenavn (tilnavn), som Viinikka-Per eller Viinikkan. Dette tilsvarer en muntlig navneskikk som er beskrevet for landet for øvrig, men med finsk innhold. Dessuten finnes navn med finsk opphav som er i bruk nå, f.eks. slektsnavnet Hytjanstorp fra det finske slektsnavnet Hyttiainen, og Peistorpet av Piesala og Piesainen. 49

4.1.1.4.3 Romanifolket (taterne/de reisende)

Romanifolket kom til Norden omkring 1500-tallet. De har offisielt hatt vanlige norske for- og slektsnavn gjennom hele 1900-tallet, gjerne sen-navn- og stedsnavntypen. Seg i mellom bruker de ofte storslektsnavn, som i enkelte tilfeller også blir brukt uoffisielt som mellomnavn i offentlige opptredener. Navn på barn, særlig slektsnavn, ble endret da de ble overført til fosterhjem i første halvdel av 1900-tallet. 50

4.1.1.4.4 Rom (sigøynere)

Rom (sigøynere) har trolig felles opphav med romanifolket. Den norske rom-gruppa kom til Norden fra midten av 1800-tallet. Eldre storslektnavn er i bruk, men noen har også etter eget ønske endret til et vanlig norsk slektsnavn. 51

4.1.2 Rettslig utvikling

4.1.2.1 Før navneloven av 1923

Navneforholdene var et område som ikke ble ansett regulert av rettsreglene. Fra 1814 ble det riktignok gitt navnebevillinger av Kongen, men det var uklart hvilken rettsvirkning slik bevilling hadde. Guttorm Hallager ga i 1895 ut boka " Om personnavne efter norsk og fremed Ret". Der konkluderte han at det ikke var noen privat navnerett i Norge. Året etter falt det imidlertid en høyesterettsdom som slo fast navneretten. Det var Aars-dommen, inntatt i Rt. 1896 s. 530. Etter råd fra en i familien Aars, tok en mann fra gården Årsrud etternavn Aars. Han hadde båret navnet i 40 år. Høyesterett fradømte han retten til å bære navnet. Dommen slo altså fast at det eksisterte en privat navnerett. I de følgende år kom det en rekke navnesaker for domstolene. Det ble slått fast at ikke alle slektsnavn nøt godt av det privatrettslige navnevern. Dette var forbeholdt navn som kjennetegnet medlemmene av en sluttet slektskrets.

4.1.2.2 Navneloven av 1923

Det ble i 1902 fremsatt en Odelstingsproposisjon (nr. 17 for 1901-02) med forslag til lov om slektsnavn. Imidlertid ble det ikke gjort mer med saken før i 1922, da det ble satt fram en ny proposisjon (nr. 12 for 1922). Denne proposisjonen ble tatt under behandling og førte til lov om personnavn 9. februar 1923. Et hovedpunkt for navneloven 1923 var å få innført en ordning med faste slektsnavn, men loven var formulert forsiktig. Den påla ingen direkte å ta seg slike navn, men ga visse regler som skulle hjelpe folk å skaffe seg dette. Det ble derfor gitt praktisk viktige regler om å kunne ta slektsnavn uten bevilling og om navnehevd. Loven ga også regler om navnebevilling. Dersom navnet hørte til de mindre utbredte, kunne bevilling bare gis med samtykke av samtlige bærere. Her bygget altså loven på det navnevernet domstolene hadde etablert. Det ble imidlertid også gitt regler om at rettsbeskyttete slektsnavn i visse tilfelle kunne tas ved bevilling dersom søkeren hadde en bestemt tilknytning til navnet. Det var også regler som innskrenket bevillingsadgangen slik at navneutviklingen kunne ledes på en forsvarlig måte.

Loven bestemte at alle personer født etter 1. juli 1923 automatisk fikk slektsnavn ved fødselen. Navnet ble i første rekke bestemt av avstamningen. Hvis barnet var født i ekteskap, fikk det farens navn. Hvis barnet var født utenfor ekteskap, kunne det velges mellom farens og morens navn. Adoptivbarn fikk adoptantens slektsnavn. Det kunne også bestemmes at barnet skulle beholde sitt eget slektsnavn eller bruke begge navnene i forening.

Hustruen fikk ved ekteskapet automatisk mannens navn. Hun kunne ta sitt slektsnavn som ugift foran slektsnavnet ervervet i ekteskap, på tilsvarende måte som mellomnavn i dag. Bare dersom "særlige grunner talte for dette", kunne kvinnen beholde slektsnavnet som ugift uten å ta mannens slektsnavn. Kvinnen måtte da være godt kjent under sitt opprinnelige slektsnavn, f.eks. som forretningsdrivende eller kunstner. Ved lovendring i 1949 ble det gitt generell adgang for hustruer til å beholde slektsnavnet som ugift. Da kunne enhver kvinne søke departementet om å få beholde slektsnavnet som ugift, men søknaden kunne først innvilges etter at ekteskapet var inngått. Ektemannen måtte også godkjenne at hun tok sitt slektsnavn som ugift.

Det var forbudt og straffbart å forandre navn for seg eller sine navn uten tillatelse fra offentlige myndigheter, jf. dagens § 337 i straffeloven. Det var også mulig å gå til søksmål dersom noen mente at navneretten til vedkommende var krenket. Det samme gjaldt når navnet var gitt ved bevilling. I så fall gjaldt en tidsfrist på 3 år for å reise sak.

