NOU 2007: 14

Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms

2 Eiendomsretten til Tromsdalstinden

2.1 Rettssaker om eiendomsrett til Tindområdet

Fram til midten av 1900-tallet hadde det ikke vært særlig interesse for eiendomsretten til de høyereliggende fjellområdene på fastlandssiden av Tromsøysundet, og det eksisterte nok den gang en oppfatting om at dette var en slags allmenning eller fellesområde, hvor det var usikkert om det var staten eller eierne av grunnen rundt fjellpartiet som eide området.

Omkring 1960 ble det større interesse for eierforholdene, og det ble påbegynt flere jordskifterettssaker som i løpet av de kommende to–tre tiårene, sammen med et statlig opprettet utvalg, skulle fastsette eiendomsforholdene helt opp til Tromsdalstinden.

Eierne av flere av brukene under gårdsnummer 17 var de første som tok initiativ til disse prosessene, og bruk under dette gårdsnummeret var på 1960- og 1970-tallet gjenstand for flere jordskifterettssaker som skulle få betydning for staten og således allmennhetens rett i fjellområdet. Den første saken (5/1962) gjaldt grensegang for gnr. 17, bnr. 1, Storsteinnes som etter kommunesammenslåingen i 1964 var eid av Tromsø kommune, som også var rekvirent. To år senere ble det krevd grense­gang (sak 13/1964) for bnr. 4, Hungeren, samt bnr. 6 og bnr. 289, som begge var utskilt fra Hungeren. Sakene ble fremmet under ett den 14. juli 1965.

Den 12. juli 1966 fortsatte rettsforhandlingene. Til dette møtet var også Direktoratet for statens skoger innkalt, da det hadde blitt reist spørsmål om staten hadde eierinteresser i området. Statens skoger var representert med skogforvalter Ragnar Bruseth.

Under forhandlingene og markbefaringen ble det klart at det var tvist mellom staten og eierne av de matrikulerte brukene under gnr. 17 om hvilken eiendom som grenset mot gnr. 17, bnr. 289 og gnr. 17, bnr. 4 fra et grensepunkt (trigonometrisk signal) nord for fjellheisplatået og sydover. Kommunens representant, bygningssjef Aage Larsen, påsto at eiendommen Hungeren, gnr. 17, bnr. 4 og gnr. 17, bnr. 289, grenset mot gnr. 17, bnr. 1 etter en linje langs fjellbrinken som kunne sees fra gårdens strandlinje (synsranden sett fra strandlinja), og videre at staten ikke hadde eiendomsrett i området. Eierne av bnr. 4 og bnr. 289 tiltrådte kommunens påstand bortsett fra at de mente at grensen ikke skulle følge fjellbrinken.

Representanten for Statens skoger hevdet at området hadde typisk høyfjellskarakter, og at det ikke hadde foregått noen eksklusiv bruk i området som kunne ha betydning for avgjørelsen av tvisten, og påsto at gnr. 17, bnr. 4 og bnr. 289 grenset mot statens høyfjell. Statens skoger må ha vært av den oppfatning at det eide et større område omkring Tromsdalstinden, for i påstanden het det også at «statens høyfjell» lå «i sammenheng med det øvrige statens høyfjellplatå i dette området».

Jordskifteretten uttalte at det ville være naturlig å ta utgangspunkt i overskjøtingen fra det offentlige i 1799, særlig uttrykkene «begge løbende fra øverste Field til Søen» og «fra Field til Fjære, intet undtagen». Tvisten ble imidlertid ikke avgjort ut fra meningsinnholdet i skjøtet, da jordskifteretten tok utgangspunkt i statens påstand om det omtvistede områdets karakter, og uttalte at det ikke kunne sies «å bære preg av å være høyfjell hverken når det gjelder topografi eller vegetasjon». Derimot måtte det sies å være et typisk beiteområde. Selv om atkomsten var noe bratt fant jordskifteretten «det sannsynlig at oppsitterne på Storsteinnes fra 1800-tallet og utover … har utnyttet dette området til beite også for storfe». Under rettens befaring ble det observert beitende sauer, og jordskifteretten la til grunn at området hadde «en slik karakter og ligger så nær gården Storsteinnes at det må sies å høre til dens naturlige beiteområde». Etter jordskiftrettens oppfatning kunne ikke området «komme inn under begrepet statens høyfjell» og kom etter dette til at:

Staten har ingen eiendomsrett til det nærmestliggende området i grense mot gnr. 17, bnr. 289, Hungeren II, og gnr. 17, bnr. 4, Hungeren, ved fjellheisen i Tromsø kommune.

Kjennelsen ble påanket til Hålogaland lagmannsrett av staten ved Landbruksdepartementet, som under ankeforhandlingene var representert ved regjeringsadvokaten. Staten anførte blant annet at Storsteinnes ikke rakk lenger opp i fjellet enn dit man kunne se nedenfra gården. Det ble vist til at da Hungeren og Renen ble utskilt i 1846, ble det ikke beskrevet hva Storsteinnes beholdt oppe i fjellet. Staten anførte at man må gå ut fra at alt område i fjellet fulgte med under utskillingen, da det ikke var grunn til å beholde noe her.

