NOU 2001: 32

Rett på sak

14.2.3 Materiell rettskraft

14.2.3.1 Oversikt

Tvistemålsloven inneholder i § 163 første ledd en alminnelig regel om den negative side av den materielle rettskraften: Reises det et nytt søksmål om et krav som er avgjort ved rettskraftig dom, skal retten avvise det av eget tiltak. Rettskraftens positive side, at dommen skal legges til grunn som bindende i nye saker mellom de samme parter om andre krav, er ikke uttrykt i generell form i loven. Den er imidlertid forutsatt i flere av lovens bestemmelser og er sikker rett.

14.2.3.2 Formelle minimumskrav

For at en dom skal bli tillagt rettskraftvirkninger overhodet, må den oppfylle visse formelle minimumskrav. Enkelte grove mangler ved avgjørelsen vil medføre at den blir ansett som en nullitet som partene kan la være å respektere uten at det er nødvendig å bringe dommen ut av verden gjennom anke. Dommen er f.eks. avsagt av en av kontorpersonalet ved domstolen. Derimot blir dommen ikke en nullitet om den er avsagt av en dommerfullmektig uten nødvendig bemyndigelse. Dette er en saksbehandlingsfeil som i tilfelle vil lede til at dommen oppheves etter anke.

Som en nullitet må avgjørelsen også regnes hvis den er kommet bort, eller hvis den er så uklar at det selv ved tolkning ikke er mulig å finne ut hvordan saken er avgjort. Slike feil forekommer heldigvis ikke ofte i det praktiske rettsliv, og utvalget vil ikke beskjeftige seg ytterligere med dette. Det vises til fremstillingen hos Skoghøy side 763 – 768.

14.2.3.3 Når inntrer den materielle rettskraften?

Den materielle rettskraften inntrer når dommen blir formelt rettskraftig. Dette fremgår av tvistemålsloven § 161 annet ledd. Rettskraften bortfaller igjen dersom det etter utløpet av den ordinære ankefrist blir gitt oppreisning mot forsømmelsen. Dette fremgår av domstolloven § 158 første punktum, hvoretter oppreisning innebærer at saken settes tilbake i samme stilling som før forsømmelsen. Selv om det ikke uttrykkelig er sagt, må det samme gjelde dersom det blir gitt samtykke til å fremme en anke om verdier under beløpsgrensene i tvistemålsloven § 356, eller dersom dommen blir besluttet gjenopptatt.

I tvistemålsloven § 162 første ledd er retten gitt kompetanse til å beslutte at den materielle rettskraften etter begjæring foreløpig skal bortfalle dersom en (formelt) rettskraftig dom angripes ved anke eller begjæring om oppfriskning eller gjenopptakelse. Begrunnelsen er at det ikke er grunn til å anse dommen bindende i andre saker dersom det er sannsynlig at den vil bli endret. Det er derfor den positive rettskraftvirkningen bestemmelsen tar sikte på. I praksis har det størst betydning om tvangskraften kan suspenderes, og dette er det gitt nærmere regler om i § 162 annet ledd.

14.2.3.4 Unntak for sakstyper med begrenset negativ rettskraft

I enkelte typer saker er det gjort innskrenkninger i den ordinære negative rettskraften som følger av tvistemålsloven § 163, idet det er adgang til å reise ny sak uten at de strenge vilkårene for gjenopptakelse er til stede. Et viktig eksempel er saker etter barneloven (lov av 8. april 1981 nr. 7) om foreldreansvar, hvem barnet skal bo fast hos, samværsrett og bidragsplikt. Selv om det er avsagt rettskraftig dom i en slik tvist, står det partene fritt å reise ny sak med krav om endring (§§ 39, 47 og 57). Det samme gjelder når det er inngått rettsforlik. Det gjelder riktignok den begrensning at retten i den nye saken ikke skal endre den fastsatte ordning med mindre særlige grunner taler for det, men retten må ta saken opp til realitetsbehandling. Heller ikke dommer om overprøving av adminstrative tvangsmidler i helse- og sosialsektoren har vanlige negative rettskraftvirkninger. Her gjelder det etter tvistemålsloven § 486 første ledd at ny sak ikke kan reises før det er gått ett år siden forrige sak ble rettskraftig. Dette er for eksempel aktuelt i barnevernssaker.

Det er også andre eksempler, og utvalget tar ikke sikte på en uttømmende fremstilling.

At dommer i slike saker ikke har vanlige rettskraftvirkninger, skyldes at temaet i sakene avviker adskillig fra ordinære sivile rettstvister. Dommen fastsetter fremtidige ordninger som kan ha lang varighet, og vurderinger av hva som for eksempel antas å være til barnets beste står i forgrunnen.

14.2.3.5 Hva er rettskraftig avgjort?

14.2.3.5.1 Temaet

Under temaet rettskraftens objektive grense behandles spørsmålet om hva som er bindende avgjort ved dommen. Man kan i praksis gå ut fra at grensen er den samme enten det er tale om den negative eller positive side av den materielle rettskraften, men det blir en forskjell i de saker hvor dommen ikke har ordinær negativ rettskraftvirkning, se II.14.2.3.4. Vi ser bort fra dette i det følgende.

14.2.3.5.2 Dommen som norm – domsslutningen som utgangspunkt

Det karakteristiske ved en dom og andre typer typer rettsavgjørelser er kort uttrykt at retten treffer en avgjørelse av saken ved å anvende et sett av generelle normer – skrevne skrevne og uskrevne rettsregler – på et konkret saksforhold. I dette saksforholdet inngår det for øvrig ofte ikke bare rent faktiske størrelser, men også normative elementer som for eksempel avtaler eller forvaltningsvedtak. Avgjørelsen munner ut i en domsslutning som er en individuell norm som bindende fastlegger rettsstillingen mellom partene med hensyn til det krav eller rettsforhold som er brakt inn for retten som sakens tema eller tvistegjenstand.

Tradisjonelt er det i teoretiske fremstillinger vanlig å sondre mellom på den ene siden konstitutive dommer hvor avgjørelsen innebærer en tilsiktet rettsendring, f.eks. at partene blir skilt, og på den annen side deklarative dommer hvor retten bare fastslår hva som allerede er rettstilstanden mellom partene, for eksempel at A eier en eiendom. Vi legger ikke vekt på denne sondringen her. Også deklarative dommer utgjør et nytt og selvstendig normativt grunnlag for rettsforholdet som bindende fastslår hvordan rettsstillingen skal være heretter. Det er et karakteristisk trekk ved dommer i rettsendringssaker at de ofte er tillagt utvidet rettskraft, men det er en annen sak.

Hvem normen er bindende for, er et spørsmål om rettskraftens subjektive grenser som behandles i II.14.2.3.6. Hvilket innhold normen har, er prinsipielt et spørsmål om tolkning av dommen, på samme måte som man også må tolke avtaler og andre privatrettslige disposisjoner for å finne ut hvilket meningsinnhold de har.

Det har i rettspraksis utkrystallisert seg relativt klare retningslinjer for hvordan dommer skal tolkes. Utgangspunktet må tas i domsslutningen. Det er bare det krav eller rettsforhold som retten har tatt stilling til i domsslutningen, som er rettskraftig avgjort. Retten skal i slutningen ta uttrykkelig standpunkt til alle krav som er tvistegjenstand i saken, det vil si at partene har brakt dem inn for retten med påstand om dom.

Et eksempel fra rettspraksis er Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt. 1992 side 1341. I en tidligere sak mellom de samme parter avgjort i Høyesterett (Rt. 1987 side 173), hadde A i henhold til påstanden fått medhold i at han hadde rett til å løse eiendommen gnr. 246 bnr. 1 på odel. Motparten B reiste ny sak med påstand om rett til å løse gnr. 246 bnr. 1 og gnr. 247 bnr. 1 på odel. Det nye søksmålsgrunnlag var at A tidligere hadde fraskrevet seg odelsretten til begge brukene. Søksmålet om 246/1 ble avvist som rettskraftig avgjort. I dommen fra 1987 hadde Høyesterett i premissene i tilknytning til odelsloven § 14 lagt til grunn at 246/1 og 247/1 var smeltet sammen til én eiendom. I så fall kunne Bs krav heller ikke føre frem for 247/1. Det var imidlertid ikke grunnlag for å gjøre unntak fra regelen om at bare det som var uttalt i domsslutningen var bindende avgjort, og saken kunne derfor ikke avvises for så vidt gjaldt 247/1.

14.2.3.5.3 Prejudisielle rettsforhold

For å avgjøre et krav som er tvistegjenstand, må retten ofte ta standpunkt til andre rettsforhold som har betydning for avgjørelsen uten selv å være tvistegjenstand. Rettens standpunkt til slike såkalte prejudisielle rettsforhold blir ikke rettskraftig avgjort. For å illustrere dette kan man snu på rekkefølgen mellom de saker om skogparsellen som ble brukt som eksempel i II.14.1.3. Hvis A i den første saken krever erstatning for ulovlig hugst, vil spørsmålet om hvem som er eier av parsellen være et prejudisielt rettsforhold som ikke blir rettskraftig avgjort. Selv om retten gir A medhold i erstatningskravet med den begrunnelse at han er eier, hindrer dette ikke B i å anlegge en ny sak med påstand om fastsettelsesdom for at han er eier. A kan imidlertid unngå dette dersom han i sak én i tillegg til å kreve fullbyrdelsesdom for erstatningskravet, også krever fastsettelsesdom for at han er eier. I så fall blir også spørsmålet om eiendomsretten rettskraftig avgjort i første sak. Noe tilsvarende gjelder om ulike innsigelser fra saksøkte. Om B i saken om erstatning for hugst påstår seg frifunnet med den begrunnelse at han har en bruksrett som gir ham rett til å hugge ved på As eiendom, er dette også et prejudisielt rettsforhold som ikke blir bindende avgjort ved dommen, enten retten gir ham medhold eller ikke. B kan imidlertid reise motsøksmål og nedlegge påstand om bruksretten. I så fall blir rettsforholdet tvistegjenstand.

Det kan bidra til å lette forståelsen av denne sondringen mellom prejudisielt og rettskraftig avgjorte rettsforhold dersom vi trekker en parallell til reglene om fremgangsmåten ved avstemningen når det er flere dommere i retten. Hvert selvstendig krav som er tvistegjenstand utgjør ett voteringstema. Det stemmes under ett over resultatet, ikke over ulike begrunnelser for dette. I saken om erstatning for hugst stemmes det derfor direkte over erstatningskravet. Hvis retten har tre dommere, kan det være at én mener at A er eier, mens B har hugstrett, en annen at B er eier, og en tredje at B verken har eiendomsrett eller bruksrett, men at As erstatningskrav er foreldet. I så fall blir resultatet at B frifinnes for erstatningskravet ved enstemmig dom. Noe mer enn selve erstatningskravet er ikke bindende avgjort selv om det av domspremissene vil fremgå at rettens flertall mener at A er eier.

En reservasjon må gjøres for innsigelser som er så nær knyttet til hovedkravet at de må anses som argumenter mot dette som ikke støtter seg til et selvstendig rettsforhold. Det vises til eksempel J nedenfor hvoretter kjøperens krav på prisavslag på grunn av mangel ved salgsgjenstanden anses å tilhøre samme rettsforhold som selgerens krav på kjøpesummen.

For den innsigelse at et pengekrav er bortfalt eller redusert ved motregning, inneholder tvistemålsloven § 163 annet ledd den særregel at motkravet blir rettskraftig avgjort for det beløp som etter dommen skal bringes i motregning, men ikke for et eventuelt overskytende beløp. Fører motkravet ikke frem, blir intet rettskraftig avgjort om dette.

14.2.3.5.4 Tolkningsprinsipper

I tillegg til å bringe på det rene hvilket rettsforhold som er tvistegjenstand, er det nødvendig å fastslå hva som konkret er avgjort med hensyn til dette. Hvis det er tvil om hva retten har ment, kunne man kanskje tenke seg å spørre dommeren. Det er det imidlertid ikke adgang til. Det er sikker rettspraksis for at en dommer ikke kan føres som vitne om hva dommen går ut på. Dommen skal derfor tolkes objektivt. En annen løsning kunne bli en felle for en part som har unnlatt å anke dommen i tillit til en naturlig forståelse av den. Domsslutningen må om nødvendig sammenholdes med dommens premisser og med partenes anførsler og argumentasjon. Er dommen frifinnende, vil man alltid måtte gå til øvrige deler av dommen for å finne svar. Mer sekundært kan det også være aktuelt å trekke inn underordnete retters dommer i samme sak og partenes argumentasjon i prosesskrifter. Det er imidlertid viktig å understreke at dette materiale bare skal benyttes til å klargjøre innholdet av den norm retten har fastsatt, ikke holdbarheten i avgjørelsen.

14.2.3.5.5 Tvist om dommens tolkning

Den negative rettskraften etter tvistemålsloven § 163 første ledd er ikke til hinder for at det er prosessuell adgang til å reise ny sak om fortolkningen av en dom. Et illustrerende eksempel gir Høyesteretts dom i Rt. 1996 side 1480, som gjaldt tolkningen av Høyesteretts egen dom i Rt. 1988 side 1327 om omstøtelse av en kunstgave. Det var tvist mellom fondet som gavemottaker og giverens konkursbo om omfanget av den kunstsamling det var gitt dom på omstøtelse av. I Høyesterett var det dissens om tolkningsspørsmålet.

14.2.3.5.6 Hvilket tidspunkt er rettskraftvirkningen knyttet til?

Utvalget har tidligere fastslått at de materielle rettskraftvirkningene inntrer på det tidspunkt dommen blir formelt rettskraftig. Et annet spørsmål er på hvilket tidspunkt rettsstillingen blir bindende fastlagt ved dommen. Det er enighet om at rettskraften knytter seg til det tidspunktet da saken opptas til doms. Hva rettsstillingen var før eller etter dette tidspunkt, blir i prinsippet ikke rettskraftig avgjort. I den utstrekning en part måtte ha rettslig interesse av det, kan han i en ny sak gjøre gjeldende at rettsstillingen var annerledes. Han må i så fall pretendere at det er skjedd en endring av betydning i mellomtiden. Retten kan avvise saken hvis pretensjonen etter prøving av saksanlegget fremstår som åpenbart uholdbar, men må ellers fremme saken til realitetsavgjørelse.

Denne tidsmessige avgrensning av rettskraften svarer til grensene for tvangskraften etter tvangsfullbyrdelsesloven (lov av 26. juni 1992 nr. 86) § 4-2 annet ledd: Mot et krav som er fastslått ved et alminnelig tvangsgrunnlag, kan det under fullbyrdelsen bare gjøres gjeldende innvendinger som støtter seg til omstendigheter som er oppstått så sent at de ikke kunne vært påberopt før avgjørelsen.

14.2.3.5.7 «Samme krav» - generelle synspunkter

Rettskraften etter tvistemålsloven § 163 første ledd omfatter bare det samme krav som ble avgjort i sak én. Man stilles derfor i sak to overfor et identitetsproblem. Tilsvarende identitetsproblemer oppstår i andre relasjoner. Ved litispendens er det etter tvistemålsloven § 64 spørsmål om «samme tvistegjenstand» som i en verserende sak. Etter tvistemålsloven §§ 58 – 60 er det spørsmål om utvidelse av saken med nye krav eller utvidelse av påstanden med hensyn til samme krav i første instans, mens tvistemålsloven § 366 gjelder adgangen til å utvide påstanden eller fremme nye krav for ankeinstansen. Ut fra konsekvens- og harmonihensyn kan man gå ut fra at vurderingstemaet vil være det samme i disse relasjonene. Den nære sammenheng mellom litispendens og negativ rettskraft er påpekt tidligere. Og hvis en utvidelse av prosessmaterialet i en ankesak blir nektet etter § 366 med den begrunnelse at man står overfor et nytt krav, kan man rimeligvis ikke anse kravet rettskraftig avgjort ved dommen.

Hvorvidt man i det enkelte tilfelle står overfor to krav eller en endring i av søksmålsgrunnlaget innenfor rammen av samme krav, kan by på adskillig tvil. Det har utkrystallisert seg retningslinjer i praksis for løsningen av noen typetilfeller. Utvalget kommer tilbake til noen av disse typetilfellene nedenfor, men skal først si noen ord om den generelle tilnærmingsmåten.

Avgjørelsen av om man står overfor ett eller flere krav eller rettsforhold, vil måtte skje på grunnlag av en totalbedømmelse av flere forhold. Det viktigste momentet er nok om de rettsfølger som gjøres gjeldende er kvalitativt ulike. Om rettsfølgene er kvalitativt like, begge grunnlag munner for eksempel ut i et pengekrav, vil det være et viktig moment i hvilken utstrekning de kan kumuleres, det vil si gjøres gjeldende ved siden av hverandre. Kumulasjonsadgang tilsier at man står overfor flere krav. Krav som er alternative, slik at det ene utelukker det annet, vil lettere bli ansett for å utgjøre samme rettsforhold. Det er også et moment, om enn mindre viktig, hvorvidt det er vesensforskjell mellom de faktiske vilkårene som må foreligge for at kravet skal inntre. Endring av det rent rettslige grunnlaget for kravet innebærer på den annen side ikke at det skifter identitet. Et ytterligere moment er om de interesser rettsreglene tar sikte på å beskytte, i det vesentlige er de samme. Dessuten har tradisjonell oppfatning en viss vekt.

Ved avgjørelsen av om man står overfor samme eller forskjellige krav er det realitetene som teller, ikke den formelle utforming av påstanden. Når et krav er endelig avgjort, er det for eksempel ikke adgang til å omgå rettskraften ved å reise en ny sak med krav om erstatning fordi motparten ved å gi falsk forklaring forårsaket en uriktig avgjørelse (Rt. 1993 side 10). Riktig fremgangsmåte er å begjære gjenopptakelse etter tvistemålsloven § 407 nr. 1.

Det kan reises spørsmål om totalbedømmelsen skal skje konkret, med forankring i den påstand og argumentasjon parten gjør gjeldende i den enkelte sak, eller om grensen skal trekkes mellom typer av krav etter generelle kriterier. I Høyesteretts dom i Rt. 2000 side 199, hvor flertallet kom til at krav om erstatning og prisavslag for mangler etter lov om avhending av fast eiendom må anses som forskjellige krav, ble det uttalt at dette må gjelde generelt, uansett om saksøkeren i den enkelte sak krever dekket de samme tapsposter med de samme argumenter. Dommen er nærmere omtalt i eksempel K nedenfor.

14.2.3.5.8 «Samme krav» – eksempler fra ulike rettsområder

  1. Krav om å være innehaver av rettigheter som eiendomsrett, bruksrett, panterett osv. regnes som forskjellige krav. Her er rettsvirkningene kvalitativt ulike. Dette gjelder selv om rettsforholdene kan være nokså nær beslektet. Et krav om fiskerett i en elv kan for eksempel være begrunnet med at man er innehaver av en særrett til fiske i elven (servitutt) som ligger til den eiendom man eier, eller på at det i kraft av lokal sedvanerett gjelder en kollektiv rett til fiske for dem som bor i et bygdelag. Dette vil være forskjellige krav.

  2. At det gjøres gjeldende svært ulike omstendigheter, for eksempel kjøp og hevd som påstandsgrunnlag for et krav om eiendomsrett til en gjenstand, endrer ikke kravets identitet. Det samme gjelder andre rådighetsretter, mens man for pengekrav og andre fordringer må foreta en mer nyansert vurdering.

  3. At det gjøres gjeldende forskjellige påstandsgrunnlag for at en avtale eller et forvaltningsvedtak er ugyldig, vil i de fleste tilfelle ikke forhindre at det blir samme rettsforhold. Begrunnelsen er at rettsvirkningene av ugyldighet stort sett er de samme uansett grunnlag, nemlig at vedtaket eller disposisjonen ikke er bindende eller virksomt. Hvis man i sak én ikke har fått medhold i at et vedtak om byggetillatelse er ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil, kan man ikke reise en ny sak med krav om at vedtaket er ugyldig på grunn av uriktige faktiske forutsetninger eller at skjønnsutøvelsen er for urimelig. Et beslektet eksempel gir Høyesteretts dom i Rt. 1979 side 342. Krav om at et forelegg etter bygningsloven § 114 om riving av et ulovlig oppført byggverk var ugyldig, ble ansett som samme rettsforhold som et subsidiært krav om at forelegget skulle oppheves fordi det var urimelig. Høyesterett så dette som forskjellige anførsler til støtte for det krav at forelegget skulle underkjennes.

    Det er likevel antatt i teorien at det mellom enkelte ugyldighetsgrunner er så stor forskjell med hensyn til faktiske vilkår og de interesser som ivaretas, at det dreier seg om forskjellige rettsforhold, for eksempel umyndighet og bedrageri.

  4. Et krav om at en avtale skal settes til side (lempes) i sin helhet i medhold av den generelle bestemmelsen om urimelige avtaler og avtalevilkår i avtaleloven § 36 vil være samme rettsforhold som et krav om at avtalen skal kjennes ugyldig etter andre bestemmelser i avtaleloven, dersom det er de samme faktiske omstendigheter som påberopes. Rettsfølgen er den samme, og endring av det rettslige grunnlaget for et krav, endrer ikke rettsforholdets identitet. Annerledes dersom kravet om tilsidesettelse etter § 36 er begrunnet med at avtalen er blitt urimelig på grunn av den uventede utviklingen etter at avtalen ble inngått, eller kravet etter § 36 ikke går ut på hel tilsidesettelse, men bare på revisjon av avtalen. Et eksempel til illustrasjon gir kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt. 2000 side 138.

  5. Etter de samme retningslinjer som nevnt under D må man foreta den undertiden noe problematiske grenseoppgangen mellom krav basert på alminnelige avtalerettslige regler om ugyldighet på den ene side, og på den annen side krav basert på regler om mislighold i spesielle kontraktsforhold, for eksempel kjøpslovens (lov av 13. mai 1988 nr. 27) § 39 om heving av kjøpet på grunn av mangel som medfører vesentlig kontraktsbrudd. Rettsvirkningene av heving faller i det alt vesentlige sammen med rettsvirkningene av at avtalen er ugyldig. Dersom samme omstendighet påberopes som grunnlag for ugyldighet og heving, for eksempel at selgeren kan bebreides for ikke å ha gjort kjøperen oppmerksom på en skjult feil ved en bruktbil, dreier det seg etter utvalgets oppfatning om samme rettsforhold. Annerledes dersom kjøperen krever heving på grunn av en feil som oppsto i ettertid.

  6. At avskjed og oppsigelse i arbeidsforhold er forskjellige rettsforhold, er lagt til grunn i avskjedssaken i Rt. 1982 side 1721 og i oppsigelsessaken i Rt. 1996 side 481, begge i relasjon til tvistemålsloven § 366 om nye krav for ankeinstansen. Hovedbegrunnelsen er at rettsvirkningene av avskjed og oppsigelse er kvalitativt forskjellige selv om arbeidsforholdet i begge tilfeller bringes til avslutning.

  7. Ugyldighet og erstatningsansvar er forskjellige rettsforhold. Det gjelder enten det dreier seg om gyldigheten av avtaler, andre privatrettslige disposisjoner eller av forvaltningsvedtak.

    Denne regelen må iallfall gjelde uten unntak når dommen går ut på ugyldighet fordi ugyldighet aldri er noen tilstrekkelig betingelse for erstatningsansvar. I en eventuell ny sak med krav om erstatning, vil spørsmålet om gyldigheten være et prejudisielt rettsforhold hvor dommen i sak én har positiv rettskraft, men hvor retten må avgjøre om ytterligere vilkår for erstatning som ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og økonomisk tap er oppfylt.

    Hvis det i sak én omvendt blir lagt til grunn at avtalen eller vedtaket er gyldig, vil nok en ny sak med krav om erstatning utelukkende begrunnet med at avtalen likevel er ugyldig, bli avvist fordi spørsmålet anses rettskraftig avgjort. Det kan for eksempel vises til kjennelsen i Rt. 1993 side 1606. Dette lar seg vanskelig forene med den generelle regel utvalget har hevdet. Hvis først ugyldighet og erstatning er forskjellige rettsforhold, må dette gjelde uansett hvilket resultat man kommer til i gyldighetsspørsmålet. Etter dette skulle erstatningskravet i sak to bli fremmet og avgjort i realiteten ved frifinnelse. Utvalget mener at resultatet kan forklares ut fra en særregel om avledet objektiv rettskraft, men dette er unektelig nokså komplisert. Utvalget drøfter spørsmålet videre i et eget avsnitt nedenfor.