Loven hadde også regler om fornavn, og la bl.a. ned forbud mot å bruke som fornavn navn som etter sin opprinnelse var et slektsnavn. Det kunne heller ikke velges fornavn som kunne bli til en byrde for barnet.

Uttrykket mellomnavn forekom ikke i lovens terminologi. Loven godtok likevel at barn kunne bruke mors pikenavn eller fars fornavn med ending som markerte slektskapet, foran slektsnavnet. Samme adgang hadde en gift kvinne mht. sitt pikenavn. Navnene ble imidlertid betegnet som fornavn.

4.1.2.3 Navneloven av 1964

29. juni 1956 ble det nedsatt et utvalg til revisjon av navnelovgivningen. Grunnen til dette var ønsket om å få til større nordisk rettsenhet. Utvalget hadde også samarbeid med det svenske og danske utvalget. De tre utvalgene kunne imidlertid ikke komme fram til et felles utkast. De nasjonale ulikhetene var for store. Det norske utvalget avga sin innstilling i februar 1960. Den bygget i stor grad på loven av 1923, men var mer tilbøyelig til å godta større frihet ved valg av navn. Barn kunne derfor ved ensidig melding få morens pikenavn som slektsnavn. Hustruen fikk også alminnelig adgang til å beholde pikenavnet i ekteskapet. Kvinnen måtte imidlertid melde fra om dette til vigselsmannen før vielsen. Dersom dette ikke ble meldt, fikk kvinnen automatisk mannens slektsnavn.

Utvalget myket også opp navnevernet. Det ble foreslått unntaksregler som medførte at en person ville kunne få bevilling til slektsnavn som noen av vedkommendes foreldre eller besteforeldre bar eller hadde båret. Det var også andre unntaksregler. Særlig viktig var en regel der enhver kunne få bevilling til et rettsbeskyttet slektsnavn dersom vedkommende hadde "en ganske særlig tilknytning" til det. Regelen var med hensikt gjort generell. Utvalget hadde imidlertid særlig for øye at den kunne gi ektemannen adgang til å ta navnet til hustruen.

Utvalget foreslo også regler om mellomnavn. Særlig viktig var en regel om at et hvilket som helst navn kunne gis som mellomnavn etter departementets samtykke når søkeren gjennom avstamning eller på annen måte kunne godtgjøre en særskilt tilknytning til navnet.

Innstillingen vakte røre. Det var først og fremst barnets adgang til å kunne velge mellom mors og fars slektsnavn som skapte sprengstoffet. Ektemannens adgang til å ta hustruens slektsnavn og oppmykningen av navnevernet gikk heller ikke upåaktet hen. Det var opphetet diskusjon i ukebladene og i dagspressen.

Regjeringen la fram sitt lovforslag 21. desember 1962 som Ot.prp. nr. 24 (1962-63). Her var det gjort en del innstramninger i utvalgets forslag. Det var strid og dissenser gjennom hele stortingsbehandlingen. Likevel ble loven i hovedsak godtatt i den form den hadde fått i proposisjonen.

4.2 Utviklingen av navneloven etter 1964

4.2.1 Generelt

Loven er endret en rekke ganger. Ved lov 16. juni 1967 nr. 1 ble §§ 14, 16, 19 og 26 endret som følge av endringer i fremgangsmåten ved melding av fødsler. Ved lov 7. februar 1969 nr. 7 ble det gjort en mindre endring i daværende § 12 som følge av endringer i ekteskapslovgivningen. Lov 12. juni 1969 nr. 54 endret §§ 19 og 21 i forbindelse med forvaltningslovens ikrafttredelse. Ved lov 8. april 1981 nr. 7 ble det foretatt en teknisk endring i §§ 2, 7, 10, 14 og 18 fordi den nye barneloven innførte begrepet foreldreansvar i stedet for foreldremakt/foreldremyndighet. En del mindre endringer ble gjort ved lov 7. juni 1985 nr. 52. Dels var endringene av redaksjonell karakter (§ 7), dels presisering av uklarheter (§ 16 første ledd nr. 4) og dels klargjøring av innholdet av § 9 nr. 4 om adgang til å ta gårdsnavn som slektsnavn. Endelig ble begrensningene i § 9 nr. 1 og 2 og § 9 a første ledd nr. 1 og 2 om slektsnavn som foreldre har fått bevilling til etter § 9 nr. 6, opphevet.

De største endringene i navneloven ble imidlertid gjort ved lov 8. juni 1979 nr. 39. Formålet med disse endringene var dels å skape navnerettslig likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap samt mellom mann og kvinne. Dels var formålet å forenkle det offentliges arbeid med navnesaker.

§§ 1 og 2 ble endret slik at slektsnavn for barn skal velges av foreldrene når foreldrene ikke har felles slektsnavn. Dersom navnevalget ikke er foretatt innen seks måneder etter fødselen, får barnet morens slektsnavn. Tidligere fikk barn født i ekteskap automatisk farens slektsnavn. Barn født utenfor ekteskap fikk morens slektsnavn ved fødselen.

§ 4 ble endret slik at man ved inngåelse av ekteskapet må velge om man vil ha felles slektsnavn eller beholde slektsnavnet man hadde før ekteskapet. Automatikken om at kvinnen fikk mannens slektsnavn dersom hun ikke meldte fra om at hun skulle beholde sitt slektsnavn som ugift, falt m.a.o. bort; begges slektsnavn ble formelt likestilt.

