Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker

8.1.1.1 Rettsmedisin i snever forstand

Betegnelsen “rettsmedisiner” har i Norge tradisjonelt blitt brukt om rettspatologer som i varierende omfang også har vært engasjert i undersøkelse av skader på levende personer og i rettsgenetisk virksomhet.

Kravene til kvalitet i tradisjonell rettsmedisinsk obduksjonsvirksomhet har blitt skjerpet i de senere årene. Forbedrede teknikker og økte krav til sakkyndige har ført til gjenopptakelse av flere gamle drapssaker. Videre har bl.a. økningen i anmeldelser av incest- og voldtektssaker, samt økt fokusering på feilbehandling ved sykehus utfordret til gjennomtenkning av sakkyndigrollen generelt. Se nærmere om dette nedenfor under de enkelte disipliner og foran under kapittel 3. Slike saker krever ikke bare medisinsk topp-ekspertise, men stiller også krav til kunnskap om den spesielle rettsmedisinske tilnærmingsmåten. Denne ballasten blir ikke minst tydelig i land der partene møter med hver sin sakkyndige og der “battle of experts” hører til dagens orden. For å unngå groteske utslag av ukritisk fremferd i retten, har man i en del europeiske land tatt konsekvensen av dette og krever en egen godkjennelse for leger og biologer som fungerer som sakkyndige for retten i medisinske spørsmål. Av dagens 15 EU-land har 8 i dag egen spesialitet i rettsmedisin, se pkt. 5.1.1. Blant de nordiske landene har Sverige og Finland slik spesialitet. I disse landene omfatter spesialiteten i rettsmedisin rettspatologi (obduksjoner) samt spesialkompetanse i undersøkelse av levende ofre for kriminelle handlinger og av gjerningsmenn. Også i Danmark er rettsmedisinere hovedansvarlige for den kliniske rettsmedisin (undersøkelse av levende).

8.1.1.2 Rettsmedisin i vid forstand

Med rettsmedisin i vid forstand menes den sakkyndige virksomhet for retten som utføres av leger og biologer. Som nevnt ovenfor har 8 av dagens 15 EU-land egen spesialitet i rettsmedisin og egen grenspesialitet i rettspsykiatri er også vanlig, se pkt. 5.1.1. Kjerneområdet for den europeiske rettsmedisinske spesialitet er rettspatologi og klinisk rettsmedisin. Slike rettsmedisinere har fått store og krevende oppgaver i forbindelse med undersøkelse av ofre for folkemord og av torturofre. Ved økt internasjonalisering vil det kunne kreves at også Norge kan avgi eksperter til slike oppgaver. Norge er allerede blitt bedt om å stille et identifiseringsteam i beredskap til bruk for Vestunionen ved sivile katastrofer med store tap av menneskeliv.

Behovet for økt kontakt og samarbeid mellom forskjellige faggrupper engasjert i rettsmedisinsk virksomhet i vid forstand, førte til at Norsk Rettsmedisinsk Forening ble stiftet i 1992. Medlemmene er personer som utøver disiplinene rettspatologi, rettsgenetikk, rettstoksikologi, klinisk rettsmedisin, rettspsykiatri, rettsodontologi, rettsantropologi samt kriminalteknikk. Foreningen hadde pr. 1. januar 2001 142 medlemmer. Fra 1995 har foreningen gitt ut fagtidsskriftet “Rettsmedisin”, fra 1996 i samarbeid med Dansk Selskab for Retsmedicin, under navnet Nordisk Rettsmedisin, og fra 1997 også i samarbeid med Svensk Rättsmedicinsk Förening.

8.1.2.1 Institusjoner og personell

Norge har ingen sentral instans som har ansvar for den samlede rettsmedisinske virksomhet. De mest spesialiserte tjenestene utføres i hovedsak av vitenskapelig ansatt personale ved universitetene og regionsykehusene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø og ved Statens rettstoksikologiske institutt (SRI) i Oslo. Et betydelig antall tjenester utføres imidlertid også ved lokale helseinstitusjoner av ordinært helsepersonell uten spesialkompetanse innen rettsmedisin. Rettspsykiatrisk virksomhet skjer ikke i regi av helseinstitusjoner, og er derved overlatt enkeltpsykiatere som påtar seg sakkyndigoppdrag som privatpersoner. De tre kompetansesentrene for sikkerhetspsykiatri, fengselspsykiatri og rettspsykiatri i Oslo, Bergen og Trondheim driver med forskning og undervisning, men har i dag ikke praktisk arbeid med rettspsykiatriske undersøkelser på sin virksomhetsplan.

8.1.2.2 Finansiering

Finansieringen av de rettsmedisinske tjenestene er sammensatt, og varierer mellom fagområdene. Kostnadene ved sakkyndigtjenester belastes driftsbudsjettet til det enkelte politidistrikt for oppdrag rekvirert av politi/påtalemyndighet, og Justisdepartementet sentralt for oppdrag rekvirert av retten. Påtalemyndigheten kan med hjemmel i strpl. § 237 første ledd begjære sakkyndig oppnevnt av retten, og dermed unngå å bli belastet kostnadene, jf. Rt 2000 side 1502. Det finnes ingen oversikt over det totale beløp staten hvert år bruker til salær til rettsmedisinsk sakkyndige i straffesaker. I tillegg utbetaler Justisdepartementet tilskudd til Rettsmedisinsk institutt og Statens rettstoksikologiske institutt som delvis kompensasjon for deres tjenester. For øvrig varierer finansieringen av tjenestene betydelig, som det vil fremgå under beskrivelsen av de ulike fagfeltene.

Den rettsmedisinsk sakkyndige vil i noen tilfeller utføre sakkyndigvirksomheten som en del av ansettelsesforholdet på en institusjon. Oppdraget inngår da i de ordinære tjenesteplikter og honoreres som en del av den enkeltes lønn. I andre tilfeller opptrer den sakkyndige som privatperson, og mottar særskilt honorar for sin tjeneste.

Sakkyndige som avgir erklæring til retten eller påtalemyndigheten har krav på godtgjørelse etter reglene i strpl. § 138 tredje ledd, jf. lov av 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse. Av lovens § 10 fremgår at oppnevnte sakkyndige “som ikke har fast lønn … skal … ha godtgjøring for sin tjenestegjøring.” Nærmere regler følger av Justisdepartementets forskrift av 3. desember 1997 nr. 1441 om salær fra det offentlige til advokater mv. (salærforskriften), endret ved forskrift 13. januar 1999 nr. 504. Justisdepartementet har utgitt kommentarer til forskriften (publikasjon G-0243 B). Med hjemmel i forskriftens § 2 tredje ledd har Justisdepartementet gitt regler om stykkprissatser for visse medisinske sakkyndige forretninger. Salærsatsen og stykkprissatsene fremgår av Justisdepartementets rundskriv G-114/00, med nye satser fra 1. januar 2001.

8.2.1.1 Gjennomføring av rettsmedisinske likundersøkelser

Hovedoppgaven i rettspatologi er sakkyndige likundersøkelser. Strpl. § 228 jf. påtaleinstruksen § 13–4 bestemmer hvordan likundersøkelse bør utføres:

Temaet er ikke regulert nærmere. Det finnes ingen norske offisielle retningslinjer for hva undersøkelsene skal bestå i, se likevel pkt. 8.2.1.2 i.f. Hvilke undersøkelser som utføres, av hvilket personale og på hvilken måte, varierer derfor en del. I forhold til en del andre land, der detaljerte prosedyrer er nedfelt i regelverk eller protokoller, er dette uvanlig. Det er derfor i 2000 tatt initiativ i Norsk Rettsmedisinsk Forening til utarbeidelse av norske retningslinjer for rettsmedisinske obduksjoner, se pkt. 11.10.

Formålet med sakkyndig likundersøkelse er å påvise dødsårsaken og å klarlegge årsaksrekken som førte til døden. De sakkyndiges slutninger bygger ofte ikke bare på de legemlige funn, men også på forholdene på åstedet og opplysninger om det ytre hendelsesforløp. Dersom de sakkyndige ikke får disse opplysningene gjennom politirapporter eller på annen måte, vil de lett kunne overse viktige detaljer ved likundersøkelsen og kanskje utelate tilleggsundersøkelser av vesentlig betydning.

Et likskue består i en utvendig inspeksjon av et lik. Inspeksjonen omfatter likets klær, smykker og lommeinnhold, foruten selve det døde legemet. Man innskrenker seg til å betrakte legemets overflate, og kan ikke ha noen sikker formening om hvilke forandringer som finnes under huden. Ytre skader som hudavskrapninger, skjæresår og knusninger kan påvises, men hvor dypt lesjonene går, hvilken retning de har i dybden og hvilke skader eller sykelige forandringer som finnes i innvendige organer forblir oftest uoppklart. Selv om likskuet er en nyttig orienterende undersøkelse, er det derfor en alminnelig mening blant rettspatologer at det er en ufullstendig og lite tilfredsstillende undersøkelsesform som såvidt mulig bør erstattes av, eller suppleres med, en likåpning (obduksjon).

Forut for likåpningen går alltid et likskue som en del av undersøkelsen. Formålet med likåpningen er det samme som for den patologisk anatomiske obduksjon: Å påvise skader og sykelige forandringer i organene og andre innvendige dannelser som bensystemet, muskulaturen mv.

En sykehuspatolog obduserer med tanke på å påvise alleforandringer med de midler han har til rådighet, til veiledning for klinikere, og i vitenskapelig og didaktisk (undervisningsmessig) øyemed. Ved en sykehusobduksjon vil gjerne preparanten allerede ha tatt ut de indre organer og lagt dem på disseksjonsbordet før obdusenten ankommer. Selve liket vil også i en del tilfeller være fjernet. En rettspatolog gjør likåpning først og fremst for å påvise de skader og sykelige forandringer som førte til døden. Bifunn vil han legge vekt på i den utstrekning de kan ha medvirket til døden. Derfor arbeider en rettspatolog på en annen måte enn en sykehuspatolog. Han legger blant annet stor vekt på undersøkelsene av likets klær og forandringer av likets overflate. Rettspatologen vil dessuten søke å belyse de ytre omstendigheter ved dødsfallet, og vil ofte få utført andre tilleggsundersøkelser enn sykehuspatologen (toksikologiske, rettsgenetiske, antropologiske, røntgenologiske og kriminaltekniske undersøkelser). Spørsmålsstillingen er: Er de påviste skader, sykelige forandringer og resultatet av øvrige undersøkelser forenlig med et beskrevet hendelsesforløp? Rettspatologen må derfor i større grad enn sykehuspatologen forholde seg til de opplysninger som foreligger om et hendelsesforløp og opplysninger om åstedsforholdene. Også fremstillingsformen i en beretning om en rettsmedisinsk likåpning er annerledes enn i en obduksjonsjournal.

En komplett rettsmedisinsk obduksjon omfatter kraniet og hjernen, hals-, bryst- og bukorganer, bekkenet, hvirvelsøylen og i visse tilfelle også ryggmargen, muskulatur og underhudsvev. Den makroskopiske (synlig med det blotte øye) undersøkelsen av hvert organ må være adekvat, slik at forandringer av betydning for døden ikke blir oversett. I ca. 50% av sakene gjøres også nevropatologiske undersøkelser, det vil si spesialistundersøkelse av hjernen.

Mikroskopiske undersøkelser utføres i dag ved de fleste rettsmedisinske obduksjoner. Ofte gir mikroskopiske forandringer i organene viktig informasjon for å forstå dødsårsaken eller medvirkende årsaker. En rettspatolog utfører ikke alltid så omfattende og systematiske histologiske (mikroskopiske undersøkelser av vevssnitt) organundersøkelser som en sykehuspatolog. Det er imidlertid unntak – som f.eks. ved plutselig og uventet spedbarnsdød. Histologisk undersøkelse av hudskader vil dessuten ofte være av betydning for rettspatologen når han skal vurdere skadens art og alder. Traumatiske hjerneblødninger kan f.eks. aldersbestemmes ved mikroskopisk undersøkelse, noe de sakkyndige i Liland-saken i ettertid har blitt kritisert for å ha unnlatt. Også aldersbestemming av sykdomsprosesser, som f.eks. utviklingen av hjerteinfarkt, kan være av stor betydning for å forstå et hendelsesforløp.

