NOU 2007: 14

Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms

2 Samisk tilstedeværelse i Nord-Troms gjennom jernalder og ­middelalder

2.1 Kildegrunnlag og tolkning

Innenfor denne tidsavgrensingen behandles i hovedsak jernalderen og middelalderen. Man har i arkeologien skilt mellom norrøn og samisk jernalder ut fra antatt teknologibruk (jern- og/eller steinteknologi). Norrøn jernalder regnes fra omkring år 0 og fram til 1050. Siste del av jernalderen er da vikingtid. Samisk jernalder blir derimot blant enkelte regnet helt fram til 1500–1700-tallet. Det vil si at tidsepoken inkluderer det som ellers regnes som middelalderen. Uten å ta stilling til hvorvidt det er riktig å gjøre et slikt skille er det i den følg­ende gjennomgangen benyttet en tidsavgrensning med benevnelse jernalder fram til ca. 1050 og middelalder deretter fram til 1500-tallet uansett om det gjelder omtale av samer eller norrøn/norsk befolkning.

I denne perioden er de skriftlige kildene relativt sparsomme med hensyn til den samiske befolkningen. En del skriftlige kilder eksisterer imidlertid. Disse sammen med arkeologiske undersøkelser belegger samisk tilstedeværelse, ressursbruk og til dels rettighetsforhold med spesiell relevans for den samiske befolkningen. Kildene kan særlig gi svar på hvor den samiske befolkningen oppholdt seg, og hovedtrekkene i ressursutnyttelsesmønsteret. Størrelsen på den samiske befolkningen i denne tiden kan bare skjønnsmessig anslås, da det ikke finnes befolkningsmessige data av numerisk karakter. Antallet samer var likevel ikke stort. Det var heller ikke mange nordmenn bosatt i Nord-Troms i perioden, og sett under ett var antagelig den samiske befolkningen en god del større enn den norske. Først fra andre halvdel av 1500-tallet eksisterer det kilder som antyder samisk folkemengde, først gjennom de svenske skattelistene og etter hvert de manntallene over samer som både svenske og norskdanske myndigheter regi­strerte. Gjennomgangen av tidsepoken fram til slutten av 1500-tallet gjøres derfor samlet når det gjelder befolkningshistorie og ressursbruk og til dels rettighetsforhold.

I området finnes en rekke spor etter mennesker 10000 år tilbake i tid (se for eksempel Sandmo 1994). De tidligste menneskene i området må ha vært et jeger og fangstfolk, men det er vanskelig å fastslå hvem disse menneskene var. Det er først fra tusenåret før år null og fra jernalderen av at det blir tydelig at vi har å gjøre med to ulike befolkningssegmenter: samer og en norrøn befolkning som bebor området. En tidligere rådende teori var at samene innvandret til det nord-skandinaviske området i perioden før år null. Nyere teorier tar utgangspunkt i at samene framstår som en etnisk gruppe i samme tidsperiode på grunn av differensiering i tilpasning og samhandling gruppene i mellom med basis i de ulike tilpasningene (for eksempel Odner 1983). I det ligger en antagelse om at det er forbindelse mellom den tidligere befolkningen, en protosamisk gruppe, og den seinere kjente samiske befolkningen.

Innvandringsteorien har i noe regional litteratur, til dels av nyere dato, gitt heller merkelige utslag. Fugelsøy (1970) skriver i et lokalhistorisk arbeid om Skjervøy kommune blant annet at det er sannsynlig at «dette folk [samene] har bodd i Midt-Europa, et sted i nærheten av Ungarn. ...I krigs­tider ble så dette folk fordrevet av de sterkere og landflyktighetens lange år begynte, med vandringer nordover, stadig jaget videre og forfulgt, til de siste overlevende – som en rest av folket – nådde ubebodd land på Nordkalotten» (side 45). Dette skal i henhold til Fugelsøy ha skjedd på 1000-tallet. Fugelsøy påberoper seg historiske kilder og forsk­ning også med hensyn til andre forhold vedrørende samer, f.eks.: «Historiske kilder kan ikke berette om at det er gjort forsøk på å omskape fi­nnene til nordmenn, heller ikke at de har vært utsatt for noen form for diskriminering, sett ut fra skriftlige kilder frem til 1900.» (side 44). Nyere faglig arkeologisk og historisk forskning støtter ikke opp om et slikt syn.

