NOU 2007: 16

Ny skiftelovgivning

15.4 Hvordan fastslås at et dødsbo er insolvent?

15.4.1 Innledning

Hvis det skal gis særlige regler for de insolvente dødsboene – noe som etter utvalgets syn er klart – må det også tas stilling til hvilke vilkår som må være oppfylt for at disse reglene skal komme til anvendelse.

I vurderingen av om et dødsbo er solvent, er det særlig tre spørsmål som må besvares: Hvilken sannsynlighetsgrad som kreves for å legge til grunn at boet er insolvent, hvordan man skal bringe klarhet i hvilke aktiva og passiva som finnes i boet, og hvordan man skal fastslå verdien av de ulike aktiva og passiva.

15.4.2 Begrepsbruk

I vanlig konkursrettslig terminologi består insolvens av to elementer: Insuffisiens og illikviditet, jf. konkursloven § 61, som lyder:

«Skyldneren er insolvent når denne ikke kan oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, medmindre betalingsudyktigheten må antas å være forbigående. Insolvens foreligger likevel ikke når skyldnerens eiendeler og inntekter tilsammen antas å kunne gi full dekning for skyldnerens forpliktelser, selv om oppfyllelsen av forpliktelsene vil bli forsinket ved at dekning må søkes ved salg av eiendelene.»

Med insuffisiens menes at skyldnerens eiendeler ikke er tilstrekkelige til å dekke den samlede gjelden, og med illikviditet menes at skyldneren ikke er i stand til å dekke sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. Når man taler om insolvens i forbindelse med dødsboer, er det i praksis bare insuffisiens som er aktuelt. Hvis boet ikke er stort nok til å dekke alle utestående krav, regnes det som insolvent, uavhengig av om det i en periode er i stand til å dekke innkomne krav ved forfall. Dette henger sammen med at dødsboet i liten eller ingen grad vil ha inntekter, slik at likviditeten ikke vil bedres. Det kan da hevdes at så lenge illikviditet ikke er relevant, er det terminologisk uheldig å benytte insolvensbegrepet. For å knytte dette direkte til konkursloven § 61, så er det slik at et insolvent dødsbo i en periode kan være i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, slik at et grunnvilkår for insolvens (illikviditet) ikke er oppfylt.

Spørsmålet er ikke utelukkende av språklig art. Problemet er at i konkurssituasjonen vil det gjerne være illikviditeten som setter i gang prosessen, det vil si at skyldneren ikke klarer å betjene sin gjeld ved forfall. Det er sjelden at konkursbegjæringer fremmes av en kreditor som får dekning med den begrunnelse at skyldnerens samlede gjeld overstiger eiendelene. I et dødsbo vil det derimot være insuffisiensen som bringer reglene til anvendelse, og det vil være av betydning å likebehandle kreditorer allerede fra dødsfallet.

På den annen side er insolvensbegrepet brukt i en rekke bestemmelser i dekningsloven uten at dette vites å ha reist nevneverdige tolkningsproblemer. Det synes derfor ikke å være noe stort problem at lovgivningen opererer med ulike insolvensbegreper. 1 Det kan videre pekes på at samme begrep brukes i den danske dødsboskifteloven, hvor det også er klart at begrepet brukes på en annen måte enn i konkurslovgivningen. 2

Hvis man ønsker en konsekvent begrepsbruk i lovgivningen, kunne et alternativ være å unngå bruken av begrepet «insolvent dødsbo», eksempelvis ved å tale om «et dødsbo som ikke er i stand til å oppfylle alle forpliktelsene til avdøde» eller liknende. Et annet alternativ kunne være å innføre begrepet «insuffisient dødsbo», som synes å ligge nærmere realiteten, men et slikt begrep må antas å være lite informativt og direkte fremmedgjørende for mange brukere av loven.

Hvis man endrer begrepsbruken, risikerer man å miste den naturlige koblingen til dekningsloven som man har i dag. Det ville i så fall være hensiktsmessig også å endre dekningslovens bestemmelser.

Til syvende og sist legger utvalget en pragmatisk løsning til grunn. Begrepet «insolvent dødsbo» er godt innarbeidet i norsk rettstenkning og lovgivning, og det har som sagt neppe skapt særlige tolkningsproblemer. Det synes derfor strengt tatt ikke å være grunn til å endre begrepet, og utvalget legger det derfor til grunn i sitt lovforslag.