Toksikologiske analyser med hensyn på alkohol, narkotika og medikamenter er en naturlig del av rettsmedisinsk likåpning. Mikrobiologiske undersøkelser er også ofte aktuelt, ikke minst ved plutselig uventet spedbarnsdød. Prøve av blod til DNA-bestemmelse, av hodehår, kjønnshår og neglesmuss tas i drapssaker, og slike prøver kan også være av betydning for identifisering av lik og drapsvåpen.

8.2.1.2 Rettslig grunnlag for å foreta rettsmedisinsk likundersøkelse

Strpl. § 228 regulerer i hvilke tilfeller det skal foretas likundersøkelse:

Påtaleinstruksen §§ 13–1 og 13–2 utfyller strpl. § 228 med hensyn til i hvilke tilfeller sakkyndig likundersøkelse skal skje:

For å sikre at politiet skal kunne vurdere behovet for sakkyndig likundersøkelse i disse tilfellene, er leger pålagt meldeplikt til politiet dersom det er “grunn til å tro at dødsfallet er unaturlig”, jf. helsepersonelloven § 36 tredje ledd. I forskrift 21. desember 2000 nr. 1378 om leges melding til politiet om unaturlig dødsfall o.l. er innholdet i begrepet “unaturlig dødsfall” angitt nærmere slik (§ 2):

Mange dødsfall som blir undersøkt etter reglene i påtaleinstruksen viser seg likevel å være naturlige, se tabell 8.1. Rettspatologisk undervisning må derfor omfatte både plutselig uventet død av naturlige årsaker og dødsfall som ikke er naturlige.

Mens rettsmedisinsk obduksjon er regulert i bestemmelsene i strpl. § 228 og påtaleinstruksen kapittel 13, regulerer transplantasjonsloven (lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m.) adgangen til å foreta sykehusobduksjon. I lovens § 7 første ledd heter det om dette:

Slik obduksjon kan etter annet ledd ikke foretas “når avdøde eller hans nærmeste har uttalt seg mot det eller det er grunn til å anta at et slikt inngrep vil være i strid med avdødes eller hans nærmestes livssyn eller andre særlige grunner taler mot det.” Etter fjerde ledd kan obduksjon utføres uten hensyn til disse vilkårene “[n]år det av særlige grunner er nødvendig å få brakt dødsårsaken på det rene uten opphold.”

Fordi det ikke finnes eksplisitt adgang til å obdusere personer som ikke dør på veg til eller i sykehus/helseinstitusjon dersom politiet ikke begjærer rettsmedisinsk obduksjon, vurderer Sosial- og helsedepartementet for tiden å endre bestemmelsen i § 7. Utvalget kommenterer dette nærmere i pkt. 11.12.

Hjemmelsspørsmålet for obduksjon av personer som dør utenfor institusjon ble tidligere ofte løst ved at politiet begjærte obduksjonen. Dette ble gjort ved “unaturlig dødsfall” som definert i helsepersonelloven § 36 tredje ledd, jf. forskrift 21. desember 2000 nr. 1378 (tidligere legeloven § 41 og forskrift 15. mars 1982 nr. 755) og strpl. § 228, se ovenfor. Antall obduksjoner rekvirert av politiet gikk markert ned fra 1992. I perioden 1984–1991 var antallet mellom ca. 2 400 og 3 000 årlig, mens det i perioden 1992–1999 var mellom ca. 1 850 og 2 150, se figur 8.1. Dette falt i tid sammen med at ansvaret for utgiftene til obduksjon og transport av liket, som tidligere ble belastet Justisdepartementets eget budsjett (“delinkventfondet”), fra 1. januar 1992 ble overført til det enkelte politidistrikts lokale budsjett. Dødsårsaken ved plutselige og uventede dødsfall har dermed de siste årene oftere forblitt ukjent.

Figur 8.1 Obduksjoner i Norge 1984–1999

Kilde: Rognum, T.O., Nordisk Rettsmedisin 2000; 6: 95–98.

Analyser av obduksjonsmaterialet ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo viser at det i all hovedsak er ved plutselig uventet død hos personer eldre enn 40 år politiet avstår fra obduksjon (Lyche-Ellingsen, C., Nordisk Rettsmedisin 2001; 7: (under trykking)). Det er ikke foretatt studier av materialet i Norge for å finne ut hvor ofte et virkelig unaturlig dødsfall blir oversett med dagens obduksjonspraksis. En svensk analyse av obduksjonsfunn ved uventede dødsfall der dødsårsaken først ble avdekket ved den rettslige likundersøkelsen, viser imidlertid at pr. 1 000 utførte obduksjoner ble det oppdaget 1 drap, 10 selvdrap og 45 ulykkesdødsfall som man ikke mistenkte på forhånd (Rättsmedicinalverkets statistikk 2000).

Den norske patologforening beregnet i 1981 andelen unaturlige dødsfall, slik disse var definert i forskriftene til legeloven § 41 (nå helsepersonelloven § 36), til 10% av alle dødsfall. Da er det tatt med et stort antall dødsfall der eventuell obduksjon ville ha avdekket en naturlig dødsårsak. Etter Norges offisielle statistikk blir derfor fordelingen av dødsfallene etter dødsmåten en annen: Av 44 646 dødsfall i Norge i 1997 var fordelingen: sykdom: 94,8%, ulykker: 3,9%, selvmord: 1,2% og drap: 0,1% (Kilde: Statistisk sentralbyrås dødsårsakstatistikk, 1997).

Det har utfra dette vært reist tvil om man kan stole på dødsårsakstatistikken i Norge, se Rognum: “Hvem bør obdusere tilfeller av plutselig uventet død? Hva er forskjellen på en rettsmedisinsk obduksjon og en sykehusobduksjon?”, Nordisk Rettsmedisin, 2000; 6 side 95–98. For å få en valid dødsårsakstatistikk er det vanlig å kreve at minst 25% av dødsfallene obduseres. I 1997 var obduksjonsraten i Norge 12,4% (4,6% rettsmedisinske og 7,8% sykehusobduksjoner). Samme år var tallene for Sverige 17,6% (5,7% rettsmedisinske og 11,9% sykehusobduksjoner), Danmark 2,8% rettsmedisinske obduksjoner (antall utførte sykehusobduksjoner er ikke tilgjengelig) og Finland 31,6% (19,7% rettsmedisinske og 11,9% sykehusobduksjoner). En undersøkelse fra Tyskland, der obduksjonsraten er enda lavere enn i Norge, kan tyde på at så mange som halvparten av alle drap der overses (Sabine Rückert: “Tote haben keine Lobby: die Dunkelziffer der vertuschten Morde”, Hamburg, 2000).

Årsberetningene fra DRK viser at den fylkesvise variasjon i rettsmedisinsk obduksjonsrate er betydelig. Antall registrerte dødsfall i 1997 sammenholdt med antall rettsmedisinske obduksjoner registrert i DRK i 1997 viser at Oppland (1,5%), Aust-Agder (1,8%) og Nord-Trøndelag (2,1%) har lavest årlig rate for rettsmedisinske obduksjoner, mens Finnmark (7,8%), Oslo (6,7%) og Hordaland (6,4%) ligger høyest. I Hordaland utføres også, som eneste fylke, et stort antall likskuer (116 i 1997), slik at andelen rettsmedisinske likundersøkelser totalt var 9,4%.

Utvalget nevner her at MinisterkomitÅen i Europarådet (der Norge er medlem) i møte 2. februar 1999 vedtok en anbefaling (nr. R (99) 3) om europeisk harmonisering av rettsmedisinske obduksjonsregler, se vedlegg 10. Vedtaket anbefaler at medlemsstatenes regjeringer aksepterer og implementerer de nærmere angitte prinsipper og regler for rettsmedisinske obduksjoner, samt setter opp et kvalitetssikringsprogram for å sikre riktig implementering av prinsippene og reglene i anbefalingen. Reglene er forholdsvis detaljerte, og omtaler undersøkelser på åsted, kvalifikasjonskrav for og antall rettspatologer som bør delta ved obduksjoner, regler for identifikasjon av avdøde, obduksjonsprosedyre (utvendig og innvendig undersøkelse) og krav til obduksjonsrapporten. Anbefalingen har ingen rettslig betydning for Norge. Norske myndigheter har foreløpig ikke lagt opp til noen oppfølging av anbefalingen. Utvalget kommenterer anbefalingen nærmere i pkt. 11.10.

8.2.2.1 Institusjoner og personell

Det er ingen sentral instans som har oversikt over, eller har ansvar for den samlede rettspatologiske virksomhet i Norge.

I 1997 ble det i følge statistikk fra DRK utført 2 029 rettsmedisinske obduksjoner i Norge og 135 likskuer, hvorav ca. 80% ble utført ved landets fire rettsmedisinske institusjoner ved universitetene i henholdsvis Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. I 1998 var andelen ca. 85%. De øvrige ble utført ved avdelinger for patologi ved landets sentralsykehus.

Det faglige ansvaret for den rettspatologiske tjenesten påhviler den enkelte sakkyndige. Ved universitetene i Norge er det til sammen 10 vitenskapelig ansatte som arbeider med rettspatologi. Det er fire professorater, fem førsteamanuenser, og en stipendiat (finansiert av ulike forskningsfond). For tiden er ett professorat og en stipendiatstilling i rettsmedisin frosset ved Universitetet i Oslo. Sistnevnte stilling er den eneste øremerkede utdannelsesstillingen i rettsmedisin i landet. Ved universitetene i Trondheim og Tromsø deltar også sykehuspatologer med erfaring i rettsmedisin i den rettslige obduksjonsvirksomheten.

8.2.2.2 Finansiering

En arbeidsgruppe ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo har i 2000 beregnet at de totale kostnadene for drift av instituttet i 2000 er ca. kr 30 millioner. Av dette er bruttokostnadene for den rettsmedisinske obduksjonsvirksomheten beregnet til kr 12,8 millioner. Estimatene inkluderer alle kostnader, inklusiv husleie til universitetet, og lønns- og driftsutgifter som belastes Rikshospitalet (blant annet lønn til obduksjonspreparanter). Til de beregnede driftsutgiftene er det lagt til 20% til forskning og utvikling. Ved Rettsmedisinsk institutt utføres det årlig ca. 1 000 rettsmedisinske obduksjoner, noe som gir en kostnad pr. obduksjon på kr 12 800,–.

Legger man de samme kostnadsberegninger til grunn for de rettspatologiske tjenestene ved de andre universitetene, innebærer det kostnader ved Universitetet i Bergen på kr 5,5 millioner, ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet på kr 1,9 millioner og ved Universitetet i Tromsø på kr 1,3 millioner. I tillegg utføres 20% av det totale antall rettsmedisinske obduksjoner ved sentralsykehus. Gitt de samme kostnader pr. obduksjon ved disse sykehusene, tilsier det kostnader på kr 3,9 millioner. Totale kostnader i 2000 for rettspatologiske tjenester i Norge kan etter dette anslås til kr 25,4 millioner.

I perioden 1939 til 1995 er det blitt overført en del stillingshjemler og forlodds driftsmidler til rettsmedisinsk virksomhet fra Justisdepartementet til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet v/universitetene, formodentlig “[p]å grunn av den betydning [det måtte] antas å ville få for rettspleien, og i særlig grad for strafferettspleien”, se St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 19 (1937). For Universitetet i Oslo gjelder dette et professorat da Rettsmedisinsk institutt ble vedtatt opprettet i 1937, en stipendiatstilling (vitenskapelig assistent) i 1939, to førsteamanuensisstillinger i 1982 (med kr 30 000,– forlodds overhead på hver), foruten en sekretærstilling og en teknisk stilling til å skjære og farge mikroskopiske preparater. De fleste av disse stillingene har blitt brukt til rettspatologiske tjenester. I tillegg har instituttet selv opprettet flere tekniske og kontoradministrative stillinger med begrunnelse i instituttets sakkyndigvirksomhet. For Universitetet i Bergen gjelder overføringene fra Justisdepartementet et dosentur i 1965 (omgjort til professorat i 1972), en amanuensisstilling i 1986, en preparantstilling (senere autopsitekniker) i 1985 og en preparantstilling (senere histologitekniker) i 1986. For Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet gjelder det et professorat i 1986 (besatt 1988) og noe forlodds driftsmidler. For Universitetet i Tromsø gjelder det et professorat i 1990 (besatt 1992). Disse ressursene er under stadig press fra universitetene for overføring til annen virksomhet.