Hålogaland lagmannsrett tok tvisten opp til doms 2. september 1968 som ankesak nr. 115/1966 A. Lagmannsretten uttalte blant annet at det området tvisten gjaldt, hadde «vært brukt i forbindelse med gårdens øvrige utmark» ... «som et sammenhengende stykke utmark». Slik hadde det etter rettens mening også vært da Storsteinnes ble solgt til sorenskriver Hammer i 1799. Lagmannsretten la deretter til grunn at salget den gang «omfattet hele eiendommen, således at all utmark, også det omtvistede, fulgte med» og stadfestet jordskifterettens kjennelse.

Lagmannsretten fant det ikke nødvendig å komme inn på om og i hvilken utstrekning staten hadde høyfjellsområder i Troms nord for linja Malangsfjorden–riksgrensa. Den drøftet heller ikke statens anførsel om at det ikke var noen grunn til at Storsteinnes beholdt områder i fjellet ovenfor de fradelte parsellene Hungeren og Renen i 1846.

Spørsmålet om eiendomsretten til høyfjellet ble satt på dagsorden etter denne avgjørelsen, som synes å ha kommet overraskende på staten. Som et svar på at Norges Bondelag i januar 1969 anbefalte at det ble opprettet en høyfjellskommisjon for Nordland og Troms, foreslo Landbruksdepartementet, med erfaring fra et rådgivende utvalg i Trøndelag, at det ble oppnevnt et liknende utvalg for Nordland og Troms. Ved kongelig resolusjon av 11. juni 1971 ble Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms oppnevnt. Det fikk blant annet i mandat «å klarlegge den rettslige karakter av grunnarealer – fjellområder og annen grunneiendom – som staten gjør krav på å eie i Nordland og Troms og å gi tilrådning om grensedragning mellom slik statseiendom og privateiendom» (NOU 1974: 8, s. 5). Utvalget skulle også se på hvilke bruksrettigheter som eksisterte, og i den sammenhengen gi råd om hvorvidt fjelloven burde gjøres gjeldende. Utvalget ble sammensatt med velkvalifisert juridisk ekspertise samt lekfolk. Tromsdals­tindområdet ble sammen med Fagervolltraktene i Nordland valgt ut som utvalgets første arbeidsområde. Staten stilte samtidig et beløp til disposisjon til juridisk hjelp for grunneierne.

Året før var det blitt krevd en ny grensegangsak for Nord-Troms jordskifterett (sak 8/1970) som ennå ikke var tatt til behandling. Saksøker var Tromsø komme som eier av gnr. 17, bnr. 1, mens saksøkte var samtlige eiere, brukere og bruksrettshavere på eiendommer som grenset mot kommunenes eiendom (i kravet var nevnt gnr. 17 Storsteinnes, gnr. 18 Kaldsletta, gnr. 19 Berg Ytre, gnr. 26 Kalvebakken, gnr. 27 Lauksletta, gnr. 28 Sletta, gnr. 29 Tomasbakken og gnr. 30 Fagernes, alle i Tromsø kommune).

Åpningsmøte ble holdt 7. juni 1971. Direktoratet for statens skoger møtte også siden det var antatt at staten kunne ha eiendom som støtte mot kommunes eiendom. I møte 25. august samme år besluttet jordskifteretten å utsette saken med ett år til i påvente av at Utvalget for statseiendom skulle få anledning til å avgi sin tilrådning (ekstraktutskrift av sakens rettsbok s. 3). Det ble samtidig satt dato for neste møte til 21. august 1972.

Den 21. august 1972 ble spørsmålet om ny utsettelse reist, noe jordskiftretten avviste. I tvist nr. III i saken, som omhandlet tvist mellom Tromsø kommune og Staten v/Direktoratet for statens skoger, avsa jordskifteretten den 26. august 1972 kjennelse med følgende slutning:

Gnr. 17, bnr. 1 eier på venstre side av denne grense. Fra ved vindmerket på Fløya går grensen i sydlig retning etter vannskillet over høyde 669 på Fløya og videre etter vannskillet til Bøntuva (høyde 778). Herfra går grensen i østsydøstlig retning etter vannskillet til høyeste punkt på Ramfjordbandet (mellom Pikevatnet og Litlevatnet), og videre i sydsydøstlig retning etter vannskillet til høyeste punkt på Raudryggen (Storåsen). Fra denne høyde følger grensen vannskillet til det punkt hvor en forlengelse av retningen på Tromsdalselven kommer opp til vannskillet … (NOU 1974: 8, s. 12)

Staten anket kjennelsen, som slo fast at staten ikke hadde eiendomsrett i området.

