NOU 2001: 1

Lov om personnavn

7 Prinsipielle utgangspunkt

7.1 Generelt

Personnavn vil si den alminnelige og offisielle betegnelsen på en person. I utgangspunktet er det en personlig og privat sak hvilket navn et menneske skal ha. Grunnene for navnevalg og hvilken betydning som skal tillegges det navnet man selv og/eller andre bærer, varierer betydelig fra individ til individ. For noen er navnet en meget personlig sak som også har atskillig betydning for vedkommendes identitet. For andre er elementet av symbol på tradisjon og enhet i familien viktig, mens atter andre ikke tillegger navnet særlig annen betydning enn som en praktisk betegnelse som er velegnet til å skille de enkelte individene fra hverandre.

Navn har imidlertid også en side i forhold til samfunnet. Det er viktig for en smidig og hensiktsmessig kommunikasjon i dagliglivet at de enkelte borgerne har individualiserende betegnelser som oppfattes som personnavn, og som det ikke er forbundet med altfor store vanskeligheter å benytte. Også kulturelle hensyn har betydning, f.eks. til navnetradisjoner og kulturhistoriske elementer.

Det er viktig å ha en lovgivning som viser respekt for det mangfold av motiver som ligger bak ønskene om ulike navn, f.eks. vedkommendes bakgrunn, kultur eller religion. Det må også tas hensyn til grupper/personer som ønsker å benytte spesielle/avvikende navn, innvandrere med en utenlandsk navnetradisjon og personer som ønsker å benytte elementer på siden av / i utkanten av den tradisjonelle norske navnetradisjonen. Det norske samfunnet har fått et større mangfold på mange felter de siste ti-årene, og kvinnenes stilling i samfunnslivet er blitt langt sterkere. Det er dels også blitt større grad av toleranse - og forventning om toleranse - for det som tidligere har blitt oppfattet som fremmed og kanskje avvikende. I tillegg er det i dag en økende forståelse om at staten ikke bør detaljregulere forhold som i stor grad berører den enkeltes privatliv. Etter arbeidsgruppens oppfatning bør denne delen av samfunnsutviklingen reflekteres også i navnelovgivningen.

En viktig del av arbeidsgruppens arbeid består i å lage regler som også gjør det mulig for personer med en utenlandsk navnetradisjon å videreføre denne i Norge. Arbeidsgruppen anser det som vesentlig at det som hovedregel ikke innføres særregler som bare skal gjelde overfor personer med utenlandsk bakgrunn og/eller tilknytning. Det er avgjørende at reglene i navneloven i så stor grad som mulig er de samme for alle personer bosatt i Norge, uavhengig av kultur, bakgrunn, religion, osv. Dette vil hindre en forskjellsbehandling, samtidig som det hinder særregler som på sikt kan bli svært vanskelige å praktisere. Regler som krever at søkeren må ha en "særskilt tilknytning" til den aktuelle utenlandske navnetradisjonen som vilkår for å ta bestemte utenlandske navn, kan f.eks. gjøre det vanskeligere for folk med en utenlandsk bakgrunn å videreføre sin navnetradisjon i Norge i f.eks. tredje og fjerde generasjon. I tillegg kunne det oppstå vanskelige avgrensningsspørsmål i forhold til personer med f.eks. norsk-etnisk opprinnelse som ønsker å ta navn etter den utenlandske navnetradisjonen. Dette kan bl.a. være tilfelle for personer som har konvertert til den islamske tro, eller som har giftet seg med en/ei som tilhører den aktuelle navnetradisjonen.