I tillegg til denne grunnlagsinvesteringen, må den som rekvirerer obduksjoner i straffesaker (politiet/påtalemyndigheten eller retten) betale honorar til de medvirkende. Dette utgjør imidlertid bare ca. 40% av kostnadene med de rettsmedisinske obduksjonene. Dette er også trolig tilfelle ved de andre universitetene og sentralsykehusene. Ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo var denne inntekten i 2000 kr 5,1 millioner. Frem til 31. desember 1991 ble utgifter i forbindelse med rettslige obduksjoner rekvirert av politi/påtalemyndighet belastet Justisdepartementets eget budsjett (“delinkventfondet”). Fra 1. januar 1992 ble ansvaret for straffesaksutgiftene delegert til det enkelte politidistrikt.

Honorar til obdusent følger av salærinstruksen og stykkpriser fastsatt av Justisdepartementet, sist ved rundskriv G-114/00 med nye satser fra 1. januar 2001. Stykkpris for rettsmedisinsk obduksjon foretatt hverdager i tidsrommet kl. 07.00–20.00 er kr 1 910,–. Utenom disse tidene er satsen kr 3 340,–. Stykkprisen inkluderer utførelse av selve obduksjonen og utarbeidelse av sakkyndigerklæring. I noen saker deltar to obdusenter som det faktureres for. Kostnaden for nevropatologiske undersøkelser (som foretas i ca. halvparten av de rettsmedisinske obduksjonene ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo) er ca. kr 1 400,–. Kostnader for toksikologiske analyser Statens rettstoksikologiske institutt (SRI) utfører for obdusenten (ca. kr 4 000,– pr. sak) dekkes av SRIs rammebevilgning, og faktureres dermed ikke. Da det rekvireres toksikologiske analyser i forbindelse med ca. 1 800 obduksjonssaker i året, dreier det seg totalt om ca. kr 7,2 millioner. Honorar til de øvrige medvirkende varierer. Ved instituttene i Oslo og Bergen faktureres kr 400,– for preparant, mens man i Trondheim og Tromsø fakturerer halvt obdusentsalær for preparant. Rettsmedisinsk institutt i Oslo fakturerer kr 1 700,– for sekretærarbeid, røntgen og laboratorieprøver, samt kr 154,– for avskrift til DRK. Hver obduksjonsrapport ledsages følgelig av minst fire fakturaer til rekvirenten.

Salærinstruksens timesats (fra 1. januar 2001 kr 700,–, jf. rundskriv G-114/00) gjelder også for sakkyndiges utrykning til åsteder (uansett tid på døgnet eller ukedag) og ved forberedelse til oppdrag som sakkyndig i retten, samt tilstedeværelse i retten.

I tillegg til inntektene fra rekvirenten av obduksjoner, finansieres den rettspatologiske tjenesteproduksjonen av den enkelte institusjon der obduksjonene utføres. For eksempel betaler universitetet lønn til medarbeidere for tid de arbeider med sakkyndigoppdrag. Ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo er det beregnet at halvparten av lønnen til de seks legene gjelder tid de arbeider som sakkyndige. Tilsvarende ordninger gjelder for andre yrkesgrupper som deltar i sakkyndigvirksomheten (toxikolog, histotekniker og forværelsespersonale). Universitetet i Oslos bruttokostnader til den rettspatologiske tjenesteproduksjonen er for 2000 beregnet til kr 5,7 millioner. Rikshospitalet dekker dessuten lønn til tre preparanter, foruten drift og renhold av obduksjonssaler, mv., til sammen kr 2 millioner i 2000.

Etter utvalgets erfaring er det knyttet særlige problemer til finansieringen av den rettspatologiske tjenesteytingen (særlig sakkyndige likundersøkelser). Etter budsjettkutt er hele 17% av stillingsmassen ved Det medisinske fakultet i Oslo for tiden frosset. Ved Rettsmedisinsk institutt har budsjettkuttene rammet rettspatologien særlig hardt. Den rettsgenetiske virksomheten har klart seg bedre, da den har mange eksternt finansierte medarbeidere utover de universitetsfinansierte og fordi den mottar rammetilskudd direkte fra de departementene som er oppdragsgivere. For tiden er følgende stillinger frosset: et professorat, en universitetsstipendiat, en førstesekretær og en ingeniør. Da ingeniørstillingen som er tillagt oppgaven med å skjære og farge mikroskopiske snitt, skulle fryses 1. november 2000, fant instituttet det riktig å si i fra at man under slike betingelser ikke kunne påta seg å utføre sakkyndige likundersøkelser for påtalemyndigheten. Dette førte til direkte kontakt mellom Universitetets ledelse og Justisdepartementets ledelse. Man unngikk den akutte krisen, og det ble nedsatt en gruppe bestående av to økonomer og to rettsmedisinere som skulle utrede de reelle kostnadene forbundet med obduksjonsvirksomheten. Gruppen avsluttet sitt arbeid ved årsskiftet 2000–2001. De totale bruttokostnadene til Universitetet, Rikshospitalet, de enkelte politidistriktene (stykkprisbetaling) og varierende kilder, f.eks. forskningsfond som betaler stipendiatlønn, ble som nevnt ovenfor beregnet til 12,8 millioner kroner pr. år, hvilket betyr en gjennomsnittlig stykkpris på kr 12 800,– pr. obduksjon. Gruppen tok ikke med eventuelle fremtidige kostnader ved etablering av fast vaktordning for rettsmedisinere – slik at politiet kan være sikret bistand på åsteder, til obduksjoner som haster eller til å undersøke mistenkte i helger og på kvelds- og nattestid.

Det vises til utvalgets anbefaling nedenfor i pkt. 14.3.1 D.

8.3.2.1 Institusjoner og personell

Alle rettsgenetiske analyser og sakkyndige vurderinger skjer ved Rettsmedisinsk institutt, Universitetet i Oslo. Den rettsgenetiske virksomheten er der delt i to seksjoner: Seksjon for undersøkelse av biologiske spor i straffesaker (sporseksjonen) og Seksjon for farskaps- og slektskapsutredninger (farskapsseksjonen). Tidligere ble også i noen få saker DNA-undersøkelser ved identifisering av ukjente lik foretatt ved Regionsykehuset i Tromsø.

Ved Rettsmedisinsk institutt er det for tiden 23 årsverk knyttet til rettsgenetikk, fordelt på 13 ved sporseksjonen og 10 ved farskapsseksjonen. Disse fordeler seg på en professor II-stilling, en administrativ stilling, tre overingeniørstillinger og 21 avdelingsingeniørstillinger. Overingeniørene har det daglige ansvaret for sakkyndigvirksomheten og forskning og utvikling på området.

Organiseringen og gjennomføringen av oppdragene skjer i regi av instituttet, som derved er ansvarlig for tjenestene. Den som har hatt det faglige ansvaret for undersøkelsen, er også den som oppnevnes som sakkyndig av retten.

8.3.2.2 Finansiering

Den rettsgenetiske virksomheten ved Rettsmedisinsk institutt har en sammensatt finansiering. Inntektene kommer fra kjøperne av tjenestene. Universitetet i Oslo tar 40% av de eksterne inntektene til dekning av administrative kostnader, så som lokalleie, strøm, utstyr, mv. Virksomheten foregår i regi av Universitetet i Oslo, av universitetsansatt personale. Instituttets kostnader med den rettsgenetiske virksomheten fordeler seg omtrent likelig mellom farskapssaker og straffesaker. Virksomhetens kostnader var i 1999 ca. kr 14 millioner. En arbeidsgruppe ved Rettsmedisinsk institutt har i 2000 beregnet at de totale kostnadene for instituttets rettsgenetiske tjenester i 2000 er ca. kr 17 millioner, fordelt med kr 10 millioner på sporseksjonen og kr 7 millioner på farskapsseksjonen.

Rettsmedisinsk institutt har helt siden opprettelsen i 1938 drevet med farskapssaker. Ved opprettelsen av instituttet finansierte Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet et professorat og Justisdepartementet en stilling som vitenskapelig assistent. Forutsetningen var at instituttet i tillegg til forskning og undervisning skulle utføre tjenester for samfunnet i form av rettsmedisinske likundersøkelser og farskapsanalyser. På dette tidspunktet hørte også farskapssaker under Justisdepartementet. Etter det utvalget forstår, overførte Justisdepartementet forlodds midler (“farskapsannuum”) til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet for at instituttet skulle foreta analyser i farskapssaker. I årene etter har Rettsmedisinsk institutt årlig fått overført midler fra universitetet til utførelse av farskapsanalysene. I årene 1997–1999 var det årlige beløpet kr 1 250 000,–, men bare kr 300 000,– i 2000.

Fra 1990 ble ansvaret for farskapssakene overført fra Justisdepartementet til Barne- og familiedepartementet. Fra da har instituttet mottatt årlige overføringer fra Barne- og familiedepartementet for offentlig rekvirerte analyser i farskapssaker. Om lag 15–20% av analysene rekvireres av domstolene og ca. 60% av trygdeetaten. Overføringene var kr 4,6 millioner i 1998, og kr 5,0 millioner i både 1999 og 2000. I tillegg skjer om lag 15–20% av farskapsanalysene på oppdrag fra private, som selv dekker kostnadene fullt ut.

Straffesakene utredes økonomisk ved volumavhengig delbevilgning fra Justisdepartementet, fakturering av rekvirenten (politidistriktene) og ved “interne” ressurser ved instituttet. Etter avtale med Justisdepartementet skal halvparten av seksjonens kostnader med sakene (inklusiv forsknings- og utviklingskostnader) dekkes av departementet sentralt, og resten av det politidistrikt som kjøper tjenesten. Instituttet budsjetterer utfra forventet antall prøver i budsjettåret, og søker utfra dette bevilgning på halvparten av kostnadene fra Justisdepartementet. Prisen for rekvirenten fastsettes av instituttet utfra hvor stor bevilgningen sentralt er, slik at forventede kostnader dekkes. De sentrale bevilgningene fra Justisdepartementet var i 1997 kr 2,25 millioner, i 1998 kr 2,8 millioner og i både 1999 og 2000 kr 3 millioner. Innbetalingene fra politidistriktene var i 1998 kr 3,45 millioner, i 1999 kr 3,5 millioner og i 2000 kr 3,8 millioner (foreløpig tall).

8.4.2.1 Institusjoner og personell

Statens rettstoksikologiske institutt er et selvstendig nasjonalt institutt, organisert som en ytre etat under Sosial- og helsedepartementet. Statens rettstoksikologiske institutt har – som en av sine primæroppgaver – et nasjonalt ansvar for analyse av rusmidler, medikamenter og gifter i prøver fra personer hvor analysesvaret kan få strafferettslige konsekvenser. Instituttet utøver også kvalitetskontroll av 36 andre analyselaboratorier i Norge (som alle har et mer begrenset analysetilbud enn SRI). Analyseresultatene fortolkes for rekvirentene, og det avgis sakkyndige uttalelser til rettsvesen og påtalemyndighet i rettstoksikologiske spørsmål.

Høsten 1966 ble Statens laboratorium for blodalkoholanalyser opprettet, og lagt under Justisdepartementet. Fra 1. juli 1967 ble det overført til Sosialdepartementet, som fant å burde få en vurdering av laboratoriets virksomhet. Under navnet Statens rettstoksikologiske institutt begynte dette i 1969. I 1969 hadde instituttet 11 ansatte, i 1999 er det ca. 100 ansatte (ca. 85 årsverk). Instituttet har stillinger for én avdelingsoverlege, tre overleger, seks underordnede leger, 12 forskere, ca. 40 ingeniører, ca. 20 teknisk laboratoriepersonell og ca. 18 stillinger av andre kategorier.