2.2 Staten frasa seg sin mulige ­eiendomsrett til Tinden

Ankebehandlingen ble utsatt i påvente av at Ut­valget for statseiendom i Nordland og Troms avga sin innstilling, noe som skjedde 18. desember 1973. Utvalgets flertall la til grunn at hele Tromsdalstindområdet måtte ansees å være undergitt privat eiendomsrett. Flertallet la vesentlig vekt på grensebeskrivelsene i de mange utskiftnings- og skylddelingsforretningene som ble holdt i området på 1800-tallet. «Høyeste fjell» og «fra fjell til fjære» er ikke entydige begreper, uttalte utvalget:

Slik terrengforholdene er fra Krokelv til og med Ramfjorden, kan det imidlertid ikke være tvilsomt at meningen har vært å trekke grensene opp til vannskillet. På så å si hele strekningen stiger terrenget bratt opp fra kysten, og det er ingen annen naturlig avgrensning av eiendommene enn toppen av fjellene (NOU 1974: 8, s. 15).

Utvalget uttalte videre at «grensebeskrivelsene dekker så å si hele Tromsdalstindområdet. Grensene går innover fjellplatået, og det er neppe grunn til å tvile på at meningen overalt har vært at eiendommene skulle strekke seg til vannskillet».

Utvalget påpekte også at for hele Tromsdalstindområdet dannet det seg et bestemt mønster:

Det enkelte hovedbruk som ble utskilt fra proprietærgods, benefisert gods eller statsgods, fikk ved utskillelsen tillagt det utmarksområde som etter terrengforholdene og tidligere utnyttelse utgjorde et naturlig bruks- og interesseområde for gården … og verken i dokumentene eller i muntlig tradisjon er det noe som tyder på at det i alle fall etter salget av benefisert gods og statseiendom i forrige århundre har eksistert statsalmenninger i Tromsdalstindområdet.

I den grad det hadde vært snakk om allmenninger, var dette områder som var blitt utlagt til flere gårder som kom fra samme hovedbruk som felles bruksområde. Disse områdene skulle nå være delt, skrev utvalget, og «uttrykket ’almenning’ i den betydning det er brukt i disse dokumenter, har ikke noe med statsalmenning å gjøre».

Figur 2.1 Arbeidsskisse utarbeidet av førstearkivar Magnus Robberstad A; som viser hvordan han har antatt at eiendomsforholdene var på fastlandssiden A; av Tromsøysundet på den tiden da Hvid overtok A; Tromsgodset.

Figur 2.1 Arbeidsskisse utarbeidet av førstearkivar Magnus Robberstad som viser hvordan han har antatt at eiendomsforholdene var på fastlandssiden av Tromsøysundet på den tiden da Hvid overtok Tromsgodset.

Kilde: Riksarkivet

I skjøtet til Johan Hvid fra 1761 var formuleringen «røre ved» nyttet. Hva som lå i det var gjenstand for drøfting. I kjennelsen til Nord-Troms jordskifterett fra 26. august ble det gitt uttrykk for at dette kunne bety «ikke tilhører andre eieres gods» eller ikke allerede eies av andre«. Første­arkivar Magnus Robberstad i Riksarkivet støttet ikke en slik oppfatning. I brev til Direktoratet for statens skoger av 30. oktober 1972 anførte han at dette betydde «ikke støte inntil eller grenser inntil». Robberstad utarbeidet også en skisse over hvordan han antok eiendomsforholdene var omkring 1760.

I tilknytning til dette uttalte Utvalget for statseiendom at hvis noe ble holdt tilbake ved salget av allmenninger i 1761, ville «det – uansett hva en ellers legger i uttrykket ’røre ved’ – ha vært områder som hadde interesse for bruken av eiendommer som tilhørte det benefiserte gods. Utenom det tidligere krongods var det nemlig den gang ikke ’andre Ejeres Gods’ enn benefisert gods i Tromsdalstindområdet» (NOU 1974: 8, s. 16). Hvis andre allmenninger hadde vært holdt tilbake til fordel for det benefiserte godset, uttalte utvalget, måtte de ha fulgt med da godset ble oppløst og solgt på 1800-tallet.

Utvalget påpekte også at utskiftnings- og skylddelingsforretningene foregikk i full offentlighet under medvirkning av utskiftningsvesenets og rettsvesenets folk, med påfølgende tinglysning, og at enkelte av forretningene var meget store og må ha vakt atskillig oppsikt. Dessuten, uttalte utvalget, har eierne av de gårdene som ble utskilt både fra det benefiserte godset, fra statsgodset og fra proprietærgodsene, nå i over 100 år rådet over areal som ligger innenfor grensene, i den tro at de var eiere. Dette har vært både juridisk rådighet ved utskiftninger og utparselleringer, og faktisk rådighet gjennom bruk. Staten hadde på sin side ikke utøvet noen rådighet eller på noen annen måte foretatt seg noe for å hevde sin mulige eiendomsrett. Utvalget slo dermed fast at også betingelsene for at grunneierne har hevdet områdene innenfor de fastsatte grensene, var til stede, «og de kan videre påberope seg at rettsforholdene har festnet seg på en slik måte at staten ikke nå bør kunne gripe inn og påstå at noe området tilhører den».