Det er viktig å merke seg at navnelovgivningen bare gir rammer for hvilke navn folk skal ha. At det tillates å ta bestemte typer navn, betyr altså ikke annet enn at lovgivningen ikke er til hinder, dvs. at man tillater utviklingen å gå sin "naturlige" gang innenfor rammene. Et eksempel på rammenes betydning, er gjeldende navnelovs hinder for dobbelte slektsnavn. Sammenholdt med tradisjonen med primært å føre fars slektsnavn videre til barna, har dette antakelig ført til at mors slektsnavn i mange tilfeller ikke er blitt ført videre. Dersom arbeidsgruppens forslag om å tillate doble slektsnavn tas til følge, betyr ikke dette at alle vil komme til å ta doble slektsnavn, men at loven tillater at dette gjøres. På denne måten vil kvinnenes langt sterkere stilling de seneste ti-årene kunne bli reflektert på en bedre måte i navnetradisjonen.

Etter arbeidsgruppens oppfatning bør loven samlet sett gi meget vide rammer for den videre utvikling av navnetradisjonen.

Samfunnet endres også raskere enn tidligere, og impulsene fra utenverdenen er sterkere enn før. Det er vanskelig å forutse endringsbehovet i årene fremover. Loven bør derfor gjøres så romslig at den tar høyde for fleksibiliteten som vil være nødvendig.

Når de ulike hensynene skal veies mot hverandre, bør utgangspunktet etter arbeidsgruppens vurdering være at det skal sterke grunner til for å hindre folk i å ta de navn de ønsker.

Fordi valg av navn har en klar og ganske vesentlig side i forhold til omverdenen og samfunnet som sådant, legger arbeidsgruppen til grunn at personers valg av navn og ønsker om navneendringer, fortsatt bør behandles av det offentlige. Arbeidsgruppen har etter en nærmere avveining også funnet at enkelte navn og navneendringer bør kunne nektes etter en skjønnsmessig vurdering dersom momentene er tilstrekkelig tungtveiende, se lovutkastets § 14.

Punktene 7.2 - 7.4 vil i noen grad utdype momentene nevnt her.

7.2 Nærmere om navn og identitet 1

Det er et universelt trekk ved alle samfunn at hvert individ får tildelt navn. Å gi et barn navn symboliserer hans/hennes inntreden i samfunnet. I Norge vises dette ved at alle må registreres i folkeregisteret med navn innen seks måneder etter fødsel, og ved at alle utlendinger som bosetter seg i Norge, må registrere navnet sitt i folkeregisteret.

I alle samfunn er navn viktig også for en persons sosiale identitet. Dette gjelder selv om navnetradisjonene varierer fra samfunn til samfunn, avhengig av religion, slektskapsforhold og hvor utviklet og moderne et samfunn er. Som vist under pkt. 4.1.1 oppstår det f.eks. et behov for bedre individualisering og kategorisering, jo mer komplekst et samfunn blir. Derfor oppstod det f.eks. etter hvert mer og mer stabil bruk av etter- og slektsnavn i Norge.

Å gi navn har en viktig sosial funksjon ved at det viser samfunnet slektsstatus, f.eks. hvem som er foreldre. Navnet symboliserer familiens kontinuitet og kan også vise ekteskapelig status. Et navn kan også vise kjønn, og religiøs eller etnisk tilhørighet.

I ulike kulturers forskjellige navneskikker kan en se hvilken plass individet har i samfunnet, hvilke relasjoner som er viktige, osv. For eksempel sier det noe om kvinnens stilling i samfunnet dersom det er vanlig at hustruen tar mannens slektsnavn ved giftermål.

Mange samfunn har faste ritualer for å velge navn. I Ghana og Nigeria kan barnet få navn etter hvilken dag det er født på.

Samtidig som navnet sender en beskjed til samfunnet om hvem et individ er, kan det også gi bæreren signaler om hvem han/hun er og hvilke forventinger som stilles til vedkommende. Navnevalg er et viktig første steg i å forme en persons identitet. Det er illustrerende at når en person blir spurt hvem han/hun er, så svarer vedkommende vanligvis med navnet sitt. Årsaken er nettopp at navnet symboliserer personens identitet.

