NOU 2001: 32

Rett på sak

2 Utvalgets oppnevning, mandat og arbeid

2.1 Utvalgets oppnevning og sammensetning

Tvistemålsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 9. april 1999. Utvalget fikk følgende sammensetning:

  • leder høyesterettsdommer Tore Schei

  • byrettsdommer Marianne Berg

  • advokat Kristin Bjella

  • advokat Ingeborg Moen Borgerud

  • advokat Atle Helljesen

  • professor dr. juris Jo Hov

  • lagdommer Dag Bugge Nordén

På grunn av andre krevende arbeidsoppgaver fant professor dr. juris Jo Hov det nødvendig å fratre som medlem av utvalget. I hans sted ble den 25. februar 2000 oppnevnt

  • førsteamanuensis dr. juris Arnfinn Bårdsen

Utvalgets sekretær har vært advokat Christian H. P. Reusch.

2.2 Bakgrunn og mandat

Bakgrunn og mål for utvalgets arbeid er i brede trekk beskrevet i den kongelige resolusjon om oppnevnelsen. Det heter her:

1. Etter Justisdepartementets oppfatning er tiden moden for en bred gjennomgang av regelverket for domstolenes behandling av sivile saker, som i hovedsak baserer seg på lov om rettergangsmåten for tvistemål fra 1915. Det bør derfor nedsettes et utvalg for å vurdere reformer innen sivilprosessen, i første rekke med sikte på å utarbeide en ny tvistemålslov («Tvistemålsutvalget»).

2. De sentrale brukergrupper har tatt spørsmålet om revisjon av tvistemålsloven opp med Justisdepartementet. Departementet har mottatt henvendelser fra både Den norske Dommerforening og Den Norske Advokatforening der revisjon av tvistemålsloven etterspørres. Lignende reformarbeid er i gang i andre nordiske land. Et nordisk samarbeid vil være ønskelig i lys av at reglene om domstolsbehandling av sivile tvister også vekker interesse innenfor EU.

3. Stortinget har ved flere anledninger truffet vedtak der Regjeringen er anmodet om å utrede reformer i behandlingen av sivile tvister. Ved Stortings vedtak 8 desember 1995, jf Innst S nr 62 (1995-96) og Dok nr 8: 84 (1994-95), ble Regjeringen bedt om å utrede og fremme forslag om regler om gruppesøksmål. En slik utredning vil gripe inn i grunnleggende spørsmål i sivilprosessen. Regjeringen er videre bedt om å utrede spørsmål om utvidet frist for å begjære gjenopptakelse i visse tilfelle, jf Stortingets vedtak 18 juni 1997 og Innst S nr 278 (1996-97) jf Dok nr 8: 84 (1996-97).

4. Utvalget bør i samsvar med vedlagte utkast til mandat gis i oppdrag å foreta en fullstendig gjennomgang av tvistemålsloven og tilgrensende prosesslovgivning. Spesielt bør utvalget se på hvilke krav som i fremtiden bør stilles til dommerne og prosessregler som sikrer effektivitet, hurtig fremdrift og hensynet til nye partskonstellasjoner. Revisjonen skal ikke omfatte en alminnelig gjennomgang av domstolloven, skjønnsloven og tvangsfullbyrdelsesloven.

5. Utvalgets medlemmer bør både være teoretisk kyndige og ha praktisk innsikt i tvistemålslovgivningen. Det foreslås at utvalget får sju medlemmer. Som leder foreslås høyesterettsdommer Tore Schei. I tillegg bør det være deltakere fra herreds~ og byrettene, lagmannsrettene, Den Norske Advokatforening og universitetet. Utvalget forutsettes spesielt å rådføre seg med representanter for NHO, LO og Forbrukerrådet i forbindelse med utredning av spørsmål om gruppesøksmål. Det forutsettes videre at Tvistemalsutvalget rådfører seg generelt med ulike interessegrupper under utredningsarbeidet. Dette kan skje gjennom å avholde seminar, opprette referansegrupper og på andre måter i samråd med Justisdepartementet.

Utvalget får en sammensetning av kvinner og menn som er i samsvar med rundskriv Q-4/96 fra Barne- og familiedepartementet om representasjon av begge kjønn i statlige utvalg, styrer, råd, delegasjoner m v.