Når det gjaldt selve Tromsdalstind og fjellpartiet øst for Trollvatn, kan man merke seg at utvalget anførte at det verken forelå grensebeskrivelse eller opplysninger om bruk eller annen rådighetsutøvelse. Det var imidlertid av den oppfatningen at disse partiene var små og lå spredt, og det var vanskelig å forstå at de ikke var med i salget i 1761,

men selv om de det ikke var, bør ikke staten påberope seg at den er eier av partiene. Det ville by på store problemer å avgrense dem i terrenget, og det er ikke sannsynlig at partiene kan utnyttes økonomisk på noen måte. Etter flertallets syn kan det således ikke komme på tale å bygge hytter i disse fjellpartiene. Uansett det syn en måtte ha på retten til fjellpartiene i dag, bør de derfor overlates til de tilgrensende private områder som impedimenter (NOU 1974: 8, s. 17).

Flertallet i det statsoppnevnte utvalget argumenterte her for at staten, uavhengig av hvem som rettslig sett måtte være eier, frasa seg sin mulige eiendomsrett til Tinden. I tråd med dette tilrådet flertallet at staten ikke burde gjøre krav på å være eier av fast eiendom i Tromsdalstindområdet.

Utvalgets mindretall, professor dr. juris Carl August Fleischer, var ikke enig med flertallet. Han anførte at eiendomsrett kunne erverves på flere måter, hvor de mest praktiske var kjøp eller hevd, og argumenterte med at man «må falle tilbake på den setning at eiendom som ikke er ervervet av private [altså kjøpt eller hevdet], er statens (samfunnets) eiendom, ut fra den lære at dette opprinnelig gjaldt all grunn». Staten og private kunne etter Fleischers oppfatning «ikke behandles som likeverdige pretendenter, der begge har å ’bevise’ sin rett på like fot uten bevisbyrde for de private». Som vi har sett, har denne læren ligget til grunn for at kongen i sin tid kunne selge allmenningen, og fra vårt nabofylke Finnmark har man erfart at denne læren om statens grunn har medført at den samiske bygdebefolkningen i flere hundre år nærmest ble rettsløse i egen utmark.

Fleischer fant det ikke tilstrekkelig dokumentert at området omkring Tromsdalstind var solgt til private gjennom skjøtene fra henholdsvis 1666 eller 1761, eller ervervet ved hevd ut fra senere bruk. At sau hadde beitet over hele området, at det hadde vært et visst fiske og en viss jakt, kunne ikke gi grunnlag for erverv av eiendomsrett.

I vår sammenheng kan man merke seg at Fleischer la vekt på Tromsdalstindens betydning som friluftsområde i sin argumentasjon. Dette burde tilsi at man satte strengere krav for å akseptere en påstand om privat eiendomsrett.

Etter som denne by utvikler seg videre – som et viktig sentrum for Nord-Norge, med ekspanderende næringsliv og servicefunksjoner, universitetsbygging, osv. – vil disse områdene bli enda viktigere. Også dette må tas i betraktning når vi spør hvilke krav det i dag er rimelig å stille før man kan godta en påstand om privat eiendom (NOU 1974: 8, s. 20).

Han konkluderte avslutningsvis med at de forholdene som var anført i saken, ikke ga dekning for påstanden om at det forelå fakta som i henhold til gjeldende rettsregler har ført til erverv av eiendomsrett for hele det aktuelle området etter 1666 og 1761. «Tilbake blir det eneste mulige rettsgrunnlaget [for privat erverv] skjøtene av 1666 og 1761, som utvalget ikke har behandlet i denne sesjon». Fleischer formet ikke noen konklusjon med hensyn til bestemte grenser, da han var i mindretall «og da de framlagte opplysninger ikke gir klart grunnlag for i detaljer å fastlegge grensene ...» (NOU 1974: 8, s. 24).

Staten la flertallets innstilling til grunn, noe som medførte at den trakk anken som lå for Hålogaland lagmannsrett. Jordskifterettens kjennelse ble dermed stående i relasjon til statens påstand. Spørsmålet om statens har eiendomsrett til og omkring Tromsdalstind var dermed avgjort i statens disfavør.

Det må i denne sammenhengen også nevnes at utredning nr. 3 for Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms gjaldt Stormheimfeltet. Stormheimfeltet var feltet som lå rett sør for Tromsdalstindområdet. Grensen mellom disse to feltene gikk langs Breivikeidet. Denne artikkelens omfang gjør at jeg ikke kan gå inn på utvalgets utredning, NOU 1977: 16 Stormheimfeltet, men i likhet med i utredningen om Tromsdalstindområdet, var utvalget delt. Da utvalget leverte sin innstilling 13. august 1976, var flertallet også her kommet til at staten ikke burde gjøre krav på å være eier av fast eiendom innen feltet. Utvalgets mindretall, som besto av professor dr. juris Carl August Fleischer, som denne gang hadde fått med seg avdelingsingeniør Ivar Refseth, tilrådde at staten ansees å være eier av et mindre fjellområde i Stormheimfeltet. Sammen med tilrådningen fulgte også en tilrådning om grensedragning.