Navn med en bestemt betydning er vanlig i mange samfunn, og de kan ofte ha innvirkning på bæreren av navnet. Dette gjelder særlig i små, mindre komplekse samfunn. I de fleste moderne samfunn har betydningen til navn ofte gått tapt med tiden. Navnene har gjennomgått språklige endringer, slik at den opprinnelige betydningen av navnet i dag er ukjent for de fleste. I slike samfunn er det vanlig å velge navn fra en fast gruppe navn. Men også her gir navn ulike assosiasjoner, og navnevalget er ikke tilfeldig. For eksempel vil foreldre som velger navnet Muhammed til barnet sitt, ofte ha en forhåpning om at barnet skal få noen av profetens gode egenskaper. Dersom et barn kalles opp etter en slektning, ses denne ofte som et forbilde, også i Norge.

Navn er ikke nødvendigvis konstante gjennom et helt livsløp. Særlig i mindre komplekse samfunn er det vanlig å endre navnet ved viktige vendepunkt i livet. Det kan være når man kommer i puberteten, når man får barn, etter en pilegrimsreise osv. Det signaliserer at personens identitet endres - at man trer inn i en ny fase i livet. Navnebyttet markerer også at samfunnets forventinger til personen endres. Som vist ovenfor under pkt. 3.8.1.10, tas f.eks. etter arabisk navneskikk navnet Abu, som betyr "far til", i mange tilfeller av far foran sønnens fornavn når han får sin førstefødte sønn. I Norge er det bare ett institusjonalisert navnebytte - ved ekteskap. Denne skikken har gått noe i oppløsning fordi kvinnen kan velge å beholde sitt opprinnelige slektsnavn ved giftermål.

Som ovenstående viser kan navnet ha stor betydning for den enkeltes identitet. Det kan også oppleves vondt og som en krenkelse dersom lovgivningen nekter en person å hevde sin identitet gjennom et bestemt navnevalg, for eksempel at navn kan tas/endres etter sine egne navneskikker. Dette taler også for at lovgivningen bør utformes slik at den i så stor grad som mulig respekterer den enkeltes ønsker om navn.

7.3 Nærmere om forholdet mellom identifikasjon og kategorisering

Ofte har ikke alle individer unike navn, dvs. et navn ingen andre har. Årsaken er at navn har to funksjoner som kan virke som om de står i motsetning til hverandre: Individualisering og kategorisering. Et navn må for det første virke individualiserende for å gjøre kommunikasjon mulig. På den annen side plasserer navnet individet i samfunnet, som f.eks. i en religiøs eller etnisk gruppe og i en familie. Det kan vise ditt kjønn, din ekteskapelige status osv. Navnet gir et signal til dine omgivelser om hvem du er. I komplekse samfunn er kategorisering særlig viktig. Ofte er det fornavnet som individualiserer og slektsnavnet som kategoriserer. 2

Navnereglenes tidligere hovedoppgave var å sikre en entydig identifikasjon. Dette var bl.a. noe av bakgrunnen for navneloven av 1923. Denne funksjonen har mistet det vesentlige av sin betydning etter at ordningen med fødselsnummer ble innført. Entydig identifikasjon er i dag mulig med fødselsnummeret, men identifikasjon ved hjelp av navnet har fortsatt sin betydning i dagliglivets forhold.

En vid adgang til for eksempel å kunne velge ønskede slektsnavn kan imidlertid føre til at det blir vanskeligere å kategorisere vedkommende i dagliglivet. Det kan f.eks. bli vanskelig å fastslå hvilken familie han/hun tilhører fordi det nye navnet fører til at familiemedlemmene får ulike slektsnavn. Pga. utviklingen i familiemønsteret er det blitt vanligere at barn får andre slektsnavn enn det en av foreldrene har. Spørsmålet er da om det er den enkelte som i utgangspunktet selv bør avgjøre om det er ønskelig med et navn som vanskeliggjør kategoriseringen, eller om rettsreglene av hensyn til omverdenen bør begrense denne adgangen. Etter arbeidsgruppens vurdering bør det i utgangspunktet være den som ønsker et navn (eventuelt foreldrene) som selv bør vurdere og avgjøre dette. Dersom vedkommende for eksempel ønsker et slektsnavn som ikke lenger vil vise slektstilhørigheten, bør dette altså så langt som mulig bero på personens egne vurderinger og valg.