  8. Krav om heving av en avtale og erstatning for mislighold av avtalen er forskjellige rettsforhold.

  9. Vederlagskrav i kontraktsforhold er som utgangspunkt et annet rettsforhold enn motpartens krav på erstatning på grunn av mislighold av samme kontrakt. Se for eksempel Rt. 1966 side 505 hvor saksøkeren i sak én fikk medhold i sitt krav på betaling for transport av stolper, men hvor motparten av Høyesteretts kjæremålsutvalg fikk medhold i at han i sak to kunne kreve erstatning for to stolper som var skadet i transporten. Erstatningskravet kunne vært gjort gjeldende som innsigelse i sak én, men i og med at innsigelsen støttet seg til et annet rettsforhold enn vederlagskravet, var innsigelsen ikke rettskraftig avgjort. Dette er i samsvar med det som er sagt generelt om prejudisielle rettsforhold og innsigelser ovenfor i II.14.2.3.5.3. Se til sammenligning Rt. 2000 side 1420 nedenfor.

  10. Selgerens krav på betaling av kjøpesummen er som utgangspunkt samme rettsforhold som kjøperens krav om prisavslag, idet prisavslagskravet anses som en innsigelse mot vederlagskravets størrelse, og ikke som et motkrav knyttet til et selvstendig rettsforhold. Iallfall er det oppslutning om denne løsningen i teorien, og den har fått tillslutning i Rt. 2000 side 1420: Søksmål fra et bilverksted med krav om betaling for utført reparasjon ble avvist i medhold av litispendensregelen i forbrukertvistloven § 15 fordi kunden hadde brakt krav om erstatning/prisavslag for reparasjonen inn for Forbrukerrådet. Kjæremålsutvalget la vekt på at realiteten i bileierens klagesak for Forbrukerrådet var at han mente at verkstedet ikke hadde krav på fullt vederlag fordi reparasjonen var mangelfullt utført.

  11. Kj��perens krav på prisavslag for mangel ved en fast eiendom etter avhendingsloven (lov av 3. juli 1992 nr. 93) § 4-12 er et annet rettsforhold enn krav på erstatning for de samme mangel ett § 4-14. Iallfall ble denne rettsoppfatningen lagt til grunn av flertallet i Høyesteretts dom i Rt. 2000 side 199. Mindretallet mente at det dreide seg om samme rettsforhold. Problemstillingen gjaldt tvistemålsloven § 366 og ankemotpartens adgang til å påberope bestemmelsen om erstatningsansvar som nytt subsidiært grunnlag for sitt krav for Høyesterett, men både flertallet og mindretallet la til grunn at grensen ville blitt trukket på samme måte i forhold til rettskraften. Flertallet la vekt på at kravene riktignok ikke er kvalitativt ulike, men at det er vesentlige forskjeller mellom vilkårene for prisavslag og erstatning, og at beregningsreglene er forskjellige.

    Mindretallet fremhevet at kjøperen hadde reist fullbyrdelsessøksmål for å få dekket kostnadene ved utbedring av mangelen, et beløp som i byretten og lagmannsretten ble fastsatt til kr 180 000 på grunnlag av reglene om prisavslag, og fant at kravet ikke endret identitet ved at det subsidiært ble bygget på reglene om erstatning. Det ble lagt vekt på at rettsfølgen er den samme, at kravene må ses i sammenheng og at de tradisjonelt har vært behandlet under ett i forbindelse med slike krav. Det er ikke ualminnelig at et pengekrav kan grunnes på både subjektive og objektive forhold, og det kan i det hele være nødvendig å ta stilling til nokså ulike grunnlag innenfor samme krav.

    Utvalget anser det identitetsspørsmålet som forelå i saken meget tvilsomt. Både flertallet og mindretallet hadde gode argumenter for sitt syn. Dommen er nå prejudikat for hvordan spørsmålet må løses etter gjeldende rett. Utvalget finner for sin del at flertallets løsning har de beste grunner for seg. I tillegg til de momenter som var fremme i dommen, kan det pekes på en systembetraktning: Hvis et krav på prisavslag er en innsigelse som er så nær knyttet selve vederlagskravet for varen eller tjenesten at disse kravene utgjør samme rettsforhold (eksempel J), mens et erstatningskrav derimot er et annet rettsforhold enn vederlagskravet (eksempel I), kan ikke godt prisavslag og erstatning være samme rettsforhold. Man må enten velge side for prisavslagskravet eller anse det som et tredje, selvstendig rettsforhold.

  12. Et krav på erstatning for samme skade er samme rettsforhold uansett hvilket ansvarsgrunnlag som gjøres gjeldende for eksempel ulovfestet objektivt ansvar, skyldansvar eller arbeidsgiveransvar. Her er rettsfølgen identisk, slik at det er naturlig å si at man står overfor samme fordring selv om vilkårene er ulike.

  13. Krav på erstatning for usaklig oppsigelse etter arbeidsmiljøloven (lov av 4. februar 1977 nr. 4) § 62 er etter Rt. 1999 side 2016 et annet rettsforhold enn krav på erstatning og oppreisning for ærekrenkelse etter skadeserstatningsloven § 3-6. Kjæremålsutvalget uttalte dessuten at det kunne stilles spørsmål ved om det overhodet ville vært adgang til å prøve ærekrenkelseskravet i en sak etter arbeidsmiljølovens prosessordning. Om en konkret avgjørelse av et vanskelig grensespørsmål i tilknytning til litispendens, se Rt. 1999 side 1177.

  14. Krav på oppreisning for ikke-økonomisk tap etter skadeserstatningsloven § 3-5 er et annet rettsforhold enn krav på erstatning for økonomisk tap eller ménerstatning som følge av samme handling. Vilkårene for ansvar er forskjellige. Selv om rettsfølgene (pengekrav) ikke er kvalitativt forskjellige, er rettsvirkningene ulike med hensyn til kravenes omfang og beregningsmåte. Kravene kan dessuten kumuleres. Også erstatning for økonomisk tap ved personskade og ménerstatning må regnes for forskjellige krav.

    På den annen side ble det i Rt. 1982 side 1093 lagt til grunn at en ulovlig avskjediget arbeidstaker som i sak én var blitt tilkjent kr 5 000 i erstatning for ikke-økonomisk skade i medhold av arbeidsmiljøloven § 66 nr. 5, ikke kunne reise en ny sak med krav om ytterligere erstatning for lønn og feriepenger etter samme paragraf. Dette skyldes at erstatningen for ulovlig avskjed etter § 66 nr. 5 skal fastsettes til det beløp retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig. Samme bestemmelse omfatter således både økonomisk og ikke-økonomisk tap, og kravet måtte anses avgjort i sin helhet.

  15. Oppdeling av krav. Avgjørelsen om erstatningskravet for ulovlig avskjed i forrige eksempel illustrerer en generell problemstilling knyttet til rettskraftvirkningene av avgjørelser om deler av et krav som det ellers er naturlig å betrakte som ett rettsforhold. Hvorvidt saksøkeren i forhold til saksøkte har rett til å kreve deloppfyllelse, beror på de regler som gjelder for vedkommende rettsforhold. I prosessuell henseende vil rettskraftvirkningene av en dom om deler av et krav bero på om delene kan individualiseres eller ikke. Det er mulig hvis de knytter seg til ulike tidsperioder eller tapsposter.

    Problemstillingen er særlig aktuell i saker om erstatning for personskade. I praksis er det antatt at det er adgang til å dele opp erstatning for lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv, slik at domstidspunktet vil utgjøre skjæringspunktet. Forutsetningen er at saksøkeren i første sak uttrykkelig har begrenset påstanden til en del av kravet. Hvis ikke må man gå ut fra at kravet er avgjort i sin helhet, slik at det ikke kan reises ny sak. Avgjørelsen i Rt. 1982 side 1093 som ble nevnt i forrige eksempel, viser at spesielle utmålingsregler kan lede til at adgangen til oppdeling blir avskåret som følge av at individualisering ikke er mulig.

    Konsekvensen av at en lovlig oppdeling er foretatt, er at dommen i første sak ikke rettskraftig avgjør noe om resten av kravet. Dette er selvsagt når kravet er tatt til følge. Man kunne imidlertid reise spørsmål om ikke en frifinnende dom begrunnet med at det overhodet ikke eksisterer noe erstatningskrav, burde være til hinder for at det reises ny sak om en annen del av kravet. Dette vil jo ikke kunne tas til følge uten at man fraviker resultatet i sak én. Det er likevel alminnelig antatt at det er adgang til ny sak, og at spørsmålet om vilkårene for erstatning foreligger kan prøves fullt ut i sak to. Dette standpunktet er også best i samsvar med den alminnelige regel at rettkraftvirkningene ikke omfatter de rettsfakta som utgjør betingelser for kravet.

    Et eksempel gir avgjørelsen i Rt. 1996 side 1324. I straffesak mot A for forsikringsbedrageri etter brann i en garasje ble det gitt dom for forsikringsselskapets sivile erstatningskrav på tilbakebetaling av et akontobeløp på kr 15 000. Dommen ble av Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke ansett til hinder for at A i en ny sivil sak mot forsikringsselskapet fremmet krav på forsikringsoppgjør for garasjen, riktignok slik at han måtte finne seg i at det var endelig avgjort at de 15 000 kroner skulle gå til fradrag i erstatningen. Denne del av kravet var endelig avgjort.

  16. Hovedkrav og tilleggskrav. Forrige eksempel gjaldt oppdeling av krav, hvor de enkelte delene er sideordnet. I andre tilfelle kan krav forholde seg til hverandre som hovedkrav og tillegg (aksessorium) til dette. Krav på renter er et viktig eksempel. Her er løsningen at en dom som gir saksøkeren medhold i hovedkravet, ikke har rettskraftvirkninger for plikten til å betale renter, heller ikke forsinkelsesrenter, av kravet. Rentekravet kan derfor gjøres gjeldende i ny sak, se forutsetningsvis Rt. 1996 side 150 hvor det ble avgjort at en fullbyrdelsesdom for krav på saksomkostninger ikke utgjør tvangsgrunnlag for morarenter av kravet. Krav på rentesrente anses imidlertid ikke som et aksessorium til rentekravet, men som en del av dette (Rt. 1993 side 373). Det kan derfor ikke reises ny sak med krav om rentesrente.

    Hvis utfallet i første sak blir at hovedkravet ikke består, vil et krav på renter av dette nødvendigvis ikke føre frem. I så fall vil ny sak om renter bli avvist som rettskraftig avgjort. At rettskraftvirkningen av en dom blir forskjellige avhengig av utfallet av saken, minner om situasjonen med erstatningskravet til slutt i eksempel G. Utvalget mener også her at løsningen bør forankres i en regel om avledet objektiv rettskraft som behandles i et eget avsnitt nedenfor.

  17. En annen problemstilling er om den tapende part kan reise ny sak med en mindre vidtgående påstand enn i første sak. Ofte vil rettsforholdet ikke endre identitet selv om kravets omfang reduseres. Innenfor rammen av partenes påstander vil retten måtte vurdere om kravet delvis fører frem. Hvis første sak er lagt opp slik at retten bare har hatt kompetanse til å avgjøre om saksøkeren har det bestemte krav han gjør gjeldende, vil det kunne reises ny sak. Problemstillingen kan være aktuell i grensetvister. I Rt. 1978 side 1564 ble det lagt til grunn at en dom i en grensetvist som frifinner for en bestemt grensepåstand, ikke er til hinder for at det anlegges en ny sak med en mindre vidtgående påstand, riktignok med det forbehold at det ikke må være tale om en så bagatellmessig tilbaketrekning at det reelt må sies å være identitet mellom den gamle og nye påstand. Dessuten ble det tatt forbehold for det tilfelle at dommen i første sak i realiteten har tatt standpunkt til eiendomsretten for hele tvisteområdet. I mange grensetvister vil dette være tilfelle. Saksøkte påstår ikke bare frifinnelse, men nedlegger sin egen grensepåstand. I så fall vil den grense retten trekker innenfor rammen av påstandene, rettskraftig avgjøre hvor grensen mellom partenes eiendommer går.

  18. I rettsendringssøksmål vedrørende person- og familierettslige forhold gjelder de ordinære rettskraftreglene med betydelige modifikasjoner. Avgjørelser i flere sakstyper på dette område har ikke ordinære negative rettskraftvirkninger, men det er også unntak fra den positive side ved den materielle rettskraften. I skilsmissesaker er det enighet om at en dom som forkaster en påstand om skilsmisse, bare med rettskraft har avgjort at den konkrete skilsmissegrunn ikke fører frem. At krav om skilsmisse på grunnlag av separasjon etter ekteskapsloven § 21 eller § 22 er forkastet, er derfor ikke til hinder for å reise en ny sak med krav om skilsmisse på grunn av overgrep etter § 23 selv om de handlinger som påberopes i tid ligger forut for den første dommen. Skilsmissesaker endrer derfor identitet med påstandsgrunnlaget, i motsetning til det som gjelder for rettighetssøksmål i henhold til eksempel A.

14.2.3.5.9 Særlig om identitetsspørsmål ved fullbyrdelsesdommer

I fremstillingen hittil har det ikke vært fokusert spesielt på sondringen mellom fastsettelsesdommer, dommer som fastslår om en bestemt rettighet eller et rettsforhold er til eller ikke er til, og fullbyrdelsesdommer, dommer som gjelder en handleplikt til å gjøre, tåle eller unnlate noe. Gjennomgangen av eksemplene ovenfor omfatter begge typer dommer uten at fremstillingen der tilsier at det blir noen prinsipielt begrunnet forskjell. I praksis blir det likevel en forskjell ved tolkningen. Ved fastsettelsesdommer fremgår det gjerne mer direkte av slutningen hvilket rettsforhold som er avgjort. Ved fullbyrdelsesdommer må man gå til premissene, idet f.eks. en betalingsdom ikke sier noe om hvilket pengekrav betalingsplikten gjelder. Ved en frifinnende fastsettelsesdom vil det imidlertid også være nødvendig å gå til premissene for å bringe på det rene hvilket krav saksøkte er frifunnet for.

Som en alminnelig regel er det vanlig å si at en fullbyrdelsesdom for et pengekrav har samme rettskraftvirkning som en fastsettelsesdom om eksistensen av den fordringen betalingsforpliktelsen gjelder. Avgjørelsen om erstatningskravet i Rt. 1982 side 1093, nevnt i eksempel N ovenfor, illustrerer dette. Hva som er samme og hva som er forskjellige fordringsrettigheter, må så avgjøres etter de kriteriene som er gjennomgått ovenfor.

14.2.3.5.10 Særlig om utleverings- og fravikelsesdommer

Det er etter gjeldende rett uklart og omtvistet hvor omfattende rettskraftvirkninger som knytter seg til fullbyrdelsesdommer om plikt til å fravike en eiendom eller utlevere en ting. Det som er direkte tvistegjenstand i slike saker, er retten til besittelsen av objektet. Retten til besittelse vil i sin tur være forankret i en eller annen rettighet. Besittelse av objektet inngår som rettsvirkning av en rekke ulike rettighetstyper; eiendomsrett, totale bruksrettigheter som leie, lån, tomtefeste og forpaktning og sikkerhetsrettigheter som håndpant, brukspant og tilbakeholdsrett. Problemstillingen er om man også i disse tilfellene skal anse en dom på utlevering/fravikelse for å være en rettskraftig avgjørelse av den underliggende rettighet som besittelseskravet er forankret i. Noen avklaring har dette spørsmålet ikke fått i rettspraksis, og det kan jo tyde på at det ikke har så stor betydning. En forklaring kan være at partene, hvor de underliggende rettighetsforholdene er omtvistet, sørger for at disse blir endelig avgjort ved å nedlegge særskilt påstand om fastsettelsesdom. En annen mulighet er at den tapende part resignerer, slik at det ikke blir satt på spissen om rettighetsspørsmålet er rettskraftig eller bare prejudisielt avgjort. I prosessteorien har spørsmålet imidlertid vært omtvistet i flere generasjoner, både hos oss og i nabolandene. Det vises til Eckhoff, Rettskraft side 71 – 72, Hov I side 334, Skoghøy side 791 – 792 og Schei side 523 med henvisninger til annen norsk og nordisk litteratur.

Etter utvalgets oppfatning taler de beste grunner for å anse besittelsesspørsmålet for å være et selvstendig rettsforhold i disse tilfellene, mens det bakenforliggende rettighetsforholdet bare anses prejudisielt avgjort. Løsningen blir den samme som når et erstatningskrav bygges på eiendomsrett. Besittelsen er en posisjon som nyter rettsordenens beskyttelse uavhengig av hvilket rettsgrunnlag den har. Det kan vises til straffeloven § 392 og § 395 om straff for å krenke noens besittelse til henholdsvis løsøre og fast eiendom. Det kan derfor forsvares å regne besittelsen som et selvstendig rettsforhold når tvisten ved partenes påstander direkte bare gjelder denne. Partene vil, om de ønsker det, kunne få det underliggende rettighetsspørsmålet avgjort ved å nedlegge påstand om fastsettelsesdom. Det vil ellers kunne variere atskillig hvilken vekt partene har lagt på rettighetsspørsmålene og hvor grundig disse er behandlet i dommen. Hvis disse likevel skal være rettskraftig avgjort, kan dommen bli tillagt for stor betydning. Å la rettskraftspørsmålet bero på om retten i den enkelte sak har tatt stilling til det prejudisielle rettighetsspørsmål på en betryggende måte, slik Gomard gjør seg til talsmann for for i dansk rett, se Civilprocessen, 4. utgave, 1994 side 587 – 589, synes å gi for liten klarhet og forutberegnelighet.

Identitetsspørsmålet bør løses på samme måte med hensyn til rettskraften som med hensyn til avstemningsreglene når retten har flere dommere. Å trekke slutninger fra reglene om avstemningsmåten, slik enkelte forfattere har gjort, er imidlertid å begrunne noe som er usikkert med noe annet som ikke er sikrere. Problemstillingene kan likevel gjensidig belyse hverandre. Etter utvalgets oppfatning er det reelt sett den beste løsning at man anser kravet på utlevering for å være ett voteringstema, slik at stemmer for å ta et krav til følge på ulike grunnlag legges sammen. Anser man det prejudisielle rettighetsspørsmålet rettskraftig avgjort, vil forskjellige grunnlag, eiendomsrett, bruksrett og så videre, være forskjellige krav i prosessuell forstand slik at det må stemmes særskilt over hvert grunnlag. Hvis dommerne vil ta kravet til følge på forskjellig grunnlag, får dette den litt pussige konsekvens at saksøkte likevel må frifinnes.

Konsekvensen av at det underliggende rettighetsspørsmålet ikke anses endelig avgjort i fullbyrdelsessøksmålet, er at det er adgang til å få dette prøvet i ny sak. Det oppstår da spørsmål om hva som blir konsekvensene hvis A etter å ha blitt dømt til å utlevere tingen til B i sak en, får medhold i sak to i et krav om at han er eier av tingen. Også dette er omtvistet i teorien. Etter utvalgets oppfatning er den beste løsning å anse dommen i eiendomsrettsspørsmålet som en etterfølgende rettsstiftende kjensgjerning som kan gi grunnlag for å reise en ny sak om besittelsen. Denne løsningen gikk Eckhoff inn for i Rettskraft side 119 – 120, og i samme retning i svensk rett Ekelöf, Bylund og Boman, Rättegång III (6. opplag 1994) side 139 – 140. Å legge til grunn at begge dommer har ordinær rettskraftvirkning ved siden av hverandre, slik at A må la B beholde besittelsen av tingen, mens han i alle andre relasjoner skal anses som eier av den, virker ikke som noen tiltalende løsning. Adgangen til å reise ny sak ved etterfølgende omstendigheter behandles i et eget avsnitt nedenfor.

14.2.3.5.11 Avledet rettskraft for betinget avgjorte rettsforhold

I eksempel G om ugyldighet og erstatningsansvar er det sagt at dette er forskjellige rettsforhold. En dom som bare gjelder gyldigheten av et forvaltningsvedtak, vil derfor i henhold til hovedregelen ikke rettskraftig avgjøre noe om erstatningsplikten, og vil heller ikke stenge for at dette prøves i en ny sak. I erstatningssaken vil det være et prejudisielt spørsmål om vedtaket var gyldig, og for avgjørelsen av dette vil dommen i første sak ha positiv rettskraft. Er vedtaket gyldig, og det ikke er påberopt noen andre grunnlag for erstatningskravet, blir saksøkte derfor frifunnet. Det følger likevel av Rt. 1993 side 1606 at hovedregelen ikke følges fullt ut. Dersom det ved dommen i første sak blir avgjort at vedtaket var gyldig, vil en ny sak med krav om erstatning utelukkende begrunnet med at vedtaket likevel var ugyldig, bli avvist etter tvistemålsloven § 163 første ledd som rettskraftig avgjort.

I Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt. 1993 side 1606 var saksforholdet i korthet at en byråsjef, som hadde fått sine arbeidsoppaver endret i forbindelse med en omorganisering i et departement, reiste sak etter arbeidsmiljøloven med krav om at oppsigelsen av henne skulle kjennes ugyldig (sak én). Hennes pretensjon var at omorganiseringen innebar en endringsoppsigelse. Ved Kjæremålsutvalgets kjennelse i sak én ble det endelig avgjort at saken ikke skulle fremmes etter arbeidsmiljølovens prosessordning fordi hun ikke var oppsagt.

Byråsjefen anla da sak to etter tvistemålslovens ordinære prosessordning med påstand om at omorganiseringsvedtaket var ugyldig. Staten ble frifunnet for dette kravet, og dommen ble påanket.

Mens saken sto for lagmannsretten, anla byråsjefen sak tre for Oslo byrett med påstand om at oppsigelsen av henne skulle kjennes ugyldig, og om erstatning begrenset oppad til kr 100 000.

Kjæremålsutvalgets kjennelse gjaldt et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om å avvise sak tre i sin helhet. Kjæremålsutvalgets kom enstemmig til at saken med rette var avvist for så vidt gjaldt kravet om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig. Ved kjennelsen i sak én var det rettskraftig avgjort at hun ikke var oppsagt, og det var de samme faktiske forhold som ble påberopt i begge saker. Erstatningskravet ble imidlertid tillatt fremmet under dissens 2-1. Det samlede kjæremålsutvalget la til grunn at hun ikke kunne fremme et erstatningskrav etter arbeidsmiljøloven § 62 begrunnet i at hun var urettmessig oppsagt. Begrunnelsen var at «dette er en konsekvens av at det er rettskraftig avgjort at det ikke foreligger noen oppsigelse». Erstatningskravet var imidlertid ikke alene begrunnet med at det forelå en ulovlig endringsoppsigelse, men også med at det forelå et ugyldig forvaltningsvedtak i forhold til henne i forbindelse med omorganiseringen i departementet. Flertallet la til grunn at dette kravet ikke var rettskraftig avgjort, og at det heller ikke var litispendent etter tvistemålsloven § 64 på grunn av den verserende sak to, idet det kun var gyldigheten av vedtaket, ikke erstatningskravet knyttet til dette, som var tvistegjenstand i sak to.

Mindretallet kom til at erstatningskravet måtte avvises i sin helhet, enten man bygget på at det var rettskraftig avgjort eller, som lagmannsretten, at byråsjefen ikke hadde rettslig interesse i å prøve det.

Etter utvalgets oppfatning er det ikke tvil om at Kjæremålsutvalgets kjennelse bygger på at ugyldighetsspørsmålet og erstatningsspørsmålet er forskjellige rettsforhold. Det viser seg særlig i synet på litispendensspørsmålet. Erstatningskravet i sak tre begrunnet med at vedtaket om omorganisering var ugyldig, ble fremmet til tross for at gyldighetsspørsmålet var tvistegjenstand i sak to. Hvis sak tre i stedet var blitt reist etter en endelig frifinnende dom i sak to, må det imidlertid følge av kjennelsen at saken ville bli avvist. Dette kan ikke forklares med at grensene for hva som er samme forhold må trekkes forskjellig i relasjon til litispendens- og rettskaftreglene, eller at hva som er samme forhold beror på hvilket resultat man kommer til. Det er derfor etter utvalgets oppfatning ikke til å komme utenom at avgjørelsen i sak én er tillagt rettskraftvirkninger for et annet rettsforhold enn det som var tvistegjenstand, slik at det dreier seg om et særlig tilbygg til reglene om den materielle rettskraftens objektive side. Man kan mest treffende tale om avledet rettskraft.

Etter samme modell kan man etter utvalgets oppfatning treffende beskrive forholdet mellom hovedkrav og tilleggskrav i eksempel P.