I 1980 reiste staten ved Landbruksdepartementet sak ved Malangen herredsrett mot eierne av 11 omkringliggende bruk med påstand om å være eier innenfor den avgrensningen som mindretallet i utvalget hadde gått inn for. Herredsretten, satt med domsmenn, kom den 25. februar 1982 til at statens påstand om eiendomsrett til et midtre område i Stormheimfeltet ikke kunne tas til følge. Staten påanket avgjørelsen til Hålogaland lagmannsrett, som den 8. oktober 1983 stadfestet herredsrettens dom. Dommen ble anket videre til Høyesterett.

Høyesterett kom enstemmig til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten. Høyesterett la vesentlig vekt på fortolkning av Hvidskjøtet fra 1761 og kom til at det gjaldt høyfjellsområdene i det tidligere Tromsø fogderi. Grunneierne rundt Stormheimfeltet, som utledet sin rett fra skjøtemottageren, var derfor eiere av tvisteområdet. Høyesterett drøftet inngående datidens allmenningsbegrep, og uttalte at allmenningsbegrepet i Norske Lov omfattet all grunn som ikke var i privat eie, også høyfjell, og ikke kun skog og ryddbare områder slik hevdet av staten. Etterfølgende forhold avsvekket ikke fortolkningen av skjøtet fra 1761.

Staten påberopte subsidiært forgjeves at høyfjellsområdene ble derelinkvert da de tidligere proprietærgodsene ble oppstykket og solgt til leilendingene, og at eiendomsretten til områdene derigjennom tilfalt staten.

2.3 Eiendomsretten til Tindens «framside» fastsettes

Jordskiftesaken var imidlertid ikke ferdig i relasjon til å fastsette grensen mellom Tromsø kommunes eiendom gnr. 17, bnr. 1 og gnr. 16, bnr. 3, som også strakk seg langt inn i fjellområdet.

Det ble raskt avklart at det var tvist om eiendomsgrensens forløp. Tvisten gikk i realiteten ut på hva som var Tromsdalselven når en kom opp i fjellet, for det var enighet om at grensen skulle følge denne. Kommunen la ned påstand om at grensen fulgte «den elv som begynner oppe i Tromsdalstind og som renner sammen med elven fra Tromsdalsvann ved Svarthammeren». Eierne av gnr. 16, bnr. 3 påsto at grensen følger «den elv som renner ned fra Tromsdalsvann opp til utfallosen av vannet. Herfra i rett linje til kors i stein (som var merket nylig i forbindelse med grensegang på andre siden av vannskillet)».

Jordskifteretten la vekt på at dalen mest naturlig ble delt mellom to gårder etter den elven som kommer fra Tromsdalsvann, og syntes «denne elv passer best til navnet Tromsdalselv». Retten la også til grunn at en skylddelingsforretning av 13. juli 1855 ga den mest detaljerte beskrivelsen, og at denne støttet opp under eierne av gnr, 16, bnr. 3 sin påstand.

Det må dog bemerkes at denne må sies å være nokså upresis idet det het: «Det bemerkes med Hensyn til Tverrskjellene, at nedentil er deels Tromsøsundet deels Tromsdalselven Skjel, og ovenfor strækker Eiendomen sig til Fjeld Der, hvor øvre Tromsdalen ender, støder den også op til Fjeldet». Retten bemerket også at eierne av gnr. 16, bnr. 3 sin påstand også passet best med den slåttevirksomheten som har foregått. De fikk derfor medhold i at grensen gikk etter den elven som kommer ned fra Tromsdalsvann.

Jordskifteretten kunne imidlertid ikke være ening med eier av gnr. 16, bnr. 3 i at grensen videre skulle trekkes rettlinjet fra Tromsdalsvannets utfallsos. Retten mente at grensen burde følge vannet, «som er så lite at det nærmest er en utvidelse av elven», videre til dens sydøstre (øvre) ende. Derimot var jordskifteretten ikke enig i at elven kunne danne grense ovenfor Tromsdalsvannet:

Riktignok går det et elveløp ned fra Salen og Loftan under tinden, men en grense etter denne elv ville være svært unaturlig. Langs søndre side av denne elv er det en del slåttemark som naturlig hører med til nordre side. En grense etter denne elv ville ikke passe med tilføyelsen i dokumentet fra 1855 med at Øvre Tromsdalen skulle ende i fjellet.

Jordskifteretten la deretter til grunn at grensen fra sydøstre side av vannet sannsynligvis må ha vært tenkt trukket korteste veg til fjellet, og da dette passet ganske bra med retningen mot det korset som var hugd i stein oppe på fjellet, mente retten at grensen burde gå slik.