2.2 Nord-Troms - et grenseområde mellom nordmenn og samer

Før midten av 1500-tallet er den skriftlige dokumentasjonen av tilstedeværelse av samer i Nord-Troms-regionen sparsom. Den hyppigst refererte kilden som de aller fleste forskere henviser til, er Ottars beretning til den engelske kongen Alfred fra ca. 890 (for eksempel Bjørklund 1985: side 20, B­ratrein 1989: side 173, Hauglid 1981: side 46 og Sandmo 1994: side 172). Ottar omtaler seg som den nordmannen som er bosatt lengst nord i landet. Han opplyser at han handler med og skattlegger samene (finnene). Det hersker usikkerhet med hensyn til nøyaktig hvor Ottar bodde, men de fleste plasserer ham i kystlandskapet i den nordlige delen av Troms, Lenvik eller innenfor Tromsø fogderi (muligens i Malangen-Hillesøy området). Å fastslå hvor Ottar bodde er av mindre betydning i denne sammenhengen. Det som derimot har betydning, er hans opplysninger om at han opererer i et grenseområde mot det som betraktes som tilholdssted for samer. Bratrein (op.cit.) sier: «I Ottars område må vi tru at samene i fjordene og på øyene fra Malangen og nordover til Finnmark blei beskatta, likeså de samegrupper som bodde i innlandet og på vidda.» (Side 178.)

At Ottar holdt til i et grenseområde, stadfestes også av noe senere skriftlige kilder som det ofte refereres til. Blant de viktigste i denne sammenhengen er Rimbegla fra slutten av 1100-tallet og en fredstraktat mellom Norge og det russiske riket Novgorod fra 1326. Rimbegla er et islandsk kildeskrift. Her heter det at Malangen er den fjorden som skiller Finnmark fra bumenn. Bumenn er da å forstå som den norrøne jordbruksbefolkningen, og Finnmark referer til der samene, med en annen økologisk tilpasning, holder til. Fredstraktaten fra 1326 har antagelig en forløper i en avtale mellom den norske kongen Håkon Håkonsson og Novgorod fra 1250–51 hvor de territorielle interessesfærene artikuleres (Bertelsen 1994, side 237). Bertelsen ser blant annet etableringen av en kirke på Tromsøya rundt 1250 som en markering av norsk herredømme i et grenseområde. Hauglid (1981, side 50) påpeker at denne avtalen «ikke trakk klare grenser mellom rikene, men som opererte med skattegrenser langt fra hverandre, og store distrikter mellom disse». Hauglid refererer avtalen slik:

Dette er grænsene mellom Norges Konges rike og russekongens, efter hva gamle mænd har sagt og gamle bumænd og finner sier endnu den dag i dag: Russerne har ret til at ta skat langs med sjøen til Lyngstuven og paa fjeldet til Mæleaa, som ligger beint op fra Lyngstuven og østover mot Kjølen. Men kongen av Norge tar skat østover til Trianæma og ind efter Gandvik til Veleaga, hvor som helst hvor der er halv­kareler eller halvfinner som er født av finsk mor.

Det har vært noe ulik oppfatning om grensene inne i landet. Mæleaa har vært tolket som Skibotn­elva (Johnsen 1923), mens Hauglid argumenterer for at Mæleaa refererer til Målselv, som renner ut i Malangen, noe som også er en allmenn oppfatning.