15.4.3 Vilkår for insolvens

Flere steder i det foregående er det påpekt at det store flertallet av dødsboer i Norge er solvente. I de langt fleste dødsboer er det nokså klart for de berørte partene om boet er solvent eller ikke – hvis boet faktisk er insolvent, vil dette normalt være svært tydelig. Man må ha dette forhold for øye i det følgende, slik at situasjonen ikke fremstår som mer dramatisk enn den faktisk er.

Når det oppstilles særlige regler for gjennomføringen av et skifte i et insolvent dødsbo, er det nødvendig å ta stilling til hvilke vilkår som må være oppfylt for at disse reglene skal komme til anvendelse. Her kan det hensiktsmessig skilles mellom materielle og prosessuelle vilkår.

Som nevnt i foregående punkt, er et insolvent dødsbo ikke nødvendigvis insolvent i den forstand insolvensbegrepet benyttes i konkurslovgivningen. Det avgjørende er at boets midler ikke er tilstrekkelig til å gi fullt oppgjør til alle kreditorene i boet (insuffisiens), slik at det må skje en eller annen form for reduksjon av kravene gjennom utbetaling av dividende eller på annen måte. Utvalget finner ikke grunn til å foreslå noen materielle vilkår utover dette. Det er for så vidt uinteressant hvor omfattende boets insuffisiens er, siden enhver reduksjon av kreditorenes krav på grunn av manglende midler i boet vil aktualisere anvendelsen av reglene. Derfor vil det gi liten mening å si at boet må være «klart» insolvent eller noe liknende.

Det kan være noe mer uklart hvilke prosess­uelle vilkår som skal oppstilles. I gjeldende skiftelov er det ikke oppstilt særlige regler om dette, noe som må sees i sammenheng med at reglene om insolvente dødsboer bare kommer til anvendelse under offentlig skifte hvor avdødes gjeld ikke er overtatt av arvingene. Det vil da være opp til tingretten å vurdere om boet er insolvent eller ikke. Med bakgrunn i utvalgets forslag om endringer i reglene om arvingenes ansvar for avdødes gjeld, må dette spørsmålet vurderes annerledes.

Det kan først være naturlig å sammenlikne de insolvente dødsboene med konkursboene. I konkurslovens kapittel VIII er det gitt utførlige regler om konkursåpningen. Prosessen starter her ved at det fremmes en konkursbegjæring, jf. særlig § 66. Når tingretten har mottatt en slik begjæring, skal den etter § 70 innkalle til et rettsmøte for å behandle spørsmålet om åpning av konkurs. Videre bestemmes det i § 72 at retten skal avgjøre ved kjennelse om det skal åpnes konkurs eller ikke.

Det virker nokså klart at fremgangsmåten for åpning av konkurs vil være unødig omstendelig for et insolvent dødsbo. Det kan derfor dernest være hensiktsmessig å se hen til de øvrige nordiske land, jf. punkt 15.2. Særlig vil dansk rett her være illustrerende. I den danske dødsboskifte­loven § 69 heter det at hvis et dødsbo er insolvent, skal skifteretten treffe avgjørelse om insolvensbehandling og utpeke bobestyrer. Etter utvalgets syn gir dette en god løsning også for norsk rett. Ved at tingretten skal ta stilling til spørsmålet og treffe en beslutning om insolvensbehandling, vil man for det første oppnå at vurderingen skjer i betryggende former, og for det annet vil man få et klart skjæringspunkt for anvendelsen av de bestemmelsene hvor det er nødvendig å fastsette et tidspunkt for insolvensen, eksempelvis dekningslovens regler om omstøtelse. Etter utvalgets syn er det ikke nødvendig at en slik beslutning treffes ved kjennelse; en beslutning synes å gi en tilstrekkelig betryggende form for avgjørelsen, jf. tvisteloven § 19-1 tredje ledd.