Vilkåret for å tillegge en dom avledet rettskraft for rettsforhold som ikke var tvistegjenstand, synes å være at det består den spesielle rettslige kobling mellom rettsforholdene at de utgjør ledd i en kjede der avgjørelsen i det ene ledd med logisk nødvendighet betinger avgjørelsen i det neste. I en sak om erstatning for usaklig oppsigelse, er det en nødvendig betingelse for erstatning at det har funnet sted en oppsigelse. Det er imidlertid ikke en tilstrekkelig betingelse, idet det for å kreve erstatning også gjelder tilleggsvilkår. Dommen i oppsigelsesspørsmålet vil derfor bare bestemme utfallet av erstatningskravet dersom det blir avgjort at det ikke foreligger en oppsigelse, eller iallfall ikke en ugyldig sådan. Noe tilsvarende gjelder om forholdet mellom hovedfordring og renter, med mindre grunnlaget for at hovedfordringen ikke består, er at den er innfridd uten at rentekravet er dekket.

Hvorvidt det består en slik logisk nødvendighet at avvisning kan skje, beror på hva som er påstandsgrunnlaget i sak to. Det er bare hvis erstatningskravet i sak to utelukkende baseres på et forhold som er rettskraftig avgjort i motsatt retning, at det er grunnlag for avvisning.

Unntaksregelen om avledet rettskraft kan ikke være begrenset til ugyldighetstilfellene og saker om forholdet mellom hoved- og tilleggskrav. Den må også gjelde hvor et krav om fullbyrdelsesdom kun begrunnes med en rettighet som det er rettskraftig avgjort i forhold mellom partene at saksøkeren ikke har.

Anvendelsesområdet for denne unntaksregelen om avledet rettskraft må antas å være begrenset til rettsforhold som utgjør ledd i en kjede, selv om det kan være en like sterk logisk forbindelse mellom rettsforholdene i enkelte andre tilfelle. I eksempel O om delkrav er det således antatt at en dom om en del av et erstatningskrav begrunnet med at vilkårene for erstatningsansvar ikke er til stede, ikke er til hinder for å reise en ny sak om en annen del av kravet. Forskjellen er at spørsmålet om vilkårene for erstatningsansvar foreligger, ikke anses som et eget rettsforhold som er bindende avgjort i sak én. Her holder man seg til hovedregelen om at rettskraftvirkningene ikke omfatter det som er avgjort om enkelte rettsfakta som utgjør premisser for avgjørelsen. Avgjørelsen i første sak tillegges derfor heller ikke prejudisiell betydning i sak to.

Etter utvalgets oppfatning er det en god løsning å avvise sak to i tilfeller som kan sammenliknes med saksforholdet i Rt. 1993 side 1606. Selv om det etter teorien om rettskraftens begrensning til «samme krav» kan synes mest korrekt å fremme saken til realitetsavgjørelse ved frifinnelse etter reglene om positiv rettskraft, er det prosessøkonomisk en stor fordel å avvise. Dette gjelder spesielt etter gjeldende prosessordning hvor man ikke har noen prosedyre for forenklet realitetsavgjørelse av åpenbart ubegrunnede krav. Utvalget mener imidlertid at resultatet like gjerne kunne vært begrunnet med manglende rettslig interesse, slik lagmannsretten hadde gjort i den aktuelle saken. Når reglene om positiv rettskraft bestemmer løsningen av et rettsforhold, kan det vanskelig anses å foreligge en slik rettslig uklarhet som tilsier at saksøkeren har aktuell rettslig interesse i å bringe spørsmålet inn for retten. I disse tilfellene vil det dessuten være forholdsvis enkelt å konstatere at saksøkerens pretensjon er åpenbart uholdbar, slik at det vil følge av en tradisjonell anvendelse av bestemmelse om rettslig interesse i tvistemålsloven § 54 at saken må avvises.

Utvalget kommer noe tilbake til spørsmålet om forholdet mellom rettskraft og rettslig interesse i II.14.4.3.1.

14.2.3.5.12 Ny sak på grunnlag av etterfølgende momenter

Mange rettsforhold er dynamiske i den forstand at de endrer seg over tid. Det er rettsstillingen når saken opptas til doms som blir bindende fastslått. Gjøres det som påstandsgrunnlag i en ny sak gjeldende at rettsstillingen er endret som følge av kjensgjerninger inntruffet etter dommen i sak én, må den nye saken realitetsprøves. Hvis saksøkte frifinnes for et krav om fullbyrdelsesdom for et pengekrav med den begrunnelse at kravet ikke er forfalt, er det ikke noe til hinder for å anlegge en ny sak når forfallstidspunktet inntrer. Dette er et etterfølgende rettsfaktum. Undertiden brukes terminologien «frifinnelse for tiden» for å markere den begrensete rettskraftvirkningen av en slik dom, men dette er ikke nødvendig.

Ved avgjørelsen av hvor bindende en dom er, må rettskraftreglene ses i sammenheng med reglene om gjenopptakelse. Disse regelsettene er harmonisert slik at de samlet gir en hensiktsmessig regulering av adgangen til ny prøving av saken, og slik at samme forhold ikke kan påberopes både som grunnlag for gjenopptakelse og ny sak. Derimot kan man ikke utelukke at et argument verken gir adgang til gjenopptakelse eller ny sak.

Domstidspunktet, eller rettere det tidspunkt saken ble opptatt til doms, markerer grensen i tid for reglene om gjenopptakelse. Gjenopptakelse kan etter tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 6 bare kreves på grunnlag av kjensgjerninger som forelå på domstidspunktet, men som parten var ukjent med. Nye bevis kan begrunne gjenopptakelse også om beviset er ervervet senere, men forutsetningen er at beviset angår en kjensgjerning som forelå tidligere. Et eksempel er en ny sakkyndig utredning om brannårsaken i en sak om forsikringsbedrageri, eller en DNA-prøve som utelukker en person som er blitt dømt til farskap. Nye bevis kan ikke begrunne ny sak om et forhold som er rettskraftig avgjort. Reglene om gjenopptakelse er derfor uttømmende for å få avgjørelsen overprøvet av denne grunn. Utvalget ser her bort fra muligheten for å få oppreisning for oversittelse av ankefristen.

Nye rettsregler eller endret rettsoppfatning kan aldri begrunne gjenopptakelse, men kan i enkelte tilfelle begrunne en ny sak. Lovgiveren kan, innenfor den grunnlovsmessige skranke mot å gi lover tilbakevirkende kraft i Grunnloven § 97, endre rettstilstanden ved å regulere innholdet av rettigheter eller rettsforhold på en annen måte enn før. Det gjelder også rettighetsspørsmål avgjort ved dom, og tvister om dette kan prøves i nytt søksmål. Derimot er det vanlig antatt at dette ikke gjelder når det bare er rettsoppfatningen som er endret, for eksempel ved en ny høyesterettsdom som løser spørsmålet på en annen måte. For adgangen til gjenopptakelse vises det særlig til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt. 1996 side 1313.

I plenumsdom i Rt. 1996 side 521 (Lenadommen) fravek Høyesterett rettsoppfatningen i en høyesterettsdom i Rt. 1993 side 409 (Malvikdommen) i et spørsmål om reguleringsplanens betydning for utmåling av ekspropriasjonserstatning. En part i et tidligere overskjønn begjærte gjenopptakelse av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse om å nekte anken over overskjønnet fremmet med den begrunnelse at lagmannsretten hadde basert overskjønnet på den rettsoppfatning i Malvikdommen som ble fraveket i Lenadommen. I dette fikk han ikke medhold. Kjæremålsutvalget uttalte at «... den omstendighet at Høyesterett i en dom gir uttrykk for en annen oppfatning av et rettsspørsmål enn den det er bygget på i en tidligere avgjørelse, ikke er gjenopptakelsesgrunn etter tvistemålsloven § 407. Det kan heller ikke av Grunnloven eller alminnelige rettsprinsipper utledes at endret rettsoppfatning skal være gjenopptakelsesgrunn.»

Det vil i tilfeller som dette heller ikke være adgang til ny sak.

Det er mulig at rettskraftsreglene ikke vil være til hinder for å anlegge en ny sak med virkning for fremtiden dersom det, f.eks. som følge av vesentlige endringer i samfunnsforhold og holdninger, ny lovgivning på beslektede områder eller nye internasjonale konvensjoner, skjer er en endring av hele rettskildebildet på området. Det vises om dette særlig til Skoghøy side 811. Et eksempel kan være det nye synet på samenes rettigheter som urbefolkning som er vokst frem i nyere tid på grunnlag blant annet av ILOs urbefolkningskonvensjon (ILO-konvensjon nr. 169 av 27. juni 1989 som ble ratifisert av Norge 19. juni 1990 og trådte i kraft fra 5. september 1991), vedtakelsen av Grunnloven § 110 a og Samerettsutvalgets arbeid. Spørsmålet er tvilsomt, og utvalget foreslår heller ingen særlig lovregel om dette.

14.2.3.5.13 Særlig om bristende faktiske forutsetninger for dommen

I en del saker vil retten på grunn av det rettsforhold som er temaet for avgjørelsen, måtte vurdere påregneligheten av en fremtidig begivenhet eller utvikling. Typiske eksempler er saker om utmåling av erstatning for tap i fremtidig erverv eller fremtidige merutgifter ved personskade etter skadeserstatningsloven § 3-1 og erstatning for ulemper på ekspropriatens gjenværende eiendom ved ekspropriasjon av deler av en eiendom etter ekspropriasjonserstatningsloven § 8. Det følger av vurderingstemaets natur at utviklingen fra tid til annen blir annerledes enn retten la til grunn som premiss for avgjørelsen uten at man av den grunn kan si at avgjørelsen var uriktig ut fra forholdene på domstidspunktet. Som en felles betegnelse kan man si at dommen i disse tilfellene er bygget på bristende faktiske forutsetninger. Spørsmålet er da hvilke muligheter partene har til å angripe en rettskraftig dom av denne grunn. Problemstillingen og terminologien er vel kjent fra kontraktsretten, hvor adgangen til endring eller bortfall av avtaleforpliktelser på grunn av irregulær utvikling eller bristende forutsetninger i medhold av generelle ulovfestede regler har spilt en sentral plass. I avtaleloven § 36, som ble tilføyet i 1983, har man fått en generell bestemmelse om lemping – endring eller bortfall – av avtaler på formuerettens område som det er urimelig å gjøre gjeldende. Det vises til eksempel G i II 14.2.3.5.8 ovenfor. Avtaleloven § 36 dekker både opprinnelige og etterfølgende forhold, og overflødiggjør i det alt vesentlige de ulovfestete reglene.

I motsetning til det som gjelder for rettsforhold normert ved avtale, har man ingen alminnelige regler og heller ingen utviklet gjennomgående teori om rettskraftens begrensning ved bristende forutsetninger for dommer eller andre rettsavgjørelser. Høyesteretts praksis gir i liten grad muligheter for induksjon av generelle regler. De enkelte avgjørelsene er temmelig konkret begrunnet uten å være eksplisitt forankret i noe bestemt normsystem som referanseramme og argumentasjonsmønster. Enkelte av avgjørelsene lar seg heller ikke så lett forene. Slik utvalget ser det, hersker det derfor betydelig usikkerhet på området.

Ett alternativ ville være å anse bristende forutsetninger omfattet av reglene om gjenopptakelse. I Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt. 1957 side 1244 i spørsmål om gjenopptakelse av et overskjønn inntok rettens flertall dette standpunktet, og begrunnet det generelt med at tvistemålsloven § 407 nr. 6 med nye kjensgjerninger eller bevis også sikter til kjensgjerninger eller bevis oppstått etter skjønnet. Problemstillingen var i korthet at kostnadene ved å flytte en hyttebebyggelse som følge av vassdragsregulering ble vesentlig høyere enn den erstatning overskjønnet hadde fastsatt. Standpunktet kunne forutsetningsvis ha en viss støtte i enkelte eldre rettsavgjørelser. I sin generelle form er standpunktet fraveket i senere høyesterettspraksis. Det vises spesielt til Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelser i Rt. 1973 side 242 og Rt. 1997 side 685, samt kjennelsen i Rt. 1999 side 1916 i en kjæremålssak henvist til avdelingsbehandling i Høyesterett. En mer holdbar betraktningsmåte ville være å anse den nye omstendigheten som bevis for at rettens bedømmelse på domstidspunktet var uriktig. Heller ikke et slikt syn er det imidlertid lett å opprettholde i lys av begrunnelsen for de senere avgjørelser.

Rt. 1973 side 242 gjaldt et veiskjønn der grunneierens krav på innløsning av et areal på 5,1 dekar ble nektet med den begrunnelse at det ville kunne bebygges. To år senere vedtok bygningsrådet at arealet ikke skulle legges ut til utbyggingsformål. Grunneierens begjæring om gjenopptakelse ble forkastet med den begrunnelse at det dreide seg om en etterfølgende kjensgjerning. Det var ikke noe nytt bevis for at at skjønnet var uriktig at utviklingen tok en annen retning enn forutsatt. En omstendighet som skal begrunne gjenopptakelse, må ha foreligget som en realitet da avgjørelsen ble truffet, men uten å være kjent.

Rt. 1999 side 1916 gjaldt begjæring om gjenopptakelse av et naturfredningsskjønn med den begrunnelse at landbruksmyndighetene ikke tillot utnyttelse av en grusforekomst på eiendommen utenfor det areal som var fredet. Staten hadde anført, og lagmannsrettens flertall i overskjønnet hadde lagt til grunn, at tillatelse ville bli gitt. Begjæringen om gjenopptakelse ble med støtte i avgjørelsene fra 1973 og 1997 forkastet med den begrunnelse at det dreide seg om en kjensgjerning oppstått etter avgjørelsen.

Utvalget er enig i den løsning at etterfølgende omstendigheter som nevnt faller utenfor anvendelsesområdet for reglene om gjenopptakelse etter tvistemålsloven. Gjenopptakelse er rettsmidlet mot avgjørelser som viser seg å være uriktige på grunn av omstendigheter som forelå, men var ukjent, da avgjørelsen ble truffet. Når retten er henvist til å basere sin avgjørelse på en vurdering av påregneligheten av en fremtidig utvikling eller begivenhet, gir ikke det at utviklingen tar et annet løp avgjørende holdepunkter for at vurderingen i avgjørelsesøyeblikket var uriktig eller uforsvarlig. Fristene for å begjære gjenopptakelse etter tvistemålsloven § 408 ville også vært urealistisk korte dersom gjenopptakelse skulle kunne kreves på grunn av endrete forhold, særlig den absolutte fristen på fem år fra domstidspunktet. En ulempe er dessuten at gjenopptakelse innebærer at den nye realitetsbehandlingen finner sted ved den domstol som avsa dom i siste instans. Sammenliknet med gjenopptakelse fremstår derfor adgang til å reise ny sak som en bedre løsning i den utstrekning dette er mulig etter gjeldende rett. I den nye tvisteloven vil man imidlertid kunne utforme reglene om gjenopptakelse, eller gjenåpning som utvalget foreslår som ny betegnelse, slik at de gir en hensiktsmessig regulering også av adgangen til å få dommen underkjent på grunn av bristende forutsetninger. Utvalget kommer tilbake til spørsmålet i II.15.6.4.10.

Man kan imidlertid ikke fra den omstendighet at endrete forhold faller utenfor anvendelsesområdet for reglene om gjenopptakelse, trekke den slutning at det er adgang til ny sak. Det kan ikke utelukkes at det verken etter det ene eller det annet regelsett er grunnlag for å angripe dommen. Således gir verken uriktige eller bristende rettslige forutsetninger for dommen grunnlag for gjenopptakelse eller ny sak. Det er ingen selvfølge at det gjelder en annen løsning for bristende faktiske forutsetninger.

I prosesslitteraturen er det alminnelig oppslutning om det syn at nye faktiske omstendigheter vil kunne gjøres gjeldende i ny sak med den begrunnelse at de utgjør nye rettsfakta. Inntil helt nylig har imidlertid standpunktet hatt svak forankring i rettspraksis. I en eldre avgjørelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 1934 side 1134 ble ny sak om erstatning for ervervstap etter en trafikkulykke med støtte i nye legeerklæringer avvist under dissens i et tilfelle hvor det saksøkte forsikringsselskap to år i forveien var blitt frifunnet i en overrettsdom. Overrettens begrunnelse var at det den gang ikke var gjort sannsynlig at skadelidte ville lide noe varig ervervstap når han skulle begynne å forsørge seg selv. Foranlediget av saksøkerens argumentasjon er imidlertid både flertallets og mindretallets premisser forankret i den kanskje noe mindre treffende problemstilling om at overrettsdommen skulle tolkes som en «frifinnelse for tiden» slik at erstatningskravet ikke var forfalt. Betraktningsmåten nytt rettsfaktum ble ikke drøftet. Det er mulig at flertallet har forutsatt at det ville være adgang til gjenopptakelse slik Retstidendes redaksjon har gått ut fra i sammendraget av kjennelsen. Avgjørelsen har vært kritisert i teorien som mener at ny sak burde vært tillatt i et slikt tilfelle.

Kjennelsen i Rt. 1957 side 1244, nevnt ovenfor, er fra flertallets side blant annet begrunnet med at det ville være urimelig om det ikke skulle være adgang til gjenopptakelse i et slikt tilfelle. Forutsetningen synes da å være at meromkostningene ved flyttingen av hyttebebyggelsen ikke ville gitt adgang til nytt skjønn. Heller ikke mindretallet er inne på dette.

I avgjørelsene i Rt. 1973 side 242 og Rt. 1997 side 685 der det ble avgjort at man er utenfor anvendelsesområdet for gjenopptakelse, er det ikke uttalt noe om at det ville være adgang til ny sak. I kjennelsen i Rt. 1999 side 1916 om naturfredningsskjønnet uttalte imidlertid en fraksjon i flertallet på fire dommere i et obiter dictum, det vil si en uttalelse om et rettsspørsmål som det ikke var nødvendig for avgjørelsen å ta stilling til, at det i dette tilfelle kunne anlegges ny sak.

Som begrunnelse ble det blant annet nevnt at Høyesteretts kjæremålsutvalg i sin tidligere kjennelse om å nektet anken over overskjønnet fremmet etter tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 1 (fordi det var klart at anken ikke kunne føre frem), uttalte at fylkeslandbruksstyrets vedtak ikke var endelig, og at skjønnet hadde som forutsetning at det skulle gis adgang til grusuttak på egen eiendom. Det var nærliggende å oppfatte uttalelsen dithen at det ved brudd på forutsetningen ville kunne kreves fortsatt skjønn. Slik saken nå stod, etter at statens egen forutsetning om at det ville bli gitt dispensasjon fra forbudet i jordloven § 9 hadde sviktet, måtte grunneieren ha krav på ved et nytt skjønn å få fastsatt erstatning ut fra den forutsetning at uttak av grus ikke kunne skje med mindre vedtaket om å nekte dispensasjonen ble omgjort.

Det er imidlertid på ingen måte uproblematisk å åpne for at bristende faktiske forutsetninger for en dom eller en annen rettsavgjørelse, kan gi grunnlag for ny sak. De alminnelige regler om rettskraftens objektive grenser er ikke utformet med sikte på å hanskes med slike problemer. Når man tillater ny sak om etterfølgende kjensgjerninger, tar dette som nevnt tidligere sikte på nye rettsstiftende kjensgjerninger – rettsfakta – som begrunner at rettstilstanden er endret i tiden etter dommen. Den omstendighet at det etter en dom om erstatning for fremtidig tap inntreffer noe som representerer et avvik fra premissene for erstatningsutmålingen, er ikke noe typisk rettsfaktum i denne forstand. Det ville klarligvis føre for langt om ethvert avvik skulle kunne begrunne ny sak, og om endog saksøkerens pretensjon om nye rettsfakta skulle være tilstrekkelig med mindre den var åpenbart uholdbar.

Problemet skyldes at det som utvalget har påpekt ovenfor i tilknytning til betydningen av ny rettsoppfatning, ikke er noe faktisk fenomen som i seg selv er et rettsfaktum. Dette forutsetter en rettsregel som tillegger fenomenet rettslige konsekvenser. Når de prosessuelle regler om rettskraftens grenser har som vilkår for ny sak at kravet bygger på et nytt rettsfaktum, forutsetter det derfor regler utenfor rettskraftreglene selv, men som denne kan kobles til, om betydningen av endrete forhold. Rettskraftreglene kan ikke fylle denne funksjonen uten at normen blir sirkulær: Om det er adgang til ny sak, beror på om det foreligger et nytt rettsfaktum. Et nytt rettsfaktum foreligger dersom det inntrer noe som ikke er rettskraftig avgjort. Å dekretere at en endret utvikling representerer et nytt rettsfaktum som gir grunnlag for ny sak, uten å gjøre seg opp en bevisst oppfatning om eksistensen og det nærmere innholdet av regler om endring av forpliktelser fastsatt ved dom, blir lite annet enn et rent postulat. Dette problemet er etter utvalgets oppfatning ikke viet tilstrekkelig oppmerksomhet hittil.

Reglene om gjenopptakelse fyller den funksjon å regulere vilkårene for å kjenne en rettskraftig dom «ugyldig» på grunn av villfarelse eller uriktige faktiske forutsetninger, og utgjør et motstykke til de avtalerettslige reglene om ugyldighet eller lemping etter avtaleloven § 36 på grunn av slike omstendigheter. I og med at gjenopptakelsesreglene i motsetning til avtaleloven § 36 ikke gjelder bristende faktiske forutsetninger, må man finne forankring i andre regler for dette.

For rettsforlik er situasjonen enklere enn for dommer. Rettsforlik er etter gjeldende rett tillagt samme materielle rettskraft som dommer. Rettsforlik er imidlertid også avtaler og har på sett og vis en dobbelt bindende kraft, både materiellrettslig og prosessrettslig. Avtaleloven § 36 kommer direkte til anvendelse på rettsforlik på formuerettens område og gir derfor en slik referanseramme for den prosessuelle avgjørelse om rettskraftens avgrensning mot nye rettsfakta i en ny sak som er etterlyst ovenfor. Man har av denne grunn heller ikke hatt spesielle metodiske problemer med å hanskes med slike saker i praksis. Kjennelsen i Rt. 1987 side 1154 (Høyesteretts kjæremålsutvalg) gir et illustrerende eksempel på dette.

I en sak om husleievilkår i 1964 ble det inngått rettsforlik. Huseieren anla i 1985 ny sak med krav om oppregulering av leien i medhold av avtaleloven § 36 på grunn av senere stigning i markedsleien og opphevelse av husleiereguleringen. Saken ble fremmet. Kjæremålsutvalget uttalte at når det kreves endringer på grunnlag av endrete faktiske forhold etter at forliket ble inngått, må dette iallfall som et utgangspunkt anses som et nytt krav. Realitetsspørsmålet om utviklingen har ført til en endring i den rettslige situasjon, må det da tas standpunkt til i den nye sak. Ved avgjørelsen av avvisningsspørsmålet må saksøkerens pretensjoner legges til grunn slik at det er tilstrekkelig å ta standpunkt til om det er åpenbart uholdbart å hevde at avtaleloven § 36 kan komme til anvendelse.

Et annet eksempel, hvor resultatet ble avvisning, er kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt. 1992 side 1177, hvor flertallet la til grunn at saksøkerens pretensjon om rett til endring av et rettsforlik om felleseieskifte var åpenbart uholdbar.

På enkelte saksområder gjelder det særregler om utvidet adgang til endring av det som er fastsatt ved rettskraftig dom eller rettsforlik. Dette kan oppfattes som unntak fra den negative rettskraft, og er i dette perspektivet behandlet ovenfor i II.14.2.3.4. Eksempler er saker om barnefordeling, samværsrett og bidrag etter barneloven § 39 annet ledd, § 47 tredje ledd og § 57 og saker om underholdsbidrag til ektefelle ved samlivsbrudd etter ekteskapsloven § 84. I den utstrekning endring er begrunnet med etterfølgende omstendigheter, behøver man imidlertid ikke oppfatte dette som unntak fra hovedregelen om rettskraftens avgrensning mot nye rettsfakta, men som en anvendelse av denne, se Schei side 525 – 526. Her innebærer de liberale reglene om endringsadgang at nær sagt alt som måtte kunne gjøres gjeldende av nye faktiske forhold, vil være nye rettsfakta. Det felles vurderingstema i de saker som er nevnt, hvorvidt «særlige grunner» taler for endring, medfører imidlertid at avgjørelsen vil bli truffet på grunnlag av en samlet vurdering av gamle og nye omstendigheter, og det er heller ikke noe formelt til hinder for å reise ny sak under påberopelse av forhold som ble oversett ved den første avgjørelsen.

En regel som gir retten adgang til å bestemme at en forpliktelse skal falle bort på grunn av etterfølgende omstendigheter, er ekteskapsloven § 68. Bruksrett til felles bolig ved samlivsbrudd faller bort når hensynet til ektefellen eller barnas behov ikke lenger gjør bruksrett rimelig. Bestemmelsen gjelder også når bruksretten er fastsatt ved dom.

Et eksempel fra et annet saksfelt er regelen i vassdragsloven av 15. mai 1940 nr. 3 § 136 nr. 1 om rett til erstatning ved tilleggsskjønn for skader voldt ved arbeid eller anlegg i vassdraget som ikke ble medtatt i ekspropriasjonsskjønnet og ikke skyldes at anlegget er brukt i strid med forutsetningene for avståelsen. Se Rt. 1976 side 766.