Disse endringene skapte i likhet med endringene i 1964, stor debatt - også i Stortinget. 52 Innvendingene gikk i første rekke ut på at det ikke forelå sterke nok grunner til å endre de navnetradisjoner vi hadde hatt i lang tid, og som gikk ut på å understreke familiefellesskapet gjennom felles slektsnavn for både foreldre og barn. Det ble også hevdet at endringene i navneloven burde vært vurdert nærmere i sammenheng med ekteskaps- og barnelovgivningen for øvrig.

I § 7 ble det foretatt en annen viktig prinsipiell endring. Det var ikke lenger et krav om tilknytning til navnet for å få bevilling til et slektsnavn som ikke var rettsbeskyttet. Samtidig ble det bestemt at endring til bl.a. ikke rettsbeskyttete slektsnavn kunne skje direkte ved melding til folkeregisteret, jf. § 9 a. Dette medførte at hvem som helst på en enkel måte kunne endre navn til ikke rettsbeskyttete slektsnavn. Dette var formelt og materielt noe nytt i vår navnerett. Disse endringene skapte forbausende lite diskusjon under lovforberedelsen og heller ikke i Stortinget. 53 Austbø antar at dette skyldtes at endringene nærmest ble oversett i diskusjonen om de mer familiepolitiske spørsmål. 54 Generelt innebar altså § 9 a at visse navneendringer kunne skje ved melding direkte til folkeregisteret, istedenfor ved søknad til fylkesmannen. Dette medfører en raskere saksbehandling for publikum og totalt sett en innsparing av ressurser for det offentlige. 55

4.2.2 Særlig om grensen mellom rettsbeskyttete og ikke rettsbeskyttete slektsnavn

Lovendringen i 1979 medførte også en endring i departementets praksis vedrørende når et slektsnavn var uten rettsbeskyttelse, dvs. hørte "til dei meir vanlege" etter § 7. Tidligere ble det ikke bare ble lagt vekt på hvor mange bærere navnet hadde, men også på antall slekter og gårder med navnet. Som utgangspunkt regnet departementet med at et navn hørte til de mer vanlige dersom navnet fantes som gårdsnavn mer enn 10 steder eller ble båret av flere enn 10 slekter. 56

Departementet drøftet denne praksisen i forbindelse med lovendringen (Ot.prp. nr. 43 for 1978-79). 57 Det ble bl.a. lagt vekt på at praksisen ikke passet i samme grad som tidligere, fordi man ved hjelp av det sentrale personregister kunne fastslå hvor stor utbredelse et etternavn hadde. Departementet mente derfor det ville være mest korrekt å legge antall bærere av et navn til grunn i vurderingen av om navnet ikke var rettsbeskyttet. Departementet uttalte:

"Dersom man ved de tidligere undersøkelser i adressebøkene fant minst 100 bærere fordelt på flere kommuner, anså man navnet vanligvis for å høre til de mer vanlige. Som nevnt foran, var det ofte bare en person i familien som sto oppført i adressebøkene. Den såkalte indeksfamilie besto i 1960-åra av 3,6 medlemmer. Legger man dette tallet til grunn , vil man finne 3,6 ganger så mange bærere av et slektsnavn i det sentrale folkeregister som ved en undersøkelse i adressebøkene. Departementet foreslår på bakgrunn av foranstående at et etternavn som i det sentrale personregister er oppført med mer enn ca 300 bærere, som utgangspunkt reknes for å høre til de mer vanlige navn. Antallet kan imidlertid gjøres noe avhengig av hvilke komponenter navnet består av. Man viser for øvrig til Høyesteretts dom om navnet Aaraas i Rt. 1970 s. 1279, der navnet under tvil ble funnet rettsbeskyttet (hørende til de mindre vanlige navn). Gardsnavnet forekom 7 steder her i landet. Navnet ble i følge det sentrale personregister båret av 129 personer med skrivemåte Aaraas/Aaraås/Åras/Åraas."

Dette ble ikke kommentert nærmere under Stortingsbehandlingen, og en grense ved ca. 300 bærere ble lagt til grunn for departementets praksis fram til årsskiftet 1982-83. 58 I forbindelse med at ordningen med melding til folkeregisteret skulle tre i kraft 1. januar 1983, fant imidlertid Regjeringen at man generelt hadde gått noe langt i å frigi navn. Følgende brev med bl.a. dette innholdet ble derfor sendt Stortinget 28. oktober 1982:

"[...] Departementet anførte at slektsnavn som i det sentrale personregister er oppført med mer enn ca. 300 bærere, som et utgangspunkt skulle regnes for å høre til de mer vanlige navn.

Justisdepartementet ga i januar 1981 ut en liste over navn med mer enn 500 bærere. Fra samme tidspunkt ble fylkesmennene gitt myndighet til å gi bevilling til disse navn i påvente av ikrafttredelsen av § 9 a. I juli 1982 ga departementet ut en ny liste som også omfatter navn med mellom 350 og 500 bærere.

På den siste listen kom også tre typisk samiske navn med. Etter en ny vurdering av de navn som står på listen fra 1982, er regjeringen kommet til at man med denne listen er gått noe langt i å "frigi" navn både når det gjelder samiske navn og ellers. Regjeringen mener derfor at grensen mellom beskyttede og ubeskyttede navn bør gå ved 500 bærere og at listen fra juli 1982 bør trekkes tilbake." 59

Brevet ble tatt inn i Justiskomiteens Innst. nr. 1 (1982-83) vedrørende Justisdepartementets budsjett med den kommentar at det ikke ga tilstrekkelig grunnlag for å ta standpunkt. 60 Saken ble ikke nevnt under debatten i Stortinget. Departementet besluttet etter dette å heve grensen for hvilke navn som skulle anses å høre til de mer vanlige, til navn med mer enn 500 bærere. 61 En ny liste ble gitt ut i januar 1983. Departementet har som sagt ovenfor ikke utarbeidet en liste over ubeskyttete slektsnavn siden 1992. Departementets praksis er i dag at alle slektsnavn med 500 bærere eller flere er ubeskyttete. Fylkesmennene kan som nevnt anvende SSBs hjemmesider på Internett, eventuelt kontakte Sentralkontoret for folkeregistrering, og på den måten få oversikt over antall bærere av et slektsnavn.