6. Det skal utredes økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene.

Utvalgets mandat er nærmere utdypet i Justisdepartementets foredrag til den kongelige resolusjon. Det heter her:

1. Innledning

Domstolene er samfunnets grunnleggende tvisteløsningsapparat. Det er derfor viktig at domstolene sikres et godt arbeidsredskap gjennom en tidsmessig prosessordning for sivile saker. En god prosessordning må bidra til kvalitet, effektivitet og rettssikkerhet i den sivile rettspleien, og den må åpne for rasjonell bruk av moderne informasjonsteknologi. Prosessordningen må være tilpasset det mangfold av saker som den teknologiske utvikling, den sosiale mobilitet og samfunnsutviklingen i sin alminnelighet gir opphav til. På flere av disse punktene kan det reises spørsmål om tvistemålsloven av 1915 med tilknyttet regelverk i andre lover holder mål, jf nærmere punkt 2 nedenfor. Tiden er derfor moden for en bred gjennomgang av regelverket for domstolenes behandling av sivile saker. Det bør derfor nedsettes et utvalg for å vurdere reformer innen sivilprosessen, i første rekke med sikte på å utarbeide en ny tvistemålslov («Tvistemålsutvalget»).

2. Revisjon av tvistemålslovgivningen

Utvalget skal i første rekke foreta en bred vurdering av lov 13 august 1915 nr 6 om rettergangsmåten i tvistemål og i samsvar med sine vurderinger legge frem forslag til en ny alminnelig lov som skal avløse tvistemålsloven. Utvalget bør i den sammenheng også vurdere om eksisterende regler for behandlingen av sivile saker som finnes i særlovgivningen, kan avløses av en ny tvistemålslov.

Utvalget bør legge vekt på å utrede og foreslå lovregler om spørsmål der utvalget selv mener det er behov for reform. Av spørsmål som utvalget bør vurdere, peker departementet særskilt på:

1. Dommerrollen og de konsekvenser utformingen av den bør ha for saksbehandlingsreglene. Det legges i dag vesentlig større vekt enn da tvistemålsloven ble til, på at dommeren skal spille en aktiv rolle undersaksforberedelse og hovedforhandling med et ansvar for sakens fremdrift og opplysning. Det bør i denne sammenheng vurderes å lovfeste regler om materiell prosessledelse.

2. Partenes innflytelse på saksbehandlingen i tvistemål. Det bør vurderes i hvilken grad partene bør ha adgang til å velge mellom ulike sett prosessregler eller avvike fra de ordinære prosessreglene. Spørsmålet må ses i sammenheng med dommerens plikt til å la partene få uttale seg og legge vekt på deres syn før retten treffer en prosessuell avgjørelse. Spørsmålet må videre vurderes i lys av ønsket om å gjøre rettergang for de alminnelige domstoler til et bedre alternativ til voldgift.

3. Rettergangsreglene bør vurderes både med sikte på tradisjonelle tvister med to parter og på flerpartskonflikter og tvister uten noen definert motpart. Tvistemålsloven er skrevet først og fremst med sikte på relativt ukompliserte saker mellom to parter. Det bør vurderes om reglene er egnet for behandling av komplekse tvister. I denne sammenheng bør tredjepersoners forhold til prosessen vurderes, herunder partsforholdet i saker om gyldigheten av forvaltningsvedtak.

4. Det bør vurderes i hvilken grad saksbehandlingsreglene bør gjelde for alle slags tvister. I dag gjelder det til dels andre regler for saker uten fri rådighet enn for saker hvor partene har fri rådighet over tvistegjenstanden, men skillet mellom saker med og uten fri rådighet er i mange tilfelle lite avklart. I tvistemålslovens femte del og etter hvert i særlovgivningen finner man en rekke former for særregler for ulike tvister. Det kan være aktuelt blant annet å vurdere om dagens særregler til dels kan erstattes av forskjellige saksbehandlingssystemer, der dommeren for hver enkelt tvist vurderer hvilket system som passer best. I denne sammenheng bør også reglene om forenklet rettergang vurderes. Det bør videre vurderes om prosessuelle regler i særlovgivningen har gitt erfaringer som kan kaste nytt lys over de alminnelige saksbehandlingsreglene for tvistemål.

5. Det bør vurderes regler som gir bedre mulighet enn i dag for å få avgjort en sak uten full gjennomgåelse av hele tvisten. I denne sammenheng bør spørsmålet om en forenklet behandling eller avvisning av åpenbart uholdbare søksmål vurderes. Det bør videre vurderes å åpne større adgang til delavgjørelser - f eks om foreldelse - enn etter gjeldende lov.