Sakkyndigarbeid fra ansatte ved SRI ble tidligere utført av den enkelte sakkyndige som privatperson. Praksis er fra 1998 lagt om, slik at SRI nå er ansvarlig for sakkyndigvirksomheten, og fakturerer politidistriktene/domstolene i saker der SRIs ansatte utfører sakkyndigarbeid. SRI utbetaler særskilt godtgjørelse til den sakkyndige for oppdragene. For 1999 er det beregnet at SRI-ansatte vil utarbeide ca. 1 800 større sakkyndigerklæringer for straffesaker.

8.4.2.2 Finansiering

SRI har et årsbudsjett på ca. 75 millioner kroner, og virksomheten finansieres i det vesentlige ved en rammebevilgning fra Sosial- og helsedepartementet, som i 1999 var på kr 56,6 millioner. Justisdepartementet yter ca. 15 millioner og andre brukere ca. 5 millioner. Rammebevilgningen fra Sosial- og helsedepartementet dekker alle saker fra politiet med spørsmål om påvirkning av alkohol og 7 250 saker pr. år med spørsmål om påvirkning eller bruk av andre rusmidler enn alkohol. Antall rammefinansierte oppdrag ble fastsatt i 1995–96 av Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet og var ment å dekke behovet for slike tjenester. Oppdrag fra politiet ut over disse 7 250 sakene var tidligere finansiert av Justisdepartementet, men det økonomiske ansvaret er nå delegert til politidistriktene. De siste årene har imidlertid antallet oppdrag langt oversteget antallet som lå til grunn for rammen, noe som har ført til betydelige overføringer direkte fra Justisdepartementet til SRI. I 1999 var det budsjettert med totalt ca. 11 000 påvirknings- og brukersaker, og Justisdepartementet finansierte kr 6,4 millioner av totalkostnadene på kr 8,8 millioner for det antall saker som oversteg 7 250. Differansen ble etter avtale mellom Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet, i forbindelse med omlegging av finansieringssystemet, dekket av SRI. Analyser av ca. 1 800–1 900 obduksjonssaker (kostnad pr. sak ca. kr 4 000,–) og 20 000 kriminalomsorgssaker dekkes av rammebevilgningen fra Sosial- og helsedepartementet. Yrkeslivssaker og sosialmedisinske saker er fullfinansiert av rekvirentene.

SRI fakturerer kr 2 950,– pr. erklæring, men benytter ¼ og ½ sats ved mindre oppdrag og høyere sats ved meget omfattende oppdrag. I 1998 ble det mellom Sosial- og helsedepartementet og Den norske lægeforening inngått en særavtale for overordnede leger ved SRI som utarbeider særlig sakkyndige uttalelser. Dersom arbeidet utføres på frivillig basis utenom ordinær arbeidstid, gis den sakkyndige en godtgjørelse i henhold til salærforskriften for et tidsbruk tilsvarende 3,5 timer pr. uttalelse. Antas saken på forhånd å bli mer omfattende enn 8 timer, kan det avtales at tidsforbruk utover 8 timer skal betales med en timepris i henhold til salærforskriften. Siden 1998 utbetaler SRI særskilt godtgjørelse til den sakkyndige for oppdragene, dersom disse utføres utenfor ordinær arbeidstid. Tidligere måtte den sakkyndige selv sørge for å få honorert arbeidet utenfor arbeidstid direkte fra oppdragsgiver.

8.5.2.1 Institusjoner og personell

Det er ingen sentral instans som har et formelt ansvar for den samlede rettsantropologiske virksomheten i Norge. I praksis er det likevel utelukkende Antropologisk avdeling, Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo som utfører slike tjenester. Rettsantropologi er et av instituttets spesialfelt, og instituttet har det faglige ansvaret for tjenesten på linje med den øvrige virksomheten.

Avdelingen har bare én fast ansatt lege som tar rettsantropologiske oppdrag, en anatom med doktorgrad i undersøkelse av brente benrester. I tillegg har stipendiater i arkeologi og medisinstudenter medvirket i noen oppdrag.

8.5.2.2 Finansiering

All rettsantropologisk virksomhet skjer innenfor universitetets budsjett. Det foreligger imidlertid ikke sikre opplysninger om hvor mye tjenestene koster. For rekvirenten er tjenesten i utgangspunktet gratis, med unntak av eventuell overtidsgodtgjørelse til den sakkyndige og dekning av eventuelle reiseutgifter.

8.6.2.1 Institusjoner og personell

Det er ingen sentral instans som har oversikt over eller ansvar for den samlede rettsodontologiske virksomheten i Norge. I praksis er det imidlertid de odontologiske institutter ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen som forestår oppdragene. Rettsodontologene ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen avga i 1997 til sammen 103 sakkyndige erklæringer. I tillegg avgir vanlige tannleger en rekke uttalelser i voldssaker på samme måte som vanlige leger, jf. pkt. 8.7.1.3. Utvalget har ingen oversikt over omfanget av disse uttalelsene.

Rettsodontologisk bistand til politiet for identifisering under etterforskning er organisert gjennom Identifiseringsgruppen ved Kriminalpolitisentralen (Kripos). Gruppens ansvar er å fastslå identiteten når flere mennesker samtidig er omkommet ved katastrofer, og når ukjent lik eller rester av ukjent lik blir funnet.

Gruppen ble opprettet ved kgl.res. 25. april 1975. Medlemmene oppnevnes av Justisdepartementet for tre år av gangen. Gruppen ledes av en polititjenestemann ved Kripos, og består for øvrig av en kriminaltekniker, fem rettsmedisinere og fem rettsodontologer. De rettsmedisinske og rettsodontologiske medlemmene foreslås av Rettsmedisinsk institutt, Det medisinske fakultet og Avdeling for patologi og rettsodontologi, Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. De rettsodontologiske og rettsmedisinske medlemmene er i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Nærmere retningslinjer for gruppens arbeid er gitt av Riksadvokaten i rundskriv av 10. mai 1975 og av Kripos i rundskriv nr. 10 av 1. mai 1995.

Det stilles ingen formelle krav til kvalifikasjoner for å utøve rettsodontologi i Norge. I praksis brukes i hovedsak vitenskapelig ansatte ved avdeling for patologi og rettsodontologi ved de odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen. I andre områder av landet brukes tannleger i Trondheim og Tromsø som er knyttet til Identifiseringsgruppen. Som faste rettsmedisinsk sakkyndige etter strpl. § 140 anses de som Justisdepartementet oppnevner etter innstilling fra DRK. Bare tre personer er av DRK oppnevnt som faste rettsodontologer.

Det overordnede faglige ansvaret for rettsodontologiske tjenester utført av tannleger i Identifiseringsgruppen, har Avdeling for patologi og rettsodontologi, Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Avdelingen foreslår blant annet medlemmer til Identifiseringsgruppen, og en stilling ved avdelingen er tillagt et spesielt ansvar for å bistå politiet i praktiske saker. Avdelingsleder medunderskriver dessuten alle rapporter fra Identifiseringsgruppens tannleger.

Rettsodontologiske oppdrag som ikke utføres i Identifiseringsgruppens regi, har den enkelte tannlege selv det faglige ansvaret for.

8.6.2.2 Finansiering

Rettsodontologiske tjenester finansieres i utgangspunktet ved honorar fra politiet etter reglene i salærinstruksen. For tannleger utenfor universitetene, må kostnadene ved tjenestene i sin helhet dekkes av honoraret.

For de vitenskapelig ansatte ved universitetene i Oslo og Bergen dekker universitetene kontorholdsutgifter og utstyr i forbindelse med rettsodontologiske tjenester de utfører. Det foreligger ikke beregninger av de reelle kostnadene ved disse tjenestene. Kostnader til f.eks. tannavtrykk og fotomateriell dekkes ikke av Universitetet i Oslo, men dette er forholdsvis små utgifter. Utrykningsutstyr til og kostnader i forbindelse med ID-gruppens arbeid (bl.a. røntgenutstyr) dekkes av Kripos.

Honorar til privatpraktiserende tannleger som deltar i tjenesten utbetales deres tannlegepraksis. De vitenskapelig ansatte kan velge å ta oppdragene som privatpersoner, og få utbetalt honorar direkte fra politiet, eller ta oppdragene på vegne av fakultetet, som så mottar honoraret. Ved universitetene utføres det praktiske arbeidet som regel av to tannleger, men det faktureres bare for den ene. For den andre anses dette som opplæring.

8.7.1.1 Mishandling og misbruk av barn

Barnemishandling ble for alvor satt på dagsorden på 60-tallet. Det er imidlertid undersøkelse av seksuelt misbrukte barn som først og fremst har satt fart i utviklingen av klinisk rettsmedisin som et særskilt område. Slike undersøkelser har i hovedsak gått ut på å inspisere anogenitalområdet for om mulig å påvise fysiske skader som følge av overgrepet, samt eventuelt sporsikring i forbindelse med overgrep. Undersøkelsene har i hovedsak foregått ved at barn ved mistanke om seksuelt overgrep har blitt brakt til en lokal barneavdeling, der det har vært gjennomført en vanlig kroppsundersøkelse med særskilt vekt på undersøkelse av anogenitalområdet. I korthet har undersøkelsene dreid som om sporsikring, samt eventuelt behandling av skader.

På slutten av 80-tallet pågikk det en diskusjon om hvorvidt slike undersøkelser skulle utføres av barneleger eller gynekologer. Det ble enighet mellom de to fagmiljøene om at det var mest naturlig at barnelegene foretok disse undersøkelsene, siden de fra før av hadde særskilt kompetanse i undersøkelse av barn og håndtering av deres familie. I tillegg hadde man et veletablert nettverk med de aktuelle hjelpeinstansene som vil være aktuelle i oppfølging av seksuelt misbrukte barn. Det første mottak spesielt for seksuelt misbrukte barn åpnet i 1986 ved Aker sykehus. Barnemottakene ved regionsykehusene har siden utviklet sitt eget nettverk med kontakt til rettsmedisinske miljøer i Oslo og Danmark.

8.7.1.2 Voldtektsofre

Frem til midten av 1980-tallet foregikk rettsmedisinske undersøkelser av voldtatte ved at politiet bragte den voldtatte til gynekolog, som undersøkte pasienten gynekologisk og sikret et utstryk til undersøkelse med hensyn på påvisning av sperm. Det var ingen koordinering av andre behandlingstiltak rundt pasientene.

I 1986 åpnet Oslo legevakt landets første voldtektsmottak. Essensen i dette tiltaket var å gi et helhetlig tilbud til pasientene, alt på ett sted, uavhengig av anmeldelse:

• sporsikring etter anbefalte retningslinjer for rettsmedisinsk undersøkelse

• medisinsk behandling

• psykisk hjelp

Mottaket har samarbeidet nært med rettsmedisinske institutter i Oslo, Danmark og London for å sikre at retningslinjer og rutiner vedrørende de rettsmedisinske undersøkelsene er oppdaterte. Dessuten har mottaket i samarbeid med Oslo politikammer, Justisdepartementet og Rettsmedisinsk institutt i Oslo utviklet journal og sporsikringsutstyr som brukes i hele landet.

Tilsvarende mottak er etablert mange steder i landet, dels ved legevakter, dels ved sykehus (gynekologiske avdelinger). Det finnes nå tilnærmet ett mottak pr. fylke, men med svært ujevn kvalitet og innhold, da rammevilkårene, koordinering og organisering er svært forskjellige. Oslo-mottaket har de siste årene hatt en markert økning i antall henvendelser, fra ca. 150 i 1997 til ca. 200 i 1999. Omlag halvparten av sakene fra Oslo-mottaket fører til anmeldelse.