4.3 Særlig om utviklingen av doble slektsnavn

4.3.1 Faktisk utvikling

Arbeidsgruppen har undersøkt utbredelsen av doble slektsnavn i Norge. 62 Grunnlaget er manuell opptelling i adressebøkene for Oslo, Bergen og Trondheim for årganger som ligger nær årene 1900, 1925 og 1946. Arbeidsgruppen har funnet en slik opptelling nødvendig for å få avklart nærmere i hvilken grad doble slektsnavn har vært benyttet i norsk navnetradisjon. 63

Bruken av doble slektsnavn kan dokumenteres i Norden og Norge fra før 1800-tallet, og da særlig i familier med adelig bakgrunn. Det kan se ut til at denne skikken begynte å bre seg i befolkningen rundt overgangen fra 1800-tallet til 1900-tallet. Arvelige doble slektsnavn har blitt skrevet både med og uten bindestrek.

Opptellingen i adressebøkene er cirkatall. For Oslo er beregningen foretatt på grunnlag av en del av alfabetet, dvs. Aa og A-E for 1901, Aa og A-B for 1926 og A-E for 1946.

Adressebøkene inneholder som hovedregel en oversikt over personer over 20 år unntatt hustruer. Doble slektsnavn som bare gifte kvinner har hatt, kan mangle. Det vanlige var imidlertid like slektsnavn for ektefeller. Mellomnavn og firmanavn er ikke tatt med i opptellingen. Det er også i noen få tilfeller vekslende skrivemåte for samme familie fra én utgave til en annen, bl.a. med og uten bindestrek.

Adressebøkene viser ikke hva som var offisielt godkjent. De var ikke mer offisielle enn telefonkatalogene i dag. Dette innebærer at det er folks ønsker og nedskrivernes nøyaktighet som har bestemt skrivemåten. Adressebøkene bør imidlertid kunne brukes som uttrykk for hvilke navn som ble brukt, og de er de eneste allment tilgjengelige kildene over hva folk het fra denne perioden. Det antas at det er et rimelig samsvar mellom hva folk offisielt het, og hva som står i adressebøkene. Det er imidlertid også grunn til å anta at folk brukte doble slektsnavn før de fikk navnene godkjente.

Det kan også foretas undersøkelser av folkeregisterkort og departementets avgjørelser. Et slikt arbeid vil imidlertid bli svært omfattende og vanskelig å utføre. Folketellingene etter 1900 vil også kunne vise folks navn. Disse er imidlertid ikke tilgjengelige for offentligheten, slik at et arbeid med disse også vil være omfattende og vanskelig.

Se tabellene ovenfor om hva opptellingen i adressebøkene viser om framveksten av doble slektsnavn. 64

Tabell 4.1 Utviklingen av doble slektsnavn i Oslo

  190019261946
Med bindestrek11211801900
Uten bindestrek550Ikke telt
Totalt11712301900
Innbyggere228 000260 000286 000

Tabell 4.2 Utviklingen av doble slektsnavn i Bergen

  19011924-251939-40
Med bindestrek65084
Uten bindestrek06132
Totalt61111141)
Innbyggere72 00095 000110 000

1) To navn fantes både med og uten bindestrek

Tabell 4.3 Utviklingen av doble slektsnavn i Trondheim

  189519251946
Med bindestrek3Ikke telt69
Uten bindestrek0Ikke telt5
Totalt3Ikke telt74
Innbyggere38 00055 00056 000

Forekomsten av doble slektsnavn ser altså ut til å være beskjeden rundt århundreskiftet. Rundt 1925 er forekomsten klart mer synlig. Forskjellene kan skyldes lite presise registreringsrutiner, og at dobbelte slektsnavn ikke har kommet med i tidlige adressebøker. Størrelsen på forskjellen gir likevel grunn til å anta en vekst i doble slektsnavn gjennom flere tiår av 1900-tallet.

Noen tilfeller av doble slektsnavn med og uten bindestrek er undersøkt litt utførligere, særlig med spørsmål til famlierepresentanter og undersøkelse av Norsk biografisk leksikon. Det viser to typer opphav:

For det første har de doble slektsnavnene blitt tatt i bruk av barn som har tatt begge foreldrenes navn. Ikke minst er det slik i dette hundreåret, men også tidligere. Et eksempel er hentet fra en bok om kjente bergensfamilier: 65

"Skipsreder Hans Larsen startet sin karriere med å hente vaskebøttene for sin mor. Hun måtte tjene til familiens opphold som vaskekone etter at herr Larsen var død i ung alder.

Vesle Hans vokste etterhvert opp til å bli skipskaptein, og i 1905 startet han rederiet Westfal-Larsen. Da hadde han først føyet inn Westfal, som var morens pikenavn."