På den annen side kan stadige endringer av navn gjøre det vanskeligere å individualisere og kategorisere vedkommende i dagliglivet. Dette vil komme på tvers av samfunnets åpenbare interesse i å ha en viss navnestabilitet, se også ovenfor om den samfunnsmessige interessen ved navnevalg. Som et noe spesielt eksempel nevnes også at enkelte personer, f.eks. knyttet til økonomisk kriminalitet, kan ha interesse av å kunne opptre med ulike navn. En fri adgang til å kunne endre navn vil derfor ut i fra både generelle og mer spesielle hensyn kunne være uheldig, selv om hensynene altså ikke er like tungtveiende som før ordningen med fødselsnummer ble innført.

7.4 Forholdet til norsk navnetradisjon

Som framstillingen foran under kap. 4 viser, var det ingen fast og entydig navneskikk i Norge før 1923. Vi har således ingen eldgammel fast navnetradisjon. I tråd med bl.a. utviklingen og endringene i samfunnet for øvrig, har navneskikken endret seg gradvis. Navneloven av 1923 bidro til å fremskynde endringer som var nødvendige pga. den økte kompleksitet, mobilitet og urbanisering som fant sted utover 1900-tallet. Dette gjaldt ikke minst innføringen av regelen om at alle nyfødte skulle ha slektsnavn.

Lovgivningen har tross alt ført til at det har vært en noenlunde fast navnetradisjon siden 1923, selv om lovendringer har medvirket til at det har funnet sted endringer i navnetradisjonen også i denne perioden. Eksempelvis har adgangen til å kunne bruke mellomnavn gradvis blitt utvidet, og i dag har over 780 000 personer slike navn.

Utviklingen i familiemønsteret, herunder ikke minst kvinnefrigjøringen, har ført til at behovet for valgmuligheter er større på navnerettens område i dag enn tidligere. Det samme gjelder den økte innvandringen som har funnet sted siden 1970-tallet. Videreføring av enkelte av innvandrernes navnetradisjoner er dels klart uforenlig med noen av linjene i tradisjonell norsk navnetradisjon. Som nevnt under punkt 7.1 har samfunnet de siste ti-årene også fått klart større mangfold, og toleransen overfor det som er nytt og kanskje avvikende har økt. Det har siden 1980-tallet videre funnet sted en økt mobilisering hos nasjonale minoriteter, som har medført behov for et lovverk som kan ta hensyn til deres navnetradisjoner.

Forholdene i dag er således annerledes enn tidligere. Endringstempoet og Norges forhold til utenverdenen er også et annet.

Etter arbeidsgruppens oppfatning er det ikke ønskelig - neppe heller praktisk mulig - å opprettholde stramme rammer for hvilke navn som kan tas utfra et ønske om å verne om det mange oppfatter som norsk navnetradisjon. Navnelovgivningen bør være på linje med den alminnelige rettsoppfatningen. Lovgivningen bør ikke legge begrensninger i adgangen til å ta navn på en slik måte at det oppleves som urimelig av deler av befolkningen. Som nevnt under pkt. 7.1, er det også viktig å merke seg at nye regler ikke i seg selv vil endre noen navnetradisjon. Nye regler vil bare lage nye ytre rammer for hvordan tradisjonen kan utvikle seg videre. Det blir befolkningen selv - innenfor de nye rammene - som vil forme den videre utviklingen. Dette var også tilstanden helt fram til 1923. På denne måten vil norsk tradisjon, på dette som andre felt, dels kunne få et nytt innhold tilpasset samfunnsutviklingen.