I andre tilfeller må generelle regler om adgang til endring av løpende forpliktelser i bestående rettsforhold tolkes slik at de kommer til anvendelse uansett om forpliktelsen bygger på ordinær avtale, rettsforlik eller rettsavgjørelse. Et eksempel gir tomtefestelovens regler om endring av festeavgift jf. loven § 15, eller endring eller bortfall (omskiping eller avskiping) av servitutter ved lensmannsskjønn etter servituttloven §§ 5 – 7, jf. § 18.

Et annet eksempel på materiellrettslige regler som også får anvendelse på forpliktelser fastsatt ved rettskraftige dommer, er reglene om tilbakesøkning av pengeforpliktelser etter de ulovfestete pengekravsrettslige reglene som kalles condictio indebiti. Disse vil som regel hindre tilbakesøkning i svært mange tilfelle hvor et erstatningsoppgjør er mottatt i god tro. Selv om rettskraftreglene i utgangspunktet må være nøytrale i den forstand at bristende forutsetninger må kunne representere nye rettsfakta enten det er til gunst eller skade for skadelidte, vil retten som ledd i avgjørelsen av om saken skal fremmes, måtte vurdere om saksøkerens pretensjon om rett til tilbakesøkning er åpenbart uholdbar på grunn av reglene om condictio indebiti. I bekreftende fall må saken avvises, se Skoghøy side 815.

I andre tilfelle kan det være spørsmål om analogisk (tilsvarende) anvendelse av avtalerettslige regler på forpliktelser fastsatt ved dommer. Det må antas at avtaleloven § 36 vil kunne anvendes analogisk på løpende forpliktelser i kontraktsforhold også når plikten bygger på en rettskraftig dom og ikke på avtale. At bestemmelsen etter behov vil kunne anvendes analogisk, er forutsatt i dens motiver, se Ot.prp. nr. 5 (1982-83) side 26. I saken om husleieregulering i Rt. 1987 side 1154 nevnt ovenfor, er det således grunn til å tro at resultatet både materielt og prosessuelt ville blitt det samme om leien var fastsatt i en dom og ikke et rettsforlik. Utenfor kontraktsrettens område vil imidlertid en slik analogi ikke være mulig. Det er blant annet uaktuelt i de praktisk viktige eksemplene om erstatning for fremtidig tap ved personskade eller ekspropriasjon. Man starter med temmelig blanke ark hvis man skal gi regler om revisjon av dommer på grunn av endrete forhold.

Det hittil eneste eksempel fra Høyesteretts praksis på at ny sak på grunn av bristende forutsetninger for en rettskraftig avgjørelse er blitt fremmet, eller rettere sagt forutsatt fremmet, er flertallsvotumet i Rt. 1999 side 1916 som utvalget flere ganger har vært inne på. Flertallets standpunkt er imidlertid ikke begrunnet ved henvisning til noen generelle regler om adgang til å endre forpliktelser fastsatt ved rettskraftige avgjørelser i alminnelighet eller eventuelle særlige regler for skjønn. Det er heller ikke formulert vilkår for slik endring. Det er derfor ikke mulig å abstrahere noen bestemt regel fra flertallets premisser. Standpunktet fremstår som rent konkret begrunnet i de spesielle omstendigheter som forelå, og hvor også kjæremålsutvalgets tidligere begrunnelse for å nekte anken over overskjønnet fremmet inngikk.

Kjennelsen i Rt. 1963 side 115 er ikke noe eksempel på det utvalget kaller bristende forutsetninger. Det dreiet seg i den saken om nytt skjønn på grunn av brudd på en bindende skjønnsforutsetning ved en veiekspropriasjon om at veivesenet skulle opparbeide to nye avkjørsler. Slike skjønnsforutsetninger er, i motsetning til de premisser for erstatningsutmålingen som det var tale om i Rt. 1999 side 1616, bindende vilkår for eksproprianten, og brudd på disse er etterfølgende rettsfakta på samme måte som mislighold av andre forpliktelser.

Utvalget er for sin del enig i at det bør være adgang til ny sak under slike betingelser som forelå i Rt. 1999 side 1616. Det dreiet seg her om en vesentlig bristende forutsetning for skjønnet som på grunn av statens anførsler og posisjon som ekspropriant, lå nær opp til en skjønnsforutsetning uten å være formelt bindende. Når det også var staten selv, riktignok ved et annet departement, som sørget for å bryte forutsetningen, ville det vært kvalifisert urimelig ikke å tillate ekspropriaten å få erstatningsutmålingen prøvd i ny sak. Det er all grunn til å tro at vilkårene for gjenopptakelse ville vært til stede etter tvistemålsloven § 407 nr. 6 dersom reglene om gjenopptakelse hadde kommet til anvendelse, idet den nye kjensgjerningen åpenbart ville ledet til et annet resultat. Denne slutning kan man også trekke av at Høyesterett ikke begrenset sin obiteruttalelse til å gjelde det prosessuelle spørsmål om adgangen til ny sak, men også avgjorde det materielle spørsmål om hvilken virkning Landbruksdepartementets manglende dispensasjon fra jordloven skulle tillegges i den nye sak. Dette minner om situasjonen ved gjenopptakelse hvor vilkårene er så strenge at premissene for en avgjørelse om å tillate gjenopptakelse nærmest automatisk bestemmer utfallet av den gjenopptatte sak slik at avgjørelsene kan treffes samtidig. Som eksempel på dette kan det vises til Høyesteretts dom i Rt. 1998 side 1549 om gjenopptakelse av en sak om brannforsikring.

Selv om man som nevnt ikke kan trekke noen generelle slutninger fra avgjørelsen i Rt 1999 side 1916, tilsier reelle hensyn at det må stilles strenge krav til grunnlaget for å sette en rettskraftig dom til side på grunn av bristende forutsetninger. Det kan argumenteres med de alminnelige innrettelseshensyn som ligger til grunn for rettskraftreglene, og med konsekvens- og harmonibetraktninger både i forhold til de meget strenge vilkår for gjenopptakelse på grunn av det beslektede fenomen uriktige faktiske forutsetninger, og den ganske snevre adgang til å rokke ved avtaleforpliktelser på grunn av endrete forhold etter avtaleloven § 36 eller den ulovfestete forutsetningslæren. Det må rimeligvis stilles minst like strenge krav til grunnlaget for å revidere et erstatningsoppgjør i en dom som for å endre et rettsforlik eller en utenrettslig avtale.

Det kan iallfall fastslås negativt at ny sak ikke kan komme på tale dersom den nye omstendighet ikke en gang kan anses som noen bristende forutsetning, enten fordi den må anses å være irrelevant, eller fordi den ikke ligger utenfor rammen av de muligheter retten må anses å har vært oppmerksom på og tatt høyde for i avgjørelsen, og som derfor klarligvis ikke kan være noe nytt rettsfaktum. Et eksempel på at ny sak ble avvist i et slikt tilfelle gir Kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt. 1998 side 1301. Det er ikke som premiss for avgjørelsen uttalt at saksøkerens pretensjon var åpenbart uholdbar, men beskrivelsen av saksforholdet tilsier at det har vært grunnlag for en slik karakteristikk. Et annet eksempel, hvor en voldgiftsdom ble opphevet på grunn av at saken skulle vært avvist som rettskraftig avgjort ved en tidligere voldgiftsdom mellom samme parter, gir Høyesteretts dom i Rt. 1983 side 461.

Etter utvalgets oppfatning er det behov for uttrykkelig regulering av vilkårene for å reise endringssak på grunn av bristende forutsetninger i slike tilfeller. Det kan imidlertid diskuteres om dette bør gjøres ved generelle bestemmelser i en ny tvistemålslov eller ved nye materielle regler for de rettsforhold hvor problemstillingen har betydning, for eksempel i skadeserstatningsloven og ekspropriasjonserstatningsloven. Til fordel for den sistnevnte løsningen taler at det er nærliggende å overveie om regler om revisjon av erstatningsoppgjør også bør gjelde for oppgjør basert på avtale, slik som ordningen er for personskadeerstatning i dansk rett. Utvalget kommer tilbake til problemstillingen i II.14.4 nedenfor, og i II.15 om gjenåpning.

14.2.3.6 Hvem er dommen bindende for?

14.2.3.6.1 Oversikt

Svaret på spørsmålet i overskriften angir de subjektive grenser for den materielle rettskraften. I II.14.2.3.5 ble de objektive grenser for rettskraften gjennomgått; spørsmålet om det nærmere innhold av den norm som fastsettes ved dommen. Den subjektive rettskraften beskriver hvilke rettssubjekter denne normen er bindende for. At normen er bindende, betyr at den er gyldig og gis anvendelse for vedkommende rettssubjekt enten det er til gunst eller ugunst for ham.

Den subjektive rettskraften er behandlet i de alminnelige sivilprosessuelle fremstillingene som det er gitt en generell henvisning til innledningsvis. I tillegg er den subjektive rettskraften særskilt behandlet i artikler av Gunnar Aasland i Jussens Venner 1988 side 211 flg. og av Stig Gunleiksrud i Jussens Venner 1995 side 65 flg.

14.2.3.6.2 Hovedregel: Dommen er kun bindende for partene

Det er en selvfølge at dommen er bindende for partene i saken uten at dette uttrykkelig er sagt i tvistemålsloven. En forutsetning er at parten overhodet eksisterer og har partsevne.

En part som ikke har vært lovlig innkalt eller har hatt gyldig forfall, kan begjære gjenopptakelse etter tvistemålsloven § 406, jf. § 408 annet ledd annet punktum, innen ti år fra dommen ble avsagt. Bestemmelsen tilsier at dommens rettskraft også omfatter parter som ikke har visst om saken fordi retten ved en feil ikke har innkalt dem (noe annerledes Skoghøy side 767). Den vide adgangen til gjenopptakelse reduserer imidlertid konsekvensene av dette, slik at den bindende kraft blir begrenset. Utenlandske dommer har, som utvalget senere kommer tilbake til, ofte rettskraft her i landet, men man kan ikke overprøve avgjørelsen med rettsmidler her. Derfor må avgrensningen av dommens bindende kraft skje direkte ved begrensninger i rettskraften. Et eksempel gir Luganokonvensjonen, jf. lov av 8. januar 1993 nr. 21, artikkel 27 nr. 2, hvoretter en dom ikke skal anerkjennes dersom det er en uteblivelsesdom, og saksøkte ikke fikk forkynt stevningen eller tilsvarende prosesskrift i tilstrekkelig tid til å forberede sitt forsvar.

Ved avgjørelsen av hvem som er parter, er den formelle partsbetegnelse i dommen avgjørende, ikke hvem som har den reelle interesse, økonomisk eller på annen måte, i saken.

For andre enn partene er også hovedregelen klar, dommen er ikke bindende for dem. Dette er en naturlig følge av individets autonomi (selvbestemmelsesrett) som i prosessen er gjennomført ved disposisjons- og forhandlingsprinsippet og ved kontradiksjonsprinsippet, som inngår som sentralt element i kravet til rettferdig rettergang. Ved forberedelsen av sivilprosessreformen i 1915 ble det ansett som så selvsagt at dommen ikke er bindende for andre enn partene, at det var unødvendig å si det i loven, se utkast til lov om domstolenes ordning, 1902, side 117. Et eksempel fra nyere rettspraksis er kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt. 1999 side 792.

I visse tilfeller får dommen likevel rettskraftvirkning for andre. Det dreier seg dels om unntak om utvidet rettskraft på bestemte saksområder av avgjørelser som er bindende for alle, eller alle innenfor en kategori av rettssubjekter, dels om unntak om avledet rettskraft i tilfeller hvor tredjemanns rettsstilling prejudisielt betinges av avgjørelsen av et rettsforhold mellom sakens parter. Terminologien benyttes her bare som et pedagogisk hjelpemiddel ved beskrivelsen av gjeldende rett, det er ikke tale om rettslige begreper som man kan trekke slutninger fra ved løsningen i enkelttilfeller. Noen krystallklar grense er det heller ikke mellom utvidet og avledet rettskraft – idet systematikken beror på hensiktsmessighetsbetraktninger. Man befinner seg i et noe uoversiktlig rettslig landskap der det i prosesslitteraturen ikke hersker full enighet om hvilket begrepsapparat man skal orientere seg etter. Løsningen av enkeltspørsmål er også undertiden omtvistet.

14.2.3.6.3 Utvidet rettskraft

Avgjørelser om person- og familierettslig status vil ofte ha utvidet rettskraft. Flere lovbestemmelser slår fast at avgjørelsen «virker for og mot alle og skal legges til grunn i alle forhold hvor spørsmålet har betydning» (tvistemålsloven § 424 første ledd om ekteskapssaker) eller benytter seg av liknende formuleringer. Det vises til reglene om farskaps- og nedstamningssaker i barneloven § 27 og tvistemålsloven § 432, og om dødsformodningssaker (lov av 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer mv. § 10). Selv om det ikke uttrykkelig er sagt, må det samme antas å gjelde saker om umyndiggjøring og saker om gyldigheten av adopsjon.

I flere av de sakstyper som er nevnt, er rettsforholdet spesielt ved at dommen er nødvendig for å etablere de rettsvirkninger det er tale om. I en skilsmissesak blir partene skilt som følge av dommen. Samme virkning har for øvrig en skilsmissebevilling fra fylkesmannen. Dommen stadfester ikke en parallell norm som gjaldt på forhånd, slik det gjerne vil være ved de fleste rettighetssøksmål. Dette faktum må andre respektere på samme måte som de må akseptere at partene gifter seg, uten at man av den grunn finner det naturlig å tale om rettskraftvirkninger av en vigsel.

Et fellestrekk ved disse sakene hvor avgjørelsene får utvidet rettskraft, er at disposisjons- og forhandlingsprinsippet ikke gjelder. For at det skal være forsvarlig å tillegge dommen utvidet rettskraft, har retten ansvaret for å sørge for at saken blir tilstrekkelig opplyst, uten å være bundet av partenes anførsler og påstander. I farskapssaker hvor hver mann som kan være far til barnet er parter i saken i tillegg til mor og barn, skal retten av eget tiltak trekke inn som part enhver kandidat som den måtte få kjennskap til (barneloven § 17).

Nær beslektet med sakstyper med utvidet rettskraft er sakstyper med utvidet partsforhold, hvor alle medlemmer av en beskrevet kategori eller klasse av rettssubjekter anses som parter og får sin rettsstilling avgjort uansett om de faktisk har opptrådt i prosessen. Dette er formelt sett ikke et unntak fra regelen om at dommen bare binder partene, men resultatet blir det samme. Et praktisk eksempel er saker om mortifikasjon av omsetningsgjeldsbrev og andre verdipapirer etter mortifikasjonsloven (lov av 18. desember 1959 nr. 1), hvor alle mulige rettighetshavere til dokumentet er saksøkt. Hvis dokumentet blir mortifisert ved dom «gjeld det ikkje lenger» (§ 10). Hensynet til mulige rettighetshavere ivaretas ved regler som pålegger retten kontroll med det materielle grunnlaget for saksanlegget og varsel ved offentlig kunngjøring (§ 7 første og annet ledd).

Utvidet partsforhold og offentlig kunngjøring ved såkalt allmannastevning brukes som lovteknisk virkemiddel i enkelte saker som gjelder rettigheter til fast eiendom som berører en større krets av potensielle rettighetshavere, og hvor det av hensyn til hva man kan kalle rettsforholdets enhet er nødvendig å foreta et generaloppgjør. Et viktig eksempel inneholder loven om bygdeallmenninger § 1-8, sammenholdt med § 1-7: Når det ved forliksklage eller stevning skal reises sak mot et større eller et ubestemt antall bruksberettigete i en bygdeallmenning, kan saken reises mot de bruksberettigete i allmenningen uten angivelse av navn. Disse innkalles da ved offentlig kunngjøring. Samme adgang gjelder etter bestemmelse av Kongen i skjønn etter vassdragsreguleringsloven § 16 nr. 1 annet ledd, som viser til bygdeallmenningsloven, og for saker som behandles av Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms (lov av 7. juni 1985 nr. 51) § 12. Kommisjonen er en særdomstol, en dømmende kommisjon på lagmannsrettsnivå som har til oppgave å «ordne rettsforholdene mellom staten og andre vedrørende høyfjellsområder og andre utmarksområder i Nordland og Troms fylker», § 1.

I likhet med hva som gjelder i saker med utvidet rettskraft, vil det også i sakene med utvidet partsforhold gjelde unntak fra disposisjons- og forhandlingsprinsippet ved at retten må ha hensynet til ukjente rettighetshavere for øye ved å sørge for at saken blir fyldestgjørende opplyst og riktig avgjort (utmarkskommisjonsloven §§ 13 og 14).

Tilsvarende elementer av generaloppgjør og utvidet rettskraft i kombinasjon med offentlig kunngjøring vil man kunne få i enkelte jordskiftesaker, men rettskraftvirkningene av jordskifte er et spesialprosessuelt tema utvalget ikke går inn på i detalj. Det knyttes noen merknader til problemstillingene nedenfor i II.14.2.3.7.7.

Et fellestrekk ved de eksemplene på utvidet rettskraft eller utvidet partsbegrep som er nevnt, er at det ikke består noe organisert rettsfellesskap, undertiden intet fellesskap overhodet, mellom kretsen av de rettssubjekter som blir bundet av avgjørelsen. Hvor det på den annen side foreligger et slikt organisert fellesskap, som et selskap, vil ofte sammenslutningen bli regnet som et eget rettssubjekt med selvstendig partsevne og kompetanse for tillitsmenn til å disponere med bindende virkning for medlemmene i fellesskapsanliggender. I så fall vil dommer mot fellesskapet ofte ha positiv rettskraft i forhold til medlemmene, men dette kan anses som et eksempel på avledet rettskraft ved prosessuell representasjon.

Det er enkelte eksempler på at avgjørelser er tillagt utvidet rettskraft bare dersom utfallet går i én retning. Et eksempel er aksjelovene (lover av 13. juni 1997 nr. 44 og 45) § 5-24 hvoretter en dom som fastslår at et vedtak av generalforsamlingen er ugyldig eller som endrer beslutningen, har virkning for alle med rett til å reise slike søksmål (blant annet aksjonærene og medlemmer av styre- eller bedriftsforsamling). Derimot er en dom som frifinner selskapet for ugyldighetspåstand, ikke til hinder for at andre reiser søksmål.

Selv om det ikke er uttrykkelig angitt i loven, er det antatt at en dom som går ut på at en rettighet oppnådd ved registrering i et offentlig register kjennes ugyldig, virker i alle relasjoner. Et eksempel er varemerke- og patentrettigheter. Rettsvirkningene av slike rettigheter er knyttet til registreringen, og når denne kjennes ugyldig i søksmål etter varemerkeloven § 25 eller patentloven § 52, kan ikke godt rettigheten være beskyttet i forhold til noen, men ikke andre tredjemenn. Derimot vil en dom som frifinner patentinnehaveren i et ugyldighetssøksmål ikke ha rettskraftvirkninger for andre.

Det som er sagt om slike gyldighetssøksmål, gjelder ikke saker om gyldigheten av forvaltningsvedtak i alminnelighet. Det gjelder her ikke noen regel om utvidet rettskraft. En dom som f.eks. kjenner en byggetillatelse ugyldig i sak mellom naboen og det offentlige, er ikke bindende i forhold til den som ble innvilget byggetillatelsen. For å være sikker på å oppnå det man ønsker, f.eks. å få revet en garasje på naboeiendommen, er det derfor i slike offentligrettslige trepartsforhold nødvendig å rette søksmålet både mot det offentlige og mot den begrunstigete part. Hvorvidt man kan ha rettslig interesse i å rette et søksmål kun mot det offentlige i et slikt tilfelle, og om det er grunn til å innføre regler om nødvendig prosessfellesskap, drøftes av utvalget i II.5 om krav til søksmålsgjenstanden – rettslig interesse.

14.2.3.6.4 Avledet subjektiv rettskraft

Selv om en avgjørelse ikke har utvidet rettskraft, må tredjemann i vid utstrekning respektere og kunne påberope seg at en dom gir en bindende avgjørelse av rettsforholdet mellom dem som var parter i saken. En treffende betegnelse på dette er avledet rettskraft (se Skoghøy side 822). At dommen tillegges slike virkninger for andre enn partene, kan forklares med at tredjemann også måtte respektert en avtale dem imellom om det samme. Om partenes rettsforhold blir normert autonomt ved avtale, eller heteronomt ved dom, bør være uten betydning for tredjemann.

Reglene om avledet rettskraft dekker flere innbyrdes ganske ulike forhold. I enkelte typetilfelle faller det naturlig å tale om en prosessuell representasjon som er begrunnet i et bestemt rettslig interessefellesskap. Fellesskapet kan oppstå ad hoc i tilknytning til en enkelt transaksjon eller være av mer permanent karakter. I andre tilfelle er det snarere tale om en rettslig refleksvirkning av at et prejudisielt rettsforhold er avgjort i første sak. Det er i første rekke et hensiktsmessighetsspørsmål hvordan man velger å systematisere de enkelte reglene. Fellesnevneren er at materielle rettsregler på vedkommende område begrunner at tredjemann er bundet av, eller kan påberope seg, en avgjørelse som fastlegger rettsforholdet mellom partene i saken.

I den situasjon at det under saken skjer en overdragelse av den ting etter rettighet som er tvistegjenstand, har avhenderen og erververen en felles søksmålsinteresse i forhold til motparten. Dette er i tvistemålsloven § 65 bygget ut til en regel om prosessuell representasjon. Etter § 65 første ledd vil erververen kunne tre inn som part, og i så fall vil dommen få direkte rettskraft for ham. Det følger imidlertid av annet ledd at dommen blir bindende for erververen selv om saken fortsetter mellom de opprinnelige parter.

Tvistemålsloven § 65 er en regel med vid rekkevidde. Den omfatter overdragelse både fra saksøkeren og saksøkte, og såvel overdragelse av hele tvistegjenstanden som stiftelse av begrensete rettigheter i denne. Ikke bare avtaleerverv, men også overdragelse ved ekspropriasjon, tvangsfullbyrdelse, odelsløsning og såkalt cessio legis omfattes. Det siste er betegnelsen blant annet på overføring av fordringer som skjer når en kausjonist ved å innfri kreditors krav trer inn i dennes fordring mot hovedskyldneren.

I tvistemålsloven § 65 tredje ledd er det tatt forbehold for det tilfelle at tredjemann som suksessor kan påberope seg en bedre materiell rettsstilling enn sin rettsforgjenger i kraft av regler om såkalt ekstinktivt (utslettende) godtroerverv. Gjeldsbrevloven § 15 fjerde ledd er et eksempel på en uttrykkelig regel om ekstinksjon av rettigheter fastsatt ved dom. Hvis ihendehaveren avhender et omsetningsgjeldsbrev, kan utstederen ikke gjøre gjeldende mot erververen at kravet er bortfalt eller endret ved dom. Det er imidlertid bare rettskraftvirkningen av selve dommen som går tapt etter denne bestemmelsen. Hvis dommen er begrunnet med en innsigelse som er beskyttet mot godtroende tredjemann, f.eks. at gjeldsbrevet er forfalsket (gjeldsbrevloven § 17), er denne innsigelsen i behold og kan gjøres gjeldende i en ny sak. Ved overdragelse av løsøre og fast eiendom vil ekstinksjon av en rett ervervet ved dom kunne skje etter henholdsvis godtroervervsloven § 1 og tinglysningsloven §§ 20 til 21 og 27.

Tvistemålsloven § 65 omfatter ikke rettighetsovergang ved arv eller gjeldsforfølgning. Arvinger kommer aldri i noen bedre stilling enn arvelateren og blir bundet av en dom mot arvelateren. Det samme gjelder gjenlevende ektefelle i uskiftet bo. For tvangskraften følger dette av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-8. Partens kreditorer er i utgangspunktet også bundet av en dom mot ham, men rettsvernsreglene kan føre til at også en rettighetsposisjon som bygger på en rettskraftig dom går tapt, f.eks. dersom en dom for en rettighet til en fast eiendom ikke er tinglyst. For tvangskraften er dette kasuistisk kommet til uttrykk i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-9 i forhold til debitors konkursbo.

Om tvistemålsloven § 65 vises særlig til Schei side 319 – 322.

Det som er bestemt om avledet rettskraft i tvistemålsloven § 65 annet og tredje ledd, gjelder etter sikker rettsoppfatning tilsvarende dersom suksesjonen først skjer etter rettskraftig dom i saken. Her kan ikke løsningen støttes på en representasjonsbetraktning, men følger av at erververen må respektere at dommen bindende har avgjort rettsforholdet mellom partene med mindre en ekstinksjonsregel kommer til anvendelse. Regelen gjelder også om tredjemann uten å utlede sin rett fra noen av partene, på annen måte er avhengig av dommen i første sak, som når han saksøkes med krav om erstatning for skade på den eiendommen som var tvistegjenstand.