Den andre danningsmåten er at en gren av en slekt har hentet inn et navn fra en inngiftet familie flere generasjoner tilbake. Et eksempel på en slik danningsmåte er oberst Henrik Jørgen Huitfeldt og salmedikter Birgitte Kirstine Kaas som giftet seg i 1713. Hennes bror opprettet det danske stamhuset Kaaselund, som fra 1801 gikk i arv blant hennes etterkommere. En av etterkommerne til ektefellene, historiker og riksarkivar Henrik Jørgen, født Huitfeldt, tok dobbeltnavnet Huitfeldt-Kaas etter at han i 1881 arvet denne eiendommen. 66

Det fantes ca. 4 800 forskjellige doble slektsnavn med bindestrek som ble båret av over 22 000 personer i Norge pr. 1. januar 2000. Se nærmere nedenfor pkt. 6.2 om denne statistikken. Arbeidsgruppen antar derfor at det har vært en tradisjon med doble slektsnavn i Norge, men at denne var begrenset rundt år 1900. Bruken av doble slektsnavn vokste etter dette tidspunktet.

4.3.2 Rettslig utvikling

4.3.2.1 Doble slektsnavn ved innføringen av navneloven av 1923

Ved innføringen av navneloven av 1923, foreslo Justisdepartementet denne bestemmelsen i § 8 nr. 3:

"Bevilling bør i almindelighet ikke gis til å anta:

[...]

3. navn som består av flere ord".

Bestemmelsen ble begrunnet slik av departementet: 67

"Også slektnavn som består av flere ord bør loven søke å innskrenke. Slike navn er både tungvinte og egnet til å skape forvirring, særlig fordi det første ord i navnet lett vil bli ansett som fornavn (dåpsnavn)."

Det er for arbeidsgruppen ikke helt klart om denne uttalelsen og lovteksten er ment å forby det som i dag kalles for doble slektsnavn. Uttalelsene i justiskomiteen tyder imidlertid på at komiteen forstod det slik at bestemmelsen var ment å forby doble slektsnavn. Justiskomiteen kommenterte § 8 nr. 3 slik: 68

"I overensstemmelse med den av komiteen foreslåtte forandring i § 3 således at et adoptivbarn kan bære både sitt eget og den adopterendes slektsnavn i forening, vil komiteen her innstille på at post 3 sålydende: "navn som består av flere ord" utgår.

Man finner at ulempene ved å danne sammensatte slektsnavn veier forholdsvis mindre i forhold til den store fordel som det kan ha ad denne vei å få innskrenket de altfor utbredte navn med endelsen -sen. Ved å anbringe et annet navn enten foran eller efter et slikt navn, som vedkommende kan være mere tilbøielig til å anta, fordi han derved ikke behøver helt å bortkaste sitt gamle navn."

Denne uttalelsen førte ikke til debatt i Odelstinget. Forslaget om § 8 nr. 3 ble derfor strøket.

Henrik Lundh nevner følgende i tilknytning til § 8: 69

"Dannes der av to meget almindelige navn et sammensatt, som er lite utbredt, skulde der efter denne bestemmelse ikke være noget til hinder for å meddele bevilling. Således har Justisdepartementet gitt bevilling til navnet Lund-Larsen."

Lundh var imidlertid kritisk til doble slektsnavn. Han skrev at justiskomiteens begrunnelse for å stryke § 8 nr. 3 i lovforslaget "er ikke en tilfredsstillende begrunnelse for å åpne en helt ubegrenset adgang til å få sammensatte navn". 70 Han uttalte også følgende om proposisjonens begrunnelse for § 8 nr. 3: "Uheldigvis hadde ikke justiskomiteen blikket åpent for denne navnerettslige selvfølgelighet". Lundh er også senere kritisk til justiskomiteens forslag om å stryke § 8 nr. 3: 71

"Dette resultat var ytterst beklagelig. Argumentasjonen til fordel for sammensatte navn er, som det vil fremgå av det foran anførte, ikke overbevisende. En rasjonell navneordning krever for helt å kunne fylle sin opgave, at de forskjellige personbetegnelser som individualiseringsmidler blir så fullkomne som mulig. Men dette skjer ikke, medmindre deres praktiske brukbarhet blir den størst mulige. Og det kan formentlig ikke være tvil underkastet, at korte, greie, enkle navn, helst med god lydlig klang er langt mer tilfredsstillende enn de lange, uhensiktsmessige dobbeltnavn, som dessuten lett bringer forvirring i de genealogiske linjer og i de offentlige registres rubrikker.

Selv om man kan anerkjenne de berettigede hensyn som taler for at de som har ervervet sammensatte navn, skal beholde dem, synes det ikke rimelig å anlegge det samme syn på de fremtidige tilfelle, hvor personer ønsker å forandre sitt gamle navn. Nettop her skulde man ved en kraftig lovbestemmelse søke å opdra folk til bedre erkjennelse istedenfor å gi utslag av dårlig smak offentlig approbasjon."