Det er, på samme vis som med eksakt plassering av Ottars bosted, i denne sammenhengen mindre viktig å avklare nøyaktige grenser for norske og russiske territorielle interessesfærer. Det har også vært noe ulike fortolkninger av hva avtalene mellom Norge og Novgorod refererte til med hensyn til forholdet mellom de to rikene (Hansen 2004, side 65). Avtalene mellom partene ble heller ikke etterlevd, og i perioden helt fram til begynnelsen av 1600-tallet var det stridigheter mellom partene knyttet til skattlegging og statlig suverenitet. Det som disse kildene likevel viser til, er at Nord-Troms i siste del av jernalderen og ut gjennom middelalderen betraktes som et grenseområde, og en av de viktigste faktorene bak denne grenseforståelsen var samisk tilstedeværelse, da den omtalte retten til å kreve skatt gjaldt samer. Malangen framstår som det ene grensepunktet i området, mens Lyngstuva er det andre. Hansen (op.cit. side 66) tolker disse grensepunktene inn i «norsk riksenhets fremrykning i kystområdet nordover gjennom middelalderen», hvor grensen for norsk riksenhet ved slutten av 1100-tallet gikk ved Malangen, og hvor Lyngen i første halvdel av 1300-tallet var «vestgrense for norsk-russisk fellesbeskatning av samene, trolig med grunnlag i etnisk/kulturell grense av gammelt opphav». Dette kan imidlertid ikke tolkes som en absolutt grense for samisk bosetting med nordmenn vest og sør og samer øst og nord for dette området.

På øyene (særlig ytterkysten) i Troms nord for Malangen (det som i dag ligger innenfor Tromsø og Karlsøy kommuner), er det mange spor fra jernalderen (fram til 1000-tallet) av en norrøn befolkning. Samisk tilstedeværelse i dette området i perioden er vanskelig å dokumentere med sikkerhet ut fra arkeologiske funn, men man kan heller ikke med sikkerhet avvise det (Bratrein 1989, Sandmo 1994). Bratrein (side 170) hevder for eksempel at:

...samene ...utvilsomt også har deltatt i fiske og fangst på ytterkysten, d.v.s. i det «norske» området. Og mye kan tale for at samene og nordmennene i området slett ikke holdt seg for seg selv, men også har samarbeidet på ulik vis ...I fleire av gravene av «norsk» type, er det også gjenstander som har vært oppfatta som samisk. Dette gjelder allerede de to gravene fra Engholmen fra 600-tallet.

Fra jernalderen er sporene etter en samisk befolkning usikre, men når vi kommer til middelalderen, er det avdekket både samiske graver (urgraver) og gammetufter som regnes som samiske (Bratrein 1989, Søbstad 1980). Særlig fra andre halvdel av 1200-tallet er det med sikkerhet påvist samisk bosetting i Langsund-området og i Grunnfjord på Ringvassøy. Få funn både av norsk og samisk type tyder likevel på en reduksjon i befolkningen. Dette er satt i forbindelse med oppløsningen av de mer lokale høvdingedømmene som kontrollerte handel og skattlegging da riksmakten og kongedømmet konsoliderte seg ved utgangen av vikingtiden. Søbstad (1980) hevder sågar at Helgøy-området i stor grad synes å være folketomt fra 1000-tallet til ut på 1200-tallet, da området befolkes på nytt, samtidig av en norsk og en samisk befolkning (side 131). Søbstad baserer sine argumenter i hovedsak på radiologiske dateringer av hustufter. Undersøkelser av runde gammetufter som tolkes (med god grunn) som en samisk boform «...synes å indikere at området kan ha hatt et samisk befolkningsinnslag i alle fall så langt tilbake som slutten av 1200- begynnelsen av 1300-årene» (side 139). Bratrein (op.cit., side 201) modifiserer dette bildet, og hevder en viss kontinuitet av norsk og samisk befolkning, selv om folketallet gikk tilbake, mest i Helgøy-området, mindre i Hillesøy-området. Samisk tilstedeværelse er blant annet knyttet til to gravfunn fra Langsund og Torsvåg av samisk type datert til perioden 1000–1100-tallet (Sjøvold 1974) og til perioden 1044–1250 (Andreassen 1987). Bratrein framsetter også den hypotesen at den gjenværende norrøne befolkningen assimileres inn i den samiske:

«Med sin bedre tilpassa fangstkultur hadde samene kanskje lettere for å livnære seg her enn nordmennene. Dette kan ha ført til en gradvis overgang til samisk næringsliv og livsvaner...»