8.7.1.3 Voldsskadede

Voldsskadede som kontakter politiet kan ha vært hos lege for behandling, eller politiet bringer vedkommende til lege. Journal skrevet i behandlingsøyemed blir oversendt politiet som den er, eller den danner grunnlag for legeerklæring i straffesak. Ofte blir disse erklæringene meget knappe og det brukes medisinske uttrykk som kan mistolkes i retten.

Ved Oslo legevakt har de voldsskadede siden 1992 fått et lignende tilbud som voldtektsofrene, men ikke like systematisk. Journalene er fortsatt mest rettet mot behandling, men med mer skadedokumentasjon enn før og skadene fotograferes i større grad. Antall voldsskadede er høyt, ca. 2 500 årlig, og det skrives årlig ca. 400 legeerklæringer for politiet.

Melderutiner og koordinering er uklare i forhold til de alvorlige voldssakene med sykehusinnleggelse. Dette fører til sen varsling av politiet og dårlig samarbeid om bevissikring.

8.7.2.1 Institusjoner og personell

Det er ingen sentral instans som har oversikt over eller ansvar for den samlede kliniske rettsmedisinske virksomhet i Norge. Virksomheten utføres primært dels i lokalsamfunnene, dels ved sentralsykehusene, som en del av det ordinære helsevesen – og i konkurranse med andre oppgaver dette har.

Ved de fleste institusjoner møter pasientene i akuttfasen sykepleiere og leger med andre hovedfunksjoner (allmennleger, gynekologer, kirurger, øre-, nese-, halsleger, m.m.). De færreste steder har avsatt spesielt personell til de klinisk rettsmedisinske tjenestene. Utvalget er ikke kjent med at det foreligger beregninger på hvor mange årsverk som går med til å undersøke og behandle volds- og overgrepsutsatte, og dette vil også være svært vanskelig å beregne.

Ved Oslo legevakt fikk man en legestilling og to sykepleierstillinger ekstra da voldtektsmottaket startet. Nå brukes det en overlegestilling på voldtektsmottaket og en halv på voldsmottaket, i tillegg til de lege- og sykepleieressurser det kreves for selve undersøkelsen og behandlingen i akuttfasen. På voldtektsmottaket i Oslo utføres alle undersøkelser på dagtid av ansvarlig overlege eller dennes stedfortreder. Ellers er det legevaktens ordinære leger som utfører undersøkelsene. Sosialkonsulentene deltar ikke i selve det rettsmedisinske arbeidet, men ved sin rådgivning og ivaretakelse av pasientene avlaster de legene betydelig. Der hvor man ikke har slike muligheter, må nødvendigvis helsearbeiderne også ivareta den delen.

Tilbudet for utsatte for seksuelle overgrep ved Bergen legevakt koordineres av en heltidsansatt psykiatrisk sykepleier, som også deltar i oppfølgingen av pasientene. De rettsmedisinske undersøkelsene utføres i Bergen av legevaktens faste leger og sykepleiere.

Det varierer hvor klart ansvaret for det rettsmedisinske arbeidet er plassert. I Oslo har Ullevål sykehus som ansvarlig for legevakten tatt et klart valg: alle legeerklæringer skrives i sykehusets navn, sakkyndighonorarene tilfaller sykehuset og sykehuset påtar seg ansvaret for de erklæringer som avgis. Legevakten har derfor satt av ressurser til kvalitetssikring av erklæringene. Også ved mottaket i Bergen er tjenesten en integrert del av legevaktens tilbud og ansvarsområde.

Alle landets barneavdelinger (dvs. ved region- og sentralsykehusene) skal kunne håndtere overgrepssaker. Realiteten er at flere ikke kan det. Da henvises gjerne pasienten til regionsykehusene. Ved de sykehusene som håndterer overgrepssaker er det stort sett erfarne barneleger (spesialister) som behandler sakene, assistert av erfarne sykepleiere med eller uten formell spesialutdannelse innen psykiatrisk eller pediatrisk sykepleie. Ansvarlig for tjenesten er institusjonen ved avdelingsoverlegen.

8.7.2.2 Finansiering

De rettsmedisinske tjenestene ved mottakene i Oslo og Bergen er integrert i legevaktens ordinære virksomhet og det er uklart hvor store kostnader virksomheten krever. Det er anslått at den enkelte undersøkelse krever 2–3 legetimer og 2–3 sykepleiertimer.

Mottaket ved Bergen legevakt har et årlig budsjett på ca. kr 500 000, som dekker koordinatorstilling og drift av mottaket. Man får ikke spesielt statstilskudd for å drive den delen av arbeidet som angår det rettsmedisinske. I Oslo har man en lokal avtale med trygdekontorene om at legevakten fakturerer trygdeetaten kr 900,– for hver fulle rettsmedisinske undersøkelse som gjennomføres. Dette dekker en del av utgiftene til det rettsmedisinske arbeidet og de rettsmedisinske kontrollene, men tjenesten er underpriset. Mottaket i Bergen får refusjon fra trygdeetaten på til sammen kr 389,– pr. rettsmedisinsk undersøkelse. Dette inkluderer kr 204,– for konsultasjonen og kr 185,– slik at pasienten slipper å betale egenandel. I saker som politianmeldes, fakturerer legevaktene i tillegg politiet for den rettsmedisinske undersøkelsen etter salærforskriften. Satsene for sakkyndig undersøkelse i voldtektstilfelle/ved seksuelle overgrep er kr 1 750,– for undersøkelser foretatt hverdager i tidsrommet kl. 07.00–20.00, og kr 3 025,– utenom dette, jf. Justisdepartementets rundskriv G-114/00 (satser fra 1. januar 2001). Der politiet spesifikt ber om tilleggserklæring, faktureres også for denne, men ellers faktureres det ikke for tilleggserklæringer. De erklæringer som bistandsadvokat ber om i forbindelse med eventuelt erstatningssøksmål, faktureres det ikke for. Bakgrunnen er at pasienten ikke skal risikere å bli belastet dette.

Generelt er det ingen samordning mellom de ulike mottakene om hvordan faktura til trygdeetaten skal beregnes. Noen bruker tidstakst fra Normaltariffen mellom Legeforeningen og staten, mens andre bruker salærforskriften.

8.8.1.1 Foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse av siktede i straffesaker, strpl. § 165 tredje ledd

Dersom påtalemyndigheten eller retten er i tvil om rettspsykiatrisk undersøkelse er nødvendig, kan den beslutte å innhente en foreløpig vurdering til veiledning om dette, jf. strpl. § 165 tredje ledd. En slik undersøkelse kalles en foreløpig/prejudisiell rettspsykiatrisk eller primærpsykiatrisk undersøkelse. Utvalget vil i det følgende bruke betegnelsen foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse om dette. Dersom den foreløpige undersøkelsen gjør det sannsynlig at siktede var sinnssyk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket, vil det – i mindre alvorlige forhold – kunne være aktuelt å henlegge saken. Er det tvil om siktedes tilregnelighet, kan den foreløpige erklæringen medføre at påtalemyndigheten begjærer forhørsrettens beslutning om å gjennomføre en fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse, jf. strpl. § 165 første ledd. Konkluderer den foreløpige erklæringen med at det ikke er tvil om siktedes tilregnelighet, behøver ofte ikke siktedes psykiske tilstand utredes nærmere. Det vil i en del tilfeller likevel bli begjært full rettspsykiatrisk undersøkelse, enten for å utrede hvorvidt det bør nedlegges påstand om strafferettslig særreaksjon (sikring) eller i enkelte tilfeller for å belyse særtrekk ved observanden som kan ha betydning for straffeutmålingen.

Omfanget og kvaliteten på foreløpige undersøkelser varierer. I enkelte saker legges det mye arbeid i slike undersøkelser. Den sakkyndige går gjennom alle politidokumentene, undersøker vedkommende person og innhenter diverse opplysninger. På den måten kan de foreløpige undersøkelsene fremstå som “små rettspsykiatriske erklæringer”, noe som er vanlig i mange land. Riktignok kan en foreløpig erklæring få store konsekvenser, men hensikten med disse erklæringene er en filtrering, ikke en fullstendig utredning. Erklæringen skal også foreligge så snart som mulig, og da bør den ikke være avhengig av innhentede opplysninger. Den rettsmedisinske kommisjon er opptatt av at disse undersøkelsene ikke blir brukt som om de var fullverdige rettspsykiatriske erklæringer, og da bør de heller ikke ved sitt innhold og omfang gi inntrykk av å være det, se Orientering fra Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe, nr. 3, juni 2000.

Det er betydelig variasjon mellom politidistriktene i bruken av foreløpige undersøkelser (se nærmere om dette i pkt. 8.9.3, tabell 8.7). Både tilgjengelighet av ønsket ekspertise og oversiktlighet over befolkningen antas å være av betydning.

8.8.1.2 Full rettspsykiatrisk undersøkelse av siktede i straffesaker, strpl. § 165 første ledd

Rettspsykiatriske undersøkelser skjer i dag etter beslutning av forhørsretten, eventuelt den dømmende rett. I henhold til strpl. § 165 første ledd kan det besluttes rettspsykiatrisk undersøkelse dersom “retten finner det nødvendig for avgjørelsen av saken”. Loven bruker begrepet “mentalobservasjon” om disse undersøkelsene. Utvalget vil i det følgende bruke betegnelsen “rettspsykiatrisk undersøkelse”.

Retten gir sjelden de sakkyndige et eksplisitt mandat, men vurderingen er underforstått å skulle konkludere med om strl. §§ 39, 44, 45, eller 56 kan komme til anvendelse. Det forventes derfor konklusjoner på følgende spørsmål om siktedes sinnstilstand:

1. sinnssyk i gjerningsøyeblikket,

2. sinnssyk på tidspunkt for observasjon,

3. bevisstløs i gjerningsøyeblikket,

4. sterkt nedsatt bevissthet i gjerningsøyeblikket,

5. mangelfullt utviklede sjelsevner og

6. varig svekkede sjelsevner.

Det finnes ikke regelverk for hvordan en rettspsykiatrisk undersøkelse skal gjennomføres og erklæring utarbeides. De fleste psykiatere følger imidlertid den praksis som er omtalt i Eitinger og Retterstøls lærebok Rettspsykiatri, Universitetsforlaget, Oslo, 4. utg., 1990. Erklæringene består oftest av en innledning, aktutdrag, referat fra det psykiatriske intervju og eventuelt innhentede opplysninger, sammendrag/vurdering, og konklusjon.

Bruken av rettspsykiatriske undersøkelser har variert gjennom tidene. Dette skyldes blant annet kriminalpolitiske trender, tilgangen til rettspsykiatere og kvaliteten på det generelle psykiatriske tilbudet i samfunnet. Det er også påvist betydelig geografisk variasjon i bruken av rettspsykiatriske undersøkelser. Det er usikkert hva dette skyldes. Undersøkelser utvalget har foretatt for året 1997 bekrefter at det var betydelige geografiske forskjeller, men gir ikke svar på årsakene, jf. pkt. 8.9.3 og pkt. 10.5.6.2.

8.8.1.3 Ny lovgivning om strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjonsregler

Ved lov 17. januar 1997 nr. 11 ble straffelovens regler om utilregnelighet og særreaksjoner endret. Departementets forslag til nye regler om særreaksjoner for psykisk utviklingshemmede ble imidlertid ikke vedtatt av Stortinget. Justisdepartementet har i Ot.prp. nr. 46 (2000–2001) fremmet et nytt forslag til § 39 a om “tvungen omsorg”, og om at de nye bestemmelsene skal tre i kraft 1. januar 2002.

Behovet for foreløpige rettspsykiatriske erklæringer vil i fremtiden trolig være stabilt eller øke noe. Antagelsen bygger blant annet på at voldskriminaliteten øker, at det er en økende bevissthet om rettssikkerhetsspørsmål og et økt behov ved ikrafttredelse av ny strl. § 56 bokstav c (se nedenfor). Kvaliteten må imidlertid trolig høynes, da straffelovens bestemmelser om særreaksjonene blir mer detaljert og påtalemyndigheten derfor trenger mer nyanserte råd.