En kasuistisk regel om suksesjon ved gjeldsforfølgning er bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 10-9 fjerde ledd. Når en fordringshaver som har fått tvangsdekning i et pengekrav ved å få det anvist til innkreving, reiser søksmål mot skyldneren til innkreving av fordringen, er dommen bindende også for den opprinnelige fordringshaver som er saksøkt under tvangsfullbyrdelsen, og for andre rettighetshavere i kravet. Mens det i tvistemålsloven § 65 annet ledd er avhenderen som er den prosessuelle representant, er det imidlertid i tvangsloven § 10-9 fjerde ledd erververen. Det er naturlig i kraft av at anvisningen gir ham fortrinnsrett til å benytte fordringen til dekning av sitt krav mot den opprinnelige kreditor. Allerede utlegget i fordringen gir panthaveren kreditorposisjon.

I selskapsforhold har det tidligere vært et sterkt omdiskutert spørsmål hvorvidt en dom mot et ansvarlig selskap har rettskraft for de enkelte selskapsmedlemmene uten at disse har vært parter i saken mot selskapet. Det vises spesielt til Gunleiksrud side 107 – 116, Skoghøy side 823 – 826 og artikkel i Lov og Rett 1996 side 263 flg. I Høyesteretts dom i Rt. 1995 side 95, som også inneholder en grundig redegjørelse for teorien på området, ble det lagt til grunn at rettstilstanden før tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 var at en dom mot selskapet verken har retts- eller tvangskraft i forhold til selskapsmedlemmene. Ved tvangsfullbyrdelsesloven § 4-10 ble dommen mot selskapet tillagt tvangskraft mot selskapsmedlemmer som har solidarisk ansvar for selskapsforpliktelsene etter selskapsloven § 2-4 eller annen bestemmelse om direkte ansvar for selskapsforpliktelsene. Høyesterett la til grunn at dette også ville måtte tillegges virkning for rettskraften. Standpunktet er bekreftet i Kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt. 1997 side 1202. At dommen mot selskapet skal legges til grunn som bindende i forhold til en deltaker i en senere sak, er likevel ikke til hinder for at han kan gjøre gjeldende særskilte innsigelser han måtte ha, og som ikke kunne vært gjort gjeldende på selskapets hånd, f.eks. at kreditor i henhold til selskapsloven § 2-35 annet ledd må anses å ha fritatt ham for ansvaret ved uttreden av selskapet.

Utvalget er enig i den løsning som nå følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-10 og Rt. 1995 side 95. Den er riktignok ikke i samsvar med hovedregelen om prosessuell uavhengighet i solidarskyldnerforhold, som utvalget kommer tilbake til nedenfor, men er en naturlig følge av de kompetanseregler som gjelder i selskapsforhold, hvoretter deltakerne er bundet av de avtaler og andre disposisjoner selskapet ved sine organer foretar.

I andre typer interessefellesskap følger det av egne regler om prosessuell representasjon at en dom mot fellesskapet vil være bindende også for deltakerne.

I eierseksjonssameier følger det av eierseksjonsloven § 43 tredje ledd at styrelederen kan saksøke og saksøkes med bindende virkning for sameierne i saker som faller innenfor styrets materielle kompetanse til å forplikte sameierne i første ledd første punktum: Saker som gjelder felles rettigheter og plikter, gjennomføringen av styrets eller sameiermøtets vedtak, og rettigheter og plikter som angår fellesareal og fast eiendom for øvrig.

I reinbeitedistrikt er distriktsstyret ved lederen i henhold til reindriftsloven § 8 annet ledd tillagt kompetanse til å representere reinbeitedistriktets interesser og kan blant annet inngå forlik, saksøke og saksøkes på vegne av reineierne i distriktet i felles anliggender. Bestemmelsen om prosessuell representasjon for distriktet er naturlig i betraktning av at retten til reindrift er en kollektiv bruksrett som ligger til reindriftsnæringen som sådan. Det er mulig at et slikt særegent interessefellesskap kunne begrunnet avledet rettskraft også uavhengig av særregelen i reindriftsloven.

Høyesterett drøftet i en dom i Rt. 1997 side 1608 om retten til reinbeite i et område av Riast/Hylling reinbeitedistrikt nord for Aursunden, spørsmålet om rettskraftvirkningene av en tidligere høyesterettsdom fra 1897 hvor reineierne ble kjent uberettiget til å la rein beite i deler av tvisteområdet. På grunneiersiden var det klart at dommen var bindende for suksessorene til de partene i saken fra 1897. På reineiernes side ble utgangpunktet vanskeligere som følge av at retten til reindrift er en kollektiv rettighet som ikke er gjenstand for vanlig privatrettslig suksesjon på den enkelte reineiers hånd. Saken fra 1897 gjaldt opprinnelig 27 reineiere, men bare to av disse var igjen som parter for Høyesterett. Rettskraftspørsmålet kom opp i ren form fordi reineierne ikke pretenderte at det var skjedd noen endring i rettstilstanden etter dommen fra 1897. Det ble med andre ord ikke påberopt nye rettsfakta, men argumentert med at dommen fra 1897 i lys av nye opplysninger og bevis om eldre samisk bosetning i området var uriktig. Høyesteretts flertall på fire dommere uttalte at det forhold at beiteretten tilligger reindriftsnæringen som sådan, gir grunnlag for den slutning at dommer som gjelder beiterettens utstrekning i et område må gis bindende virkning for alle som utøver næringen, ikke bare de som dommen direkte angår. Vilkåret for dette måtte imidlertid være at de som var parter i saken var tilstrekkelig representative for næringen. På dette punkt var saken mangelfullt opplyst, slik at flertallet vek tilbake for å bygge på reglene om rettskraft. I stedet kom flertallet til samme resultat etter en konkret bevisbedømmelse der dommen fra 1897 ble tillagt stor beviskraft. Flertallets uttalelse om rettskraften er av denne grunn bare et obiter dictum, ikke nødvendig for resultatet. Mindretall et avgjorde imidlertid saken på rettskraft, og stemte som konsekvens av sitt syn for oppheving av lagmannsrettens dom for den aktuelle del av tvisten.

Det rettskraftspørsmålet som forelå i Riast/Hylling-saken må anses som tvilsomt. Høyesteretts syn kritiseres av Skoghøy side 818. Han argumenterer med at det ikke mellom reindriftsutøvere innbyrdes gjelder noen større grad av gjensidig representasjonsrett enn i forholdet mellom andre yrkesgrupper, og at det mellom bruksberettigede i en allmenning ikke gjelder noen tilsvarende regel om avledet rettskraft.

Utvalget tar for sin del ikke noe bestemt standpunkt til hvordan dette rettskraftspørsmålet stiller seg etter gjeldende rett. Det er uaktuelt for saker der reindriftsloven § 8 annet ledd kommer til anvendelse.

Et dødsbo er også et interessefellesskap mellom arvingene, og et dødsbo under offentlig skifte er eget prosessubjekt. Etter skifteloven § 22 annet ledd siste punktum er skifterettens avgjørelse av krav mot et bo under offentlig skifte bindende for alle loddeiere, ikke bare den loddeier som har bestridt kravet og i denne egenskap var part i tvisten.

Andre rettsforhold hvor prinsippet om avledet rettskraft ved representasjon får anvendelse er kommisjon, hvor en avgjørelse i sak mellom kommisjonæren og dennes medkontrahent vil bli tillagt rettskraftvirkning også mot kommittenten. Det vises til Eckhoff side 186 – 187. Om skipsførerens kompetanse til å opptre som saksøker i saker som gjelder skipet, vises til sjøloven § 137.

I tilfeller hvor en dom på grunn av regler om avledet rettskraft vil være bindende for tredjemann, vil tredjemann også ha rett til å intervenere i saken som sterk hjelpeintervenient etter tvistemålsloven § 79 første ledd. Interessefellesskapet vil i så fall få sitt prosessuelle motstykke i reglene om nødvendig prosessfellesskap i § 72 annet ledd, slik at den enes prosesshandlinger kommer de andre til gode. Utvalget har i III.15 om kumulasjon, hjelpeintervensjon mv. foreslått at instituttet sterk hjelpeintervensjon sløyfes som overflødig ved siden av utkastets § 15-3, hvoretter tredjemann vil kunne slutte seg til søksmålet som part.

I andre rettighetsforhold hvor det opptrer flere rettssubjekter på samme side uten at det består noen materiell kompetanseregel om representasjon dem i mellom, er hovedregelen at en dom mot en medberettiget eller forpliktet, ikke uten særlig hjemmel har avledet rettskraft for de øvrige. På rettighetssiden gjelder denne regelen både når interessene i rettigheten er delt parallellt, som i vanlige tingsrettslige sameier etter sameieloven, og når de er delt funksjonelt, som når det er stiftet begrensete rettigheter i eiendommen. En særregel er likevel tvistemålsloven § 83 om avledet rettskraft for den opprinnelig saksøkte besitteren av en gjenstand i en sak som etter hans anmodning er overtatt av hjemmelsmannen (nominatio auctoris).

Også partene i ordinære samskyldnerforhold, saker hvor to eller flere hefter fullt ut for samme krav, er uavhengige. At en samskyldner er frifunnet, er ikke formelt til hinder for at kreditor kan gå til ny sak mot de andre samskyldnerne. Dette er også en parallell til hva som gjelder om betydningen av en avtale mellom kreditor og en av skyldnerne.

Kausjon skiller seg fra andre samskyldnerforhold ved at kravet etter forholdet mellom de tre parter endelig skal påhvile hoveddebitor. Dette begrunner at enkelte avgjørelser i forholdet mellom kreditor og hoveddebitor betinget avgjør kausjonistens rettsstilling på en måte som han må kunne påberope seg i sin favør. Det gjelder for eksempel når hoveddebitor frifinnes fordi hovedfordringen er ugyldig eller bortfalt ved betaling, motregning, foreldelse eller andre grunner. Noen bindende rettspraksis om spørsmålet foreligger riktignok ikke, og meningene er delte i prosessteorien, se Skoghøy side 827 med henvisninger. Til fordel for denne oppfatningen taler at en frivillig avtale mellom kreditor og hoveddebitor om bortfall eller reduksjon av kravet, ville medført en tilsvarende reduksjon av kausjonistens ansvar.

14.2.3.6.5 Særlig om kollektive interesser

Felles for de typetilfelle av avledet rettskraft som er gjennomgått i II.14.2.3.6.4 er at det består et interessefellesskap eller annen rettslig relasjon mellom partene som begrunner at en dom som betinget avgjør tredjemanns rettsstilling, tillegges avledet rettskraft som en prosessuell parallell til den omstendighet at tredjemann ville måtte akseptert, eller kunne påberopt seg, en avtale mellom partene om det samme.

Om det i mangel av en slik parallell disposisjonsrett kan statueres avledet rettskraft, volder tvil. Når det er tale om kollektive rettigheter som det enkelte rettighetssubjekt ikke selv kan disponere over, må utgangspunktet antas at dommen i en sak mot én pretendent, ikke kan tillegges rettskraftvirkninger for andre. Dette ville i altfor stor grad gjøre deres rettsstilling utsatt, og det bryter med hovedhensynet om parallellitet mellom materiell rådighet og avledet rettskraft. Hvorvidt partene fremtrer som mer eller mindre representative for gruppen, vil i mange tilfelle være vanskelig å vurdere, noe dommen i Rt. 1997 side 1608 illustrerer. Det kan også undertiden være vanskelig å avgjøre hvem som er søksmålsberettiget.

På enkelte spesielle området er behovet for å få avgjort med bindende virkning rettsforhold for en større krets av rettighetshavere i én sak, løst ved bestemmelser om utvidet partsforhold i kombinasjon med offentlig kunngjøring og utvidet plikt for retten til å sørge for sakens opplysning og en materielt riktig avgjørelse. Bygdeallmenningsloven § 1-8 og enkelte andre bestemmelser av liknende karakter som det er vist til ovenfor i avsnittet om utvidet rettskraft, er eksempler på dette. Disse bestemmelsene må for øvrig anses å gi støtte til den oppfatning at avgjørelsene, for eksempel om bruksretten i en allmenning, uten et slikt lovgrunnlag, ikke ville hatt avledet rettskraft for andre enn partene.

Bedre holdepunkter for avledet rettskraft kunne man kanskje ha hvis en representativ organisasjon opptrer som part, slik det er adgang til, f.eks. et grunneierlag eller en lokal jeger- og fiskerforening, eller en kommune i sak om allemannsrettigheter som tilkommer alle kommunens innbyggere. Det kan imidlertid virke rimeligere å tillegge en dom som fastslår at rettigheten eksisterer, bindende virkning til fordel for kretsen av rettighetshavere enn en dom hvor kommunen taper. For å sette det på spissen kan man tenke seg at det blir avsagt uteblivelsesdom mot kommunen. I så fall virker det nokså iøynefallende uheldig om konsekvensen skulle bli at allemannsretten er tapt. Dette har også sammenheng med spørsmålet om materiell disposisjonsadgang. At kommunen anerkjennes som part i saker om allemannsrettigheter, kan i en viss forstand oppfattes som en prosessuell reserveløsning. Det er behov for at noen kan forsvare vedkommende rettighet i saker der det har betydning, som mot private grunneiere eller mot det offentlige ved ekspropriasjon og naturinngrep. Man kan ikke av kommunens partsevne i disse tilfellene trekke den slutning at kommunen også ville kunne disponere over rettigheten ved avtale.

Spørsmålet må også ses i sammenheng med hvilke regler som generelt gjelder om rettskraftvirkningene i saker der organisasjoner eller foreninger opptrer som part i søksmål til ivaretakelse av interesser som det ligger innenfor rammen av foreningens formål å fremme. Etter gjeldende rett er det en ganske vid adgang til slike søksmål. Dette er nærmere behandlet i II.5 om søksmålsbetingelser og rettslig interesse. Utgangspunktet må i henhold til hovedregelen om rettskraftens subjektive rekkevidde være at avgjørelsen bare binder foreningen selv, men verken medlemmene eller eventuelle andre foreninger som måtte være kvalifisert til å reise sak. Det er alminnelig enighet om at foreningen ikke har adgang til å reise sak om medlemmenes individuelle rettsforhold, og foreningen vil heller ikke ha noen materiellrettslig kompetanse til å disponere over disse. Avgjørelsen kan derfor ikke tillegges noen rettskraft i en sak mellom foreningens motpart og et medlem av foreningen. For motparten kan dette være problematisk å forholde seg til, og det er ikke til å komme fra at man kan risikere motstridende rettsavgjørelser. Som regel vil imidlertid problemene være små. En dom i foreningens favør vil i praksis få samme nytte for medlemmene som om avgjørelsen var bindende for dem ved at motparten vil måtte etterleve dommen. Fører søksmålet ikke frem, vil dommens bevis- og prejudikatverdi i praksis være et hinder mot nye søksmål.

De generelle reglene om rettskraftvirkningene i foreningssøksmål må også gjelde i tilfeller hvor foreningen ivaretar en kollektiv rettighet for medlemmene som disse enkeltvis ikke kan disponere over ved avtale.

Slike kollektive rettigheter, som regel stiftet ved alders tids bruk eller lang tids hevd etter hevdsloven § 8 annet ledd, har mye til felles med generelle rettsregler med et begrenset geografisk anvendelseområde. Det kan bli en nokså flytende grense mot slike generelle regler som forankres i lokal sedvanerett. Det er en sikker løsning at det som i en dom, uansett partsforhold, blir uttalt om innholdet av lokal sedvanerett som premiss for eksistensen av rettigheter, ikke vil ha noen rettskraft, bare beviskraft og prejudikatverdi. Dette gjelder for alle typer av avgjørelser om generelle rettsspørsmål og gir seg blant annet uttrykk ved at domsslutningen i en sak hvor noen får medhold i at en forskrift er ugyldig, bare går ut på at forskriften ikke er bindende for NN, eller en liknende uttrykksmåte.

Illustrerende for problemstillingen er Høyesteretts dom i Rt. 1995 side 644 om streifbeiterett for geiter i Balsfjord. Høyesterett fant det (side 650) avgjørende om den langvarige bruk som hadde vært utøvet, ga grunnlag for å fastslå en rett til felles utmarksbeite ut fra lokal sedvane eller alders tids bruk. Spørsmålet ble besvart bekreftende, og Høyesterett fant det i likhet med lagmannsretten mest dekkende å si at beiteretten hadde sitt utspring i lokal sedvanerett, men med den tilleggsbemerkning at «...når alle de eiendommer sedvaneretten gjelder, har utøvet bruken i alders tid, slik tilfellet i stor grad er her, vil begrepene lokal sedvanerett og alders tids bruk gli over i hverandre, jf. dommen i Rt. 1912 side 433.»

14.2.3.7 Hvilke avgjørelser har rettskraft?

Fremstillingen hittil har vært konsentrert om dommer i sivile saker, men det vil ha fremkommet at også andre avgjørelser eller normeringer av partenes rettsforhold er tillagt rettskraft, positivt og negativt.

14.2.3.7.1 Realitetskjennelser

Samme rettskraft som dommer har de realitetsavgjørelser av krav som treffes ved formen kjennelse, for eksempel kjennelser i skiftetvister etter skifteloven § 23 nr. 1 og konkursloven (lov av 8. juni 1984 nr. 58) § 150. Det har ikke betydning for rettskraften om tvisten behandles som ordinær skiftetvist i skifteprosessens former eller ved overføring til søksmåls former etter allmenn prosess etter skifteloven § 30 eller konkursloven § 154. Samme rettskraft som dommer har også kjennelser om materielle bikrav som saksomkostninger. Avgjørelser under tvangsfullbyrdelse kommer i en særstilling og omtales særskilt nedenfor.

14.2.3.7.2 Formalitetskjennelser og -beslutninger

Prosessledende kjennelser og beslutninger har ikke materielle rettskraftvirkninger i den forstand at de er tillagt noen bindende virkning utover den aktuelle sak. Tvistemålsloven § 163 første ledd omfattes derfor ikke av oppregningen i § 164 tredje ledd og § 165 tredje ledd. Slike avgjørelser har med mindre det er hjemmel for annet, bare bindende virkning for vedkommende instans. Også den formelle rettskraft er modifisert gjennom regler om adgang til omgjøring hvis ingen «ervervet rett» er til hinder. Avgjørelser under saksforberedelsen er normalt heller ikke bindende under hovedforhandlingen, med mindre de etter kjæremål er stadfestet av høyere rett.

Adgangen til omgjøring av prosessledende avgjørelser anses tradisjonelt ikke som et spørsmål om rettskraft. Problemstillingen behandles ikke videre her, men i II.21 om rettslige avgjørelser.

Avvisningskjennelser har ordinær formell rettskraft, i den forstand at de etter kjæremålsfristens utløp, eller straks hvis de ikke kan påkjæres, bindende avgjør at saken ikke skal behandles videre i vedkommende instans. Av denne grunn kan slike kjennelser gjenopptas etter tvistemålsloven § 415. Det samme gjelder hevingskjennelser og kjennelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg om å nekte å fremme en anke etter tvistemålsloven § 373 tredje ledd. De materielle rettsvirkninger av slike avgjørelser blir imidlertid meget begrenset, slik at det kan diskuteres om det er hensiktsmessig å bruke denne terminologien overhodet. Kjennelser som avviser eller nekter å fremme en anke, innebærer at den påankete avgjørelsen blir rettskraftig, og den materielle rettskraftsvirkningen beror da på dommen, ikke på kjennelsen.

Kjennelser som avviser en sak fra første instans, må etter utvalgets oppfatning antas å innebære en bindende avgjørelse av at det ikke er adgang til søksmål på det samme eller et så tilnærmet identisk grunnlag at det må anses som samme saksanlegg. Som regel har problemstillingen liten betydning fordi det er grunn til å tro at saken uansett ville bli avvist av samme grunn, men spørsmålet kommer på spissen hvis retten i sak nr. 2 er uenig i avgjørelsen av avvisningsspørsmålet. Det kan ikke utelukkes f.eks. i et tvilsomt spørsmål om rettslig interesse. En kjennelse som avviser en sak på grunn av manglende rettslig interesse, kan ikke omgjøres av retten selv, og utvalget ser det slik at en ny stevning må avvises med mindre det (ikke åpenbart uholdbart) pretenderes å ha funnet sted endringer av betydning i mellomtiden. Skoghøy mener at avvisningskjennelser ikke har rettskraftvirkninger, og begrunner dette blant annet med at de grunner som kan lede til avvisning vanskelig kan ses på som krav eller rettsforhold (side 759 – 760). Imidlertid er det utvilsomt et rettsforhold – et prosessuelt sådant – om en part har rett til å få fremmet et søksmål. At et slikt prosessuelt rettsforhold blir bindende avgjort ved en avvisningskjennelse, er en naturlig slutning fra den omstendighet at kjennelsen er gjenstand for gjenopptakelse. Rettskraftvirkningen kan imidlertid ikke utstrekkes til å omfatte noe annet enn den avvisningsgrunn avgjørelsen bygger på. Denne avgrensning med hensyn til hva som er «samme rettsforhold» stemmer med reglene om voteringstemaet i flermannsretter, hvoretter det skal stemmes særskilt over hver avvisningsgrunn, se Schei side 475 og behandlingen av dette temaet II.21 om rettens avgjørelser. At kjennelsen ikke avgjør noe om det materiel le rettsforhold saksanlegget gjaldt, er en selvfølge.

Problemstillingen ble reist, men ikke løst, i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt. 1995 side 1823 (burhøns III), der mindretallet – i tilslutning til det staten hadde anført – uttalte at det kunne være nærliggende å anse avvisningsspørsmålet, som gjaldt rettslig interesse, rettskraftig avgjort ved Kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt. 1984 side 1488, der et tilnærmet identisk søksmål fra Dyrebeskyttelsen om gyldigeten av burhønsforskriftene ble avvist. Spørsmålet kom ikke på spissen, idet det var enighet om at lagmannsrettens kjennelse om å fremme søksmålet, måtte oppheves.

Utvalgets syn er på linje med mindretallets. Flertallet uttalte seg ikke om rettskraftspørsmålet.

Også kjennelser som avviser en anke har rettskraftvirkninger som må avgrenses på samme måte.

For kjennelser om avvisning på grunn av feil verneting gjelder det enkelte særregler etter domstolloven § 35, både når det gjelder tidspunktet for inntreden av rettskraften og med hensyn til avgjørelsens bindende kraft. Det vises til nærmere omtale i III.4 om vernetingsreglene.

Hevingskjennelser er aldri i seg selv formelt til hinder for å reise en ny sak, men adgangen kan være stengt av andre grunner – som når saken heves på grunn av et rettsforlik, eller en påanket dom blir rettskraftig etter heving av en ankesak. Er saken hevet på grunn av at saksanlegget frafalles, vil det kunne følge av tvistemålsloven § 67 at kravet er frafalt, men dette er et realitetsspørsmål som må prøves i den nye sak. Av det som er sagt kan man imidlertid ikke trekke den slutning at kjennelsen ikke har rettskraftvirkning. Det prosessuelle spørsmål en hevingskjennelse avgjør, er om saken skal behandles videre i samme instans. Rettskraftig avgjort blir det derfor bare at så ikke er tilfelle. Hvorvidt en ny sak skal fremmes eller avvises, er et annet tema.