6. Megling i forskjellige former, i regi av en dommer eller av andre, er et viktig alternativ til dom. Behovet for nye og nærmere regler for megling og forlik (herunder rettsmegling) bør vurderes.

7. Reglene om avvisning bør vurderes med sikte på å legge til rette for praktisk tvisteløsning og unngå unødige konflikter som ikke gjelder sakens realitet. Det kan være grunn til å vurdere om iallfall visse hovedregler om rettslig interesse og om søksmålsfrister bør lovfestes. Reglene om verneting bør vurderes, herunder forholdet mellom nasjonale vernetingsregler og Luganokonvensjonen om domsmyndighet og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, og det bør legges vekt på å forenkle vernetingsreglene. Det bør vurderes om saksanlegg for uriktig verneting skal føre til avvisning eller til at saken overføres til en kompetent domstol.

8. Tvistemålslovens regler om bevis og bevisføring er til dels preget av foreldet tenkemåte og teknologi. Det bør vurderes hvilke regler som bør gjelde om bevisføring og om konsentrasjon av bevisførselen. Herunder bør reglene om fremlegging av skriftlige bevis overveies.

9. Bruk av moderne informasjonsteknologi i partenes kommunikasjon med domstolen og under bevisføring bør vurderes.

10. Utvalget bør vurdere spørsmål knyttet til rettskraft, herunder blant annet spørsmål om utvidet rettskraft, og gjenopptakelse, jf Stortingets vedtak 18 juni 1997 om oversendelse til regjeringen av forslaget i dokument nr 8:84 (1996-97) om utvidet frist for gjenopptakelse i sivile saker i særskilte tilfeller.

11. Bestemmelsene om sakskostnader. Det bør herunder vurderes om staten bør ha økonomisk ansvar for feil som domstolene begår, slik at en part f eks ikke må bære kostnadene ved anke over saksbehandlingsfeil.

12. Det må vurderes om rettergangsreglene for sivile saker oppfyller de krav som følger av internasjonale menneskerettskonvensjoner, særlig Den europeiske menneskerettskonvensjon. Det bør herunder vurderes om det bør være adgang til å få særskilt avgjørelse av om et forhold er i strid med en bestemmelse i en menneskerettskonvensjon, jf Høyesteretts kjennelse i Rt 1994 s 1244.

13. Det bør vurderes om det er behov for særlige prosessregler når domstolbehandlingen berører internasjonale regler som Norge er bundet av. Det bør herunder vurderes hvilken adgang staten bør ha til å opptre i slike saker for å få fastslått innholdet av Norges forpliktelser, jf Rt 1998 s 1372 som avviste statens adgang til å opptre som hjelpeintervenient i en sak om hvordan EØS-avtalen skulle forstås.

14. Voldgift. Det bør vurderes om det er ønskelig med en revisjon av voldgiftsreglene, blant annet på bakgrunn av at mange land de siste ti år har revidert sin voldgiftslovgivning ut fra UNCITRALs modellov for internasjonal voldgift i forretningsforhold fra 1985. Utgangspunktet må være at voldgiftsreglene også i fremtiden skal romme en stor variasjonsbredde i gjennomføringen av voldgiftssaker. Det må dessuten tas hensyn til at reglene også må kunne anvendes av ikke-jurister og at de må passe for såvel små som store forhold. Spørsmålene om voldgiftsdommers offentlighet og om hvilke arkivordninger som bør gjelde for voldgiftsdommer, bør vies oppmerksomhet. Med henblikk på kostnadsnivået i forbindelse med en voldgiftsprosess bør det vurderes om det skal gis regler som gjør at sakens parter kan løses fra en eventuell voldgiftsklausul.

Utvalget skal i sine vurderinger ha for øye at rettergangsreglene skal være et godt arbeidsredskap for domstolene, advokatene og partene. De skal tjene til å løse domstolenes oppgaver i den sivile rettspleie med konfliktløsning, rettsavklaring og gjennomføring av den materielle rett på en rettssikker, rask og billig måte.

Utvalget bør gjøre seg kjent med lovgivningsarbeid om tilsvarende spørsmål i andre nordiske land og delta aktivt i et nordisk samarbeid.

Ved utformingen av ny lov bør det legges stor vekt på brukervennlighet. Forholdet til særlovgivningen bør vurderes med sikte på et så enkelt og brukervennlig samlet regelverk som mulig. Utvalget bør vurdere i hvilken utstrekning de endringene som foreslås, også bør foreslås som parallelle endringer i straffeprosessen.