Inne i fjordene og i innlandet fra Malangen og nordover i Nord-Troms og Finnmark må vi anta at vi finner samisk bosetting fra jernalderen og fram til høgmiddelalderen, selv om det ikke finnes mange spor etter dem. Bratrein (1989) antar at når Ottar omtaler samene som bebor landet nord om det norskbygde landet, så var dette «trulig Skjervøyområdet og Finnmarkskysten» (side 170). Generelt har tidsperioden tidligere blitt omtalt som funntom når det gjelder området, men Schanche (1992) hevder at den neppe er så funntom som hevdet, men at få funn heller skyldes at interessen for arkeologi knyttet til samisk tilstedeværelse, var svært laber fram til 1970-tallet. Den mindre bofaste samiske jakt- og fangsttilpasningen etterlot seg også få synlige spor. Schanche argumenterer for at nye arkeologiske metoder, bl.a. større flateavdekninger, må tas i bruk for å avdekke samiske spor fra jernalderen. Ved utgravningene på begynnelsen av 1990-tallet på Slettnes på Sørøya i Vest-Finnmark ble det da også ved større flateavdekninger avdekket en rekke spor etter menneskelig aktivitet som kan knyttes til samisk tilstedeværelse i det første årtusenet e.Kr. 14 C-dateringer viser her kontinuerlig menneskelig tilstedeværelse fra tiden før Kristus og fram til 1400-tallet. Dette gjelder både spor etter boliger (runde tufter), kokegroper, ildsteder og hellegroper (Hesjedal, Damm, Olsen og Storli 1996). De påpeker også at «det arkeologiske materialet herfra tilsvarer det materialet som man også ellers i Nord-Skandinavia forbinder med samenes forfedre» (side 233). Henriksen (2004) viser til at senere undersøkelser viser at «runde tufter av Slettnestypen er blant de vanligste fortidsminnene fra jernalderen i Nord-Troms og Finnmark. [Og] ...nylig er det datert lignende tufter til middelalderen (ca. 12–1500-tall)» (side 52). Disse overlapper da gammetuftdateringene fra seinmiddelalderen, som vi har flere av fra Nord-Troms.

På kysten av Nord-Troms og Finnmark finnes et spesielt kulturminne, hellegroper, som inntil nå ikke er avdekket lenger sør i landet. Hellegropene er også et eksempel på tidligere interesse for kulturminner fra området. De ble første gang undersøkt i 1868, men etter hvert ble de definert ut som fornminne. Henriksen (1996) sier at «siden hellegropene ikke kunne settes i sammenheng med noe norsk fornminne, falt hellegropene ut av det arkeologiske interesseområdet» (side 109). De ble så «gjenoppdaget» på 1970-tallet. Dette er rektangulære «kister» kantsatt med steinheller, og tidligere har de vært sett på som graver. Disse hellegropene er imidlertid blitt brukt til å utvinne tranolje av sjøpattedyr. Inntil 1995 var det avdekket 648 slike groper, med den største konsentrasjonen på Arnøy i Skjervøy kommune hvor 211 var registrert (H­enriksen 1996, side 53). Et fåtall er funnet i Karlsøy og Tromsø kommuner. Det sørligste funnet er på Håkøya ved Tromsø (Sandmo 1994, side 132). De har vært i bruk i tidsrommet fra år 0 til ca. 1200, men de fleste er datert til mellom år 600 og 900. Siden hellegropenes hovedutbredelsesområde er lokalisert til grenseområdet mellom Ottars Hålogaland og det samiske bosettingsområdet, blir disse tolket som spor av samisk fangstvirksomhet og vareproduksjon som er inngått i handel med norrøne høvdinger (Henriksen 1996, 2000). Med utgangpunkt i at tettheten av hellegroper er aller størst i det som er betraktet som grenseområdet mellom norrøne og samiske bosettingsområder, framsetter Henriksen også en teori om at hellegropene har virket som symbolske grensemarkører. Selv om det foreligger metodiske problemer knyttet til å analysere førhistoriske etniske relasjoner med bakgrunn i kulturminner, tyder nettopp lokaliseringen sammen med de sparsomme skriftlige kildene på at samer har vært engasjert i denne virksomheten. Samene var et jakt- og fangstfolk på denne tiden, og ifølge Ottars beskrivelse inngikk sjøpattedyr i de produktene som var gjenstand for handel og skattlegging. Dersom tranoljeutvinning med bakgrunn i hellegropteknologien var en norrøn spesialitet, burde kulturminnet også forekomme sørover langs kysten av Hålogaland. At bruken av hellegroper opphører i perioden 1000 til 1200, setter Henriksen (1996) i sammenheng med at de håløygske høvdingene mister sitt hegemoni med hensyn til handel med og skattlegging av samer. Dermed opphører også tranolje å være en omsettbar vare.