8.8.1.4 Strl. § 44 (utilregnelighet)

Vurderingskriteriene i den nye strl. § 44 er om siktede på handlingstiden var psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad. Formuleringen erstatter dagens begreper “sinnssyk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket”.

I 1985 konkluderte 30 rettspsykiatriske undersøkelser med sinnssyk i gjerningsøyeblikket, i 1990 var det 52 og i 1995 var det 55. De bevisstløse har utgjort ca. 1 – 3 personer årlig. Et ukjent antall straffbare forhold sinnssyke begår (f.eks. trusler, slag, spark mv.) anmeldes i dag ikke. I tillegg henlegges mange forhold etter en foreløpig erklæring eller etter initiativ fra politiet. Dersom flere forhold blir anmeldt, eller færre henlegges, vil behovet for erklæringer om forholdet til strl. § 44 øke.

8.8.1.5 Strl. § 39 (særreaksjoner)

Reaksjonene blir etter den nye loven kun aktuelle for enkelte alvorlige forbrytelser.

Ny strl. § 39 hjemler overføring til tvungent psykisk helsevern som særreaksjon for psykotiske som er frifunnet etter strl. § 44 og har begått kvalifiserte alvorlige lovbrudd. I NOU 1990: 5 antas det at det er et lite antall psykotiske det vil være aktuelt å idømme særreaksjon. Særreaksjonen vil i utgangspunktet overta for de som i dag idømmes sikring som utilregnelige. Dette var i 1985 21, i 1990 21 og i 1995 16 personer (jf. fig. 10.1 inntatt i pkt. 10.5.6.2). Av de 16 rene sikringsdommene avsagt i 1995 vil fire på grunn av lovbruddets art falle utenfor muligheten for reaksjon etter strl. § 39.

Ny § 39 a gjelder som nevnt overføring til tvungen omsorg som særreaksjon for psykisk utviklingshemmede. Hittil har knapt 1 – 2 psykisk utviklingshemmede årlig blitt idømt sikring.

Ny § 39 c hjemler forvaring som særreaksjoner for tilregnelige. I 1999 var det 25 tilregnelige som ble idømt sikring. Se kap 10.5.6.2 fig 10.2.

Avgjørende for bruk av særreaksjonene er farlighetsvurderinger: “nærliggende fare” eller “særlig nærliggende fare”. Rettspsykiatrisk sakkyndige i Norge har de siste tiårene i stor grad avslått å uttale seg om gjentakelsesfare, da de har ment at psykiatere ikke har særlig kompetanse for å vurdere dette. Etter Riksadvokatens rundskriv av 14. desember 1978 behøver ikke de sakkyndige å uttale seg om gjentakelsesfare. Flere forskningsmiljøer internasjonalt mener at man nå har større kompetanse enn tidligere på slik risikovurdering, men i Norge er det fortsatt generelt lite kompetanse på området.

8.8.1.6 Strl. § 56 bokstav c (nedsettelse av straff)

Under behandlingen av Ot.prp. nr. 87 (1993–94) vedtok Stortinget en lovendring i strl. § 56 bokstav c, nemlig adgang til nedsatt straff for personer som på gjerningstiden var i en tilstand som grenset mot utilregnelighet. Bestemmelsen ble foreslått av Stortingets justiskomité, og var ikke foreslått i proposisjonen. Det er sannsynlig at bestemmelsen vil bli påberopt i mange tilfeller hvor siktedes handlingsmønster kan være preget av psykisk lidelse. Bestemmelsen åpner ikke for særreaksjon og påberopelse innebærer derfor ingen risiko. Dette vil trolig skape økt etterspørsel etter psykiatriske vurderinger som kan gi nedsatt straffereaksjon.

8.8.1.7 Revurdering/overprøving av strafferettslige særreaksjoner

Sikringsdømte har krav på en sakkyndig vurdering av grunnlaget for sikringdommen hvert år. Dette skjer administrativt og erklæringene forelegges ikke DRK. Til enhver tid antas det å være ca. 300 under sikring i Norge. Revurderingene har store konsekvenser for den sikringsdømte, da det er en viktig premiss for den administrative myndigheten som vurderer valg av sikringsmidler, eventuelt at vilkårene for sikring ikke lenger foreligger. I tillegg danner revurderingene viktige grunnlagsdokumenter for påtalemyndigheten i spørsmålet om forlenget sikring skal begjæres. I så fall utarbeides det en ny rettspsykiatrisk erklæring som forelegges DRK.

Når de nye lovbestemmelsene om strafferettslige særreaksjoner trer i kraft, vil alle særreaksjonsdømte kunne kreve rettslig overprøving av dommen når en dom har vært rettskraftig i ett år, og alle saker skal rettslig overprøves hvert tredje år. Dette vil gjøre at antall sakkyndigutredninger for retten vil kunne øke vesentlig. Dette kommer i så fall i tillegg til den tendens DRK allerede har registrert med hensyn til økende antall, jf. pkt. 8.9.3.

8.8.1.8 Strpl. § 459 (soningsudyktighet)

Det finnes ingen nasjonal norm for soningsudyktighet, og begrepet er ikke objektivt medisinsk. Svært få leger kjenner til det juridiske grunnlaget for utsettelse av soning av medisinske årsaker. Det dreier seg om en vurdering av medisinske forhold som gjør soning utilrådelig, jf. strpl. § 459. Det er påtalemyndigheten som avgjør om vilkårene er oppfylt. Det finnes ingen samlet oversikt over omfanget av slike erklæringer. Politilegen i Oslo vurderte soningsdyktigheten til 88 personer i 1996 og 113 personer i 1997. Av 109 undersøkelser av soningsspørsmål politilegen foretok i 1995, ble 43 anbefalt utsatt pga. strpl. § 459 første ledd første alternativ, 7 etter andre alternativ, og 4 etter § 459 annet ledd. Tiltak etter fengselsloven § 12 ble anbefalt i 5 saker. I 30 saker ble utsettelse ikke anbefalt. Disse sakene behandles administrativt innen påtalemyndigheten, og blir således ikke forelagt DRK.

8.8.1.9 Troverdighetsvurdering og bevisvurderinger

Tradisjonelt har rettspsykiatrisk sakkyndige vært meget tilbakeholdne med å uttale seg om bevisvurderinger og personers troverdighet, da dette anses å være en oppgave for retten, og som de sakkyndige ikke har spesiell kompetanse i.

Høyesterett har i flere saker lagt til grunn at løgndetektortest ikke kan brukes som bevis i retten, jf. Rt 1996 side 1114, Rt 1997 side 689 og side 1145. Bakgrunnen for dette er hensynet til den siktedes personlige integritet, og ikke en vurdering av testenes utsagnskraft. De fleste norske rettspsykiatere anser heller ikke løgndetektortest som egnet virkemiddel i troverdighetsvurdering. Til dette er teorien omkring og statistikken ved bruk av løgndetektor for usikker, spesielt for karakteravvikere.

Vurdering av om fortrengte minner kan være ekte eller falske, er en annen vanskelig troverdighetsvurdering. Spørsmålet er særlig aktuelt i incestsaker der voksne kvinner forteller om overgrep de mener å ha vært utsatt for som barn, og hvor det kan være umulig å bevise eller motbevise påstandene. Det er også det siste året i noen saker som er forelagt DRK dukket opp spørsmål om “falsk tilståelse”.

8.8.1.10 Gjerningsmannsprofil

I utlandet har det noen steder utviklet seg psykologiske eller psykiatriske miljøer som har gitt etterforskere veiledning i form av såkalte gjerningsmannsprofiler. Dette skjer i straffesaker med ukjent gjerningsmann for å hjelpe politiet å kartlegge den ukjente gjerningsmannens karaktertrekk. Fagområdet som vitenskap anses meget umodent, men også i Norge har denne typen virksomhet blitt aktualisert.

8.8.1.11 Sakkyndigavhør av barn i sedelighetssaker

Forskrift av 2. oktober 1998 nr. 925 om dommeravhør og observasjon m.m. trådte i kraft 1. november 1998. Etter forskriften kan dommeren, ved avhør av vitne under 14 år eller et vitne med psykisk utviklingshemming eller tilsvarende funksjonssvikt, ta imot forklaringen utenfor rettsmøte, når han finner det ønskelig av hensyn til vitnet eller av andre grunner. Dommeren skal som hovedregel tilkalle en særlig skikket person til å bistå ved avhøret eller foreta avhøret under dommerens kontroll. Med særlig skikket person menes som hovedregel en særlig kvalifisert polititjenestemann, men også f.eks. barnepsykolog, barnepsykiater, spesialpedagog eller lignende kan benyttes. I disse tilfellene vil den særlig skikkede personen bare forestå utspørringen. Samtalen blir tatt opp på video og kan brukes både i etterforskningen og i hovedforhandlingen i stedet for vitneavhør.

Når vitnets alder eller særlige omstendigheter tilsier det, kan dommeren bestemme at det i stedet eller forut for avhør skal foretas observasjon av vitnet. Små barn under skolepliktig alder har ofte liten evne til verbal kommunikasjon og trenger ofte å bli forelagt det aktuelle tema på annen måte enn ved tradisjonelle avhørsteknikker. Observasjonen skal alltid foretas av en sakkyndig, som hovedregel en barnepsykolog eller barnepsykiater. Observasjonen skal tas opp på video, men den sakkyndige skal også utarbeide en sakkyndig erklæring. Slike erklæringer skal sendes DRK. Kvalitetssikring av disse erklæringene kan utelukkende bygge på den innsendte dokumentasjon, og forutsetter intern kvalitetssikring under avhør.

8.8.1.12 Sakkyndigvurdering av legevirksomhet utført innen psykiatrien

Sakkyndige har lenge vurdert mulige feil begått innen somatikken i forbindelse med straffesak mot helsepersonale. Etter det utvalget kjenner til, har det vært svært få slike saker innen psykiatrien i Norge. Det er et problem at man i psykiatrien i enda mindre grad enn i somatikken har en norm for hva som er forsvarlig eller uaktsom legevirksomhet.

8.8.2.1 Institusjoner og personell

Det er ingen offentlig instans som har ansvar for produksjon av rettspsykiatriske sakkyndigerklæringer. Denne tjenesten utføres for retten av psykiatere ansatt i andre stillinger, på deres fritid og etter oppnevnelse i hvert enkelt tilfelle. Enkelte psykiatere har organisert selvstendig praksis, slik at de i stor grad påtar seg rettspsykiatriske oppdrag.

Det ble i 1995 utført en registrering av antall sakkyndige som hadde avgitt rettspsykiatrisk sakkyndigerklæring, og hvor mange saker den enkelte sakkyndige hadde påtatt seg. Da det stort sett dreier seg om to sakkyndige pr. undersøkelse, var det i alt 88 sakkyndige som hadde avgitt til sammen 394 uttalelser. Én sakkyndig hadde vært involvert i 41 saker, fem hadde gjennomsnittlig behandlet 20,2 saker, ti hadde gjennomsnittlig 12,4 saker, 35 hadde gjennomsnittlig 4,4 saker og 35 hadde en sak hver. Det sier seg selv at de som har en eller to saker i året, og dertil gjør dette uten spesiell forankring i et rettspsykiatrisk miljø, opparbeider seg liten rutine. På den annen side vil 41 saker være svært mye, selv om vedkommende sakkyndig gjør dette på full tid, spesielt når man husker på at de sakkyndige også møter under hovedforhandlingene og er tilstede mesteparten av tiden der. Det blir stadig beklaget fra påtalemyndighet og retten at det er vanskelig å finne psykiatere som er villige til å påta seg slike oppdrag.

Det er også verd å legge merke til at de seks sakkyndige som i 1995 avga til sammen 31% av de avgitte erklæringene hadde en gjennomsnittsalder på 64 år. Dette innebærer at et betydelig antall rettspsykiatriske undersøkelser i løpet av en tiårsperiode vil måtte foretas av andre enn dagens mest brukte sakkyndige, noe som understreker behovet for økt rekruttering. Enkelte tendenser kan tyde på at dette nå er under endring.