Navnetradisjonen har likevel siden 1923 verdifulle hovedlinjer som bør søkes videreført. Imidlertid er det nødvendig å gjøre reglene klart mer fleksible. Dette gjelder ikke minst i forholdet mellom den allerede etablerte navnetradisjonen og utenlandsk navneskikk. Arbeidsgruppen mener for øvrig det er mulig langt på vei å forene en etablert norsk navnetradisjon med en adgang til å la innvandrere videreføre sin navnetradisjon. Det er m.a.o. mulig å videreføre og utvikle norsk navnetradisjon, og samtidig i det alt vesentlige la innvandrere ta navn etter sine navneskikker, jf. nærmere nedenfor.

7.5 Ulike modeller for liberalisering av navneloven

7.5.1 Mandatet som utgangspunkt

Som nevnt ovenfor under pkt. 2.1, følger det av arbeidsgruppens mandat at et av målene med utredningen er "å få til en vesentlig liberalisering av navneloven". Arbeidsgruppen har derfor ikke ansett mandatet som noen skranke mot å vurdere og foreslå svært vidtgående endringer av navnelovgivningen, snarere tvert i mot.

7.5.2 Total liberalisering

Arbeidsgruppen har vurdert å foreslå en total liberalisering av navneloven, dvs. å fjerne lovgivningen om personnavn slik at alle kan ta de navnene man måtte ønske. Også i et slikt tilfelle antas det imidlertid å være nødvendig med en regel som bestemmer at barn ikke kan gis navn som kan være til ulempe/støtende. Dette for å beskytte barna mot erting/mobbing pga. navnet.

En total liberalisering har en vesentlig side i forhold til hovedlinjene i norsk navnetradisjon. Dersom det ikke lenger skal være noen navnelovgivning, vil dette samtidig innebære at skillet mellom fornavn og etternavn må oppheves. Det samme gjelder reglene om at de mer sjeldne etternavnene har rettsbeskyttelse ut fra hensynet til identitet/slektsfølelse m.v. Dersom man velger å beholde det ene eller begge av de nevnte elementene, vil dette straks utløse behov for en god del nærmere lovregulering knyttet til materielt innhold, nærmere grenseoppgang osv. En total liberalisering vil også medføre at navn som verken har en art eller karakter som navn iht. norsk navneskikk, vil kunne tas som navn.

Fordi det særlig er skillet fornavn/etternavn og rettsbeskyttelsen for de mer sjeldne etternavnene som stenger for en total liberalisering, behandles begge disse elementene noe nærmere.

Det er ingen motsetning mellom å beholde forskjellen mellom fornavn og etternavn samtidig som rettsbeskyttelsen for etternavn oppheves. Det er logisk sett heller ingen motsetning mellom å oppheve skillet mellom fornavn og etternavn selv om rettsbeskyttelsen for etternavn beholdes. I et slikt tilfelle vil hvem som helst kunne ta et hvilket som helst etternavn som fornavn, men ikke som etternavn. En slik ordning ville medført en uthuling av navnevernet i og med at rettsbeskyttete etternavn kunne tas som fornavn. Den ville også ellers fremstå som kunstig og kunne få underlige utslag, f.eks. at en person kan ta Løvenskiold som fornavn.

Opphevelse av forskjellen mellom fornavn og etternavn vil - forutsatt at etternavn ikke er rettsbeskyttet - medføre at hvilke som helst navn både kan velges som fornavn og/eller etternavn. En person kan f.eks. velge Hansen som fornavn og Peder som etternavn eller to fornavn i stedet for et fornavn og et etternavn. En slik ordning vil være arbeidsbesparende for det offentlige bl.a. ved at man i en del tilfeller slipper å måtte foreta undersøkelser om navnets opphav. I tillegg vil innvandrere fra kulturer hvor man ikke skiller mellom fornavn og etternavn, uten problemer, og uten nærmere undersøkelser, kunne ta de navnene de ønsker. Det er heller ikke sannsynlig at tradisjonelle norske etternavn i særlig grad vil bli tatt som fornavn av publikum, eller at typiske fornavn vil bli tatt som etternavn. Det må imidlertid påregnes at noen vil ønske slike navn. Eventuelle problemer forbundet med opphevelse av skillet mellom fornavn og etternavn, vil dermed neppe få noe særlig omfang, og mothensynene vil slik sett ikke ha så stor vekt.