Utvalgets mandat omfatter ikke en alminnelig revisjon av domstolloven, skjønnsloven og tvangsfullbyrdelsesloven.

Utvalget må vurdere de økonomiske og administrative konsekvensene av sitt forslag.

3. Særlig om gruppesøksmål

Et særlig tema som må vurderes av Tvistemålsutvalget er gruppesøksmål, jf Stortingets vedtak 8 desember 1995 om oversendelse av forslaget i Dokument 8: 97 (1994-95) om innføring av gruppesøksmål til Regjeringen «til utredning og eventuelt forslag». Med gruppesøksmål forstås et søksmål som er anlagt på vegne av en gruppe personer som har en felles rettslig interesse i søksmålet. Søksmålet kan være anlagt uten deltakelse eller uttrykkelig samtykke fra alle medlemmer av gruppen. Slike søksmålsformer kan spesielt være aktuelle for tvister som gjelder en større krets av personer. Det kan blant annet gjelde forbrukere, særlige interessegrupper, f eks miljøverngrupper, eller en bestemt gruppe personer som har en fellesinteresse, f eks i forbindelse med erstatningssaker. Utvalget bør vurdere behovet for å åpne for gruppesøksmål, og hvilken utforming slike regler bør ha.

Utvalget bør se hen til arbeidet med gruppesøksmål i de øvrige nordiske land og utviklingen av regler om gruppesøksmål innenfor EUs regelverk.

Utredningen av spørsmål knyttet til gruppesøksmål må gå inn i den samlede utredningen for Tvistemålsutvalgets arbeid. I tillegg bes utvalget om å fremme et separat lovforslag om hvordan regler om gruppesøksmål kan innpasses i gjeldende tvistemålslov.

4. Sammensetning ...

Utvalget forutsettes spesielt å rådføre seg med representanter for NHO, LO og Forbrukerrådet i forbindelse med utredning av spørsmål om gruppesøksmål.

Det forutsettes videre at Tvistemålsutvalget rådfører seg generelt med ulike interessegrupper under utredningsarbeidet. Dette kan skje gjennom å avholde seminar, opprette referansegrupper og på andre måter i samråd med Justisdepartementet.

Frist for arbeidet ble satt til 1. juli 2002.

2.3 Utvalgets arbeid

2.3.1 Møter

Utvalget har hatt møter over i alt 52 hele møtedager. I tillegg kommer kortere møter i forbindelse med seminarer mv. Ett møte har vært holdt som fjernmøte (videokonferanse). Utvalget hadde et planleggingsmøte i juni 1999. Bortsett fra dette møtet ble arbeidet for praktiske formål startet opp 1. oktober 1999, etter at utvalgets leder var tilbake fra studiepermisjon i USA.

2.3.2 Kontakt utad - generelt

Som det fremgår både av den kongelige resolusjon og foredraget til den, er det forutsatt at utvalget «rådfører seg generelt med ulike interessegrupper under utredningsarbeidet». LO, NHO og Forbrukerrådet er spesielt nevnt. Utvalget har hatt møter med representanter for disse og en rekke andre organisasjoner, foreninger mv. og enkeltpersoner. Fra tidlig i arbeidet fikk utvalget en egen hjemmeside på Internett med opplysninger om arbeidet, mandat, sammensetning, møter mv. Utvalgets arbeidsnotater med redegjørelser og foreløpige forslag til regler ble lagt ut på Internett, og de ble sendt til alle vi antok kunne ha en særlig interesse av dem. Vi ga uttrykk for at vi ønsket uttalelser til notatene, og har fått ganske mange kommentarer. Et noe spesielt innspill i form av et julebrev til utvalget og utvalgets svarbrev er tatt inn som vedlegg 6 og 7 til innstillingen.

Det er for utvalget ikke tvilsomt at de innspill vi har fått, samlet sett har gitt oss informasjon og innblikk i erfaringer som på viktige punkter har påvirket våre vurderinger og lovutkastet. Det er også utvalgets bestemte oppfatning at innstillinger og lovutkast ved dette har fått et kvalitetsmessig løft.