8.8.2.2 Finansiering

Rettspsykiatrisk virksomhet etter oppnevnelse fra retten honoreres etter salærforskriften. I begynnelsen av 1990-årene fikk sakkyndige uten selvstendig praksis redusert salæret med en tredjedel. Denne forskjellsbehandlingen er nå opphevet. Det finnes ingen oversikt over det totale beløp staten hvert år bruker til salær til rettspsykiatrisk sakkyndige.

I Rättsmedicinalverkets rapport RMV 1995:1 er det lagt til grunn at gjennomsnittskostnaden for en rettspsykiatrisk undersøkelse i Norge var ca. kr 15 – 20 000. Sammenlagte kostnader for de 265 rettspsykiatriske undersøkelsene som ble foretatt i 1993 ble beregnet til 4 – 5 millioner kroner. Disse kostnadene gjelder utelukkende honorar for utredningen, og ikke kostnader for observandens opphold i varetekt eller psykiatrisk institusjon.

Utvalget legger til grunn at hver sakkyndig i gjennomsnitt bruker 10–20 timer på en fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse, se pkt. 4.3. Honorar til hver sakkyndig pr. sak blir da med dagens timesatser (kr 700,–) mellom kr 7 000,– og kr 14 000,–. Da det til fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser brukes to sakkyndige, blir de totale kostnadene pr. undersøkelse mellom kr 14 000,– og kr 28 000,–. Utvalget legger til grunn at det i 1997 ble foretatt ca. 250 fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser, se pkt. 8.9.3.2. De totale kostnadene til honorar for disse undersøkelsene ville utfra dagens satser dermed ha vært mellom kr 3,5 og 7 millioner kroner.

8.9.2.1 Opplysninger fra helseinstitusjoner

Opplysningene fra helseinstitusjonene angir antall erklæringer som ble utarbeidet i tilknytning til kriminalitet med voldselement. Svakheten med materialet er at det, for så vidt gjelder kliniske undersøkelser, bare bygger på et beskjedent antall institusjoner. En betydelig andel av slike undersøkelser og erklæringer er derfor ikke representert i materialet. Materialet kan likevel gi en indikasjon på antall saker. Når det gjelder ikke-kliniske undersøkelser, er materialet imidlertid vesentlig bedre, da slikt i hovedsak utføres på få institusjoner.

Rettspatologi

I 1997 ble det i følge tall fra Den norske patologforening foretatt 2076 rettsmedisinske obduksjoner. DRK ble i 1997 forelagt erklæringer fra 2 029 rettsmedisinske obduksjoner og 135 likskuer, dvs. til sammen 2 164 sakkyndige likundersøkelser. Forskjellen i tallene kan delvis skyldes at en obduksjon foretatt ett år kan bli registrert som sak i DRK et annet år. Avviket er likevel så stort at det kan tenkes at enkelte erklæringer ikke blir sendt DRK. Bare et fåtall av undersøkelsene gjaldt imidlertid straffesaker hvor det ble etterforsket med mistanke om straffbart forhold (sml. pkt. 8.9.2.2). De aller fleste sakene gjaldt rutinemessig undersøkelse av plutselig og uventet dødsfall, jf. strpl. § 228 annet ledd, jf. påtaleinstruksen §§ 13–1 og 13–2.

Rettsgenetikk

Rettsmedisinsk institutt, sporseksjonen, avga i 1997 erklæringer i 428 straffesaker med biologiske spor. Antall saker viser økende tendens. DRK ble i 1997 forelagt én rettsgenetisk erklæring.

Rettstoksikologi

Statens rettstoksikologiske institutt (SRI) avga i 1997 1 450 sakkyndige erklæringer i straffesaker. Omtrent 1 000 av disse ble brukt i rettssaker. I 1997 vitnet sakkyndige fra SRI i 220 rettssaker. DRK ble i 1997 forelagt bare et par rettstoksikologiske erklæringer.

Rettsantropologi

Antropologisk avdeling ved Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo, avga i 1997 ca. 5–10 rettsantropologiske erklæringer i straffesaker. DRK ble i 1997 ikke forelagt noen rettsantropologiske erklæringer.

Rettsodontologi

Rettsodontologene i Oslo (inkl. Tromsø) avga i 1997 til sammen 96 erklæringer. En stor del var identifisering (35, i tillegg til 14 ved gruveulykke på Svalbard). Det ble avgitt rapport om 21 savnede personer. I tillegg ble det gjort aldersvurdering av så vel levende (14) som døde (1) personer.

Rettsodontologene i Bergen avga 7 erklæringer, herav 6 identifiseringer og 1 aldersbestemmelse.

DRK ble i 1997 ikke forelagt noen rettsodontologiske erklæringer.

Klinisk rettsmedisin

Voldtektsmottaket i Oslo mottok i 1997 henvendelser fra 152 kvinner som opplyste at de hadde blitt voldtatt. Mottaket foretok medisinsk undersøkelse av 122 av kvinnene og full undersøkelse med sporsikring eller annen skadedokumentasjon av 110 av kvinnene. 54 av sakene endte med anmeldelse.

Voldtektsmottaket i Oslo opplyser at hvert av de tilsvarende sentrene i Bergen, Trondheim og Stavanger mottar ca. 30 saker årlig. Tromsø har ikke slikt mottak, men mottaket i Hammerfest mottar ca. 20 saker i året.

Utvalget har ikke oversikt over antall klinisk rettsmedisinske undersøkelser foretatt i forbindelse med voldtekt ved andre helseinstitusjoner i landet. Sett i forhold til det totale antall anmeldelser for voldtekt i 1997 (se pkt. 8.9.2.2 nedenfor) må det legges til grunn at antall undersøkelser foretatt andre steder er betydelig.

Ullevål sykehus, seksjon for sosialpediatri, samarbeider med Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, blant annet for så vidt gjelder medisinske undersøkelser av seksuelt misbrukte barn. Seksjonens høyeste tall var i 1991 med 245 henvendelser og i 1992 med 300 henvendelser. I 1993 (etter Bjugn-saken) sank tallet til 200. Fra 1994 til 1998 har årlig antall vært mellom 140 og 150. I 1997 ble 120 barn undersøkt med tanke på sexovergrep, hvorav 20 var henvist fra barnevernet. 40 tilfeller ble anmeldt. Leger fra ressurssenteret møtte i 1997 i ca. 20 rettssaker vedrørende seksuelle overgrep.

Oslo legevakt behandler i alt ca. 2 500 voldstilfeller årlig og utarbeider ca. 400 legeerklæringer til politiet.

Rettsmedisinsk institutt, Universitetet i Oslo, avga i 1997 29 rettsmedisinske uttalelser vedrørende skader på mistenkte personer.

Utvalget har ikke oversikt over antall undersøkelser av voldsofre og mistenkte personer som foretas ved andre helseinstitusjoner enn de ovennevnte, heller ikke antallet ordinære legeerklæringer som utarbeides i forbindelse med straffesaker. Sett i forhold til det totale antall anmeldelser i voldssaker i 1997 (se pkt. 8.9.2.2 nedenfor) må det legges til grunn at antall undersøkelser foretatt andre steder er betydelig.

DRK ble i 1997 forelagt ca. 140 klinisk rettsmedisinske erklæringer.

Bemerkninger på bakgrunn av tallmaterialet

Materialet ovenfor viser at det i hvert fall ble utarbeidet mellom 4 200 og 4 700 rettsmedisinske erklæringer til bruk i straffesaker. Det må imidlertid anses sikkert at det reelle totaltall er vesentlig høyere. Det relativt lave antall erklæringer – særlig innen klinisk rettsmedisin – i forhold til antallet anmeldelser og domfellelser (se pkt. 8.9.2.2), tilsier at totaltallet meget vel kan være opp mot det dobbelte. Slike anslag blir likevel uansett bare gjetninger.

8.9.2.2 Kriminalstatistikk for 1997

Rettsmedisinske erklæringer utarbeides oftest i straffesaker der det er øvet vold mot personer. For å illustrere omfanget av straffesaker med voldselement, har utvalget brukt opplysninger fra Statistisk sentralbyrås (SSBs) kriminalstatistikk for 1997. Utvalget har sett på de to hovedgruppene krenkede interesser der voldselementet er fremtredende. Dette gjelder krenkelser av henholdsvis sedelighet og liv, legeme og helbred.

Grunnlaget for statistikken er materiale fra politiets sentrale registreringssystem STRASAK. Materialet til reaksjonsstatistikken er hentet fra Det sentrale straffe- og politiopplysningsregister (SSP).

Ved bruk av kriminalstatistikken er det viktig å være klar over at de ulike delene ikke nødvendigvis refererer til de samme lovbrudd. Et lovbrudd kan bli ferdig etterforsket i et annet år enn det ble anmeldt, og reaksjon vil kunne komme et tredje år. Tabellene under lovbrudd anmeldt er derfor ikke sammenlignbare med tabellene under lovbrudd etterforsket og registrerte straffereaksjoner. Utvalget har for sitt formål likevel funnet det forsvarlig å se tabellene for 1997 i sammenheng som en illustrasjon på volumet.

Avdekker etterforskningen at det anmeldte forholdet ikke var et reelt lovbrudd, henlegges det etter en henleggelseskode som forhindrer det fra å komme med i statistikken over ferdig etterforskede saker. Saken vil imidlertid figurere i statistikken over anmeldte lovbrudd det året den ble anmeldt. Dette gjaldt til sammen ca. 6 000 saker i 1997.

Lovbrudd der politiet avslutter etterforskningen ved å innstille på tiltale inngår ikke i STRASAKs tiltalestatistikk før dom foreligger. Det er således lovbrudd ferdig behandlet av domstolene i 1997 som inngår i avgjørelsestypen “Tiltale”, selv om påtalespørsmålet var avgjort et tidligere år.

Statistikken gir opplysninger om rettskraftige strafferettslige reaksjoner registrert i løpet av statistikkåret (reaksjonsstatistikken). En reaksjon kan omfatte flere lovbrudd.

Siden den enkelte reaksjon regnes som en telleenhet i statistikken, vil en person som er gitt reaksjon flere ganger i løpet av året, inngå i statistikken like mange ganger som personen har fått en reaksjon. Alle lovbrudd som ligger til grunn for en straffereaksjon er telt med.

Anmeldelser og etterforskede saker

For å anslå volumet av sakkyndigerklæringer innen rettsmedisin som forelegges påtalemyndigheten og domstolene, er det naturlig å ta utgangspunkt i antall anmeldelser og etterforskede saker der forholdet kan ha voldselement. Anmeldelsen er den formelle innledningen av straffesaken. De anmeldte sakene som påtalemyndigheten mener det er grunn til å forfølge, blir så etterforsket, før det avgjøres om sakene skal henlegges eller om gjerningsmannen skal straffeforfølges (positiv påtaleavgjørelse). Noen av sakene som besluttes straffeforfulgt, blir avgjort med forelegg, påtaleunnlatelse eller overføring til konfliktråd. Resten fremmes for retten. Antall anmeldelser i saker der det kan tenkes å foreligge rettsmedisinske erklæringer representerer således det øvre antall saker der slike erklæringer kan forekomme. Da det i den enkelte sak kan foreligge erklæringer fra ulike rettsmedisinske sakkyndige, kan antall erklæringer være større enn antall anmeldelser.

Når det gjelder antall etterforskede saker, omfatter statistikken lovbrudd som ble ferdig etterforsket i løpet av statistikkåret.

Som kjent henlegges en stor andel av saker som anmeldes. Også i henlagte saker er det under etterforskningen ofte utarbeidet rettsmedisinsk erklæring. Disse inngår i påtalemyndighetens vurderingsgrunnlag.

Totalt utgjør dette 14 143 anmeldelser der det etter forholdets art kan tenkes å foreligge rettsmedisinske erklæringer. Antall slike lovbrudd etterforsket var noe lavere, totalt 12 897, se tabell 8.3.

Etterforskede saker med positiv påtaleavgjørelse, eventuelt innstilling om positiv påtaleavgjørelse, fra politiet

Positive påtaleavgjørelser deles inn i kategoriene forelegg, siktelse for forhørsrettspådømmelse, tiltale, påtaleunnlatelse og overføring til konfliktråd.