Resonnementet til jordskifteretten i denne saken kan selvfølgelig drøftes, men faktum var vel det at det ikke forelå særlig med rettskilder, slik at grensedragningen måtte baseres på skjønnsmessige vurderinger og noe «synsing». Eiendomsretten til «framsiden» av Tromsdalstinden var dermed fastlagt.

2.4 Allmenning, sameie eller eksklusiv privat eiendom?

Grunneierne på fastlandsiden av Tromsøysund må i stor grad sies å ha villet bruke jordskifteretten til å avklare sine eiendomskrav. Også etter at grensen mellom eierne av gnr. 16, bnr. 3 og Tromsø kommune var fastlagt, har det blitt krevd flere grensegangssaker i dette fjellområdet. Disse sakene har i hovedsak hatt sitt utgangspunkt i at eierne av områdene, som uomtvistelig ikke tilhørte staten etter at staten trakk sin anke i 1974, ønsket utstrekningen av sine eiendommer avklart. Men sakene sier også noe om områdets eiendomsrettslige karakter, dvs. om området er eid som én eiendom (med gårds- og bruksnummer), om det er sameie mellom flere bruk eller en form for allmenning.

I 1985 og 1986 ble det krevd to slike saker for Nord-Troms jordskifterett. Sak nr. 7/1985 gjaldt grensegang for å få klarlagt en del av grensen for gnr. 16 inne på fjellet. Sak nr. 2/1986 gjaldt et krav fra eierne av eiendommen «Husby», gnr. 15, bnr. 6, om å få fastsatt grensen for vedkommende eiendom. Sistnevnte sak ble behandlet først.

Gnr, 15, bnr. 6 Husby var fradelt gnr. 15, bnr. 4 «Tomasjordnesset» i 1911. Eierne av Husby hadde satt fram påstand om et forholdsvis omfangsrikt område mellom Tromsdalen og Kroken. Som bakgrunn for påstanden påberopte eierne seg skyld­delingsforretningen av 1855, hvor eiendommen «Tomasjordneset», gnr. 15, bnr. 4, var beskrevet å gå «i lige Linie til høieste Fjeld». Høyeste fjell var ifølge eierne toppen av Storskardfjellet, høyde 843 moh.

Jordskifteretten fant ikke å kunne legge vekt på fremstillingen til eierne av gnr. 15, bnr. 6 Husby, og kom til at det med uttrykket «høyeste fjell» var ment Nordfjell (Tomasjordfjell/Biezavárri) og ikke Storskardfjell. Jordskifteretten uttalte at den ikke har «funnet et eneste bevis som kan gi eierne til gnr. 15, bnr. 6 medhold i sine grensepåstander. Ikke engang fordelinga av skyldøret i 1911 gir retten en pekepinn som kan være til støtte for eierne av gnr. 15/6’s grensepåstand». Avgjørelsen innebar dermed at et stort område øst for gnr. 15, bnr. 6 fortsatt ble liggende som fellesområde til brukene under gnr. 15.

Avgjørelsen ble anket både av eieren av gnr. 15, bnr. 4 «Tomasjordneset», som Husby var utgått av, og eierne av gnr. 15, bnr. 6 «Husby». Førstnevnte anket da de mente Husbys grense i øst ikke gikk lenger inn på fjellet enn til synsranden sett fra strandkanten. De anførte også historiske argumenter «knyttet til oppfatningen av området fra Nordfjellet innover mot Storskardfjell som almenning eller felles bruksområde [min utheving] for oppsitterne på den tidligere storgården Tomasjord». Dette slik at området nå lå i sameie mellom en rekke eiendommer under gnr. 15 og 16. For øvrig la de ned påstand om at jordskifterettens dom ble stadfestet.

Eierne av Husby anket over flere forhold hvor det viktigste må sies å være at de ikke hadde fått medhold i at eiendommen strakk seg opp til Storskardfjellet. Vedrørende motpartens anførsel om allmenning eller annet fellesskap i tvisteområdet, ble dette bestridt.

Lagmannsretten kom til, blant annet ut fra ordlyden i skylddelingsforretningen fra 1911 og formålet med fradelingen, at anken fra eierne av gnr. 15, bnr. 4 måtte tas til følge, og at området innenfor (bakenfor) synsranden ikke var undergitt eksklusiv eiendomsrett for gnr. 15, bnr. 6 Husby. Ifølge lagmannsretten var jordskifterettens grensefastsettelse, hvor Husbyeiendommen gikk inn til vannskillet på Nordfjellet, en «mellomløsning». Lagmannsretten uttalte at den ikke kunne finne noen holdepunkter for et slikt mellomstandpunkt, og ga eieren av gnr. 15, bnr. 4 medhold i anken på alle punkt, samt tilkjenning av saksomkostninger på til sammen kr 61.428.