Heller ikke kjennelser som avgjør anker eller kjæremål over saksbehandlingen, har rettskraftvirkninger for fremtidige saker. Avgjørelsene vil imidlertid i atskillig utstrekning bindende avgjøre det aktuelle saksbehandlingsspørsmål for videre behandling av samme sak. At rettsmiddelinstansens avgjørelse i henhold til tvistemålsloven § 394 annet ledd er bindende ved den nye behandling i førsteinstans etter oppheving og hjemvisning av saken, følger naturlig av underordningsforholdet, og er ikke en rettskraftvirkning. Imidlertid vil avgjørelsen av saksbehandlingsspørsmålet også være kunne være bindende ved senere behandling i rettsmiddelinstansen. Av § 391 følger at Høyesterett under sin prøving av en saksbehandlingsanke ikke er bundet ved avgjørelser som er truffet ved kjæremål. Motsetningsvis følger at lagmannsretten og tingretten, og også Høyesteretts kjæremålsutvalg selv, som formelt sett er en annen domstol enn Høyesterett (domstolloven § 1 nr. 1 og 2), vil være bundet av sin avgjørelse av saksbehandlingsspørsmålet dersom dette i en senere sak blir tvistegjenstand i en ankesak. Her er det imidlertid nødvendig å være nøye med hvilket prosessuelt rettsforhold som er sakstema i forskjellige instanser. Det som er endelig avgjort, er bare spørsmålet om det er begått en saksbehandlingsfeil ved underordnet rett. Hvis samme problemstilling, f.eks. om vitneplikt, kommer opp for lagmannsretten under en anke over dommens innhold, er den forrige avgjørelse ikke bindende. Dette skyldes at saksbehandlingen i lagmannsretten alltid vil være et annet prosessuelt rettsforhold enn saksbehandlingen i tingretten. Det vises om problemstillingen til Schei side 1044 og Skoghøy side 743 – 744. At sakstemaet endrer seg fra instans til instans, viser seg også ved de videre kjæremål hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg har begrenset kompetanse etter tvistemålsloven § 404 første ledd. Hvis lagmannsrettens avgjørelse i et kjæremål av et saksbehandlingsspørsmål ved tingretten blir påkjært videre på grunn av feil tolkning av en lovforskrift, er det lagmannsrettens lovanvendelse, ikke tingrettens saksbehandling, som er tvistegjenstand for kjæremålsutvalget i det videre kjæremål. Hvis lagmannsrettens avgjørelse i et slikt tilfelle blir opphevet og hjemvist på grunn av feil tolkning av en lovforskrift, er det ikke truffet noen endelig avgjørelse av det saksbehandlingsspørsmål som var tvistetema for lagmannsretten. Den rettsoppfatning kjennelsen bygger på er heller ikke bindende for kjæremålsutvalget i et nytt kjæremål, noe som gir partene en mulighet for «omkamp».

Et interessant eksempel gir kjennelsen i Rt. 2000 side 381 i et kjæremål overført til avdelingsbehandling. Problemstillingen gjaldt spørsmålet om utgangspunktet for fristen for å påanke en forliksrådsdom som etter begjæring var rettet. I sin første kjennelse la Kjæremålsutvalget til grunn at ankefristen var oversittet og opphevet derfor herreds- og lagmannsrettens avgjørelser om å fremme saken. Saken ble imidlertid hjemvist til herredsretten for avgjørelse av begjæring om oppreisning. Da herredsretten og dernest lagmannsretten avviste saken, og spørsmålet på ny ble brakt inn for Høyestereretts kjæremålsutvalg, ble kjæremålet overført til avdelingsbehandling. Det ble her lagt til grunn (side 386) at siden kjæremålsutvalget i sin forrige kjennelse ikke traff noen avgjørelse om å avvise saken, men bare opphevet lagmannsrettens kjennelse, kunne spørsmålet om hvorvidt ankefristen var oversittet, ikke anses rettskraftig avgjort. Her forutsettes det for øvrig at en kjennelse om avvisning ville hatt rettskraftvirkning. I realiteten fravek Høyesterett for øvrig kjæremålsutvalgets rettsoppfatning og kom til at ankefristen ikke var oversittet. Et annet eksempel gir kjæremålsutvalgets avgjørelse i Rt. 1999 side 1066.

Om rettskraftvirkningene av formalitetsavgjørelser vises ellers til Eckhoff, Rettskraft side 338 – 349.

14.2.3.7.3 Kjennelser om midlertidige avgjørelser av materielle krav

Det er mange eksempler fra forskjellige saksområder på at domstolene kan treffe midlertidige realitetsavgjørelser med hensyn til det krav som er tvistegjenstand eller for å sikre gjennomføringen av dette. Det generelle regelverk om dette er tvangsfullbyrdelseslovens regler om arrest og midlertidige forføyninger som behandles etter prosessformen namsprosess og som det knyttes noen merknader til nedenfor. Andre eksempler er midlertidige avgjørelser om foreldreansvar, hvem barnet skal bo fast hos, samværsrett og bidrag etter barneloven og om bruksrett til tidligere felles bolig etter ekteskapsloven. Disse avgjørelsene har begrenset rettskraftvirkning, idet de under forholdsvis liberale betingelser kan endres. Dette gjelder imidlertid også de avsluttende realitetsavgjørelsene av disse rettsforholdene.

Rettskraften av kjennelser etter arbeidsmiljøloven § 61 nr. 4 i spørsmål om en arbeidstaker skal fratre eller gis rett til å stå i stillingen mens tvisten om oppsigelsen verserer for domstolene, beror etter rettspraksis på utfallet av avgjørelsen. At arbeidsgiveren ikke har fått medhold i en begjæring om fratreden, er ikke ansett å være til hinder for at han kan fremme ny begjæring senere hvis det pretenderes at spørsmålet nå bør bedømmes annerledes. Det vises til Rt. 1989 side 225 hvor spørsmålet ble tatt opp på nytt for lagmannsretten i ankesaken vedrørende oppsigelsen, og i mer generell form kjæremålsutvalgets utrykte kjennelse av 21. april 1999 i sak lnr. 227 K /1999 og ny avgjørelse i samme saksforhold i Rt. 1999 side 1227, hvor det ble lagt til grunn at dette også gjelder når arbeidstakeren i en tidligere kjennelse har fått medhold i et krav om gjeninntreden etter § 61 nr. 4 tredje ledd. I Rt. 1999 side 1158 er det videre avgjort at arbeidsgiveren kan fremme kravet på nytt for tingretten i tilknytning til hovedforhandlingen, selv om lagmannsretten tidligere har forkastet en begjæring om fratreden under saksforberedelsen. Hvis kjennelsen omvendt går ut på at arbeidsgiveren får medhold i kravet om fratreden, stiller saken seg annerledes. En slik avgjørelse er ansett å være til hinder for at arbeidstakeren i samme sak kan fremme et krav om gjeninntreden, se Rt. 1992 side 550. I Rt. 1994 side 1522 (dissens) ble samme løsning lagt til grunn i et tilfelle hvor arbeidstakerens begjæring om gjeninntreden etter arbeidsmiljøloven. § 61 nr. 4 tredje ledd var forkastet. Spørsmålet ble av flertallet løst direkte etter tvistemålsloven § 163 første ledd. Det ble dessuten avgjort at kravet ikke endrer identitet ved at arbeidstak erne i stedet forankrer det i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 om midlertidig forføyning.

14.2.3.7.4 Rettsforlik

I tillegg til de alminnelige fremstillinger av sivilprosessen som det er henvist til innledningsvis, nevnes at rettskraftvirkninger av rettsforlik er inngående behandlet i Jo Hov, Rettsforlik (1976).

Rettsforlik har i henhold til tvistemålsloven § 286 første ledd, jf. § 99 samme rettskraft som dommer. De er i en viss forstand enda mer bindende i og med at rettsforlik ikke er gjenstand for gjenopptakelse. Med hensyn til adgangen til å reise ny sak på grunn av etterfølgende omstendigheter, kan vurderingen av hva som er nye rettsfakta i praksis bli forskjellig for rettsforlik og dommer, fordi materielle rettsregler om lempning av avtaler på grunn av endrete forhold, særlig avtaleloven § 36, kommer til anvendelse på rettsforlik, mens man ikke har alminnelige regler om revisjon av dommer.

Hvorvidt man bør opprettholde rettskraftvirkninger av rettsforlik, drøftes i II.21 om rettsforlik.

14.2.3.7.5 Voldgiftsdommer

Voldgiftsdommer har rettskraft i senere sivile saker etter samme regler som dommer avsagt av domstolene, mens forlik inngått under en voldgiftssak har samme rettskraft som rettsforlik. Det vises til tvistemålsloven § 464 annet og fjerde ledd. Voldgiftsdommer kan ikke gjenopptas, men rettskraftvirkningene begrenses av adgangen til å få kjent dommen ugyldig i søksmål for tingretten når visse alvorlige feil foreligger. Det vises til tvistemålsloven §§ 467 til 469. Det er grundigere redegjort for disse reglene i innstillingen om voldgift. For øvrig vises om rettskraftvirkningene av voldgiftsavgjørelser særlig til Mæland, Voldgift (1988), side 18 flg. og side 184 flg.

14.2.3.7.6 Skjønn

De realitetsavgjørelser som treffes etter skjønnsprosess, har samme rettskraftvirkninger som avgjørelser etter allmenn sivilprosess i tvistemålsloven. Skjønnsloven § 2 inneholder en en bloc henvisning til tvistemålsloven som også omfatter § 163. En del eksempler som er drøftet i den alminnelige fremstillingen ovenfor, gjelder nettopp skjønn. De nokså vanskelige spørsmål om den objektive rettskraftens avgrensning mot adgangen til ny sak om etterfølgende kjensgjerninger er særlig aktuelle i skjønn som gjelder utmåling av fremtidstap.

Det vises om rettskraftvirkningene av skjønn til Fleischer, Skjønnsprosessen (1980), side 94 flg. og Dragsten og Vislie, Skjønnsloven (1984), side 314 om ekspropriasjonsskjønn.

Ved et ekspropriasjonsskjønn avgjøres rettskraftig ikke bare hvilken erstatning ekspropriaten skal tilkjennes, men også at eksproprianten har rett til å overta gjenstanden. Dette innebærer at også retten til ekspropriasjon blir endelig avgjort, og at et gjennomført skjønn er til hinder for at gyldigheten av ekspropriasjonsvedtaket angripes i en senere sivil sak. For øvrige spørsmål vises til fremstillingen hos Fleischer.

14.2.3.7.7 Jordskifte

Jordskifte er i likhet med skjønn en sivil spesialprosess. Jordskifteloven har i § 97 en henvisningsregel til tvistemålsloven som med reservasjonen «så langt dei høver», omfatter tvistemålsloven kapittel 12, hvor § 163 om rettskraft er plassert. Dommer og rettsforlik i tvister for jordskifteretten, f.eks. dommer i grensegangssaker, har samme rettskraftvirkninger som dommer i vanlige sivile saker. I tillegg har jordskifteprosessen i § 17 a og § 17 b en egen form for materielle realitetsavgjørelser som kalles rettsfastsettende vedtak. Denne avgjørelsestypen ble innført ved endringslov av 18. desember 1998 nr. 84. Formen rettsfastsettende vedtak skal benyttes der jordskifteretten treffer avgjørelse om grenser eller om rettigheter og plikter for partene ellers uten at det er slik åpen tvist at avgjørelsen må treffes ved dom. Det kan for eksempel være at partene er enige, eller – hvilket ofte skjer i praksis – at de er usikre og ønsker å overlate avgjørelsen til jordskifteretten uten å nedlegge klare påstander slik de må når det er tvist. Det vises om bestemmelsene til Ot. prp. nr. 57 (1997-98) side 66 – 71 og Austenå og Øvstedal, Jordskifteloven (3. utgave, 2000), side 134 – 142. Rettsfastsettende vedtak etter § 17 a kan påankes til lagmannsretten i henhold til § 61 annet ledd, slik bestemmelsen lyder etter lovendringen i 1998. Også slike vedtak må anses å ha rettskraftvirkning på linje med dommer og rettsforlik.

Om rettskraftvirkninger av avgjørelser i jordskifteprosessen vises ellers til Austenå og Øvstedal side 86 – 87 og side 318 – 319. Det bemerkes spesielt at før en endring av jordskifteloven i 1991 (lov 7. juni 1991 nr. 25) kunne også prejudisielle avgjørelser om rettsforholdene i jordskiftefeltet få rettskraft utover det som ellers ville følge av alminnelige regler. Dette hadde sammenheng med rettsmiddelsystemet. Det vises om dette til Austenå og Øvstedal side 318. For forståelsen av eldre rettspraksis er det viktig å være oppmerksom på dette. Et eksempel gir kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt. 1981 side 1023 hvor spørsmålet om eiendomsretten til et grunnstykke som ved jordskifte var tillagt B, ble ansett rettskraftig avgjort ved jordskifterettens grensebeskrivelse og lotting. Innføringen av avgjørelsestypen rettsfastsettende vedtak ved lovreformen i 1998 innebærer at mulighetene for å treffe rettskraftige avgjørelser i saker hvor det ikke er tvist, utvides igjen, men med saksbehandlingsregler som sikrer større grad av notoritet med hensyn til hva som blir avgjort.

14.2.3.7.8 Tvangsfullbyrdelse

Tvangsfullbyrdelse (eller namsprosess) er også en sivil spesialprosess. Tvistemålsloven § 163 første ledd ligger innenfor rammen av den generelle henvisningsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 6-1 første ledd, men gjelder med betydelige modifikasjoner. Om rettskraftvirkninger av avgjørelser under tvangsfullbyrdelse, vises til Falkanger, Flock og Waaler, Tvangsfullbyrdelsesloven, side 249 – 252 og side 278 – 279 i tilknytning til reglene om namsmyndighetenes adgang til å omgjøre avgjørelser under tvangsfullbyrdelse.

Det er sikker rett at avgjørelser om å fremme eller ikke fremme en begjæring om tvangsfullbyrdelse, selv om det er tvist, i liten grad er tillagt rettskraftvirkninger. Avgjørelser om å fremme fullbyrdelsen på et trinn, f.eks. ved utlegg, er ikke til hinder for at saksøkte senere kan fremme innsigelser mot en senere begjæring om tvangssalg som like gjerne kunne vært gjort gjeldende mot utleggsforretningen. En særlig begrensningsregel er tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26 siste punktum, hvoretter partene ikke kan klage over valg av utleggsgjenstand senere enn en måned etter at de ble underrettet om utlegg. Dette begrensete spørsmålet vil derfor bli rettskraftig avgjort, slik at det f.eks. ikke under en senere begjæring om tvangssalg kan fremsettes innsigelse om dette.

Når det begjæres tvangsfullbyrdelse på grunnlag av et såkalt særlig tvangsgrunnlag, kan saksøkte i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 tredje ledd fremsette enhver innvending som kunne vært satt frem under et søksmål. Hva som er særlige tvangsgrunnlag, fremgår av henvisningen i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 tredje ledd. Praktisk viktige eksempler er gjeldsbrev med klausul om adgang til direkte inndrivelse (såkalte eksigible gjeldsbrev) og en rekke offentlige skatte- og avgiftskrav som etter særskilt lovhjemmel er direkte tvangsgrunnlag for utlegg (det man tidligere kalte krav med utpantingsrett). Namsmyndighetene må hvor kravet bestrides, fullt ut prøve saksøktes innsigelser i realiteten, men spørsmålet blir bare prejudisielt og ikke rettskraftig avgjort under fullbyrdelsen. Tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6 tredje ledd åpner imidlertid for at det omtvistete rettsforholdet i en tvist som er overført til søksmåls former etter første ledd, blir brakt inn til bindende avgjørelse. Bare da blir kravet rettskraftig avgjort.

Enkelte avgjørelser under tvangsfullbyrdelse har sterkere rettskraftvirkninger enn det som her er sagt. Alle de ulike typene avgjørelser vil ikke bli gjennomgått her. Et praktisk eksempel er dog kjennelser om å stadfeste et bud på tvangssalg av fast eiendom, som innebærer at eiendomsretten med rettskraftvirkning blir overført til kjøperen (tvangsfullbyrdelsesloven §§ 11-30 og 11-31), mens oppgjøret mellom de berettigete blir bindende avgjort ved fordelingskjennelsen (tvangsfullbyrdelsesloven §§ 11-36 og 11-37). I samsvar med de alminnelige reglene om subjektiv rettskraft er stadfestelsen ikke bindende for en tredjemann som gjør gjeldende at han eide eiendommen helt eller delvis før tvangssalget, uten å ha blitt varslet eller trukket inn som part. Han vil kunne gjøre sin eiendomsrett gjeldende ved søksmål etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-40. Fører dette frem, vil rimeligvis dommen representere et etterfølgende nytt rettsfaktum som gir grunnlag for tilbakesøkning av kjøpesummen. Søksmål om tilbakesøkning kan fremmes i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 11-40 annet ledd. Tilsvarende regler gjelder etter tvangsfullbyrdelsesloven § 8-21 ved tvangssalg av løsøre.

Kjennelser om arrest etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 14 og midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 har begrensete rettskraftvirkninger. Reglene om opphevelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 14-14 og § 15-11 innebærer at saksøkte kan kreve arresten eller forføyningen opphevet, blant annet dersom det settes frem nye bevis eller det foreligger endrete forhold som godtgjør at kravet eller sikringsgrunnen ikke er til stede. Det ligger ikke i uttrykket «godtgjør» noe mer enn at det må sannsynliggjøres at vilkårene for forføyningen ikke lenger er til stede.

14.2.3.7.9 Straffesaker

Det er et sivilprosessuelt problem hvilken rettskraftsvirkning avgjørelsen i en straffesak skal tillegges i en senere sivil sak hvor temaet i straffesaken har betydning. Motstykket er at det er et straffeprosessuelt problem hvilken virkning en dom i en sivil sak har i etterfølgende straffesak. Rettskraften for dommer og andre avgjørelser i straffesaker er spesielt behandlet i Eckhoff, Rettskraft, side 295 – 337 og i Andenæs, Straffeprosessen bind 1 (2. utgave 1994), side 391 – 403 med hovedvekt på rettskraft i senere straffesaker.

Sivile krav avgjort i straffesak

Utvalget bemerker først at det etter regler i straffeprosessloven § 3, sammenholdt med kapittel 29, er adgang til å behandle enkelte sivile krav – såkalte borgerlige rettskrav – i straffesaken. Det gjelder først og fremst krav fra fornærmede eller andre som er blitt skadelidt ved den straffbare handling. Den realitetsavgjørelse som i straffesaken treffes av det sivile kravet, får i utgangspunktet samme rettskraftvirkning som om avgjørelsen var blitt truffet i en sivil sak. Det er likegyldig om kravet er fremmet av påtalemyndigheten på vegne av fornærmede (straffeprosessloven § 427) eller av fornærmede selv (straffeprosessloven § 428).

Det er likevel enkelte særregler. Blant annet hjemler straffeprosessloven § 432 første og annet ledd en videre adgang til oppdeling av pådømmelsen av et sivilt rettskrav enn det er adgang til i sivilprosessen, idet retten kan gi dom for et beløp den finner godtgjort. I så fall er dommen ikke til hinder for at det reises ny sak om det overskytende. I tillegg innebærer straffeprosessloven § 434 spesielle begrensninger av den formelle rettskraften. Dersom det ved anke eller gjenopptakelse i straffesaken skal foretas en ny prøving av bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, kan partene etter § 434 første ledd kreve ny behandling også av sivile krav. I ankesaker hvor det ikke skjer en slik fullstendig behandling av skyldspørsmålet, det vil si ved anker over straffutmåling, saksbehandling eller lovanvendelse, kan det bare rent unntaksvis skje noen overprøving av avgjørelsen av det sivile kravet.

Etter straffeprosessloven § 435 kan avgjørelsen av det sivile kravet påankes særskilt etter tvistemålslovens regler, og denne del av saken fortsetter da som ordinær sivil sak i ankeinstansen.

Siktedes krav på erstatning og oppreisning etter strafforfølgning i medhold av straffeprosessloven kapittel 31 er sivilrettslige krav som bare kan behandles i straffeprosesens former. Avgjørelsen av slike krav har samme rettskraft som om avgjørelsen var truffet i en sivil sak. Det samme gjelder avgjørelser som i straffesaken treffes om bikrav som saksomkostninger.

Avgjørelsen av straffekravet

Spørsmålet er dernest hvilken virkning avgjørelsen av selve straffekravet, eller andre krav som etter straffeprosessloven § 2 skal behandles i straffeprosessens former (sikring, inndragning og mortifikasjon av ærekrenkelse), får i en senere sivil sak. Problemstillingen kan være aktuell i mange situasjoner. En mulighet er at fornærmede i sivil sak krever erstatning eller oppreisning for en krenkelse eller skadevoldende handling som saksøkte enten er domfelt eller frifunnet for i straffesaken. En annen mulighet er at forsikringsselskapet nekter å utbetale forsikringssummen for en skadet gjenstand til tross for at forsikringstakeren er blitt frifunnet for forsikringsbedrageri, og forsikringstakeren reiser sivil sak mot selskapet. Et tredje eksempel er sak etter barneloven hvor moren nekter faren samvær med barnet på grunn av mistanke om seksuelle overgrep som faren er frifunnet for i straffesak.

Spørsmålet om hvilken virkning avgjørelsen av straffekravet har, oppstår også i de tilfellene et sivilt krav pådømmes i selve straffesaken.

Tvistemålsloven hadde opprinnelig i § 186 tredje ledd en bestemmelse om rettskraft for fellende avgjørelser:

«Avhænger en avgjørelse av, om en strafbar handling er øvet, er retten bundet ved en retskraftig fældende dom i straffesaken.»

Bestemmelsen var hentet fra den østerrikske sivilprosesslov. I motivene ble den begrunnet med at det under henvisning til den betryggende behandling og vide adgang til gjenopptakelse i straffeprosessen ville være lite rimelig å tilstede en hel ny prosess om den straffbare handling, for eksempel i en dertil knyttet erstatningssak (Getz’ Udredninger og Udkast til Civilprocesreformen, 1902 side 142). Bestemmelsen ble opphevet igjen i 1935 (lov 21. juni 1935 nr. 8). Begrunnelsen var den gang i korthet at bestemmelsen hadde voldt store fortolkningsproblemer i praksis, spesielt etter at «automobilsaker er blitt så hyppige», og departementet antok at den uten skade kunne oppheves, se Ot. prp. nr. 23 (1935) side 15.

Selv om man ikke har noen lovbestemmelse som løser spørsmålet, er det sikker rettsoppfatning at avgjørelsen i en straffesak ikke er bindende i en senere sivil sak med mindre det er uttrykkelig hjemmel for annet. Det gjelder etter Høyesteretts praksis endog når et sivilt krav avgjøres i straffesaken på grunnlag av den samme bevisføring, se nærmere omtale av Rt. 1999 side 1363 nedenfor i tilknytning til uskyldspresumsjonen.

Et eksempel på en slik unntakshjemmel er tvistemålsloven § 412 fjerde ledd: Et straffbart forhold som vedkommende er frifunnet for, kan ikke påberopes som grunnlag for gjenopptakelse hvis frifinnelsen er grunnet på en benektende avgjørelse av skyldspørsmålet (og ikke f.eks. på at forholdet er foreldet). Et annet eksempel er straffeloven § 249 nr. 4 a som omtales nærmere nedenfor.

Dette resultatet følger i og for seg av de alminnelige regler om rettskraftens rekkevidde som er gjennomgått ovenfor i II.14.2.3.5 og 2.3.6. Straff er et annet rettsforhold enn krav på erstatning, oppreisning, samværsrett, skilsmisse eller andre rettsforhold som kan være tvistegjenstand i sivile saker. Dessuten er partsforholdet regelmessig forskjellig i straffesaken og den sivile saken, idet fornærmede ikke er part i en offentlig straffesak. En fellende straffedom kan likevel bli tillagt stor beviskraft i en senere sivil sak om samme tema.

Til tross for denne klare hovedregel om straffedommers manglende rettskraft i sivile saker, har det i nyere rettspraksis vært reist spørsmål om bestemmelser i internasjonale menneskerettskonvensjoner som er integrert i norsk rett ved menneskerettsloven av 1999, kan medføre enkelte begrensninger eller modifikasjoner.

Særlig om uskyldspresumsjonen, EMK artikkel 6(2)

Hvilken virkning en frifinnende straffedom kan ha for behandlingen av et sivilt krav på erstatning eller oppreisning, er i nyere rettspraksis blitt drøftet i lys av den såkalte uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6(2): «Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.» Bestemmelsen gjelder etter praksis ved Den europeiske menneskerettsdomstolen iallfall i en viss utstrekning også etter at det er avsagt frifinnende dom, blant annet i saker der siktede krever erstatning for uberettiget strafforfølgning. Det vises til dom av 25. august 1993 i Sekanina-saken, Series A No. 266-A, og dom av 21. mars 2000 i saken Asan Rushiti.

Etter Menneskerettsdomstolens oppfatning i Rushiti-saken er formålet med uskyldspresumsjonen vidtrekkende, nemlig:

«... to protect the accused against any judicial decision or other statements by State officials amounting to an assessment of the applicant’s guilt without him having previously been proved guilty according to law» (para 31).

Av dette følger i henhold til Menneskerettsdomstolen at etter frifinnende straffedom, vil enhver uttalelse om skyld eller fortsatt mistanke være uforenlig med artikkel 6(2). Det heter i dommen par 31:

«The Court cannot but affirm the general rule stated in the Sekanina judgment that, following a final acquittal, even the voicing of suspicions regarding an accused’s innocence is no longer admissible. The Court, thus, considers that once an acquittal has become final - be it an acquittal giving the accused the benefit of the doubt in accordance with Article 6 § 2 - the voicing of any suspicions of guilt, including those expressed in the reasons of the acquittal, is incompatible with the presumtion of innocence.»