2.3.3 Møter og seminarer

Som et ledd i den kontakt utad som er beskrevet foran, har utvalget hatt en rekke møter og seminarer. Foruten møtene med LO, NHO og Forbrukerrådet som er nevnt foran, har vi hatt møte med (møtested utenfor Oslo i parentes)

  • representanter for Sametinget og Sametingets administrasjon (Karasjok)

  • jurister i Finmark (Karasjok)

  • deler av styret i Samarbeidsutvalget for forliksrådene og hovedstevnevitnene

  • dommere i Asker og Bærum herredsrett om erfaringer med rettsmekling

  • dommere i samtlige embeter som har deltatt i prøveordningen for rettsmekling i forbindelse med gjennomført evaluering av denne

  • rettsformannen og prosessfullmektigene i den såkalte Baldersaken (Stavanger byretts sak nr. 401/98A)

  • advokat dr. juris Anders Christian Stray Ryssdal om viktige rettsøkonomiske aspekter ved sivilprosessen

  • advokat Rolf Uecker om tysk sivilprosess

Et samlet utvalget ga på det alminnelige dommermøtet i Bergen i mai 2000 en redegjørelse for hovedpunkter i arbeidet. Tore Schei ga en slik redegjørelse på landsmøtet for Den norske advokatforening i juni 2000. Dag Bugge Nordén ga redegjørelser, hovedsakelig for arbeidet med nye regler for forliksrådsbehandling, på to årsmøter for Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner i byene. Flere medlemmer har også gitt redegjørelser for arbeidet og deltatt i diskusjoner på møter i domstoler og advokatfirmaer.

Utvalget har arrangert følgende seminarer

  • om småkravsprosess og forliksrådsbehandling med bred deltakelse, blant annet fra organisasjoner, representanter for forliksrådene og hovedstevnevitnene, Forbrukerrådet, dommere og advokater

  • om gruppesøksmål med bred deltakelse fra organisasjoner, Forbrukerrådet, dommere og advokater mv.

  • med Advokatforeningens rettssikkerhetsutvalg og utvalg for sivilprosess, samt noen spesielt inviterte advokater, om utvalgte prosessrettslige emner (to møter)

  • med dommere i Høyesterett om prosessreglene for Høyesterett

  • med dommere i lagmannsrettene om ankereglene

  • med dommere i Oslo byrett om reglene for førsteinstansen

  • med advokater og dommere fra Trøndelagsfylkene med hovedvekt på reglene for førsteinstans over to dager.

I samarbeid med Oslo handelskammers institutt for voldgift og tvisteløsning arrangerte utvalget et seminar over to dager om ny voldgiftslov.

Ved oppstarten av utvalgets arbeid arrangerte Justisdepartementets lovavdeling et to dagers seminar med deltakelse fra alle fem nordiske land og England (Lord Woolf). Samtlige av utvalgets medlemmer deltok her.

2.3.4 Studiereiser mv.

Utvalget har foretatt studiereiser til Danmark, Sverige, Tyskland, Nederland og England. Bakgrunnen for reisene til Sverige og Danmark er at disse landene, spesielt Danmark, har prosessordninger for sivile saker som ligger nær opp til vår. Begge land – og igjen spesielt Danmark – holder for tiden på med viktig revisjonsarbeid av prosessreglene. I Danmark (København) hadde utvalget møter med

  • leder og sekretær i det danske Retsplejerådet

  • Det danske Advokatsamfund

  • dommere i Østre Landsrett

  • dommere i København byret

  • dommere i Sø- og handelsreten

I Sverige (Stockholm) hadde utvalget møter med

  • representanter for det svenske utvalg som arbeider med reform av rättegångsbalken

  • dommere i Svea hovrätt

  • dommere i Handens tingsrätt

  • dommere i Stockholms länsrätt

  • Advokat Claus Lundblad (Mannheimer Swartling Advokatbyrå)

Tyskland er internasjonalt kjent for å ha en velfungerende prosessordning, og kanskje særlig et system for fastsettelse av saksomkostninger det var viktig for utvalget å få et skikkelig innsyn i.

I Tyskland (Berlin) hadde utvalget møter med

  • Det tyske justisdepartement

  • Senatsforvaltningen for Justis i Berlin og dommere og advokater i Berlin

Nederland er inne i et reformarbeid i sivilprosessen som var av interesse for utvalget, samtidig som det var viktig for utvalget å få innsyn i den form for forenklet og hurtig prosessmåte som er kjent som «kort geding». I Nederland (Haag) hadde utvalget møter med

  • Det nederlandske justisdepartement

  • Advokater og dommere i Haag og Amsterdam

England og Wales har nylig (1999) gjennomført en meget viktig omlegging av prosessen i sivile saker. Her inngår en sterk saksstyring fra rettens side og på flere viktige punkter en betydelig forenkling av saksbehandlingen. Innblikk i de nye engelske reglene og de erfaringene man har med den nye prosessen, var viktige for utvalget. I England (Oxford og London) hadde utvalget møter med

  • Professorene Adrian Zuckerman og Ian Scott og solicitor Simon Davis (Clifford Chance).