Om hellegropene med stor sannsynlighet kan knyttes til samisk tilstedeværelse, tilsier dette likevel ikke at de norske ikke var til stede i området, eller at de ikke deltok i produksjonen på noe vis. Nord-Troms-området er da også beskrevet som et kontaktområde med samhandling og gjensidig påvirkning (Bratrein 1989). En del funn fra jernalderen viser at norrøne folk har vært til stede i Skjervøy-området og på Finnmarkskysten i jernalderen. På Spildra i Kvænangen er en gravhaug og en nausttuft av norrøn type undersøkt og datert til tidsrommet rundt år 500 (Grydeland 1996). Gravhaugen er den østligste graven av denne typen som er funnet i Norge. Hva slags type bosetting funnet representerer, er usikkert. Det er antydet at «her står man kanskje ovenfor en norrøn handelsstasjon, hvor man handler med samene i tiden rundt 500 e.Kr.» (Bjørklund og Grydeland 2004, side 22). Ut over dette er det ikke gjort noen arkeologisk eller historisk analyse av funnet og den konteksten det har inngått i.

Fra Spildra i Kvænangen er også såkalte urgraver registrert og undersøkt. Schanche (2000) har utført en grundig analyse av urgraver som utvilsomt kan ses som en samisk gravskikk. Disse skiller seg fra de norrøne gravfeltene og er territorielt distribuert fra kysten av Finnmark og Nord-Troms og sørover til de indre områdene av Trøndelag og Jemtland i Sverige. I det sørligste området er g­ravtypen bare registrert i det indre av landet. Schanche har datert fem urgraver fra Spildra til perioden 1000–1300 og én til perioden etter 1300, mens det totale antallet registrerte førkristne graver fra Kvænangen-området er 96 (Schanche 2000, Grydeland 2001). På Spildra er det også avdekket fem (av 30 registrert i Norge) bjørnegraver (G­rydeland 2001) som kan knyttes til førkristen samisk bjørnekult (Myrstad 1996). Myrstad har datert bjørnegravene på Spildra til tidsperioden 1030–1300. I Norge ellers er spennet større, med de eldste dateringene tilbake til 300-tallet og den yngste til 1600-tallet.

En rekke (96) runde gammetufter fra seinmiddelalderen og fram mot nyere tid er også registrert i Kvænangen (Grydeland 1996, 2000). De eldste er fra begynnelsen av 1400-tallet. Det interessante her er at distribusjonsmønsteret med plassering og tetthet i stor grad overlapper mønsteret til de førkristne gravene. Det ligger imidlertid en forskjell i at gravenes aldersdatering går lenger tilbake i tid enn gammetuftene. Vi må likevel kunne anta at boligstrukturer har eksistert tidligere og parallelt med de andre funntyper (jf. Schanche 1992, Hesjedal o.a. 1996).

Ut fra de arkeologiske funnene danner det seg et mønster som i all hovedsak bekrefter de historiske kildene vi har fra sein jernalder (vikingtid) og middelalder. Kysten av Nord-Troms er et grenseområde mellom norrøn og samisk bosetting, hvor spor etter det norrøne raskt avtar når Lyngstuva passeres, mens spor etter samisk virksomhet blir mer dominant. I nyere forskning er en også begynt å nyansere en tidligere oppfatning om at funn kan ensidig knyttes til den ene eller den andre kulturkretsen. Flere av funnene fra området, for eksempel gravfunn som tidligere er tolket som norrøne, viser elementer av både norrøn og samisk karakter (Hauglid 1981, Bratrein 1989, Sandmo 1994). Dette kan vise til kontakt, for eksempel via handel, men kan også tyde på assimilasjon, for eksempel gjennom ekteskapsallianser, som like gjerne kan ha gått begge veier.