En opphevelse av både rettsbeskyttelsen og forskjellen mellom fornavn og etternavn, vil medføre klarebesparelser for det offentlige. Som vist ovenfor under pkt. 6.3 bruker Justisdepartementet, fylkesmennene og folkeregistrene i dag i underkant av 14 årsverk på å behandle navnesaker. En total liberalisering vil kanskje medføre at det samlet sett - helt løst anslått - vil være bruk for 2-4 årsverk. Anslaget er tenkt ut på bakgrunn av at folkeregistrene i dag bruker ca. 4 årsverk i forbindelse med sin behandling av navnemeldinger.

Det er imidlertid en artsforskjell mellom de fleste etternavn og fornavn. Arbeidsgruppens anser det som unaturlig og kunstig dersom hvilke som helst etternavn kan tas som fornavn, eksempelvis at en person tar Hansen som fornavn. En slik ordning ville også innebære et fundamentalt brudd med et grunnleggende element i norsk og nordisk navnetradisjon. Arbeidsgruppen kan ikke se at tilstrekkelig tungtveiende grunner taler for en slik radikal omlegging. Skillet mellom fornavn og etternavn synes også i det alt vesentlige i praksis å ha fungert tilfredsstillende. Det er heller ikke fremkommet særlig kritikk mot at det opprettholdes. Opphevelse vil for øvrig kunne øke risikoen for misforståelser og kommunikasjonsproblemer i det daglige. Det må også ut fra samfunnsmessige hensyn antas å være et poeng med en viss orden og et visst minimum av system i personnavngivningen - i alle fall så lenge dette ikke får urimelige utslag.

Det som i særlig grad taler for opphevelse av skillet mellom fornavn og etternavn, er hensynet til personer som kommer fra kulturer hvor det ikke skilles mellom fornavn og etternavn. Dette hensynet vil imidlertid kunne bli tilfredsstillende ivaretatt på annen måte, se nedenfor under pkt. 9.2.2 og pkt. 11.3.1.

Arbeidsgruppen vil etter dette ikke forslå at skillet mellom fornavn og etternavn oppheves totalt. Når det gjelder rettsbeskyttelsen for de mer sjeldne etternavnene, har arbeidsgruppen kommet til at tungtveiende argumenter taler for at denne opprettholdes, jf. nærmere drøftelsen nedenfor under pkt. 8.2. En såkalt total liberalisering av navnelovgivningen er derfor ikke mulig.

7.5.3 Kodifisering og liberalisering

Arbeidsgruppen har valgt å foreslå en vesentlig liberalisering av navnelovgivningen med utgangspunkt i dagens navnelov og den liberale praksis departementet de siste årene har utviklet. Det vises til forslagene nevnt ovenfor under kap. 1. Se nærmere nedenfor i kap. 8-13. Fordi arbeidsgruppen ikke ønsker å foreslå en total liberalisering av navnelovgivningen, vil det fortsatt være behov for en del, men antakelig noe mindre, ressurser til behandlingen av navnesakene. Se nedenfor kap. 14.

1

Dette punktet er hovedsakelig bygget på Richard D. Alford, Naming and Identity - A Cross-Cultural Study of Personal Naming Practices, s. 158, HRAF Press, New Haven 1988. Stephan Mo, Bakgrunnsnotat om navneloven og personer med avvikende navneskikker, s. 1-4, 1996, til Stortingsmelding nr. 17 (1996-97), Om innvandring og det flerkulturelle Norge.

2

Stephan Mo, op. cit.