I en anmeldelse av Lundhs lovkommentar, er imidlertid Guthorm Hallager uenig med Lundh: 72

"Med hensyn til spørsmålet om sammensatte slektsnavn inneholdt den siste proposition et forbud mot, at der i almendelighet skulde meddeles bevilling til antagelse av sådanne navn. Ved lovens behandling i Stortinget rådet der imidlertid enstemmighet om å stryke denne bestemmelse. Dette resultat beklager forfatteren, men heri kan jeg ikke være enig med ham. Det kan vistnok erkjennes å være den mest fullkomne og rationelle navneordning, at efternavnet er kort, greit, enkelt og velklingende. Men dette ideelle krav kan man ikke gjennomføre på det utviklingstrinn hvor vor nuværende navneskikk befinner seg. De almindelige farsnavn med endelsen -sen er alfor utbredt, og man tør neppe håpe at innehaverne som regel vil være tilbøielige til å kaste dem helt vekk og anta nye i steden. På den annen side kan det ofte lett individualiseres ved å føie et nytt navn til ved en bindestrek. Således har man i stor utstrekning også gått fram i Danmark for å adskille de mangfoldige farsnavn på -sen. Og det synes da bedre å få flere av disse, i seg selv mindre fullkomne navn enn å bibeholde uforandret det store gross av navn på -sen som ikke oppfylder de simpleste krav til et slektsnavn. Men om man således ikke kan nekte bevilling til antagelse av et bindestreks-navn, antar jeg i motsetning til forfatteren (s. 46.), at man må kunne avslå bevilling til et navn bestående av flere ord som ikke er forenet ved nogen bindestrek. Man må altid kunne forlange, at et nytt efternavn fremtreder som en enhet, likesom også at det ikke er altfor tungt og slepende. Et nyt navn bør ikke gi anledning til den hos Holberg stående vits, om vedkomende "heter likedan om vieteren, når dagene er korte." "

Lundh sier seg senere enig med Hallager i at det må stilles krav om bindestrek i dobbeltnavn. Lundh skriver: 73

"Justisdepartementet søker nu også i sin bevillingspraksis i størst mulig utstrekning å undgå dobbeltnavnene. Finner man det nødvendig å gi dem, skjer det i form av bindestreksnavn."

Etter arbeidsgruppens vurdering, viser ovennevnte at Stortinget i 1923 ønsket doble slektsnavn for å oppnå mer individualiserende navn. Departementet ønsket imidlertid i størst mulig utstrekning å unngå slike navn, også etter at loven var vedtatt. Argumentet om at bindestreks- eller dobbeltnavn skulle unngås fordi det ikke var i samsvar med norsk navnetradisjon, kommer ikke til uttrykk i premissene for 1923-loven. Det kommer heller ikke fram av de samtidige lovkommentarene som er sitert ovenfor.

Etter 1923-loven var det ikke tillatt å ta ekte patronymikon som slektsnavn (dvs. sen-navn fra farens fornavn). Det var heller ikke tillatt å ta morens slektsnavn når barnet var født i ekteskap. Disse navnene, som i dag kan tas som mellomnavn, kunne imidlertid tas som annet fornavn. Flere av dem som hadde slike navn, ønsket senere navnene som en del av dobbelt slektsnavn.

4.3.2.2 Doble slektsnavn etter innføringen av navneloven av 1964

I forbindelse med navneloven av 1964 nevner Karin Bruzelius en rekke eksempler på departementspraksis om doble slektsnavn. Hun skriver: 74

"I de senere år har departementet mottatt et økende antall søknader om bevilling til dobbeltnavn. Det søkte dobbeltnavn er vanligvis sammensatt av søkerens siste fornavn (mellomnavn) og hans slektsnavn. Mellomnavnet er ofte identisk med morens slektsnavn som ugift, men andre kombinasjoner forekommer også. Departementets prinsipielle standpunkt er at man ikke ønsker å gi bevilling til nye dobbeltnavn. [...] Bevilling til dobbeltnavn sammensatt av søkerens mors pikenavn og søkerens slektsnavn er imidlertid gitt i en rekke tilfelle enten etter at søkeren har dokumentert langvarig bruk av navnet som slektsnavn, eller når det gjelder yngre og middelaldrende fagfolk etter en kombinasjon av at de i sitt yrke har innarbeidet den søkte navnekombinasjon som sitt slektsnavn og det var av stor vekt for dem å beholde det navn de var kjent under. [...] En professor fikk bevilling til dobbeltnavn sammensatt av morens pikenavn og søkerens eget slektsnavn, et alminnelig -sen-navn. Søkeren hadde morens pikenavn som siste fornavn (mellomnavn) og hadde benyttet navnet som en del av sitt fulle navn, men hverken han eller hans familie hadde benyttet navnet som ledd i et dobbeltnavn. Ved avgjørelsen ble det lagt vekt på at så vel søkeren som hans familie hadde stort behov for et mer individualiserende slektsnavn og at det vanskelig lot seg gjøre for søkeren nå å skifte slektsnavn fullstendig."

Som nevnt ovenfor, er praksis i dag etter Rundskriv G-150/91 at bevilling til dobbelt slektsnavn som hovedregel bare gis når navnene har blitt brukt som dobbelt slektsnavn i minst ca. 30 år. Samme praksis ble lagt til grunn i det tidligere Rundskriv G-131/85. Det er ikke mange som oppfyller disse vilkårene.

Ovennevnte rettslige utvikling tyder på at praksis på dette punktet har blitt strengere gjennom årenes løp.

4.3.2.3 Stortingets anmodningsvedtak 1999

16. desember 1999 anmodet Stortinget Regjeringen om å fremme forslag om endringer i navneloven, for å gi adgang til å inneha to slektsnavn. Vedtaket var i samsvar med justiskomiteens innstilling (Innst. S. nr. 76 (1999-2000)), og etter forslag fra stortingsrepresentantene Karita Bekkemellem Orheim (Ap) og Ane Sofie Tømmerås (Ap). Justiskomiteen uttalte bl.a. følgende om bakgrunnen for forslaget:

"[...]Komiteen viser til at navneloven i dag ikke gir adgang til å inneha mer enn ett slektsnavn. Flere slektsnavn må eventuelt tas som mellomnavn. Det kan lett skape misforståelser fordi mange ikke er oppmerksom på at et slikt mellomnavn ikke blir videreført som et slektsnavn.