  • Deputy Head of Civil Justice (Lord Justice Anthony May)

  • Head of Civil Appeals Office, Court of Appeal (Master Venne)

  • Law Society

  • Bar Council

  • Lord Chancellor’s Department

Også enkeltmedlemmer av utvalget har foretatt studiereiser med henblikk på utvalgets arbeid. Utvalgets leder, Tore Schei, hadde , som et ledd i studiepermisjon fra Høyesterett, i august og september 1999 et studieopphold i USA. Han var der Visiting Judicial Fellow ved Federal Judicial Center, som er et utrednings- og servicesenter for de amerikanske føderale domstoler. Formålet med studieturen var å få innblikk i angloamerikansk prosess generelt og praksis og regler for rettsmekling og gruppesøksmål spesielt. Schei hadde under oppholdet møter med en rekke dommere, advokater og universitetsjurister i Washington D.C., Chicago og Minneapolis. Schei har videre under arbeidet hatt en studietur til Danmarks Højesteret i København, for å se nærmere på prosessen i praksis der.

Dag Bugge Nordén deltok i november 1999 på et seminar om alternativ konfliktløsning (ADR) i Europarådets regi. Sommeren 2000 deltok han i et seminar i Geneve om gruppesøksmål, arrangert av Duke University, USA.

Utvalgets sekretær, Christian Reusch, deltok i august 2001 på CTC 7 (Court Technology Conference nr. 7) i Baltimore, USA. Ved samme reise møtte ham med Federal Judicial Center i Washington D.C., for å drøfte spørsmål knyttet til utkastet til regler om gruppesøksmål og de nyeste erfaringene med alternative tvisteløsningsmetoder (ADR).

2.3.5 Foretatte undersøkelser

Utvalget har foretatt to undersøkelser av forliksrådsordningen høsten og vinteren 2000-2001 i samarbeid med Justisdepartementets domstolavdeling og Samarbeidsutvalget for forliksrådene og hovedstevnevitnene i byene (SFH).

Den ene undersøkelsen er en brukerundersøkelse rettet mot parter og deres fullmektiger, som har hatt en sak behandlet ved mekling og eventuelt dom i forliksrådet. Denne undersøkelsen er utført av firmaet rhKnoff AS ved organisasjonspsykolog Richard H. Knoff. Den andre undersøkelsen er en kvalitetsundersøkelse som består av en gjennomgang av dommer i tvister, holdt opp mot de formelle kravene til dommers innhold som kan utledes av tvistemålsloven §§ 144 til 146, og kravet til begrunnelse av rettsavgjørelser som er en del av retten til rettferdig rettergang etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 6(1). Domsundersøkelsen er utført av Kristin Alstad og Børre W. Lyngstad, som er juridiske utredere i Høyesterett, med bistand fra Knoff for statistisk bearbeidelse av materialet. Undersøkelsene er nærmere omhandlet i II.10.8, og de er i sin helhet inntatt som vedlegg 4 og 5 til innstillingen. Det tilføyes at hvert av utvalgets medlemmer fulgte forhandlingene et par dager i ulike forliksråd for å skaffe seg et inntrykk av hvordan sakene håndteres i praksis.

Utvalget har vært opptatt av å skaffe seg kunnskap om hva slags saker som kommer til behandling ved domstolene og omkostningene i de enkelte saker. Videre har utvalget ønsket opplysninger om ankefrekvens i forskjellige sakstyper. Forretningsstatistikken for domstolene, som utgis av Justisdepartementets domstolavdeling, gir ikke svar på disse spørsmålene. Ved hjelp av RIFT (Rettsvesentets IT- og fagtjeneste) har utvalget fått innhentet detaljerte opplysninger om sakstyper og ankefrekvens. Opplysninger om tvistegjenstandens verdi og omkostningene i den enkelte sak, har blitt innhentet fra noen utvalgte tingretter, Agder lagmannsrett og Høyesterett. Utvalget har da fått slike opplysninger om samtlige sivile saker som har vært behandlet ved disse domstolene i en tre-måneders periode. Det gis ingen samlet redegjørelse for alt som fremkommer i dette materialet i innstillingen. Når det gjelder tvistegjenstandens verdi kan det imidlertid særlig vises til II.1 om reformbehovet i sivilprosessen, der noen tall er tatt inn. Ankefrekvens i saker om administrative tvangsvedtak tas opp i II.19.2.4.