Når det gjaldt sak nr. 7/1985, som omfattet området ovenfor den forutgående tvisten og opp mot Tinden, og som var utsatt som følge av denne, ble den tatt til behandling høsten 1991. Også i denne saken, hvor eierne av gnr. 15, bnr. 6 var sentrale, oppsto det tvist om grenseforløpet. Eierne av brukene under gnr. 15, forent gjennom en avtale om at de i fellesskap skulle eie området bak synsranden på Tomasjordfjellet, hevdet at grensen mellom gnr. 15 og gnr. 16 skulle gå langs synsranden på nevnte fjell sett fra Tromsdalselva. Eierne av bruk under gnr. 16 påsto at grensen skulle gå langs vannskillet.

Jordskifteretten fant å legge avgjørende vekt på skylddelingsforretningen av 13. juli 1855. Den la også vekt på bruken av området og rimelighetsbetraktninger knyttet til terreng og topografiske forhold, og kom etter dette til at grensen mellom gnr. 15 og 16 skulle følge vannskillet, fra et punkt på Tomasjordfjellet (rett vest av vann 570) til Tromsdalstinden. I sakens grensebeskrivelse framgår det at på den siste strekningen antas bruk under gnr. 29 og 30, altså fra Ramfjordsiden, å støte opp mot gnr. 16.

Som en liten kuriositet kan det nevnes at i tilknytning til saken kom det inn et krav fra eieren av gnr. 15, bnr. 6 om impedimentshevd i det området de ikke fikk medhold i eiendomsrett til ved anke­saken for Hålogaland lagmannsrett i 1989 (i begrepet impedimentshevd, Rt. 1975 s. 508, ligger det at impediment, hvor rettsskapende bruk i liten grad har funnet sted, kan hevdes samtidig og sammen med annen eiendom, og slik at det er bruken av denne andre eiendommen som er hevdsgrunn­laget). Kravet ble korrekt avvist av jordskifteretten, da det var rettskraftig avgjort av Hålogaland lagmannsrett. Jordskifteretten viste for øvrig også til at det var inngått avtale mellom eierne av bruk under gnr. 15 om at området bak synsranden på Tomasjordfjellet skulle være felles for de nevnte eiendommene. Saken ble avsluttet.

Etter at disse to siste jordskifterettssakene var avsluttet, har det etter det jeg har brakt på det rene gjennom undersøkelser hos Nord-Troms jord­skifterett, Tromsø komune (kart og oppmåling) og Statens kartverk, ikke vært rettssaker eller skjedd eiendomstransaksjoner som har endret på eiendomsforholdene i de nære områdene rundt Tromsdalstinden. At Tromsø kommunes digitale eiendomskart (DEK) opererer med noe annerledes grenseforløp enn det en kan lese ut av de siste jordskifterettssakene, skyldes ifølge Staten kartverk trolig unøyaktigheter i forbindelse med innhenting og omgjøring av data fra økonomisk kartverk til DEK.

Det kan hevdes at grensegangssakene i området omkring Tromsdalstind har gitt området en mer privat karakter etter hvert som grensene er blitt fastlagt. Dette kan vel være tilfelle, men må i så fall være ut fra et resonnement om at eiere som ikke vet hva de eier, i mindre grad er i stand til å ivareta sine eierrettigheter og forpliktelser overfor andre. At grunneiere som ønsker å få sine eiendomsgrenser fastlagt, har anledning til å kreve grensegang, har vært et prinsipp i norsk rett siden middelalderen.

Etter denne grensegangssaken i området rundt Tinden må en imidlertid slå fast at Tromsdalstindområdet ikke er underlagt eksklusiv eiendomsrett, men at de eierne som påsto at området lå i fellesskap mellom bruk under de gårdsnumrene som støter opp mot Tinden i tvisteområdet, både fikk jordskifterettens og lagmannsrettens medhold.

Fra «Tromsøsiden» er grensene dermed fastlagt mellom gårdnummer 15 og 16, men ikke mellom de enkelte eiendommene under disse brukene. Eierskapet må dermed sies å være et bredt anlagt real eller jordsameie mellom brukene under disse gårdsnumrene. I tillegg til dette har også Tromsø kommune, som vel også representerer fellesskapet, eiendom som strekker seg et langt stykke opp mot Tinden fra nordvestsiden. Fra sørøstsiden støter gnr. 29 og 30 og muligens 28 opp mot Tinden.

2.5 Avslutning

I det foregående har jeg tatt for meg utviklingen som gradvis har ført til at et samisk allmenningsområde er blitt til et privat jordsameie. Med en annen rettsutvikling, hvor samisk bruk hadde blitt betraktet å være like rettsskapende som den tradisjonelle norske, kunne det godt tenkes at dette hadde vært allmenningsområde i dag. Men på den andre siden kan det godt tenkes at også de samiske eierne på et gitt tidspunkt hadde ønsket å dele opp fellesskapet.

Historisk utvikling og rettspraksis tilsier dessuten at Tromsø by neppe hadde blitt definert inn i dette allmenningsområdet. En allmenning ville muligens ha gjort bygdefolket, dvs. beboerne i de nære bygdene på østsiden av Tromsøysund, til rettighetshavere. Men allmenningsrettighetene er tradisjonelt knyttet opp mot gårdsbruks behov, og store deler av dette området er ikke lengre bygder hvor det drives gårdsbruk.