Dette løser spørsmålet på en tilfredsstillende måte under et offentlig skifte, men det må også vurderes hva som skal gjelde under et privat skifte. Som det fremgår av punkt 9.2.2, foreslår utvalget ikke at solvens skal være et vilkår for å skifte et dødsbo privat, og dette betyr at det kan tenkes privat skifte av et insolvent dødsbo. Slik utvalgets forslag er utformet, legger utvalget imidlertid til grunn at dette i praksis ikke vil være problematisk. For det første vil kreditorene ha anledning til å begjære offentlig skifte, for det annet foreslår utvalget regler som tilsier at det også for arvingene vil være fordelaktig ikke å skifte et insolvent dødsbo privat (herunder et mulig erstatningsansvar overfor kreditorer som lider tap, jf. neste punkt), og for det tredje foreslås det innført regler som gjør det enklere for tingretten selv å åpne offentlig skifte i et insolvent dødsbo som ingen arvinger eller kreditorer foretar seg noe med (de flytende boene), jf. punkt 9.4. Det kan også trekkes frem at en praktisk viktig side av reglene om insolvente dødsboer, nemlig dekningslovens bestemmelser om adgangen til å foreta omstøtelse, bare kommer til anvendelse ved offentlig skifte, jf. dekningsloven § 5-1. Dersom et insolvent dødsbo skiftes privat, vil man derfor ikke ha samme behov for å ha et fast skjæringspunkt for anvendelsen av reglene. På denne bakgrunn foreslår utvalget ikke prosessuelle regler om fastsettelse av insolvens i et dødsbo som skiftes privat.

Uansett om dødsboet skiftes offentlig eller privat, må det imidlertid også vurderes hvordan man skal gå frem for å fastslå om boet er solvent eller ikke. Utvalget mener her at arvingene må ha full tilgang til alle registrerte opplysninger som er nødvendig for å vurdere boets omfang. Det er særlig tale om avdødes selvangivelse samt saldo på avdødes konti, men også utskrifter fra eiendomsregistre, verdipapirregistre mv. Disse spørsmålene er behandlet nærmere i punkt 7.5. Gjennom slike opplysninger vil man i de fleste tilfeller kunne danne seg en nokså sikker oppfatning av om boet er solvent eller ikke. Dersom det på tross av disse opplysningene er tvil om boets solvens, for eksempel fordi arvingene har mistanke om at det påhvilte forpliktelser på avdøde som ikke fremgår av disse kildene, må det foreligge en mulighet for å bringe klarhet i forholdet. Regler om proklama er her et naturlig utgangspunkt, jf. punkt 10.1.3. Som det fremgår der, går utvalget inn for at det ikke skal være obligatorisk å utstede proklama ved privat skifte, siden dette ville skape en administrativ byrde samt ikke ubetydelige kostnader. Arvingene vil likevel ha mulighet til å utstede proklama dersom de ønsker å bringe boets solvens på det rene eller av andre grunner ønsker en oversikt over avdødes utestående forpliktelser.

I de fleste tilfeller vil de registrerte opplysningene som nevnt i forrige avsnitt også gi et holdbart bilde av hvilken verdi de ulike aktiva og passiva har. Utvalget mener likevel at det bør være adgang til å begjære skiftetakst for å fastslå verdien der det er tvil om denne, jf. punkt 12.4. Det kan innvendes at dette er et lite praktisk alternativ ved de fleste skifter, men muligheten bør likevel stå åpen. I de fleste tilfeller vil en ordinær takstvurdering, eller for den saks skyld en fri vurdering fra arvingene selv, være tilstrekkelig til å fastslå om boet er solvent eller ikke.

Kreditorene vil naturligvis ikke ha samme tilgang til opplysninger om avdødes formuessituasjon. Etter utvalgets syn vil imidlertid kreditorene være tilstrekkelig beskyttet gjennom deres adgang til å begjære offentlig skifte, alternativt også gjennom adgangen til å begjære registrering av boets eiendeler.

1

Det kan imidlertid ikke ses at begrepet er uttrykkelig begrunnet i dekningslovens eller konkurslovens forarbeider, og dette kan tyde på at begrepet er brukt i dekningsloven fordi det er brukt i skifteloven. Det blir da i seg selv et lite overbevisende argument for å bruke begrepet i ny skiftelovgivning at det er brukt i dekningsloven.

2

Jf. Kjærgaard Møller s. 333.