2.3.6 Bistand og innspill i arbeidet

Som påpekt under I.2.3.2, har utvalget fått en rekke verdifulle innspill gjennom uttalelser, møter og seminarer. Samlet har disse innspillene gitt utvalget innsikt i erfaringer og vurderinger som utvilsomt har påvirket både utvalgets vurderinger og utkast til lovregler. Det er utvalgets bestemte oppfatning at dette har bidratt til en kvalitetsmessig heving av innstillingene.

Vi har også fått bistand på andre måter, blant annet til praktisk tilrettelegging av arbeidet, til opplegg for studieturer mv.

Utvalget vil rette en varm takk til alle – institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner – som har hjulpet oss i arbeidet.

2.4 Bemerkninger om noen punkter i mandatet

Utvalget har gjengitt mandatet foran under I.2.2. De problemstillinger og hensyn som er påpekt i den kongelige resolusjon og i Justisdepartementets foredrag, er drøftet av i utvalgets innstilling.

Kort kan utvalgets hovedoppgave etter mandatet sies å være å lage et utkast til en helt ny tvisteløsningslov. Det har utvalget gjort ved det utkast til lov om tvisteløsning som fremlegges med denne innstillingen, og ved det utkast til lov om voldgift som fremlegges i egen innstilling om voldgift.

Gruppesøksmål er spesielt nevnt i utvalgets mandat. Utvalget foreslår regler om dette, se kapittel 32 i utkastet til tvistelov. I tillegg er utvalget bedt om å fremme et separat lovforslag om hvordan regler om gruppesøksmål kan innpasses i gjeldende lov. Til det bemerker utvalget at forslaget til regler om gruppesøksmål kan tas inn i tvistemålsloven praktisk talt uten annen tilpasning enn at paragrafnummereringen samordnes med tvistemålslovens gjennomgående nummerering. Kapitlet kan tas inn som et nytt kapittel i lovens femte del eller som et siste kapittel i lovens tredje del. Når det gjelder tilpasningen ellers bemerkes: Henvisningen i utkastet § 32-3(1)(b) til utkastet § 1-4 må erstattes med tvistemålsloven § 54. § 32-4(4) annet punktum må gå ut. Det samme gjelder henvisningen i § 32-8(3) til småkravsprosessen og kapittel 10.

Det er i mandatet uttrykkelig sagt at dette ikke gjelder en alminnelig revisjon av domstolloven, skjønnsloven og tvangsfullbyrdelsesloven. Utvalget har foreslått noen endringer i domstolloven og tvangsfullbyrdelsesloven som det har sett som viktige for å få til en hensiktsmessig behandling av sivile tvister for domstolene. Utvalget vil tilføye at det er et åpenbart behov for en gjennomgang av deler av domstolloven. For bare å nevne ett eksempel kan det pekes på de mer tekniske regler om forkynnelse. Blant annet er det et problem at det hvor en advokat er bortreist på ferie, ikke sjelden er usikkerhet om når en dom som kommer til kontoret i ferieperioden, er forkynt for ham, slik at ankefristen begynner å løpe. En opprydding i forkynnelsesreglene og i andre regler bør foretas snarest.

2.5 Noen generelle bemerkninger om innstillingene, lovutkastene og betegnelsene på lovene

Utvalget er kommet til at voldgiftsreglene bør gis som en egen voldgiftslov. Det er vanlig i de fleste land. UNCITRAL modellov bør etter utvalgets mening legges til grunn for oppbygging og utforming av voldgiftsreglene. Systematikken her bryter så vidt mye med utkastet til tvistelov at også det gjør en innpassing av voldgiftsreglene i denne mindre naturlig. Ved å gi voldgiftsreglene i en egen lov, markeres det at det ikke gjelder noen generell regel om at voldgiftsreglene skal suppleres med tvistelovens behandlingsregler. Loven hvor voldgiftsreglene tas inn, bør hete Lov om voldgift, med voldgiftsloven som offisiell kortform. Lovutkast med motiver er tatt inn i en egen innstilling.