Tallmaterialet gjelder politiets avgjørelser i saker hvor politiet har påtalekompetanse. I andre saker gjelder materialet politiets innstillinger til overordnet påtalemyndighet. Endelig avgjørelse kan avvike dersom overordnet påtalemyndighet omgjør avgjørelsen eller innstillingen ikke følges.

I mange saker som ikke får positiv påtaleavgjørelse, men i stedet henlegges, har politiet som nevnt innhentet rettsmedisinske erklæringer som ledd i etterforskningen.

Totalt utgjør dette 5 570 positive påtaleavgjørelser/innstillinger om positiv påtaleavgjørelse (herav 3 919 tiltaler) i saker der det etter forholdets art kan tenkes å foreligge rettsmedisinske erklæringer, se tabell 8.4. Dette danner utgangspunktet for antall saker der retten kan tenkes å bli forelagt rettsmedisinske erklæringer.

Domfellelser etter lovbrudd som kan ha voldselement

Utvalget antar at det er større grunn til å tro at det foreligger rettsmedisinske erklæringer i saker som ender med domfellelse enn i saker der tiltalte frifinnes. Bakgrunnen for antakelsen er at domfellelse krever at saken er så godt opplyst at rimelig tvil omkring skyldspørsmålet ikke foreligger.

Dette utgjør 3 396 domfellelser og 1 314 andre straffereaksjoner, det vil si totalt 4 710 straffereaksjoner, i saker der det etter forholdets art kan tenkes å foreligge rettsmedisinske erklæringer, se tabell 8.5.

Bemerkninger på bakgrunn av tallmaterialet

Antall erklæringer er trolig i samme størrelsesorden som antall saker. Det er da tatt hensyn til at det foreligger erklæringer i en del saker som ikke fører til domfellelse, at det kan foreligge flere erklæringer i den enkelte sak, og at det domfelles i en del saker der erklæring ikke foreligger.

Det kan ikke legges til grunn at det i alle sedelighetssaker foreligger klinisk undersøkelse, da en rekke slike saker først anmeldes lang tid etter at overgrepet skal ha skjedd. Klinisk undersøkelse vil da oftest være verdiløst.

I langt de fleste saker om legemsbeskadigelse (strl. § 229) som fremmes for retten, antas det å foreligger en eller annen form for medisinsk uttalelse som grunnlag for å vurdere om straffelovens krav til skade er oppfylt. Det samme antas i saker om legemsfornærmelse med skadefølge (strl. § 228 annet ledd). Uttalelsen i slike saker foreligger imidlertid ofte kun i form av utskrift av legejournal, ikke som rettsmedisinsk erklæring. Dette gjelder i enda større grad alminnelig legemsfornærmelse (strl. § 228 første ledd). I slike saker vil det oftest ikke foreligge noen form for medisinsk sakkyndig erklæring.

Antall straffesaker der det foreligger rettsmedisinsk erklæring, befinner seg trolig et sted mellom antall anmeldelser (14 180) og antall domfellelser (3 396). Legger man til grunn at det ikke foreligger rettsmedisinske erklæringer i saker etter strl. § 228 første ledd, blir maksimalt antall anmeldelser der slik erklæring kan tenkes å foreligge 5 755. Legges samme forutsetning til grunn for antall positive påtaleavgjørelser, blir antallet 1 961, og for tiltaler 1 896. For antall domfellelser og andre straffereaksjoner har det ikke vært mulig å skille ut saker etter strl. § 228 første ledd.

På bakgrunn av tallmaterialet fra kriminalstatistikken må det kunne anslås at det til bruk i straffesaker årlig utarbeides mellom 2000 og 5 000 somatisk rettsmedisinske sakkyndigerklæringer som det kunne være aktuelt å forelegge DRK.

8.9.2.3 Opplysninger fra Den rettsmedisinske kommisjon

I 1997 behandlet DRK alminnelig gruppe 2 324 innsendte erklæringer. Av disse gjaldt 2164 sakkyndige likundersøkelser, mens de resterende 160 gjaldt andre rettsmedisinske erklæringer. Av de erklæringene som ikke gjaldt likundersøkelser, gjaldt ca. 140 kliniske undersøkelser, se tabell 8.6.

På grunn av endring i innsendingspraksis til DRK fra 1999, vil det årlige antallet behandlede saker øke med ca. 1 300 – 1 400, se pkt. 8.9.2.1.

8.9.2.4 Oppsummering

Sammenholder man opplysningene fra helseinstitusjonene, kriminalstatistikken og DRK, er det grunn til å tro at bare en liten andel av de rettsmedisinske erklæringene utarbeidet i straffesaker forelegges DRK. Særlig innen klinisk rettsmedisin er det grunn til å tro at andelen foreleggelser er liten (i beste fall ca. 10%). Her er det viktig å merke seg at det vesentligste av antall saker som faktisk forelegges DRK (dvs. likundersøkelsene) ikke er en del av estimatet på 2 000 – 5 000 saker som det utfra kriminalstatistikken kunne være aktuelt å forelegge DRK, og kommer derfor i tillegg. Dette skyldes at bare en svært liten andel av likundersøkelsene gjelder mulige straffbare forhold, jf. pkt. 8.2.1. Totaltallet saker der foreleggelse for DRK kunne tenkes å være aktuelt blir derfor mellom 4 100 og 7 100, hvorav bare 2 324 ble behandlet. Sett på bakgrunn av foreleggelsesplikten, som etter ordlyden i strpl. § 147 er absolutt, er dette meget påfallende.

8.9.3.1 Anslag fra politidistriktene

Det føres ingen samlet statistikk over antall foreløpige eller fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser som blir begjært eller foretatt i forbindelse med straffesaker. Utvalget har derfor kontaktet utvalgte politidistrikter for å få opplysninger om volumet av slike undersøkelser i 1997. Utvalget understreker at det ikke foreligger sikre opplysninger om volumet, og at opplysningene fra de fleste politidistriktene derfor bygger på svært usikre anslag. Politilegen i Oslo har levert sikrere tallmateriale, og har opplyst antall registrerte henvisninger om foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser for Oslo politidistrikt og nabodistriktene Romerike politidistrikt, Follo politidistrikt og Asker og Bærum politidistrikt. Materialet hans viser også hvilke tilrådinger de gjennomførte foreløpige undersøkelsene munnet ut i. Det bemerkes at et betydelig antall henviste personer ikke blir undersøkt, f.eks. fordi de ikke møter frivillig. I 33 av de foreløpige undersøkelsene tok Politilegen i Oslo ikke stilling til om fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse burde foretas. For øvrig antok politilegen at anbefalingene ble fulgt opp av påtalemyndigheten.

Opplysningene om undersøkelsene sammenholdes nedenfor med politidistriktenes innbyggertall pr. 1. januar 1997, se tabell 8.7.

Utfra de anslagene utvalget har mottatt fra 22 politidistrikter, ble det der til sammen foretatt ca. 395 foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser i 1997. Anslag om fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser gir et tall på til sammen ca. 145.

Folketallet i Norge pr. 1. januar 1997 var ca. 4 392 700. I de 22 politidistriktene tallmaterialet er fra, var folketallet til sammen ca. 2 681 600, dvs. ca. 60% av landets befolkning. Dersom antall foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser i svarmaterialet utgjør 60% av totaltall for landet, tilsier det et totaltall på ca. 660 foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser foretatt i 1997 i Norge. Utfra samme beregningsmåte skulle antallet fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser på landsbasis være ca. 240.

Utvalget peker på at forholdet mellom innbyggertall og antall foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser varierer betydelig mellom de enkelte politidistriktene. Ytterlighetene i tallmaterialet representeres ved Romerike (1:25538), Asker og Bærum (1:18063) og Haugesund (1:17780) på den ene siden, og på den andre siden Vadsø (1:2640) og Moss (1:3095). I Oslo var forholdstallet 1:5800 innbyggere, og i både Bergen og Hordaland politidistrikter var det ca. 1:4400 innbyggere. Det synes på denne bakgrunn ikke å være entydige forskjeller i bruk av foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser mellom politidistrikter i storbyer, bynære distrikter og mer landlige distrikter. Andre fakta må også spille inn, f.eks. tilgjengelighet på psykiatrisk ekspertise, tradisjoner og holdninger i de lokale politidistrikt, mv. Det meget usikre og svært begrensede statistikkgrunnlaget, i tillegg til betydelig lokale variasjon i forholdstall, tilsier stor grad av forsiktighet med å trekke konklusjoner fra materialet.

I de undersøkte politidistriktene var andelen som ble henvist fra foreløpig til fullstendig rettspsykiatrisk undersøkelse meget varierende. Statistikkgrunnlaget er imidlertid så tynt at man vanskelig kan trekke generelle slutninger fra det. Det er for øvrig opplyst at enkelte fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser foretas uten forutgående foreløpig rettspsykiatrisk undersøkelse.

8.9.3.2 Opplysninger fra Den rettsmedisinske kommisjon

I følge tall for 1997 fra DRK, psykiatrisk gruppe, ble 298 erklæringer behandlet av kommisjonen. Tre av disse gjaldt fornærmede i straffesaker. De øvrige 295 erklæringene gjaldt 245 personer, det vil si at 50 var tilleggserklæringer. 44 av erklæringene ble avgitt i forbindelse med spørsmål om forlengelse av sikring.

Av de 295 erklæringene (antall saker, ikke personer) gjaldt 63 siktelse etter strl. § 233 (drap), 26 gjaldt strl. § 192 (voldtekt), 18 gjaldt strl. § 148 (ildspåsettelse mv.). 74 av erklæringene gjaldt siktelser etter andre lover enn straffeloven. I hovedsak gjelder dette vtrl. § 22 (promillekjøring).

Etter utvalgets oppfatning er det grunn til å anta at henimot 100% av alle erklæringer om fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser forelegges DRK. I tillegg var et par av de kontrollerte erklæringene foreløpige.

Tallmaterialet fra DRK er ikke direkte sammenlignbart med materialet fra politidistriktene, da den enkelte sak kan være registret hos DRK et annet år enn den ble registrert hos politiet.

Statistikken fra DRK viser at DRK i 1997 behandlet erklæringer om 245 personer. Anslaget basert på opplysninger fra politidistriktene, tyder på at ca. 240 fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser ble foretatt, se pkt. 8.9.3.1. Sammenfallet er bemerkelsesverdig, men det er ikke sikkert at anslagene over foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser er like treffende.

Forholdstallet mellom fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser og innbyggere varierer sterkt mellom fylkene, se tabell 8.8. Flest erklæringer pr. innbyggere har Nord-Trøndelag (11,0:100 000), Telemark (10,4:100 000) og Sør-Trøndelag (10,1:100 000). Færrest har Hedmark (3,2:100 000), Østfold (3,7:100 000) og Oppland (3,8:100 000). Det er vanskelig å si noe sikkert om årsaken til denne geografiske variasjonen. Det antas at de samme momenter gjør seg gjeldende her som for foreløpige erklæringer, se pkt. 8.9.3.1.

8.9.3.3 Oppsummering

Sammenholder man opplysningene fra politidistriktene og DRK, finner man at forskjellen på tallene er så liten at det ikke er grunn til å tro at det utarbeides fullstendige rettspsykiatriske erklæringer som ikke forelegges DRK. Situasjonen er således vesensforskjellig fra situasjonen i den somatiske rettsmedisinen, se pkt. 8.9.2.4.

Det er utfra materialet ikke mulig å si noe om hvorvidt, og eventuelt i hvilket omfang, fullstendige rettspsykiatriske undersøkelser benyttes under hovedforhandling i straffesak, uten at de er forelagt DRK.

Materialet viser samtidig at det årlig avgis et betydelig antall foreløpige rettspsykiatriske undersøkelser (ca. 660) som ikke undergis noen form for ekstern kvalitetskontroll fra DRK. Dette er imidlertid i samsvar med strpl. § 147, jf. § 165 tredje ledd.