Komiteen mener at forslaget om å gi adgang til å inneha to slektsnavn er positivt fordi det øker ektefellenes valgmuligheter, og fører til større grad av frihet i et spørsmål som enkelte føler som viktig. [...]."

1

Nerdrum, s. 11-17, og Carl Jacob Arnholm, Forelesninger over norsk personrett, Oslo 1947 og 1959. Det meste er imidlertid utarbeidet av arbeidsgruppen.

2

Magnus den godes saga, kap. 10, i Snorres kongesagaer.

3

Danmarks Adels Aarbog, flere årganger.

4

Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, oppslagene: "Borgarnamn", "Tilnavne", "Slektsnavn", Oslo 1956-1978.

5

Gudlaug Nedrelid 1998a, "Ender og daa ein Aslaksen eller Bragestad" - Etternamnsskikken på Sør- og Vestlandet. Studiar i Folketeljingsmaterialet frå 1801, bind 2, s. 19, Kristiansand.

6

Gudlaug Nedrelid 1998b, Å "kallast" noko og "skriva seg for" eitkvart anna, Bergen, G. Akselberg m.fl. (red.), Ord om ord, s. 196-203, Bergen 1998. Ola Stemshaug, Bruken av kvinnepatronym nordafjells i Noreg, Studia Anthroponymica Scandinavica (SAS), nr. 12, s. 83-102, Uppsala 1994. Jørgen Reitan, Om bruken av patronymica i de nordenfjellske mål, s. 26-49, Maal og Minne 1935.

7

Roar Tank, Navneskik i de syttende aarhundredes norske byer, s. 69-84, Maal og Minne, Oslo 1910.

8

Nedrelid 1998a, bind 2, s. 19-20. Astrid Weel Sannrud, Etternavn i Fredrikstad i det 19. århundre, s. 271, Oslo 1993 (hovedoppgave).

9

Kristin Augdal, Etternavn i Trøndelag, s. 187 og 220, Trondheim 1983 (hovedoppgave).

10

Sannrud, s. 271.

11

Gulbrand Alhaug, under arbeid.

12

Augdal, s. 187 og 220 (Trondheim), Trondheim byleksikon, s. 18, Oslo 1996, "Folkemengdens bevegelse". Alhaug, under arbeid (Tromsø). Beregninger for Oslo og Bergen er gjort med grunnlag i forekomsten av Olsen i folketellinger for 1865 og 1900.

13

Augdal, s. 187 og 220. Gulbrand Alhaug, under arbeid.

14

Folketellingen for 1900, nettversjon.

15

Svak nedgang i Trondheim og omtrent det samme i Bergen de første tiårene på 1900-tallet. Augdal 1983, s. 187 og 220.

16

Augdal, s. 187 og 220.

17

Adressebøker for disse byene. Trondheim byleksikon, som ovenfor.

18

Hvem Hva Hvor 1981, s. 168-169, Oslo 1980. Med grunnlag i folketellingsdata fra 1975.

19

Statistisk sentralbyrå, Internett-sider februar 2000.

20

Pr. 1. januar 2000, Statistisk sentralbyrå. Alle navn som ender på sen, også stedsnavn som Holsen, er med her.

21

Augdal, s. 115-116, 147-148, 232-238 (om panteregister), tabeller s. 99, 110, 131 og 142.

22

Ot.prp. nr. 17 (1901-1902), s. 3.

23

Augdal, s. 29, 116 og 148.

24

G. Hallager, Om Personnavne efter norsk og fremmed Ret, s. 49, Kristiania 1895. Ot.prp. nr. 17 (1901-1902) (om slektsnavn), s. 3-6. Ot.prp. nr. 12 (1922) (om navnelov), s. 3. Innst. O. VIII 1922 (om navnelov), s. 2. Forhandlinger i Odelstinget 1923, s. 100-101 (lov om personnavn). Opplysninger fra familiearkiver.

25

Voss Heradsrett, sak nr. 18/77 A. Verdens Gang 09.09.1997, s. 14, "Delikat navnesak ender i retten? Vil ha familienavnet - alene"", Oslo. Saken gjaldt både slektsnavn og bruksnavn. Slektsnavnet ble ikke endret, derimot skiftet bruket navn til Mellteig. Slik navnebruk er omtalt i Nedrelid 1998b.

26

Ot.prp. 43, s. 23 og s. 86, Austbø, s. 135.

27

Rt. 1951 s. 713, en høyesterettsdom der saksøkte fikk beholde et navn brukt som "etternavn". Jf. også saken om Melteig i 1970-årene, nevnt ovenfor.

28

NOU 1983:6, Stadnamn, s. 16-35. Peter Hallaråker, Innsamling av stadnamn, s. 235-241, Oslo 1997.

29

Hallaråker, s. 235.

30

Olav Veka, Norske etternamn, Oslo 1995. Med grunnlag i folkeregisteropplysninger.

31

Veka 1995 omfatter navn med 15 eller flere bærere totalt, eller minst 10 i minst ett fylke.

32

Navnelovutvalgets innstilling, s. 8 og s. 9, Austbø, s. 37-38. 2,9 skilsmisser pr. eksisterende ekteskap i 1961-65 og 10,4 i 1999, SSB.

33

Austbø, s. 37-38.

34

Se nedenfor kap. 6.

35

Astrid Moss, Forslag til nye slektsnavn, Oslo 1940. A. Moss, 2000 nye slektsnavn. Forslag, Kongsvinger 1947.