Uttalelsene må leses i lys av det spørsmål saken gjaldt, og da særlig at de aktuelle (østerrikske) erstatningsreglene var så tett koblet til spørsmålet om strafferettslig mistanke at avgjørelsen av erstatningsspørsmålet måtte oppfattes som en følge av, til dels også en bestanddel av, avgjørelsen av straffespørsmålet. Det var denne sammenhengen som brakte artikkel 6(2) til anvendelse, sml. også Sekanina para 22.

Den parallelle problemstillingen i norsk rett vil oppstå i tilfeller der en frifunnet nektes erstatning fra staten etter straffeprosessloven § 444, fordi det ikke er gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling han var siktet for. Domstolens uttalelser er generelle og vidtrekkende, og innvarsler kanskje en viss skjerpelse, sml. også uttalelsene i denne retning i Ot.prp. nr. 4 (2000-2001) Om lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling mm. hvor det på side 22 heter at det etter dommen er «vanskelig å trekke en klar konklusjon for uskyldspresumsjonens rekkevidde».

En bred fremstilling av uskyldspresumsjonen med spesiell vekt på dens betydning i saker om erstatning til siktede er gitt i Uggerud, Erstatning etter straffeforfølgelse (1998), side 159 – 210 og med rettspolitiske synspunkter på side 369 – 381.

Etter utvalgets syn kan man ikke av Menneskerettsdomstolens dom i Rushiti-saken trekke den slutning at fornærmede er avskåret fra å reise erstatningssøksmål i tilfeller der den påstått ansvarlige tidligere er frifunnet for straff for den handling som begrunner erstatningskravet. Dette ville representere et vesentlig inngrep i fornærmedes rett etter artikkel 6(1) til domstolsbehandling av sitt sivile krav. I motsetning til hva som gjelder i saker hvor den som er frifunnet krever erstatning av det det offentlige for uberettiget strafforfølgning, må man i saker hvor fornærmede fremmer sitt erstatningskrav mot den påstått ansvarlige foreta en avveining mellom interesser som begge er beskyttet av konvensjonen. Menneskerettsdomstolen kan ikke anses å ha tatt standpunkt til om uskyldspresumsjonen i artikkel 6(2) kommer til anvendelse i et slikt tilfelle.

I dommen i Rt. 1996 side 864 fant Høyesterett det klart at artikkel 6(2) ikke er til hinder for at den som er fornærmet ved en handling, kan kreve erstatning eller oppreisning av den påståtte skadevolder selv om vedkommende er frifunnet for straff. Det ble lagt til grunn at domstolen i en slik sak kan bygge på at saksøkte faktisk har begått den handling han er frifunnet for, og videre at konvensjonsbestemmelsen – om den overhodet gjelder for behandlingen av slike krav – ikke er gått for nær så lenge det ikke gis uttrykk for uenighet i avgjørelsen om straff eller reises tvil ved den. Dette standpunktet er fulgt opp og utdypet i Rt. 1999 side 1363 (Karmøy-saken) som har gitt foranledning til alminnelig offentlig debatt om temaet.

Saksforholdet i dommen i Rt. 1996 side 864 var i korthet at tiltalte i en straffesak i lagmannsretten ble frifunnet for tiltale om seksuelle overgrep (straffeloven § 192 og § 195) etter at lagretten (juryen) hadde svart nei på skyldspørsmålene. Fornærmede ved bistandsadvokaten opprettholdt likevel det krav på oppreisning hun hadde fremmet i straffesaken. Ved lagmannsrettens dom ble tiltalte frifunnet også for oppreisningskravet. Denne avgjørelsen ble truffet av de tre fagdommerne. Etter anke fra fornærmede over denne avgjørelsen kom Høyesterett – som i dette spørsmålet hadde full kompetanse til å prøve bevisbedømmelsen – til at fornærmedes krav på oppreisning måtte tas til følge. Avgjørelsen har som premiss at det var «en klar sannsynlighetsovervekt» for at det påståtte overgrep hadde funnet sted.

Forholdet i Karmøy-saken var i korthet at tiltalte i herredsretten ble dømt til 14 års fengsel for overtredelser av straffeloven § 233 første og annet ledd, straffeloven § 229 og straffeloven § 193 (drap, legemsbeskadigelse og utuktig omgang med bevisstløs person), begått mot en 17 år gammel pike. Han ble også dømt til å betale fornærmedes foreldre oppreisning med kr 100 000. Etter fullstendig ankebehandling ble han i lagmannsretten ble frifunnet for straff i samsvar med lagrettens benektende svar på skyldspørsmålene. Ved lagmannsrettens – fagdommernes – enstemmige dom ble imidlertid herredsrettens avgjørelse av oppreisningsspørsmålet stadfestet. Av begrunnelsen fremgår at lagmannsretten fant det tilstrekkelig sannsynliggjort at tiltalte hadde begått de handlinger han var frifunnet for.

I Rt. 1999 side 1363 behandlet Høyesterett tiltaltes anke over lagmannsrettens avgjørelse av oppreisningskravet. I anke over saksbehandlingen ble det gjort gjeldende at det ikke er prosessuell adgang etter straffeprosessloven til å avgjøre oppreisningskravet i motsatt retning av straffekravet i et slikt tilfelle. I anke over rettsanvendelsen ble det gjort gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse var i strid med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6(2). Saksbehandlingsanken ble forkastet under dissens tre mot to etter en omfattende prinsipiell drøftelse fra flertallets og mindretallets side.

Mindretallet fant det best i samsvar med uskyldspresumsjonen at retten ikke ikke kan stemple tiltalte sivilrettslig som gjerningsmann i samme domsslutning som den frifinner ham strafferettslig som dette. Flertallet fant ikke grunnlag for en slik innskrenkende fortolkning av straffeprosessloven. Ved behandlingen av rettsanvendelsesanken fant flertallet at EMK artikkel 6(2) ikke var krenket. Etter flertallets oppfatning kom bestemmelsen neppe til anvendelse i en sivil sak mellom skadelidte og tiltalte. Vilkåret for å konstatere krenkelse måtte i så fall være at retten som begrunnelse for avgjørelsen av det sivile kravet, foretok en strafferettslig skyldkonstatering.

Utvalget påpeker at dissensen i Høyesteretts dom i Karmøysaken gjaldt det straffeprosessuelle spørsmål om det samtidig som tiltalte frifinnes for straff, er adgang til å avgjøre oppreisningskravet i motsatt retning med den begrunnelse at han likevel er gjerningsmann. Mindretallet var ikke inne på at det skulle gjelde noen begrensning av fornærmedes adgang til å fremme sitt oppreisningskrav i egen sivil sak, og markerte heller ikke noen uenighet i avgjørelsen i Rt. 1996 side 864.

Utvalget oppsummerer sin redegjørelse for gjeldende rett med at avgjørelsen av straffekravet ikke kan antas å være bindende for avgjørelsen av fornærmedes erstatningskrav. Det kan imidlertid være rimelig å lese Menneskerettsdomstolens dom i Rushiti-saken slik at det legges bånd på rettens frihet til å begrunne erstatningsansvar når saksøkte er frifunnet. Begrunnelsen må ikke utformes på en måte som innebærer konstatering av straffeskyld, og heller ikke slik at vedkommendes uskyld trekkes i tvil. I praksis vil det stille store krav til presisjon og ryddighet ved utformingen av domsbegrunnene. Dette gjelder ikke minst fordi man normalt må anvende skjerpede beviskrav («klar sannsynlighetsovervekt») for å tilkjenne fornærmede erstatning for handlinger saksøkte tidligere er frifunnet for i straffesak, se f.eks. Rt. 1996 side 864.

Hovedproblemstillingen i Karmøy-saken har nylig vært utredet av professor Jon T. Johnsen i NOU 2000: 33 Erstatning til ofrene hvor tiltalte frifinnes for straff. I Justisdepartementets mandat ble det uttrykkelig fastsatt at utredningen skal legge til grunn det syn som kom til uttrykk fra Høyesteretts flertall i Karmøydommen, og at resultatet er i forenlig med de forpliktelser som følger av menneskerettskonvensjonene. Det ble forutsatt at Stortinget har handlefrihet i spørsmålet om hvilke regler som bør gjelde for spørsmålet, slik at utredningen skulle behandle spørsmålet om hvordan reglene på området bør utformes.

Utredningens hovedkonklusjon på side 146 er at det ikke er grunn til å foreta vesentlige endringer av dagens adgang til å idømme erstatning ved frifinnelse. Adgangen til å pådømme det sivile kravet i straffesaken foreslås ikke begrenset, og det legges til grunn at en frifinnende straffedom ikke vil medføre noen begrensninger for fornærmedes adgang til å fremme sitt krav i sivil sak. Det tas til orde for en endring av den bevisbyrderegel som er gitt anvendelse i rettspraksis, at det kreves «klar sannsynlighetsovervekt» for å ilegge erstatning etter frifinnelse for straff. For øvrig anbefales en bedre pedagogisk utforming av domspremissene når siktede dømmes til erstatning for en handling han er frifunnet for, med sikte på spesielt å forklare hvorfor ileggelse av erstatning ikke rokker ved frifinnelsen.

Hvorvidt det innenfor rammen av utvalgets arbeid bør overveies endringer i rettstilstanden, kommer utvalget tilbake til i II.14.4.3.4.

Beskyttelse mot dobbel straff etter EMK Protokoll 7

EMK syvende tilleggsprotokoll inneholder i artikkel 4(1) et forbud mot å straffe samme person to ganger for samme straffbare handling. I den norske oversettelse har bestemmelsen denne ordlyd:

«Ingen skal kunne bli stilt for retten eller straffet på ny i en straffesak under den samme stats domsmyndighet, for en straffbar handling som han allerede er blitt endelig frikjent for eller domfelt for i samsvar med loven og rettergangsordningen i straffesaker i denne stat.»

Syvende tilleggsprotokoll trådte i kraft for Norge 1. januar 1989. Artikkel 4(1) må anses som en regel om straffedommers rettskraft og forbyr ny straffesak om samme straffbare handling med mindre vilkårene for gjenopptakelse er til stede etter artikkel 4(2) eller ny straffesak reises til fordel for domfelte. Et tilsvarende forbud mot dobbel straff inneholder FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 artikkel 14(7). Også denne konvensjonen er gjeldende norsk rett. Bestemmelsen får naturlig nok i første rekke betydning i senere saker som behandles i straffeprosessens former. Konvensjonens uttrykk straffesak («criminal proceedings» i den engelske teksten) og straffbar handling («offence») tolkes imidlertid konvensjonsautonomt. Dette betyr at innholdet av begrepene beror på en tolkning av konvensjonen selv, uten at det er avgjørende hvilke sanksjoner som i den enkelte medlemsstat behandles i sivil- eller straffeprosessens former. Problemstillingen kan derfor være aktuell i saker om overprøving av administrativt ilagte sanksjoner som etter konvensjonene kan bli ansett som straff selv om de i Norge behandles i sivilprosessens former.

I plenumsdom om tilleggsskatt i Rt. 2000 side 996 reiste Høyesterett spørsmål om administrativ ileggelse av tilleggsskatt etter straffesaken er i strid med Protokoll 7 artikkel 4(1). Saken gjaldt direkte spørsmålet om ileggelse av forhøyd tilleggsskatt med 60% for forsettlig skatteunndragelse etter ligningsloven § 10-2(1) jf. § 10-4(1), var skjedd i strid med EMK. Avgjørelsen tar ikke stilling til om ordinær tilleggsskatt med 30% skal anses som «straff» i konvensjonens forstand.

Spørsmålet om det har betydning om den administrative reaksjonen ilegges før eller etter en straffesak om det samme forholdet, ble undergitt utførlig behandling av Høyesterett med henvisning blant annet til Den europeiske menneskerettighetsdomstolens praksis og internasjonal juridisk teori på området, men uten at drøftelsen munnet ut i noen klar konklusjon. På grunn av at tilleggsskatten måtte falle bort på annet grunnlag, fant Høyesterett det ikke nødvendig å ta bestemt standpunkt til spørsmålet, men i et obiter dictum ble det gitt uttalelser som kan tolkes slik at en forutgående ileggelse av administrativ reaksjon ikke vil stenge for senere straffesak.

I Rt. 2001 side 85 sluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg seg til dette standpunktet. Lagmannsretten hadde avvist en straffesak med den begrunnelse at det ville være i strid med EMK tilleggsprotokoll 7 artikkel 4(1)(forbud mot dobbeltstraff) å straffe de to når det allerede var ilagt forhøyet tilleggsskatt. Kjæremålsutvalget konkluderte med at lagmannsrettens kjennelse bygget på uriktig rettsanvendelse og avsa kjennelse som gikk ut på at straffesaken fremmes for lagmannsretten.

Tvistemålsutvalget finner heller ikke grunnlag for noen annen konklusjon på dette punkt enn at rettstilstanden er usikker, og at rekkevidden av de aktuelle konvensjonsbestemmelser vil måtte avklares i rettspraksis, nasjonalt og ved EMD. Det ligger ikke til rette for noen særskilt regulering gjennom reglene om rettskraft i sivile saker.

Særlig om ærekrenkelsessaker

Ærekrenkelsessaker gir opphav til enkelte spesielle problemstillinger. Her gjelder for det første den særregel i straffeloven § 249(4)(a) at det i en ærekrenkelsessak ikke er adgang til å føre sannhetsbevis for en beskyldning om en straffbar handling som noen er frifunnet for ved endelig innenlandsk eller utenlandsk dom. Den suppleres av § 249(5) hvoretter avskjæring av sannhetsbeviset medfører at det heller ikke er adgang for tiltalte (saksøkte) til å føre bevis for at han har trodd eller hatt grunn til å tro at beskyldningen var sann, slik at han kan oppnå straffrihet i medhold av § 249(3). Bestemmelsene kommer etter rettspraksis (Rt. 1968 side 499 og Rt. 1970 side 1019) til anvendelse ikke bare i ærekrenkelsessaker som behandles i straffeprosessens former, men også i sivile saker med krav om erstatning eller oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven § 3-6. Det har tradisjonelt vært vanlig å oppfatte bevisforbudet som en rettslig bivirkning, ikke en rettskraftvirkning av straffedommen. Som bemerket av Skoghøy side 762, kan man imidlertid like gjerne tale om en spesiell regel om positiv rettskraft, idet bestemmelsene medfører at man i ærekrenkelsessaken uprøvd må legge til grunn at beskyldningen er usann og ikke fremsatt i aktsom god tro.

Straffeloven § 249(4)(a) har vært omtvistet og kan i enkelte tilfeller føre til så paradoksale og urimelige løsninger at Andenæs, Spesiell strafferett (1971), side 142, sa at den bare kan opprettholdes så lenge den ikke blir brukt. Bestemmelsen har imidlertid vært brukt en sjelden gang. Det vises om bestemmelsen til Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett (3. utg. 1996), side 231 – 235.

Et tema som har fått offentlig oppmerksomhet de senere år, er den risiko fornærmede løper for å bli utsatt for ærekrenkelsessak fra den som blir anmeldt som gjerningsmann. Problemstillingen er særlig blitt aktuell i voldtektssaker. Høyesteretts kjæremålsutvalg avgjorde i Rt. 1998 side 540 at det ikke var grunnlag for å avvise et privat injuriesøksmål fra den påståtte gjerningsmannen under henvisning til at fornærmedes anmeldelse ikke var ferdigbehandlet av påtalemyndigheten. Den aktuelle saken endte med at straffesaken ble henlagt, mens fornærmede ved herredsrettens dom i ærekrenkelsessaken ble dømt til å betale den anmeldte oppreisning med kr 30 000 og saksomkostninger med kr 150 000 (Eiker og Modum herredsretts dom av 3. mai 1999 som er rettskraftig).

Det har vært en utstrakt oppfatning at risikoen for å bli utsatt for ærekrenkelsessak fra den anmeldte, innebærer en urimelig tilleggsbelastning for fornærmede i alvorlige sedelighetssaker. Som den ovenfor omtalte saken viser, oppstår problemet ikke bare når gjerningsmannen blir frifunnet i straffesak, men også når en anmeldelse blir henlagt av påtalemyndigheten. Det er derfor ikke noe rent rettskraftspørsmål.

I de nye reglene om seksuallovbrudd som ble vedtatt ved endringslov til straffeloven 11. august 2000 (lov 11. august 2000 nr. 76), er det i § 208 inntatt en bestemmelse som beskytter fornærmede eller en av hans eller hennes nærmeste mot å bli trukket til ansvar i ærekrenkelsessak av gjerningsmannen etter en anmeldelse for voldtekt eller annen alvorlig sedelighetsforbrytelse. Bestemmelsen ble tatt inn i loven under stortingsbehandlingen, se Innst. O. nr. 92 (1999-2000) side 14 – 17. Regjeringen gikk for sin del ikke inn for såvidt vidtgående endringer nå, men ønsket å avvente behandlingen av Ytringsfrihetskommisjonens innstilling (NOU 1999: 27) og Straffelovrådets forslag til endringer i injurielovgivningen (NOU 1995: 10). Problemstillingen er behandlet i Ot. prp. nr. 28 (1999-2000) side 40 – 45.

Straffelovrådets innstilling omhandler ikke de problemstillingene som er tatt opp her.

Ytringsfrihetskommisjonen har imidlertid i sitt forslag til ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfriheten i § 100 foreslått en bestemmelse i annet ledd tredje punktum hvoretter ingen skal kunne holdes rettslig ansvarlig for at en påstand er usann når den er fremsatt i aktsom god tro. Hvis forslaget blir vedtatt, blir det nødvendig å endre straffelovens ærekrenkelsesregler – i det minste bevisforbudet i § 249 nr. 5.

Om det kan være grunn til å foreslå endringer i rettstilstanden innenfor rammen av Tvistemålsutvalgets arbeid, drøftes noe nærmere i II.14.4.3.4.

14.2.3.7.10 Utenlandske dommer mv.

Oversikt

Det følger av alminnelige prinsipper om nasjonal suverenitet at utenlandske dommer ikke har rettskraft eller tvangskraft her i landet med mindre dette er hjemlet i intern rett.

Som alminnelig regel gjelder at Norge bare anerkjenner utenlandske dommer, forlik eller andre avgjørelser som rettskraftige i den utstrekning dette enten er forankret i en overenskomst (konvensjon) med en eller flere fremmede stater om gjensidig anerkjennelse av rettsavgjørelser, eller partene har inngått en gyldig avtale om å velge verneting i utlandet. Det er vanlig å bruke uttrykket prorogasjon som betegnelse på slike vernetingsavtaler. Tvistemålsloven inneholder alminnelige bestemmelser om konvensjonsalternativet i §§ 167 til 168 og prorogasjonsalternativet i § 168 a.

Om de alminnelige regler om rettskraftvirkninger av utenlandske avgjørelser vises til Schei side 538 – 543 og Skoghøy side 31 – 44 der rettskraftspørsmålene behandles i en generell fremstilling av norske sivilprosessreglers geografiske anvendelse. Det vises videre til Dolva, Anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske dommer, i Jussens Venner 1977 side 389-412 og Rognlien, Luganokonvensjonen, internasjonal domsmyndighet i sivile saker, den alminnelige oversikt i del A side 19 flg. For en historisk fremstilling med redegjørelse for norsk rett før tvistemålsloven og emnets behandling i tvistemålslovens forarbeider, vises til Eckhoff, Rettskraft, side 350 flg.

Tvistemålsloven §§ 167 og 168

Tvistemålsloven §§ 167 og 168 bestemmer ikke direkte hvilke utenlandske rettsavgjørelser som anerkjennes som rettskraftige her i landet. Reglene er etter sitt innhold fullmaktsbestemmelser som gir Kongen kompetanse til å slutte overenskomster med fremmede stater om at rettskraftige dommer og enkelte andre rettsakter skal ha bindende virkning her i riket. At kompetansen tilligger Kongen, står ikke i loven, men dette følger av Grunnlovens bestemmelser om traktatmyndighet i § 26. Reglenes betydning som fullmaktsregler må ses i lys av grunnlovsbestemmelsen. Poenget er i korthet at retten til å slutte overenskomster med fremmede stater tilligger Kongen som enerett (prerogativ) i forhold til Stortinget i henhold til § 26 første ledd. Stortingets samtykke er imidlertid nødvendig etter annet ledd i saker av særlig viktighet, og i alle tilfelle dersom iverksettelse av overenskomsten nødvendiggjør ny lov eller stortingsbeslutning. Å gjennomføre konvensjoner om rettskraft for utenlandske avgjørelser ville kreve lovendring. Tvistemålsloven §§ 167 og 168 medfører at særskilt samtykke fra Stortinget etter Grunnloven § 26 annet ledd ikke er nødvendig når regjeringen slutter konvensjoner innenfor rammen av disse reglene.

Forutsetningsvis må det imidlertid også anses å følge av §§ 167 og 168 at utenlandske rettsakter som nevnt skal tillegges rettskraft i den utstrekning det følger av overenskomst. Norge har inngått flere slike overenskomster, dels generelle, dels spesielle for bestemte rettsområder. Den mest vidtrekkende er Luganokonvensjonen som omtales nærmere nedenfor.

Tvistemålsloven §§ 167 og 168 fikk det vesentligste av sitt nåværende innhold fastlagt som ledd i arbeidet med den nordiske sivilprosesskonvensjonen av 1932 (konvensjon mellom de fem nordiske land om anerkjennelse og fullbyrding av dommer av 16. mars 1932)

Opprinnelig inneholdt § 167 en bestemmelse om adgang til å slutte overenskomst med fremmede stater om at rettskraftige avgjørelser av utenlandske domstoler om borgerlige krav skulle ha rettskraft her i riket. Adgangen til anerkjennelse var imidlertid begrenset ved detaljerte regler om at utenlandsk verneting ikke ble anerkjent i en rekke tilfeller. I § 168 var det gitt en tilsvarende regel om adgang til å slutte overenskomst om tvangsfullbyrdelse av avgjørelser som etter § 167 ble anerkjent som rettskraftige, samt av utenlandske offentlige forlik. Fremgangsmåten var imidlertid tungvint, idet saksøkeren i henhold til § 168 annet ledd måtte anlegge eget søksmål i Norge for å erverve fullbyrdelsesdom (eksekvatursøksmål). Ved dette søksmålet kunne riktigheten av den utenlandske rettsavgjørelse ikke prøves.

Formålet med reglene i §§ 167 og 168 var i første rekke å åpne adgang til gjensidig anerkjennelse av dommer avsagt i de nordiske land. Ved de forhandlinger som ble ført om dette etter at rettergangsreformen var trådt i kraft 1. juli 1927, viste det seg imidlertid ikke mulig å oppnå enighet om en konvensjon basert på de norske reglene som var vedtatt, og dette ledet til at de ble endret på vesentlige punkter ved lov av 10. juni 1932 nr. 2 og 4. Konvensjonen ble dernest ratifisert ved kgl. res. 30. juni 1932. En rekke av skrankene for anerkjennelse i § 167 ble sløyfet. Vilkåret om eksekvaturdom i § 168 ble erstattet av en adgang til direkte fullbyrdelse ved begjæring til namsretten etter en enkel prosedyre. Bestemmelsen om dette ble flyttet til tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 § 3 nr. 10. Det vises om dette til Ot. prp. nr. 18 (1932) side 5 til 7 og innstilling av 30. april 1931 fra de norske delegerte til konvensjonsforhandlingene.

Sivilprosesskonvensjonen av 1932 ble i forholdet mellom de nordiske land unntatt Island erstattet av sivilprosesskonvensjonen av 11. oktober 1977, som er utfylt med parallellover, se for Norges vedkommende den nordiske domslov av 10. juni 1977 nr. 71. 1932-konvensjonen gjelder etter dette bare i forhold til Island. Både 1932- og 1977-konvensjonene har nå stort sett mistet sin betydning på grunn av Lugano-konvensjonen.

Tvistemålsloven § 167 første ledd første punktum, slik bestemmelsen nå lyder, gir hjemmel for at Norge ved overenskomst med fremmed stat kan vedta at rettskraftige avgjørelser truffet av dens domstoler i saker om «borgerlige krav», skal ha bindende virkning her i landet. Med «borgerlige krav» menes privatrettslige krav, i motsetning ikke bare til straffeprosessuelle krav, men også til offentligrettslige krav på skatter og avgifter og andre forvaltningsrettslige rettsforhold. At dommen har bindende virkning, innebærer at den tillegges materiell rettskraft i positiv og negativ henseende på linje med innenlandske dommer. I praksis er det ofte viktigere om dommen tillegges tvangskraft, det vil si at den kan tvangsfullbyrdes her i landet. Det er nær sammenheng mellom rettskraft og tvangskraft, slik at de utenlandske dommene som tillegges rettskraft, også kan fullbyrdes her. En parallell bestemmelse om tvangskraft er nå gitt i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 annet ledd bokstav f.