Det er særlig fra dagens Karlsøy, Kvænangen og Skjervøy at den sjøsamiske tilstedeværelsen i jernalderen og middelalderen er grundig dokumentert gjennom arkeologiske undersøkelser. Vi må likevel anta at det i fjordstrøkene i hele Nord-Troms har eksistert en sjøsamisk befolkning slik vi finner det på de undersøkte lokalitetene. Når vi kommer til andre halvdel av 1500-tallet, finner vi dette dokumentert i skriftlige kilder, og det ville være en urimelig antagelse at de ikke var der tid­ligere.

2.3 Samisk bruk av de indre områdene i Nord-Troms fram til 1600 - fra jakt og fangst til reindrift

I jern- og middelalderen var også innlandet befolket og brukt. Jakt og fangst var den rådende tilpasningsformen. I innlandet i Nord-Troms er det blant annet registrert en rekke fangstanlegg for villrein, kalt fallgroper. Slike finner vi både innenfor Tromsø kommune, i Balsfjord og Storfjord. De er ofte lokalisert på eider mellom fjordsystemer der reinen hadde sine trekkveier, men er også funnet i de indre fjellområdene, som Devvdesvuopmi i Målselv og i Blåtind-området i Målselv og Balsfjord (Sommerseth 2001). Det er ikke gjort undersøkelser med hensyn til datering når det gjelder anleggene i Nord-Troms. Sommerseth sier: «Det er foretatt få dateringer av slike anlegg, men dateringer herfra (indre Finnmark) og fra tilsvarende anlegg for villrein på finsk side viser at dateringene samlet sett strekker seg fra midten av yngre steinalder rundt 3500 f.Kr. og fram til 1400 e.Kr.» (side 61). De sparsomme historiske kildene som finnes fra før 1500-tallet, viser at samiske grupper har bebodd og utnyttet innlandet, og at de også inngikk i handels- og skattepolitiske sammenhenger med norrøne, russiske og kvenske/svenske maktsentra (Hansen 1990).

Det antas at det skjedde en overgang fra et mer jakt- og fangstbasert samfunn til tamreindrift, særlig fra 1500-tallet. Når det gjelder reindriften i Nord-Troms, er den grundigste undersøkelsen når det gjelder registreringer av kulturminner, gjort i Mauken-Blåtind i Målselv og Balsfjord kommune i forbindelse med Forsvarets ønske om utvidet bruk av området til sine formål (Birkely 1991, Skandfer 1998, Sommerseth 2001). I et tilstøtende område, Dividalen, ble en feltundersøkelse med kulturminneregistreringer knyttet til reindriftens bruk, utført på begynnelsen av 1970-tallet (Kalstad 1973). Registreringene er av typen ildsteder (arran), matgjemmer og melkeplasser (gieddi). Videre er offersteder (sieider) og kulturminner knyttet til ferdselsveier, registrert. Ikke alt lar seg datere, men visse dateringer, særlig av ildsteder knyttet til boliger, knytter denne reindriften til området eksplisitt fra 1500-tallet. Sommerseth (2001, side 30) skriver: «Det ble foretatt flere arkeologiske undersøkelser av de arranene som var godt synlig på overflaten og antatt yngre enn de mer usynlige. De mest synlige arraner viste seg å ha vært i bruk på 1500, 1600 og 1700-tallet, og disse representerer noen av de eldste daterte bosettingssporene etter reindrifta i området.»