36

Navnelovutvalgets innstilling, s. 9, jf. Nerdrum, s. 39.

37

Nedrelid 1998a, s. 27, bind 1. Sannrud, s. 262.

38

Cissel Samuelsen, Nye namn i nye tider. Bruken av slektsnamn som fornamn på 1800-talet, s. 102-109, Tromsø 1999 (hovedoppgave).

39

Se pkt. 3.3.3 og 4.1.2.2 om den juridiske forskjellen mellom fornavn og slektsnavn.

40

Nedrelid 1998a, s. 255-258, bind 1. Og arbeidsgruppens undersøkelser.

41

Sannrud, s. 137-139 og 261.

42

Henrik Lundh, Navneloven av 9. februar 1923. Med innledning og kommentar, s. 26, Kristiania 1924. Carl Jacob Arnholm, Personretten, s. 121 og 133, Oslo 1959.

43

Kommunal- og regionaldepartementet (KRD), Innvandringsavdelingen, Nasjonale minoriteter og samordning av statlig politikk. Rapport fra en tverrdepartemental arbeidsgruppe, s. 17, Oslo 1998. Regnor Jernsletten, The Land Sales Act of 1902 as a Means of Norwegianization, Acta Borealia, nr. 1, s. 18-20, Tromsø 1986. Elin Vanja Karikoski, Olen Karikoski, miksi? - Navnet mitt er Karikoski, hvorfor? Finske slektsnavn i Sør-Varanger i lys av finsk slektsnavntradisjon, slektsnavnforskning og fornorskningsprosess, s. 4, 5, 9, 22, 41-43, Tromsø 1995 (hovedoppgave). Elin Vanja Karikoski, Finske slektsnavn i Sør-Varanger, Studia Anthroponymica Scandinavica, vol. 14, s. 103, Uppsala 1996. Bente Imerslund, Finske stedsnavn i Nordreisa, s. 11, Storslett 1993. Håkan Rydving, Nordsamiske slektsnamn, inntatt i Olav Veka, Norsk etternamnleksikon, Oslo 2000. Professor Einar Niemi, Univ. i Tromsø, muntlig.

44

KRD, Nasjonale minoriteter og samordning av statlig politikk, s. 17. Professor Einar Niemi, Univ. i Tromsø, muntlig forespørsel. Muntlige forespørsler til Ivar Utne. Problemer knyttet til kveners slektsnavn er omfattende belyst i den kvenske avisen Ruijan Kaiku nr. 9, 10 og 11, 2000.

45

Håkan Rydving 1998a, Namn och identitet i nordsamisk kontext, inntatt i Thorsten Andersson m.fl., Personnamn och social identitet, s. 337-359, Stockholm. Håkan Rydving 1998b, En samisk namnlängd, inntatt i Studia Anthroponymica Scandinavica, vol. 16, s. 81-87, Uppsala.

46

Grue folkeregister. Birger Nesholen, Gruetunet museum. Muntlige forespørsler.

47

KRD, Nasjonale minoriteter og samordning av statlig politikk, s. 18.

48

Se ovenfor pkt. 3.6 om gjeldende rett om navn for nasjonale minoriteter.

49

Birger Nesholen, Gruetunet museum. Muntlig forespørsel, og andre. Pr. 1. januar 2000 var det 10 med navnet Hytjanstorp og 26 Peistorpet, SSBs hjemmesider på Internett.

50

Bjørn Hvinden, NTNU (Trondheim). Muntlig forespørsel. Jonny Mydland, Liste over 135 reisende slekter i Norge, hoved- og undergrupper, inntatt i Liv Borge, Solens og månens barn, s. 213-220, Oslo 1998.

51

Aftenposten, morgen, 8. desember 1990, "Har fått lide for Karolinavnet".

52

Se Stortingsforhandlinger 1978-79, Om lov om endringer i lov av 19. mai 1964 nr. 1 om personnamn, s. 529-563.

53

Austbø, s. 15.

54

op. cit.

55

op. cit.

56

Se Ot.prp. nr. 43, s. 42-43.

57

op. cit.

58

Austbø, s. 52.

59

Brevet er fullstendig gjengitt i Austbø, s. 53.

60

Austbø, s. 53-54.

61

op. cit.

62

Navnefaglig medlem, amanuensis Ivar Utne, har foretatt opptellingen.

63

Se ovenfor pkt. 3.2.5.6.1.

64

Innbyggertallenet for 1900, 1925 og 1946 er beregnet på grunnlag av folketellingstall.

65

Anders Magnus m.fl., Erkebergenserne, s. 56-57, Bergen 1985.

66

Se Norsk biografisk leksikon, bind VI, s. 381-382, 395-396, Oslo 1934.

67

Se Ot.prp. nr. 12 (1922), s. 11.

68

Se Innst.O. VIII (1922), s. 4.

69

Henrik Lundh, Navneloven av 9. februar 1923. Med innledning og kommentar, s. 49, Kristiania 1924.

70

op. cit., s. 46.

71

Henrik Lundh, Navneplikt og navnerett, s. 148, Oslo 1928.

72

Se Tidsskrift for Retsvidenskap, s. 143, Oslo 1925.

73

Henrik Lundh, Navneplikt og navnerett, s. 148, Oslo 1928.

74

Karin Bruzelius, Norsk praksis og avgjørelser i navnesaker, inntatt i Nordiskt Immateriellt Rättsskydd (NIR), s. 281, Stockholm 1968.