Tvistemålsloven § 167 fikk i 1977 tilføyd et litispendensalternativ i første ledd annet punktum, idet traktatkompetansen ble utvidet til å gjelde regler om plikt for norske domstoler til å avvise eller stanse et søksmål når det i utlandet allerede verserer sak mellom de samme parter om samme krav og avgjørelsen vil ha rettskraft her.

Som alminnelig begrensning gjelder etter tvistemålsloven § 167 annet ledd at utenlandske rettsavgjørelser ikke kan anerkjennes i de søksmål som etter tvistemålsloven § 23 første ledd nr. 1 bokstav a eller b kan behandles ved fast eiendoms verneting. Dessuten kan utenlandske avgjørelser ikke anerkjennes dersom dette ville stride mot norske ufravikelige rettsregler eller mot ærbarhet. Dette er i samsvar med en anerkjent internasjonal-privatrettslig unntaksregel for fremmede rettsregler eller rettsavgjørelser som er i strid med «ordre public», det vil si med grunnleggende prinsipper for rettsordningen i den stat hvor det fremmede rettsgrunnlaget blir påberopt. Dette er et snevert unntak.

Etter tvistemålsloven § 168 er fullmaktsregelen for rettsavgjørelser i tvistemålsloven § 167 gitt tilsvarende anvendelse for fremmede staters forvaltningsavgjørelser, utenlandske offentlige forlik og utenlandske voldgiftsavgjørelser.

Betydningen av forvaltningsalternativet er begrenset som følge av den generelle begrensning til privatrettslige krav. Det har sammenheng med at det i den nordiske sivilprosesskonvensjonen av 1932 i artikkel 2 nr. 1 ble bestemt at enkelte avgjørelser av overeksekutor i Sverige og Finland i gjeldssaker er likestilt med rettskraftige dommer, en ordning som er videreført i den nordiske domsloven av 1977 (lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område) § 2. Bestemmelsen vil i fremtiden kunne være aktuell i forhold til utenlandske tvisteløsende forvaltningsorganer av tilsvarende type som Forbrukertvistutvalget. Luganokonvensjonen inneholder ikke bestemmelser om rettskraft for forvaltningsavgjørelser, men inneholder regler om tvangskraft for såkalte autentiske offentlige dokumenter i artikkel 50. Dette tar sikte på notarialbekreftede dokumenter etter kontinental rett.

Forliksalternativet har atskillig større praktisk betydning for tvangskraften enn rettskraften, fordi det visstnok ikke er alminnelig i utlandet at rettsforlik er tillagt rettskraft, slik de er hos oss, bare tvangskraft. Når offentlige forlik ble inntatt i tvistemålsloven § 168, har det sammenheng med at forlik inngått for forlikskommisjon eller domstol ble anerkjent som rettskraftige etter den nordiske sivilprosesskonvensjonen av 1932 artikkel 2 nr. 2. Norske rettsforlik ble dermed anerkjent som rettskraftige også i de øvrige konvensjonsstater. Dette har nå kun historisk interesse. I den nordiske domsloven av 1977 anerkjennes rettsforlik bare som tvangskraftige, ikke som rettskraftige, se lovens § 4 annet ledd bokstav a. Samme begrensning har Luganokonvensjonen i artikkel 51.

Voldgiftsalternativet ble tilføyd i 1960 (lov 2. juni 1960 nr. 1) i forbindelse med New York-konvensjonen av 10. juni 1958 om internasjonale voldgiftsavgjørelser. Før konvensjonen ble tiltrådt av Norge ble utenlandske voldgiftsavgjørelser i rettspraksis anerkjent som rettskraftige når visse betingelser var oppfylt, mens tvangskraft forutsatte særskilt fullbyrdelsessøksmål i Norge. Det ble ved endringsloven samtidig gitt en regel om tvangskraft i tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 § 3 nr. 10. Det vises om bakgrunnen til Ot. prp. nr. 37 (1959-60) side 5 til 7. New York-konvensjonen har stor praktisk betydning. Den er hittil (oktober 2000) tiltrådt av 125 land (ifølge muntlig opplysning fra Utenriksdepartementets rettsavdeling), herunder de land Norge har størst handelssamkvem med.

Det er vanlig at konvensjoner om rettskraft for utenlandske avgjørelser blir gjennomført i norsk rett ved egen lov. Luganokonvensjonen er et eksempel på dette. Det er da loven, og ikke tvistemålsloven §§ 167 og 168 som regulerer rettskraftsvirkningene, og som i kraft av å være særregler går foran tvistemålslovens alminnelige regler ved eventuell motstrid.

Til tross for fullmaktene i §§ 167 og 168 har man også fulgt den praksis å innhente Stortingets særskilte samtykke (ratifikasjon) ved inngåelse av særlig viktige traktater. Ved gjennomføringen av den nordiske domslov i 1977 ble det således i tillegg til lov nr. 71 gitt enn egen lov (lov 10. juni 1977 nr. 72) om ratifikasjon av konvensjonen. Ved gjennomføringen av Luganokonvensjonen er Stortingets samtykke gitt i selve gjennomføringsloven som § 2.

Tvistemålsloven § 168 a – vedtatt verneting

Tvistemålsloven § 168 a ble tilføyet ved endringslov av 26. juni 1992 nr. 86 i forbindelse med ny tvangsfullbyrdelseslov, og gir rettskraft til avgjørelser truffet ved partsvedtatt utenlandsk verneting. Bestemmelsen svarer til tidligere ulovfestet rett. I tillegg til det alminnelige «ordre public»-unntak etter annet ledd, oppstilles fire kumulative vilkår for anerkjennelse etter første ledd: Vernetingsavtalen må gjelde et bestemt søksmål eller søksmål som springer ut av et bestemt rettsforhold (for eksempel et varig kontraktsforhold). Avtalen må inngås eller bekreftes skriftlig, må ikke stride mot ufravikelige vernetingsregler og må gjelde et rettsforhold som er undergitt partenes frie rådighet.

Luganokonvensjonen

Den mest generelle og vidtrekkende konvensjonen om anerkjennelse av utenlandske rettsavgjørelser mv. er Luganokonvensjonen. Konvensjonen ble vedtatt 16. september 1988 av de 18 stater som den gang var medlemmer av EU og EFTA og ble gjennomført i norsk rett ved lov av 8. januar 1993 nr. 21 (Luganoloven). Konvensjonen trådte i kraft for Norge 1. mai 1993. Etter lovens § 1 gjelder konvensjonen direkte som norsk rett. Luganokonvensjonen er en parallellkonvensjon til Brusselkonvensjonen av 1968, som gjelder mellom medlemslandene i EU. Den er ikke begrenset til rettskraft, men gjelder domsmyndighet (internasjonalt verneting), anerkjennelse og tvangsfullbyrdelse av rettsavgjørelser, og etablerer et felleseuropeisk jurisdiksjonsområde. Dette området utvides ved at også andre europeiske nasjoner kan tiltre konvensjonen. Polen tiltrådte konvensjonen med virkning fra 1. februar 2000, mens Ungarn og Tsjekkia vil komme komme med snart.

Om konvensjonen vises generelt til kommentarutgavene til Stein Rognlien (1993) og Lennart Pålsson (1992). Det vises også til Henrik Bulls kommentarer til Luganoloven og konvensjonen i Karnov norsk kommentert lovsamling (1999) side 2313 til 2328 og til Schei side 144 til 148. Konvensjonens betydning for norske domstolers domskompetanse i internasjonale forhold er omtalt i III.4 om stedlig domsmyndighet – vernetingsspørsmål.

Konvensjonen gjelder etter artikkel 1 første ledd på privatrettens område («civil and commercial matters» i den engelske teksten). Krav vedrørende skatter, avgifter og andre forvaltningsrettslige rettsforhold er holdt utenfor, slik som etter tvistemålsloven § 167. Etter uttrykkelig bestemmelse i artikkel 1 annet ledd gjelder konvensjonen heller ikke i hva som noe upresist kan betegnes som familie- og personstatussaker, konkurs- og insolvenssaker, sosiale trygdesaker og voldgift.

Reglene om retts- og tvangskraft er gitt i Luganokonvensjonens tredje del, hvor artikkel 25 inneholder en felles definisjon av hvilke typer rettsavgjørelser som omfattes, mens artikkel 26 til 30 gjelder rettskraft. Artikkel 31 til 45 gjelder tvangskraften og omtales ikke nærmere her, mens noen felles saksbehandlingsregler er gitt i artikkel 46 til 49.

I henhold til artikkel 26 første ledd skal en dom avsagt i en konvensjonsstat (opphavsstaten) anerkjennes i de andre konvensjonsstatene (mottakerstater) uten noen særskilt prosedyre. Begrepet «dom» skal etter artikkel 25 tolkes konvensjonsautonomt, det vil si at dets innhold bestemmes av konvensjonen selv, uten at det er avgjørende hvilke formelle betegnelser de ulike medlemsland bruker på sine rettsavgjørelser. Det bemerkes særskilt at rettsforlik eller forvaltningsavgjørelser ikke er tillagt rettskraftvirkning etter konvensjonen, slik det er hjemmel for i tvistemålsloven § 168. Artikkel 50 om autentiske offentlige bekreftede dokumenter, og artikkel 51 om rettsforlik hjemler bare tvangskraft.

Det fremgår ikke uttrykkelig hva som menes med «anerkjennes» i konvensjonens artikkel 26 («recognised» i den engelske teksten). Det er likevel ikke tvilsomt at dette betyr at dommen skal tillegges materiell rettskraft, positivt og negativt. For den positive rettskraftvirkningen fremgår dette også av artikkel 29, hvoretter retten ikke i noe tilfelle kan overprøve realitetsavgjørelsen i en utenlandsk dom. Den negative rettskraftvirkning er som i norsk rett supplert i forkant med en litispendensregel i artikkel 21.

Som fremstillingen ovenfor for norsk rett viser, kan det ikke sjelden være tvilsomt hvilken rekkevidde rettskraftvirkningene av en dom har. Både når det gjelder rettskraftens objektive og subjektive grenser, er det også forskjeller mellom konvensjonsstatene innbyrdes.

For anvendelsen av den tilsvarende bestemmelse i Brusselkonvensjonen har Europadomstolen lagt til grunn at rettskraftsvirkningene beror på opphavsstatens, ikke mottakerstatens regler, og dette må også legges til grunn for Luganokonvensjonen. Man kan derfor ikke ved avgjørelsen av et rettskraftspørsmål knyttet til en fransk dom i Norge, uten videre gå ut fra at grensen skal trekkes på samme måte som i forhold til en norsk dom.

I tillegg til at rettskraftvirkningene av den utenlandske dom kan prøves i forbindelse med spørsmålet om avvisning eller i forbindelse med en verserende sak der avgjørelsen får prejudisiell betydning, åpner konvensjonen for å få særskilt avgjort om dommen vil bli anerkjent. I henhold til konvensjonens artikkel 26 annet ledd kan enhver med rettslig interesse («interested party» i den engelske teksten) bringe spørsmålet om anerkjennelse inn for retten til avgjørelse etter den fremgangsmåte som gjelder ved begjæring om fullbyrdelse. For Norges vedkommende innebærer det at spørsmålet kan bringes inn for namsretten.

Konvensjonens artikkel 27 og 28 oppstiller unntak fra rettskraften. Artikkel 27 nr. 1 inneholder det alminnelige «ordre public»-forbehold. I og med at konvensjonen omfatter land fra samme kulturkrets, vil dette neppe ha særlig aktualitet. Artikkel 27 nr. 2 gjelder unntaket for uteblivelsesdommer hvor saksøkte ikke har fått forkynt stevningen i tilstrekkelig tid til å kunne forberede sitt forsvar. Dette unntaket er kort omtalt ovenfor. Artikkel 27 nr. 3 og 5 gjelder tilfeller hvor dommen i opphavsstaten gjelder et rettsforhold som er rettskraftig avgjort i mottaksstaten. Artikkel 27 nr. 4 gjelder tilfeller hvor dommen prejudisielt har avgjort et person- eller familiestatusforhold mv. i strid med mottakerstatens internasjonale rettsvalgsregler. Artikkel 28 første ledd gjelder den feil at dommen er avsagt i strid med konvensjonens egne ufravikelige vernetingsregler i artikkel 7 til 15 om særskilt verneting for forsikringssaker og forbrukertvister, samt de spesielle reglene om eksklusive verneting i artikkel 16. Artikkel 28 oppstiller også enkelte andre unntak som utvalget ikke går inn på her. Det vises til Pålsson side 204 til 206 om henvisningen til artiklene 54B tredje ledd, 57 fjerde ledd og 59.

Luganokonvensjonen tillater som nevnt ovenfor ikke at domstolene i mottakerstaten overprøver realitetsavgjørelsen til domstolen i opphavsstaten (artikkel 29). Konvensjonen går også svært langt i å erklære den avgjørelse opphavsstatens domstol har truffet med hensyn til sin egen kompetanse for bindende, både når det gjelder anvendelsen av konvensjonens egne bestemmelser om internasjonal domsmyndighet og anvendelsen av rent nasjonale kompetanseregler, selv om disse faller utenfor konvensjonens ramme for øvrig. Det vises om dette til artikkel 28 tredje og fjerde ledd. Domstolen i mottakerstaten kan imidlertid bedømme blant om dommen er avsagt i strid med eksklusive vernetingsbestemmelser for eksempel i saker om fast eiendom.

Andre generelle domskonvensjoner

De nordiske domskonvensjonene av 1932 og 1977 er omtalt ovenfor. Disse konvensjonene ble i likhet med de bilaterale konvensjonene vi hadde med Storbritannia fra 1961, med Forbundsrepublikken Tyskland fra 1977 og med Østerrike fra 1984, erstattet av Luganokonvensjonen så langt den rekker. Det vises til oppregningen i artikkel 55. For rettsforhold som ikke reguleres av Luganokonvensjonen og for dommer avsagt før Luganokonvensjonen trådte i kraft for Norge, vil imidlertid de eldre konvensjonene fortsatt kunne ha aktualitet.

I og med at de eldre generelle domskonvensjonene har tapt det meste av sin praktiske betydning etter Luganokonvensjonen, omtales disse ikke nærmere her. Det vises til fremstillingen hos Rognlien side 25 til 59. Om forholdet mellom de nevnte konvensjonene og Luganokonvensjonen vises særlig til Rognlien side 110 til 112 og Pålsson side 51 til 52.

Familierett

Luganokonvensjonen gjelder ikke familierettslige forhold. På dette området er Norge imidlertid part i flere konvensjoner som innebærer anerkjennelse av utenlandske avgjørelser.

Mellom de nordiske land gjelder fremdeles en konvensjon av 6. februar 1931 om ekteskap, adopsjon og vergemål. Konvensjonen gjelder med lovs kraft her i riket etter kunngjøring av Kongen i medhold av lov 19. desember 1969 nr. 75 om gjennomføring av nordiske konvensjoner om visse internasjonal-privatrettslige forhold § 1. Det er fremforhandlet en endringsoverenskomst av 25. februar 2000 som nylig har vært gjenstand for høring på grunnlag av et høringsnotat fra Justisdepartementet av 7. desember 2000.

Norge anerkjenner i stor utstrekning utenlandske statusavgjørelser på familierettens område, også i forhold til land hvor dette ikke har dekning i en gjensidig konvensjon. Det vises til lov av 2. juni 1978 nr. 38 om anerkjennelse av utenlandske separasjoner og skilsmisser.

Ved lover av 8. juli 1988 nr. 72 og 73 ble Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar mv. og Haag-konvensjonen av 25. oktober 1980 om internasjonal barnebortføring gjennomført i norsk rett. Europarådskonvensjonen innebærer at konvensjonsstatenes avgjørelser om foreldreansvar og samværsrett gjensidig vil bli anerkjent og fullbyrdet.

Norge er part i flere konvensjoner om anerkjennelse og fulbyrdelse av avgjørelser om underholdsbidrag, hvorav den mest omfattende er Haagkonvensjonen av 2. oktober 1973.

For fastsettelser av farskap er det ikke gitt generelle regler om godkjennelse av utenlandske rettsavgjørelser. I henhold til barneloven § 67 annet ledd kan bestemmelser om anerkjennelse inntas i forskrift, i konvensjon, eller vedtas for det enkelte tilfelle. I medhold av denne bestemmelsen er det gitt regler om anerkjennelse av nordiske farskapsavgjørelser ved forskrift av 20. november 1981 nr. 8950.

Multinasjonale spesialkonvensjoner

Spesielt på transportrettens område har man konvensjoner som også inneholder bestemmelser om anerkjennelse av avgjørelser avsagt i avtalestatene. Det gjelder f.eks. konvensjoner om internasjonal godsbefordring på vei, internasjonal jernbanetrafikk og om ansvaret ved oljesøl fra skip. Det vises til fremstillingen hos Dolva side 407 til 410 og spesielt om forholdet mellom slike konvensjoner og Luganokonvensjonen til Rognlien side 113 til 116.

14.2.3.7.11 Avgjørelser av Den europeiske menneskerettsdomstolen

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i henhold til Den europeiske menneskerettskonvensjonen av 1950 (EMK) artikkel 34 kompetanse til å behandle klager som private rettssubjekter retter mot en stat. Det følger av EMK artikkel 46 at Domstolens avgjørelser er bindende for staten dersom det konstateres krenkelse. Det er imidlertid en folkerettslig bundethet det her er tale om, ikke rettskraft i prosessuell forstand. Det er heller ikke vanlig å drøfte rettsvirkningene av Domstolens avgjørelser i Norge i et rettskraftperspektiv. Spørsmålet om tvangskraft er lite aktuelt fordi staten vil være den privates motpart, og det ikke er anledning til tvangsfullbyrdelse mot staten.

Det kan likevel reises spørsmål om rettskraftvirkningene av en dom av EMD dersom samme rettsforhold gjøres til gjenstand for ny sak for norske domstoler.

Forutsetningen for at rettskraftspørsmålet skal oppstå, er at det virkelig er identitet mellom det rettsforhold EMD har avgjort og det rettsforhold som foreligger til avgjørelse i en sak for norsk domstol. Det rettsforhold EMD først og fremst tar standpunkt til, er om konvensjonen er krenket. I tillegg kan Domstolen i medhold av EMK artikkel 41 treffe avgjørelse om erstatning til den krenkede part. Etter etablert praksis omfatter dette tre kategorier; økonomisk tap som følge av krenkelsen, saksomkostninger for nasjonale domstoler og behandlingen ved EMD og ikke-økonomisk tap. Det vises om EMK artikkel 41 generelt til Bårdsen, Oppreisningserstatning ved Den europeiske menneskerettsdomstolen, i TfR 2000 side 211 flg.

Kompetansen til å idømme erstatning etter EMK artikkel 41 er diskresjonær og tilkommer eksklusivt EMD selv. EMK artikkel 41 er således ikke noe eget ansvarsgrunnlag som kan gjøres gjeldende ved nasjonale domstoler som supplement til ellers gjeldende materielle erstatningsregler, selv om konvensjonen ved menneskerettsloven av 1999 er gjort til direkte gjeldende norsk rett. Det er videre et såvidt særegent ansvarsgrunnlag at et krav avgjort av EMD i medhold av EMK artikkel 41 som utgangspunkt vil måtte anses å være et annet rettsforhold enn et krav på grunnlag av ansvarsregler i nasjonal rett. Det blir derfor etter utvalgets oppfatning ikke aktuelt å tillegge disse avgjørelsene rettskraftvirkninger. At avgjørelsen ved EMD likevel vil kunne få betydning, f.eks. for utmålingen av erstatning i en etterfølgende norsk erstatningssak, er en annen sak.

Det vil derfor i praksis være selve hovedspørsmålet om konvensjonen er krenket, som det vil kunne være aktuelt å tillegge rettskraft. Problemstillingen vil f.eks. kunne oppstå dersom en part reiser erstatningssak i Norge på grunn av en konvensjonskrenkelse som er konstatert av EMD.

I praksis vil Domstolens avgjørelse i et slikt tilfelle bli lagt til grunn som bindende prejudikat, slik at det ikke får noen praktisk betydning om man tillegger den rettskraft i prosessuell forstand eller ikke. Rettskraftspørsmålet kan imidlertid tenkes å komme på spissen dersom et spørsmål om konvensjonskrenkelse er løst forskjellig av Høyesterett og EMD, og dette spørsmålet får prejudisiell betydning i en ny sak, f.eks. en sak om erstatning for konvensjonskrenkelsen. Dette vil neppe forekomme ofte, men risikoen for slik motstrid øker noe dersom spørsmålet om hvorvidt konvensjonskrenkelse har funnet sted, anses å være et selvstendig rettsforhold som kan prøves i søksmål for norske domstoler. Utvalget har i drøftelsen om søksmålsbetingelser og rettslig interesse i II.5.4.6 gitt uttrykk for at slike søksmål i en viss utstrekning må kunne fremmes etter at menneskerettsloven ble vedtatt. Skulle det oppstå motstrid, mener utvalget at løsningen etter gjeldende rett må være at den norske rettskraftige avgjørelse av spørsmålet må legges til grunn så lenge denne ikke er endret. Noe annet ville være å tillegge EMD rollen som «fjerdeinstans», det vil si som øverste ledd i en nasjonal domstolspyramide. Dette ville stride mot grunnleggende prinsipper om forholdet mellom nasjonale rettssystemer og det felleseuropeiske rettsystem som er etablert ved EMK. Selv om disse systemene i vesentlige henseender er integrert, særlig ved at EMK ved menneskerettsloven er gjort til direkte gjeldende nasjonal rett, rokker ikke dette ved Høyesteretts posisjon etter Grunnloven § 88 som den øverste domstol i det nasjonale domstolspyramide.

Selv om dette synet opprettholdes av konstitusjonelle grunner, vil Norge etter EMK artikkel 46 være forpliktet til å rette seg etter EMDs dom. En rettskraftig norsk dom som er til hinder for dette, vil i nødvendig utstrekning måtte gjenopptas. Den adekvate fremgangsmåte i eksemplet ovenfor vil derfor være å begjære gjenopptakelse. Som ledd i begjæringen vil det kunne kreves midlertidig opphevelse av rettskraften etter tvistemålsloven § 162 første ledd, som foreslås videreført i utkastet § 21-12(2).

For gjennomføringen av konvensjonen i norsk rett har adgangen til gjenopptakelse på grunn av konvensjonsstrid atskillig større betydning enn rettskraften. Tvistemålsloven inneholder i § 407 nr. 7 en bestemmelse hvoretter gjenopptakelse kan kreves «når avgjørelsen antas direkte eller indirekte å bygge på en forståelse av folkeretten eller en traktat som avviker fra den forståelse som en internasjonal domstol i samme saksforhold slår fast som bindende for Norge, og denne forståelse antas å burde føre til en annen avgjørelse.» Det er reist spørsmål om adgangen til gjenopptakelse går langt nok. Justisdepartementet fremmet i et høringsnotat av 17. april 1996 forslag om en utvidelse av adgangen til gjenopptakelse. Hittil har dette ikke blitt fulgt opp.

Europarådet vedtok 19. januar 2000 en rekommandasjon (Recommendation No. R (2000) 2 on the re-examination or reopening of certain cases at domestic level following judgments of the European Court of Human Rights). Rekommandasjonen inneholder blant annet en oppfordring til medlemslandene om å gjennomgå sine nasjonale rettssystemer og sørge for at det foreligger adekvate muligheter for gjenopptakelse av saker i tilfelle hvor EMD har konstatert krenkelse av konvensjonen. Rekommandasjonen inneholder ikke noe om rettskraft, og etter det utvalget kjenner til er det en ukjent tanke at EMDs avgjørelser skulle ha direkte rettskraftvirkninger i medlemslandene.

Utvalget ser det som en viktig oppgave å legge forholdene til rette for at den som har fått medhold i en sak mot Norge ved EMD effektivt får gjennomført sine rettigheter. Utvalgets foreløpige standpunkt er imidlertid at dette mest hensiktsmessig bør gjøres ved gjenopptakelse, ikke ved å gi avgjørelser av EMD direkte rettskraftvirkning. Utvalget behandler problemstillingen videre i kapitlene om gjenåpning av saken, se særlig II.15.6.4.9 om gjenåpning ved brudd på folkeretten og utkastet til lovregler i § 13-3(1)(d) og § 13-4(b).

14.2.3.7.12 Forvaltningsvedtak

Også enkelte forvaltningsvedtak er etter særskilt lovbestemmelse tillagt rettskraftvirkning på linje med dommer. Det gjelder for eksempel avgjørelser av Forbrukertvistutvalget i medhold av forbrukertvistloven § 11 tredje ledd. Et annet eksempel er bygningsmyndighetenes forelegg om plikt til å etterkomme pålegg eller forbud i henhold til plan- og bygningsloven § 114, dersom søksmål ikke er reist innen fristen på 30 dager, se § 114 annet ledd annet punktum.