De øvrige reglene om løsning av rettstvister tas da inn i en annen og egen lov, som i den totale sammenheng selvfølgelig blir den viktigste loven. Her er det først og fremst regler for løsning av rettstvister etter at tvistene er brakt inn for domstolene gjennom søksmål, men det er også regler om plikter for partene og løsning av tvister før sak er reist. Navnet på denne loven bør ikke være tvistemålsloven. Utvalget har i sitt arbeid knapt truffet noen som har ment at tvistemålsloven er et godt og betegnende navn. Tvistemål er for mange et fremmedord uten sikker betydning. Det er imidlertid lettere å si at tvistemålsloven ikke er noe godt navn, enn å komme frem med et annet navn som umiddelbart fører en på sporet i retning av loven som angir hvordan tvister skal behandles og løses. Utvalget har vurdert flere betegnelser, og er kommet frem til Lov om tvisteløsning, med tvisteloven som offisiell kortform, som den beste. Selv om det også er annen tvisteløsning enn den som vil foregå i henhold til lovutkastet, blant annet i nemnder og ved voldgift, vil en lov om tvisteløsning være den helt sentrale lov for løsning av rettstvister.

Utvalget vil tilføye at det også er en annen viktig grunn til at tvistemålsloven ikke bør være navnet på en ny loven, hvis utvalgets utkast følges opp. På viktige punkter legger utvalget opp til endringer i prosessreglene. Særlig hensett til de regler som foreslås om aktiv saksstyring fra rettens side, kan man til en viss grad snakke om et nytt prosessregime. Dette bør understrekes også gjennom valget av navn på loven.

Utvalget har registrert et ønske hos mange om at utkastet skal bli tilgjengelig på engelsk. Dette er til dels kommet fra utlandet i forbindelse med at det i ganske mange land foregår arbeid med eller planer om revisjon av tvisteløsningsreglene. Også på dette felt har man å gjøre med en økt internasjonalisering. Oversettelse til engelsk er videre ønskelig ut fra den utstrakte kontakt det er mellom norske jurister og utenlandske jurister og parter, både mer generelt og i tilknytning til konkrete tvister. Det tilføyes at for voldgiftsloven vil en oversettelse til engelsk være helt nødvendig for en drøftelse av om loven vil kunne bli akseptert som en «modellov», se her nærmere innstillingen til ny voldgiftslov.

Utvalget har ikke funnet grunnlag for å oversette innstillingene i sin helhet til engelsk. Det ville medføre for store utgifter. Men utvalget har funnet grunn til å få oversatt selve lovutkastene og et kort sammendrag av innstillingene. Oversettelsene er utført av statsautorisert translatør, cand. jur. Knut Engedal. Advokat Jane Wesenberg har også bistått noe med oversettelsene, bl. a. med endringer som ble foretatt umiddelbart før innstillingen gikk i trykken.

Innstillingen til lov om tvisteløsning er delt i fire hoveddeler. I del I er selve lovutkastet, redegjørelse for utvalgets arbeid mv. og et sammendrag av innstillingen. I del II drøftes en del prinsipielle og mer generelle spørsmål knyttet til utforming av en ny sivilprosesslovgivning. I del III kommer de mer spesielle drøftelsene, med bemerkninger til de enkelte kapitler og bestemmelser i lovutkastet. For å øke lesbarheten av de spesielle bemerkningene, har utvalget også inntatt selve lovteksten ved hver av bestemmelsene her. Det får økt betydning dersom det i det videre lovarbeidet blir gjort større endringer i og omstokkinger av bestemmelsene. Utvalget antar det særlig da vil være nyttig å ha den teksten i lovutkastet som bemerkningene knytter seg til, i umiddelbar tilknytning til disse. Den engelske oversettelsen av lovutkastet og sammendraget er inntatt for seg i del IV.

2.6 Fremtidige reformbehov

Som det vil fremgå av utvalgets innstilling, blant under II.3.3 og II.4.2, skjer det internasjonalt en utvikling av prosessen, og det gis materielle regler med føringer for prosessreglene som får eller bør få betydning for vår prosess. Dette, sammen med de endringsbehov som praksis her i landet vil vise, tilsier at reglene for tvisteløsning må være gjenstand for en kontinuerlig vurdering og oppdatering. Etter utvalgets mening bør departementet etablere et apparat som får mulighet for å komme med innspill til endringer i prosessen, enten det skjer gjennom et råd som det danske Retsplejerådet, ved et mindre utvalg eller på annen måte. Det ville være uheldig om utvalgets innstilling skulle bli oppfattet som et svar på det totale utredningsbehov som foreligger f. eks. for den nærmeste fem- til tiårs periode.