Tinden og det omkringliggende fjellområdet er Tromsø bys nære friluftsområde. Professor ­Fleischer beskrev området allerede i 1973 som viktig for byen, samtidig som han påpekte dets økende viktighet som følge av byens utvikling, som et viktig sentrum for hele Nord-Norge. I likhet med Fleischer kan man godt si at dette burde innebære at man satte strengere krav før man kunne godta området som privat, og at det ideelt sett burde tilhøre staten.

Men staten som forvalter og eier av utmarksområder er heller ikke det den var da Fleischer førte sitt votum i pennen. Statens skoger, som den gang forvaltet statens utmarks- og fjellområder, var organisert som et direktorat, et forvaltningsorgan, som forvaltet fjellressursene på et ideelt grunnlagt til samfunnets beste uten krav til profitt. Dette organet ble i 1993 avløst av Statskog SF, og eksisterer ikke lenger. Det nye statsskogorganet er ikke lenger et forvaltningsorgan, men et statsforetak (SF). Målsettingen om en forvatning til fordel for samfunnet og dets innbyggere på et ideelt grunnlag, er blitt byttet mot en forvaltning basert på en økonomisk avkastning med krav til rasjonell og forretningsmessig utnyttelse av kapital og areal. Kapitalen og arealet Statskog sikter til i sin strategi, er nettopp samfunnets felles eiendom. I likhet med et privat eiendomsforvalter har således også staten nå som mål å drive eiendommene kommersielt, noe som trolig medfører at statlig og privat eierskap i praksis ikke er veldig forskjellig. Også Statskog vil måtte ta ut det markedet vil betale når det selger jakt- og fiskekort, og hvis det er grunnlag for å selge eller feste bort arealer, må en kunne anta at også Statskog vil gjøre slike disposisjoner.

Dette innebærer at Tromsøs befolkning og særlig tindens brukere må sette sin lit til at de folke­valgte politikerne og deres administrasjon, det være seg på kommunalt, fylkeskommunalt eller statlig nivå, bruker de virkemidlene de er gitt gjennom lovverket, som plan- og bygningsloven, naturvernloven og friluftsloven, til å påse at tinden og området rundt blir forvaltet på en måte som tjener samfunnets interesser, og ivaretar området som en kilde til rekreasjon og friluftsliv også for kommende generasjoner. Dette bør naturligvis skje i samråd og samarbeid med de grunneierne som i dag eier området i fellesskap.

Litteraturliste

  • Bratrein, H. D.: Karlsøy og Helgøy Bygdebok. Bind I: Fra Steinalder til år 1700. Hansnes, 1989

  • Hansen, L. I. og Olsen, B.: Samenes ­historie fram til 1750. Oslo, 2004

  • Hauglid, A. O.: Balsfjorden og Malangens ­historie. Storsteinnes, 1981

  • Hålogaland lagmannsrett, dom i sak 115/1966 A, avsagt 2. september 1968

  • Hålogaland lagmannsrett, dom i sak 34a/1989 A og 34b/1989 A, avsagt 24. august 1990

  • Larssen, A.: Storsteinnæs – Gårdsnr. 17. ­Upublisert manus. 2000/2002

  • Nord-Troms jordskifterett, rettsbok i sak nr. 13/1964 og sak 5/1962, avsluttet 22. juli 1966 (utskrift fra rettsbok nr. 3 for Malangen domssokn i Nord-Troms jordskiftesokn)

  • Nord-Troms jordskifterett, rettsbok i sak nr. 8/1970, avsluttet 2. oktober 1974 (ekstraktutskrift fra jordskifterettsbok nr. 4, 6 og 7 for Nord-Troms jordskiftesokn, Malangen domssokn)

  • Nord-Troms jordskifterett, rettsbok i sak 2/1986, avsluttet 15. september 1991

  • Nord-Troms jordskifterett, rettsbok i sak 7/1985, avsluttet 20. august 1992

  • Norsk rettstidende (Rt.) 1975 s. 508, 1986 s. 1122 og 2001 s. 1229

  • NOU 1974: 8 Tromsdalstindområdet. Utredning nr. 1 fra Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms.

  • NOU 1977: 16 Stormheimfeltet. Utredning nr. 3 fra Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms.

  • Olafsen, O.: De norske Almenninger i Fortid og Nutid, med et kort Omrids af enhver enkelts Historie. Oslo, 1916

  • Ræstad, A.: Lappeskatten og lappernes rettig­heter i Norge før 1751. I: Festskrift til rektor J. Qvigstad. Tromsø Museums skrifter II. 1928

  • Statskog SF: Strategi for Statskog SF – 2003–2006. http://www.statskog.no/omstatskog/strategi/ (11. mai 2005)

  • Tank, G.: Uttalelse fra Riksarkivet om salget av ­allmenningene i Ranen og Vefsn. Oslo, 1928

  • Taranger, A: Fremstilling af de Haalogalandske ­almenningers retslige stilling. Bodø, 1892.