Dette er en reindrift som ikke bare utnytter arealer innenfor de norske statsgrensene, men strekker seg over til Sverige. Tidspunktet for reindriftens oppkomst (som helnomadisme hvor de lange flyttingene av større reinflokker skjer på grunn av beitebehovet til tamreinen) er et spørsmål som har vært reist av flere. Noen trekker tidspunktet tilbake til 1000-tallet (Storli 1994), mens andre hevder at det skjer etter år 1600 (Vorren 1980). Uavhengig av tidspunket for utviklingen av tamreindriften, kan vi anta at de samiske jakt- og fangstgruppene som brukte områder i indre deler av Troms, også utnyttet områder på den andre siden av den senere riksgrensen. Fra svensk side (Korpijaakko-Labba 1994, side 90) kjenner vi til undersøkelser som viser at 1500-tallets samer både jaktet pelsdyr i stort omfang og fisket. De holdt også rein, men antagelig i mindre målestokk. Korpijaakko-Labba har spesielt undersøkt Rounala-samenes bruk av arealer og rettsforholdene rundt disse. Rounala omfatter det nordligste grenseområdet mellom dagens Finland og Sverige (fra 1600-tallet benevnt som Enontekis). Hun viser til Carl Raafs manntall fra 1595 (side 91) som en av de tidligste kildene som viser sommerflyttinger til Norge: «...det var Rounala lappar som fiskade i Wmassjoki vid Lyngenfjorden.» Omasjohka er elva som renner ut innerst i Storfjord (Signaldalselva). Korpijaakko-Labba er også av den oppfatning at det er forbindelse mellom de sporene etter steinaldermennesker som finnes i Rounala-området, og samene som er der senere.

Det er ellers noe vanskelig å etablere grenser for arealbruk når det gjelder de tidlige (jern- og middelalder) samiske jakt- og fangstgruppene i de indre strøkene av Nord-Troms. Vorren (1980) benevner disse som veidesamer. Med utgangspunkt i Ruong (1937) og Hultblad (1968) som på bakgrunn av såkalte «skattetresk», fiskevann som var skattegrunnlag for samebyer ved betaling av skatt til den svenske kongen, har Vorren (side 243) tegnet inn arealbruksgrenser for de svenske samebyene. Samebyen Rounala er tegnet inn med grenser mot hele Nord-Troms-området, men i liten grad som grenseoverskridende i forhold til senere riksgrense. Når det gjelder indre Finnmark og Nord-Troms med Nordreisa og Kvænangen, rekonstruerer Vorren siida- eller arealbruksgrenser som dekker store arealer i begge områdene. Vi må likevel holde åpent at de østlige Rounala-samene (senere Könkämä) brukte områder rundt Lyngenfjorden (jf. at de fisket i Omasjohka (Signaldalselva)) og delvis Balsfjorden, mens de vestligste Rounala-samene (Lainiovuoma) også benyttet områder ned mot Målselv og Balsfjord. Det er dette mønsteret vi også finner senere utover 1600- og 1700-tallet når den nomadiske reindriften utvik­les videre. Hvor langt ut mot kysten arealet tid­ligere ble utnyttet er noe usikkert. Rounala ble i 1601 kalt Raffnholdt. Hauglid (1981, side 295) peker på at Balsfjord på samme tid ble benevnt Raffnfjord, og fremmer en hypotese om at «Balsfjord har hørt inn under samme ressursområde som Raffnholdt i Fjeldet». Samtidig påpeker han at dette finnes det lite kunnskap om.

Sommerseth (op.cit.) viser at grupper som drev med reindrift, var i Mauken- og Blåtind-området på 1500-tallet. Området har høyst sannsynlig vært i bruk tidligere også innenfor en jakt- og fangsttilpasning. Slik Vorren tegner opp siida- eller arealbruksgrenser, kan en egen siida ha hatt tilhold i dette området i indre Troms. Dersom det er tilfelle og det var etterkommere av disse som etablerte reindrift med flyttinger og en annen type arealbruk, tok disse i bruk også arealer på svensk side og ble etter hvert en del av den grenseoverskridende svenske reindriften.

Etter hvert som reindriften utviklet seg med større flokker og med større behov for sommerbeiter får vi et klarere bilde av situasjonen. Arealbruken ble intensivert i fjordområdene og nådde også ytterkysten i området.